Politisk schizofreni

SISTE FØR FØDSELEN: Sylvi Listhaug kommuniserer direkte med velgerne via Facebook. Etter fødselen kanskje også via politisk innholdsmarkedsføring i dagspressen.

Det er blitt betegnende for vår mediehverdag at samme uke som redaktørene lover fornyet innsats mot allskens propaganda og falske nyheter, så vil de samme redaktørene selge sine spalter til politisk innholdsmarkedsføring fra partiene foran høstens stortingsvalg.

Dermed vil de flytte reklamen inn i selve samfunnsoppdraget, nesten fire tiår etter at norsk presse kvittet seg med parti-åket og fremsto mer som uavhengige leverandører av premissene for vårt politiske ordskifte.

På fagspråket kalles det en «tankeforstyrrelse», en tilstand hvor det kan være vanskelig å skille mellom virkelighet og innbilning. Vrangforestillinger. En tvangstanke som later til å bli stadig mer utbredt er at uavhengig journalistikk ikke kan overleve uten finansiering fra reklame i journalistisk forkledning.

Politisk reklame i dagspressen er ikke noe nytt. Siden slutten av 1980-årene har våre partier brukt en betydelig andel av sine valgkampbudsjetter på avisannonser. Det har vært et velkomment tilskudd til avisenes bunnlinje i valgår.

Politisk TV-reklame er derimot forbudt i Norge. Utrolig nok. Det er vanskelig å se logikken bak dette. Eller skyldes forbudet kanskje at politisk TV-reklame ville ligne for mye på politisk TV-reportasje, slik at det blir vanskeligere for publikum å skille virkelighet fra innbilning?

Akkurat som på Facebook hvor enetale fra politikere lett lar seg blande med budskap fra venner..

I VG ble det utarbeidet klare policyregler for publisering av politiske budskap på annonseplass. Annonsenes innhold skulle vurderes av politisk redaktør og man skulle ikke tillate karakteristikker av andre partiers politikk, kun presentasjon av egne standpunkter. Dette er kanskje verd å merke seg før man presenterer betalt politisk propaganda som til forveksling ligner på politiske analyser eller kommentarer.

Det ble også vedtatt klare regler for hvor i avisen politisk reklame kunne plasseres. For eksempel var det ikke tillatt å plassere denne reklamen i tilknytning til redaksjonens kommentarstoff lengst frem i avisen. Side 3, som var motstående til avisens lederside, skulle ikke inneholde reklame i det hele tatt.  Heller ikke avisens førsteside.

Er det noe som kjennetegner annonseavdelinger i norske aviser så er det at lysten på nytt territorium og nye produkter er umettelig. Flytting av et grensegjerde for publisering av kommersielt innhold vil umiddelbart bli erstattet av forslag om ny fremrykning. Dette kan selvsagt virke positivt og drivende, men stundom også oppleves som en plage av redaktørene.

Så ble da også side 3 til slutt en arena for politisk annonsering i VG. Avisens politiske analyser kunne ledsages av propaganda fra Fremskrittspartiet. Dette partiet har lenge hatt en svært offensiv strategi når det gjelder politisk reklame.

I følge Redaktørplakaten er det redaktøren som har ansvaret for alt innhold i norske aviser. Også reklamen. Interne regler for vurdering og plassering av politisk reklame er derfor blitt til etter konstruktiv meningsbrytning mellom redaktøren og direktøren, som har hatt det kommersielle ansvaret. I mer enn ti år hadde jeg slike diskusjoner med min partner i ledelsen av VG, Aslak Ona. Det kunne være tøffe diskusjoner, men Ona hadde stor respekt for de uavhengige, redaksjonelle vurderinger.

