Skuddene i Podgorica

MINNES ATTENTATET: Direktør i Ethical Journalism Network, Aidan White, på besøk hos assisterende sjefredaktør i Montenegros dagsavis DAN. Grunnleggeren ble skutt på åpen gate i 2004.

PODGORICA – 4894 dager er gått siden det dødbringende attentatet på Dusko Jovanovic, redaktøren av den kritiske avisa DAN i Montenegro. Over ti år etter løsrivelsen fra Serbia er det fortsatt ondt blod mellom mediene i det vesle landet med 650 000 innbyggere.

Jovanovic ble myrdet av flere skudd da han forlot redaksjonslokalene i den gamle steinvillaen, som ligger i utkanten av sentrum i hovedstaden Podgorica. En karate-mester. med tilhørighet i mafiaen, ble arrestert og domfelt. Men ingen kjenner motivet bak drapshandlingen. Man mistenker at avisens kritiske ytringer om forbindelser mellom politikere og mafia skulle bringes til taushet. Eller kanskje handlet det om løsrivelsen fra Serbia?

Hver dag trykker avisen bildet av sin redaktør og grunnlegger på avisens førsteside ved siden av logoen, sammen med markering av antall dager som er gått i uvisshet om hvem som egentlig sendte morderen til redaksjonslokalenes inngangstrapp.

I forrige uke fikk jeg prøve meg som «fredsmegler» i Montenegro, utsendt som representant fra Ethical Journalism Network (EJN) i et prosjekt som arbeider for økt presseetisk standard og selvregulering av media. Prosjektet er finansiert av EU og UNESCO.

Sagt på godt norsk skal vi forsøke å få en Vær Varsom-plakat til å fungere i dette landet, hvor korrupsjonsbeskyldninger hagler i både politikk og journalistikk. Så skal vi også forsøke å stable et Pressens Faglige Utvalg på beina, som en selvregulerende ordning der alle medier respekterer avgjørelsene. Det blir et langt løp.

Mitt oppdrag er å overtale journalister og redaktører til større åpenhet om medienes arbeid overfor publikum. Jeg skal spre evangeliet om redaksjonelle årsregnskap og at rapporteringen av egne styrker, og ikke minst svakheter, bidrar til større tillit til mediene blant folk flest.

FORELESER: Aidan White foreleser om selvregulering av media og presseetikk i EUs informasjonssenter i Podgorica.

I Podgorica inviterer vi alle pressefolk til møte i EUs info-senter. Senere går vi fra dør til dør og møter medielederne en etter en. Det er nesten som en føler seg som en mormon på vandring for å frelse folk fra fortapelsen..

Det er mange organisasjoner som hjelper til i arbeidet med å få Montenegros medier på rett kurs. Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), UNESCO og ambassadørene til EU og USA. I fjor lykkes OSSE i å skape tilslutning til en felles yrkeskode for alle journalister, men den etterleves ikke. Klageordningen fungerer ikke. Montenegros Press Council er det ingen som respekterer.

Sammen med EJNs direktør, Aidan White, oppsøker jeg avisa DAN og assisterende sjefredaktør Nikola Markovic. Gode hjelpere har gjort avtaler for oss og vi blir tatt vel imot. Avisa er uavhengig og maktkritisk, men sliter med en mørk historie. Den ble grunnlagt av Serbias tidligere president Milosevitsj og hans støttespillere i byen som i jugoslavisk tid bar navnet Titograd.

En bitter strid om tilhørighet lever fremdeles 11 år etter folkeavstemningen i 2006, som førte til endelig løsrivelse fra Serbia. Striden deler både folket, politikerne og media på midten. Det er ikke enkelt å manøvrere eller redigere i dette farvannet, hvor en serbisk TV-kanal daglig leverer drittpakker om konkurrentenes arbeid. Den såkalt uavhengige pressenemnda makter ikke å gjøre noe med problemene.

