Vinterens vakreste eventyr

img_2066

SKUP-JURYEN I ARBEID: F.v. Bernt Olufsen, Trond Sundnes, Tone Jensen, Linn Kongsli Hillestad, Vibeke Haug, Asbjørn Olsen og Bjørn Sæbø

Jeg har lest 1000 sider de siste par ukene og er midt i vinterens vakreste eventyr. Ett tusen sider metoderapporter til SKUP – Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. Det beste av maktkritisk og debattvekkende journalistikk som er begått av norske medier i 2016.

President Donald Trump – og kanskje justisminister Per-Willy Amundsen – ville ha kalt det «fake news», men metoderapportene inneholder avslørende realiteter om kritiske forhold i samfunnet vårt. Samtidig forteller de en historie om et byråkrati som byr på innbitt motstand når det gjelder å legge fakta på bordet.

Fri og uavhengig, undersøkende journalistikk er drivstoff i samfunnsdebatten, det som i Grunnloven omtales som en «åpen og opplyst offentlig samtale».  1. april skal de beste bidragene fra mediene kåres, gjennom utdelingen av den prestisjetunge SKUP-prisen. Det er ingen spøk.

For tredje år på rad har jeg gleden av å lede SKUP-juryen, som i år skal vurdere 47 nominerte bidrag til prisen. Det er et noe mindre antall kandidater enn de foregående år, men kvaliteten ser ut til å være høyere og konkurransen jevnere enn tidligere. En tredjedel av de nominerte arbeidene kommer fra regionale og lokale mediehus. Det er også gledelig med fem kandidater fra fagpressen.

SKUP-juryen skal vurdere kandidatenes nyhetsverdi, om det er brukt nye journalistiske metoder og om avsløringen har gitt konkrete resultater eller satt tydelige spor etter seg i samfunnet. Vi skal vurdere om innholdet er vesentlig og om dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering holder mål. Dessuten er det et poeng med opplysningenes tilgjengelighet, om journalisten møter mye motstand underveis.

Kritisk, undersøkende journalistikk utfordrer ofte grenser, og det er derfor viktig at de presseetiske utfordringene er godt håndtert. Samtidig skal stoffet være originalt og godt formidlet til publikum.

2016 var året da media slo tilbake mot all verdens skatteflyktninger med Panama Papers og her hjemme ble Stavanger Aftenblads historie om «Glassjenta» til historiens lengste avisreportasje. VG måtte stå skolerett på fjorårets SKUP-konferanse og svare for seg etter mange magre år i konkurransen om de gjeveste prisene. I fjor har avisen bl.a. satt et kraftig kritisk søkelys på lederskapet i norsk idrett og avslørt Arne Treholts privatetterforsker som en gedigen bløffmaker.

I løpet av de siste 30 årene har jeg sett mange forsøk på å beskrive vår kongelige families private formue og driften av private eiendommer. Dagbladet, som de siste tre årene har vunnet SKUP-prisen, gjorde i fjor et realt forsøk på å avsløre kongelig «blandingsøkonomi».

NRKs mange redaksjoner setter også i år preg på konkurransen, bl.a. med avsløringen av indiske IT-medarbeidere med direktelinje til de mest kritiske systemet for norsk økonomi og beredskap.

Det sies at laksen er den nye oljen, men oppdrettsnæringen etterlater seg også mange ubesvarte spørsmål. Både NRK og Bergens Tidende har forsøkt å svare på noen av dem.

Jeg har her nevnt noen eksempler fra årets kandidatbunke, nærmest bare for å illustrere hva publikum går glipp av uten kritisk og undersøkende journalistikk. Juryen har bare så vidt kommet i gang med arbeidet, det er alt for tidlig å peke ut noen favoritter.

Ellers er det bemerkelsesverdig å se at mange nominasjoner fremdeles handler om evnen til å knuse det offentlige Norges forsøk på unødvendig og udemokratisk hemmelighold. I følge  Vær Varsom-plakaten er det pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Da er det forstemmende å se hvordan samfunnets omsorgstjenester gjør sitt ytterste  for å hindre mediene i å gjøre denne jobben.

Men også i 2016 ble det gjort store fremskritt i arbeidet for økt offentlighet i forvaltning og omsorgsvesen. For hvert år som  går blir det stadig vanskeligere å gjemme seg bak misforståtte regler om taushetsplikt.

Dessverre er det også flere eksempler på at varslere ikke når fram med sine advarsler i egne organisasjoner. Flere av sakene som SKUP-juryen nå skal vurdere fremkommer som følge av tips og henvendelser fra varslere som er blitt avvist av egen arbeidsgiver. Mange opplever det som et blytungt løp å varsle internt om kritikkverdige forhold, og overlater heller til journalister å gjøre jobben med å få forholdene fram i lyset.

Når man sitter og vurderer alle disse stykkene fremragende journalistikk, så føles det trist og meningsløst om medias tillit skulle synke i  befolkningen. Jeg håper virkelig at norske politikere vil vise ansvar og avstå fra å rette den type angrep og undergraving som vi nå ser i USA både mot media og rettssamfunnet.

Politikere bør akseptere at journalistikk er kritisk og avslørende. At det er ubehagelig å bli tatt med buksene nede. At journalistikk er ferskvare og ikke alltid så presis som man kunne ønske. Og at når noe er feil så er det ikke nødvendigvis falskneri eller bevisst løgn, men et resultat av hastverk og misforståelse eller rett og slett bare dårlig håndverk.

Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås, skriver i Aftenposten at aldri har den frie, kritiske journalistikken vært utsatt for styggere press enn nettopp nå. Samtidig har den aldri vært viktigere. Vi kan bare tenke oss hvordan samfunnsdebatten hadde vært uten kritisk og undersøkende journalistikk.

Vi hadde vært henvist til hver dag å snakke om været og siste nytt fra «Lothepus». Med nyhetsvarsel på mobilen, attpåtil.

Medias Messias?

Jeg vet ikke noe om NRK-sjef Thor Gjermund Eriksens forhold til religion, men en god del politikere har åpenbart tro på at han kan frelse Norge fra demokratisk underskudd som følge av pustebesvær i små og store lokale mediehus.

For flertallet på Stortinget fremstår kringkastingssjefen mer og mer som Medie-Norges svar på Messias.

Før jul presterte nasjonalforsamlingen det kunststykke å øke finansieringen av statseide NRK, samtidig som man i realiteten  strupet støtten til de mest utsatte private mediehus. Et flertall vil trolig også åpne for å bevilge 130 millioner kroner årlig til farmer-kanalen TV2, for at den skal opprettholde sitt hovedkvarter i Bergen.

Og Aps mediepolitiske talsmann Arild Grande vil nå at partiet skal programfeste statsstøtte til en allmennkringkaster med kontor i Lillehammer. Oversatt betyr det P4.

Rett nok fikk norske mediehus som utgir nettaviser en sjelden gave i løpet av fjoråret: Momsfritak på lik linje med papiraviser. Dermed er en viktig forutsetning satt på plass. Men det er ikke statsfinansiert allmennkringkasting som bærer lokaldemokratiene på sin rygg i Norge. Det er det hundrevis av små og mellomstore private mediehus som gjør.

NRK har flere redaksjonelle medarbeidere enn de tre store norske privateide mediekonsernene tilsammen. Distriktdivisjonen har ca. 1000 journalister og redaktører spredt ut over hele Norge. Enkelte politikere tror åpenbart at det er her redningen for nasjonens opplyste og offentlige samtale ligger.

Men det bemerkelsesverdige er at NRK på tross av sine enorme ressurser forsyner folk med nyheter og samtalestoff i relativt beskjeden grad. Organisasjonen ser ut til å mangle både fokus og samordning.

I Aftenpostens spalte «Medierevisjonen» leverte frilansjournalisten Anki Gerhardsen ramsalt kritikk mot kvaliteten på NRKs distriktssendinger, hørt fra hennes ståsted i Nord-Norge:

– Poplåter fra 80-tallet, småprat og en daglig gjettekonkurranse, oppsummerer Anki Gerhardsen etter å ha hørt distriktssendingene i radio fra NRK Finnmark, NRK Troms og NRK Nordland.

Mange sommerferier i Østfold har lært meg at man skal ikke undervurdere populariteten til programposter som «Lett i øret». Likevel kan det ikke være tvil om at lisensbetalerne må kunne forvente mer opplysende og avslørende journalistikk enn det vi får servert i dag.

For noen uker siden var også TV-sendingene fra NRKs distriktredaksjoner tema i Kringkastingsrådet, uten nevneverdig applaus. De daglige TV-sendingene har skremmende lave seertall, og nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord innrømmet overfor Medier24 at NRK har «et forbedringspotensial på den skarpe egenjournalistikken».

Mildt sagt.

Den digitale transformasjonen og sviktende forretningsmodeller har ført til nedbemanning og frekvensreduksjoner i mange privateide mediehus. I demokratisk forstand snakker vi om «hvite flekker» på Norges-kartet, geografiske områder og stoffområder som ikke blir overvåket av mediene i samme grad som tidligere.

I Sverige er hele kommuner blitt til slike blindsoner for samfunnskritisk journalistikk. Noe som fikk den svenske medieutredningen til å foreslå opprettelse av et nytt statlig medieselskap med journalister som skal ta seg av et maktkritisk blikk på lokale politikere og forvaltningsorganer.

bbc-lokal-reportere

NYE VAKTBIKKJER: Slik skal BBC spre 150 lokale «demokrati-reportere» ut til lokale mediehus i løpet av 2018.

Også i Storbritannia er det krise i lokal og regional medieøkonomi. Politikerne kaller på det statsfinansierte BBC til å løse problemene. I forrige uke ble det lansert en storslått plan for hvordan statskringkasteren skal samarbeide med privateide, lokale mediebedrifter om kritisk journalistikk i fremtiden. BBC skal finansiere 150 nye «demokrati-reportere» som i løpet av 2018 skal utplasseres i forskjellige «kvalifiserte nyhetsorganisasjoner» lokalt.

Det skal etableres stoffutvekslingsavtaler som gjør at BBC kan publisere disse journalistenes materiale, samtidig som lokale og regionale medier gis tilgang til BBCs rikholdige arkivmateriale. Ordningen skal koste BBC mer enn 80 millioner kroner i året, og den er en del av forutsetningen for at kringkastingsselskapet får fornyet sine sende- og finansieringsrettigheter i nye ti år.

Det er bare en liten hake ved det hele. 150 «demokrati-reporterne» skal stå opp mot  3500 offentlig ansatte tilretteleggere av informasjon  i sine distrikter. Siden 2008 er antallet lokal-journalister redusert med om lag 7000.

Jeg er alvorlig redd for at også norske politikere kan komme på ideen om at mer statlig journalistikk er redningen for både lokaldemokratiet, NRK og de lokale mediehusene. Da spørsmålet om NRKs fremtidige finansiering var oppe til høring i Stortinget denne uken, advarte kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen mot at det skapes et inntrykk av at NRK er politisk styrt. Jeg deler den oppfatningen, og den beste garantien mot en slik forståelse er at fellesskapets bidrag til å finansiere demokratiets opplyste samtale handler om noe mer enn journalister på statslønn.

Det er alltid en teoretisk risiko for at statlig medievirksomhet kan overstyres av politikere som misliker fri og uavhengig journalistikk, slik vi ser i noen andre europeiske land. Man kan jo bare forestille seg hvordan det hadde sett ut i dagens USA, hvis man bare hadde ett stort, statlig medieforetak med helt dominerende gjennomslag overfor befolkningen.

Trumpmania!

Alternative medier og alternative fakta

img_2053

NY RAPPORT: «Ethics in the News» fra Ethical Journalism Network.

CNN er blitt den nye kveldsunderholdningen i heimen. Intriger og løgner i «Farmen», «Anno» og andre reality-tv-show lar seg absolutt erstatte av siste nytt fra Det Hvite Hus i Washington.

Krigen mellom Donald Trump og de store amerikanske mediehusene er fascinerende – og farlig. Amerikanske medier har alltid hatt stor påvirkning på utviklingen av journalistikk i andre vestlige demokratier. Nå er vi vitne til turbulente tider: Alternative medier gir oss alternative fakta.

