Når redaktøren har en Plan

 

KJØR DEBATT: Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen i debatt om sponing med PFUs nestleder Anne Weider Aasen (TV2) og redaktør Erik Waatland (t.v.) i nettavisen Medier 24. Til høyre debattleder Elin Ludvigsen (TV2).

Vil Norsk Presseforbund akseptere sponsing av aktualitetsjournalistikk som ny finansieringskilde for mediebedriftene? Spørsmålet er høyaktuelt etter at både journalistlag og redaktørforening nå setter det på dagsorden og diskuterer behovet for nok en revisjon av Vær Varsom-plakaten.

Forleden kveld var temaet gjenstand for debatt på et felles medlemsmøte mellom Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening. Utgangspunktet for debatten var en fornærmet Aftenposten-sjef; Espen Egil Hansen, etter at avisen i vår ble felt for brudd på god presseskikk i Pressens Faglige Utvalg. Klagen var rettet mot programkonseptet «Stuck» som Aftenposten lot sponse av Plan International.

Aftenposten mener at det smaker av «presseetisk apartheid» når avisen blir felt i PFU, mens NRK og TV2 får ture fram som de vil med sponsing i tide og utide. Espen Egil Hansen viser bl.a. til TV2s program «Truls i Nepal», som også er sponset av Plan.

Til debattmøtet var jeg på forhånd invitert til å gi noen kommentarer. Her er noe av det jeg ga uttrykk for:

De siste fem årene har norske redaktører, som tidligere satte sin ære i å forsvare redaksjonell integritet og uavhengighet til siste blodsdråpe, lat seg presse ut i et kommersielt myrlandskap av nye annonseformater som til forveksling ligner på journalistikk.

Journalister og redaktører i Norge brukte 100 år på å etablere et medielandskap preget av uavhengig og kritisk journalistikk uten innslag av PR og tekstreklame. Med et tydelig og åpenbart skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Truet av sviktende finansieringskilder for journalistikk har enkelte av dagens redaktører startet nedrivingen av dette byggverket. Nå lovprises pengestrømmer fra såkalt innholdsmarkedsføring. Fra reklame forkledt som journalistikk. Fra sponsing av redaksjonelt innhold.

Samtidig er vi vitne til et veldig positivt bilde: Nesten alle mediehus kan melde om stigende inntekter fra brukerne. Aftenposten, som tidligere var finansiert 70 prosent av annonser og 30 prosent av abonnementsinntekter, kan nå melde om brukerinntekter som overstiger 70 prosent av de totale inntektene.

Det var utvilsomt riktig av Norsk Presseforbund i 2015 å innarbeide de viktigste reglene fra Tekstreklameplakaten i Vær Varsom-plakaten. Siden har PFU behandlet et mindre antall klager mot de nye kommersielle formatene, og utvalgets uttalelser har korrigert kursen for noen mediehus som seilte i feil retning.

Mange av PFUs konklusjoner handler om merking. Mye synes å være akseptabelt bare det er tydelig nok merket. Det eksisterer ingen felles retningslinje for tydelig merking. Men Vær Varsom-plakaten inneholder en krevende formulering: Det skal være et tydelig skille og «åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold». Dette er mye mer krevende enn det mange redaktører later til å oppfatte.

Redaktører som gjerne kaller en spade for en spade, vegrer seg åpenbart for å gjøre dette når det handler om de nye formatene som skal finansiere journalistikken. Altså å kalle kommersielt innhold for «annonse» eller «reklame». I stedet har man introdusert mer diffuse begreper for publikum. Hensikten kan ikke være en annen enn å tilfredsstille kundenes behov for å bli oppfattet på samme måte som redaksjonelt materiale.

Jeg frykter at merking kan utvikle seg til å bli en myk og behagelig sovepute for landets redaktører. Og at resultatet kan bli svekket tillit til medienes uavhengige stilling. Til selve samfunnsrollen.