Hos Nikola Markovic diskuterer vi den sjokkerende nyheten fra Malta om mordet på den modige kvinnelige journalisten, Daphne Caruana Galizia, noen få dager tidligere. Attentatet vekker vonde minner om skjebnen til avisas grunnlegger.

Nikola gir oss et eksemplar av boken han har skrevet – om mafia-mord i Serbia og Montenegro. Han har valgt et farlig liv.

Avisa DAN er tilhører ikke lenger Milosevitsj tilhengere. Den er overtatt av unge, uavhengige journalister og kritiserer både regjering og opposisjon. Etter å ha slitt økonomisk i mange år, er den omsider blitt finansielt levedyktig.

Men det henger et spørsmål i luften: Montenegro har svært mange medier og markedet er bitte lite. Så hvor kommer pengene fra?

Folk spør uten å få svar. Det spekuleres i en rekke forbindelser mellom eiere, stråmenn og myndigheter. Fra EJNs side er vi opptatt av at mediene må bli mer åpne om eierskap, utnevnelse av redaktør, opplag og seertall og økonomi.

Montenegro har fire dagsaviser, tre TV-stasjoner, flere radiostasjoner og 6 digitale nyhetsportaler, i tillegg til magasiner. Den statlige radio- og TV-kanalen RTCG får 0,3 prosent av nasjonalproduktet i offentlig tilskudd og han dobbelt så mye å rutte med som alle andre aktører i mediemarkedet tilsammen. RTCG har over 800 ansatte og sliter med å modernisere virksomheten.

Bare tre av landets mediehus er helt uavhengige av staten. Det er avisa DAN, mediehuset Vijesti, og nyhetsmagasinet Monitor. De andre er avhengige av lisenser og offentlig annonsering, ofte forkledd som betalte promoveringsartikler for myndighetenes prosjekter.

De private, uavhengige mediene deler fem-seks millioner Euro i annonseinntekter. Det er langt fra nok til å finansiere virksomheten. Men Staten betaler gjerne for omtale av sine velgjøringer.

– Vi deler ikke lenger verdiene fra Milsoevitsj-regimet, men det har vært en smertefull prosess å frigjøre seg. Nå har vi 48 prosent av lesermarkedet, og er nummer to på tillitsbarometeret, forteller Nikola.

Han sier at han er motivert for å gjøre et nytt forsøk på å etablere et nytt presseetisk regime i landet. Åpenhet om eiere og finanser er ikke noe problem. Nikola foreslår at det etableres en «teknisk kommisjon» med representasjon fra alle medier, der man uformelt diskuterer konkrete problemstillinger og deler sine erfaringer.

– Kanskje vil det føre til at vi får tillit til hverandre og kan etablere en felles, uavhengig regulering av mediene, sier DAN-redaktøren.

HOS VIJESTA: Aidan White og undetegnede med sjefen for Vijesta TV, Marijana Bojanic

Så tar vi dette forslaget med oss videre til neste besøk, i det ledende uavhengige mediehuset Vijesta, som utgir både dagsavis, nyhetsportal og har egen TV-stasjon. Her treffer vi TV-kanalens direktør Marijana Bojanic og konsernsjefen Zeljko Ivanovic. Han eier selv 16 prosent av virksomheten, de største eierne er et filantropisk fond og Styria-gruppen i Østerrike.

– Har du arbeidet i VG, spør Zeljko, som er godt orientert om vestlige, europeiske mediehus.

– Vi har samarbeidet med Politikens Hus i Danmark gjennom 20 år, forteller han.

– Vijesta har en meget streng journalistisk kodeks, og et totalt skille mellom redaksjonelle og kommersielle avdelinger, tilføyer Marijana.

I likhet med flere andre mediehus har Vijesta etablert en ordning med uavhengig ombudsmann for behandling av presseetiske klager. Moderatorene har det ikke travelt. Det er få som kjenner til og benytter seg av ordningen.

– Serbisk TV er uansett helt utenfor kontroll her i Montenegro, sier Marijana.