Demokratiets orden ble bygget på medier som holder politikere ansvarlig for samfunnsutviklingen, og på et publikum som holder mediene ansvarlig for uavhengig og sannferdig informasjon. Nå er denne orden truet. Av løgnaktige politikere og sosiale medier uten etisk forankring.

I USA er det bare 20 prosent av befolkningen som uttrykker en stor grad av tillit til tradisjonelle mediehus. Om det kan være en trøst for journalistene, så er tilliten til politikere enda lavere. Men også her i Norge er tilliten til mediene meget lav. Bare 27 prosent svarer at de har en høy grad av tillit til sine lokale medier.

Kanskje står vi overfor en demokratisk krise på flere nivåer. I mange vestlige land snakkes det om usannhetenes tidsalder – «The Post-truth Era». Det handler ikke bare om plantede løgner, rykter, propaganda og meninger som blandes med fakta i sosiale medier. Det handler også om hatefulle ytringer, dårlig journalistisk håndverk og brudd på god etikk i tradisjonelle medier.

Dette er den store utfordringen som mediene møter i 2017. Et oppgjør om medienes troverdighet. En kvalitet som bygges gjennom nøyaktighet, upartiskhet og ærlighet.

– Etisk journalistikk har sjelden kommet under så kraftig press som det vi opplever nå, både fra politiske og kommersielle krefter, fastslår Ethical Journalism Network (EJN) i sin siste rapport «Ethics in the News» som ble utgitt for to uken siden.

Rapporten beskriver hvordan verdien av kunnskap og meninger sideordnes i gjør-det-selv-publiseringens uredigerte tidsalder. I USA og Europa. Hvordan uavhengig journalistikk er bannlyst i Tyrkia. Hvordan hat og aggressivitet preger asiatiske medier. Og regionale konflikter ødelegger journalistikk i Afrika.

Den britiske stiftelsen EJN arbeider med å gjenreise tillit og troverdighet i mediene gjennom å styrke journalistfaglige og presseetiske standarder over hele verden. Jeg bruker tid som «trustee» og styremedlem i stiftelsen, og i vår tid kjennes det som et ganske meningsfylt arbeid.

Donald J. Trump brukte sin presidentinnsettelse på å snakke om journalister som «verdens mest uærlige mennesker». Han brukte enkle og helt enkeltstående håndverksfeil fra journalister som bevis på dette. Amerikanske medier har bestemt seg for å møte denne utfordringen med å satse enda mer på maktkritisk og undersøkende journalistikk for å avkle presidentens «løgner». Jeg tror det trengs kraftigere lut: Rapporteringen fra politikk og samfunnsliv må bli mer presis og upartisk.

Den amerikanske journalistikk-professoren Jay Rosen sier at det er ikke nok bare å lytte mer til folk og rapportere bedre. Journalister må bevise at de forstår publikums problemer bedre enn politikere.

Da jeg startet som journalist lærte jeg meg å forvalte ord som «løgn», «falsk» og «svindel» på en forsiktig måte. Det var injurierende uttrykk som utløste særlige krav til dokumentasjon av en bevisst uærlig hensikt. Nå til dags hagler det med slike ord i amerikansk presse. Selv CNN og The New York Times, som er kjent for høy journalistisk standard, bruker slike ord om landets nye president. Konflikten mellom Trump, hans tilhengere, og tradisjonelle medier eskalerer.

Trumpismen ser ut til å smitte til flere vestlige demokratier, til Storbritannia, til Tyskland, Frankrike og Nederland. Til Sverige , Norge og Danmark. En britisk undersøkelse viste nylig at bare en knapp tredjedel av de spurte trodde nyheter rapporteres med nøyaktighet og på en upartisk måte. Bare to prosent har tillit til politiske nyheter, nesten like lav score som for kjendisnyheter.

16178672_10154166821178639_7372618170661550523_o

HOLDER FOREDRAG: I Trønder-Avisa om «Journalistikk i 2020». Å bygge tillit og troverdighet blir helt avgjørende. Foto: ARVE LØBERG

Dette lover ikke bra for dekningen av valgkampen i mange europeiske land. Derfor er det så viktig at mediene jobber utrettelig for å heve kvalitet og etisk standard på sitt arbeide. Et hovedpoeng også for meg da jeg for en ukes tid siden holdt foredrag hos Trønder-Avisa i Steinkjer om «Journalistikk i 2020».

– Den neste store falske nyheten kan like gjerne bli produsert i Snåsa, som i Maryland i USA, sa jeg til forsamlingen.

Den franske storavisen Le Monde har publisert en oversikt over 600 nettsteder, de fleste av dem franske, som man mener sprer falske nyheter. Ethical Journalism Networks siste rapport inneholder en liste med tips til hvordan journalister kan avsløre falske nyheter, og effektivt forhindre at redaksjonene formidler dem videre. Rapporten inneholder også et kapitel om kritisk vurdering av kilder.

Her i Norge slår vi oss ofte på brystet og sier at vi har en av verdens høyeste presseetiske standarder, og den mest effektive og rettferdige selvdømmeordning. Norsk presse har ingen grunn til å hvile seg på spaden med selvskryt. Daglig er vi vitne til at medier begår små og store feil.

dsc_1105-1000x599

HISTORISK HEDER: Sammen med kollega Torry Pedersen fikk jeg blomster for at VG bare har brutt pkt 4,14 i Vær Varsom-plakaten tre ganger siden år 2000 da Norsk Presseforbund og fungerende generalsekretær Nils E. Øy presenterte PFUs årsrapport i januar. Foto: GARD MICHAELSEN, Medier24.

For tre uker siden presenterte Norsk Presseforbund «Medieåret 2016» med et slags resultatregnskap over offentlighet i forvaltningen og pressens etikk. Det er nedslående å se hvordan politikere og byråkrater bevisst stikker kjepper i hjulene for framdriften av en opplyst samfunnsdebatt. Men fortsatt er også medienes eget synderegister temmelig omfattende.

Pressens Faglige Utvalg behandlet i fjor 351 klager på overtramp fra medienes side, og avga 65 fellende kjennelser for brudd på god presseskikk eller kritikk mot medienes arbeid. Det ble konstatert flest brudd på punkt 3,2 i Vær Varsom-plakaten, som lyder slik:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Tja, «kontroller at opplysninger som gis er korrekte»…

I følge utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, henger bruddene på denne bestemmelsen ofte sammen med at mediene svikter på et annet punkt, nemlig retten til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for alvorlig kritikk. Det er ganske enkelt: Hvis du ikke konfronterer noen med beskyldninger, mottar du heller ingen korreksjoner.

IMG_2045.JPG

I SKAMMEKROKEN: Aftenpostens etikk-redaktør Arild Kveldstad i samtale med saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit i Pressens Faglige Utvalg.

Det er et alvorlig varsel når en kvalitetsavis som Aftenposten topper den årlige statistikken over brudd på pressens etiske regelverk, med i alt fem fellende uttalelser. Flere av dem for brudd på nevnte regler.

Under fremleggelsen av PFUs årsrapport ble en av avisens redaktører, Arild Kveldstad, plassert i skammekroken. De presseetiske bruddene oppstår selv om alle redaksjonelle medarbeiderne i 2016 gjennomgikk et opplæringsprogram i presseetikk. Redaktøren gjorde et poeng av at mange kilder beskytter seg med rådgivere og stenger seg inne for kritiske spørsmål fra journalister.

– Det er likevel Aftenpostens ansvar at vi ender opp med ikke å ha alle fakta på bordet når vi publiserer. Vi må møte mer lukkethet med mer åpenhet og dele mer av vårt materiale. Gi dem bedre tid, sa Kveldstad i et selvkritisk øyeblikk.

Et svekket tillitsforhold mellom presse og publikum, fører også til at politikere og maktpersoner velger andre mediekanaler for sine oppfatninger og svar på kritiske spørsmål. De meddeler seg direkte til folk via sosiale medier, samtidig som de uttrykker mistillit til mediene.

Dette så vi da tidligere justisminister Anders Anundsen produserte sin egen skrytevideo som ble distribuert via internett. Lignende utspill er også kommet fra politikere som representerer andre partier enn Fremskrittspartiet.

Noen medier har tydeligvis også utpekt innvandringsminister Sylvi Listhaug som sin hovedmotstander.  Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet, men synes likevel det er bemerkelsesverdig hvor mye forutinntatt kritikk norske mediehus er i stand til å mobilisere når det gjelder Listhaug. Det gjelder ikke minst NRK.

Akkurat som Donald Trump er hun opptatt av hvordan mediene vrir og vrenger på alt hun uttaler. Jeg er ikke overbevist om at dette er en linje fra medienes side som vil stå seg i det lange løp. Ekstreme meninger lar seg best imøtegås gjennom argumenter basert på solide fakta.

Derfor bør norske mediehus holde seg til det presseetiske regelverket. Det er ikke vanskeligere enn de første læresetninger som vi fikk med oss fra barnehagen: Vi deler alt, fair play gjelder, vi slår ikke andre, vi legger ting tilbake der vi fant dem, vi rydder opp sølet etter oss, og vi tar ikke ting med som ikke tilhører oss. Ja, og så sier vi unnskyld når vi påfører noen smerte.

Det er ikke verre enn det.

Skråsikker journalistikk i Lommedalen

IMG_2894.jpg

LESER SKRIFTEN PÅ VEGGEN: Jeg fant det betimelig å lese barneparagrafen i Vær Varsom-plakaten høyt da Oslo Redaktørforening drev selvransakelse i Lommedalen-saken. Foto: TROND SUNDNES, Dagens Næringsliv

TV2 og NRK innrømmer nå at man gikk for langt i å utpeke små jenter ved en barneskole i Lommedalen som mobbere i den tragiske saken hvor en 13-åring døde av spisevegring på ei hytte i Valdres nyttårsaften 2015.

I svært konstaterende ordelag rapporterte fjernsynskanalene  allerede 4. og 5. Januar i fjor om morens henvisning til mobbing og sviktende offentlig hjelpeapparat som forklaring på dødsfallet. Samtidig ble skolen hvor jenta skal ha blitt utsatt for såkalt «usynlig mobbing» identifisert i reportasjen.

Nå er skolen frikjent gjennom Fylkesmannens gransking, mens moren står tiltalt for grov omsorgssvikt i Gjøvik tingrett 24. april.

Mandag var selvransakelsens dag for norsk presse i denne tragiske historien. Oslo Redaktørforening arrangerte paneldebatt om mediedekningen, hvor både TV2 og NRK, lokalavisen Budstikka, forfatter og journalist Jon Gangdal og UNICEF deltok. Selv var jeg invitert til å innlede om de viktigste presseetiske sidene ved medienes arbeid med denne saken.

– Saken er komplisert, men vi burde ha tatt tydeligere språklig forbehold, innrømmet TV2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække. Hun tok også selvkritikk på live-rapporteringen fra barneskolen, men mente det var riktig av TV2 å  nevne morens mobbehistorie om datteren.

4. januar i fjor sto kanalens reporter utenfor en barneskole i Lommedalen og erklærte: «TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga utløste spiseforstyrrelser…»

Jeg skulle ønske at journalister sluttet å bruke den skråsikre «vet at»-formen. Alle saker har sine nyanser. Derfor lærer vi i journalistikken å formulere forbehold.

– Også i NRK ble vi for konstaterende i rapporteringen, særlig i innannonseringen. Dessuten brukte vi skolens navn, og gikk dermed for tett innpå elevene. Vi kan kan ha blitt for fartsblinde i denne saken, sa NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk.

Den viktigste lærdommen for mediene blir dermed å formulere seg med forbehold, mindre grad av identifisering og større distanse til det aktuelle skolemiljøet.

Men selv om både TV2 og NRK innrømmer at noe kunne vært gjort annerledes, så er det bare Budstikka som er klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Lokalavisen anklages for ha brutt hele ti av bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten. PFU vil trolig behandle klagen under sitt møte i februar.

Min innledning om sakens etiske sider kan du lese her. Du kan også se opptak fra hele debatten på denne linken:

https://livestream.com/accounts/3722443/events/6866515

Lommedalen-saken – Hva gikk galt?