Det er grunn til å minne om at verken mobilformatet eller rulletekster innbyr til tydelig merking som gir åpenbar tolkningsmulighet for publikum. Begreper som «i samarbeid med» gir svært liten og presis mening om hva dette egentlig innebærer.

Internasjonalt søker journalistikken flere nye finansieringsformer. En av dem er sponsing. Som fenomen fremstår sponsing av redaksjonelt innhold i dag som på mange måter mer renhårig i et integritetsperspektiv, og lettere å oppfatte enn såkalt «innholdsmarkedsføring», og fremfor alt i forhold til «native advertising» – selveste gjøkungen i vårt redaksjonelle rede.

Jeg tenker da spesielt i forhold til sponsing av redaksjonelle seksjoner, dekningsområder og dekningen av store publikumsarrangementer. Sponsing av enkeltstående innslag synes mer komplisert.

Jeg oppfatter sponsing som lettere å kommunisere overfor publikum enn «annonsørinnhold» som i mange tilfeller invaderer eller vil erstatte tradisjonelle redaksjonelle stoffområder som forbrukerjournalistikk, privatøkonomi, familieliv, reiselivsdekning, bilstoff og deler av kulturjournalistikken.

Vær Varsom-plakaten presiserer at sponsing av nyhets- og aktualitetsjournalistikk ikke er forenlig med god presseskikk. Men hverken Norsk Presseforbund eller PFU gir noen definisjon av begrepet «aktualitetsjournalistikk». Tradisjonelt aksepteres sponset dekning av idrettsarrangementer, men er ikke sportsjournalistikk også aktualitetsjournalistikk??

Sponsing av  redaksjonelt innhold er likevel ikke bare et presseetisk spørsmål. Det er også et spørsmål om lovgivning. Både nasjonal lovgivning og EU-direktiver setter hindringer i veien for sponsing av aktaulitetsjournalistikk i audiovisuelle formater.

RØDT ELLER GRØNT? Møtedeltagerne gikk til votering for eller mot PFUs kjennelse. Aftenpostens stabsjef Arild Kveldstad (t.v.) valgte rødt kort – jeg gikk for grønt. Foto: KJESRTI LØKEN STAVRUM

Den nye  debatten ble altså  utløst av at PFU tidligere i år felte Aftenposten for brudd på god presseskikk i forbindelse med sponsing av programkonseptet «Stuck», som er produsert i et samarbeid med produksjonsselskapet TV Wonder. Utvalget fastslår at formidlingen av en norsk jentes møte med overgrepsutsatte tenåringer i Latin-Amerika er å oppfatte som aktualitetsjournalistikk. Altså ingen reality-serie eller dokusåpe, som Aftenposten viser til.

Merkingen av Plan International som samarbeidspartner mener PFU er presseetisk forsvarlig.

Av klagebehandlingen fremgår det likevel noen interessante poenger: Aftenposten skriver i et tilsvar at man ville hatt andre krav til bredde og nyansering, dokumentasjon og kildekritikk dersom programserien var laget i avisens utenriksredaksjon. Likevel har man det hele og fulle ansvar for innholdet. Aftenposten opererer altså her med to ulike presseetiske standarder.

Aftenposten blander også sammen rollene som sponsor og kilde. Av tilsvaret fremgår det at Plan International har bidratt med både finansiering og «uunnværlig faglig ekspertise». PFU finner det likevel ikke godtgjort at sponsoren ikke har hatt innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Når sponsorens faglige råd er uunnværlige må de vel kunne sies å ha en viss innflytelse..

Aftenposten er tydelig irritert over at NRK og TV2 får ture fram med sponsede reportasjereiser i forbindelse med TV-aksjoner og artistgallaer. Sammenligningen er imidlertid haltende. Jeg tror nemlig publikum i stor grad oppfatter at dette dreier seg om rene innsamlingsaksjoner til bistandsorganisasjonene.