I dag tilligger det oftere én person, som både har kommersielt og redaksjonelt ansvar, å ta disse beslutningene. Dermed flyttes også arenaen for debatt om disse tingene inn i redaksjonen – f.eks. mellom sjefredaktør og redaksjonsklubb, slik vi nå ser i Bergens Tidende. Redaksjonsklubben i BT er sterkt kritisk til avisens planer om å  tillate politisk innholdsmarkedsføring.

Direktørredaktøren står her overfor en svært vanskelig balansegang mellom beskyttelse av ytringsfrihet og finansiering av uavhengig og maktkritisk journalistikk. I følge pressens Vær Varsom-plakat skal redaktøren opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Redaktøren skal dessuten verne om redaksjonens produksjon av fri og uavhengig journalistikk.

Spørsmålet er om dette er forenlig med salg av politisk reklame forkledt som journalistikk. Er det bare et spørsmål om å merke den politiske propagandaen som reklame?

Eller dreier dette seg mer om uforenlig sammenblanding med selve kjernen i pressens samfunnsoppdrag?

Jeg er nok tilbøyelig til å mene det siste. Vær Varsom-plakaten stiller strenge krav til at det skal være et tydelig og for publikum åpenbart skille mellom journalistikk og reklame i media. Jo nærmere betalt propaganda flytter seg kjernen i vårt oppdrag, desto vanskeligere blir det for publikum å skille skitt fra kanel. Under valgkampen i 2015 vakte det oppsikt da avisen Nordlys publiserte reportasjer med Arbeiderpartiets ordførerkandidat som var betalt av Tromsø Ap og merket som sponset innhold.

Vær Varsom-plakaten fremhever dessuten at all redaksjonell omtale skal være journalistisk motivert og at ukritisk videreformidling av PR-stoff skal unngås. Når det gjelder politisk journalistikk har det ikke alltid vært slik. Da jeg startet min karriere som politisk reporter på Stortinget høsten 1975 var det f. eks. vanlig at mange av avisenes journalister satt inne i partienes gruppemøter hver onsdag. Journalister ble «sikkerhetsklarert» av partienes gruppestyre.

Medarbeiderne i Aftenposten og Adresseavisens stortingsredaksjon møtte i Høyres stortingsgruppe. Journalister fra Arbeiderbladet og Arbeidernes pressekontor i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Og Nationen i Senterpartiets gruppe, f. eks.

Den politiske journalistikken var refererende og preget av politiske utspill. «Klipp og lim» var et begrep lenge før internett. Journalistene gikk fra grupperom til grupperom og samlet kopier av manuskripter som ble klippet og limt sammen til referater. Utover formiddagen gikk telefaksen mellom Aftenpostens kontor i Alliancegården uavbrutt med sammenklistrert innhold til Aftennummerets redaksjon i Akersgaten. Saken ble bare utstyrt med noen innledende journalistiske fraser.

Media var ellers preget av utspill-journalistikk, hvor politikere gjerne sendte den ene prøveballongen til værs etter den andre, ispedd politisk intrigespill partier imellom eller internt i partiene.

Avisenes politiske redaksjoner var av betydelig størrelse, rent mannskapsmessig. Da jeg ledet VGs politiske avdeling i 1986/87 kunne 12 – 15 reportere være samlet til morgenmøte. Gradvis vokste det fram en sterkere kultur for vinkling og kommentar i politisk journalistikk. Samtidig som den ble mer uavhengig av politiske krefter.

Det har tatt oss noen tiår å bygge opp den uavhengige politiske journalistikken i Norge. Det er denne som nå skal utfordres av politisk innholdsmarkedsføring. Utviklingen er ikke bare drevet fram av kommersielle interesser og behov for finansiering av journalistikk. Den skyldes nok også et stadig sterkere vinklingsregime og et mer ensartet politisk kommentariat i media, som tar plass på bekostning av politikernes ønske om å komme til orde uredigert.

Stadig mer av reklamen i nettaviser vil bli distribuert i form av video. Dette gjør det mer attraktivt for politikerne å kjøpe seg plass for å kunne kommunisere gjennom lyd og levende bilder. En slik utvikling vil gjøre forbudet mot politisk TV-reklame enda mer ubegripelig.

