Look to Norway! And Trondheim!

 

IMG_2744.jpg

PÅ VERDENS-SCENEN: Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen drøfter Facebook og journalistikk med Maria A. Ressa fra Filippinene og direktør for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum, under World News Media Congress i Durban.

DURBAN/TRONDHEIM – Jeg legger bak meg to hektiske uker i Durban, Sør-Afrika og Trondheim, Norge. Begge steder har medieledere satt fokus på bransjens store utfordring: Den digitale revolusjonen og de sosiale medienes innvirkning på journalistikk og rammevilkår.

Nå er ikke verdens øyne bare rettet mot utvikling i The New York Times og The Washington Post. Mange ser at norske mediehus er i ferd med å ta en lederrolle i jakten på nye tiltak som kan skape ny optimisme i mediebransjen.

Dette skyldes selvsagt at Norge er et rikt land med høy grad av digitalisering og utbredelse av smart-telefoner. Men også utviklingsarbeidet som foregår i norske mediehus når det gjelder journalistikk og teknologi.

Scenen under WAN-IFRAs «World News Media Congress» i Durban var dominert av skandinaviske aktører som presenterte sitt arbeid med digital utvikling. Da kongressen diskuterte forholdet til Facebook satt både Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen og direktøren for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum på scenen. Torry Pedersen presenterte Schibsteds arbeid med en plattform for personalisering i direkte dialog med leserne, som nå testes ut i VG. Også Amedias suksess med brukerbetaling for lokale medier fikk oppmerksomhet.

Nøkkelordene er redaksjonell kvalitet, brukerbetaling, personalisering og samarbeid. Det siste er nødvendig for å møte konkurransen med globale giganter som Facebook og Google.

Under Medielederkonferansen i Trondheim denne uka var oppmerksomheten rettet mot de samme nøkkelordene. Men det er ikke så lett å få til samarbeid mellom aktører som samtidig skal konkurrere med hverandre.

Et forsøk på å samle bransjen på en felles plattform for programmatisk annonsering har nettopp strandet, og det er tegn som peker i retning av en todeling av norsk mediebransje der én del allierer seg med Google og Facebook, mens en annen del vil t a opp kampen mot gigantene. Det handler om utnyttelsen av store mengder brukerdata på forskjellige måter.

IMG_2809.JPG

FRA DEBATTEN: Norske medieledere og politikere diskuterer sosiale mediers innvirkning på journalistikk under medielederkonferansen i Trondheim denne uka.

Debatten om falske nyheter og tillit står nå helt sentralt i medieorganisasjonene. Redaktørforeningens leder, Harald Stanghelle, stiller spørsmål ved om det virkelig eksisterer en tillitskrise mellom de redaktørstyrte mediene og publikum? Vi ser jo ofte at folk har god tiltro til medier som de faktisk er brukere av. Kampen om fakta er likevel blitt en kamp om verdier som mediene står midt oppe i, og hvor anklager om falske nyheter er blitt en ny hersketeknikk.

Et viktig spørsmål er likevel om medias vinklingsregime har fått en skyggeside, hvor offerets makt står sentralt. En dødvinkel. En blindsone. Hvor media glemmer å stille nødvendige, kritiske spørsmål. TV2s nyhetsredaktør, Jan Ove Årsæther, viste i debatten om dette til Lommedalssaken. – Vi må bli flinkere til å snu kamera og se en annen vei, sa han.

Det er liten tvil om at en slik blindsone har vært dekningen av problemene med å integrere innvandrere til landet vårt.  Det tok svært lang tid før mediene skjønte noe av Fremskrittspartiets bekymring på dette område. Harald Stanghelle karakteriserte det som norsk presses største unnlatelsessynd at man i 1980 og -90 årene unnlot å ta opp de problematiske sidene av kulturer som kolliderer i det norske samfunnet.

Statens Medietilsyn har nå fått i oppdrag å se nærmere på hvilken betydning falske nyheter har i norsk samfunnsliv. Statssekretær i Kulturdepartementet, Bård Folke Fredriksen, sa til medielederne at det vil være svært korttenkt av politikerne å så tvil om medienes tillit.

– Mediene representerer et uhyre viktig forsvarsverk mot maktmisbruk. Politikerne kommer selv til å bli taperne hvis vi ikke makter å konsolidere medienes stilling, sa han.

Jeg er enig og forventer at mediene vil avsløre forsøk på å ta i bruk falske teknikker under høstens norske valgkamp.

Problematikken rundt falskt innhold og manipulasjon i sosiale medier er imidlertid så omfattende at det er utilstrekkelig å stole bare på kunnskapsrike journalister som faktasjekkere. Det må utvikles teknologi som leter fram falske innslag automatisk, og som kan drepe spredningseffekten. Her eksisterer det gode muligheter for et samarbeid med digitale utviklingsmiljøer bl.a. ved NTNU i Trondheim.

Medlemmene av Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening arrangerte sine medielederdager i byen for å delta i feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum. Jeg hadde selv gleden av å jobbe fem av disse årene i Midt-Norges regionavis. I feiringen ble det lagt vekt på at Adresseavisen for en måned siden mottok Mediebedriftenes innovasjonspris for 2016. Ikke dårlig av en 250 år gammel trønder, som har sett 70 ulike medieforetak komme og dø i sin levetid.

Vi må kunne forvente at Adresseavisen vil utvikle seg videre og ligge i front av nyskapningen som skjer i norsk presse. Trondheim har et rikt teknologimiljø, hvor spennende nye ideer utvikles hele tiden i institusjoner eller av spennende startups. I foreningen av nye ideer og medier bør det ligge gode muligheter for vekst.

Under feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum ble også Den Store Journalistprisen for 2016 delt ut, en triumf for kollegene Thomas Ergo, Hans Petter Aass og Rune Vandvik i Stavanger Aftenblad. En anerkjennelse for deres store arbeid med «Glassjenta», en grensesprengende reportasje om en 15-årings kamp mot barnevernet. Journalistikken har utløst bred debatt og ført til forbedringer i omsorgen. Stavanger Aftenblad fyller 125 år neste år. Det er sannelig liv i norsk presses gamle tanter.

Det er i det hele tatt mye optimisme å spore i norsk mediebransje om dagen. Drevet av produktforbedringer, kvalitetsjournalistikk, økt brukerbetaling og noe bedre marked for digital annonsering. Optimismen er betinget av at bransjen fort kan få oppleve nye rystelser.

DSC_7499.JPG

MEDIE-NORGES NYE HELT: En sann glede å dele ut Nors Presseforbunds åpenhetspris – Flavisus-prisen – til riksrevisor Per Kristian Foss. Foto: GARL L. MICHAELSEN, Medier24

Et dystert kapittel for norsk presse er fremdeles offentlighet i forvaltningen. Riksrevisjonen har nettopp levert en skremmende rapport om mangel på innsyn i departementenes arbeid. Unødvendig hemmelighold, trenering og mangelfull arkivering. Rapporten bekrefter mange av de forhold som Norsk Presseforbunds Offentlighetsutvalg har påpekt tidligere.

Riksrevisjonen har imidlertid hatt anledning til å gå inn i saker som pressen ikke har hatt kjennskap til. Det kan dermed se ut til at forholdene faktisk er verre enn vi tidligere har fått beskrevet.

Riksrevisor Per Kristian Foss er medienes nye helt i arbeidet for offentlighet og innsyn. Det var derfor en stor glede å dele ut Flavius-prisen til ham under Adresseavisens jubileumsfeiring. Juryen har bestått av Anine Kierulf i den nye statlige institusjon for menneskerettigheter, Hanne Wien i Kommunal Rapport og undertegnede.

Foss legger ingenting i mellom selv om kritikken rammer gamle kolleger og venner hardt. Det eksisterer en redselskultur for åpenhet i forvaltningen.

– Det er ikke mindre alvorlig å bryte arkivloven enn å bryte straffeloven, sa Foss ved fremleggelsen av sin rapport.

I sin takketale til mediefolkene lovet Foss at Riksrevisjonen skal fortsette sitt arbeid for å påse at offentlighetsprinsippet følges av forvaltningen og at departementene skjerper seg. Riksrevisjonen kommer ikke til å gi seg før forholdene er bedret.

Han benyttet samtidig anledningen til å tildele kulturminister Linda Hofstad Helleland, som var tilstede på Adressa-festen, et verbalt spark på skinnleggen:

– Husk, du er ansvarlig for arkivloven, sa Foss.

Medie-Norge gir ham velfortjent applaus.

Fakebook i motbakke

Facebook-Files-Guardian-Front-Page-and-inside-story-22-May-2017.jpg

FACEBOOK FILES: Avisa The Guardian avslører Facebooks interne regelverk.

Verken 7000 moderatorer i Facebook eller sju faktasjekkere i Norge kan hindre at sju verdenshav fylt med informasjon blir forurenset av falske nyheter, propaganda, hevnporno, hatefulle ytringer og fordekt reklame. De blir til dråper i havet.

Facebook har nesten to milliarder brukere fordelt over hele verden. Av disse er en milliard aktive hver eneste dag, med poster, likes og kommentarer. Innslaget av uønskede elementer blir dermed uendelig stort. Et like stort problem som forsøplingen av plast i havet.

Introduksjonen av plast i menneskers liv skapte store forandringer av våre samfunn, på sitt vis i like stor grad som de sosiale mediene. Bildet av store mengder plastsøppel i hvalens buk vekker berettiget global harme. Nå er det på tide at mengden «plast» som skal fylle menneskenes hoder gjør det samme.

Det siste året er Facebook drevet fra skanse til skanse. Mark Zuckerbergs lett naive forestilling av en verdensomspennende plattform for fri og uavhengig kommunikasjon har fått stygge riper i den glansede lakken: LIVE selvmordsforsøk på nett. Direktesendt vold og voldtekt. Sex-misbruk av små barn. Halshugging. Terror, hat og ekstremisme. Forsøk på manipulasjon av demokratiske valg.