Ledelsen i Vijesta sier seg også villig til å gjøre et nytt forsøk på å få en uavhengig mediekommisjon på beina.

I STUDIO: Aidan White hilser på radiosjefen Darko Sukovic, som også leder Montenegros Press Council.

Men det neste besøket hos radiostasjonen Antena M, som også opererer en egen nyhetsportal, tar oss effektivt ned på jorden igjen. Her er lederen i Montenegros Press Council, Darko Sukovic, både sjef og eier.

Stasjonen holder hus i en leilighet noen hundre meter fra den serbisk-ortodokse katedralen i Podgorica. På veggen over sjefens skrivebord henger portrettet av en fordums konge av Montenegro, sammen med diplomer og utmerkelser fra ulike radio-organisasjoner. Darko Sukovic er en mediepersonlighet, med eget talkshow i en av TV-kanalene. Her samler han hver uke redaktører og journalister til åpen debatt om samfunnsutviklingen.

Så, de kan altså snakke sammen, observerer vi.

Men Darko er bitter på det internasjonale engasjementet i Montenegro, som består av hyklere, mener han.

– Alt som de hater i sine hjemland, støtter de her i Montenegro, sier han, med dårlig skult adresse til EU og USA.

– Så hva vil du anbefale oss å gjøre, spør vi forsiktig.

– To give up, sier sjefen for Antena M.

Men etter en ny bråttsjø om hvor elendig det står til med Montenegros medier, tilkjennegir også Darko Sukovic vilje til å gjøre et nytt forsøk.

– Hvorfor ikke? Jeg setter pris på anstrengelsen som dere legger for dagen, sier han

I TV-STUDIO. Aidan White på besøk i den kommersielle TV-kanalen PRVA, hos kanalsjef Sonja Drobac og producer Radovan Bogojevic, med tolken Aleksander.

Det samme gjentar seg når vi beesøker den kommersielle TV-kanalen PRVA, som ledes av Sonja Drobac. Vi møter henne og den unge produceren Radovan Bogojevic i et TV-studio der et intervju med Montenegros tidligere statsminister nettopp er avsluttet.

– Montenegro er et lite marked. Spesielle næringsinteresser og fremmede land pumper penger inn i mediemarkedet for å kompensere for et manglende annonsemarked, sier Sonja.

Slik blir næringsinteresser også viktigere enn journalistiske standarder, fortsetter hun. Tv-kanalen eies av et gresk medieselskap, Antenna Group, som er vennlig innstilt overfor Montenegros regjering og regjeringene i alle andre land på Balkan hvor selskapet opererer.

– Dette er vi helt åpne om, men PRVA opplever ikke noe press om å lage spesielle historier, vi er uansett mest en underholdningskanal og leker ikke med ilden, sier Sonja.

Hun mener at mediebildet er preget av personkonflikter, politiske motsetninger og konkurransehensyn, som må legges til side hvis det skal gjøres et nytt forsøk på å etablere et felles reguleringssystem.

HOS KRINGKASTINGSSJEFEN: På besøk hos public service-selskapet i Montenegro. TV-journalist Svezana Mirkovic, redaktør Aleksandar Mirkovic og toppsjef Vladan Micunovic (i midten).

Også sjefen for det statlige radio- og TV-selskapet RTCG, Vladen Micunovic, er positiv til å møte konkurrentene i en uformell «teknisk kommisjon». RTCG truet nylig med å melde seg ut av Montenegros Press Council, som ikke har villet ta stilling til kringkasterens «krig» med den serbiske TV-kanalen PINK. Vladen meddeler oss at truselen om utmelding ikke vil bli effektuert, og sier seg villig til å bli med på forsøket med en «teknisk kommisjon».

– Mediene har ikke noe annet valg, hvis de vil overleve. Kvalitet og tillit må gjenreises, sier kringkastingssjefen. Han foreslår at alle medier stiller med sine mest anerkjente og respekterte medarbeidere i et nytt forsøk på å få til ny dialog om landets store presseetiske utfordringer.