Noen ganger er virkeligheten så brutal, tragedien så sterk, at den blir svært vanskelig å håndtere for de medier som skal opplyse allmennheten om viktige hendelser i samfunnet. For redaktører og journalister blir det som å balansere langs en knivsegg.

13-åringen som ble funnet død av spisevegring på en hytte i Valdres nyttårsaften for et drøyt år siden er en slik historie. Men det er en sak som må dekkes av mediene. Folk spør seg ikke bare om hvordan det skjedde. Like mye hvorfor?

13-åringens mor rykket tidlig ut med påstander om mobbing ved skoler i Bærum, og et sviktende offentlig hjelpeapparat. 24. april møter hun i retten tiltalt for grov omsorgssvikt.

Gjennom måneder har ryktene svirret i et lite lokalsamfunn i Lommedalen. Beskyldninger og beskrivelser fyller vegger og kommentarfelt i sosiale medier.

Det er barn som omtales. Barn som er berørt av en tragedie. Barn som utløser en konflikt mellom voksne i samfunnet. Barn som blir skyteskive for forsvaret i en straffesak.

Omtalen av barn utløser noen av de vanskeligste presseetiske spørsmål. Barn har krav på en spesiell beskyttelse. Men i november eskalerer denne saken på to måter:

Jon Gangdal skal presentere sin bok «Angelica – en varslet tragedie». Boken er først og fremst en forlengelse av morens historie om mobbing og sviktende hjelpeapparat. Men boken belyser også spisevegring tematisk og drøfter ulike tiltak mot mobbing.

Et begrep som lanseres er såkalt «usynlig mobbing», som en forklarende faktor for 13-åringens sykdom og død. «Usynlig mobbing» fra noen småjenter ved en barneskole i Lommedalen. Til grunn for det hele ligger 13-åringens subjektive fortolkning av utsagn og gjerninger som knapt noen andre enn moren har oppfattet som mobbing.

Fire dager før boken skal utgis publiserer lokalavisen Budstikka et ti siders dokument som beskriver en ganske annen virkelighet – under tittelen «Den andre historien». Her fremstilles noen småjenter og deres familier som ofre for mobbeanklagene. Morens påstander og ryktespredning skal ha utløst både sykdom og fortvilelse.

Budstikkas dokument slår også fast de offentlige granskernes vurdering: Mobbing er ikke sannsynliggjort. Skolen og myndighetene har gjort jobben sin korrekt. Dokumentet inneholder opplysninger og utsagn fra 25 førstehåndskilder. Mange av dem er åpne kilder.

Lokalavisens redaktør fremmer også ramsalt mediekritikk, først og fremst mot TV2 og NRK, som hun mener har kastet skyld mot småjentene i lokalmiljøet. Utenfor skolen stilte TV-reportere seg opp og snakket om mobbing helt uten forbehold.

«TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga førte til spiseforstyrrelser, meldte kanalens reporter.

På TV2s nettsider skrev man fire dager etter dødsfallet:

«Jenta som ble funnet død nyttårsaften har i mange år slitt med spiseforstyrrelser som følge av mobbing på flere Bærum-skoler»

Jeg er forundret over at journalister i riksdekkende medier ikke lærer seg å formulere seg med forbehold i slike saker.

Med enda større vantro leste jeg svarene til TV2s nyhetsredaktør og reportasjeleder på saken, slik de ble gjengitt i Budstikka:

– Noen ganger er enkeltsakers konsekvenser viktigere å ta hensyn til, enn tredjepart.

Og:

– Vi hadde informasjon om at det dreide seg om blikk, kommentarer og episoder som andre kanskje ikke vil oppfatte som mobbing, men som hun og andre oppfattet som mobbing.

Tredjepart i denne forbindelse er altså noen småjenter i seks- til niårsalderen ved en barneskole.

Helt sentralt i denne saken står den såkalte barneparagrafen i Vær Varsom-plakaten, som skal være retningsgivende for redaksjonenes arbeid. Slik lyder pkt 4,8 i Vær Varsom-plakaten:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Nå er det bare Budstikkas grundige reportasje som er innklaget til Pressens Faglige Utvalg. Avisen anklages for å ha brutt hele ti punkter i Vær Varsom-plakaten.

Den første anklagen gjelder pkt. 1,2 som sier at «pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Sett fra Budstikkas synspunkt kan det vel anføres at  dette er nettopp hva man gjør i denne saken.

Dernest skal Budstikka ha forbrutt seg mot pkt. 3,2 – bestemmelsen som mediene oftest blir felt for i Pressens Faglige Utvalg:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»

Jeg har ikke registrert at Budstikka er tatt i å fare med direkte feilaktige opplysninger. Bredde og relevans i valg av kilder, og utøvelse av kildekritikk er vanskeligere å vurdere. Men det er liten tvil om at avisen har benyttet seg av svært mange og til dels ulike kilder. Avisens intensjon har likevel vært å få fram at småjentene i nærmiljøet også er ofre i denne saken.

Pkt. 3,3 handler om å gjøre premissene tilstrekkelig klare for intervjuobjekter og ellers overfor kildene. I klagen stilles det spørsmål om dette er gjort overfor personer som har taushetsplikt, men denne anførselen synes lite relevant for saken.

Det samme gjelder påståtte brudd på pkt. 3,7 om pressens plikt til å gjengi meningsinnholdet i uttalelser fra intervjuobjekter presist. Anklagen gjelder siteringen av et sitat fra en SMS som moren skal ha sendt kort tid etter dødsfallet. Meldingen lød: «Mobberne vant. Noen skal svi.» Budstikka hevder å ha flere kilder for dette, men det dreier seg uansett ikke om noe intervju.

Pkt. 4,1 pålegger mediene å utvise saklighet og omtanke i både innhold og presentasjon. Klageren mener at Budstikka burde ha latt alle parter komme til orde og belyst saken på en bredere måte. Ved å vente med publiseringen til etter at Gangdals bok forelå kunne man benyttet opplysninger derfra til å nyansere fremstillingen.

Til dette er å bemerke at Budstikka seks dager før publiseringen henvendte seg til morens advokat med anmodning om intervju på bakgrunn av en detaljert redegjørelse om hva man hadde til hensikt å publisere. Anmodningen ble avslått. Selve presentasjonen fremstår som dempet og saklig. Denne bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten gir PFU rom for å utvise skjønn i Lommedalen-saken.

Klageren mener også at Budstikka har brutt Vær Varsom-plakatens pkt. 4,3 om at mediene ikke skal framheve personlige forhold som er saken uvedkommende. Her sikter man trolig til beskrivelser av mor, barn og familieforhold i årene forut for tragedien i Valdres. Avisen vil imidlertid kunne anføre at dette er forhold som moren selv har beskrevet svært detaljert gjennom Gangdals bok.

Pkt. 4,5 i Vær Varsom-plakaten kan bli et sentralt punkt i vurderingen av Budstikkas journalistiske arbeid. Dette er punktet som handler om å unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasjen.

– Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom, heter det i bestemmelsen.

Her kan det muligens anføres at Budstikkas samlede fremstilling av moren kan ha karakter av forhåndsdømming, selv om man er omhyggelig med å understreke at straffeansvaret ikke er endelig avgjort av retten.  Avisen tegner et bilde av moren som i sum kan minne om et karakterdrap,  både når det gjelder merkverdig oppførsel, omsorg og oppfølging av datterens sykdom. Avisen redegjør ikke detaljert for tiltalens innhold, som er begrenset til barnets siste måneder.

13-åringens mor har selv stått fram med navn og bilde i ulike medier og med sin historie i Gangdals bok, som også har datterens navn i sin tittel. Det blir dermed vanskelig å beskylde Budstikka for brudd på barneparagrafen og Vær Varsom-plakatens bestemmelser om indentifisering og bildebruk.

Muligens kan det hevdes at redaksjonen har et selvstendig ansvar for å vurdere konsekvensene som omtalen også har for avdøde barns ettermæle. Dette må imidlertid veies opp mot medienes samfunnsrolle når det gjelder å avdekke kritikkverdige forhold og beskrive det som skjer i samfunnet.

I denne saken er det foreløpig bare Budstikkas journalistikk som skal prøves av Pressens Faglige Utvalg. Ikke TV2s og NRKs, eller dekningen i andre riksmedier.  Og langt i fra Jon Gangdals fremstilling mellom stive permer. Det er et stort paradoks at journalistikk skal vurderes ulikt fra medium til medium. Forlagsbransjen har som kjent lagt forslaget om etisk regelverk langt ned i skuffen etter at temaet sist var oppe i forbindelse med boka som omtalte Anders Behring Breiviks mor.

Her har vi skjønt at Aschehougs Forlag trakk seg fra publiseringen av Gangdals bok. Boken er også insinuerende og spekulativ i sin form. Som erfaren journalist vet Gangdal at han ikke skal trekke konklusjoner for egen regning. Men gjennom å stille flere hundre spørsmål med innganger som «kanskje» og «kan hende» legger han igjen skyld hos lærere, rektorer og småjenter i Lommedalen.

Kan hende hadde Pressens Faglige Utvalg felt ham for nettopp dette.

Se også tidligere bloggpost om denne saken her.

Vaktskifte i Akersgaten

img_2043

FORNØYD: Veteran-redaktør Oskar Hasselknippe smilte bredt da redaktørkuppet i Akergaten var et faktum i november 1993. Her sammen med artikkelforfatteren i forbindelse med redaktørskiftene i VG og Aftenposten.

Jeg hadde sjelden sett gamle «Knippe» i så sprudlende godt humør som den dagen jeg ble utnevnt til ny sjefredaktør i VG. Senere ble jeg fortalt at det var fordi en av avisenes egne medarbeidere hadde gått helt til topps i avisen, ikke en kandidat utenfra eller en som eierne hadde sendt over gaten fra Aftenposten.

Mistenksomheten overfor Aftenposten var rotfestet hos motstandsmannen Oskar Hasselknippe som i 25 år var sjefredaktør i VG. Derfor smilte han fra kinnskjegg til kinnskjegg denne høstdagen i 1993, hvor også to redaktører fra VG overtok ledelsen av Aftenposten.

Datoen var 11. november og ledelsen i Schibsted hadde nettopp gjennomført et historisk og overraskende redaktørskifte i Akersgaten. Einar Hanseid og Per Norvik gikk av som sjefredaktør og politisk redaktør i VG og inntok de samme redaktørstolene i Aftenposten. I VG rykket jeg opp fra stillingen som nyhetsredaktør, samtidig som Olav Versto ble ansatt som ny politisk redaktør.

Det vakte oppsikt hvordan lederskiftene i Schibsted-familien kunne foregå i fred og ro, mens fløyene kjempet som besatt i Dagblad-gården på den andre siden av Akersgaten. Men det var ikke noe nytt. Det samme hadde skjedd sju år tidligere, da Andreas Norland overlot stafettpinnen til sin etterfølger, VGs nyhetsredaktør Einar Hanseid.

Da Gard Steiro (40) i går overtok jobben som VGs nye ansvarlige redaktør var det på samme måte som en hel serie av «fredelige» redaktørskifter i avisen siden 1980-årene. For halvannet år siden ble Steiro hentet til VG som nyhetsredaktør fra jobben som ansvarlig redaktør i Bergens Tidende.

Einar Hanseid ble i 1984 hentet til VG som nyhetsredaktør i gavnet om ikke i navnet, ettersom Kjell Sørhus hadde tittelen ”nyhetsredaktør” helt til han gikk av i 1989. Hanseid hadde sin bakgrunn fra Dagbladet. Høsten 1987 overtok han jobben som VGs nye sjef etter Andreas Norland, som startet den mislykkede Osloavisen. Senere ble Norland sjefredaktør i Aftenposten.

Selv var jeg VGs nyhetsredaktør i sju år under Einar Hanseid, inntil jeg tok fatt på 17 år som avisens ansvarlige redaktør. I disse årene var Torry Pedersen min første nyhetsredaktør i sju år før han overtok lederansvaret for VG Multimedia. Fra 1 mars 2011 ble han min etterfølger.