Alt dette tvinger fram reguleringer. Fra Facebook selv. Og fra verdenssamfunnet. Giganten må ta større ansvar og beveger seg fra å være et teknologiselskap til å anerkjenne egen rolle som publisist.

espenegil2.jpg

BEST IN SHOW: Espen Egil Hansen mottar den gjeveste INMA-prisen fra organisasjonens president Mark Challinor under verdenskongressen i New York. Foto: ROBERT DOWNS.

I forrige uke kunne sjefredaktør Espen Egil Hansen på vegne av Aftenposten hente hjem den gjeveste prisen på verdenskongressen til International News Media Association (INMA) i New York. Vi var nok mange som syntes hans førstesidebrev til «Dear Mark» var i overkant selvhøytidelig. Men på sitt vis markerte dette usedvanlige søkelyset på Facebooks lukkede publiseringsregime et viktig vendepunkt: All verdens medier vil nå påtvinge Facebook redaktøransvar.

De siste ukene har den britiske avisa The Guardian avslørt detaljer fra gigantens indre liv, bl. a. de interne og hemmeligholdte regelsettene som Facebooks  4000 moderatorer trenes til å håndheve. Her er det mye merkelig å lese: At abort-videoer tillates såfremt det ikke vises nakenhet, at voldelig død kan vises når det bidrar til oppmerksomhet omkring psykisk sykdom, at forsøk på selvskading er ok fordi man ikke vil sensurere folk som er oppskaket, at dyremishandling kan deles, at ikke-voldeldig misbruk og mobbing av barn bare slettes hvis den kan oppfattes som sadistisk…

I farten glemte jeg at håndmalt sex er ok, men ikke i digital fremstilling.

Alt dette merkelige skal bare merkes som «Disturbing». Altså som urovekkende innhold.

Urovekkende innhold som Facebook kan fortsette å tjene penger på med god samvittighet.

Mye av det som fremkommer i The Guardians reportasjer viser likevel at Facebook tvinges til å ta et større ansvar for innholdet som formidles. Selskapet svarer bl.a. med å ansette 3000 nye moderatorer.  Tilsammen blir det likevel ikke mer enn én moderator for 250 000 brukere.

Innholdsregimet baserer seg derfor i høy grad på varsling fra brukerne. Det er opplyst at Facebook hver uke mottar 6,5 millioner klager fra brukerne over upassende innhold. Mye av det publiseres via falske kontoer.

Det er ikke profesjonelle journalister som engasjeres for å behandle klager eller overvåke publiseringen. The Guardian har avslørt at det dreier seg om billig arbeidskraft, ofte folk med innvandrerbakgrunn, som hyres inn til 120 kroner timen etter å ha gjennomgått to ukers opplæring. De har kanskje bare ti sekunder til rådighet på hvert innslag. Inntrykkene fra 1000 ulovlige bilder pr. dag kan bli en stor psykologisk belastning.

Facebook forsøker å navigere i et verdensomspennende minefelt. Det er ikke enkelt. På den ene side presset fra krefter som vil ha fjernet hatefullt og voldelig innhold. På den annen side presset fra ytringsfrihetsaktivister som vil forhindre at Facebook blir verdens mektigste sensurinstans.

Monika Bickert, som bærer den tyngende tittel «Global Policy Chief», innrømmer overfor The Guardian at Facebook nå vil ta ansvar for brukernes opplevelse av innholdet:

– Det er absolutt vårt ansvar å være på tå hev. Det er selskapets forpliktelse, sier hun.

Facebook gjennomfører nå også flere tiltak for å begrense spredningen av falske nyheter. Algoritmen endres for en rekke språk, slik at saker med luretitler av typen «Du vil ikke tro hva..» skyves langt ned i nyhetsfeeden. Slik håper man også å kvele falske nyheter. Endringen gjelder imidlertid ikke Norge.

Samtidig endres brukervilkårene for å bekjempe spredningen av falske videoer, som er blitt et stort problem.

Facebooks produktsjef, Chris Cox, lovet nylig at selskapet vil forfølge de økonomiske profittørene bak falske nyheter på samme måte som man går etter spammere og hackere.

Men forsikringene møtes med skepsis fra en rekke mediefolk. Tiltakene mot falske nyheter virker bare begrenset. I noen tilfeller møtes også faktasjekkere med motaksjsoner. Folk oppfordres til å dele Facebooks advarsler mot deling. Dermed får initiativet motsatt effekt. Dette skjedde f. eks. med en artikkel som hevdet at hundretusener av mennesker i sin tid ble fraktet fra Irland til USA som slaver.

Samarbeidet med faktasjekkere i Associated Press, PolitiFact og ABC om å utstede advarsler fungerer heller ikke effektivt. I mange tilfeller forblir falsk innhold på Facebook umerket eller merkingen kommer alt for sent.

Selv om store mediehus legger ned betydelig arbeidskraft på å bekjempe falske nyheter, har innsatsen få konsekvenser. En stor amerikansk kanal som ABC News har klart å merke 12 historier med advarselstegn, men halvparten av dem kan fortsatt leses på Facebook. Det gjelder bl.a. saker om Obamas påståtte plan for et statskupp og historien om at han nå har fått bygget en stor statue av seg selv utenfor Det Hvite Hus.

Facebook er særdeles lite villig til å dele informasjon om effekten av disse tiltakene.

IMG_2463.jpg

SNART KLARE: Tre av medarbeiderne i Faktisk.no presenterte planene for norsk faktasjekk under et møte på Høyskolen i Oslo og Akershus tidligere i vår. F.v. Jari Bakken, Tore Bergsaker og Silje Skiphamn.

Her i Norge er faktasjekkerne i Faktisk.no, som eies av VG, Dagbladet, NRK og TV2 i fellesskap, i ferd med å etablere seg. Nettstedet som skal avsløre falske nyheter og tvilsomme påstander i norsk samfunnsdebatt, skal være i drift fra juli måned. Dette er et godt tiltak, som sikkert vil øke bevisstheten rundt behovet for kvalitetssikret innhold i de sosiale mediene. Men arbeidet med å sjekke ihjel saker er svært tidkrevende. Også i Norge blir dette dermed en dråpe i havet.

Ansvaret må først og fremst legges på Facebook. Et selskap som verdsettes til over 3000 milliarder kroner kan ikke forvente at en hardt prøvet mediebransje skal gjøre ryddejobben for dem. Vi må kreve at Facebook legger en slags medieetikk til grunn for sitt publisistiske arbeid. Og vi må kreve en langt større åpenhet omkring selskapets indre liv og virksomhet.

For de tradisjonelle mediehusene er Facebook både en nødvendig venn og en fiende.  Vennskapet forsterkes gjennom at Facebook legger til rette for publisering av kvalitetsjournalistikk og tekniske løsninger som styrker forretningsmodeller. Fiendskapet oppstår som en konsekvens av at Facebook svekker medienes troverdighet og demokratiske samfunnsrolle.

I USA og Europa jobber Facebook nå i motbakke etter press fra både politikere og regulatoriske myndigheter. Selskapet fikk nylig en milliardbot i Frankrike for overtredelse av lovgivningen som gjelder beskyttelse av data, og det pågår lignende etterforskning i flere land. Facebook ble også ilagt en milliardbot av EU for å ha gitt villedende informasjon til myndighetene om oppkjøpet av WhatsApp i 2014. Overfor sine annonsekunder har Facebook også vært nødt til å innrømme «tellefeil» i besøkstallene.

Her i Norge er det merkelig stille. Verken fra politikere, medietilsyn eller andre myndigheter hører vi særlig mye om innvirkningen som Facebook har på norsk samfunnsliv. Også Facebook selv er temmelig usynlig i landskapet. Selskapet later til å være representert ved annonseselgere her i landet. Er det ikke snart på tide at Facebook gir oss et fjes som samfunnet kan forholde seg til?

For denne uka fikk vi nye tall som dokumenterer Facebooks enestående posisjon i Norges befolkning: Facebook har 3 443 000 aktive brukere i Norge. 83 prosent av disse bruker tjenesten daglig. Dette innebærer at 7 av 10 nordmenn over 18 år er daglige brukere. 3 av 5 med profil følger et eller flere redaksjonelle medier via Facebook.

Også våre politikere er på Facebook, men det er bemerkelsesverdig hvor lite interessert de er i å utmeisle politikk på dette området.

Når taushet er tull

IMG_2587.jpg

FRA DEBATTEN: Legeforenigens juridiske direktør Lars Duvaland (t.v.) og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold i kollisjon med medieadvokat Ina Lindahl Nyrud.

Helsejurister kjemper en innbitt kamp for å hindre at medier kan få innsyn i anonymiserte pasientjournaler for å kunne avsløre systemsvikt og skavanker i Norges helsevesen. De viser til pasientenes personvern, men jeg mistenker at offentlig innsyn skal hindres for å beskytte helsevesenets ansatte og arbeidsrutinene der.

Legeforeningen og helseforetaksjuristene  er representert i en arbeidsgruppe nedsatt av Helsedirektoratet for å vurdere spørsmålet om pasientjournaler bør omfattes av Offentleglova.

Her blir det trolig front mot front-kollisjon med pressens oppnevnte medlemmer, medieadvokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening.

Pasientombudene er også representert i arbeidsgruppen, men har foreløpig tatt opphold på venteværelset.

De harde frontene i denne striden kom tydelig til syne da Oslo Redaktørforening mandag arrangerte debattmøte om spørsmålet. Her møtte mediene Legeforeningens juridiske direktør Lars Duvaland og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold, som begge har engasjert seg sterkt mot offentlig innsyn i anonymiserte pasientjournaler.

IMG_2585.jpg

ÅPNET TVANGSPROTOKOLLENE: VG-journalistene Mona Grivi Norman (t.v.) og Synnøve Åsebø fikk den prestisjetunge SKUP-prisen.