REDAKTØR-VETERAN: Sjefredaktør Drasko Duranovic i Podjeda har vært med på å skrive journalist-koden i Montenegro. Her viser han fram et beklagelse på trykk i avisen, signert av journalisten – ikke redaktøren.

Til slutt besøker vi sjefredaktør Drasko Duranovic i Monenegros eldste avis Podjeda og Vesna Safranac i den nyere avleggeren Dnevne Novine. Podjeda betyr «Seiere» får vi vite. I likhet med VG ble avisen etablert i forbindelse med frigjøringen fra tyskernes okkupasjon. De to avisene eies av en greker som også har store interesser i eiendomsutvikling og turistnæringen i landet.

VIL DELTA: Vesna Safranac vil også gi dialogen en ny sjanse blant pressefolk i Montenegro.

Grekeren kjøpte mediehusene som et våpen i forsvaret av sin business i Monenegro, men i følge Drasko har avisen Podjeda krevd å få fremstå 100 prosent uavhengig både økonomisk og redaksjonelt.

Begge de to sjefredaktørene sier at de gjerne vil delta i et nytt forsøk på å  få til samtaler om den pressefaglige situasjonen i Montenegro.

So far so good. Vi bør gi dem en ny sjanse!

Fakta Faen

SKEPTISKE: Politiske kommunikasjonsrådgivere under debatt i Oslo Redaktørforening. F.v. Rune Alstadsæter (H), Camilla Ryste (Ap) og Espen Teigen (Frp).

Det har vært forstemmende å se det norske politikermiljøets negative reaksjon på at medier tar seg bryet med å sjekke sannhetsgehalten i deres utspill og påstander. Minst like urovekkende er det at journalister og redaktører, som er helt avhengige av troverdighet, dømmer faktasjekk-prosjekter nord og ned.

Ja, det er et stort paradoks at demokratiene har fått behov for egne, uavhengige faktakontrollører når hver enkelt journalists fremste oppgave burde være å sjekke faktum før en historie eller påstand publiseres. Er det et tegn på at de tradisjonsrike mediene har sviktet sine idealer?

Dessverre er det mange eksempler på at journalister videreformidler påstander fra norske politikere uten at den faktiske bakgrunn sjekkes nevneverdig. Senest i august behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage mot Moss Avis som slo opp at funksjonshemmede ikke hadde vært utenfor boligen sin på et år. Kilden var en SV-politiker, som igjen hadde en anonym annenhånds kilde.  Påstanden ble ukritisk formidlet uten samtidig imøtegåelse fra kommunens side.

Eksempelet er ikke enestående. Mange journalister mener åpenbart at det er unødvendig å sjekke faktum når politikere kommer med sine utspill. Og slik svekkes gradvis medienes troverdighet.

Det er nettopp de tradisjonelle medienes dalende troverdighet som fremkaller behovet for uavhengig faktasjekk. Det er blitt et viktig virkemiddel i forsvaret av våre demokratier, ikke minst på grunn av alle usannheter som flommer gjennom nye sosiale medier.

Her i Norge var Bergens Tidende tidlig ute med sitt faktasjekk-initiativ. Senere kjenner vi fenomenet fra bl.a. Aftenpostens spalter. NRK opprettet sitt faktasjekk-program Detektor. Og nå i forbindelse med valgkampen ble nettstedet faktisk.no etablert av VG, Dagbladet, NRK og TV2. Prosjektet har mottatt støtte fra bl.a. stiftelsen Fritt Ord, stiftelsen Dagbladet og fra stiftelsen Tinius, som er Schibsted-konsernets største eier.

Faktisk.no er opprettet som et non-profit foretak, og har som formål å drive uavhengig faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskifte i Norge. I forrige uke ble det kjent at faktisk.no er tatt opp i det gode selskap av internasjonale faktasjekkere, IFCN, som administreres av anerkjente Poynter Intitute i USA. Nettverket rommer bl.a. PolitiFact, The Washington Post, Fact Checker, FullFact og svenske Viralgranskaren.