Hvorfor jeg dveler ved dette i dag. Jo, fordi historien viser hvordan Schibsted de siste 30 årene har sørget for helt udramatiske lederskifter i Norges største nyhetsmedium. Dette har gjort det mulig å tenke i lange linjer og bidratt til gjennomføringen av digital transformasjon.

En av de viktigste oppgavene som tilligger en toppsjef er å sørge for påfyll i ledelsen, slik at eierne har interne kandidater når noen får en takstein i hodet eller det melder seg et naturlig behov for lederskifte. Det må være riktig å si at denne oppgaven har VGs ledelse maktet de siste tiårene.

Som den observante leser vil ha merket seg, har det ikke vært så dumt å ha funksjonen «nyhetsredaktør» på sin CV. Denne rollen gir bred mediefaglig kompetanse og erfaring. Som nyhetsredaktør er man den nærmeste til å treffe den type beslutninger som tilligger sjefredaktøren. Derfor er det også blitt stadig mer vanlig at nyhetsredaktøren fyller rollen som stedfortredende ansvarlig redaktør.

Det er bemerkelsesverdig at mens VG klarte å bygge en kultur for intern rekruttering av redaksjonelle toppledere så maktet Aftenposten ikke dette. Senest, da Espen Egil Hansen gikk fra VG til sjefredaktørjobben i Aftenposten, så rekrutterte han nesten et helt redaktørkollegium utenfra.

Da Schibsteds konsernsjef Rolv Erik Ryssdal kom til konsernet som ung trainee i 1991 fikk han som oppgave å se på mulige samarbeidsområder for VG og Aftenposten. Han gjøv løs på oppgaven med krum nakke, men fant ingen synergier som kunne effektueres. De to mediehusene var konkurrenter og voktet på hverandre med mistenksomme blikk. Da VG og Aftenposten flyttet inn i Akersgaten 55 i 1994 måte det bygges separate heiser. Felles kantine var helt utenkelig.

Nå er situasjonen blitt helt annerledes. Gjennom de siste ti årene er det bygget en ganske sterk kultur for samarbeid på tvers mellom virksomhetene i Schibsted-konsernet. Her har nok etableringen av først Media Norge (regionavisene i Schibsted) og senere Schibsted Norge (regionavisene + VG + Finn) banet vei for mye av samarbeidet.

Samtidig har presset mot medieøkonomien skapt behov for å samle kreftene innenfor områder som teknologi, trykk, distribusjon, annonsesalg, avissalg, økonomi, kundestøtte og organisasjonsutvikling. Redaktørene er blitt lokale eneledere og produkteiere. I løpet av dette året vil alle mediene også publisere på samme teknologiske plattform.

Nå får også alle de norske mediehusene til Schibsted en felles publisistisk leder. Torry Pedersen skal dessuten være styreleder i alle de fem mediehusene. Vi kan nok forvente at VG vil bli trukket nærmere inn i Schibsteds samvirkelag av mediehus, hvor rollefordeling og innholdsamarbeid blir et stadig viktigere tema.

Det er to eksterne forhold som gjør dette nødvendig. Først og fremst konkurransen fra globale giganter som Facebook og Google. Men også Statens oppbygging av sterkere nasjonal og regional konkurranse fra NRK, samtidig som TV2 trolig tilføres et årlig bidrag på 135 millioner kroner for å sende nyheter fra Bergen.

Ingen politiker åpnet kjeften da VG i fjor besluttet å legge ned sine kontorer i Tromsø, Trondheim og Bergen. Selv om VG nå er blitt hele landets viktigste kilde for oppdaterte nyheter.

Det er altså et stort ansvar Gard Steiro nå påtar seg som sjef for landets største nettavis, et medium som publiserer nyheter 24 timer i døgnet – sju dager i uka – 365 dager i året. Og jeg blir ikke overrasket dersom det i løpet av dette året dukker opp nye samarbeidsmønstre i Schibsted-familien.

I Schibsted Sverige har man allerede sett eksempler på dette. I fjor samarbeidet Aftonbladet og Svenska Dagbladet om en stor redningsoperasjon for migranter på det farlige Middelhavet. I disse dager publiserer de to avisene et felles arbeid for å avsløre pedofile nettverk etter mønster av VGs graveprosjekt «Nedlasterne». Også i Norge kan vi komme til å se slike felles satsinger i Schibsted-familien, og sammen med andre medier.

Med ansettelsen av Gard Steiro som ny eneleder i VG var det duket for nok en mann på listen over norske medietopper. Schibsted har ikke vært like heldig med å rekruttere kvinnelige toppledere, som man har vært med redaktørskifter i Akersgaten.

I likhet med de fleste andre mediekonsern er andelen kvinner i konsernledelsen svært lav, bare to kvinner og åtte menn. På listen over toppsjefer i Norges ti største medier er det i følge Dagsavisen bare en kvinne. Bare fem av landets femti største aviser har kvinnelig leder.

– Pinlig lavt, konstaterer stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt. Hun mener den lave kvinnerepresentasjonen skyldes «systematisk forskjellsbehandling».

I Sverige er kjønnsfordelingen ganske annerledes. Her styres både Sveriges Radio, Sveriges Television, Aftonbladet, Sydsvenskan og Göteborgs-Posten av kvinner.

I Danmark er ligner situasjonen mer på den norske. En intervjuserie i et dansk fagblad søkte forklaringer i bl.a. det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.

1forside_mediumUndersøkelser har vist at mange kvinner søker mot smalere karriereutvikling enn menn, samtidig som bred erfaringsbakgrunn foretrekkes ved rekruttering av toppledere innen media. Den sviktende rekruttering av kvinner kan også skyldes tradisjonell skjevfordeling når det gjelder oppgaver i hjem og familie.

Uansett må det være konsernsjefenes og styrenes ansvar å gjøre noe med disse skjevhetene.

Et godt sted å begynne kan være med boken «Redaktør-jakten: En veiledning i rekruttering av kvinnelige ledere». Her har jeg i all beskjedenhet skrevet ett av kapitlene.

2017 – Sannhetens øyeblikk?

img_2033

ALLTID OPPDATERT: Nyheter via apper og sosiale medier kommer fortløpende til deg på armen. 

Hvis et nettsted i Midtøsten i dag hadde servert nyheten om Jesu jomfrufødsel, – ville deskene i Akersgaten ha trodd på den og formidlet nyheten videre?

Forhåpentlig ikke, men i dagens mediesamfunn kan vi ikke lenger være helt sikre. For få uker siden publiserte selveste Norsk Telegrambyrå (NTB) nyheten om at et nytt russisk reality-TV-konsept ville tillate både drap og voldtekt. Det var selvsagt en falsk nyhet, men den ble formidlet videre helt ukritisk av flere norske redaksjoner.

2016 var året hvor falske nyheter for alvor slo gjennom i sosiale medier. Det skal ha påvirket utfallet av den amerikanske valgkampen, leser vi. Den mest kjente episoden kalles «Pizzagate», nyheten om hvordan Bill og Hillary Clinton sto bak en pedofiliring i kjelleren til en av Washingtons mest kjente pizza-restauranter. Spredningen av «nyheten» førte til at en galning gikk løs på restauranten med våpen i hånd..

Mange steder i verden brukes falske nyhetsnettsteder til å tjene penger på programmatisk annonsering. Annonsørene risikerer å bli diskreditert.

Tradisjonelle kvalitetsmedier og journalister generelt, har lenge slitt med et troverdighetsproblem. Med framveksten av falske nyheter raser mediehusenes vegger og tak raskere sammen.

Mange tror derfor at 2017 blir et hardt arbeidsår for å gjenreise tilliten til tradisjonelle merkevarer for nyheter. At det nye året blir et «sannhetens øyeblikk». Men dette ofte misbrukte ordtaket uttrykker egentlig øyeblikket hvor sverdet skyves ned mellom tyrens skuldre i et drepende støt mot hjertet..

2017 blir uansett et år hvor mediene må streve videre med å finne løsninger på alle utfordringer som de sosiale mediene, med Facebook i spissen, skaper i hverdagen. Globale aktører som Facebook vil bare i begrenset grad ta ansvaret for all desinformasjon som man bidrar til å spre over klodens innbyggere.

I det kommende året må Facebook gjøre noe mer aktivt med dette problemet. Foreløpig ser det bare ut til at man vil innføre verktøy for merking av mulig useriøst innhold. Dette er langt ifra nok. Det er på høy tid at distribusjonsplattformene også ansetter folk med publisistisk tyngde og erfaring, ikke bare algoritme-utviklere, ingeniører og selgere. Når man suger et par milliarder skattefrie kroner ut av et marked har man råd til å ansette folk med publisistisk kompetanse.

Sosiale medier vil forbli en viktigere distribusjonskanal for kvalitetsjournalistikk. Mange mediehus ansetter derfor redaktører for publisering i sosiale medier. Redaktører som skal sørge for økt engasjement fra brukernes side. I kampen for å beholde mediehusenes troverdighet er det like viktig at disse funksjonene fylles av mennesker med redaksjonell tyngde og erfaring, ikke bare av digitale evangelister.

Ved årsskiftet har jeg lest mange spennende spådommer fra sistnevnte kategori, men det er også viktig å huske på at vi har noen journalistiske grunnverdier som skal loses gjennom den digitale transformasjonen.

I USA bruker snart halvparten av befolkningen sosiale medier for å oppdatere seg på nyheter. I følge Pew Reseach Center mener 88 prosent av voksne amerikanere at falske nyheter kan skape forvirring når der gjelder folks forståelse av viktige hendelser. Nesten hver fjerde amerikaner svarer at de har delt falske nyheter i sosiale medier, mange av dem vel vitende om at det er nettopp dette de gjør. At så mange bevisst velger å bidra til økt forvirring er et stort samfunnsmessig problem.

Nye, skremmende begreper tas i bruk for å beskrive utviklingen. Amerikanerne snakker om «The Post Truth Era». Her i Norge innleder to SINTEF-forskere året med å skrive om «postfaktasamfunnet» i en kronikk i Aftenposten:

– Pressen bør i større grad synliggjøre for publikum hvordan Vær varsom-plakaten fungerer og hvordan den legger føringer for pressens vinklinger og publisering av enkeltsaker, skriver forskerne Peter Bae Brandtzæg og Asbjørn Følstad.

Jeg er hjertens enig. Nyhetsmedier kan på en langt mer tilgjengelig og oversiktlig måte enn i dag vise leserne hvordan de arbeider, hvordan de velger kilder, og hvordan innhold verifiseres.

Presset mot medieøkonomien har ført til svakere kontrollmekanismer i redaksjonene. Samtidig som lettvint innholdsproduksjon distribueres via sosiale medier i et forsøk på å øke trafikken. På nettstedet The MediaBriefing beskrives Facebook-trafikken som heroinistens overgang til metadon – en billig rus som deles ut av personer i hvit frakk fra en luke i peksiglasset..

Facebook beholder de mest verdifulle brukerdataene for seg selv, og etterlater publisisten med klikk snarere enn et kundeforhold.

Nyhetsmediene bør heller etterlate seg et inntrykk av å tilby merverdi. Dette handler igjen om hvilket uttrykk man skaper. Ny design kan bidra til å skille kvalitetsjournalistikk fra useriøse aktører på nettet. Presentasjonen av reklame er ofte en faktor som bidrar til inntrykket av lav kvalitet. Mediehusene bør distansere seg fra måten som de useriøse aktørene presenterer sitt innhold på. På engelsk uttrykkes det nye mantra slik: «Clean design makes content shine».

Spredningen av desinformasjon og falske nyheter truer med å destabilisere europeiske demokratier, som skal gjennomføre viktige valg i løpet av 2017. Falske nyhetsartikler om innvandring og migranter ser ut til å være det hyppigst brukte virkemidlet. Etter den amerikanske presidentvalgkampen beskyldes russiske myndigheter for å ha en finger med i dette spillet. I år skal det holdes valg i Frankrike, Tyskland og Tsjekkia, hvor man forventer at falske nyheter kan komme til å spille en rolle.