Norsk presses etiske standarder på områder som har med integritet og uavhengighet å gjøre, blir gjerne til gjennom de vurderinger som utgis fra Pressens Faglige Utvalg. Det kommer færre klager til utvalget fra publikum på disse områdene enn på områder hvor personer, grupper eller institusjoner blir mer direkte rammet av publiseringer. PFU trenger derfor hjelp til å identifisere aktuelle problemstillinger i mediene. Presseforbundets generalsekretær hadde tidligere en egen referansegruppe, som kunne fremme forslag til klager med utgangspunkt i generalsekretærens initiativrett. Kanskje er det på tide å gjenopprette denne ordningen.

Tidvis er også prinsipputtalelser fra PFU egnet til å spre kunnskap og bedre vurderingsevne i presseetiske spørsmål. På Presseforbundets hjemmeside ligger det i dag slike uttalelser som må sies å være fullstendig utgått på dato. En prinsipputtalelse fra 2003 karakteriserer det som «uakseptabelt at artikler som framstår som redaksjonelt stoff, utarbeides av avisens annonse- og markedsavdelinger». Det er «heller ikke akseptabelt at avisens annonse- eller markedsavdelinger leier inn journalistisk arbeidskraft utenfra, på siden av eller tvers av redaksjonen. Slike ordninger bidrar til å skape uklarhet om hva som settes på trykk ut fra rene journalistiske kriterier og hva som publiseres ut fra kommersielle interesser.»

Norsk presse har vel klatret over det gjerdet for lenge siden. Nå er det et annet spørsmål som melder seg: Lot vi for ukritisk og lett, reklamemakerne realisere sin våte drøm om å ta i bruk journalistiske grep i formidlingen av kommersielle interesser? Hvis svaret er «ja» lar utviklingen seg neppe reversere.

Her kan du se opptak fra debatten.

Møtet med Veggen

BLIR VEGGPRYD: Hilde Haugsgjerd får snart plass i Aftenpostens historiske redaktørgalleri. I løpet av fem år har hun introdusert Aftenposten på nye digitale plattformer, fornyet avisens grafiske uttrykk, lagt ned Aften-utgaven og relansert A-gagasinet. Hun rakk også å innføre en digital betalingsvegg før nettredaktøren, Espen Egil Hansen overtok jobben. Foto: TRYGVE INDRELID, Aftenposten.

Når vår gamle tante tar skrittet over i en digital verden er det kanskje på tide å kvitte seg med bunkene av papiraviser som nærmest truer med å bli til veggpryd i stua. Sist uke introduserte Aftenposten sin betalingsløsning for nett – et lesemeter – og gjorde alt sitt innhold tilgjengelig digitalt. Jeg har logget meg inn.

For et par uker siden ble jeg oppringt av en kar fra Dagens Næringsliv, som tilbød DN som e-avis for et årlig tillegg på en drøy hundrelapp. Til gjengjeld skulle jeg få laste ned avisen klokken 22 kvelden før utgivelsesdagen. Jeg slo til.

Siden 1978 har jeg vært abonnent på den svenske avisen Dagens Nyheter, som utgis i Stockholm. Avisen har i alle år hatt morgendistribusjon i Oslo sentrum. Men da jeg kom tilbake fra ferie i august lå det et brev i min posthylle. Heretter ville avisen bli distribuert med post dagen derpå. Men jeg kunne få alle digitale tilganger umiddelbart..

VG+ har jeg abonnert på lenge, så nå øyner jeg et håp om at det skal bli mer orden i stua og at det blir nytt monn i avfallsdunken for papir.

Medievanene er i kraftig endring. Nå leser vi morgendagens avis i dag. I går kveld kunne jeg lese dagens førsteside av Aftenposten via Twitter.  Aller best liker vi å lese om det som skjer NÅ.