Faktisk.no skal drives i samsvar med de presseetiske prinsippene i Vær Varsom-plakaten og den internasjonale faktasjekk-plakaten til IFCN. De viktigste prinsippene her er meningsnøytralitet, rettferdighet og åpenhet når det gjelder kilder og metode.

Det uavhengige norske faktasjekk-initiativet fikk en blandet mottagelse etter lanseringen i begynnelsen av juli. Allerede første publiseringsdag kom det kritiske merknader fra Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske og statsminister Erna Solbergs høyre hånd Sigbjørn Aanes. De likte ikke måten faktisk.no kikket politikerne i kortene på. Europarådets generalsekretær Torbjørn Jagland fulgte to dager senere opp med en bredside fra sin egen Facebook-side der han hevdet at faktasjekk kunne skape frykt blant norske politikere for å uttale seg offentlig. Senere har han fulgt opp med diverse konspirasjonsteorier som gir media skylden for Aps valgnederlag. Og partiets fremste spinn-doktor, Hans Kristian Amundsen, pusset advokat på NRK-journalister for å stanse innslag om Jonas Gahr Støre, før han i verste Stalin- eller Putin-stil innkalte faktasjekkernes redaktører «på teppet» midt i valgkampen.

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum har svart på utfordringen fra faktasjekkerne på mer fornøyelig vis:

«Det er min politiske vurdering, og den er umulig å faktasjekke», sa han til NTB. Kanskje kan vi av dette slutte at Vedums politikk ikke er bygget på en faktisk analyse av samfunnsutviklingen?

Sp-lederen ga i alle fall uttrykk for at faktasjekk «forflater det politiske ordskiftet» og «svarer på et problem som ikke er stort i Norge». Vedum legger tydeligvis samme fortolkning som Donald Trump til grunn for begrepet «fake news», nemlig det forhold at medier presenterer faktum ut fra sine bestemte synsvinkler.

Han overser dermed flommen av falsk informasjon og propaganda som sprer seg ut over all verdens landskaper i sosiale medier, bl.a. russisk finansierte Facebook-angrep på demokratiske institusjoner i USA. Også britenes skjebnesvangre «Brexit» tilskrives i stor grad desinformasjon, mens faktasjekk-nettverkene i Frankrike og Tyskland i stor grad ser ut til å ha lykkes i å demme opp for falske nyheter i valgkampen.

Mange av forsøkene på å spre falsk informasjon er knyttet til debatten om innvandring, terror og religion. Særdeles giftig brennstoff til økt polarisering og miljøer som vil bryte ned våre levende demokratier.

Jeg synes det er trist at norske politiske partier uttrykker så mye negativitet til ærlige forsøk på å rydde opp i denne jungelen. Blant kritikerne til faktisk.no stiller gjerne korpset av politiker-rådgivere opp i fremste rekke. Det er jo disse som først og fremst har bryet med å svare på faktasjekkernes kritiske spørsmål.

Under et møte i Oslo Redaktørforening nylig kom skepsisen unisont til uttrykk fra et knippe politiske kommunikasjonsrådgivere, Camilla Ryste (Ap), Rune Alstadsæter (Høyre) og Espen Teigen (Frp). Her er noen utsagn fra trioen:

• «Trist at noen av landets flinkeste journalister bruker tiden på dette, i stedet for å avdekke kritiske samfunnsforhold».
• «Faktasjekk er et samfunnsoppdrag som uansett ligger til mediene».
• «Det er ikke alltid absolutte sannheter som sjekkes, og det er heller ikke alltid åpenbart hva sannheten er».
•  «Jeg er skeptisk til å lage en slags sannhetskommisjon for landet».
• «Sosiale medier er et slags faktasjekk-apparat for folk flest allerede».
• «Faktasjekkere gir seg til å tolke på vegne av folk flest hva en politiker egentlig har ment».
• «Faktasjekk brukes bare til å få bekreftet egne oppfatninger».