Fra flere hold i Europa trues giganter som Facebook med reguleringstiltak hvis man ikke får bukt med spredningen av falske nyheter. Regjeringspartiene i Tyskland står bak et lovforslag som vil straffe Facebook med million-bøter hver gang selskapet ikke gjør nok for å fjerne en falsk nyhet eller hatefullt innhold i løpet av 24 timer.

I Praha oppretter innenriksministeriet fra 1. Januar en spesialenhet med 20 skarpskodde spesialister som skal hindre digitale forstyrrelser av valgprosessen. Myndighetene er i følge The Guardian overbevist om at Kreml står bak 40 tsjekkisk-språklige nyhetsnettsteder som formidler rasistiske holdninger, konspirasjonsteorier og uriktige reportasjer. Men beskyttelsestiltakene kan også ha en negativ side: Beskyldninger om sensur, spionasje og undertrykkelse av ytringsfrihet.

Her i Norge skal vi også holde stortingsvalg i løpet av 2017, men vi løper trolig en mindre risiko når det gjelder spredningen av falske nyheter. Norge er et betydelig mindre og mer gjennomsiktig språksamfunn, hvor det er lettere å motvirke effekten av falske nyheter. Men det krever en innsats fra kvalitetsmedienes side.

– Publikum må vaksineres med ekte journalistikk, skriver en av bidragsyterne til Nieman Labs årlige oversikt med spådommer om medieutviklingen kommende år. Et vidt spekter av trender beskrives av 141 digitale evangelister: Podcasts. LIVE video. Roboter. Droner. Chatbots og alt hva det nå enn heter.

Journalister vil bli møtt med enda tøffere krav til kompetanse: Ny grammatikk som funker på små skjermer, forståelse av innholdets reise gjennom digitale økosystemer, faktasjekking, datafangst og personalisering. Brukerne skal betjenes en etter en. Et nytt uhyrlig begrep blir skapt: «Selfie-journalistikk».

Mediebransjen forventer en eksplosjon av økt satsing på video i året som kommer, særlig innen LIVE formidling via sosiale medier som Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. 360 graders opptak i sirkel skal bli det nye vertikale formatet tilpasset mobilen. Allerede skal det være 500 millioner brukere på Kloden som hver dag ser 8 milliarder videoklipp på Facebook. Snapchats brukere ser ti milliarder videoklipp daglig.

Veksten i videovisninger (og reklame)  vil gi meg og mange andre nye problemer med å holde oversikt i feeden. Vi kommer til å få nye verktøy for å navigere.  Og det vil tvinge fram økt etterspørsel etter mer personlig tilpasset nyhetsformidling. Mediene må i større grad oppsøke sine lesere.

Størst blir utfordringen kanskje for «public service»-medier som NRK og TV2. For hvordan skal man produsere «public service»? Når det ikke lenger finnes noen «public» å betjene?

Svaret på alle disse utfordringene må ligge i å bygge merkevare og kvalitet. Og i kampens hete må vi kanskje akseptere at noen medier dør, samtidig som nye blir født.

– Bare en ting er sikkert. Uansett produksjonsmetode og leveringsmåte vil verdens gang trenge fakta, inntrykk, argumenter, refleksjoner og den nakne sannhet. Denne verden trenger journalistikk, skriver The Guardians tidligere redaktør Peter Preston blant andre  i en ny bok som utgis 23. Januar.

Bokas titel?

«LAST WORDS? – How can Journalism Survive the Decline of Print?»

Jeg ser fram til å lese nettopp den.

Mediepolitisk sammensurium

Det er ikke lett å få øye på en sammenhengende linje som skal bringe norske medier ut av ørkenen som i dag preger det norske medielandskapet. Idétørke og pengetørke ser ut til å prege mediepolitikken, som spriker i alle retninger.

Likevel får vi i dag en interessant tilvekst til mediefloraen. Den liberalkonservative kretsen rundt Minerva lanserer en ny borgerlig nettavis, som er finansiert av en gruppe pengesterke privatpersoner på høyresiden. Paradoksalt nok vil avisen også søke Medietilsynet om statsstøtte fra 2018.

Ansvarlig redaktør Nils August Andresen sier at avisen skal fylle et hull i samfunnsdebatten som verken Klassekampen eller Morgenbladet dekker. Budsjettet er på fem millioner kroner det første driftsåret. Pengene fra de rike er engangsstøtte. Minerva håper på et par millioner i årlig statsstøtte etter hvert.

Dermed har nisjen for meninger & samfunn fått en ny aktør, som trolig er berettiget til statlig støtte. Et liberalkonservativt paradoks, kanskje, men den forente familie av støttemottagere vil neppe protestere høylytt.

Da jeg i helgen møtte Andresen og Klassekampens redaktør Bjørgulv  Braanen til diskusjon i NRK P2 var tonen gemyttlig.

– Kvalitetsjournalistikk har bedre kår under statlig støtte og med finansiering fra institusjonelle bidragsytere og privatpersoner som deler medienes verdigrunnlag, enn med finansiering fra børsen, mener Braanen.

Klassekampen får trolig økt statsstøtte neste år og  har nå dessuten fått LO som sponsor. Avisen skal dele 19 millioner LO-kroner nesten broderlig med Dagsavisen i årlig bidrag de neste tre årene. Klassekampens andel skal gå til styrket dekning av arbeidslivet, bl.a. gjennom etablering av lokalkontor på Vestlandet

Jeg stiller meg ytterst skeptisk til at øremerkede midler fra landets mektigste interesseorganisasjon skal garantere for uavhengig journalistikk om arbeidsliv. I alle tilfelle vil økt fokus på dette stoffområde påvirke dekningen av andre stoffområder i avisen.

VG la nylig ned sitt avdelingskontor i Tromsø. Jeg tviler kanskje på om Klassekampens redaktør fant det helt uproblematisk om næringslivet i byen gikk sammen for å finansiere gjenåpningen av et VG-kontor i Tromsø.

Virkelig uavhengig journalistikk sikres best gjennom mediehus som har en sunn økonomi og står på egne føtter. VGs legendariske redaktør gjennom 25 år, Oskar Hasselknippe, pleide å si at «pengene som jeg hvert år bærer over gaten (til eierne, min anm.) – det er vår uavhengighet».

VG ble en viktig foregangsavis for den uavhengige journalistikken i Norge, som den første virkelig uavhengige avis etter krigen. 40 år senere var landet kvitt partienes innflytelse over avisene. Ved århundreskiftet fremsto norsk presse også mer uavhengig av kommersielle interesser enn noensinne.

Men særinteressenes innflytelse i et lite antall redaksjoner får altså bestå. Det holdes kunstig i live med støtte fra staten til de såkalt meningsbærende medier. Mentor Medier, som eier Dagsavisen og Vårt Land, vet hvordan man kan kjøpe seg statlig støtte. Avisa Nationen får over 23 millioner i statlige subsidier, selv om den eies av sterke næringsinteresser gjennom Tine, Nortura, Felleskjøpet og Norges Bondelag. Den forente familien av meningsbærere stikker av gårde med en uforholdsmessig stor andel av den direkte pressestøtten.

Slik fungerer støtten statisk og bidrar i liten grad til den digitale transformasjonen av media. Den forente familie kan ikke føle seg trygg på at pressestøtten til slike formål vil fortsette. For det er ikke fraværet av meninger som truer demokratiet. Det er fraværet av journalistisk overvåkning av makthavere og kritisk dekning av samfunnsutviklingen. En større del av pressestøtten bør derfor finansiere journalistikken i lokale og regionale nyhetsmedier.

Den forente familie av støttetrengende meningsbærere får stadig nye medlemmer, selv om rammene for pressestøtten ikke økes. Her er det rom for både Korsets Seier og Morgenbladet.

Nå får de snart kanskje selskap av et sterkt pleietrengende TV2 som i mange år har øst ut penger på rådyr sport og underholdning. Den hyperkommersielle TV-kanalen kan påregne politisk støtte til sitt krav om statlig støtte, selv fra Klassekampens redaktør. En ny permanent støttegruppe kan bli født: Statlig kompensasjon for tilhold i regntunge Bergen. Men kunne ikke LO ha bidratt her også?

Sett fra et prinsipielt ståsted burde ikke Staten være en permanent støttespiller til norske medier. Statens oppgave er å etablere fornuftige rammevilkår og kanskje ta i et tak i en overgangsperiode. Et levende demokrati trenger sunne medieforetak som står på egne føtter. Derfor burde vi kanskje i større grad akseptere at noen medier dør, samtidig som nye blir født. Eller at noen må endre profil for å overleve. Det er livets gang.

Det er journalistikken som må overleve. I dag ser vi noen uheldige trekk ved utviklingen:

  • Nyhetsbildet sprekker opp i fragmenter som konsumeres via sosiale medier.
  • Felles agenda og helhetlig dekning av samfunnsutviklingen svekkes.
  • Journalistikk og meninger blandes sammen.
  • Journalistikk og kommersielle budskap blandes sammen.
  • Journalistikk og rykter blandes sammen. Falske nyheter fabrikkeres for å tjene penger på klikk.
  • Viktige dekningsområder oppgis og overlates til kommersielle, nisjer eller staten.
  • Innslaget av offentlig informasjon og statlig propaganda vokser.
  • Journalistikken skal tilpasses mobilen i ett og alt – et krevende format med plass til mindre informasjon. Super-tabloid.
  • Nedbemanning gir trangere kår for undersøkende, kritisk journalistikk.
  • Svekket overvåking av makthavere.
  • Økende polarisering av samfunnsdebatten.

Summen av alt dette kan bli et svakere demokrati på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Derfor er det viktig at Statens engasjement gjennom direkte pressestøtte rettes inn mot journalistikken, først og fremst i lokalsamfunnene. Statlig støtte til papiraviser og lineær TV virker håpløst gammeldags.

Muligens bør støtten kanaliseres gjennom et fond, som er finansiert gjennom en statlig medieavgift.  Den bør i så fall også finansiere Statens direkte engasjement i NRK.

Politikerne bør samtidig legge til rette for at norske medier lettere kan ta opp kampen mot Facebook og Google som truer med å utslette finansieringen av norsk journalistikk. En gammeldags konkurranselovgivning hindrer norske medier i å samarbeide om dette.

Når det gjelder arbeidet for å sikre norsk mediemangfold i fremtiden venter en hel bransje nå på forslagene fra det regjeringsoppnevnte utvalget under ledelse av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås. Utredningen skal være ferdig 1. mars og det er ikke lett å se for seg hvilke forslag som vil komme. Alle særinteresser synes å være representert i utvalget.

Dermed er det en ganske naturlig forventning at utvalgets flertall vil samle seg bak et forslag om økt mediestøtte. Spenningen knytter seg til hvordan den skal finansieres og fordeles.

Barn i nyhetene

IMG_1963.JPG

TO SIDER AV SAMME SAK: Lokalavisen Budstikka og boken «Angelica – en varslet tragedie» beskriver to høyst ulike versjoner av bakgrunnen for det tragiske dødsfallet i Valdres hvor en 13-åring ble funnet død nyttårsaften. En mobbehistorie med små barn i sentrum for oppmerksomheten.

Et av de vanskeligste presseetiske spørsmål er omtalen av barn som på en eller annen måte er berørt av konflikter i samfunnet. Ofte kan det dreie seg om familiekonflikter, men det kan også dreie seg om svikt i offentlig omsorg eller straffesaker.

Eller som i den tragiske historien om 13-åringen fra Lommedalen i Bærum som ble funnet død i en hytte i Valdres etter å ha slitt med spisevegring. Moren skal møte i retten 24. april tiltalt for grov omsorgssvikt. I sitt forsvar har hun gjennom media kastet beskyldninger om mobbing av datteren mot barn ved flere skoler i kommunen.

Sist onsdag lanserte Jon Gangdal sin bok «Angelica – en varslet tragedie», hvor morens beskyldninger mot en gruppe småjenter ved Gullhaug barneskole gjentas i rikt monn. I følge forfatteren skal det dreie seg om såkalt «usynlig mobbing» fra seks- til niårsalderen og som senere ble en forklarende faktor for jentas sykdom og død.