Hilde Haugsgjerd forlot i helgen redaktørkrakken i Aftenposten. Hun rakk dermed å digitalisere Aftenposten før nettredaktøren Espen Egil Hansen overtok ledelsen. Alle Schibsteds regionaviser har nå gjort sitt innhold tilgjengelig digitalt gjennom ulike betalingsløsninger. Polaris-eide Adresseavisen ventes å introdusere en betalingsløsning neste år.

Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har valgt såkalte «freemium»-modeller med forskjellige fordelinger mellom gratis og betalt innhold. Erfaringene er så langt ganske gode. Opplagssvikten var i ferd med å krype oppover mot fem prosent, og er nå redusert til null eller et par prosent. På daglig basis kommer det nå flere nye abonnenter til enn det er stoppordrer. I Stavanger og Bergen er det fortsatt digital vekst, og på mobil er digitalveksten meget sterk.

Aftenposten har valgt en annerledes betalingsmodell, en metermodell, hvor du kan lese åtte artikler gratis i uken. Et digitalt abonnement koster 199 kroner per måned. Noen helfrelste digitale evangelister mener at satsingen er halvhjertet og bare tar sikte på å bevare gamle abonnenter. Man har også påpekt at betalingsløsningen nærmest ligner på en sveitserost, siden den enkelt lar seg omgå og at det dessuten er mulig å dele betalt innhold via sosiale medier.

Aftenposten har valgt å satse på den samme modellen som New York Times har hatt i snart tre år, og som betraktes som litt av en suksesshistorie. Fire av ti amerikanske aviser har valgt å følge New York Times eksempel.

56 prosent av inntektene til NYT kommer nå fra leserne. 727 000 «digital only» abonnenter er kommet til. Den digitale inntektsveksten fra leserne overstiger en milliard kroner årlig. Men suksesshistorien er skjør. Siden i sommer er veksten flatet nesten helt ut og New York Times må starte jakten på nye inntekter.

Over 100 nye produktløsninger skal være testet ut. Det gjelder å finne fram til produkter som folk vil betale for og som ikke spiser av allerede etablerte inntektsstrømmer. Bransjeanalytikere forventer at NYT i løpet av første halvår 2014 vil lansere betalte tjenester innenfor områder som mat & restaurant, faktaopplysning og kommentarstoff. Problemet er at på disse feltene vrimler det av gratis tilbud eller at de allerede inngår i den eksisterende New York Times-tjenesten.

De som kritiserer avisenes betalingsløsninger mener at journalistikken skal være reklamefinansiert i likhet med innhold som vi får tilgang til gjennom Facebook og Google. Men det koster mye å produsere originalt innhold av høy kvalitet. Mediene trenger også inntekter fra brukerne, og jeg tror folk er villig til å betale en slant for det.

Dessuten vil betalingsløsningene gi tilgang til store mengder data om brukerne og deres adferd. Dette vil i sin tur kunne benyttes til å øke annonseinntektene vesentlig.

 

* Artikkelforfatteren har styreverv i Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Polaris Media Group.

Det gode navn og rykte

«Kastet inn i verdens harde virkelighet
der en guttesjel blir dømt til ensomhet
Morgan Kane var hans navn..»

 

Teksten til Benny Borgs fremføring av Balladen om Morgan Kane kverner i mitt hode der jeg sitter på trebenken i rettssal 369 i Oslo Tinghus og lytter til injurieanklagene mot Aftenposten. Tidligere ishockey-spiller og direktør i Fredrikstad Fotballklubb Morgan Andersen kjemper en innbitt kamp for sitt gode navn og rykte, selv etter at han er straffedømt til et års betinget fengsel for dokumentfalsk i den såkalte Mikel-saken. 

Det er ikke bare fornavnet som vekker assosiasjonen. Det er den firskårne standhaftigheten. Staheten. Behovet for å forsvare sitt eget ry koste hva det koste vil. Og den nærmest lovløse vill vest-kulturen som ser ut til å råde i deler av norsk fotball. 

Det er ikke mange som i dag velger å gå rettens vei med injuriesøksmål mot mediene. Det siste tiåret har ytterst få søksmål ført fram, som følge at ytringsfriheten har fått et forsterket vern i europeisk rett. 