Utgangspunktet for debatten er VGs prisbelønte og avslørende reportasjer om ulovlig tvangsbruk i helse-Norge.VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman ble i april tildelt SKUP-prisen for sitt arbeid, som var basert på innsyn i helsevesenets anonymiserte tvangsprotokoller.

Helseminister Bent Høie og flere andre sentrale politikere har karakterisert avsløringen som den største skandalen i norsk helsevesen i inneværende stortingsperiode.

VG arbeidet med saken i 15 måneder og publiserte 80 artikler. Uten innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller hadde det ikke vært mulig å avdekke hundrevis av tilfeller med ulovlig tvangsbruk. I 200 saker var det ikke en gang oppgitt grunn for tvangsbruken. I de to sisite ukene av juli og to første i august – fellesferien – økte tvangsbruken formidabelt. Kontroll-kommisjonene har knapt stilt spørsmål ved det som skjedde – de går kun inn i saker hvor det foreligger klager.

Det er urovekkende å høre erfarne helsejurister gå til angrep på offentlig innsyn i anonymiserte journaler og tvangsprotokoller. Jostein Vist gjør det til et prinsipielt spørsmål om personvern og menneskerett. Han frykter at hvem som helst kan få innsyn i taushetsbelagte opplysninger, og sammenligner offentlig innsyn med «å legge igjen pasientjournaler på bussen».

Legeforeningens representant fortalte at man hadde fått mange spørsmål fra leger om denne saken, og at full anonymisering av pasientjournaler er vanskelig å gjennomføre i praksis. Det vil alltid være en sjanse for identifisering.

Etter flere klagerunder, som bl.a. involverte helsedepartementet, lykkes det VGs journalister å få utlevert tusenvis av protokollerte tilfeller av tvangsbruk ved over 100 norske helseinstitusjoner. Protokolleringene var sladdet for navn og identifiserbare opplysninger, men VG sladdet mer slik at heller ikke pasientene kunne gjenkjenne seg selv. Det var system-opplysninger man var ute etter.

Journalistene registrerte at legenes navn var konsekvent sladdet, mens sykepleiernes navn ble utlevert.

Legenes og sykehusenes advokater mener imidlertid at de argumenterer på vegne av pasientene, selv om ingen har klaget over offentliggjøringen av tvangsprotokollene.  De mener at det gjelder et særlig vern for taushetsbelagte pasientopplysninger, og at innsyns-prosessen i seg selv vil gjøre pasientopplysninger kjent blant flere i helsevesenets administrasjon. Hva om journalister skulle be om innsyn i journaler som gjelder alle kvinner som tar abort?

– Dessuten vil det være svært uheldig om helsepersonell skal bruke sin tid på innsynskrav, i stedet for på pasientene, poengterer Vist.

Det eksisterer en klassisk juridisk konflikt mellom hensynet til ytringsfrihet og offentlighet på den ene side og om hensynet til personvern på den andre. I andre typer saker gir europeisk rettspraksis ytrings- og informasjonsfrihet en viss forkjørsrett overfor personvernet når det gjelder spørsmål av større samfunnsmessig betydning.

Men hensynet til taushetsbelagte pasientopplysninger står i en særstilling. Det vet også mediene. Derfor er det ikke den taushetsbelagte informasjonen mediene er ute etter her.Det er opplysninger som ikke kan knyttes til noen identitet, men som avdekker helseforetakenes metodikk.

Gjennom 40 år som journalist og redaktør har jeg fortsatt til gode å se at helsevesenet avslører sine egne svakheter. Ja, såfremt det ikke dreier seg om en interessekonflikt mellom ledelse og faglige organisasjoner, da..

Hva VGs sak egentlig avslørte var at vi ikke kan stole på offentlig informasjon når det gjelder tvangsbruk i helsesektoren. I følge medieadvokat Ina Lindahl Nyrud er dette helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag:

– Taushetspliktens grenser er helt tydelige i vår helselovgivning. Forvaltningen forholder seg til innsynskrav om personsensitive saker hver eneste dag, når det gjelder bostøtte, skilsmisse, NAV-saker og barnevern. Vi har et trygt og godt regelverk som forteller oss hva som skal sladdes. At det ved all behandling av taushetsbelagt informasjon kan bli begått menneskelige feil, kan ikke tilsidesette retten til offentlig innsyn, påpeker medienes advokat.

Hun minner oss om at det også er medienes oppgave å kontrollere at kontrollfunksjonene fungerer i det offentlige helsevesen. Og som samfunn må vi forsikre oss om at slik journalistikk også kan drives i fremtiden.

Det er altså lite som tyder på at medlemmene i Helsedirektoratets arbeidsgruppe blir enige om hvordan offentlighet skal praktiseres i forhold til pasientjournaler. Pasientombudene later til å være opptatt av at opplysninger ikke kan føres tilbake til enkeltpersoner og at det skal foreligge en berettiget interesse for innsyn. Og de dokumenter som utleveres må være forsvarlig sladdet slik at de faktisk kan etterlates på bussen. For øvrig må spørsmålet om innsyn utredes nærmere.

Det later også til å være stortingspolitikernes holdning. Kjersti Toppe (Sp) er selv lege og forundret over at VGs avsløringer ikke har ført til en større oppvask:

– Det er en stor skandale at vi ikke visste om økningen av tvangsbruk i ferien. Og om behandlingen som «Glassjenta» i Stavanger Aftenblads reportasjer fikk av barnevernet.Jeg oppfatter vårt helsevesen som lukket, og dette tjener verken leger eller pasienter. Vi må få til mer åpenhet uten at det går ut over pasientopplysningenes vern, mener Toppe.

Som lovgiver vil hun avvente arbeidsgruppens innstilling og høre alle sider av dette spørsmålet.

Dette er en viktig debatt, som berører selve kjernen av medienes samfunnsrolle, slik den er beskrevet i pressens Vær Varsom-plakat:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Jeg engasjerer meg i dette spørsmålet fordi jeg var leder av juryen som ga SKUP-prisen til VG-journalistenes arbeid med tvangsprotokollene. I juryens begrunnelse heter det:

«Sjelden har vi sett et prosjekt som så til de grader oppfyller pressens selvpålagte samfunnsoppdrag».

Det vil være helt vanvittig om denne prestasjonen nå skulle bringe nytt mørke over forvaltningen av vårt helsevesen.

Da VGs journalister søkte innsyn i forvaltningens arbeid med VGs egne innsynskrav ble det avdekket ganske skremmende holdninger blant helseforetakenes jurister og kommunikasjonsmedarbeidere. Dette kan du lese nærmere om i journalistenes metoderapport til SKUP.

Tonen var ikke god, det var på tide å stå opp mot brysomme journalister som ville se helsevesenet nærmere etter i sømmene. Det ble utvist stor kreativitet i trenering og vrange. Holdningene aktualiserer etter mitt skjønn behovet for bestemmelser om offentlig påtale mot byråkrater som aksjonerer mot

Kloke Kåre Willoch sa en gang til meg at «VG på sitt aller beste er den nye Riksrevisjonen».

Jeg tror mange av psykiatriens pasienter kan dele denne oppfatningen. En av dem grep også ordet i Oslo Redaktørforenings debatt:

«Jeg føler VGs avsløring som en personlig oppreisning. Noen folk tror vi er klin gærne hele tida, men det er vi slett ikke. Endelig ble vi hørt», sa den godt voksne kvinnelige pasienten fra Østfold.

Friheten vi tar for gitt

IMG_2514.JPG

EKSKLUSIV MINNESTUND: Et tredvetall mediefolk markerte Verdens Pressefrihetsdag 3. mai ved minnesmerket over de som ga sitt liv for den illegale presse i okkupasjonsårene 1940- 45. Pressenestor Per Edgar Kokkvold talte om friheten som vi må verne om.

Et tredvetalls mennesker samler seg under vårsolen ved minnesmerket for Den illegale presse 1940-45. En håndfull pensjonister. En og annen redaktør. Sekretariatene i medieorganisasjonene. En professor og en stortingsrepresentant. Blomster og ord for dagen.

Pressefrihetens dag.

På oversikten over pressefriheten i verdens stater troner Norge i 2017 øverst som nummer én. Nederst finner vi Nord-Korea som nummer 180. Det er en frihet som vi her i landet nesten tar for gitt.

«Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse. La oss verne om det frie ord», lyder inskripsjonen i bronseskulpturen som er laget av Skule Waksvik. Kunstverket står plassert i Hydroparken i Oslo vis a vis Nasjonalbiblioteket. I 1985 ble skulpturen avduket av kong Olav, og den ble reist til minne om de 212 nordmenn som mistet livet i forbindelse med utgivelsen av illegale aviser under nazi-okkupasjonen av Norge. 62 av dem ble henrettet av nazistene.

Hver dag på vei til mitt redaktørkontor i Verdens Gang passerte jeg en kopi av minnesmerket, sentralt plassert i VG-huset. Verdens Gang ble etablert fredsvåren 1945 av krefter innen motstandsbevegelsen. Minnesmerket er en daglig påminnelse om hvorfor pressen eksisterer.

For pressefriheten er et demokratisk fundament som må vernes om – hver eneste dag. En fri og uavhengig presse møter daglig nye trusler, hinder eller forsøk på undertrykking av ytringsfriheten.

Press Freedom map 2017

FRIHETSKARTET: 21 svarte land på pressefrihetsindeksen. De nordiske landene er hvite og troner øverst på listen til Reportere Uten Grenser.

Derfor markeres pressefrihetsdagen hvert år den 3. mai, over hele verden. Nesten. Kartet fra organisasjonen Reportere Uten Grenser markerer flere svarte land på verdens pressefrihetsindeks. 21 land har i år fått den svarte fargen på verdenskartet. I følge CPJ (Committee to Protect Journalists) satt 259 journalister fengslet for sin yrkesutøvelse i 2016. Dette er det høyeste tall som noensinne er målt av organisasjonen. Fortsatt mister mange journalister livet på jobb. De siste seks ukene har det vært fem journalistmord i Mexico.

