Digitalisering – som venn og fiende

IMG_1857

VELFORTJENT HEDER: Å dele ut SKUP-prisen er en stor ære. Her er talen som jeg holdt for 600 av landets beste journalister.

2017 ble et år vi vil huske for digital desinformasjon og misbruk av internett for å underminere demokratiske prosesser. Falske nyheter og brudd på personvern i digitale medier.

Samtidig ble 2017 et gjennombruddsår for effektiv bruk av digitale verktøy i den kritiske, undersøkende journalistikken. Datastøttet metode finner nå praktisk anvendelse i redaksjonene.

Dere har tatt et langt skritt fremover i analyse av enorme mengder data. Sammenkobling av data fra ulike registre. Kryssing av datakilder. I flere metoderapporter til SKUP skrives det nå om å intervjue datasett. Å stille journalistiske spørsmål og faktisk få fram svar som det tidligere var uoverkommelig å fremskaffe manuelt.

I de store redaksjonene ser vi også hvordan digitale utviklere nå tar sete i gravegruppene – og at utviklingsarbeidet gir skarpe resultater. Store datasett og algoritmer tas i bruk i den løpende nyhetsrapporteringen til folk.

Men ingen algoritme har hittil greid å erstatte journalistens kreative idé, evnen til å fremsette hypotesen, til å se gjennom intrigen, til å observere rent fysisk hva som skjer. Det er i kombinasjon med tradisjonell journalistisk metode at gravingen gir de beste resultater.

Utbredelsen av sosiale medier gir en farlig miks av innhold til samfunnets borgere: Strømmen blir til en blanding av fakta, meninger, propaganda, rykter og sladder. Reklame og underholdning. Falske nyheter. Det er ikke lett å se hva som er hva.

Resultatet av denne fragmenteringen er økt polarisering og misbruk av internett på en måte som truer demokratiet. Vårt svar på dette må være økt satsing på journalistisk kvalitet og presseetiske standarder. Husk at kritisk, undersøkende journalistikk er den viktigste delen av medienes samfunnsoppdrag.

Sviktende finansiering av mediene og fragmentering av nyhetsbildet fører til konsolidering. Flere avslørende prosjekter går dermed under radaren for konkurrerende medier, og får ikke den oppmerksomhet som de fortjener. Vi bør bli flinkere til å sitere hverandre og samarbeide mer om undersøkende journalistikk. Hvis vi samler flere ressurser om felles prosjekter og deler mer metode, kan vi også i større grad fylle vår samfunnsrolle.

En fri og uavhengig presse er en umistelig del av vårt demokratiske system.

Det er myndighetenes ansvar å legge til rette for dette. Gjennom rammevilkår og finansiering. Og fremfor alt ved å sikre offentlig innsyn i beslutningsprosesser og forvaltning av fellesskapets midler. Det er uforståelig at politikere og embetsverk fortsatt prøver å sette opp nye hindringer i veien for at pressen kan løse sine viktige oppgaver på dette område.

Årets bunke på 52 metoderapporter vitner om at undersøkende journalistikk møter mye motstand fra maktstrukturer som misliker kritiske spørsmål og krav om innsyn. I enkelte saker forsøker man å bruke Vær Varsom-plakaten for å trenere undersøkelser. Noen offentlige tjenere velger sågar å advare sine kommersielle samarbeidspartnere om at journalister graver. Hvorfor i all verden gjør de dette?

Det er vanskelig å finne andre svar enn at de har noe de vil skjule for offentligheten. At landets statsminister velger å sammenligne innsyn med overvåkning er ikke akkurat demokratibyggende.

Flere medier velger derfor å kreve offentlig innsyn i behandlingen av eget innsynskrav. Slikt innsyn kan gi svært avslørende innblikk i forvaltningens ulike strategier for å stenge offentligheten ute. I demokratiets navn bør de som praktiserer slike strategier nå stilles ordentlig til ansvar.

Svært mange av fjorårets SKUP-kandidater har satt kritisk søkelys på offentlig pengebruk. Det er en vesentlig del av pressens samfunnsoppdrag å kontrollere dette. En stigende andel av offentlige utgifter går med til å betale private aktører som gis oppdrag i velferdsstaten, gjennom bl.a. såkalt konkurranseutsetting.

Medias undersøkelser avdekker manglende kontroll med slike utbetalinger både på politisk nivå og i forvaltningen.

Byrådsleder Raymond Johansen skrev sommeren 2015 en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han beskrev det som nærmest risikofritt å være styrende politiker i Oslo. Sånn bør det ikke være, skrev han.

I fjor fikk han svar på tiltale. Flere av medias undersøkelser avdekket graverende forhold i hovedstadens forvaltning.

image-1.jpg

OVERFALL: Jurylederen ble nærmest overfalt i glede av diplomvinner Lajla Ellingsen som sammen med Mari K. By Rise fikk heder for Adresseavisens reportasjer om Kystad-avtalen i Trondheim.

SKUPs metoderapporter tegner et bilde av mange tvilsomme lokale politiske forhold, skjulte forbindelser og manglede styring. Flere metoderapporter flombelyser også usunne forhold i et eskalerende boligmarked. Det er kritisk fokus på situasjonen i helsevesenet, og flere arbeider tar opp mulige justismord og mangel på rettssikkerhet i samfunnet.

Sikkerhet skal også omfatte journalister som stiller kritiske spørsmål og avdekker kritikkverdige forhold. Det er bekymringsfullt at journalister i flere europeiske land utsettes for press og trusler når de går maktstrukturene etter i sømmene.  Drapene på undersøkende journalister i Slovakia og på Malta er alarmerende. Også her i Norge er det blitt slik at kritisk journalistikk mot visse miljøer utløser behov for omfattende sikkerhetstiltak. Det er derfor grunn til å minne om rettsstatens ansvar for at mediene kan løse sine oppgaver på en trygg måte.

Alle som vil lære mer om journalistikk bør kaste seg over årets samling av metoderapporter. De store redaksjonene er fortsatt toneangivende i utviklingsarbeidet, men det er gledelig å se at flere lokale redaksjoner styrker seg og arbeider mer systematisk med undersøkende journalistikk.

30714263_10155164004932001_138816624361734144_n

JURY-VORSPIEL: Trond Sundnes (t.v.), Asbjørn Olsen, Linn Kongsli Hillestad, Bernt Olufsen, Bjørn G.Sæbø og Vibeke Haug. Tone Jensen var ikke tilstede i Tønsberg.

Juryen arbeider ut fra et sett av 12 kriterier i vurderingen av SKUP-kandidatene. Med en liten ekstra vekt på nyhetsverdi, ny metode og konsekvens. Vi har lest 1100 sider metoderapporter og utallige vedlegg i form av artikler, video, bøker og grafiske fremstillinger. Vi har hatt fire heldagsmøter i løpet av vinteren. Kandidatene har jevnt over høy kvalitet og det har vært krevende å kåre et finaleheat.

Vår bransje har tatt et langt skritt i riktig retning. Dere kan alle være stolte over resultatene. Husk at det viktigste med SKUP er ikke prisen, men den delingskulturen som vi bygger sammen. Derfor kan vi trygt slå fast – at her er det viktigste ikke å vinne, men å delta.

Solnedgang i Myanmar

 

IMG_3580

I SKUMRINGEN: Media i Myanmar opplever mørkere tider både forretningsmessig og journalistisk. Landet ligger på en 131.plass på World Press Freedom Index.

YANGON – Den gulrøde solnedgangen over hovedstadens forgylte pagoder utstråler varme og skjønnhet. Men snart ligger et skummelt mørke over Yangons gater og offisielle bygninger. Frykten for at demokratiutviklingen vil stanse.

Overgrepene mot Rohingya-folket, etnisk uro og fengslingen av kritiske journalister – en tsunami av negativ oppmerksomhet i internasjonale medier – truer med bråstopp for økonimien i Myanmar. Turismen svikter. En voldsom reduksjon av inntekter demper utviklingsmulighetene for Myanmars nye, frie medier.

Skjønt friheten virker begrenset. Selv om den direkte sensuren ble opphevet for seks år siden, er det fremdeles lovregulering som hemmer utøvelsen av uavhengig og kritisk journalistikk. Fengslingen av to Reuters-journalister som avdekket hærens massakre av ti Rohingyaer skremmer noen pressefolk til taushet. Samtidig sprer sosiale medier hatefulle ytringer som ild i tørt gress.

For tredje gang på tre år landet jeg like før påske i Yangon for å besøke pressekolleger, sammen med min mentor-kollega Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim. Vi arbeider sammen i et prosjekt for å støtte arbeidet med utviklingen av demokrati og pressefrihet i Myanmar. Prosjektet drives av den internasjonale presseorganisasjonen World Association of Newspapers (WAN-IFRA).

 

 

IMG_3587.jpg

HYGGELIG GJENSYN: Publisher Sonny Swe tar imot utenfor mediehuset Frontier.

I to omganger har vi tidligere besøkt mediehuset Mizzima, som i fjor fikk tildelt en ny TV-konsesjon underlagt det statlige kringkastingsselskapet. Nå skal vi besøke det engelskspråklige nyhetsmagasinet Frontier, som ble startet av mediegründeren Sonny Swe (49) for fem år siden. 

Vi har møtt Sonny tidligere. Han har store journalistiske ambisjoner om å utvikle et magasin av høy kvalitet. Og som henvender seg til et internasjonalt publikum ved siden av en større leserskare i Myanmar med høyere utdanning.

Sonny har en interessant bakgrunn, som redaktør i den engelskspråklige avisa Myanmar Times. Men under generalenes regime ble han arrestert og satt åtte og et halvt år innesperret i forskjellige fengsler. Han er sønn av en tidligere general som falt i unåde under militærregimet og som var fengslet i ti år.

 

IMG_8266.jpg

I REDAKSJONEN: Sjefredaktør Thomas Kean med noen av de 25 redaksjonelle medarbeiderne i Frontier Magazine. 

Sonny Swe vendte tilbake til mediebransjen da han ble løslatt i 2014, først som en av sjefene i Mizzima. Men etter et drøyt år satset han alt på å utvikle magasinet Frontier. Nå er han publisher og har 50 ansatte i eget mediehus. Redaksjonen drives av den unge australske mediemannen Thomas Kean som sjefredaktør. De 25 redaksjonelle medarbeiderne består av av journalister fra Myanmar, Australia, USA og England.

 

I to og et halvt år har Frontier vært et ukemagasin, men siden 1. mars har økonomiske problemer tvunget mediehuset til å redusere utgivelsesfrekvensen til hver 14. dag. Mediehuset publiserer også innhold digitalt gjennom en online-tjeneste på to språk. I løpet av en måned når Frontier på denne måten 250 000 brukere. Redaksjonen produserer også fem videoinnslag og en podcast hver måned. Det meste distribueres via sosiale medier som Facebook og Twitter.

Landet består av 54 millioner innbyggere, fordelt på over 130 ulike folkeslag. Over 30 millioner bruker internett. De fleste av dem tror at Facebook er internett. Mark Zuckerbergs globale selskap har 97 prosent brukerdekning i Myanmar, forteller Sonny Swe.

Vi besøker ham i den lave kontorbygningen på et sentralt gatehjørne i hovedstaden. Her huserer den kommersielle avdelingen andre etasje, mens redaksjonen holder til i tredje. På gateplan er man i ferd med å innrede et TV- og podcast-studio, for bedre produksjon av audiovisuelle innslag som skal distribueres via Facebook. 60 prosent av all trafikk til mediehuset kommer via Facebook, bare 15 prosent av trafikken er direkte til Frontiers nettside.

 

IMG_3693

COVERSTORY: «After Dark» om voldtekter i Myanmar.

– Nettet fører til massiv økning av kriminalitet. Spesielt når det gjelder seksuelle overgrep og voldtekt. Unge jenter lokkes til å møte overgripere via Facebook, får vi vite. Dette temaet er også coverstory på siste utgave av Frontier Magazine. Reportasjen «After Dark» skildrer voldtekten av en 26 år gammel kvinne i en Yangon taxi. Over hele landet rapporteres det om en kraftig økning av tallet på anmeldte voldtekter.

 

Utgaven av Frontier Magazine inneholder også en side om den desperate situasjonen til de 700 000 Rohingya-flyktningene i Bangladesh, statsløse mennesker som er fordrevet av Myanmar-hæren fra sine landsbyer i Rakine-provinsen.