Samtidig er redaktørenes vilje til å selge plass til politisk propaganda blitt så sterk at den også uroer mange politikere. Det er slett ikke sikkert at alle partier vil benytte seg av tilbudet om politisk innholdsmarkedsføring.

Også i reklame- og kommunikasjonsbransjen er det en gryende uro over at innslaget av innholdsmarkedsføring kan bli så sterkt at det går ut over medias tillit og troverdighet – tynnslitt som den allerede er etter anklager om falske nyheter og en sterkt personlig journalistisk agenda.

I vår tid tar algoritmene stadig over flere av redaktørens oppgaver. Strømmen av innhold rettes i stigende grad inn mot deg personlig. Slik maskinen har lært seg å tolke dine interesser og behov – og kanskje muligheten for påvirkning.

 Dermed kan vi kanskje vente at media nå vil styre innhold inn til din mobil slik at du endrer oppfatning?

Kampen mot Googliat

AVSLØRER: Britiske The Times har avdekket hvordan programmatisk annonsesalg brukes til å finansiere terror og spredningen av hatefulle ytringer.

Mange steder i Europa øker presset mot de digitale kjempene Google og Facebook, som står for en stor del av spredningen av hatefulle ytringer og falske nyheter. Det handler om å bekjempe rasisme, anti-semittisme, homohat og falsk informasjon som tar sikte på å utmanøvrere demokratiet.

Midt i kampen står både EU og nasjonale myndigheter med skjerpede krav til gigantene. Også de tradisjonelle mediebedriftene samler seg bak en formidabel oppgave: Å drepe de samfunnsnedbrytende kreftene på nettet.

Men her handler det ikke om å hogge hodet av kjempen. Både Google og Facebook har gitt oss digitale verktøy av stor betydning for verdiskapning, god kommunikasjon og forståelse mellom mennesker. Kjempene må likevel kunne levere tjenester som harmonerer bedre med de verdier som våre samfunn er bygget på.

Programmatisk annonsesalg via Google må ikke føre til finansiering av terrorister og rasister.

Sosiale medier som Facebook og Twitter må ha effektive systemer for kontroll med hatefulle og ulovlige ytringer. Men også journalister og mediehus må gjøre mer for å avsløre falske premissleverandører for samfunnsdebatten.

Alt dette er fortsatt mangelvare i vår digitale hverdag.

Før helgen leverte britiske The Times et stykke glimrende undersøkende journalistikk. I en serie artikler avslørte avisen hvordan Googles programmatiske annonsesalg bidrar til å finansiere terrorbevegelser som ISIL og amerikanske høyreekstremister som er bannlyst i Europa. Noen av disse har forherliget angrepet på en nattklubb for homofile i Orlando hvor 49 mennesker ble myrdet. Lignende miljøer står også bak hatefulle videoproduksjoner rettet mot jødiske miljøer.

Avsløringene sjokkerte noen av Europas største annonsører som ikke vil ha sine budskap lagt ut på toppen av slikt innhold. De trekker nå sine annonser i hopetall fra Googles nettverk. Det gjelder både videoreklame på Google-eide YouTube og Google Display Network.

Storbritannia er Googles viktigste annonsemarked i Europa, med en omsetning på over 60 milliarder kroner i året. I følge Bloomberg utgjør dette 8,6 prosent av Googles totale annonseomsetning.

I følge The Times har et av verdens største annonseformidlingsbyråer, Havas, varslet at man trekker tilbake all annonsering på vegne av 240 store kunder med øyeblikkelig virkning. Boikotten gjelder så lenge man risikerer at reklame for noen av verdens største merkevarer vises i sammenheng med ekstremistisk innhold.