Jeg hadde den litt tvilsomme æren av å være panelmedlem i utarbeidelsen av årets pressefrihetsindeks. I den forbindelse måtte jeg besvare et omfattende spørreskjema for å beskrive arbeidsvilkårene  i Norge for journalister. Jeg følte at jeg ikke var nådig i utdelingen av karakterer for åpenhet i forvaltningen og når det gjelder finansieringen av uavhengig journalistikk. Den økende publisering av reklame i journalistisk drakt måtte da gi et fall for norsk pressefrihet, tenkte jeg.

Men det viste seg å være en dråpe i havet. Verdens lykkeligste befolkning har verdens frieste presse, i følge panelet til Reportere Uten Grenser.

IMG_2525.JPG

LA NED BLOMSTER: Generalsekretær Elin Floberghagen  i Norsk Presseforbund og Per Edgar Kokkvold ved minnesmerket over de falne fra den illegale presse.

Under markeringen av Pressefrihetsdagen i Oslo talte pressenestoren Per Edgar Kokkvold ved skulpturen i Hydroparken. Han minnet oss om at vi ikke må ta pressefriheten for gitt. I mange land nær oss trues mediene av mennesker med makt. I Russland har president Putin bare forakt til overs for den frie presse. President Erdogans regime i Tyrkia fortsetter å fengsle journalister og stenge kritiske redaksjoner. På det europeiske kontinent kommer det stadig nyheter om statlig inngripen gjennom lover og forordninger som skal regulere mediene på tvilsomt vis, f. eks. i Polen og Ungarn. Vi har fått en amerikansk president som sier at journalister er folkets verste fiende. Hadde Labour for to år siden vunnet valget i Storbritannia, ville landet ha fått sine første presselover på 400 år.

Lovendringer som utfordrer pressefriheten står fortsatt på britenes politiske agenda. Kanskje ikke så rart at landet dumpet ned på 40.plass på listen over pressefrihet i verdens nasjoner.

Apropos Putin, kommer jeg på en selvopplevd historie fra selveste Kreml i 2006: Her skulle åpningsforestillingen til World Association of Newspapers (WAN) skje i nærvær av Putin i den russiske nasjonalforsamlingens store sal. Putin satt midt i salen under velkomsttalen til WANs irske president Gavin O’Reilly, som benyttet anledningen til å hudflette ham for undertrykkelse av pressefriheten. Putin grep ordet og adresserte konstant forsamlingen av redaktører fra alle verdens hjørner:

«Nå har dere nettopp vært vitne til et eksempel på ytringsfrihet i dagens Russland…»

Organisasjonen Reportere Uten Grenser beskriver i sin rapport for 2017 hvordan presset mot frie medier og ytringsfrihet forsterkes, selv i etablerte og tradisjonelle demokratier. Fremveksten av såkalte «sterke menn» som ledere er merkbar. Vi opplever en samfunnsutvikling hvor de etablerte sannheter er på vikende front.

Digitalisering og sosiale medier underbygger en stigende polarisering. Tilliten til de tradisjonelle mediene synker. En fersk undersøkelse  viser at bare 27 prosent av nordmennene nå har brukbar tillit til sine lokale medier.

De nordiske landene topper listen over verdens nasjoner med pressefrihet. I Sverige har man hatt store problemer med trusler om voldsutøvelse mot journalister og liberale kulturpersonligheter. Situasjonen er blitt noe bedre etter at domstolene er begynt å slå ned på disse forholdene.

Her i Norge er det maktens hemmelighold av informasjon, trenering av medienes arbeid og motstand mot åpenhet i forvaltningen som skaper problemer for pressens frie samfunnsrolle. Det siste året har vi igjen sett eksempler på hvordan politikere og byråkrater forsøker å hindre demokratiske prosesser gjennom å begrense medienes innsyn. Motstanden aktualiserer behovet for straffereaksjoner ved brudd på Offentleglovas bestemmelser.

Også privatpersoner med mye makt og ny rikdom anstrenger seg for at mediene ikke skal kikke dem i kortene. Kjell Inge Røkke markerte pressefrihetens dag med å nekte å la seg avfotografere av  Aftenposten  til et intervju. Han hadde egen fotograf som han «stolte på».

Nedbemanning i redaksjonene gir PR-operatørene økt spillerom. Også dette svekker rollen til den frie og uavhengige pressen.

Samtidig skaper digitaliseringen fremvekst av nye kommersielle inntektskilder i mediene, som truer med å viske ut det klare skillet mellom reklame og journalistikk. Også dette setter medienes frie og uavhengige rolle under press.

Et klassisk forsvar av ytringsfriheten

 

img_2487.jpg

I RETTEN: Avdvokat Sigurd Holter Torp (t.v.), Vidar Stnrømme, tidligere sjefredaktør Alf Hildrum, redaksjonssjef Niklas Lysvåg og journalist Sophie Lund Aaserud i TV2.

TV2s advokater leverer et klassisk forsvar av ytringsfriheten i rettssaken som hjernekirurg Per Kristian Eide har anlagt for Oslo tingrett. De avslørende reportasjene om et forskningsprosjekt ved Oslo Universitetssykehus inneholder ingen rettsstridige ærekrenkelser, hevdet Schjødt-advokatene Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i retten.

Onsdag var det de saksøkte parts tur til å komme med sin innledning i rettssal 127. De to advokatene har betydelig erfaring fra medierettssaker. Det samme har deres ærede motpart, advokat Per Danielsen. De har møtt hverandre i tilsvarende injurierettssaker flere ganger tidligere. Anklage og forsvar følger dermed et kjent mønster.

– Det er nettopp i saker som dette at pressen har sitt samfunnsoppdrag som vaktbikkje, sa Holter Torp.

TV2 har hatt fokus på pasientene og den objektive risiko som de ble utsatt for gjennom forskningsprosjektet, der det ble tatt vevsprøver av hjernen til 112 pasienter. Kjernen i saken er at deltagerne i prosjektet kunne bli utsatt for livstruende skader. Noen svært alvorlige skader som ble avdekket, var direkte relatert til forskningen. Skadene ble ikke innrapportert, slik Eide er pålagt etter Helseforskriftsloven. Det måtte et anonymt varsel til for å få avdekket hva som var skjedd. Eides opptreden innebærer dermed et alvorlig lovbrudd, mener TV2.

Advokat Holter Torp gikk så langt at han karakteriserte kirurgens opptreden som forsettlig og grovt uaktsom.

Ytringsfriheten innebærer også en rett til å sjokkere, provosere, ja til å opptre forstyrrende i den offentlige samtalen. I rettspraksis vernes både feilaktige fremstillinger, unøyaktigheter og overdrivelser til en viss grad. Ifølge Schjødt-advokatene er kravene til sannhet forlatt i injurieretten.

– TV2 hadde tilstrekkelig faktisk forankring på publiseringstidspunktet, sa Holter Torp. Han mente at motparten tolket enkeltsetninger og overskrifter i reportasjene i verste mening.

Sentralt i forsvaret av ytringsfriheten står prinsippet om at det skal være et påtrengende sosialt behov til stede for å kunne  gripe inn mot reportasjenes innhold. Videre at det vil kunne få en nedkjølende effekt på samfunnskritisk journalistikk dersom TV2 blir dømt i denne saken. Det skal også legges til grunn en bred vurdering av reportasjenes innhold i avveiningen mellom ytringsfrihet og legens personvern.

En av grunnene til at det var viktig å rette et kritisk søkelys mot forskningsvirksomheten til Per Kristian Eide er at han har flere roller i saken. Eide er innehaver av patentrettigheter og majoritetseier i et selskap som leverte  trykkmålere til hjerneundersøkelser ved Oslo Universitetssykehus. TV2 avdekket at dette sykehuset foretar slike inngrep på fem ganger flere pasienter enn sine søstersykehus i Stockholm og København.

Eides habilitet var blitt et tema ved sykehuset, som inngikk en hemmelig habilitetsavtale for å regulerte kjøp av tjenester i hans selskap. Denne avtalen gjorde medias rolle som vaktbikkje spesielt viktig. Det forelå en klar fare for interessekonflikter.

TV2s medarbeidere har redegjort i detalj for sitt arbeid i en omfattende metoderapport til SKUP i 2013. Denne rapporten, som ble gjenstand for omfattende dokumentasjon i retten onsdag, forteller om hele bakgrunnen for TV2s arbeid med saken og de innledende undersøkelser. Rapporten ligger åpent på SKUPs hjemmesider, slik at alle kan se innholdet.

I hovedsak etterlater den inntrykket at et solid og viktig stykke journalistisk arbeid. Dette er absolutt ikke noen lettvint journalistisk tilnærming slik advokat Danielsen tidligere har forsøkt å skape inntrykk av.

Likevel ble TV2 felt på flere punkter i Pressens Faglige Utvalg for sitt arbeid med saken.Uttalelsen derfra er ingen hyggelig lesning for journalistene. Advokat Holter Torp er imidlertid omhyggelig med å presisere at denne uttalelsen spiller ingen rolle når det gjelder den rettslige vurdering. Dessuten er det flere dissenser i uttalelsen, og den skal også bygge på feil faktum, hevder han.

Statens Helsetilsyn brukte to år på å granske forskningsprosjektet til Per Kristian Eide og konkluderte med at både kirurgen og sykehuset hadde brutt reglene for å innhente såkalt informert samtykke fra deltagerne i  forskningen. Pårørende var heller ikke informert om prøvetakingen på forhånd. Påpekningen førte til endringer i prosedyren.

Avgjørende for den rettslige vurdering er sakens faktum på publiseringstidspunktet, og TV2s advokater mener at Eide i ettertid har forsøkt å omskrive historien for å tilsløre de lovbrudd som ble påvist.