Det eksisterer fortsatt et uavhengig og kritisk søkelys på den etniske rensingen som foregår. Og som mange mener at Facebook må ta en stor del av ansvaret for. I følge FN har Facebook gitt nærmest fritt utløp for muslim-hatet som spres, bl.a. gjennom kjedebrev i Messenger.

De nyvunne tilløp til pressefrihet etter 60 års militærdiktatur kommer igjen under press. En omstridt del av telekommunikasjonslovgivningen gjør det mulig å fremme vidtgående anklager om ærekrenkelse via internett og kringkasting. Det er uklart hva som kan defineres som en ærekrenkelse, så mange redaktører velger å sitte stille i båten. Det eksisterer selvsensur.

Over 80 rettssaker er anlagt med hjemmel i denne loven, 73 av dem er anlagt etter at Aung San Suu Kyi kom til makten, ifølge The Diplomat.

Sonny Swe har dyrkjøpt erfaring fra Myanmars fengsler. Han mener at det fengsles ti ganger flere journalister i landet nå, enn under generalenes regime.

I mange av landets mediehus sitter pressefolkene nokså desillusjonert tilbake, etter håpet om demokratisk utvikling som ble tent av Aung San Suu Kyi.

– Hun bryr seg ikke om medier. Det går historier om at hun ser på journalister som levende djevler. Hun viser seg sjelden offentlig og gir ingen intervjuer, forteller mediefolk.

Det bekymrer mange av landets 4000 journalister at utviklingen nå ser ut til å gå i feil retning. Enkelte redaktører føler på frykten hver gang de hører en bil stanse utenfor boligen i nattemørket. Andre innrømmer åpent at de kjører omveier i hovedstaden for å unngå å bli stoppet i checkpoints, der det kan by seg en anledning for politiet til å plassere et kompromitterende bevis i bilen.

I saken mot de to fengslede Reuters-journalistene blir det hevdet at politiet provoserte fram arrestasjonen gjennom å gi dem hemmeligstemplet materiale. Den rettslige prosessen betraktes av mange som en farse med skiftende anklager og bevisføring.

Men det er også en annen side av frykten som preger Myanmar. Det eksisterer nemlig en ganske utbredt frykt for at landet skal bli et nytt oppmarsjområde for islamittisk terrorisme. At ISIL vil infiltrere ulike etniske miljøer i Myanmar, nå som terrororganisasjonen ser ut til å bli jaget ut av Midt-Østen. Dette er en frykt som også deles av kritiske medier.

Medienes oppslutning om regjeringspartiet NLD (National League for Democracy) er dalende. Aung San Suu Kyi har i følge observatører mistet mye av grepet. I 2020 skal det holdes nye valg i Myanmar. Ingen vet hvem som vil etterfølge henne som lederskikkelse. Hvilken rolle mediene vil spille frem mot valget er også uvisst. Mediehusene sliter med fall i trykt opplag på henimot 60 prosent i løpet av et år og enkelte steder er reduksjonen av annonseinntekter på 40 prosent.

– Vi snakker ikke om depresjon, det er resesjon, sier Sonny Swe. Selv ble han tvunget til å gjennomføre lønnskutt for staben sin.

Vårt beskjedne bidrag i Frontiers kamp for å overleve ble to dager med forelesninger og diskusjon med staben – om digital forretningsutvikling i abonnement og annonsesalg, redaksjonell produktutvikling, presseetikk og forholdet til de sosiale mediegigantene. Basert på europeiske erfaringer advarte vi mediehuset mot å legge hele sin skjebne i hendene til Facebook og Google:

– Du kan nemlig ikke forhandle med en tiger, når du ligger med hodet i tigerens munn.

Winston Churchill sa visstnok dette i verdenskrigens mørkeste stund.

IMG_3583

MENTORING: Rolf Dyrnes Svendsen diskuterer forholdet til Facebook med sjefredaktør Thomas Kean (t.v.) og publisher Sonny Swe.

 

Den mørke flekken på kartet

 

img_8484.jpg

FANDEN PÅ VEGGEN: Visepresident Le Quoc Minh i Vietnam News Agency følger med på min forelesning om behovet for uavhengig og kritisk journalistikk, presseetikk og økt åpenhet fra medienes side.

HANOI – Jeg viser den beksvarte flekken på verdenskartet. Vietnam. En av statene som ligger nederst på pressefrihetslisten til organisasjonen «Reportere Uten Grenser». Nummer 175 på oversikten over pressefrihet og informasjonsfrihet i verdens 180 stater.

Visepresident Le Quoc Minh og 25 av hans medieledere i Vietnam News Agency følger interessert med, men kommenterer ikke verdensbildet som jeg bretter ut over veggen i møterommet.

I tre stive klokketimer foreleser jeg om pressefrihet, informasjonsfrihet, presseetikk og selvregulering av media – som grunnleggende elementer i et demokrati og en viktig forutsetning for publikums tillit til journalistikk.

Det blir også tid til en orientering om offentlig innsyn i forvaltningen, datastøttet journalistikk og kritisk, undersøkende journalistikk. Men det er nok ikke dette forsamlingen er kommet for å høre. Den er mer opptatt av forretningsmodeller og inntektsstrømmer.

Vietnam er på mange områder den siste Sovjet-staten, men samtidig ekstremt opptatt av kapitalistiske problemstillinger. Det vakre landet rommer mange paradoks: Gapet mellom de rike og vanlige mennesker vokser. Et veldig fokus på luksusgjenstander og statussymboler. Økonomien vokser med 6,5 prosent i året, samtidig som kommunistpartiet styrer befolkningen med jernhånd.

På samme måte regulerer Partiet de journalistiske medienes handlingsrom. I en av verdens tettest befolkede nasjoner hva angår brukere av Facebook. Det eksisterer 64 millioner Facebook-kontoer i Vietnam, hvor folk kan ytre seg om det meste med høy risiko for å bli arrestert.

Observatører i Hanoi forventer at myndighetene vil ta nye regulatoriske grep overfor sosiale medier i løpet av 2018.  Regjeringen ønsker samarbeid med internasjonale giganter som Facebook og Google, om å kontrollere innholdet.

For tredje år på rad er vi tilbake i den livlige, vietnamesiske hovedstaden. Sammen med Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim er jeg mentor for ledergruppene i to av landets store digitale medier, Vietnam Plus og VNExpress. Vi jobber frivillig for et prosjekt i regi av World Association of Newspapers, WAN-IFRA, som er støttet av det norske utenriksdepartementet.

Hensikten er å arbeide for pressefrihet gjennom fokus på kvalitetsjournalistikk og bransjefaglige utfordringer i den digitale transformasjonen. Det handler om utvikling av mobilen som publiseringsverktøy, videoproduksjon og digitale inntektsstrømmer fra annonsører og brukere. Heldigvis har gavmilde ledere i norske mediehus som VG, Polaris og Amedia utstyrt oss rikt med gode presentasjoner. De to vietnamesiske mediene begynner å bli familiære med norsk medieutvikling etter hvert.

img_8312.jpg

MR. BERNT: Foreleser i VNExpress med sjefredaktør Thang Duc Thang (t.v.) som tilhører.

I Vietnam går vi under navnene «Mr. Rolf & Mr. Bernt», to reisende i evangelister i digital produktutvikling og fri, uavhengig journalistikk. Det er inspirerende å se at noen av frøene som vi sådde i fjor later til å gro opp gjennom asfalten:

I fjor brukte vi mye tid på å snakke om behovet for brukerbetaling når det gjelder journalistisk innhold. Dette er et vanskelig tema i Vietnam, som verken har sterke tradisjoner for abonnement eller noen lovgivning som beskytter opphavsrett. Temaet står nå høyt oppe på agendaen både i Vietnam Plus og hos VNExpress. Førstnevnte skal om kort tid introdusere en betalingsløsning i markedet for deler av innholdet.

Begge de to mediehusene opplever et sterkt press på økonomien. Facebook har spist store deler av de digitale annonseinntektene som et lett frokostmåltid, her som ellers i verden. Ledelsen skjønner at journalistikken også trenger finansiering direkte fra brukerne. Og så er de på jakt etter nye inntektsstrømmer. Vietnam Plus finansieres delvis av Staten, men er likevel avhengig av inntekter fra markedet for å finansiere virksomheten. VNExpress er privat eid og drives på rene markedsmessige betingelser.

IMG_3609.jpg

MR. ROLF: Med staben i Ho Chi Minh City via video link.

«Mr. Rolf» foreleser om innloggingssystemer, digitale abonnementsmodeller, programmatisk annonsering, branded content og native advertising – innholdsmarkedsføring eller annonsørinnhold som det heter på norsk. På mitt språk «annonser i journalistisk forkledning». Om teknologisk utvikling. Roboter som skriver, kunstig intelligens og stemmestyrte medier.

IMG_8487.jpg

DISKUTERER: Le Quoc Minh og jeg er begge opptatt av å bekjempe falske nyheter i sosiale medier. 

Jeg snakker mer om hvordan bruken av sosiale medier påvirker tilliten til journalistikk. Om hvordan spredningen falske nyheter kan true demokratiske prosesser. Dette er tema som engasjerer også vietnamesiske medieledere. Den farlige sammenblandingen av rykter, meninger, propaganda, sladder og falske nyheter, med fakta og profesjonell journalistikk. En grobunn for fragmentering og polarisering.

Mitt svar på disse utfordringene er økte investeringer i uavhengig og kritisk kvalitetsjournalistikk, presseetikk og åpenhet om journalistisk metode. Tydelige skiller mellom journalistikk og reklame. Mellom meninger og nyhetsrapportering.

img_8332.jpg

LUNSJ: Content Marketing-jentene i VNExpress hadde ikke nevneverdig tro på merking av innholdsannonser.

Kravet til merking av annonsørinnhold møtes med lett hoderysting i forsamlingen. Dette er ikke vanlig praksis i Vietnam.

– Si meg, ønsker dere å advare leserne mot å lese innholdet i denne artikkelen, spør en av sjefene i VNExpress?

– Nei, vi ønsker å gjenopprette den profesjonelle journalistikkens troverdighet, svarer jeg.

Min presentasjon av content marketing-løsningen for filmen «Kongens Nei» fra VGs Partnerstudio imponerer likevel forsamlingen.

I timen om undersøkende, kritisk journalistikk forteller jeg om den store avsløringen til den unge reporteren Kristoffer Örstadius i svenske Dagens Nyheter. Skandalen omkring outsourcing av IT-tjenester fra den svenske Transportstyrelsen – en skandale som har kostet flere regjeringsmedlemmer jobben.

– Hvis jeg hadde forsøkt meg på noe lignende, så hadde jeg nok heller fjernet meg selv, sier en av redaktørene i VNExpress spøkefullt.

Jeg viser dem også en presentasjon av fjorårets SKUP-vinner, avsløringen av ulovlige tvangsmidler og bruk av sengebelter i psykiatrien. Mulighetene for offentlig innsyn og analyse av store datasett fascinerer. Størst interesse vekker likevel VGs prosjekt omkring sikkerheten på de nesten 17000 broene som avisen undersøkte i fjor.

– Er det virkelig ingen begrensninger for norske journalisters innsyn i forvaltning og offentlige registrere, spør en av redaktørene i Vietnam News Agency når vi er på tomannshånd.

– Jo, blant annet når det gjelder nasjonens sikkerhet og personvern, svarer jeg overfladisk.

Det er tydelig at jeg har vekket noen journalistiske instinkter i tilhørerskaren.

Så gir det noen mening å snakke om mediebransjens utfordringer, digital produktutvikling og journalistikk i en av verdens mørkeste avkroker når det kommer til pressefrihet og demokrati?

Vårt håp er i alle fall at faglig kontakt og dialog, sammen med deling av kunnskap om mediebransjens teknologiske, markedsmessige og journalistiske utfordringer, vil gi et bidrag til positiv utvikling. Kanskje i beskjeden grad, men likevel..

IMG_3654.jpg

HYGGELIG LAG: Visepresident Le Quoc Minh inviterte oss på middag sammen med ledelsen i Vietnam Plus i den nyåpnede restauranten Luk Lak 

Vår vert, Le Quoc Minh, er usedvanlig godt orientert om medieutviklingen i vestlige demokratier, men ledergruppene hans får ikke ofte tilgang til slike presentasjoner. Minh var tidligere sjefredaktør i nettavisen Vietnam Plus, et underbruk av det nasjonale nyhetsbyrået, som presenterer innholdet sitt på tre språk; vietnamesisk, engelsk og fransk.