Aksjonen er foreløpig begrenset til Storbritannia, hvor også store offentlige annonsører som Londons transportselskap og Royal Mail trekker tilbake sine annonser. Det store mediehuset The Guardian trekker også tilbake sine annonser fra Googles nettverk. Det samme gjelder den store britiske supermarkedkjeden Sainsbury´s.

I følge Google-sjefen Ronan Harris jobber selskapet nå på spreng for å bygge systemer som hindrer slik sammenblanding. I fjor fjernet Google to milliarder annonser med uønsket innhold. 100 000 nettsteder ble samtidig svartelistet.  Nå skal nye tiltak være på plass i løpet av få uker, lover Harris. Om de blir effektive gjenstår å se.

Over hele Europa fremmes det nå  krav om at giganter som Facebook og Google selv bidrar til opprydning i jungelen av innhold som skader demokratiene. Det nytter ikke lenger å gjemme seg bak påstander om at de kun er teknologiselskaper.

I Tyskland rettes oppmerksomheten særlig mot Facebook og Twitter, som i følge en fersk undersøkelse ikke klarer å fjerne 70 prosent av sitt hatefulle og ulovlige innhold i løpet av 24 timer etter varsling. Googles YouTube klarte å fjerne 90 prosent inenfor samme tidsfrist.

Tyskland framstår mer og mer som et foregangsland når det gjelder myndighetenes kontroll med internett. Justis- og forbrukerminister, Heiko Maas, varslet i forrige uke et lovforslag som innebærer skyhøye bøter for internettselskaper som ikke reagerer umiddelbart på klager over spredning av ulovlig innhold.

Innhold som er åpenbart kriminelt skal slettes i løpet av 24 timer. For innhold som i mindre grad er åpenbart kriminelt, men som likevel kan sies å være uønsket, skal det gjelde en frist på sju dager. Bøtene kan gå opp mot 50 millioner Euro.

– Vi må øke presset mot de sosiale nettverkene, sier justisminister Maas.

I Tyskland er det lovforbud mot promovering av nazistisk ideologi og Holocaust-fornektelse. Myndighetene ønsker nå at nettselskapene etablerer en bindende standard for håndteringen av klager mot innhold. I forhold til ytringsfrihetens vern gir man seg her likevel ut på en krevende balansegang.

Det framstår som stadig mer tydelig at kampen mot hatefulle ytringer på internett handler om sterkere samarbeid mellom alle seriøse aktører, både på teknologi- og innholdssiden.

For teknologiselskapene handler det om å dele informasjon og teknologi som kan demme opp for flommen av terrorist-propaganda og hat.

For de tradisjonelle innholdsleverandørene handler det om samhandling i avsløringen av falskneri og propaganda. Spredningen av såkalte falske nyheter er blitt en reell trussel mot demokratiet. Derfor seg vi nå at journalister og mediehus over hele Europa samler sine krefter bak slike innsatser.

Lengst i dette arbeidet er man kanskje kommet i Frankrike og Storbritannia. Det er ikke mange måneder siden den franske avisen LeMonde lanserte sin faktasjekk-tjeneste Les Décodeurs. Nå har 37 europeiske medieselskaper, de fleste av den franske og britiske, gått sammen om å etablere Cross Check – en koalisjon for faktasjekk. Tjenesten ble lansert for tre uker siden og omfatter bl.a. BBC, Channel4, BuzzFeed, Liberation og det franske nyhetsbyrået AFP. Konkurransen mellom mediehus skal få vike for samarbeid om å avsløre og diskreditere falske nyheter samtidig på tvers av alle publisistiske plattformer. I spissen for samarbeidet står nonprofit-selskapet First Draft News.

I Cross Check-koalisjonen samarbeider det nå 60 journalister, som kommuniserer med hverandre via samhandlingstjenesten Slack. Journalistene benytter seg også av et felles system for innholdsbehandling, hvor historier av tvilsom opprinnelse flagges. First Draft News håer at koalisjonen snart skal utvides til om omfatte 150 journalister.