På sedvanlig vis bruker TV2s advokat dermed lang tid i retten på å få fram realitetene som ligger i alle sakens dokumenter og klargjøre hva som er avgjørende for den rettslige vurdering. Onsdag brukte advokat Sigurd Holter Torp lang tid på å dokumentere manglende samtykkeprosedyre og klargjøring overfor pasientene  av risiko ved inngrepene. I følge Eides prosjektsøknader skulle risiko være helt marginal, men skadene på 2 – 3 pasienter var helt i samsvar med den risiko som andre sakkyndige forutsatte.

Prinsipalt mener TV2 at hele injurierettsaken skal avvises på grunn av formelle feil som ble begått fra saksøkers side ved klage til forliksrådet. Her ble klagen vurdert uten at det var spesifisert hvem som sto bak de ulike ærekrenkelser, slik at saken ble sendt videre i systemet for eventuell rettslig avgjørelse. Saksøker har imidlertid stevnet TV2 innenfor gjeldende frist og jeg tror det skal mye til for å avvise realitetsbehandling i tingretten.

Som tilhører til denne sakens gang blir man lett sittende og fundere over årsaken til at Per Kristian Eide bruker fem år av sin tid og millioner av kroner på å oppnå rettslig anerkjennelse for sin tapte ære. Han har åpenbart flere medhjelpere. En av dem er PR-mannen Anders Cappelen som også forfattet klagen på flere tusen sider til Pressens Faglige Utvalg. For jobben skal han ha fakturert 1,8 millioner kroner, men i retten onsdag ble det opplyst at han har innrømmet Per Kristian Eide kreditt.

 

* Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt har flere ganger representert artikkelforfatteren i retten.

Djevelen ligger i detaljene

IMG_2474

FAVNEN FULL: TV2s tidligere sjefredaktør Alf Hildrum (t.v.) fikk en høy stabel saksdokumenter overlevert fra kanalens internadvokat Theo Jordahl da han møte i Oslo tingrett.

Alle redaksjoner trenger en djevelens advokat når man skal avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet og holde navngitte personer ansvarlig for misbruk av makt eller stilling. For TV2 spørs det om djevelen ligger i detaljene, når TV-kanalen nå får søkelyset rettet mot sin journalistikk i Oslo tingrett.

Det er ingen tvil om at det var riktig av TV2 å rapportere om kritiske forhold ved forskningsprosjektet til hjernekirurg Per Kristian Eide ved Oslo Universitetssykehus. Spørsmålet er om TV2 fikk fram alle viktige nyanser i saken og om vesentlige opplysninger ble utelatt i de 49 innslagene og nettsakene som injuriesaken omfatter.

I to dager har Eides advokat Per Danielsen presentert for retten innslag og dokumenter som han mener viser at TV2s journalister opptrådte grovt uaktsomt, da kanalen i desember 2012 avdekket uheldige konsekvenser av Eides forskningsprosjekt.

Aktsomhetsbegrepet står sentralt i injurieretten, som under gitte omstendigheter kan gi ytringsfriheten forrang fremfor legens personvern i denne saken.

TV2 er allerede felt i Pressens Faglige Utvalg for brudd på fire sentrale bestemmelser i Vær Varsom-plakaten.

Hjernekirurgens forskningsprosjekt ble heller ikke slaktet av Statens Helsetilsyn som gransket arbeidet. Oslo Universitetssykehus ble derimot kritisert for at pasientene, som ble utsatt for biopsi (vevsprøve)  i hjernen, ikke var godt nok informert om bl.a. risiko ved inngrepet på forhånd.

Advokat Danielsen mener at TV2 har underslått en rekke sentrale opplysninger i sin presentasjon av saken.

  • At prosjektet var godkjent av forskningsetisk komité.
  • At pasientene var under behandling for alvorlige hjernesykdommer.
  • At pasientene hadde avgitt skriftlig samtykke til inngrepene, og at de i tillegg til et eget skriv hadde fått muntlig informasjon av Eide ved fremmøte.
  • At vevsprøvene ble tatt i forbindelse med annen behandling (montering av trykkmåler i hjernen), noe som skulle medføre redusert risiko.

TV2 har med støtte av bl.a. pårørende fremstilt det som at inngrepene på klanderverdig måte har påført pasientene hjerneskade og at de er utført «kun for forskning». Kanalen beskyldes dessuten for å ha lagt feil premisser for utenlandske eksperter som også uttalte seg om saken.

I retten tirsdag gjorde advokat Danielsen et poeng av at disse nyansene også var kjent for TV2-journalistene på publiseringstidspunktet. Dagen før publiseringen hadde TV2s journalist en lang konfrontasjonssamtale med Eide, hvor hun fikk svar på «alle spørsmål». Innholdet i denne samtalen ble ikke referert i innslaget. Hjernekirurgen var bortreist på avspasering og ville ikke stille opp i  noe TV-intervju. Telefonsamtalen mellom journalisten og Eide ble tirsdag avspilt i retten.

Kontradiksjon er et sentralt begrep i all journalistikk når det gjelder å skape en balansert fremstilling. Det kan innvendes at TV2 hadde laget en bedre story om kanalen hadde referert til kirurgens nyanserende opplysninger.

Det er en annen problemstilling at redaksjoner ofte venter i lang tid før man konfronterer objekter for undersøkelser med kritiske spørsmål og informasjon om hvilke hypoteser man arbeider etter. Nå er dette snart en fem år gammel sak, men det ser ut til at redaksjoner i dag må opptre med større grad av åpenhet i den journalistiske metode. Dette innebærer å involvere personer som utsettes for sterk kritikk på et tidligere tidspunkt.

Advokat Danielsen mener også at TV2 i selve presentasjonen av inngrepene gir et feilaktig bilde av hva saken handler om. I sitt innledningsforedrag kritiserte han flere ganger en animasjon som viser at man stikker «strikkepinne» dypt ned i pasientens hjerne. Det er i realiteten en tynn, liten nål som skraper med seg vev i størrelse 1 – 2 mm helt i hjernens overflate.

Det foreligger altså noen helt sentrale dokumenter som nyanserer TV2-innslagene. Det er rapporten fra Statens Helsetilsyn som vurderer Eides behandling av pasientene som normal og forsvarlig. Dessuten den svært omfattende og kritiske uttalelsen om TV2s journalistikk fra Pressens Faglige Utvalg. I moderne europeisk injurierett er frifinnelser flere ganger begrunnet med at journalister har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

TV2 leverte dessuten i 2013 en såkalt metoderapport til SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) hvor det redegjøres detaljer for arbeidet med denne saken. Deler av innholdet kan nå bli brukt mot TV-kanalen. Dette er medaljens bakside når man søker anerkjennelse for sitt journalistiske arbeid.

Saksøkeren har nå brukt to hele dager i retten på sin fremstilling, uten at TV2s advokater Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme er kommet til orde. Det blir nå spennende å høre hvordan man vil møte angrepene fra advokat Danielsen. Siste ord er neppe sagt i denne saken.

Kirurgisk presisjon i journalistikken

Image 24.04.17 at 21.27

I RETTEN: Per Kristian Eide (t.v.) med sin prosessfullmektig, advokat Per Danielsen i Oslo tingretts rettssal 127. 10 dager er satt av til injurierettsaken mot TV2.

Utførte han kirurgiske inngrep i hjernen til folk, «kun til forskningsformål»? Tok kirurgen ut «biter av hjernen» til 122 pasienter? Drev Rikshospitalet virkelig et «skandaleprosjekt»?

Dette er uttrykk som TV2 benyttet seg av i utallige innslag om virksomheten til hjernekirurgen, professor Per Kristian Eide, som krever 6 millioner kroner i oppreisning etter TV-kanalens avslørende reportasjer i desember 2012.

Mandag måtte Oslo Tingrett lytte til at Eides advokat, Per Danielsen, dokumenterte 32 TV-innslag og 17 nettsaker fra tv2.no, hvor det rettes kraftig kritikk mot hjernekirurgens omstridte forskningsprosjekt. Omtalen førte til at prosjektet be stanset.

Det er bemerkelsesverdig at norske leger later til å være godt representert blant dem som velger å gå rettens vei for å gjenopprette sin tapte ære etter kritisk omtale i norske medier.

Terskelen for injuriesøksmål og klager til Pressens Faglige Utvalg varsler et behov for kirurgisk presisjon fra norske medier når man på vegne av allmennheten driver kritisk, undersøkende journalistikk overfor helsevesenet.

Overvåkningen av medisinsk forskning på pasienter er kanskje et område som er forsømt av norske medier. Det bør være svært strenge krav til at slik forskning drives på en forsvarlig måte, og det er i denne saken utvilsomt slik at deler av det offentlige kontrollapparat sov i timen. Statens Helsetilsynet har bl.a. kritisert mangelfull informasjon til pasienter og pårørende om risikomomenter.

Spørsmålet er, ifølge advokat Danielsen, om kirurgen personlig er å laste for det TV2 presenterer er sterkt  klanderverdige handlinger som skadet pasienter:

  • At det ble foretatt inngrep i hjernen kun til forskningsformål på friske mennesker som skulle inn til rutinemessige undersøkelser.
  • At inngrep førte til at en pasient ble lagt i koma og fikk livet ødelagt.
  • At det er en direkte årsakssammenheng mellom forskningsprosjektet og alvorlig hjerneskade til tre navngitte pasienter i TV-innslagene.
  • At en pasient kanskje døde som følge av prøvetakingen.

– Det sies ikke ord for ord, men det inntrykk som alminnelige seere og lesere sitter igjen med er jo at dette må være straffbare handlinger, sa Danielsen i retten.

Han var tabloid nok til å sammenligne beskyldningene med de overgrep som ble begått av den beryktede nazi-legen Josef Mengele i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. En sammenligning som også ble benyttet i et kommentarfelt til artikler publisert på tv2.no og kanalens Facebook-side.