Siden sist er Minh forfremmet til stillingen som en av byråets tre visepresidenter, med ansvar

For Vietnam Plus og flere andre nettsteder og publikasjoner. Dermed står han bare et trappetrinn fra landets definitive maktsentrum – partiets sentralkomite hvor alle medlemmer har status som ministre. Her er nemlig presidenten i Vietnam News Agency sikret automatisk medlemskap.

Minh er stolt når han viser oss sitt nye kontor i 2. etasje av det nasjonale nyhetsbyråets bygning sentralt i Hanoi, like ved Hilton Hotel og det flotte operabygget. Etter opprykket har han fått seg tildelt svart limousin og privatsjåfør, som han vennlig deler med oss under besøket.

Paradoksalt nok ledes Vietnam av en tidligere journalist, Nguyen Phu Trong, som er partiets generalsekretær. Men den journalisten som sist våget å kritisere en av hans taler fikk umiddelbart sparken – for brudd på avisens etiske retningslinjer.

I Vietnam er alle landets 17 000 lisensierte journalister forpliktet til å oppgi alle sine kilder. Et internett med mer enn 350 ulike sosiale nettverk overvåkes strengt. Den eneste uavhengige mediekilden, bloggere og cyber-dissidenter, risikerer lange fengselsstraffer. Kritiske journalister ekskluderes fra fagforeningen og partiet.

I fjor ble 20 såkalte borger-journalister arrestert, deportert eller dømt til strenge fengselsstraff på mellom 9 og 14 år, for å ha spredt uavhengig informasjon til publikum. Rettssakene varer aldri mer enn fire timer. Familiene deres rapporterer om tvangsarbeid og manglende helsetilsyn. I følge myndighetene har de «misbrukt sine demokratiske rettigheter». Å ta til orde for flerpartisystem eller ideologisk mangfold anses som kriminelt.

Alle profesjonelle medier i landet må ha lisens for å kunne operere. Informasjonsministeriet og partiets byrå for utdanning og kommunikasjon utøver streng kontroll med landets 185 papiraviser og 195 nettaviser. Medieloven fastslår at alle journalister må ha universitetsutdanning og er forpliktet til å forsvare alle kommunistpartiets synspunkter og aktiviteter.

Sjefredaktørene utnevnes etter godkjenning fra myndighetene, og må møte til ukentlige briefinger hos partiets sentrale kommisjon for utdanning og kommunikasjon. Det samme gjelder sjefredaktørenes stedfortredere.

Regjeringens utenrikspolitikk, religiøse spørsmål og menneskerettigheter står på forbudslisten over saker som mediene ikke kan dekke fritt. Det samme gjelder kommunistpartiets rolle i samfunnet – og ikke minst privatlivet til regjeringsmedlemmer og partitopper.

Kontrolltiltakene overfor vietnamesiske medier er så omfattende at Europa-parlamentet foreløpig nekter å ratifisere en lukrativ frihandelsavtale som regjeringen har fremforhandlet med EU. Organisasjonen «Reportere uten grenser» presser på for å få Frankrike til å ta en lederrolle i kampen for mer pressefrihet i Vietnam.

Det gjenstår å se om lysten på langsiktig økonomisk vekst demper behovet for å hindre utøvelsen av fri journalistikk.

IMG_3644.jpg

CRUISE: Palmesøndag ble brukt til en liten pause i mentor-programmet med et døgns besøk i Ha Long. Den særegne øygruppen som står på listen over verdens sju underverker.

 

Når matematikk blir til journalistikk

IMG_3545

SVENSK SUPERSTJERNE: Kristoffer Örstadius fra Dagens Nyheter presenterer sine graveprosjekter med datastøttet journalistikk under NODA-konferansen i Stockholm.

STOCKHOLM – Jeg ble journalist da jeg ikke kunne utstå tanken på å ta eksamen i matematikk forberedende for Handelshøyskolen i Bergen. I dag blir du journalist hvis du behersker matematikk på høyt nivå.

Sveriges nye stjerneskudd innen undersøkende journalistikk – den unge Kristoffer Örstadius (32) i Dagens Nyheter – startet med kodespråk og programmering da han var seks år gammel. Nå bruker han disse kunnskapene i avsløringer som får regjeringsapparatet til å riste i sine sammenføyninger.

Skandalen i Transportstyrelsen, som blottlagte identiteten til noen av Sveriges aller hemmeligste agenter. Da sjefen for Styrelsen, Maria Ågren, på mystisk vis fikk sparken, startet jakten på opplysninger om bakgrunnen i alle slags dataregistre.

Det viste seg at førerkort-registeret, hvor hemmelige agenter var utstyrt med doble identiteter, ble outsourcet til et tidligere østblokkland. Spionenes identitet kunne dermed avsløres.

Sentrale personer i regjering og maktapparat hadde visst om datalekkasjen i halvannet år, uten å orientere statsminister Stefan Löfven. En serie personer på minister- og styrenivå mistet sine jobber, da dette ble avslørt bl.a. på grunnlag av en møtekvittering med servering av kanelboller, som journalisten fikk innsyn i. Affæren er fortsatt under offentlig gransking.

Nå er Kristoffer Örstadius igjen nominert til Stora Journalistpriset i Sverige for sitt arbeid med denne avsløringen. Tidligere har han fått Gräv-prisen for sin evne til å kombinere journalistiske undersøkelser med avansert analyse av store mengder data. For tre år siden fikk han også den store journalistprisen for sin avsløring av bredbåndsmodem i titusenvis av svenske hjem lå åpen for inntrenging fra utenforstående. Han har dessuten avslørt hvordan det er mulig å hacke Svenska Kyrkan og få kirkeklokker til å ringe på bestilling – når som helst og hvor som helst.

I et par dager har jeg lyttet til presentasjoner av morgendagens journalistikk på NODA-konferansen på Södertörns Universitet like utenfor Stockholm. Her er det fortsatt folk med hettegensere og svarte T-skjorter å se. Journalist-nerder med bakgrunn fra gaming og programmering. Jeg var invitert til å holde forelesning om tradisjonell journalistikk og medieetikk for redaksjonelle utviklere uten journalistisk bakgrunn. Men nok om det.

Jeg tenker at det snart er gått 43 siden jeg valgte journalistikk fremfor matematikk. Året i forveien hadde journalistene Jan Guillou og Peter Bratt avslørt den hemmelige svenske etterretningstjenesten Informationsbyrån gjennom sine reportasjer i det venstreorienterte bladet Folket i Bild/kulturfront. I beste Watergate-stil. Senere avslørte Peter Bratt skandalen om landets justisminister som horekunde på bordell med tilknytning til en fremmed makts etterretning.

Dette var skandaler som rystet Sverige, etter gammeldags, analogt journalistarbeid. Basert på egen kartlegging og personlige kilder.

Nå er den tid over hvor en ung journalistspire, uten nevneverdige kunnskaper, kunne ta T-banen ned Groruddalen og hengi seg til en journalistisk karriere i Akersgaten. Bare med én gudbenådet gave i bagasjen: Evnen til å snuble over en god historie eller stille et forløsende spørsmål på riktig sted og til rett sted.

Nå er det programmering og evnen til å analysere store datasett som gjelder. Å stille journalistiske spørsmål til titusenvis av dataceller og faktisk få svar. På spørsmål som det var fysisk umulig å finne svar på tidligere gjennom manuelt arbeid.

Dette skjer fordi vi samfunnet registrerer stadig større mengder data om personer og handlinger. I offentlige registre og ved bruk av sosiale medier. Gjennom analyseredskaper og krysskoblinger kan datajournalisten finne fram til avslørende informasjon.

Dette vil vi kunne få se mange eksempler på når metoderapportene fra undersøkende journalistikk til den norske SKUP-konferansen offentliggjøres etter påske. Som juryleder noterer jeg at norsk datajournalistikk har tatt et stort steg framover i løpet av det siste året.

Vi får nå lære om hvordan journalister kan «intervjue» store datasett og om datasett som kan brukes i fortløpende nyhetsdekning av saker. Altså ikke tilbakeskuende, men data om ting som skjer nå.

Under NODA-festen i Stockholm stakk VG atter en gang av med den gjeveste prisen for datastøttet undersøkende journalistikk – historien om «Childs Play», verdens største overgrepsforum på det mørket nettet. VG avslørte i fjor hvordan dette var drevet av australsk politi i en storstilt «under cover»-operasjon. Det skal være første gang noen klarer å avsløre en server og ip-adresser som opererer på det krypterte, mørke nettet. Metoden skal deles i forbindelse med SKUP-konferansen 2018.

IMG_3472

STOLT KOLLEGA: Øyvind Engan er journalistisk data-konvertitt i VG

Bak dette arbeidet står i journalist Håkon F. Høydal, utvikler Einar Otto Stangvik og VGTV-journalist Natalie Remøe Hansen. Kollega Øyvind Engan presenterte prosjektet på deres vegne under NODA-konferansen og bemerket bl.a. om Stangvik:

«His mind works in mysterious ways..»

Slik er altså datajournalisten nå til dags.

Engan var  selv nominert til pris i klassen for applikasjoner, med utviklingen av VGs Stortingskalkulator som beregner mandatfordelingen ut fra ulike nasjonale modeller. Uten sperregrensen hadde Høyre og Fremskrittspartiet i forrige periode hatt rent flertall i Stortinget. Med dagens mandatfordelingsmodell kunne ikke Einar Gerhardsen ha regjert landet sammenhengende 16 år etter krigen.

Øyvind Engan er for øvrig en av flere tradisjonelle VG-journalister som har tatt tilleggsutdanning i programmering og i dag arbeider som datautviklere i redaksjonen. Et smart valg, ser det ut til.

Mange av de datastøttede prosjektene som ble vist på NODA-konferansen var av det mer kuriøse eller lett underholdende slaget. Om inviterer lesere inn til tester eller til å lete fram informasjon. Sveriges Television og Danmarks Radio er ganske avanserte i arbeidet med datastøttet journalistikk. Det samme gjelder finske YLE, mens NRK ikke presenterte noen prosjekter på NODA Awards. NRK rekrutterte i fjor den prisbelønte VG-utvikleren Dan Kåre Engebretsen for å få mer sving på dette området.

Både internasjonalt og her i Norden registrerer jeg tydelige tegn på at den datastøttede journalistikken retter seg stadig mer inn mot politisk journalistikk. Et område som lenge har vært preget av kommentarjournalistikk og analog kaffeprat med kilder av anonym art. Det skal bli spennende å registrere hva man kan få fram av ukjent informasjon på dette område. Foreløpig har datajournalister i Sverige og Finland kastet seg over besøksregistrene i Riksdagen for å avdekke lobbyvirksomhet, men det er sikkert mye mer å hente her.

Kristoffer Örstadius er sikkert en av de nye reporterne som kommer til å prege utviklingen av journalistisk metode framover. På NODA-konferansen presenterte han også sitt arbeid med å avsløre hvordan svenske skip hugges opp på en strand i India – til dels av barn under livsfarlige omstendigheter – og med svenske myndigheters viten. Alt ved avansert kobling mellom internasjonale skipsregistre og satellitt-kommunikasjon.

Men han avslørte også at datakunnskap kan gi private fordeler: Han skaffet seg sin første leilighet i Stockholm gjennom dataskraping av boligregistre og i vinterferien flyr han billigere enn noen andre passasjerer takket være dataskraping av Norwegians nettsider. Datasettet sender ham en SMS når det norske flyselskapet legger ut sine billigste billetter…

Dagen var ikke helt den samme uten kvinner i VGs ledelse..

IMG_3403-kopi 2.jpg

DET VAR TIDER, DET: VGs redaktørkollegium anno 1989. F.v. Bernt Olufsen, Kjell Sørhus, Sigmunn Lode, Per Norvik, Einar Hanseid, Terje Jansson, Einar Munthe-Kaas, Jan Erik Knarbakk.

Jeg henger på veggen bak glass i en oval ramme.  Rundt bordet sitter ni alvorlige menn. Det er Verdens Gangs redaktørkollegium anno 1989. Bildet er fra vårt forrige århundre.