De kritiske innfallsvinklene er altså mange. De positive rådene færre. Det er viktig å være klar over at faktasjekk-initiativet fortsatt befinner seg i en krevende startfase, hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede. Hvis prosjektet skal bli vellykket bør det bl.a. skilles enda tydeligere mellom faktapåstander og verdiutsagn som utgangspunkt for sjekkingen.

De verdibaserte politiske utsagn er ikke like egnet for faktasjekk. Norske politikere har imidlertid en lei tendens til å lage et sammensurium av faktum og verdier når de uttaler seg. Dermed gjør de heller ikke oppgaven enkel for faktasjekkerne.

Vi lever imidlertid i en tid hvor makta søker å påvirke befolkningen gjennom å ytre seg i egne kanaler uten de kritiske filtre som uavhengige medier representerer. Dette gjelder i høy grad også de sosiale medier, som ser ut til å spille en stadig viktigere rolle i partienes valgkamp. Dermed blir det også viktigere å faktasjekke påstandene.

Om det er trist at faktasjekk møtes med skepsis blant politikere, er det kanskje enda tristere at enkelte pressefolk dømmer faktisk.no nord og ned. En som gjør det –  bokstavelig talt – er den poltitiske redaktøren i avisa Nordlys, Skjalg Fjellheim:

«..et prosjekt som ser ut til å underbygge et narrativ om norsk presse som grunnleggende upålitelig, et lurvete miljø der usannheter florerer».

Ikke mye nordnorsk over uttrykket «narrativ», nei. Fjellheims beskrivelse av «det ytterst pompøse fakta-politiet i Oslo som har utstyrt seg med et selvoppnevnt mandat til å veie, måle og dømme alt av utsagn i hele kongeriket, smått som stort» er kanskje mer begripelig. Han beskriver faktasjekk-prosjektet som en «selvskadeordning for norsk journalistikk».

Fjellheim plasserer seg selv i selskap med Erling Borgen som mener at faktasjekk er nok et eksempel på skummel import fra det imperialistiske USA.

For min egen del vil jeg påpeke: En større selvskadeinnretning enn den avisa Nordlys fabrikkerte da mediehuset lanserte nettstedet buzzit.no, skal man lete lenge etter..

Etter alt kritisk oppgulp mot et initiativ som ikke har annet enn ideelle målsettinger, er jeg nærmest fristet til å låne Ari Behns «Trist som faen» som tittel på denne ytringen. Men utfordringen for journalistene i faktisk.no må være å arbeide for ubestridt og høy kvalitet på sin faktasjekk. Så vil jeg råde dem til å sjekke et bredt utvalg av kilder i samfunnsdebatten, ikke minst påstander i sosiale medier og fra mer ansvarlige medier, gjerne også sine egne eiere.

Nettstedet må nemlig overbevise i kampen for sin eksistensberettigelse. Det skal være «Fakta Faen», som det heter i den ungdommelige frasen fra 80-tallet. Den ble gjerne brukt om alt som var 100 prosent sant.

—

* Artikkelforfatteren er medlem av Rådet for faktisk.no og slik sett en del av det Oslo-baserte fakta-politi, dog av trøndersk herkomst slik politifolk gjerne er.

Mediene gjennom lydmuren

DEL AV DAGLIG ANTREKK: Snart vil vi lytte mer til nyhetsreportasjer på mobilen.

Her er de to viktigste lærdommene fra Medie-Norges siste lesertall: Mediehusene må forsterke produktutviklingen av mobilen som en viktig innholdskanal. Staten gir NRK en stadig mer dominerende posisjon i det norske medielandskapet.

Tallenes tale fra statistikken som hvert halvår utarbeides på oppdrag fra Mediebedriftenes Landsforening er klar. Nedgangen i lesningen av papiraviser fortsetter. I fallet får mediehusene nå selskap av lesertallene for nettaviser på web, mens mobilplattformen øker sterkere enn noensinne.