Et grunnleggende spørsmål i injurieretten er fortolkning av fremsatte påstander. Dette vil i høy grad gjelde også i denne saken. Advokat Danielsen mener å ha Høyesteretts støtte for at det folkelige «inntrykk» av utsagnene og presentasjonen skal legges til grunn.

Injurieretten er nå innarbeidet i Skadeserstatningsloven og ikke lenger en del av Straffeloven. I den nye lovens §3-6A er det også nevnt en rekke forhold som innebærer at ærekrenkende ytringer likevel kan anses berettiget. Det skal gjøres en avveining av behovet for personvern mot ytringsfriheten – to grunnleggende verdier som noen ganger kommer på kollisjonskurs i mediene.

Det skal legges «særlig vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilstrekkelig ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.»

Advokat Danielsen mener at i denne saken må hensynet til ytringsfriheten klart vike for hensynet til personvernet. Men her er det altså rom for andre oppfatninger, avhengig av hvordan utsagnene fortolkes og dokumenteres.

Det er ikke ført mange norske injuriesaker på grunnlag av den nye lovgivningen. Siden år 2000 har mye av den juridiske utvikling i Europa gitt ytringsfriheten en viss «forkjørsrett» i disse avveiningene. Men i løpet av de siste to årene har Høyesterett i Norge kommet med et par avgjørelser som innebærer en økt risiko for pressen. Noen mener å registrere en pendelbevegelse i injurieretten.

Dermed kan det likevel være duket for en hel serie av rettssaker. Hvis Eide får medhold mot TV2 kan det bli reist sak mot flere andre norske mediehus som har tatt utgangspunkt i TV2s avsløringer.

Kravet om seks millioner kroner i oppreising savner nesten sidestykke i norsk rett.

– TV2 har ikke ryddet opp etter seg. Det må bli en rekordstor reaksjon. En rekordstor oppreisning, fremholdt advokat Per Danielsen i retten.

Prosessene mot medier i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og retten vil trolig også medføre rekordstore kostnader. Det skal være utbetalt millionbeløp bare i konsulenthonorarer til klageskriver, for utredning av saken og bistand for krisehåndtering. I tillegg kommer de prosessuelle omkostninger. Eide gikk også til sak mot sin arbeidsgiver, Oslo Universitetssykehus, for å få dekket noen av disse kostnadene, men han tapte saken i Oslo Tingrett. Siden er ankesaken forlikt mellom partene.

Per Kristian Eide lot ikke sin ære gjenopprette gjennom behandlingen av denne saken i PFU, som behandlet den såkalte «monster-klagen» som det tok mer enn et år å behandle og som inneholdt påstand om 4000 brudd på pressens Vær Varsom-plakat.

Eide fikk i en av de lengste uttalelsene som PFU noensinne har avgitt, medhold for TV2s brudd på fire av de mest sentrale punktene i Vær Varsom-plakaten. Det gjelder bl.a. punktet om saklighet og omtanke i reportasjen, bredde og relevans i valg av kilder, klargjøring av angrepene i forespørsel om uttalelser og plikten til å fjerne innhold i leserkommentarer som bryter med reglene for god presseskikk.

Men presseetikken skal som regel være strengere enn jussen, som altså ivaretar hensynet til ytringsfriheten.

Eide-saken har sitt utgangspunkt i en anonym varsler som gjorde anskrik om at i dette forskningsprosjektet var ikke alt som det skulle være. TV2s reportasjer fremstår som viktige og utrolig sterke.

Ikke minst gjelder dette dokumentasjonen av en pasient som ble henlagt til en håpløs skjebne på et av Oslos sykehjem som følge av hjerneskade. Han filmes stønnende i sykesengen, hvor han trøstes av kona. Men når denne skildringen brukes gang på gang i alle innslagene, kan den også bli oppfattet som tabloid sminke.

Den tilbakevendende poengteringen av «kun til forskningsformål» og bruken av «skandale»-ordet bidrar til å forsterke det  tabloide uttrykket, som i vår tid kan fremstå som noe gammeldags og helt unødvendig.

Dokumentasjonen av 49 innslag i en rettssal virker selvfølgelig som en sterk og rammende forestilling. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at det er ikke slik TV2s seere og lesere har fått presentert saken.

TV2s journalistikk ligger helt i kjernen av medienes samfunnsoppdrag, som bl.a. er å «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Men mange som utsettes for kritisk og undersøkende journalistikk – ikke minst i helsesektoren – nekter å gi kommentarer eller svare på spørsmål eller benytte seg av retten til samtidig imøtegåelse av de påstander som fremmes.

Pasienter som lider skade av feilbehandling kan reise sak mot helsevesenet. Men denne saken er i hovedsak blitt en sak mot medievesenet.

Valdres-tribunalet

img_2450.jpg

FANDEN PÅ VEGGEN: Pressens Faglige Utvalg studerer TV2s LIVE-dekning av Valdres-saken. NRK gjør video-opptak fra debatten.

Det er tre viktige lærdommer norske medier kan trekke ut av presse-tribunalet som vurderte ni redaksjoners arbeid med nyheten om 13-åringens tragiske død etter spiseforstyrrelser på en hytte i Valdres nyttårsaften 2015:

  • Journalister må lære seg å formulere påstander med forbehold i dekningen av kriminalsaker, eller saker som innebærer at det rettes alvorlige beskyldninger mot personer og institusjoner.
  • Barn har krav på særlig omtanke og vern i medienes omtale av kritiske forhold. Anonymisering innebærer stor varsomhet med bruk av opplysninger som indirekte er egnet til å identifisere.
  • Videreformidling av opplysninger og påstander fra andre medier skjerper kravene til kildekritikk og omtanke i formuleringene.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har vurdert 11 klager mot medienes dekning, og feller oppsiktsvekkende nok sin dom bare seks dager før straffesaken mot 13-åringens mor innledes i Gjøvik tingrett. Hele ni av klagene var innlevert av Norsk Presseforbunds konstituerte generalsekretær Nils Øy, som har initiativrett til å klage mediene inn for pressens egen «domstol».

PFU konstaterte at fem av redaksjonene har brutt bestemmelsene i Vær Varsom-plakatens såkalte barneparagraf:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

TV2, NTB, Dagsavisen, Dagbladet og NRK ble alle felt for å ha rettet mer eller mindre forbeholdsløse anklager mot små barn som mobbere, og at den angivelige mobbingen ble satt i direkte forbindelse med 13-åringens tragiske skjebne. Det er morens versjon. Moren står tiltalt for grov mishandling og omsorgssvikt.

Verst var TV2, som startet den ukritiske formidlingen av morens påstander. TV2 hadde et gammelt intervju med moren i sine arkiver, hvor hun fortalte om mobbing i barneskolen. Noen PFU-medlemmer mente at TV2 ikke klarte å motstå fristelsen til å bruke påstandene i opptaket og relatere dem til Valdres-saken.

TV2 fikk snøballen til å rulle. NTB laget flere saker på grunnlag av TV2s formidling av morens påstander. Disse sakene ble igjen grunnlag for omtalen i andre medier. Til slutt fremsto mobbingen nærmest som et etablert faktum i noen medier.

PFUs vurderinger rammer også NRK meget hardt. Begge kanalene har innrømmet at man burde ha tatt tydeligere forbehold i presentasjonen av morens påstander og vært mer forsiktige med å trekke direkte forbindelse til dødsfallet – samt identifisere skoler og klassetrinn. For NRK rettes oppmerksomheten særlig mot studiovertenes ordbruk, hvor man verbalt veksler mellom påstander med og uten forbehold. Det er bemerkelsesverdig at statskanalens erfarne ankere ikke har innøvd en automatisk evne til formulering av slike forbehold.

Jeg har ikke tall på hvor mange hundre  evalueringsmøter jeg har ledet i VG med understreking av disse reglene. Hos avisens krimreportere ligger forbeholden formuleringsevne innarbeidet nærmest som en genetisk egenskap.

Presseetiske problemer kan gjerne oppstå når journalister uten erfaring fra dekning av etterforskning og rettssaker trer inn på arenaen. Da er det et redaksjonelt lederansvar å påse at spillereglene følges.

To medier fikk PFUs kritikk for sin dekning av Valdres-saken, Aftenposten og Budstikka, men på helt forskjellig grunnlag. I et uttalelse avgitt med dissens får Aftenposten kritikk for å ha brukt formuleringen «Étter det Aftenposten erfarer, ble jenta mobbet».  En formulering fra forrige århundres journalistikk, som antyder at Aftenposten har anonyme kilder for den forbeholdsløse påstanden. Ordet «erfarer» ble dermed gjenstand for en lang og ganske meningsløs diskusjon fra utvalgets side.

Budstikka ble kritisert for å ha publisert et leserinnlegg fra 13-åringens familie, bl.a. med følgende ordlyd: «…men så begynte mobbingen. Det skulle ødelegge livet hennes.». PFU mener at dette er en av de sterkeste påstandene som er servert i medienes dekning av Valdres-saken. Budstikka burde ha redigert innlegget og dempet inntrykket av denne påstanden som et faktum.

Presseforbundets generalsekretær hadde også på ubegripelig vis innklaget avisa Valdres og Verdens Gang for deres omtale av den angivelige mobbingen. Men avisa Valdres hadde formulert seg med et tydelig «skal ha»-forbehold i en bakgrunnsartikkel. Når det gjelder VG endte PFU opp med en ren hyllest til avisas forbeholdne omtale av Barneombudets krav om gransking av flere mobbetilfeller. Et ekstremt godt journalistisk håndverk, uttalte PFUs midlertidige leder, journalist Liv Ekeberg i Agderposten.