Nei, arbeidsdagen blir ikke helt den samme uten kvinner i redaksjonsledelsen. Verken diskusjonen eller beslutningene. Kommunikasjon og produkt. Arbeidsmiljøet. Dette kan jeg trygt fastslå på grunnlag av 23 års erfaring fra ledelsen i et stort norsk mediehus.

Da jeg høsten 1987 trådte inn i redaktørkollegiet, var det som en av åtte menn. To år senere var vi ni. Da jeg i 2011 forlot det samme kollegiet var jeg hanen i kurven. Redaktørkollegiet besto av en mann og fire kvinner.

En snuoperasjon

Denne snuoperasjonen var ikke gjort i en håndvending. Det første kjønnsdelte redaktørkollegiet i en norsk storavis, var resultatet at et langsiktig arbeid som strakte seg over mange år.

Å utvikle en organisasjon på denne måten starter nedenfra – med grunnmuren til mediehuset. Rekrutteringen av kvinnelige journalister måtte styrkes. Da jeg kom til Akersgaten på slutten av 1970-årene var det om lag 20 prosent kvinner i redaksjonen. Bare to kvinnelige reportere i nyhetsavdelingen, ingen i politisk avdeling, ingen på sporten, ingen på lokalkontorene, et fåtall på desken, én på utenriks. Jentene jobbet stort sett på kultur, med underholdning og feature..

De daglige avdelingsledermøtene og evalueringsmøtene ble stort sett holdt av og for menn. De få kvinnene som kom innom ytret seg sjelden. Vaktsjefkorpset som redigerte avisen, bestod utelukkende av menn. Det ville være en løgn å si at dette ikke preget innholdet.

En lang reise kunne begynne.

«Kjerringrådet»

Jeg har aldri vært tilhenger av radikal kjønnskvotering. Jeg har også til gode å finne to kandidater til en stilling som har hatt helt like kvalifikasjoner. De gangene jeg har satt hensynet til kjønnsbalanse foran talent for ledelse og faglige kvalifikasjoner, har jeg som regel også mislykkes med rekrutteringen.

Alt handler om å legge forholdene til rette for en balansert rekruttering av ledere. Og om å utvikle lederskap videre.

Heller ikke den administrative ledelse var dominert av kvinner. Det såkalte «husmøtet» – den felles ledergruppen i VG – var i 1987 så stor at møtebordet strakk seg over to tilstøtende rom. Bare en kvinne var til stede – kontorsjefen.

Gerd Wilberg tok til gjengjeld fatt i problemstillingen og startet et langsiktig arbeid for å få rekruttert flere kvinner inn i ledelsen. «Kjerringrådet» ble et uformelt nettverk for kvinner i VG, til inspirasjon og utvikling av leder-emner. Jeg vet lite om dagsorden og møtenes innhold, men da jeg rekrutterte Nina Gram som avisens nye feature- og utviklingsredaktør i 1995 fikk jeg vite at «Kjerringrådet» flere år i forveien hadde «vedtatt» at hun skulle bli avisens første kvinnelige redaktør.

Mot slutten av 1980-årene ble spørsmålet om kvinnerekruttering for alvor satt på dagsorden. Redaksjonsklubben kom sent, men godt på banen, selv om klubben tidligere dette tiåret hadde hatt Sølvi Wærhaug som leder.

En annen kvinnelig lederskikkelse, Elisabeth Selinger, var sjef for redaksjonsklubbens festligheter.  Redaksjonsklubbens nyttårsgilde var tidlig i 1980-årene fortsatt preget av «damenes tale» og blant journalisthustruene som var til stede, kåret man hvert år «den glade enke» – med premie til den som hadde hatt mannen mest på reisefot det siste året. Det var alltid kona til en sportsjournalist som «vant».

Kvinnene kommer

I Stortingets presselosje var bare et fåtall kvinner noensinne blitt medlemmer. VGs politiske avdeling hadde ingen kvinnelige reportere. Vi måtte se å få ansatt en. Valget falt på Kari Storsletten, som ble rekruttert fra NRK, hvor hun bl.a. hadde vært vaktsjef i Dagsnytt. Storsletten ble senere avdelingsleder i VG, kanalsjef for P2 i NRK Radio og administrasjonssjef i Aftenpostens redaksjon.

Anne Lise Gjetvik var en av få kvinner som gjorde karriere på desken i VG. Hun ble vaktsjef og leder for etableringen av avisens nye redaksjon for forbrukerstoff. Senere ble hun redaktør av bladet Det Nye, nyhetsredaktør i Aftenposten og magasinredaktør i Schibsted Forlag og Egmont, bl.a.

Catharina Jacobsen var den lederen av VGs redaksjonsklubb som satte rekrutteringen av kvinner til lederstillinger på dagsorden, sammen med bl.a. Kari Storsletten. Catharina Jacobsen ble senere også avdelingsleder i VG. I samarbeid med redaksjonsklubben fikk vi omsider etablert en handlingsplan for økt likestilling mellom kjønnene i VG.

Målet var minst 40 prosent av det underrepresenterte kjønn i redaksjonen og langt flere kvinner i ledelse. Det var ingen revolusjonerende metoder vi tok i bruk for å nå disse målene.

Tiltakene handlet om å øke inntaket av kvinnelige sommervikarer, de beste hadde jo en tendens til å bli værende. Det samme gjald tilfeldige vikariater og journaliststudenter i praksis. Kvinner skulle få vikariere i redaksjonelle mellomlederstillinger. Videre ble det utarbeidet kandidatlister med kvinner til ledige stillinger i redaksjonen. Kvinnelige kandidater skulle alltid velges ut til intervju, og det skulle alltid være minst en kvinne blant intervjuerne.

Tiger mot toppen

Et resultat av dette arbeidet ble at vi en dag fikk besøk av Kjersti Sortland, som hadde søkt en reporterstilling etter oppfordring. – Hun er en tiger, lød forhåndsomtalen fra Bergens-kontoret som hadde ført henne opp på listen over mulige kvinnelige kandidater. Da vi stilte det tradisjonelle spørsmålet om hvordan hun så for seg sin egen stilling om ti år, svarte hun uten å nøle:

– Da har jeg kanskje jobben din!

Jeg var nyhetsredaktør i VG på dette tidspunktet i 1990 og Kjersti var nyutdannet journalist på 21 år. Det ble en interessant leksjon om tydelige ambisjoner og målsettinger. Det skader ikke å ha det. Senere ble Sortland avdelingsleder og reportasjesjef, og hun er nå ansvarlig redaktør i Asker og Bærums Budstikke.

Handlingsplanen for økt likestilling i VG handlet også om tiltak for lederutvikling, internt og eksternt, og økt rekruttering av kvinnelige ledere. Avisen hadde hatt få kvinnelige reportasjeledere i nyhetsarbeidet, og det ble derfor fokusert spesielt på dette. Arbeidet resulterte i rekrutteringen av Grete Synnøve Ruud, som kom fra Hamar Arbeiderblad. Hun gled raskt inn i miljøet og fikk gradvis økt ansvar og en bredere erfaringsbakgrunn som vaktsjef i sentralredaksjonen og leder for ulike redaksjonelle avdelinger. Dermed ble hun også en godt kvalifisert administrativ redaktør fra 2005. Hun er i dag distriktsredaktør for NRK Østfold.

De kvinnelige stemmene

En del av likestillingsarbeidet handlet også om avisens innhold, om synliggjøring av kvinner i spaltene, bredere stoffutvalg, og bygging av kommentatorprofiler. Avisens kommentaravdeling var mannsdominert, og det var nødvendig med nyrekruttering av en kvinnestemme. Kåre Valebrokk hadde utviklet Marie Simonsen til å bli en interessevekkende spaltist i Dagens Næringsliv, og tiden var nå moden for et bredere publikum. Jeg reiste til London og tidenes lengste rekrutteringsmøte (det sluttet klokken fire om morgenen). Vi diskuterte journalistikk og muligheter for å bli en tydeligere stemme i norsk samfunnsdebatt. Marie lot seg be og ble en viktig kommentatorstemme i VG fra 1997. Hun ble også leder av VGs kommentaravdeling, inntil hun i 2003 ble rekruttert til Dagbladet og stillingen som politisk redaktør.

I VG ble det senere også politisk redaktørskifte da Hanne Skartveit i 2009 overtok som avisens politiske redaktør.

Det har de senere år ikke manglet på kvinnelige politiske redaktører i norsk presse. Ei heller kulturredaktører eller featureredaktører. Få av dem har likevel nådd helt til topps og blitt ansvarlige redaktører for sine mediehus. Jeg mener at dette skyldes behovet for et bredt faglig og praktisk erfaringsgrunnlag i rekrutteringen av toppsjefer til mediehus. Det er rett og slett for få kvinner som vil ta ansvar for å lede arbeidet med nyheter.

Vi bør analysere hva som kan være årsakene til dette. Nyheter er 24/7. Kan det ha med tradisjonelle kjønnsrollemønstre å gjøre? Hva kan gjøres for å avhjelpe tidsklemma som synes å presse jenter ut av nyhetsledelsen?

I ettertid er det lett å se at jeg selv har bidratt til å skape et nærmest mytisk inntrykk av behovet for absolutt tilstedeværelse for å kunne lede arbeidet med nyheter. Det kunne nok være slik under forhistoriske produksjonsregimer innen media. I dag preges hverdagen av digitale ledelsesverktøy, moderne kommunikasjonsteknologi og en helt annen mulighet for effektiv delegering av ansvar.  Det er mulig å opptre med fleksibilitet i lederrollen.

Rekruttert i fødselspermisjon

Det er sagt at en toppleders viktigste oppgave er å utvikle nye ledere. Å få dem til å gjøre sine kolleger virkelig gode. Derfor har det for meg vært viktig å skille mellom de talentfulle medarbeidere som har hele organisasjonens mål for øye og de som først og fremst er opptatt av egen suksess. I media har som kjent selvopptattheten ingen grenser.

Det er utvilsomt en fordel å ha vært nyhetsredaktør før man inntar toppen som sjefredaktør eller ansvarlig redaktør. Da har man med seg erfaringen fra å stå i kompliserte faglige vurderingsprosesser hver eneste dag og samtidig ha linjeansvaret for en større organisasjon av mennesker.

I utviklingen av ledere har jeg vært opptatt av å gi folk gradvis nye utfordringer. Det er ingen ulempe å ha vært reportasjeleder eller vaktsjef eller avdelingsleder før man blir redaksjonssjef eller redaktør. Og i bunnen må det selvsagt ligge et velutviklet journalistisk talent, kunnskap og kompetanse.

Jeg har rekruttert flere nyhetsredaktører på denne måten. Den siste av dem var Helje Solberg som i dag er administrerende redaktør/ansvarlig redaktør for VGTV. Hun ble først rekruttert til stillingen som sjef for VGs samfunnsavdeling, hvor hun allerede var en prisbelønnet journalist.

Planen var å bygge henne opp som leder gjennom å gi henne jevnlig og langsiktig påfyll av nye utfordringer. Det spilte ingen rolle at hun var midt i en fødselspermisjon da vi kalte på henne til å ta sjefsjobben. Behovet for ledelse i avdelingen fikk finne en midlertidig løsning inntil hun var klar. Man kan rett og slett ikke la kortsiktige behov overstyre så viktige valg. Husk at det fort tar seks måneder å få på plass en ekstern løsning også.

Helje lot seg overtale til å ta jobben da vi tilbød henne å kunne gå tidlig hjem i 14-tiden to ganger i uka.

Neste skritt i karriereplanen var å overtale henne til å ta jobben som redaksjonssjef, en nøkkelrolle i VGs organisasjon. Jeg sa at det er svært begrenset hvor mye en redaktør klarer å påvirke produktet etter at normalarbeidsdagen er over. Det er nattskiftet som skal lose skuta i havn, og at det beste du kan gjøre er å være tilgjengelig på telefon sent om kvelden.

Selvsagt er utfordringene ganske annerledes i digital realtid med krav til fortløpende faglige vurderinger. Poenget er likevel at det er mulig å bygge fleksibilitet inn i de fleste arbeidsordninger og at kreative løsninger kan være nødvendig for spesielt å tiltrekke seg kvinner i ledelse.

Etter noen års erfaring som redaksjonssjef var det heller ikke vanskelig å overtale henne til å ta utfordringen som nyhetsredaktør. I 2006 ble Helje Solberg og Grete Ruud gitt ansvaret med å gjennomføre redaksjonens første nedbemanning med 25 prosent, et arbeid som ble gjennomført til punkt og prikke.