Gullhaug-jentenes foreldre skal ha reagert sterkt på beskyldningene og skal ha forsøkt å få Aschehoug til å stanse bokutgivelsen. Forlaget trakk seg i alle fall fra utgivelsen og boken publiseres nå av et mindre forlag, Prego Mobile.

Debatten om mulige årsaksforhold skal ha gått høyt i det vesle lokalmiljøet siden dødsfallet nyttårsaften 2015. Morens påstander ble først publisert i TV2, NRK og VG, men også i Lokalavisen Budstikka.

18. november ble saken gjenstand for et ti siders dokument i Budstikka, som forteller «Den andre historien». Her imøtegås morens forklaringer om mobbing av både Bærum kommune, skolene og av anonyme kilder, som man formoder er Gullhaug-jentenes foreldre.

kjersti-s

KRITISK: Ansvarlig redaktør Kjersti Sortland retter søkelyset mot medias dekning av mobbesaken fra Lommedalen og må selv svare på klage til Pressens Faglige Utvalg. Foto: PRIVAT

Dokumentet ble ledsaget av en tosiders  kommentarartikkel av ansvarlig redaktør Kjersti Sortland som gir sine pressekolleger i TV2 og NRK det glatte lag for å kaste skyld mot småjentene fra Gullhaug.

Budstikkas engasjement har utløst heftig debatt, og avisen ble i forrige uke klaget inn for sin omtale av 13-åringens mor og hennes avdøde datter.  Skriftlig samtykke i klagen må i tilfelle innhentes fra moren. Dermed havner trolig denne interessante presseetiske saken på bordet til Pressens Faglige Utvalg (PFU), allerede før straffesaken mot moren blir innledet i Gjøvik Tingrett 24. april.

I motsetning til presseomtale blir bøkers innhold ikke gjenstand for etiske vurderinger i noe klageorgan. Et forslag om å innføre en slags Vær Varsom-plakat for bokutgivelser ble lagt trygt ned i forlagenes nederste skuff for et par år siden, da spørsmålet  ble aktualisert gjennom boken om moren til Anders Behring Breivik.

I Norsk Presseforbunds Vær Varsom-plakat er det inntatt flere retningslinjer for omtalen av barn som skal være retningsgivende for redaksjonenes arbeid. De viktigste fremgår av den såkalte «barneparagrafen», pkt. 4.8, som lyder slik:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Første setning i bestemmelsen kommer til å stå helt sentralt i enhver bedømmelse av journalistikken i denne tragiske saken. Mediene plikter å ta hensyn til konsekvensene som omtalen kan ha for barna.

Klagen mot Budstikkas dokument gjelder påståtte brudd mot tre av punktene i Vær Varsom-plakaten: Pkt. 3.2 ,4.5 og 4.8.

Pkt. 3.2 pålegger mediene å være kritiske i valg av kilder og kontrollere at alle opplysninger er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Spesiell aktsomhet skal utvises ved behandling av informasjon fra anonyme kilder.

Umiddelbart kan det se ut som om Budstikkas journalister har utført et usedvanlig grundig stykke arbeid, på grunnlag av et bredt utvalg av åpne kilder. Kommunen har åpenbart sett seg lei på alle beskyldninger som moren har fremsatt mot skole-, helsevesen og barnevern. Representanter for skolevesen er fristilt fra sin taushetsplikt og redegjør detaljert for sine vurderinger av jentas skolesituasjon, tiltak og anklagene mot venninner.

I tillegg refereres mye dokumentasjon, bl.a. fra Fylkesmannens gransking av saken, hvor det ikke er påvist langvarig mobbing/utestengelse ved Gullhaug skole og hvor de fleste etaters oppfølging av jentas situasjon får godkjent-stempel. Anonyme kilder er stort sett benyttet for å verne om de påståtte mobbernes identitet.

Moren har ikke benyttet seg av sin rett til å kommentere saken slik den fremstilles i Budstikkas dokument.

Et sentralt spørsmål i den presseetiske vurderingen blir likevel om 13-åringens mor forhåndsdømmes i den samlede fremstilling som dokumentet gir av alle hennes handlinger og holdninger i sakens anledning. Det er ikke tvil om at fremstillingen tegner et bilde av moren som mange foreldre vil finne underlig.

Pkt. 4.5 i Vær Varsom-plakaten slår fast at medier skal unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Videre skal man gjøre det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, siktet eller tiltalt person først er avgjort ved rettskraftig dom.

Spørsmålet kan nå bli hvorvidt Budstikkas samlede fremstilling kan oppfattes som forhåndsdømmende, selv om  de enkelte elementene i dokumentet tar forbehold, bygger på formelle dokumenter og er grundig sjekket av journalistene. Jeg har vært bort i saker tidligere hvor PFU har nærmet seg en slik vurdering.

Jeg har derimot større problemer med å se hvordan «barneparagrafen» pkt. 4.8 skal komme til anvendelse for PFUs vurdering av Budstikkas dokument.

Vær Varsom-plakaten inneholder også et annet interessant element som Budstikka her forsøker å leve opp til. Plakatens pkt. 1.4 slår fast at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Samtidig er det pressens plikt å rette et kritisk søkelys mot hvordan andre medier fyller sin samfunnsrolle.

Her er Budstikkas ansvarlige redaktør inne på et riktig spor når hun avdekker hvordan særlig TV2 og NRK uten forbehold peker på noen lett identifiserbare småjenter ved Gullhaug barneskole som mobbere. Jeg er forundret over at journalister i riksdekkende medier ikke lærer seg å formulere seg med forbehold i slike saker.

«TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga førte til spiseforstyrrelser», meldte kanalens reporter, ifølge Budstikka.

Med enda større vantro leser jeg kommentarene til TV2s nye nyhetsredaktør og reportasjeleder på saken:

– Noen ganger er enkeltsakers konsekvenser viktigere å ta hensyn til enn tredjepart, mener nyhetsredaktør Karianne Solbrække.

«Vi hadde informasjon om at det dreide seg om blikk, kommentarer og episoder som andre kanskje ikke vil oppfatte som mobbing, men som hun og andre oppfattet som mobbing», sier TV2s redaksjonssjef Hanne Taalesen i Budstikkas dokument.

I følge Taalesen bygget TV2 på kilder som man med sikkerhet kunne stole på og som aldri hadde hatt noen rolle i saken.

Kildene var anonyme. Hittil har granskningen gitt et mer nyansert bilde av saken. Jeg blir matt. Det er bra at Budstikka gir leserne et nytt perspektiv på historien. Virkeligheten har som regel minst to sider.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har vært opptatt av det samme perspektivet, og har foreslått at Norsk Presseforbund bør oppnevne en egen granskning av Lommedalen-saken. Jeg synes ikke denne saken har format til en egen granskning, men det hadde vært interessant å høre PFUs vurderinger av sakens to sider. Gullhaug-foreldrene var på et tidspunkt i kontakt med PFUs sekretariat, men henvendelsen har hittil ikke resultert i noen konkret klage mot TV-kanalene. Hvis klagen kommer nå, etter at saken har fått fornyet oppmerksomhet, burde man kanskje overveie å gjøre et unntak fra PFUs normale foreldelsesfrist på seks måneder slik vedtektene åpner for. Alternativt kan også generalsekretæren i Norsk Presseforbund be utvalget vurdere de prinsipielle spørsmål som omtalen av de påståtte mobberne reiser.

Moren har gjort et poeng av å sammenligne sin situasjon med VGs prisbelønte fortelling om Odins tragiske skjebne. Mobbeofferet tok sitt eget liv etter at skolen unnlot å lytte til morens bønn om hjelp. Denne saken har imidlertid flere ulikheter med Lommedalen-historien.

Det er likevel interessant å lese VGs redegjørelse for de presseetiske vurderingene som ble gjort i forbindelse med reportasjen om Odin. Av avisens metoderapport til stiftelsen SKUP fremgår det bl.a.:

«De som mobbet Odin var bare barn, og mobbingen hadde skjedd relativt nært i tid. Vi var derfor opptatt av å omtale mobbingen på en mest mulig skånsom måte. Vi var bestemte på at saken ikke skulle handle om barna som mobbet og at vi ikke skulle fordele skyld.

Vi la oss derfor på en linje der vi ikke skrev hvor mange elever som var involvert i mobbingen, hvilken klasse de gikk eller hvorvidt det var noen som mobbet Odin mer enn andre. I den grad vi brukte eksempler på hvordan mobbingen hadde utartet seg, forsøkte vi å bruke en dempet og passiv uttrykksform.

Disse føringene førte til at vi lot være å sitere flere av foreldrenes e-poster.»

I Lommedalen handlet det om barn som ikke en gang ante at de hadde deltatt i noe som kunne oppfattes som mobbing.

PFU har også tidligere behandlet saker om mobbing. Helgelands Blad ble i 2011 «frifunnet» i en klagesak som gjald omtalen av de som sto bak mobbingen av en gutt. Utvalget la vekt på at mobberne var tilfredsstillende anonymisert og at det dreide seg om ungdommer i videregående skole. Men det er interessant at PFU mener bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.8 skal stå sterkere jo yngre det omtalte barnet er.

Både i Budstikkas dokument og Jon Gangdals bok er man omhyggelige med å presisere at straffeskyld ikke er konstatert for moren i Lommedalen-saken, og at dette er noe retten skal ta endelig stilling til.

Gangdal er opptatt av å sette 13-åringens oppfatning av eget liv i sentrum for oppmerksomheten. For å kunne gjøre dette bygger han på moren og hennes nærmeste familie som hovedkilder. Boken inneholder en rekke sitater fra morens notater og dagbøker. Selv om forfatteren sier at bare voksne har ansvar for 13-åringens triste skjebne, veltes skyld over på jentene som gikk sammen med henne på barneskolen.

Det dreier seg om tilforlatelige ord, blikk og handlinger som de færreste vil oppfatte som mobbing. Det avgjørende er hvordan jenta og hennes mor tolker hendelser i hverdagen. Det forfatteren kaller «usynlig mobbing», og som er basert på helt subjektive oppfatninger.

Boken inneholder også mye systemkritikk, fremfor alt rettet mot Bærum kommunes praksis når det gjelder å løse jentekonflikter på «lavest mulig nivå» i skolevesenet. Også skolenes manglende evne til å iverksette enkeltvedtak i mobbesaker, blir påpekt. Jon Gangdal er opptatt av Djupedal-utvalgets forslag om å legge barns subjektive oppfatning til grunn for mobbesaker, noe Regjeringen ikke har fulgt opp senere.

Boken fremstår som spekulerende i årsakssammenhenger og motiver. Fordi det er vanskelig å konstatere noe som helst, fremstilles 13-åringens skjebnehistorie gjennom hundrevis av spørsmål, hvor man kun kan ane forfatterens svar slik de blir hengende i løse lufta.

Slakteferdige melkekuer i media

sveriges-medieutredning

OPPDRAGET UTFØRT: Anette Novak overleverer den 538 sider lange Medieutredningen til Sveriges Kulturminister Alica Bah Khunke. Interessant lesning også for norske medieutredere.(Skjermdump fra Regjeringskansliets hjemmeside).

Mer eller mindre synkront står de tre skandinaviske land samtidig overfor store omlegginger av mediestøtten og Public Service. Det er på tide å redefinere Statens rolle i mediebransjen og kvitte seg med hellige, slakteferdige melkekuer i det gamle medieregimet.

De siste dagene er det lagt fram svære medieutredninger i Danmark og Sverige, mens Åmås-utvalget går inn i sluttfasen av arbeidet med den norske medieutredningen, som skal foreligge 1. mars neste år.

Felles for alle utredningene synes å være at de peker på behovet for nye utredninger av delspørsmål. It´s a never ending story. Endringene i mediebransjen skjer så raskt at utvalgene som skal komme med forslag til nye rammevilkår risikerer å fremme løsninger som allerede er i ferd med å gå ut på dato.

Felles for situasjonen i både Danmark, Sverige og Norge er at den statsfinansierte Public Service-modellen er kommet under kraftig press. Dels fordi den utfordrer private medier digitalt, men også fordi man av prinsipielle grunner ønsker armlengdes avstand mellom media og Staten. Dessuten er finansieringsmodellen – lisensavgiften – blitt svært umoderne.