I følge lesertallene fra Kantar/TNS for andre halvår 2017 er det nå 43 prosent av befolkningen som leser nyheter på mobilen til daglig. Mediebedriftenes Landsforening (MBL) fremhever at mediebruken fremdeles er svært høy i Norge. Hele 82 prosent bruker mediehusenes innhold hver dag, men bak dette skjuler det seg fortsatt mange utfordringer.

Samlet sett er nedgangen i lesningen av papiraviser 11,3 prosent. I den norske avisfloraen er det likevel noen blomster som står seg lenger. Enkelte steder, og kanskje flere enn vi tror, er det lønnsomt å investere i produktforbedringer av papiraviser og magasiner. Og i nisjene finnes det fortsatt liv i papiret.

61 prosent av befolkningen er nå lesere av nettaviser til daglig, men det er bekymringsfullt at veksten i mobilbruken (7,6 prosent) ikke er sterkt nok til å kompensere for fallet i lesningen av papir og nettaviser på stasjonære og bærbare datamaskiner. Noen steder registrerer man også at antallet mobil-lesere går ned.

Dette er et varsel om at satsingen på mobilplattformen ikke er sterk nok. At produktutviklingen her går for tregt, selv om antallet sidevisninger øker. Mediehusene må ikke slå seg til ro med at mobilen er et sted hvor vi i stigende grad leser nyheter. Snarere bør vi ta utgangspunkt i hva vi bruker mobilen til. En dings vi alle bærer med oss i lommen, og hvor vi også snakker, skriver, ser og lytter. Hvor vi gjør opptak og spiller av lyd og bilde.

Et par hvite ledninger som henger ned fra ørene, er blitt en del av den daglige påkledning i Norge. Noen går også rundt med større og dyrere trådløse øretelefoner. Trådløse høyttalere er på plass i norske hjem og på enkelte arbeidsplasser. Alt med trådløs tilknytning til mobilens datanett. Norske mediehus må raskere forholde seg til denne utviklingen med nye innholdsprodukter.

Kanskje vil vi i større grad lytte til nyhetene – eller se dem som varsel, snaps og video. Journalistikken blir mer og mer audiovisuell. Reportere må snart like gjerne lese nyheter som å skrive dem. Samtidig vil utviklingen av ny teknologi gjøre forbruket av nyhetsmeldinger til en mer personlig affære. Mediehusene må utvikle nye måter å kommunisere med enkeltindivider.

VG anskueliggjorde denne utviklingen allerede for et par år siden i videoproduksjonen «VG i 2020», som er vist på mange bransjeseminarer. VG Mobil har nå i følge MBL 1,4 millioner daglige brukere. Like mange som Dagbladet har i alle kanaler. Det er derfor naturlig at VG går foran og viser vei, men flere mediehus bør nå kjenne sin besøkelsestid.

– Nyhetsjournalistikkens fremtid er mennesker som snakker til maskiner, skriver BBCs redaktør for digitale applikasjoner, Trushar Barot. I et halvår har han studert utviklingen av stemmestyrte medieplattformer ved NiemanLab på Harvard-universitetet i USA. Det snakkes om en lydbølge som den neste store teknologiske revolusjon som vil slå inn over mediebransjen. Stemmestyring og kunstig intelligens (AI) blir sentrale elementer i denne.

Vi ser allerede hvordan podcaster, musikkstrømmetjenester og nettradio er populære på mobilen. Mange i min generasjon synes kanskje det virker kleint å snakke til telefonen når det ikke er en levende samtalepartner i den andre enden. Men snart vil også vi kunne føre samtaler med mobildingsen. Barn av vår tid googler ikke via nettet på en PC eller mobil-skjerm, de spør bare SIRI på iPhone eller Google via Android – og får svar.

Denne trendbølgen vil snart slå inn over nyhetsmediene også. I følge Mary Meeker (en av verdens fremste rapportører om markedsendringer) skjer allerede 20 prosent av alle søk på Google via stemmebruk snarere enn bokstavtasting.