Tjenesten ble lansert i god til før første omgang av det franske presidentvalget, som man frykter skal bli forstyrret av falske nyheter. Hittil er 20 historier satt under lupen og fått stempel som «sant» eller «usant». Noen historier blir også utstyrt med et «advarsel»-ikon, som betyr at en historie er villedende selv om den inneholder enkelte fakta-elementer. First Draft News arbeider nå med å etablere en fjerde kategori, som signaliserer at en påstand er «til observasjon» fordi den ikke gir det hele og fulle bilde av et saksforhold.

Rapportene fra koalisjonens undersøkende journalister skal formidles på tvers av alle publiseringsplattformene som deltar i samarbeidet. Hittil er fem historier avslørt som falske nyheter, ifølge Digiday.

Lesere kan innrapportere saker som de mistenker er falske nyheter, eller de kan stille spørsmål til et utvalg av redaktører. For eksempel: «Er det virkelig sant, som Marine Le Pen hevder, at Euroen taper 25 prosent av sin verdi?».

Facebook skal ha lovet å gi ekstra boost til rapporteringen fra nettverket som avslører falske nyheter. Planen er også at man snart utvider nettverket til Tyskland, og at det til slutt blir et verdensomfattende samarbeid som fungerer sømløst.

Også her i Skandinavia vil det snart bli tatt initiativ for å avsløre samfunnsskadelig innhold på nettet. Store kjemper som Google og Facebook bør aktivt gå inn og støtte dette arbeidet.

God morgen, Vietnam II

 

FACEBOOK-VÅREN: Det er nye tider i Vietnams hovedstad Hanoi. Overalt er det mennesker som sjekker Facebook på mobilen som her ved den sentrale innsjøen Hoan Kiem sist lørdag formiddag. Regntåken lå senket over skilpaddetårnet midt i innsjøen.

HANOI – Jeg sitter på en fortauskafe utenfor det ærverdige Hotel Metropole Hanoi og ser LIVE video av Kåre Willochs tale til Høyres landsmøte. Det blir en sterk opplevelse. Ikke så mye på grunn av innholdet i den krystallklare talen, men på grunn av det mektige inntrykk av en ny tidsalder. Vi er kommet til en global verden når det gjelder kommunikasjon og Facebook har tatt nakketak på Vietnam.

NOTERER – Fra dagens mentorarbeid på fortauet utenfor Hotel Metropole Hanoi

Vi er tilbake til arbeidet som mentorer for ledelsen i to vietnamesiske mediehus på oppdrag fra den internasjonale medieorganisasjonen WAN IFRA. Ti måneder er gått siden forrige besøk. Påvirkningen fra sosiale medier vokser med eksplosiv kraft i det vietnamesiske mediesamfunnet.

I møterommet til nyhetsavisen VietnamPlus er bildet av Ho Chi Minh tatt ned fra veggen, men statuen av ham står trygt foran bygningen til det statlige nyhetsbyrået Vietnam News Agency som eier denne nettavisen med 9 millioner brukere. Nyhetene publiseres på fem ulike språk.

MENTOR-KOLLEGA: Rolf Dyrnes Svendsen på fortauet i Hanois game bydel.

Med i bagasjen har vi denne gang presentasjoner om hvordan de sosiale mediene påvirker medier og journalistikk. Om spredningen av falske nyheter, og hvilken betydning blandingen av fakta, rykter og meninger har på samfunnsdebatten. Vi diskuterer også spørsmål om brukerbetaling som finansieringskilde for journalistikk, hvordan publiseringen av video blir en stadig viktigere del av nettet og betydningen av å satse på programmatisk annonsesalg.

Vårt oppdrag er å gi mediehusene et lite puff i retning av høyere journalistisk kvalitet og demokratibygging. Litt rart å tenke på at vi driver med dette mer enn 1000 mil fra Oslo, hvor det samtidig lanseres en kampanje og offentlige utredninger om bevaring av mediemangfold som går ut på det samme.