En av de mest standhaftige og ærebevisste – tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken – representerer unntaket. I Oslo Tingrett fikk han en million kroner etter oppslag i Dagbladet. Lagmannsretten reduserte beløpet til 200 000. Men saken er anket til Høyesterett. 

Nå håper Morgan Andersen at Oslo Tingrett skal gi ham 3,7 millioner kroner i oppreisning og erstatning etter at Aftenposten avdekket en faktura i FFK som angivelig ble utbetalt som honorar for speidervirksomhet i regi av fotballspilleren Agbar Barsom. Beløpet på en million kroner mistenkes å være et fordekt «sign on fee». 

Morgan Andersen viser til at han var sykmeldt på det aktuelle tidspunkt og aldri har hatt noe med verken avtaler, fakturaen eller utbetalingen å gjøre. Beskyldningene om dette ble fremsatt i et oppslag i Aftenposten dagen etter at han i desember 2011 ble pågrepet og siktet i den såkalte Piroja-saken. Den estiske fotballspilleren Piroja hadde angivelig fått utbetalt et tilsvarende millionbeløp gjennom et agentselskap. Saken etterforskes fortsatt av Skatt Øst og politiet. To representanter for skattemyndighetene satt på tilhørerbenken i rettsal 369 under den tre dager lange rettssaken i forrige uke. 

Aftenposten er tidligere felt i Pressens Faglige Utvalg fordi Andersen ikke fikk anledning til samtidig å imøtegå de sterke beskyldningene. Avisens journalistikk var basert på anonyme kilder og ganske unøyaktig i formen.  Men i artikkelen ble det offentliggjort en mystisk faktura som var påført Morgans Andersens navn som referanse. 

Etter å ha hørt vitneprovene fra et knippe tidligere fotball-ledere i Fredrikstad Fotballklubb synes jeg saken mer og mer handler om norsk fotballs gode navn og rykte. Ingen – absolutt ingen – husker noe som helst om den oppsiktsvekkende og uvanlige millionfakturaen. 

Millionbeløpet ble utbetalt til en svensk konto, son ingen kjenner eieren til. Det sveitsiske agentselskapet som angivelig skulle ha utstedt fakturaen, benekter et hvert kjennskap til den og kontoen er ikke deres.. Det foreligger en underskrift på fakturaen som ingen med sikkerhet kan identifisere.  Det foreligger ingen underskrifter fra noen ansvarlig i klubben. Ingen styremedlemmer kan erindre å ha behandlet saken. 

Likevel valgte fungerende direktør Morten Huth å utbetale pengene – uten å sjekke det avtalemessige underlag. Uten å sjekke fakturaen mot leveranse. Uten noe som helst, egentlig. Uten å huske noe. Det er oppsiktsvekkende at en kjent størrelse i plankebyens forretningsliv tok så lett på det. 

Dermed fremstår denne saken like meget som et angrep på omdømmet til norske fotball- ledere. Den er et interessevekkende gløtt inn i en verden som hadde fortjent en hærskare av undersøkende og gravende journalister. 

Kan hende blir Aftenposten dømt til å betale oppreisning til Morgan Andersen etter de udokumenterte påstandene om hans medvirkning. Men kravet hans om erstatning er så luftig at det neppe blir innfridd. Det skal meget nøyaktig dokumentasjon til før noen kan dømmes til å betale erstatning. Her holder det neppe med anførsler om hypotetiske tap. 

Det er ufortjent mange penger i omløp i norsk fotball. Norske sportsredaksjoner mangler kompetanse til å forfølge alle de tvilsomme transaksjonene. Det vitner sakene fra Fredrikstad om og denne uken kommer vi til å få et nytt innblikk i miljøet når den såkalte Gunnarsson-saken fra Stabæk kommer opp for retten.