PFU opererer med minst tre kategorier uttalelser i slike saker. Det er «BRUDD» på god presseskikk etter reglene i Vær Varsom-plakaten. «KRITIKK» er en mildere kategori avgjørelser, som utvalget selv også betrakter som en fellende uttalelse uten å være brudd. Så er det «IKKE BRUDD», en frifinnende uttalelse.

Men når PFU og Norsk Presseforbund omtaler både «brudd» og «kritikk» som fellende uttalelser, skaper man mye forvirring. Så mye at utvalgets midlertidige leder i Dagsnytt 18, selv kom i skade for å konstatere at «sju av de ni innklagede medier ble felt for brudd på pkt. 4.8 i Vær Varsom-plakaten». Det later til å være behov for en viss opprydning i begrepene her.

Til overmål opererer utvalget også med en medieintern forståelse av indirekte kritikk gjennom bruken av uttrykket «etter en samlet vurdering». Dette skule tilsi at det finnes noe å sette fingeren på, men det er ikke nok til å kunne avgi en fellende uttalelse, så mediet går fri. Komplett umulig å forstå for allmennheten – ja også for fagfolk flest.

I tillegg til generalsekretærens ni initiativklager, skulle PFU denne dagen også ta stilling til to ordinære klager i Valdres-saken. En tilsvarende klage fra foreldre til barn som var utpekt av TV2 som mobbere av 13-åringen. Dessuten en klage med samtykke fra moren mot Budstikkas 10 siders dokument «Den andre historien», et sterkt mediekritisk dokument hvor mobbehistorien plukkes fra hverandre bit for bit ganske ensidig.

Behandlingen i PFU ble en svart dag for moren og hennes støttespillere. TV2 ble felt for brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten, mens Budstikka fikk medhold og rosende omtale for sitt bidrag til den presseetiske debatten. For paradoksalt nok: Uten Budstikkas dokument ville det trolig ikke blitt noen kritisk gjennomgang av medienes omtale av barn som påståtte mobbere – hverken i PFU eller andre steder.

Etter Budstikkas dokument, som ble publisert i november har det i hele vinter pågått en presseetisk debatt om dekningen av Valdres-saken. Mange fagfolk, og bl.a. UNICEF, har engasjert seg. Dekningen er belyst fra mange sider under møter i Oslo Redaktørforening, og senest på den store SKUP-konferansen. Samtidig er selve saken gransket av fylkesmann og helsemyndigheter, og det er gitt ut en bok på grunnlag av morens opplevelse av situasjonen.

Det kan være grunn til å spørre hvor vidt det var nødvendig å reise et presse-tribunal for å få belyst de uheldige sidene av dekningen. Generalsekretærens initiativrett er til for å få belyst saker av prinsipiell interesse eller for å bistå interesser som ikke har så lett for å få fremmet en klage. Den brukes derfor – med rette – ganske sjelden.

Den prinsipielle siden av Valdres-dekningen, om hensynet til barn som anklages for mobbing, kunne vært ivaretatt gjennom vanlig klagebehandling. Det samme gjelder spørsmålet om Budstikkas mulige karakterdrap på moren og forhåndsdom i «Den andre historien».

Dermed kunne pressens selvransakelse også ha funnet sted på et tidligere tidspunkt – i forrige måned – og ikke seks dager før rettssaken mot moren innledes. Jeg vet at Nils Øy alltid er opptatt av å poengtere at juss og etikk ikke er to sider av samme sak. PFU er derfor omhyggelig med å understreke at utvalget bare har vurdert de presseetiske sider av medienes dekning.  Men når man føler behov for å understreke dette i selve uttalelsen, er det samtidig et tegn på at man frykter sammenblanding av juridiske og presseetiske poenger i denne saken. I følge tiltalen skal retten ta stilling til helt andre spørsmål.

Jeg har tidligere minnet om at prinsipputtalelser fra PFU kan være til bedre rettledning av mediene i dekningen av vanskelige saker. En annen mulighet er å utarbeide veiledere for pressens arbeid, slik man har gjort med f. eks. omtalen av selvmord. Også når det gjelder omtalen av mobbing kunne Norsk Presseforbund lagt til rette for en prosess som leder fram til bedre journalistikk.  Prinsipputtalelser og veiledere vil være mer konstruktive bidrag til dette enn PFU-klager på løpende bånd.

Min tidligere kommentarer til denne tragiske saken kan du lese her og her.

PFUs uttalelser i de 11 klagesakene kan du snart lese her.

SKUP er ingen SPØK

 

IMG_2441.jpg

VINNERNE KÅRES: Et av årets aller største øyeblikk er å holde jurytalen på SKUP og kåre verdige vinnere av diplomer for undersøkende journalistikk og SKUP-prisen. En stor ære.

TØNSBERG – Pressens granskere valgte seg selveste Fake News-dagen, 1. april, til å kåre landets beste undersøkende journalistikk. Som leder av SKUP-juryen er det en av årets største gleder å avsløre hvem for har gjort seg fortjent til den gyldne kuben.

I min tale til 517 deltagende journalister på SKUP-festen var det naturlig å ta utgangspunkt i pressens samfunnsoppdrag:

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Det er vår oppgave å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet.

Slik lyder journalistens kall. Det er beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Det er en av grunnpilarene i et vel fungerende demokrati. Det er denne oppgaven som nå utfordres av maktsøkende mennesker som ikke vil arbeide i offentlighetens flomlys. Og som hater journalister, fordi journalister betyr trøbbel og besvær.

Vi er hazzel.

Vi representerer et bunn-nivå av hvor langt det er mulig å synke i menneskeslekten.

Barrack Obama sa følgende i det siste radiointervjuet han ga som president i USA:

«My instinct is everybody hates media right now..that has to be an opportunity..»

Altså: Motstanden mot undersøkende og maktkritisk journalistikk gir oss en sjelden anledning til å vise hvor nødvendig den er. Hvor viktig den er, sa jeg til de feststemte deltagerne på årets SKUP-konferanse. Her presenteres arbeidene til noen av de viktigste premissleverandører for en levende norsk samfunnsdebatt.

Jeg hadde også noen trøstens ord til de kritiserte journalister: Tilliten til våre politikere er langt lavere enn til journalister. Et utsagn som kanskje bør faktasjekkes, men i hvert fall er det slik i USA.

For i et samfunn i sterk forandring, så svekkes tilliten til institusjonene. Til bankene, til skole og presteskap, til journalister og politikere.

I år har juryen vurdert 47 kandidater til SKUP-prisen. Mange mediehus leverer virkelig varene slik de står beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Nivået øker fra år til år. Jeg vil si at i år er nivået på de femten beste arbeidene utrolig høyt og jevnt.

Fra år til år beskrives det ny journalistisk metode i rapportene, som alle kan lære av. SKUP representerer en fantastisk delingskultur som hever kvaliteten på vårt fag. Som fremmer kvalitetsjournalistikk.

Før lørdagens kåring var journalister i Dagbladet beæret med SKUP-prisen tre år på rad. Dette vitner om en sterk kultur for god, undersøkende journalistikk. For to år siden måtte VG-sjefen, Torry Pedersen, svare overfor SKUP-konferansen på hvorfor avisen ikke lenger vant SKUP-priser. Til å svare på spørsmålet fikk han hjelp av et panel, med bl.a. BT-redaktør Gard Steiro – pussig nok.

I dag kan vi konstatere at Steiro-hjelpen må ha virket. VG kunne innkassere både SKUP-prisen og tre diplomer på den nye VG-sjefens første SKUP-konferanse. I tillegg ble det delt ut diplom til Stavanger Aftenblad og Dagbladet. De beste metoderapportene kan du lese her.

SKUP-jury 0104 2017

JURY VORSPIEL: Klar til å dele ut den gyldne SKUP-kuben. F. v. Trond Sundnes, Linn Kongsli Hillestad, Asbjørn Olsen, Bernt Olufsen og Vibeke Haug. Jurymedlemmene Tone Jensen og Bjørn Sæbø var ikke tilstede i Tønsberg.

De sju medlemmene av SKUP-juryen har i vinter lest ca 1000 sider metoderapporter og satt seg inn i hundrevis av vedlegg med tekst, grafikk, lyd og video. Det har vært krevende og givende, men juryen ber tynt om at journalistene fatter seg i korthet.

Juryen har vurdert alle de 47 kandidatene opp mot kriteriene for prisen. Arbeidet skal fremfor alt ha nyhetsverdi, altså være en avsløring. Det skal inneholde en beskrivelse av metoden, gjerne ny metode og avsløringen  skal ha fått konsekvenser. Det er altså ikke nok å levere en interessant og god beskrivelse av en problemstilling.

Dessuten skal juryen vurdere graden av egne undersøkelser, originalitet, motstand, vesentlighet, dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering, etiske problemstillinger og formidlingen av innholdet.

Sentralt i juryens vurderinger er spørsmålet om kandidatenes evne til å stå hele løpet ut.  Evnen til oppfølging. Å bringe saken helt i mål slik at de forhold som avdekkes får konsekvens. Dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

Vi lar oss ikke lenger overraske av maktapparatenes utrettelige motstand mot å la offentligheten få innsyn i det de driver med. De lærer aldri. Også i år er metoderapportene deprimerende lesning hva angår synet på offentlighet i forvaltningen. Et syn som ofte går på tvers av de uttalte politiske målsettinger. Vi trenger nå et straffeansvar knyttet til forsøk på å hindre lovlig og berettiget innsyn.

Medias oppgave er å avdekke forhold i samfunnet som det er verdt at folk vet om. Den som har noe å skjule møter ofte denne journalistikken med påstanden om at media sprer falske nyheter. For å underbygge slike påstander sender de gjerne en klage til Pressens Faglige Utvalg, bistått av advokater eller kommunikasjonsrådgivere.

Dette har vi i vinter vært vitne til i Trondheim, hvor Adresseavisen avdekket hvordan Ap-politikeren Rune Olsø og hans selskap skulle betales seks millioner kroner for å bistå eiendomsutviklere i en kommunal omreguleringssak. Alle tenkelige midler tas i bruk for å diskreditere samfunnsnyttig journalistikk.