Men Vietnam er et av de landene i verden hvor det står dårligst til med presse- og informasjonsfriheten. Likevel mener medielederne som vi diskuterer dette med, at de sosiale medienes utbredelse gradvis endrer bildet av streng statlig kontroll med all informasjon til publikum.

På Facebook kritiserer folk uhemmet alt som de opplever er negativt. Det går særlig hardt ut over politiet, som anses å representere myndighetenes reguleringer. Noen bloggere forfølges for ytringer som myndighetene anser som straffbare.

Men det finnes få regjeringsmedlemmer som vet hva som foregår på de sosiale medieplattformene. De har ikke peiling på hvordan de skal bruke sosiale medier, får vi vite. Utviklingen er ustoppelig.

FORELESER – Rolf Dyrnes Svendsen foreleser om behovene for innlogging, brukerbetaling og programmatisk annonsesalg i VietnamPlus. I midten sjef redaktør Le Quoc Minh.

Sjefredaktør Le Quoc Minh i VietnamPlus forteller stolt om gode resultater av eksperimentering med «long reads» på mobilen, en publiseringsform som vi introduserte for ham under fjorårets besøk. Sist høst startet han publiseringen av en serie under tittelen «Unge Helter» om barn og ungdom som yter noe helt spesielt i samfunnet.

VietnamPlus leter nå etter nye inntektsmuligheter og har bl.a. alliert seg med det norske rubrikkannonseselskapet rubrikk.no og med MSN og Microsoft.

– For fem år siden forsøkte jeg også å samle bransjen om et betalingssystem for innhold, men konkurrentene nektet å samarbeide om brukerbetaling, forklarer Minh.

Heller ikke hos den større konkurrenten VnExpress, som eies av et privat foretak, har sjefen særlig tro på at det nytter å ta betalt for innhold fra brukerne. Men akkurat som i Norge er sjefredaktør Thang Durc Thang bekymret over at Facebook og Google forsyner seg med 70 prosent av annonsemarkedet. Siden sist har selskapet utviklet en tjeneste for rubrikkannonser som man håper vil hjelpe på dette.

Heldigvis er det fortsatt vekst i det digitale annonsemarkedet. Siste år er mobilannonseringen økt med 65 prosent og det er fremdeles vekst i desktop-markedet (27 prosent). Nå skal det satses på bilstoff og bilannonser. Det er en bemerkelsesverdig stor interesse for luksusvarer i den vietnamesiske hovedstaden.

MØTE MED TO BYER: Rolf Dyrnes Svendsen orienterer om Amedia og Schibsteds erfaringer med systemer for innlogging. På skjermen sees et knippe ledere i Ho Chi Minh City som følger presentasjonen.

I VnExpress har Thang samlet alle avdelingslederne i Hanoi og Ho Chi Minh City til diskusjoner med de to mentorene fra Norge. Det er særlig stor interesse for å høre om norske satsinger på video (som i VG) integrert i nettnyhetene og via sosiale tjenester som Snapchat. VnExpress har hatt en vekst på over 200 prosent i videovisninger det siste året.

Sjefredaktør Thang er opptatt av å møte utfordringen fra Facebook med økt kvalitet på den journalistiske nyhetsproduksjonen og på historiefortellingen gjennom video. Kvaliteten er ikke så lav, men ambisjonene er høye. I Sørøst-Asia og India utføres det mye bra, undersøkende journalistikk. Metodene ligner mye på det som gjøres i Europa. Det kan jeg konstatere etter denne vinterens juryarbeid i WAN IFRAs kåring av beste undersøkende journalistikk i Asia.

I de to mediehusene i Hanoi er interessen for innloggingssystemer likevel stor. Pressefolkene forstår at de trenger data fra brukerne for å kunne levere mer effektiv annonsering. Forklaringene om at de nye programmatiske annonseplattformene vil kunne endre mediefolks arbeidsliv fullstendig gjør et visst inntrykk. Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg i tiden fram til neste mentorbesøk i Hanoi.