Samtidig skal pressestøtten revideres i både Norge og Sverige. Det er på tide å kvitte seg med ordninger og kriterier som stort sett har virket uendret de siste 40 år og som i hovedsak har holdt liv i de samme avisene.

Mens den norske medieutredningen skjer i regi av et bredt sammensatt utvalg  (hvor nesten alle særinteressene er representert) under ledelse av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, består den svenske medieutredningen av én person – Anette Novak, tidligere journalist og lokalavisredaktør. Mandag fremmet hun Medieutredningens forslag til en «grenseoverskridende mediepolitikk».

 Utredningen er mest konkret når det gjelder endringene av pressestøtten, som heretter skal hete mediestøtten. Ordningen med driftsstøtte endres til en produksjonsstøtte, som kan omfatte alle innholds- og publiseringsformer. Dermed inkluderes både digitale nyhetsmedier, gratisaviser og billedbyråer. Men det skal stilles strengere krav til allmenne nyhetsmedier som produserer kvalitativt og journalistisk innhold. Det er et krav at 60 prosent av innholdet skal være redaksjonelt materiale.

Den økonomiske rammen for mediestøtten skal økes gradvis med totalt 165 millioner kroner, slik at den i 2020 når 732,1 millioner kroner. Den nye støtteordningen skal gjelde fra 1. Januar 2018. Der er aktuelt å innføre et tak på mediestøtte på 25 millioner kroner for et foretak. Ordningen betegnes som et «dødskyss» til de siste nummer to-avisene.

Støtten skal ikke lenger beregnes ut fra betalt opplag, men på grunnlag av mediets kostnader. Det er et absolutt krav at mediet har ansvarlig redaktør. Utredningen foreslår å gi ekstra støtte til dekning av kommuner som savner journalistisk nærvær og overvåkning.  Det kan også gis ekstra støtte til satsinger som gjør medier mer tilgjengelige for brukere med nedsatt funksjonsevne. Nystartede medier og medier som retter seg mot minoriteter skal ha en lavere terskel for å oppnå støtte.

Det mest overraskende ved forslaget til ny mediestøtteordning er at støtten skal tildeles gjennom en mediestøttenemnd, hvor medlemmene er utpekt av mediebransjen selv. Dette for at å tilstrebe uavhengighet av Staten og hindre detaljstyring fra Riksdagen. Nemndas medlemmer skal ha et personlig mandat  og ikke representere medieforetak eller bransjeorganisasjoner.

Et kontroversielt element i den nye ordningen er mediestøtten bare kan gis til medier som anses å respektere menneskenes likeverd og de demokratiske grunnverdiene. Medier som representerer ekstreme holdninger skal altså kunne utelukkes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av innholdet. Et stort paradoks, vil nok sterke tilhengere av ytringsfrihet mene.

Dagspressens inntekter i Sverige er redusert fra 19,2 milliarder kroner i 2011 til 16,8 milliarder i 2015. I samme tidsrom er antallet journalister redusert fra 5 200 til 3 900. For avisene er det et illevarslende tegn at nesten halvparten av svenskene benytter seg av sosiale medier som Facebook for å orientere seg om lokale nyheter. Et optimistisk tegn er at halvparten av Sveriges voksne befolkning nå kan tenke seg å betale for lokale nyheter – kvinner i større grad enn menn.

Noen svenske mediekommentatorer uttrykker skuffelse over at Medieutredningen anbefaler få konkrete løsninger. Den inneholder mest vurderinger og løse idéskisser. Som f. eks. en samordnet, kraftfull og grundig satsing på borgernes mediekunnskap.

Anette Novak anbefaler tre nye utredninger: En for medienes finansiering. En for konkurransereguleringen i mediebransjen. En for Public Service i fremtiden. Hun mener dessuten at myndighetene bør vurdere skjerpet straff for trusler mot journalister, samt at rettighetene til brukere av medier blir sterkere.

Blant idéskissene som vekker størst oppmerksomhet, er forslaget om et fjerde Public Service-selskap, som skal dekke de «hvite flekkene på kartet» – lokalt og regionalt der beslutningsprosessene ikke lenger overvåkes av private medier. Publiseringen av innhold skal skje gjennom andres kanaler, og finansieres offentlig gjennom 6 – 10 prosent av Statens lisensinntekter. Dermed rammes både Sveriges Television, Sveriges Radio og Utbildningsradion indirekte av forslaget.

– Den lokale journalistikken er navet i vårt demokrati. For meg er det like selvfølgelig at det skal finnes en journalist i Värnamo som at det skal finnes politi, sa kulturminister Alice Bah Kuhnke da hun mottok Medieutredningen på mandag. I følge Medieundersøkelsen synes 48 prosent av svenske borgere at de i dag ikke får tilstrekkelig informasjon om viktige lokale hendelser.

Anette Novak anbefaler også at det opprettes et eget investeringsfond for nystartede medieselskaper. Det er et stort behov for å øke innovasjonen innen bransjen. Det er et behov for større åpenhet i offentlig forvaltning, også om de algoritmer som brukes for å betjene borgerne. Novak foreslår å utvikle et eget transparensbarometer som måler disse områdene.

Jeg har ikke rukket å lese alle de 538 sidene i den svenske medieutredningen, men jeg regner det som sikkert at Knut Olav Åmås & co vil gjøre dette når de nå innleder sluttfasen i det tilsvarende norske arbeidet. Problemstillingene når det gjelder mediebransjens rammevilkår er nokså like i de tre skandinaviske landene.

Her i Norge pågår det også en ganske frisk debatt om vilkårene for kommersiell kringkasting og pressestøtten. Kulturminister Linda Hofstad Helleland skal fremme forslag som avgjør TV2s vilkår innen nyttår og når det gjelder pressestøtten ser vi tegn på at bransjealliansen sprekker, nå som alle nyhetsmedier er sikret felles momsvilkår. Dagbladet og resten av Aller-gruppen har utfordret firkløveret som kjemper for evig sugerør i statskassa; Dagsavisen, Nationen, Klassekampen og Vårt Land. Jeg er for min del overbevist om at de såkalte meningsbærende aviser må belage seg på mindre statsstøtte i årene som kommer.

I Danmark ligger det an til litt av et politisk slagsmål rundt rammevilkårene for Public Service kringkasting. Samme dag som svenskene fikk presentert Medieutredningen, lå den statlige Public Service-utredningen på Regjeringens bord. Her skisseres det dramatiske endringer for både Danmarks Radio og dansk TV2, som også eies av Staten.

Utvalget skisserer fem ulike scenarier, hvor to av dem innebærer en fullstendig privatisering av Public Service-tilbudet innen media.  I det første overlates alt til markedet samtidig som offentlig finansiering opphører. De fire institusjonene DR, TV2, TV2-regionene og Radio24syv selges eller nedlegges. I det andre privatiserte alternativ vil  Public Service bestå  gjennom offentlig finansiering av enkeltprogram, serier og nett-tjenester. Eller gjennom et nytt konsesjonssystem for hele kanaler og plattformer.

Det tredje scenariet innebærer at all Public Service konsentreres hos Danmarks Radio. TV2 og Radio25syv selges, mens TV2s regioner legges inn under DR.

I det fjerde scenariet skal Public Service begrenses til kun å ta seg av innhold som de kommersielle kanalene ikke vil levere. Det femte scenariet innebærer at Public Service-rollen fokuseres mer på dansk innhold.

Den danske medieutredningen kommer ikke med direkte anbefalinger, men skisserer to hovedretninger som er tilpasset borgerlig eller rødt flertall i et fremtidig Folketing. Den borgerlige løsningen innebærer salg av TV2 til private investorer, mens TV2-regionene legges inn under Danmarks Radio samtidig som den såkalte «snakkeradioen» Radio24syv avvikles. Radiokanalen koster 90 millioner kroner i året og TV2-regionene kan fristille 510 millioner som kan styrke Danmark Radios regionale virksomhet. Det røde alternativet vil ikke selge TV2, men i stedet styrke Danmarks Radio gjennom forsterket fokus på dansk innhold.

Det populistiske Dansk Folkeparti går inn for at Danmarks Radios budsjett skal kuttes med 25 prosent. Det gjeldende danske medieforliket utløper i 2018.  Danmarks Radios budsjett er nå på 3,7 milliarder kroner.

Medieutredningen vil uansett ha et sterkere fokus på digital tilgjengelighet for alle, overalt og alltid når det gjelder Public Service-tilbudet i Danmark. Det skal være fri tilgang, også når det gjelder arkivmateriale. Fokuset må særlig ivareta behovene til barn og unge. I dag mener 30 prosent av ungdommen at sosiale medier er deres viktigste nyhetskilde, og hvert tiende barn vokser opp i hjem hvor TV-apparatet er kastet på dør.

Samtidig trengs det en forsterket regional nyhetsdekning. Og medieutviklingen bør understøttes av en mer langsiktig strategi for samarbeid mellom Public Service, de kommersielle mediehus og alle offentlige institusjoner. Aktørene må komplettere hverandre på en måte som gir merverdi for alle parter.

Den danske kulturministeren, Bertel Haarder (V),  gikk sist helg hardt ut i en kronikk i Berlingske Tidende hvor han kritiserer Public Service-mediene for å bruke ressurser på aktiviteter som like godt kunne ivaretas av private.

– Danmarks Radio er for dominerende i et presset mediemarked og har spredt seg for tynt ut over mange kanaler og for mange typer innhold, skrev han. I dag består Public Service av seks TV-kanaler, åtte radiokanaler og en enorm hjemmeside på internett – dr.dk.

– Vi får ikke mer eller bedre Public Service bare fordi DR vokser, og slett ikke hvis DR utkonkurrerer private medier, som er like viktige for folkestyret som de offentlige, skrev Haarder.

Like som i Norge handler diskusjonen om å la private produksjonsmiljøer i større grad få ta del av lisenspengene, og at offentlig finansiert kringkasting konsentrerer seg om sin kjerneoppgave. En stor del av diskusjonen handler også om å sikre at Public Service innhold leveres fra andre steder enn hovedstaden.

Her på berget har NRK fortsatt ikke klart å knekke koden for å presentere et nasjonalt nyhetsbilde, som inkluderer viktige hendelser i lokalsamfunn og regioner. Dette skjer på tross av NRKs massive tilstedeværelse i distriktene. Innholdsprofilene på nyhetssendingene til NRK og TV2 er mistenkelig like, med sammenfallende sterk vektlegging av krim som største stoffområde.

NRK tviholder på tesen om at et bredt og populært tilbud er nødvendig for å sikre oppslutning omkring allmennkringkasterens smalere kjerneoppgaver. For å kunne gjøre dette trenger NRK nesten seks milliarder kroner i lisensinntekter – minst. I våre naboland ser vi tegn på at denne knuten gradvis lar seg løsne. Jeg tror det samme vil kunne skje her til lands.

Kjør debatt! eller No Comment?

nr-facebook

KONFRONTERER FACEBOOK: Sindre Østgård (t.v.) leder debatten mellom norske redaktører og Patrick Walker fra  Facebook. Fra høyre Espen Egil Hansen, Linda Hofstad Helleland, Monica Lid, jan Thoresen og Walker.

Samtidig som mistilliten til media er økende i mange vestlige demokratier, stenger stadig flere nettaviser kommentarfeltene for ytringer fra leserne. Dette kan umulig være riktig vei å gå for en bransje som anser seg å være demokratiets hovedpulsåre.

Et levende demokrati krever deltagelse. Det skal være en krevende øvelse. Ikke noe som kommer av deg selv. Verken for borgere eller medier.

Hvis mediene overlater til Facebook å styre debatten som egen journalistikk skaper i brede lag av befolkningen, så vil mediehusene svikte sin samfunnsoppgave. Den består nemlig ikke bare i å grave fram viktig informasjon, men også å legge til rette for god debatt. Og uten kontakten med leserne, som debatten skaper, vil journalistikken gradvis forvitre.

Under Norsk Redaktørforenings høstmøte denne uken sto både Facebook og nettdebatten i fokus for oppmerksomheten. Facebooks direktør for mediapartnerskap i Europa, Patrick Walker, skulle svare for den hodeløse sensuren av ikoniske krigsbilder og normale barnefødsler. Han leverte lite konkret, bortsett fra at han i slutten av 1990-årene hadde dekket opptøyer i Indonesia som journalist.