Mye av skytset mot undersøkende journalistikk rettes i dag mot journalistisk vinkling og karakteristikker i lederartikler og kommentarer. Blandet med alt mulig annet som sirkulerer i sosiale medier er det mulig å skape et inntrykk av at journalistikken har en egen agenda, ut over det å opplyse allmennheten. Det kan kanskje være verd å drøfte om vi oftere bør la faktum tale for seg selv.

Årets prisutdeling vil være en kraftig markering av at god undersøkende journalistikk krever ressurser og tid. Og av et ord som jeg låner fra den nye redaktøren av The Guardian, Katharine Viner. Nemlig at:

«Det som skiller god fra dårlig journalistikk, det er hardt arbeid».

Vinnerne av SKUP-prisen, VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman, viser dette i sin metoderapport om Psykiatri-avsløringen, som handler om ulovlig, uregistrert og ukontrollert bruk av tvangsmidler på den svakeste pasientgruppen i norsk helsevesen. Den største skandalen i Helse-Norge denne stortingsperioden. Et strålende eksempel på hvordan media til de grader kan levere sitt samfunnsoppdrag.

Politisk schizofreni

IMG_2406

SISTE FØR FØDSELEN: Sylvi Listhaug kommuniserer direkte med velgerne via Facebook. Etter fødselen kanskje også via politisk innholdsmarkedsføring i dagspressen.

Det er blitt betegnende for vår mediehverdag at samme uke som redaktørene lover fornyet innsats mot allskens propaganda og falske nyheter, så vil de samme redaktørene selge sine spalter til politisk innholdsmarkedsføring fra partiene foran høstens stortingsvalg.

Dermed vil de flytte reklamen inn i selve samfunnsoppdraget, nesten fire tiår etter at norsk presse kvittet seg med parti-åket og fremsto mer som uavhengige leverandører av premissene for vårt politiske ordskifte.

På fagspråket kalles det en «tankeforstyrrelse», en tilstand hvor det kan være vanskelig å skille mellom virkelighet og innbilning. Vrangforestillinger. En tvangstanke som later til å bli stadig mer utbredt er at uavhengig journalistikk ikke kan overleve uten finansiering fra reklame i journalistisk forkledning.

Politisk reklame i dagspressen er ikke noe nytt. Siden slutten av 1980-årene har våre partier brukt en betydelig andel av sine valgkampbudsjetter på avisannonser. Det har vært et velkomment tilskudd til avisenes bunnlinje i valgår.

Politisk TV-reklame er derimot forbudt i Norge. Utrolig nok. Det er vanskelig å se logikken bak dette. Eller skyldes forbudet kanskje at politisk TV-reklame ville ligne for mye på politisk TV-reportasje, slik at det blir vanskeligere for publikum å skille virkelighet fra innbilning?

Akkurat som på Facebook hvor enetale fra politikere lett lar seg blande med budskap fra venner..

I VG ble det utarbeidet klare policyregler for publisering av politiske budskap på annonseplass. Annonsenes innhold skulle vurderes av politisk redaktør og man skulle ikke tillate karakteristikker av andre partiers politikk, kun presentasjon av egne standpunkter. Dette er kanskje verd å merke seg før man presenterer betalt politisk propaganda som til forveksling ligner på politiske analyser eller kommentarer.

Det ble også vedtatt klare regler for hvor i avisen politisk reklame kunne plasseres. For eksempel var det ikke tillatt å plassere denne reklamen i tilknytning til redaksjonens kommentarstoff lengst frem i avisen. Side 3, som var motstående til avisens lederside, skulle ikke inneholde reklame i det hele tatt.  Heller ikke avisens førsteside.

Er det noe som kjennetegner annonseavdelinger i norske aviser så er det at lysten på nytt territorium og nye produkter er umettelig. Flytting av et grensegjerde for publisering av kommersielt innhold vil umiddelbart bli erstattet av forslag om ny fremrykning. Dette kan selvsagt virke positivt og drivende, men stundom også oppleves som en plage av redaktørene.

Så ble da også side 3 til slutt en arena for politisk annonsering i VG. Avisens politiske analyser kunne ledsages av propaganda fra Fremskrittspartiet. Dette partiet har lenge hatt en svært offensiv strategi når det gjelder politisk reklame.

I følge Redaktørplakaten er det redaktøren som har ansvaret for alt innhold i norske aviser. Også reklamen. Interne regler for vurdering og plassering av politisk reklame er derfor blitt til etter konstruktiv meningsbrytning mellom redaktøren og direktøren, som har hatt det kommersielle ansvaret. I mer enn ti år hadde jeg slike diskusjoner med min partner i ledelsen av VG, Aslak Ona. Det kunne være tøffe diskusjoner, men Ona hadde stor respekt for de uavhengige, redaksjonelle vurderinger.

I dag tilligger det oftere én person, som både har kommersielt og redaksjonelt ansvar, å ta disse beslutningene. Dermed flyttes også arenaen for debatt om disse tingene inn i redaksjonen – f.eks. mellom sjefredaktør og redaksjonsklubb, slik vi nå ser i Bergens Tidende. Redaksjonsklubben i BT er sterkt kritisk til avisens planer om å  tillate politisk innholdsmarkedsføring.

Direktørredaktøren står her overfor en svært vanskelig balansegang mellom beskyttelse av ytringsfrihet og finansiering av uavhengig og maktkritisk journalistikk. I følge pressens Vær Varsom-plakat skal redaktøren opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Redaktøren skal dessuten verne om redaksjonens produksjon av fri og uavhengig journalistikk.

Spørsmålet er om dette er forenlig med salg av politisk reklame forkledt som journalistikk. Er det bare et spørsmål om å merke den politiske propagandaen som reklame?

Eller dreier dette seg mer om uforenlig sammenblanding med selve kjernen i pressens samfunnsoppdrag?

Jeg er nok tilbøyelig til å mene det siste. Vær Varsom-plakaten stiller strenge krav til at det skal være et tydelig og for publikum åpenbart skille mellom journalistikk og reklame i media. Jo nærmere betalt propaganda flytter seg kjernen i vårt oppdrag, desto vanskeligere blir det for publikum å skille skitt fra kanel. Under valgkampen i 2015 vakte det oppsikt da avisen Nordlys publiserte reportasjer med Arbeiderpartiets ordførerkandidat som var betalt av Tromsø Ap og merket som sponset innhold.

Vær Varsom-plakaten fremhever dessuten at all redaksjonell omtale skal være journalistisk motivert og at ukritisk videreformidling av PR-stoff skal unngås. Når det gjelder politisk journalistikk har det ikke alltid vært slik. Da jeg startet min karriere som politisk reporter på Stortinget høsten 1975 var det f. eks. vanlig at mange av avisenes journalister satt inne i partienes gruppemøter hver onsdag. Journalister ble «sikkerhetsklarert» av partienes gruppestyre.

Medarbeiderne i Aftenposten og Adresseavisens stortingsredaksjon møtte i Høyres stortingsgruppe. Journalister fra Arbeiderbladet og Arbeidernes pressekontor i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Og Nationen i Senterpartiets gruppe, f. eks.

Den politiske journalistikken var refererende og preget av politiske utspill. «Klipp og lim» var et begrep lenge før internett. Journalistene gikk fra grupperom til grupperom og samlet kopier av manuskripter som ble klippet og limt sammen til referater. Utover formiddagen gikk telefaksen mellom Aftenpostens kontor i Alliancegården uavbrutt med sammenklistrert innhold til Aftennummerets redaksjon i Akersgaten. Saken ble bare utstyrt med noen innledende journalistiske fraser.

Media var ellers preget av utspill-journalistikk, hvor politikere gjerne sendte den ene prøveballongen til værs etter den andre, ispedd politisk intrigespill partier imellom eller internt i partiene.

Avisenes politiske redaksjoner var av betydelig størrelse, rent mannskapsmessig. Da jeg ledet VGs politiske avdeling i 1986/87 kunne 12 – 15 reportere være samlet til morgenmøte. Gradvis vokste det fram en sterkere kultur for vinkling og kommentar i politisk journalistikk. Samtidig som den ble mer uavhengig av politiske krefter.

Det har tatt oss noen tiår å bygge opp den uavhengige politiske journalistikken i Norge. Det er denne som nå skal utfordres av politisk innholdsmarkedsføring. Utviklingen er ikke bare drevet fram av kommersielle interesser og behov for finansiering av journalistikk. Den skyldes nok også et stadig sterkere vinklingsregime og et mer ensartet politisk kommentariat i media, som tar plass på bekostning av politikernes ønske om å komme til orde uredigert.

Stadig mer av reklamen i nettaviser vil bli distribuert i form av video. Dette gjør det mer attraktivt for politikerne å kjøpe seg plass for å kunne kommunisere gjennom lyd og levende bilder. En slik utvikling vil gjøre forbudet mot politisk TV-reklame enda mer ubegripelig.

Samtidig er redaktørenes vilje til å selge plass til politisk propaganda blitt så sterk at den også uroer mange politikere. Det er slett ikke sikkert at alle partier vil benytte seg av tilbudet om politisk innholdsmarkedsføring.

Også i reklame- og kommunikasjonsbransjen er det en gryende uro over at innslaget av innholdsmarkedsføring kan bli så sterkt at det går ut over medias tillit og troverdighet – tynnslitt som den allerede er etter anklager om falske nyheter og en sterkt personlig journalistisk agenda.

I vår tid tar algoritmene stadig over flere av redaktørens oppgaver. Strømmen av innhold rettes i stigende grad inn mot deg personlig. Slik maskinen har lært seg å tolke dine interesser og behov – og kanskje muligheten for påvirkning.

 Dermed kan vi kanskje vente at media nå vil styre innhold inn til din mobil slik at du endrer oppfatning?