Ved hjelp av kunstig intelligens som gjenkjenner dine personlige interesser vil du snart bare spørre mobilen når du våkner opp:

«Hei, Siri. Hva er nytt i dag?» Eller be mobilen anbefale en podcast som du lytter til mens du trakter morgenkaffen.

Eller lyd fra andre dingser – såkalte digitale assistenter –  som teknologigigantene Amazon, Google, Microsoft eller Apple nå kappes om å utvikle for ditt hjem. De stemmestyrte mediene vokser kraftig i USA og det spås at 7,5 milliarder enheter vil være i bruk på vår klode i 2021.

NPR (National Public Radio) eksperimenterer allerede med kunstig intelligens og strømming av podcaster. En tredjedel av unge i USA eier ikke en radio, men kan nås via digitale assistenter som «HomePods» og mobilen. BBC News har nedsatt en arbeidsgruppe som skal eksperimentere med nye former for digital radio basert på stemmestyring og kunstig intelligens. I følge Trushar Barot finnes det allerede studier som viser at stemmestyrt kunstig intelligens øker forbruket av lydinnhold.

Mediehusene gjør lurt i å følge med på hva giganter som Associated Press (AP) og The Washington Post foretar seg. Sistnevnte styres jo av Jeff Bezos – eieren av Amazon, som ligger langt fremme i utviklingen av stemmestyrte plattformer med kunstig intelligens. AP har nylig utgitt en stor rapport om hvordan kunstig intelligens vil påvirke journalistikken.

Alltid lyttende-funksjoner på de nye dingsene kan også brukes av mediehus til å pushe innhold ut til brukerne.

– Fortell meg din historie og jeg skal låne deg mitt øre, skriver den danske mediebloggeren Lars K. Jensen entusiastisk om den nye lydbølgen. I likhet med undertegnede har han en slem tendens til å lagre artikler som ser interessante ut, men som likevel ikke blir lest senere. Nå ser han fram til heller å kunne lytte til disse historiene, mens han gjør andre ting.

I Danmark viser statistikken til langlesningsnettstedet Zetland at fire av ti reportasjer heller blir lyttet til enn lest.

BBC-redaktøren regner med at den nye medierevolusjonen vil være en fordel for store medier, som allerede produserer mye lydinnhold og samler store mengder data fra brukerne. I vår sammenheng blir det dermed svært interessant å følge med på hvordan NRK utvikler sin virksomhet digitalt.

De nye brukertallene fra MBL viser at nrk.no har den sterkeste veksten i antall brukere både på nett og mobil. Statens egen kringkaster får en stadig mer dominerende posisjon i det norske mediemarkedet. Få politikere fra venstre til høyre evner å se på dette som problematisk. I stedet sørger de for at en jevn strøm av milliarder hvert år strømmer til NRK. Utviklingsarbeidet der i huset må sies å være usedvanlig godt finansiert.

I den siste statistikken går NRK forbi Dagbladet på listen over mediehusene som har størst oppslutning på nettet og mobilen. NRK har nå 1 348 000 daglige brukere på nett og 757 000 daglige brukere på mobilen. Tjenestene er til forveksling lik de som tilbys av de store private nettavisene. I tillegg er den gratis og uten brysomme annonser.

De private mediehusene er avhengig av å finansiere sin innholdsproduksjon gjennom annonser og brukerbetaling. Etter noen svært krevende år er det nå tegn til større betalingsvilje blant brukerne, og mange mediehus melder om 4 – 5 prosent vekst i antall abonnenter. For annonsesalg er forholdene vanskelige, så lenge Facebook og Google forsyner seg med anslagsvis fem milliarder fra det norske markedet uten å gi særlig mye tilbake i form av skattekroner.

En undersøkelse blant all verdens medieledere i regi av WAN-IFRA viser at manglende evne til innovasjon er bransjens største risikofaktor for fremtiden. Mediepolitikken burde derfor legge forholdene bedre til rette for nyskaping og produktutvikling i mediehusene enn hva tilfellet er i dag.