Gradvis, gradvis…

IMG_3405.JPG

EN VEILEDER: Norsk Redaktørforening ga 2016 ut boken «Redaktør-jakten» om rekruttering av kvinnelige redaksjonelle ledere. Denne teksten er et av kapitlene.

Kunsten å dra bra damer handler ikke alltid om pågående stil og direkte tale. Oppskriften kan også være en mer gradvis tilnærming. Noen har ikke ferdig utviklede evner til å presentere kompliserte sammenhenger overfor større forsamlinger. Til å kommunisere. Til å beherske debatter i radio og fjernsyn. Alt dette er noe du gradvis lærer deg å beherske bedre gjennom erfaring. Derfor er det viktig å gi ledere gradvis større utfordringer på dette feltet. Som toppleder må du til enhver tid tenke hva som er en riktig match for vedkommende. Hva som er neste steg i utviklingen.

Parallelt med dette er det naturligvis behov for lederutvikling gjennom kurs og veiledning. Også for kvinnelige ledere er det viktig å legge en plan for utvikling gjennom deltagelse i slike programmer. Det samme gjelder behovet for kontakt med uavhengige mentorer og anledning til å bygge nettverk.  Sjelden er det vellykket å la damer jobbe alene blant mange menn. Det er faktisk slik at bra damer jobber bra sammen.

Det burde kanskje være unødvendig å si det, men likevel: Alt dette gjelder faktisk også for rekruttering av flinke menn!

Nu går alt så meget bedre..

 

img_3393.jpg

SKRIFTEN PÅ VEGGEN: VG-sjef Gard Steiro viser at mediebedriftene kan stå overfor en ny, stor utfordring når siste papir forlater rullen.

Nei, Kåre Willoch sa visstnok aldri dette. Sitatet ble likevel brukt som en satirisk illustrasjon på oppgangstiden like før det meste gikk til helvete mot slutten av 80-tallet.

Nå er det mediebransjen som ser lyset i tunellen. Avisene ser opplagsøkning for første gang på nesten 20 år. 105 mediehus kan vise vekst i opplagene fra 2016 til 2017. Økningen av digitalt opplag er blitt sterkere enn nedgangen for papiraviser. Det er nå flere som leser avisa på mobilen enn på papir.

Så kan vi dermed avblåse mediekrisen og la korkene sprette i været?

Nei. Den digitale transformasjonen er langt fra gjennomført. Mediehusene er fortsatt svært avhengige av inntekter fra papir, og må bære tyngden av kostbar infrastruktur. Kunstig intelligens og maskinlæring vil skape store omveltninger. Vi vil få se mange nye produkter basert på kombinasjonen av tekst, lyd og levende bilder.

Under presentasjonen av mediebransjens gode opplagstall var det flere som minnet om at medaljen alltid har to sider. Og som VG-sjefen Gard Steiro poengterte med sitt tabloide bilde: Det er når rullen tømmes for papir, at problemene for alvor melder seg.

På medaljens bakside står lesertallene, med en nedgang på nesten fire prosent for bransjen som helhet fra 2016 til 2017. VG er landets største mediehus med over 2,3 millioner daglige lesere. Nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet kan vise til stor vekst i antall lesere, begge med ti prosents økning.

Aftenposten er opplagsvinneren med en økning i totalsalget på nesten 14000. Mediehuset ligger likevel fem år bak VG og Dagbladet i den digitale transformasjonen. VG ser nå at mobiltrafikken bikker to millioner brukere dag etter dag, digitale annonseinntekter utgjør 90 prosent av de samlede annonseinntekter.

Vi registrerer altså kraftfulle endringer i avisenes forretningsmodeller. Lokalaviser og regionaviser våger i større grad å ta seg betalt for digitalt innhold. En tradisjonell løssalgsavis som VG er i ferd med å bli en abonnementsavis, hvor opplaget på betaltjenesten VG+ nå er høyere enn papiropplaget.

VG+ kunne legge 50 prosent vekst til sitt opplag i 2017 med 115 000 abonnenter som gjennomsnitt for året. Ved årsskiftet var antallet kommet opp i 142 500. Gard Steiro forventer at pluss-inntektene vil nærme seg 150 millioner i 2018. Samlet når de ulike abonnementsproduktene fra VG-huset snart 200 000 abonnenter.

Også Dagbladet rapporterer om sterk vekst i antall digitale abonnenter. Flere enkeltsaker har utløst salg på en million kroner. Man er kommet opp i en inntekt pr. bruker på godt over 600 kroner.

– Vi ser nå at investeringer i journalistikk gir direkte betalt, sier Gard Steiro i VG. Betalingsviljen inspirerer til å satse enda sterkere på egne avsløringer gjennom undersøkende journalistikk. Slik satsing vil gi størst økonomisk effekt, mener VG-sjefen. Han antyder dermed at mer av avisens kvalitetsinnhold skal publiseres bak betalingsmuren.

Så gjenstår det å se om uttalelsen vil medføre en større profilendring for VGs plusstjeneste, som i stor grad også selger abonnement på historier om penisforlengelse og rumpeforstørrelse. Under en MBL-presentasjon av folkets betalingsvilje for digitalt innhold opplyste VG nylig at de lukkede sex- og samlivssakene kan selge opptil 400 abonnement pr. dag.

At journalistikk betaler seg ser vi nå også tydelige eksempler på i Bergen, som lenge har vært et av Norges tøffeste avismarkeder med hard konkurranse mellom Bergens Tidende og Bergensavisen. Etter flere tiår med kniven mot strupen er BA nå blitt en opplagsvinner. Nedgangstrenden er de siste to årene snudd til oppgang. Den svært tabloide løssalgsavisen er nesten blitt abonnementsavis, og kan vise til en opplagsvekst fra 14 923 til 16 275 eksemplarer siste år. Samtidig er også Bergens Tidenes tall meget gode.

– Forretningsmodellen støtter nå direkte opp under journalistikken. Slik var det ikke nødvendigvis før, sier BA-sjef Sigvald Sveinbjørnsson.

Han forteller om et avishus som opplever styrket relasjon til sine lesere, og fornyet selvtillit etter mange år som nederlagsdømt. Etableringen av betalingsmur sent i 2015 var et skummelt valg, kanskje heller ikke helhjertet i begynnelsen, men det har gjort journalistikken bedre.

Jeg vet godt hva det vil si å jobbe i et avishus som opplever medgang. Fra slutten av 1970-årene ble det hengt opp månedlige opplagsresultater i redaksjonen i Verdens Gang. Det var bare et A4-ark med tjukk, svart tusjskrift – + 29 000 eks. sammenlignet med samme måned ifjor. Det ga en boost til stemningen i avishuset. Og fornyet pågangsmot.

Nå varsler Mediebedriftenes Landsforening (MBL) månedsrapportering av online rekkevidde for mediehusene. Det er et godt tiltak, som sikkert vil virke inspirerende for mange medlemsbedrifter.

Forklaringen bak denne nye optimismen i mediebransjen ligger i styrket brukerinnsikt og tilgang til brukerdata som kan analyseres. Bransjen blir nå mer opptatt av målretting og salg som er direkte knyttet opp mot journalistikk. Her kan det ligge en risiko som truer mangfoldet, men det er samtidig slik at norske journalister  i stadig mindre grad jager nyheter i flokk. Utviklingen borger for større grad av originalitet i hvert enkelt mediums tilbud av saker.

Heldigvis har vi sosiale medier som tilbyr nok kuriosa. Folk skjønner i stigende grad at de må betale noe mer for å få tilgang til innhold av høy kvalitet. Og nordmenn flest anser at riksdekkende medier og lokalaviser er deres viktigste kilde til nyheter. I en undersøkelse utført for MBL holder likevel så mange som 9 av 10 ikke-abonnenter det som usannsynlig at de kommer til å abonnere på digitale nyhetsmedier i fremtiden. De har jo tilgang til gratis nyheter på nrk.no.

Mediebransjen står dermed overfor et par store utfordringer:

  • Det må opprettes sunne konkurranseforhold til en statsfinansiert kringkaster som bruker lisenspenger på å utgi gratis nettavis.
  • Det må utvikles et felles innloggingssystem for digitale medier som gjør det mulig å bevege seg mer sømløst i betalingslandskapet for redaksjonelt innhold.

Det vil bli spennende å følge med på forholdet mellom sosiale medier og mediehusene i året som kommer, etter at Facebook atter gjorde endringer i algoritmen slik at nyhetsinnhold ikke kommer like høyt opp i feeden til brukerne. Reduksjonen i trafikken er allerede merkbar hos de mediehus som har satset mye på slik distribusjon. Chartbeat-statistikken, som leverer trafikktall fra 50 000 mediehus over hele verden, viser nedgang med seks prosent siden januar. Nedgangen for store nyhetsorganisasjoner som New York Times, Washington Post, CNN og BuzzFreed er allerede kommet opp i 14 prosent, og man venter at den kan komme opp i 20 prosent. Et lokalt mediehus i USA, som satset uhemmet på Facebook-distribusjon av sitt innhold, har allerede varslet opphør.

Det blir viktigere nå å bygge sterkere relasjoner til brukerne og dyrke en lojal leserskare. Erfaringen fra amerikanske aviser viser at det trengs opptil 25 ganger flere besøk via Facebook for å konvertere én leser til abonnent, enn når mediehusene henvender seg direkte til leserne.

Edison Research har målt bruken av Facebook i USA siden 2008. Nå viser målingene for første gang at bruken av Facebook synker – det siste året med fem prosent. Det er bemerkelsesverdig.

Journalistikk for demokrati

IMG_3326

BRENNAKTUELL: Filmen om Katharine Grahams publisherrolle i The Washington Post har sterk relevans til Donald Trumps forsøk på å kvele uavhengig, kritisk journalistikk i USA.

Go.Go.Go. Run it!

Idet Katharine Graham gir klarsignalet til å starte trykkpressene til The Washington Post inntreffer et historisk presse-øyeblikk: Hun nekter å føye USAs president Richard Nixon og publiserer innholdet i den hemmeligstemplede «Pentagon-rapporten» – tusenvis av sider som dokumenterer at USAs krigføring i Vietnam bygger på løgner fra fem presidenter.

Historien om sosietetskvinnen og enken som tvang Det Hvite Hus i kne, har en merkelig relevans til dagens situasjon, hvor Donald Trump gjør hva han kan for å underminere Amerikas frie og uavhengige medier. Nå er historien om Graham blitt til en ny storfilm av Steven Spielberg med  Meryl Streep og Tom Hanks I hovedrollene. «The Post» har allerede rukket å bli nominert til seks Golden Globe-priser.

Filmen hadde verdenspremiere før jul og kommer på norske kinoer i februar. Jeg har sett den og tror norske journalister og redaktører har fått en ny kultfilm å glede seg over. Filmen om «The Post» slutter der storfilmen «Alle presidentens menn» begynner. Begge filmene handler om The Washington Posts viktige og avslørende journalistikk, og vil bli stående som minnesmerker over de frie mediers rolle i demokratiet.

MV5BYzU1MjNlZWMtMzZkOS00ZGRmLWJhNjQtMzNhMWVhMTJlN2RiXkEyXkFqcGdeQXVyNzEyODY5OTc@._V1_SY1000_CR0,0,1505,1000_AL_

JOURNALISTISK KULTFILM: Tom Hanks og Meryl Streep leverer fantastisk skuespill i rollene som Ben Bradlee og Katharine Graham. Foto: Nordisk Film/20th Century Fox

Så lenge jeg har vært journalist har aviseieren Katharine Graham og hennes sjefredaktør, Ben Bradlee, vært heltefigurer i min tilværelse.  Uten medieerfaring overtok hun publisher-rollen i The Washington Post etter sin ektemann som begikk selvmord. Hun samarbeidet tett med avisens legendariske redaktør Ben Bradlee, en sta og stødig profesjonsutøver. Journalist til fingerspissene.

Sammen ledet de avisen gjennom noen av de største avsløringene i nyere amerikansk historie. Historien er beskrevet i deres memoarbøker «Personal History» og «A Good Life», som storfilmen bygger på. Filmens fremstilling av de to er nøktern, naturtro og med en dramatisk nerve som gir deg følelsen av tilstedeværelse. I hvert fall hvis du har tilbragt størstedelen av ditt liv i en nyhetsredaksjon.