I reklamens makt

 

ANNONSE: Slik unngår du hjerteinnfarkt fra Aleris – med Aftenposten.no

Før handlet kommersiell journalistikk om å lage førstesider som «solgte» aviser. Nå handler det i stedet om å publisere «kommersielle artikler» med reklamebudskap – til forveksling lik medienes forbrukerjournalistikk. Med sviktende inntekter fra papirannonser og jakt på digitale annonsekroner tvinges norske redaktører til å akseptere annonseformater som kan svekke medienes uavhengighet og troverdighet. 

Denne vinteren skal presseorganisasjonene i Norge revidere den såkalte Tekstreklameplakaten, som skal opprettholde et tydelig skille mellom de redaksjonelle og de kommersielle budskap i pressen. Tekstreklameplakaten er en forlengelse av Vær Varsom-plakaten og brudd på reglene blir påtalt av Pressens Faglige Utvalg (PFU). 

Styret i Norsk Redaktørforening reiste i september på strategisamling i Palma de Mallorca for å drøfte høringsuttalelsene til de foreslåtte endringer i Tekstreklameplakaten. Men bare en håndfull redaktører gadd å engasjere seg i debatten på forhånd. Redaktørforeningens endelige forslag til justeringer inneholder heller ingen nye tydelige grensegjerder som vil hjelpe redaktørene i arbeidet. 

Det var heller ingen høy temperatur da PFU for et par uker siden fikk seg forelagt en klage over brudd på Tekstreklameplakaten i Nettavisen. Avisen ble merkelig nok frifunnet for å ha publisert en såkalt «kommersiell artikkel» med hemningsløs tekstreklame for e-sigaretter i sin mobilutgave. Artikkelen var etter sigende produsert av en kommersiell medarbeider med redaksjonell byline, og som til og med besvarte klagen overfor PFU. Ansvarlig redaktør Gunnar Stavrum må ha tatt seg en utrolig lang ferie. 

PFU`s leder – Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd – var heller ikke villig til å felle Nettavisen for brudd på god presseskikk. Under behandlingen utbrøt hun lakonisk:

– Dette er et område som vil eksplodere, det er vel her avisene skal tjene penger i fremtiden.. 

Også Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold var villig til å la nåde gå for rett i denne saken. Nettavisen hadde innrømmet feilen og etter kort tid rettet opp mobilsiden.

På Nettavisens førsteside var den kommersielle artikkelen merket «Innstikk» og i artikkelformat var den merket «annonsebilag». 

Det ble en flau forestilling i PFU, hvor bare de to representantene fra Norsk Journalistlag evnet å forholde seg prinsipielt til klagen. Line Noer Borrevik fra Stavanger Aftenblad understreket at plakaten ikke er til å misforstå: Reklameinnslag som tar sikte på å fremstå som et redaksjonelt produkt skal avvises. Slik artikkelen fremstår, er den et klart brudd på punkt 2.6 i Vær Varsom-plakaten, mente hun – uten å ta dissens på PFU`s uttalelse. Frikjennelsen var dessuten ledsaget av en halvkvedet vise hvor utvalget advarer mot å blande sammen redaksjonelle og kommersielle begreper. 

Fra palmenes skygge på Mallorca hører jeg at Redaktørforeningens styre også var opptatt av om annonseformater på nett skaper uklarhet med hensyn til skillet mellom redaksjonell tekst og betalt innhold. Spørsmålet illustreres godt av et eksempel på Aleris-annonser i Aftenposten.no  som jeg fikk oversendt fra en kollega tidligere i høst: 

«Slik forebygger du hjerteinfarkt – Finn ut hvordan det egentlig står til med hjertet ditt», lyder fronthenvisningen som er illustrert med et bilde av eldre herre i hjertekrampe. Et ørlite merke «ANNONSE: Aleris» skal gjøre leseren oppmerksom på at dette er et reklamebudskap. Ellers fremstår presentasjonen som et stykke forbrukerjournalistikk. 