For øvrig forsikret han i generelle ordelag at Facebook ville søke en mer åpen dialog med mediene. Redaktøransvar for innhold ville han ikke høre snakk om. Det må mediene selv ivareta. Facebooks sider skal fortsatt styres av en algoritme som håndterer et par milliarder poster i døgnet. Det står ikke i menneskelig makt å gå inn i en million klager hver dag. Av hensyn til alle mulige himmelretninger og kulturer må støtende innhold fortsatt fjernes. Helst automatisk.

Både Norges statsminister og kulturminister har latt seg opprøre over denne praksisen. Nå fikk Linda Hofstad Helleland sjansen til å stå opp mot giganten, men hun hadde lite konkret å fare med i debatten. Hennes innlegg ville helt sikkert ha unnsluppet Facebooks behov for å sensurere.

Men det går en tråd fra denne debatten over til diskusjonen om hatefulle ytringer som sprer seg som ild i avisenes kommentarfelt. Avisene sliter med å finne ressurser til å moderere kommentarfeltene, publiserer heller artiklene på Facebook og dermed er de kvitt problemet med kvinnehets og innvandrerhat. Tror de.

I Sverige har et stort antall lokalaviser stengt sine kommentarfelt i løpet av det siste året (NT-avisene, VLT og Mittmedia). En av grunnene er også det sterkt voksende antall trusler mot journalister og redaktører. 75 prosent av Sveriges redaktører opplever at dette problemet bare øker.

For et par uker siden stengte Länstidningen i Södertälje (LT) kommentarfeltene og emigrerte til Facebook. Sjefredaktør Olof Carlsson begrunnet sin beslutning på denne måten:

«Da vi innførte kommentarfunksjonen var klimaet annerledes. Tonen en annen… Verken kvaliteten eller antallet individer som kommenterer forsvarer den relativt store arbeidsinnsats som kreves for å moderere og granske våre kommentarfelt. Det er trist, men nødvendig.»

Det er et paradoks at dette skjer i 2016, samme år som Sverige feirer sitt 250 årsjubileum som foregangsnasjon for trykke- og ytringsfrihet. I høst har dessuten ledelsen i Sveriges Television utløst en ganske heftig debatt gjennom å be sine journalister unngå å bruke sendetid på ytringer fra høyreekstreme miljøer.

Å legge lokk på kjelen med meninger som vi ikke liker, har sjelden vist seg vellykket som demokratisk metode. Både i Norge og Sverige har vi sett fatale eksempler på hvordan det kan forsterke hat og motivere ekstreme handlinger. Hatefulle ytringer må først møtes med argumenter og i noen tilfeller redigeres bort eller straffeforfølges.

Første linje i forsvaret mot hat, trusler og vold må ligge i lokalsamfunnet. Her har de lokale mediene en viktig rolle å spille. Vi kan ikke overlate dette ansvaret til algoritmer i Facebook som ingen vet hvem styrer.

Høstmøtet i Norsk Redaktørforening stilte denne uka spørsmål ved om norske redaktører også vil gi opp nettdebatten. Dagbladet har for lengst gått foran og overlatt redaktøransvaret for kommentarene som utløses av egen journalistikk, til Facebook. Avisa har nå 400 000 venner på Facebook og er vel det norske mediet som har gått lengst i retning av å alliere seg med den globale nettgiganten.

– Facebook engasjerer flere yngre mennesker, minoriteter og kvinner. I avisenes kommentarfelt er det nesten ikke kvinner tilstede, fortalte Dagbladets sjef for sosiale medier, Cornelia Kristiansen på høstmøtet.

Nettavisens nyhetsredaktør, Erik Spehansen,  kalte det «en fallitterklæring å gi den folkelige debatten til Facebook». Nettavisen har lansert et helt nytt kommentarsystem, som er utviklet med støtte fra Fritt Ord. Her må deltagerne identifisere seg med bl.a. telefonnummer og en kode som de mottar, tilnærmet likt Bank ID via mobilen. Nettavisen tillater bruk av pseudonym, men redaksjonen skal alltid vite hvem som står bak pseudonymet.

I gjennomsnitt mottar Nettavisen ca. 1600 kommentarer hver dag. Redaktøren modererer selv innleggene sammen med en debattsjef og vaktsjefer. Overvåkningen er i stor grad basert på et varslingssystem. I følge Stephansen påvirkes ikke omfanget av hat og skittkasting særlig mye av faktorer som anonymitet eller fullt navn i kommentarfeltene. Han har en teori om at det dreier seg om 50 – 100 personer som kan ha opptil 50 pseudonymer hver. Verstingene stenges ute i 30 dager, og pr. i dag er 85 personer svartelistet i Nettavisen.

– Trusselen om utestenging virker disiplinerende på debatten, sier Nettavisens nyhetsredaktør. Nå vil han sørge for å få inn flere gode bidragsytere til debatten. En samarbeidsavtale med de politiske ungdomsorganisasjonene om dette skal være underveis.

– Vi tror kommentarfeltene representerer en utvidelse av demokratiet. Men debatten er som en gressplen. Hvis du aldri steller den, så blir den overtatt av ugress.

Jeg er enig med Erik Stephansen i dette. Medienes nye overlevelsesstrategi baserer seg på tettere kontakt – å konnekte som det heter på nynorsk – med publikum. Da virker det rart å skulle overgi nettdebatten som eget innhold genererer, til Facebook.

En annen pussighet er at mange norske nettaviser lar et svensk firma, Interaktiv Säkerhet, stå for modereringen av kommentarfeltene. – Prinsipielt betenkelig og kvalitetsmessig en katastrofe, sier Erik Stephansen. Mens andre medier er godt fornøyd med svenskenes arbeid.

Men det forteller likevel om en bransje som er på vei bort fra sine lesere. Om journalister som snarere intervjuer såkalte eksperter enn oppsøker vanlige mennesker. Om redaktører som setter hensynet til fortjeneste foran samfunnsoppdraget? Og som lar seg begeistre over at algoritmen kan spre mer innhold etter lesernes antatte preferanse?

Under min journalistiske oppvekst i VG lærte jeg om viktigheten av tett kontakt med leserne, noe den daglige «Si det i VG»-siden var et uttrykk for. Her slapp vanlige mennesker til med sine synspunkter i hopetall. I tillegg kom de tusenvis av brev som aldri ble omsatt i trykksverte. Som følge av tips og tett kommunikasjon med leserne fikk redaksjonen en god følelse av hva som rørte seg ute blant folk i det norske samfunnet. En ganske underkjent del av suksessoppskriften.

Men i dag er det mange lokalaviser som har fått erfare hvordan et fåtall lesere kan spre utrolig mye hat gjennom sine ytringer. Det har rammet både politikere, minoriteter og sårbare ungdommer. Sjefredaktør Kjersti Sortland i Asker og Bærums Budstikke erkjenner at for alle praktiske formål er mye av debatten nå flyttet til Facebook. Maniske aktivister som mener at de eier sannheten, dominerer kommentarfeltene slik at vanlige mennesker trekker seg ut.

Mange aviser opplever likevel at det er lettere å få til en god debatt hvis journalistene er tilstede i kommentarfeltene, og særlig hvis debatten handler om allmenngyldige tema som f. eks. samferdsel, boliger og reguleringsplaner.  Det har vist seg vanskelig å få journalister til å gjøre dette. Selv kommentariatets alfahanner og –hunner, skyr kommentarfeltene, samtidig som de mer enn gjerne fortsetter debatten på egne Facebook-sider. Her kan de nemlig sitte i fred og ro og lytte til ekkoet av seg selv.

Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik befinner seg i den «ulykkelige» situasjon at hun er både muslim og kvinne, en utrolig utsatt posisjon for angrep fra trollene på nettet. Denne uken ble en mann i 60-årene straffedømt i Brønnøy tingrett for å ha fremsatt trusler og hatefulle ytringer mot Tajik.

«Jeg vil ha henne skutt. Skuddpremie på 50 kr. utbetales om jeg får tilsendt griseørene hennes. Skal koke muslimsuppe på dem», skrev mannen under en NRK-artikkel på nettet.

For dette klare brudd på Straffelovens §185 ble han dømt til 16 dagers betinget fengsel og 10 000 kroner i bot. Det er viktig at slike forhold politianmeldes, at påtalemyndigheten prioriterer etterforskning og tar ut tiltale, at rettsvesenet idømmer straff for overtramp. Slik vil vi gradvis vinne ytringsfriheten tilbake – også på nettet.

Men det er også behov for å kultivere nettdebatten. Å gjødsle de parsellene som mediene fortsatt holder åpne, slik at ugresset ikke tar overhånd. Dette handler i stor grad om å gjøre nettdebatten bedre. Å løfte fram kvalitet fremfor primitivt hat. Å motivere positive stemmer til å delta. Å gi journalister tid til å være tilstede.

I et forsøk på å slukke hatilden som sprer seg mot innvandrere på nettet forsøker f. eks. Nettavisen å pøse på med sekulære muslimske bloggere. Kanskje vil det være lurt å slippe til flere kvinnelige bloggere også. Det forundrer meg at en del norske mediehus ikke lenger ønske å huse det voksende samfunn av engasjerte bloggere.

Samtidig ser vi at NRK ønsker å engasjere seg sterkere i samfunnsdebatten gjennom nettstedet NRK Ytring. Strengt tatt burde det ikke være en oppgave for Staten å styre folkelig debatt på denne måten, men i dag er det bare NRK og et par andre mediehus som synes å ha tilstrekkelig med ressurser til å håndtere problemene.

I følge debattredaktør Halvor Tretvoll i NRK Ytring er det først og fremst spørsmål knyttet til integrering, kjønn og seksuell legning som fremkaller behov for å regulere ytringsfriheten på nettet. Også for NRK er det svenske selskapet Interaktiv Säkerhet en bunnplanke i overvåkningssystemet, men redaksjonen jobber også mye i kommentarfeltene for å løfte fram ytringer som fortjener oppmerksomhet.

– I papiraviser kunne knapphet på plass virke kvalitetsfremmende. Et knapphetsgode i en digital verden er oppmerksomhet, sier Tretvoll.

Overfor Redaktørforeningens høstmøte la han til at mye interessant ordskifte også skjer på Facebook-tråden, med utgangspunkt i kronikker og blogger på NRK Ytring.

Norsk Redaktørforening vil i høst utarbeide en egen veileder på dette området. Jeg håper denne vil ha som formål å hjelpe mediene til å huse samfunnsnyttig debatt på en god måte. Det  skjer en god del utviklingsarbeid, hvor også algoritmer settes i arbeid for å redigere medienes kommentarfelt på en bedre måte. Et eksempel på dette er Coral-prosjektet i regi av The Washington Post, The New York Times, Mozilla og  Knight-stiftelsen.

5-point-test

TEST DIN STORY: Ethical Journalism Network har utarbeidet en test i fem punkter på flere språk for å hjelpe journalister til å identifisere hatefulle ytringer som bør unngås.

Stiftelsen Ethical Journalism Network arbeider også med et program for å bekjempe hatefulle ytringer i media. Stiftelsen har bl.a. utarbeidet en test i fem punkter som skal hjelpe journalister til å definere hva som rammes av begrepet «hatefulle ytringer».

På flere områder ser vi nå dessuten hvordan medienes etiske regelverk utvides til å omfatte publisering gjennom sosiale medier. For en drøy uke siden ble for første gang en redaksjon felt i Pressens Faglige Utvalg for sin publisering av en nyhetsartikkel via Facebook. Jeg håper at både veiledere og etiske retningslinjer kan utvikles slik at redaksjonene tar større ansvar for holdninger og utviklingstrekk i samfunnet som innholdet deres bidrar til å skape. Ikke mindre.

Den digitale transformasjonen byr altså på helt nye utfordringer for mediene. Svært mange av diskusjonene handler om et dilemma – et veikryss hvor hensynet til åpenhet møter behovet for kontroll. Her trengs det trafikkregulering. Ikke en rundkjøring