Offentliggjøringen av «Pentagon-rapporten» i 1971 ga støtet til en bølge av demonstrasjoner over hele USA mot makthavernes forfalskede grunnlag for krigføringen i Vietnam. Krigen kostet nesten 60 000 amerikanske ungdommer livet.

Avsløringen startet i The New York Times, men en domstol stanset videre publisering av hensyn til Rikets sikkerhet. Da overtok redaksjonen i The Post jakten på dokumentene og filmen byr på en realistisk skildring av journalistisk metode. Fra stua hjemme hos Bradlee  følger vi arbeidet. Videre til nattredaktøren som setter førstesidetittelen i blyantskrift på manuskriptet, som legges i rørposten (!) til blysetteriet før pressen rigges klar..

Idet Graham og Bradlee gir de forløsende beskjeder, setter faktor tommelen i den grønne startknappen. Pressene ruller, og vi som sitter i kinosalen kan felle en tåre på demokratiets alter.

Katharine Graham sto i mot presset fra Det Hvite Hus, justisministeren og domstolene. Og rådene fra sine finansielle og juridiske rådgivere som truet med at hun risikerte både fengsel og konkurs. Hun trosset også sine personlige omgangsvenner, bl.a. USAs forsvarsminister Robert McNamara, som ble skandalisert i «Pentagon-rapporten». Hun sto ved sin redaktør, Ben Bradlee.

Det Hvite Hus forsøkte å få USAs høyesterett til å forby publiseringen, men også her led Richard Nixon et sviende nederlag. I dommen slås det fast at mediene er til for folk som styres av makthavere – ikke for makthavere som vil styre folk. Et viktig demokratisk prinsipp, som president Trump synes å ha gått fullstendig glipp av.

Filmen «The Post» er dermed brennaktuell, handlingen går rett inn i debatten om tilliten til mediene og journalistikkens grunnleggende rolle i et godt fungerende demokrati. Donald Trump har klart å splitte den amerikanske befolkningen i to leire når det gjelder dette spørsmålet.

En omfattende undersøkelse fra Knight Foundation viser at voksne amerikanere støtter tanken om at media har en viktig rolle, men et flertall mener likevel at dagens medier ikke klarer å fylle denne rollen. Undersøkelsen omfatter 19 000 intervjuer og er en del av stiftelsens «Trust, Media and Democracy Initiative».

84 prosent av de spurte anerkjenner at media har en kritisk og viktig rolle å spille i demokratiet, gjennom å informere publikum. Men bare 44 prosent kan identifisere en objektiv nyhetskilde.

USA lider under en politisk splittelse i synet på media. 54 prosent av demokratene har en positiv innstilling, mens hele 68 prosent av republikanerne har en negativ oppfatning av mediene.

Mange mener (58 prosent) at økende tilgang til flere nyhetskilder gjør det vanskeligere å bli godt informert. Spredningen av falske nyheter skaper en stor grad av bekymring. Hele 73 prosent av de spurte mener at dette representerer et stort problem, bare halvparten tror at folk klarer å skille fakta fra usannheter.

Under en tredjedel av amerikanerne sier at de sikkert kan skille mellom nyhetskilder som rapporterer faktiske nyheter og kommentarer og meningsytringer som formidles i mediene.

Dette siste synes jeg er interessant i forhold til norsk politisk journalistikk, særlig hvis man studerer kommentatorenes rolle i dekningen av trakasseringssakene og regjeringsomdannelsen.

I USA sier mange republikanske velgere at nyhetsrapportering som setter politikere i et dårlig lys er å betrakte som «falske nyheter».

Hele 54 prosent av de spurte mener at sosiale medier som Facebook og Twitter har negativ innflytelse på nyhetsmiljøet. 53 prosent er dessuten mer negativt innstilt overfor politikere som henvender seg direkte til velgerne på denne måten.

57 prosent mener at de sosiale plattformenes valg av nyheter som de bør lese, representerer et stort demokratisk problem. Men når det gjelder spørsmålet om behovet for å regulere plattformenes virksomhet er meningene delte i omtrent to like store leirer.

Det er også interessant at hele 64 prosent av de spurte deler nyhetshistorier med venner, familie eller «følgere» på sosiale medier, men 69 prosent av disse svarer at deler med folk som også deler deres synspunkter.

De eldre er mer positivt innstilt til medienes rolle enn yngre velgere. Republikanere har langt mindre tillit til mediene, men totalt sett mener faktisk 45 prosent at det er for mye partisk nyhetsrapportering.  Dette tallet er kraftig opp fra en tilsvarende undersøkelse som ble gjort i 1989.

Resultatene fra Knight Foundations undersøkelse understreker behovet for å sette medienes viktige rolle på den politiske dagsorden både i USA og andre demokratier. Tilliten til uavhengig og kritisk journalistikk er viktigere enn noen sinne. Mediebransjen må nå også ta på alvor de utfordringene som sviktende tillit representerer.

En verden uten hjerner?

 

IMG_3218.JPG

NY BOK: Franklin Foers «World without Mind» beskriver Google og Facebooks overtagelse av et slags verdensherredømme.

TRONDHEIM – Ikke spør meg om passordet til min SPiD-konto. Kanskje har jeg det nedskrevet et sted. Vet ikke helt hvor. Jeg har Bank ID på mobilen. Hvorfor trenger jeg mer?

 

Den siste uka har lært meg at tiden er overmoden for etableringen av et felles innloggingssystem for norske mediehus. Brukerne vil ha det enkelt. I vår tid ønsker man å bevege seg sømløst mellom ulike tjenester i det digitale landskapet.

Men alfahannene som leder Schibsted, Amedia, Polaris, Dagens Næringsliv, Aller og Egmont ser ikke ut til å kunne bli enige om noe som helst, verken når det gjelder annonseplattform, distribusjon eller innloggingssystem. Bare når det gjelder papirkjøp står man noenlunde sammen for å sikre en rimelig leveranse.

Framtidsrettet?

Neppe. Etter hvert som Google og Facebook tar verdensherredømme framstår det tydeligere og tydeligere at de nasjonale mediehusene må samarbeide tettere. Muligens er også et tett europeisk samarbeid nødvendig for å kunne opprettholde medial selvstendighet, for ikke å si «sjølråderett».

Forleden leste jeg om en statistikk som viser at Google alene er i ferd med å passere reklameomsetningen til all verdens trykte medier. Legger vi til Facebook og Amazon er reklameinntektene større enn i all verdens TV-kanaler. Teknologi-selskapenes egenvekt ser ut til å oppheve tyngdeloven.

På skolen lærte vi en gang om «The Survival of the Fittest» og Darwins utviklingsteori om artenes opprinnelse og fremveksten av menneskets suverene herredømme på jorden. Kommer vi snart dit hvor menneskehjernen blir erstattet av kunstig intelligens? Datamaskiner og roboter som lærer raskere og lagrer mer kunnskap enn noe menneske er i stand til. Det er mange av Googles 50 000 ingeniører som arbeider for å nå nettopp dette målet.

Denne ukas nyhet om at Volvo skal levere 24 000 selvkjørende biler til Uber allerede fra 2019 får meg til å tro at utviklingen vil gå raskere enn vi aner.

Det går fort i svingene nå. Hastigheten får meg til å lure på om mediebransjen snart står overfor et nytt dramatisk skifte med nedbrutte forretningsmodeller. Akkurat nå som vi ser ut til å få folk til å betale for nyttig og godt innhold igjen..

Om ideene som ligger til grunn for ambisjonene til Google, Facebook og Amazon leser jeg i den spennende boka «WORLD WITHOUT MIND – The existential threat of big tech» av den kjente amerikanske redaktøren Franklin Foer. Her beskrives hvordan de fire store globale aktørene, særlig Google, forsøker å ta verdensherredømme over menneskeheten.

Google ønsker å samle all informasjon – alle tilgjengelige data – for å bygge kunstig intelligens. Facebook vil skape sosial harmoni gjennom å automatisere vår evne til å tenke og velge fritt. Amazon vil knuse tradisjoner og gjøre erfaringsbasert kunnskap verdiløs.

Franklin Foer skriver om hvordan teknologiselskapene truer privatliv, individuell skaperkraft og fri vilje, fri konkurranse – og selvsagt mediebransjen, som tilrettelegger for demokrati med et tydelig skille mellom løgn og sannhet.

I boken beskriver han spesielt svanesangen til det anerkjente amerikanske magasinet The New Republic, som ble kjøpt opp i 2012 av Facebook-grunnleggeren Chris Hughes. Foer var redaktør av tidsskiftet fra 2006 til 2010, og igjen fra 2012 inntil han i 2014 fikk sparken. Magasinet var da blitt forvandlet til en aggressiv klikk-maskin. Hughes ville at det skulle utvikle seg mer som et teknologiselskap.

Det er flere eksperter som nå snakker om et nytt digitalt krasj. Det er for mange publikasjoner i forhold til reklameinntekter. Det er ikke nok penger i abonnement, events eller aggregering av nyheter. For mye ressurser legges fortsatt igjen i klippoglim-journalistikk. Plattform-duopolet har for stor makt. Investorene trekker seg tilbake, også fra digitale medier. I USA regner man med at flere varslede børsintroduksjoner, bl.a. BuzzFeed, vil bli utsatt neste år.

Ved anerkjente London School of Economics etableres det nå et stort prosjekt for å følge med på utviklingen: «The Truth, Trust and Tech Commission» under ledelse av professor Charlie Beckett. På prosjektets agenda står journalistikkens forhold til de store plattformene. Det er et eksistensielt spørsmål for journalistikken – et viktig område for sunn politikk og et opplyst samfunn. Dette blir et spennende arbeid å følge med på.

Artificial Intelligence, eller AI som det gjerne forkortes, er et tema som rykker stadig nærmere den norske mediehverdagen. AI var da også et av hovedtemaene under NXT Media-konferansen i Trondheim midt i november. Norges Tekniske- og Naturvitenskaplige Universitet er vårt innvovative senter med sine 40 000 studenter og 6 700 ansatte. I Trondheim forskes det på AI, bl.a. når det gjelder avansert tekstanalyse. Forskerne håper å kunne bruke kunstig intelligens til å avdekke falske nyheter på nettet, til å forutsi grensesprengende nyheter og til å identifisere hatefulle ytringer som spres i sosiale medier.

Man kan trygt oppsummere at en av hovedkonklusjonene fra NXT Media 2017 er behovet for fortgang i bestrebelsene på å få til et felles innloggingssystem for norske mediebrukere

 

img_3184.jpg

SØKER PARTNERE: Helmut Kraznik er digitaldirektør i Axel Springer og leder av Verimi-prosjektet

Axel Springer-konsernet i Tyskland tar steget videre i lanseringen av portalen Verimi, som skal samle data fra en lang rekke store aktører i det tyske markedet; banker, flyselskaper, mobiloperatører, bilprodusenter og medieselskaper.

 

– Ingen aktører i Europa kan håndtere utfordringen fra Google og Facebook alene, sier digitaldirektør Helmut Krasnik i Springerkonsernet. Han frykter at 2018 kan bli et Annus Horribilis for mediebransjen, når EUs nye personvernlover trer i kraft. Reglene vil kreve aktivt samtykke fra forbrukeren for innsamling og lagring av data.

– Det blir enkelt for Facebook. Alle trykker jo på «Enig» når mobilen eller datamaskinen ber om samtykke. Kommersielle medieaktører må derimot bønnfalle sine brukere om samtykke, spår Krasnik.

Hos Springer er 180 ansatte sysselsatt i arbeidet med å sikre at personrettet markedsføring gjennom mediene skal være mulig også etter 2018. Det tyske konsernet er på jakt etter flere samarbeidspartnere over hele Europa. Ambisjonen er å bygge en felles europeisk løsning som kan stå opp mot de globale duopolet.

Også i andre europeiske land tas det viktige initiativ for tettere samarbeid mellom konkurrerende mediehus, spesielt mellom TV-selskapene, som også trues av Facebook, YouTube og Netflix.  Ifølge Digiday vil britiske Channel 4 etablere en felles video-plattform og dele data med tyske ProSieben, franske TF1 og italienske Mediasat. I Frankrike går mediehusene Le Figaro sammen med Le Monde og en rekke andre mediehus i samme ærend.