Aftenposten.no er langt fra alene om denne type «innstikk» eller «annonsebilag».  VG`s ansvarlige redaktør Torry Pedersen minner i en høringsuttalelse om at det i år trykkes 150 millioner færre norske aviser enn for ti år siden. Færre solgte aviser og reduserte annonseinntekter setter journalistikken under dobbelt press. For å sikre finansieringen av kvalitetsjournalistikk er det nødvendig å prøve ut både sponsing, produktplassering og salg av annonser til spesifikke sakskompleks. 

I programmet «Foppall» på VGTV sitter journalistene og drikker av svære krus fra Pepsi Max.

I rulleteksten står det at programmet inneholder produktplassering. Men det blir ikke opplyst noe om hva slags produkt det dreier seg om. Man skal ikke gå lenger enn til Danmark for å finne et land hvor produktplassering i media er ulovlig. 

Spørsmålet er hvordan man ivaretar den redaksjonelle troverdighet og tydelighet overfor publikum, samtidig som man ikke ødelegger muligheten for at mediene kan utnytte ny teknologi til å skape produkter som genererer inntekter. 

Det er ikke lett. Kanskje blir det ikke lenger reine ord for penga i media, men reine penger for ord..

***

Her er reglene:

Pkt. 2.6 i Vær Varsom-plakaten:  «Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Avvis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet.» 

Pkt. 1 i Tekstreklameplakaten: «Produktomtaler og produkteksponering skal være journalistisk motivert. Utvalg av produkter eller tjenester som omtales, og informasjon som formidles, skal skje på grunnlag av journalistiske vurderinger. Hensikten må aldri være å reklamere for produkter eller tjenester. Også presentasjonsformen må være slik at stoffet ikke oppfattes som reklamebudskap.» 

Pkt. 2 i Tekstreklameplakaten: «Temabilag og temasider er redaksjonelle produkter som stiller særlige krav til journalistisk integritet. Både planlegging, innhold og presentasjon skal skje i pakt med ordinære prinsipper for redaksjonell uavhengighet og kildekritikk. Annonsebilag er ikke et redaksjonelt produkt, og skal ha en form og en merking som gjør at det ikke kan forveksles med redaksjonelle bilag.»

Å fly under radaren

 

PRIVAT - Aline og Hannibal Gaddafi. Foto: AFP

Før internett endret våre liv kunne mediene rapportere rimelig fritt om kjente og ukjente utlendingers liv og levned, uten å følge de nasjonale krav til kildekritikk og presseetikk. Avisene kunne fly lavt under radaren til Pressens Faglige Utvalg og tjenesteivrige injurieadvokater. 

Nå er alt dette endret: Både lesere og reportasjeobjekter stiller de samme krav til saklighet og omtanke helt uavhengig av avstander på vår klode. Et oppslag i Aftenposten eller Dagbladet kan vekke like stor oppsikt i Baltikum eller Nord-Afrika som i Oslo. 

I morgen sitter de to avisene på «tiltalebenken» i hver sin sak som har med omtale av utlendinger å gjøre. Begge avisene risikerer å bli felt for brudd på god presseskikk, fordi de kan ha senket listen for de presseetiske publiseringsreglene i omtalen av personer fjernt fra utgivelsesstedet. Ingen av dem ville sannsynligvis omtalt norske borgere på samme måte. 

Shabana Rehman har klaget inn en reportasje i Dagbladet, på vegne av svigerdatteren til Libyas avdøde diktator Muammar Gaddafi. 7. november i fjor brakte avisen en stor reportasje med private bilder av diktatorens sønn og hans kone Aline i deres utsvevende luksusliv. Blant annet trykket Dagbladet flere bilder av Aline med sprikende ben og med rumpa i været i parets ekteseng.  Bildene ble funnet på parets digitalkamera da opprørsoldater raidet hjemmet deres i Libya. 

Bildene viser dessuten Hannibal Gaddafi og kona i limousiner og i privatfly og med parets hund, Fluffy, som onde tunger sier skal ha vært med i parets utstrakte sexliv. I følge Dagbladet.