I Norge har vi fortsatt minst fire ulike innloggingssystemer for medier.  Banknæringen har forstått at dette ikke går an og ser ut til å samle seg omkring Vipps. Lederen for Digital Norway, Adresseavisens tidligere sjefredaktør Tor Olav Mørseth, minner om at Google og Facebook nå også går etter de lokale annonseinntektene.

img_3205.jpg

I DEBATT: Kjersti Løken Stavrum i Stiftelsen Tinius (t.v.), Helmut Kraznik, Trond Riiber Knudsen, investor Stig Eide Sivertsen og Ingvild Næss, personvernombud i Schibsted.

«Samarbeid – eller dø», kan fort bli den norske mediebransjens nye mantra. Det var i hvert fall overskriften på en av debattene under NXT Media 2017.

– Hvorfor skjer det ingen ting. Dette er dårlig lederskap, sier den tidligere McKinsey-toppen Trond Rieber-Knutsen, som har engasjert seg kraftig i mediebransjens handlingslammelse. Han viser til erfaringene fra oljebransjen som på tross av beinhard konkurranse deler alle data som fiskes opp fra Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Når GDPR (EUs nye personvernregler) trer i kraft i mai neste år vil mediebransjen stå overfor en situasjon som endrer spilleregler og handlingsrom. Mediene må ha et ekstremt godt tilbud og enkle distribusjonsløsninger, hvis folk skal akseptere å gi fra seg data.

Under NXT Media 2017 understreket flere behovet for å få elefanten opp på bordet, slik at man kan finne fram til en mer fremtidsrettet løsning.  Jeg vil kanskje heller si at det er tid for å slakte hellige kyr.

Hjemme hos «Fake News»

IMG_3175

STØRST: Statuen av Aleksander Den STore rager åtte etasjer over bakken i sentrum av Skopje.

SKOPJE – Rett før grålysningen våkner jeg til bønneropene fra den gamle moskeen. Gjennom vinduet ser jeg det turkisblå lysskjæret som omkranser toppen av den 30 meter høye minareten. Fra høyden på den andre siden av byen lyser et 66 meter høyt kors, Millennium-korset, som er reist som minnesmerke over 2000 år med kristendom.

Kontrastene er iøynefallende i den makedonske hovedstaden, hvor blind overbevisning om fortreffeligheten til kommunistisk ideologi synes å være erstattet av religiøs tro og nasjonalistiske følelser.

Skopje er kalt en hovedstad av kitch. Her er Aleksander Den Store virkelig svær, der han sitter høyt til hest på en statue som rager 22 meter over bakken. De omkringliggende bygningene har fasader i romersk stil. Prangende broer og en triumfbue. Regjeringsbygningen er, i følge tolken, ikledd en falsk fasade av plast. Som kulisser i Hollywood. Langs gatene kjører røde to-etasjers London-busser.

Det er kanskje ikke så rart at Makedonia også rommer verdens hovedstad for «fake news», småbyen Veles, som ligger tre-fire mil utenfor Skopje. Her har unge makedonere forsøkt å gjøre seg rike på bekostning av vestlige demokratier gjennom spredningen av falsk informasjon for å tjene penger på annonser.

img_5647.jpg

EU-MØTE: Sammen med Danica Ilic fra Ethical Journalism Network forklarer jeg om det norske presseetiske systemet foran makedonske mediefolk  i EUs Info-Center.

Jeg er i Makedonia på et oppdrag fra EU og UNESCO for å bidra til at mediene får en sterkere og mer uavhengig stilling i samfunnet. Som representant for den britiske stiftelsen Ethical Journalism Network (EJN). Vi arbeider for tillitsskapende journalistikk og selvregulering av profesjonelle standarder innen media i Europas sørøstlige hjørne – Balkan.

I Skopje møter vi representanter for de ulike typer av medier, aviser, radio- og TV, online nyhetsportaler. Og selvsagt folk fra medieorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Sammen med den serbiskfødte journalisten, Danica Ilic fra EJN, besøker jeg dem separat i redaksjonene og ved en større konferanse i regi av EUs Info-Center i Skopje. Her er det min oppgave å fortelle om det norske, presseetiske systemet og om norske medier som åpner opp for publikums innsyn gjennom årlige, redaksjonelle regnskap.

En velfungerende klageordning og etiske regler som stort sett respekteres, er fremmede begreper for medier i Makedonia. Her er medieøkonomien elendig, det politiske presset mot mediene sterkt og ingen respekterer uttalelser fra The Press Council – Makedonias svar på Pressens Faglige Utvalg.

FullSizeRender (2)

BRETTER UT: Sjefredaktør Lirim Dullovi viser hvordan offentlige kunngjøringer preger avissidene til konkurrenten.

– Her hersker det kaos og anarki, fastslår den albanske redaktøren i dagsavisen «KOHA», Lirim Dullovi.

Han er også en av avisas eiere, og står sentralt i arbeidet for å etablere en ny utgiverorganisasjon for trykte medier i Makedonia. Avisa har et opplag på bare 7000 eksemplarer, men er likevel et av de toneangivende medier i landet, sammen med tre andre dagsaviser. 25 prosent av befolkningen i Makedonia er albansk.

Avisene er ikke særlig moderne, men har sine respektive online portaler. Disse er stort sett bemannet med 2-3 medarbeidere, som publiserer innhold fra papiravisens medarbeidere. De økonomiske ressursene er begrenset, og Lirim Dulovi retter søkelyset mot urettferdigheter i annonsemarkedet, hvor statlige annonser står for en stor andel. Regjeringsvennlige medier prioriteres i plasseringen av statsannonser og offentlige kunngjøringer.

Knapt noe sted utgjør spredningen av falske nyheter et større problem enn i Makedonia selv. Lokalvalgene for tre uker siden skjedde i en atmosfære sterkt preget av nettsteder som forsøker å manipulere ved hjelp av falske nyheter. Makedonia har ca. 300 online nyhetsnettsteder, mindre en 20 av dem kan kalles seriøse. Resten er det ingen som vet hvem eier eller redigerer.

– Lovregulering av online-markedet, bør være vår prioritet nummer én, sier Aleksandar Damovski, sjefredaktør og grunnlegger av nettavisen MKD.

Nummer to er behovet for bedre opphavsrettslig vern av journalistisk materiale. I dag kan alt stjeles og vris på i nettbaserte tjenester uten kjent eier eller redaktør. Først når disse elementære tingene er på plass kan man begynne å snakke om effektiv selvregulering av media, mener Damovski.

Hans MKD er en ren nettavis med 11 medarbeidere og 50 000 daglige brukere. Aleksandar Damovski peker også på problemet med at mange medier er finansiert gjennom gaver fra fond og institusjoner, som krever politiske motytelser eller representerer utenlandske interesser.

Selv om den politiske makten skiftet hender i Makedonia for to år siden, fortsetter det politiske presset mot mediene. Medier som støttet det tidligere regimet har snudd kappen etter vinden og lar seg utnytte av nye makthavere, snarere enn å gå i opposisjon.

Det uavhengige, presseetiske utvalget, oppfattes også av mange som «ukjent» eller uten gjennomslagskraft. Utvalget ble etablert ved hjelp av UNESCO for bare tre år siden, og lederen sier at arbeidet fortsatt er i støpeskjeen.

IMG_3119.jpg

GÅR ONLINE: Sjefredaktør Aleksandar Dimkovski forklarer avisens nettutgave.

IMG_3113.jpg

PÅ HISTORISK GRUNN: Akkurat som VG ble HOBA Makedonia født under frigjøringen fra okkupasjonen. 

 

– Uttalelsene derfra er barerådgivende og det er ingen pålegg om å foreta korreksjoner, sier sjefredaktør Aleksandar Dimkovski i Makedonias eldste avis «HOBA Makedonia». Avisen kom med frigjøringen av Jugoslavia i 1944, og var i mange år et talerør for president Tito, som har sin gullforgylte statue i sentrum av Skopje.

I likhet med mange andre redaktører i byen er også Aleksandar Dimkovski en varm tilhenger av en ny og mer detaljert lovregulering av mediene. Reguleringen bør omfatte TV, som tar mye av reklamemarkedet. Dimkovski og hans kolleger i privateide medier er sterkt kritiske til at public service-kanalen får inntekter i pose og sekk – i form av både statlig finansiering og fra reklame.

IMG_3111.jpg

KAFFEPRAT: Danica Ilic i samtale med nyhetsredaktør Biljana Georgijevski i TV 21.

– Det er fullstendig mangel på åpenhet om hvordan TV-kanalene finansieres, sier nyhetsredaktør Biljana Georgijevska i den private TV 21.

Makedonia har sju nasjonale TV-kanaler, som er organisert i en egen organisasjon. I følge Biljana mangler bransjen både solidaritet og fellesskap når det gjelder å skape nytt grunnlag for reguleringen av media. Derfor får også kaoset rundt useriøse online-aktører fortsette, mener hun.

Makedonsk TV spiller likevel en stadig sterkere rolle i politikk, ettersom flere av kanalene har egne debattprogrammer. Enkelte kjente programledere er nært knyttet opp til partiene eller regjeringen. Foran valget var det partier som nektet å stille opp med sine kandidater i debattprogrammene.

IMG_5648.jpg

KRITISK: Nyhetsredaktør Seznana Lupevska i TV Telma.

– Dagens lovgivning tillater at ledere av politiske partier i realiteten eier de to mest populære TV-kanalene, sier nyhetsredaktør Snezana Lupevska i det private TV Telma. Hun beskriver også politisk press som den største utfordringen for uavhengig og kritisk journalistikk.

– Forleden gikk landets nye finansminister kraftig ut og erklærte at landets journalister mangler utdanning og kunnskap for å rapportere og analysere forslaget til statsbudsjett, forteller Snezana. Hun kritiserer også Regjeringens Informasjonsministerium, som har 40 såkalte eksperter ansatt, for å være lite samarbeidsvillig i forhold til mediene.

IMG_5652.jpg

GIGANTISK: Ved kringkastingsbygningen i Skopje som huser 860 medarbeidere.

Men også statens eget radio- og TV-selskap, MRT, står midt i en finansiell krise. Landets nye regjering avviklet ordningen med fjernsynslisens fra 1. september. Selv om lisensen bare var på 2,50 Euro pr. husstand i måneden, er inntektstapet merkbart. Nå pågår forhandlinger om den direkte statlige finansieringen skal være 0,5 eller 1 prosent av nasjonalbudsjettet på 3,44 milliarder Euro.

– Det er uansett ikke tilstrekkelig, sier Martin Pushevski, nyhetsredaktør i MTV. Han forteller at organisasjonen teller 860 ansatte, som mangler moderne kompetanse. MTV holder til i et gigantisk monument av en bygning nær regjeringskvartalene i Skopje. Noen kilder forteller oss at det tidligere arbeidet 2000 medarbeidere her.

img_3177.jpg

«STATSBESØK»: EJN hos nyhetsredaktør Martin Pushevski i statskringkasteren MTV

Sjefen for MTV er utnevnt av et styre som er direkte valgt av parlamentet. Dette gir de regjerende politiske partiet fullstendig kontroll over statlig kringkasting, siden ledelsen kan byttes ut etter hvert valg. Dagens lederskap sitter dermed på oppsigelse, mener ledende mediefolk vi snakket med i Skopje.

Martin Pushevski sitter nok trygt i stolen som nyhetsredaktør og med en lang karriere bak seg som populær ankermann.

– Problemet er at det er for mange medier i Makedonia i forhold til finansieringen fra markedet. Med færre medier og større ressurser ville vi hatt høyere journalistisk kvalitet, sier han.

I likhet med mange andre medieledere som vi møter, påpeker MTVs nyhetsredaktør behovet for opplæring og digital kompetanse i mediebransjen, ikke minst når det gjelder å publisere fra multimedia plattformer.

img_3166.jpg

MED TITO I GULL: Danica Ilic er født i Serbia og ble journalist da Milosevitsj ble bombet ut av presidentpalasset i Beograd.

Under vårt møte med mediefolk og representanter for institusjoner og akademia i EUs Info-Center, blir vi også gjort oppmerksom på at Makedonia mangler en egen organisasjon for redaktører. De fleste mediefolk er i dag organisert i to journalist-organisasjoner, som representerer ulike politiske utgangspunkt. Det kan være behov for en organisasjon som representerer åpen redaktørstyring av mediene, redaktørene som utgjør selve bindeleddet mellom eierne og den utøvende journalistikken.

Mange av mediefolkene som vi traff hadde vært delaktige i tidligere konferanser og ideelle initiativ fra organisasjoner og det internasjonale samfunn for å bedre situasjonen i Makedonias medielandskap. Mye av dette dør dessverre hen uten at det blir tatt konkrete initiativ ute i felten.

Forhåpentlig kan Ethical Journalism Network bidra til å endre på dette. Hvis vi får ressursser til å fortsette arbeidet, og til å bygge opp en målrettet dialog mellom aktører og organisasjoner som vil reepresentere et effektivt våpen mot «fake news» fra Makedonia.

 

Journalistikk som selger

IMG_3095.jpg

NYHETSFABRIKK: Sentralredaksjonen i The Telegraph er enorm. Herfra publiseres hver dag 250 artikler på ulike plattformer.

LONDON/LILLESTRØM – Det var en gang da journalistikk og salg skulle være uforenlige størrelser i mediebildet. Vi som jobbet i løssalgsavisene ble beskyldt for å tenke salg når vi utformet våre førstesider. Kolleger i rikskringkasting og abonnementsaviser var ikke nådige i sine karakteristikker. I dag er dette bildet snudd fullstendig på hodet: Alle journalister skal selge abonnement på sine artikler i betalingsmuren.

Og det går så det griner. Tall fra mediekonsernenes siste kvartalspresentasjoner viser at betaling fra brukerne blir en stadig viktigere finansieringskilde for journalistikk. Dette er også en tydelig internasjonal trend, etter hvert som Facebook og Google forsyner seg grådig av annonsemarkedene.

I alle redaksjoner fylles journalistenes arbeidsstasjoner med verktøy som skal gjøre det lettere å optimalisere artikler for salg. Trafikken fra brukere kan følges i realtid fra store veggbrett i mange redaksjoner, som f. eks. i den enorme nyhetsredaksjonen til The Daily Telegraph i London som jeg nylig besøkte. Sentralredaksjonen blir mer og mer lik en aksjebørs.

Journalisten er i ferd med å bli en viktigere selger enn de mer gammeldagse sentre for telefonsalg og marketing-aktiviteter.

I årets tredje kvartal kunne Schibsteds abonnementsaviser i Norge og Sverige vise til en vekst på 59 prosent i antall digitale abonnementer sammenlignet med samme periode i fjor. Av kvartalspresentasjonen til Polaris Media fremgikk det at økningen i rene digitale abonnement var på 95 prosent i forhold til fjoråret. Det største norske lokalaviskonsernet, Amedia, rapporterer ikke kvartalsresultater, men også har skal det digitale abonnementsalget gå svært godt for tiden.

De fleste steder går antallet komplettabonnenter (papir + digital) ned, men for Polaris vedkommende kunne 20 av mediehusene rapportere vekst i totalt antall abonnenter i tredje kvartal. Veksten var på 6 prosent.

Aftenposten nærmer seg nå 100 000 digitale abonnenter. Polaris-avisene vil om kort tid trolig krysse 200 000-linjen i totalt antall abonnenter. Avisene velger litt ulike modeller for å utløse brukerbetaling, men det er en felles forståelse av at kvalitetsinnhold selger aviser.

img_3092.jpg

I AVIS-SOFA: Undertegnede sammen med konsernsjef Per Axel Koch på besøk i The Telegraphs nyhetsredaksjon.

Nylig var jeg på besøk i The Telegraph sammen med konsernstyre og administrasjon i Polaris Media. Bare seks prosent av britene betaler for online nyheter, og Telegraph har forsøkt å tilnærme seg brukerbetaling først med en meter-modell og nå med en såkalt freemium-modell, hvor premium innhold skal utløse kjøp av abonnement. Det virker ganske bra og avisen har fått 40 000 nye digital-abonnenter på et år. Salget av digitale abonnementer er tre ganger høyere pr. dag enn da avisen hadde meter-modellen.

Den tradisjonsrike avisen ser også ut til å nå et stadig yngre publikum. Tyngdepunktet av premium-abonnenter ligger i aldersgruppen 35 – 54 år, men også blant de helt unge gjør avisen det bemerkelsesverdig bra. Her handler det mer om trafikktall fra den åpne nyhetstjenesten, hvor Telegraph nå har en dekning på hele 74 prosent i aldersgruppen 15 – 24 år. Det innebærer at tjenesten når ut til 5,7 millioner ungdommer, mens den totale dekningen er på hele 27,2 millioner. Der er dermed svært viktig å balansere reklamefinansiert lesning mot brukerbetaling på en optimal måte.

Også i det britiske online-markedet opptrer det en diger elefant, BBCs gratis nyhetstjeneste, som begrenser de private medienes muligheter for å lykkes fullt ut med brukerbetalingen.

IMG_3080

LEKESTUE:  Schibsteds nye plattformsjef og ansvarlig for teknologi, Rian Libenberg avløser Terje Seljeseth (t.v.) i konsernets toppledelse. Her på lekeapparat i Schibsteds nye London-kontor.

Mediebransjen er uansett helt avhengig av å ha et høyt tempo i arbeidet med teknologi-utvikling, produktutvikling og forretningsutvikling. Under Polaris-styrets London-opphold fikk vi anledning til å besøke Schibsteds nye teknologisenter, som ligger et steinkast fra Oxford Circus. Her jobber 160 av Schibsteds 2000 teknologer, i et utradisjonelt og moderne kontormiljø som tidligere huset Xbox.

Schibsted Product & Tech skal ha ekstremt fokus på brukernes adferd. Og så handler det om å utnytte eksplosjonen av mer innholdsrike brukerdata, som man nå får tilgang til. Det skal legges til rette for utvikling av mer intelligente og automatiserte løsninger, sofistikert forståelse av språk og bildegjenkjennelse. En kreativ idéfabrikk.

Innføring av ny europeisk lovgivning for brukerdata og personvern kommer til å representere store utfordringer for mediebransjen fremover. Det blir helt avgjørende å få til en dialog med brukere/lesere om bruk av data for å øke medienes treffsikkerhet og forståelse av fremtidig adferd – både når det gjelder kommersielt og redaksjonelt innhold.

Internasjonalt blir det stadig færre som tror på annonser som den viktigste finansieringskilde for journalistikk i fremtiden. Inntektsstrømmen fra annonsører går stort sett uavkortet til Google og Facebook. Eller til markedsledende mediehus med en høy grad av direktetrafikk.  Et fyrtårn som The New York Times er nå nede i 30 prosent annonsefinansiering, en halvpart av trafikken kommer fra Facebook og Google.

I London forsøker anerkjente The Guardian å gå sin egen vei, gjennom såkalte medlemskap til støtte for kvalitetsjournalistikk. Mediehuset oppgir nå å ha 300 000 betalende medlemmer, i tillegg til 100 000 abonnenter i print og 100 000 digitale abonnenter. Altså en halv million lesere som i større eller mindre grad betaler for å finansiere journalistikk.

Medlemmene betaler 5 pund i måneden i gjennomsnitt, mens digitale abonnenter betaler nesten 12 pund. Men det kompenserer ikke for det stadige bortfallet av print-inntekter. Beregninger viser at man trenger 1 million støttemedlemmer til 5 pund for å nå en bærekraftig forretningsmodell i fremtiden.

FullSizeRender (2).jpg

FOREDRAG: I dag er det journalistenes jobb å lage saker som selger abonnement, forteller jeg.

Fra London går min ferd til Lillestrøm, hvor jeg holder foredrag for et 100-tall lokaljournalister på den årlige Gull & Gråstein-konferansen. Temaet er om lokaljournalistene gjør jobben sin? Jeg sier at jeg tror brukerne kommer å besvare det spørsmålet. Alt avhenger av om journalistikk oppfattes som nyttig og at journalister derfor må svare på samfunnsoppdraget.

Folk betaler ikke lenger for å bli underholdt av medier (muligens med et unntak for VG+ og lokalaviser som sender video LIVE fra oppgjør i 4. og 5.-divisjon). Det sørger YouTube, Facebook, Snapchat og Google for – helt gratis. Nå betaler folk i større grad for å bli informert.

Erfaringen fra lokale betalingsmurer viser at undersøkende journalistikk konverterer ganske godt til salg av digitale abonnement. Det viser f. eks. Bingsa-saken om ulovligheter ved det kommunale søppelhåndteringsanlegget i Ålesund og Rune Olsø-saken om mulige dobbeltroller i utbyggingssaker i Trondheim. Men også saker fra folks nærmiljø og reportasjer fra nærings- og arbeidsliv selger godt.

Journalister og redaktører må i større grad henvende seg direkte til brukerne. For å vinne tillit og troverdighet, og skape lojalitet. En personlig mail fra den nye redaktøren av Adresseavisen om hva leserne kan forvente seg fremover, har bl.a. resultert i 300 salg av abonnement. I min mailboks lå det her om dagen plutselig et nyhetsbrev fra redaktøren av Klassekampen, Bjørgulv Braanen.

Mediehusene tar i bruk stadig nye plattformer for å selge sine produkter til brukerne. Høstmøtet til Norsk Redaktørforening benyttet anledningen til å presentere en av dem – events, eller såkalt «journalistikk fra scenen». Aftenposten er blant de dagsaviser som nå satser sterkt på dette området.

Event-bransjen er ikke uten mediefaglige utfordringer, bl.a. når det gjelder presseetikk og sponsorpresentasjoner. I følge Vær Varsom-plakaten skal nyhetsjournalistikk ikke være sponset, og det kan dermed fremstå som noe underlig at slike konferanser med nyhetsaktuelt innhold kan finansieres av kommersielle sponsorer.

Event kommer uansett ikke til å bli noen betydelig inntektskilde for norske mediehus. Men det bygger merkevare og lojalitet, og kan slik ha en viss effekt på salget av innhold direkte til brukerne.

Mange har etterspurt mikrobetaling som forretningsmodell for mediene, en mulighet for enkelt å kunne betale pr. artikkel som leses. Et problem med betalingsmuren er at brukeren skal ta steget fra gratis innhold til fullt abonnement på en gang. Et forsøk på å etablere det nederlandske betalingssystemet Blendle i USA, ser imidlertid ut til å floppe, skriver Digiday.

En utfordring med mikrobetaling er at forbrukerne ikke vil betale før de har sett (lest) varen. Derfor har man lansert et system som kalles LaterPay, og som har hatt en viss suksess bl.a. i Kanada. 10 000 lesere har brukt dette systemet hos Winnipegs Free Press, 15 prosent av dem er senere blitt abonnenter.

Tyske Der Spiegel har solgt 3 millioner historier ved et system hvor brukeren får lese for 5 Euro, før du blir bedt om å betale noe som helst. Tre fjerdedeler av disse har så betalt i etterkant.

Introduksjon av mikrobetaling vil kreve en helt annerledes samarbeidsånd i den norske mediebransjen, f. eks. gjennom etablering av et felles innloggingssystem. Dette ble også etterspurt under Redaktørforeningens høstmøte i Bergen, av bl.a. lederne for Tinius-stiftelsen, som er Schibsteds største eier, og lederen for Sparebankstiftelsen, som eier Amedia. De to største norske mediekonsernene opererer med ulike innloggingssystem SPiD og AiD.

Det gjenstår å se om den uttalte enighet om behovet for samarbeid mellom Schibsted, Polaris og Amedia vil gi konkrete resultater. Et havarert forsøk på å etablere en felles plattform for programmatisk annonsesalg og etablering av et felles nasjonalt distribusjonsselskap tyder ikke på at det blir enkelt.

Mens norske mediehus fortsatt sliter med å finne fram til bærekraftige forretningsmodeller gjennom ulike former for brukerbetaling, surfer NRK videre på en bølge av statlig finansiering. Regjeringen foreslår paradoksalt nok å øke TV-lisensen samtidig som den direkte pressestøtten skal reduseres. Omsider har kulturminister Linda Hofstad Helleland forstått at virkningene av NRKs gratis nettavis i det konkurranseutsatte norske mediemarkedet bør granskes nærmere av Statens Medietilsyn.

NRKs tekstbaserte nyheter på nett er til forveksling lik tjenesten som Aftenposten, Bergens Tidende, Sunnmørsposten og Adresseavisen forsøker å ta betalt for. NRK bruker også sine statlig finansierte TV- og radiokanaler til å markedsføre innholdet i sin gratis nettavis. Slikt blir det ikke mediemangfold av.

Det bør heller ikke ta de 49 ansatte i Medietilsynet lang tid å konstatere dette.