Shabana Rehman mener at billedbruken er kvinnenedsettende og nedverdigende og at den representerer brudd på en rekke bestemmelser i Vær Varsom-plakaten. 

Dagbladet forsvarer sin reportasje med nebb og klør og vil ha seg frabedt at avisens løpende nyhetsrapportering skal knebles av moralsk forargede samfunnsdebattanter.  Avisen advarer PFU mot å opptre som moralpoliti i denne saken. 

– En vesentlig årsaksfaktor bak samfunnsomveltningene både i Tunisia, Egypt og Libya i fjor, var de herskende eliters ekstragavante og korrupte livsførsel og livsstil. Det ville ha vært en journalistisk unnlatelsessynd å ikke trykke dette materialet. Reportasjen har en sterk og aktuell interesse, da er det fullt ut legitimt å trykke bilder som er tatt i private situasjoner, skriver avisen. 

Vel, vel. Det er store ord om en tangatruse eller to. Og et intervju med en barnepike og en vaktmester.. 

 Som en sammenligning viser Dagbladet til at det heller ikke ville vært et presseetisk overtramp å trykke lettkledde bilder av Eva Braun, Elena Ceausescu eller Imelda Marcos. 

I en helt annen sak er Aftenposten innklaget for å ha formidlet sterke og skadelige beskyldninger mot redaktøren i den litauiske avisen Respublika, basert på amerikanske cablegram-lekkasjer via Wikileaks. 

I en nyhetsreportasje 5. juni fjor refererte Aftenposten – uten alt for sterke forbehold – påstander om at både journalister og redaktør Vitas Tomkus i Respublika var «til salgs», og at avisen hadde forsøkt å presse en medisinprodusent til å betale 400 000 dollar som gjenytelse for å produsere en svertekampanje mot produsentens konkurrenter. Aftenposten karakteriserte den litauiske avisen som en presseetisk «versting», og redaktøren kom heller ikke til orde med noen samtidig imøtegåelse av påstandene. 

Advokat Carl Bore, mannen som av enkelte norske redaktører omtales som «den nye Per Danielsen», har levert klagen  på vegne av Respublika. Vitas Tomkus har varslet søksmål mot Aftenposten for «internasjonal omdømmeskade». Strategien er åpenbart at man først søker å få Aftenpostens reportasjer stemplet som brudd på god presseskikk i PFU. 

Aftenposten anser at man nærmest hadde en forpliktelse til å omtale Wikileaks-dokumentene når man først hadde tilgang til dem. Avisen viser også til at man forgjeves anstrengte seg til det ytterste for å få redaktør Tomkus i tale, og at man dessuten bygger på flere kilder. 

Uansett er det et interessant spørsmål om Aftenposten klarte å holde den nødvendige kildekritiske distanse til alle cablegrams som avisen i fjor baserte sin avslørende journalistikk på.  Spørsmålet er om oppsummeringer fra amerikanske diplomater i seg selv er å anse som tilstrekkelig dokumentasjon.

 

Direkte fra Utøya

Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal i morgen behandle nok en klage i kjølvannet av massedrapene på Utøya. Det er en klage mot NRK Sogn og Fjordane som skal ha forsøkt å få en av ungdommene med i en direktesending mens massakren ennå pågikk. 

Bak klagen står foreldrene til avdøde Hanne Kristine Fridtun, som ble skutt av Anders Behring Breivik på Utøya. Hun var leder i Sogn og Fjordane AUF, og NRK`s distriktsredaksjon var i kontakt med henne via mobiltelefon. Foreldrene mener NRK burde ha forstått at de satte datterens liv i fare gjennom oppringningen. 

Hittil har PFU behandlet 31 klager mot mediene, og avgitt 12 uttalelser om dekningen av terrorangrepene 22.juli. Utvalget har avgitt fem fellende uttalelser.