KVINNEDAGEN MARKERES – Fra sentraredaksjonen i VnExpress med sjefredaktørens assistent Noby Huyen i forgrunnen.

Bortsett fra de to mannlige sjefredaktørene er det mange kvinner i ledelsen av de to vietnamesiske nettavisene. Det er også svært mange kvinnelige reportere. Derfor var det kanskje ikke så rart at den internasjonale kvinnedagen 8. Mars ble kraftig markert i redaksjonen. Alle PC-skjermer i i sentralredaksjonen til VnExpress var pyntet med røde, hjerteformede helium-balonger på kvinnedagen. I en annet sørøstasiatisk land, Myanmar, var det satt av en hel uke til å markere kvinnenes posisjon i samfunnet.

LUNSJ – Ved sporet av en gammel jernbane gjennom bydelen hvor mediehuset Mizzima holder til.

For vi innledet denne vårens mentor-reise halvannen times flytur sørvest for Hanoi, i Myanmars hete hovedstad Yangon. I dette unge demokratiet regjerer Aung San Suu Kyi med sin marionett-president og regjering. Generalene har fortsatt en fjerdedel av setene i parlamentet. Den reelle makthaveren skal være ekstremt detaljstyrende og får relativt lite gjort. Folk frykter at generalene skal ta makten tilbake hvis ikke ting snart bedrer seg.

Myanmar består av mer enn 130 forskjellige etniske folkegrupper, som har ulike språk. 10 prosent av befolkningen er muslimer. Lengst i nord foregår det forferdelige overgrep mot en liten muslimsk minoritet. Folk flykter over grensen til Bangladesh. I en av byene skal 4000 mennesker være gjerdet inn i en ghetto som vekker assosiasjoner til andre verdenskrigs Warszawa. Soldater myrder, mishandler, torturerer og voldtar.

Mens vi oppholder oss i Yangon avsløres overgrepene i en sterk BBC-dokumentar. Myndighetene velger å svare med taushet. Både Aung San Suu Kyi og regjeringsmedlemmene nekter å svare på BBC-journalistens spørsmål. Det er heller ikke mange spor av grusomhetene i Myanmars medier.

UTENFOR POLITISTASJONEN – Med nyhetsredaktør Myo Thant og strategimedarbeider Kyaw Kaing I Mizzima Media.

Det gamle eksil-mediehuset Mizzima har lovet å se de nye styresmaktene kritisk i kortene med uavhengig journalistikk. Under vårt besøk er man likevel mest opptatt av mediebransjens mer trivielle spørsmål: Påvirkningen fra sosiale medier som Facebook og sviktende annonseinntekter. Mizzima har nesten 8 millioner følgere på Facebook og det er krevende å få budsjettene til å henge sammen.

Mizzima distribuerer også daglige nyhetsprogrammer gjennom den statlige TV-kanalen MRTV. Nå skal antallet TV-lisenser i landet utvides til 5 kanaler. Mizzima er en av ti søkere.

I TV-REDAKSJONEN: Nyhetsredaktør Myo Thant orienterer mento Rolf Dyrnes Svendsen

Nyhetsredaktør Myo Thant er opptatt av ulike former for historiefortelling, og publisering på tvers av ulike plattformer som Facebook og i egne kanaler. Totalt når Mizzima ut til 12 millioner brukere, mange av dem lever i andre land som Malaysia og Thailand. Vi forsøker å oppmuntre ledelsen til å lage en tydeligere publiseringsstrategi for sitt innhold. Mizzima har 100 000 betalende brukere for en varslingstjeneste via SMS, og med sterkt fallende annonseinntekter er det kritisk å få til løsninger med større grad av brukerbetaling.

Men både i Myanmar og Vietnam sliter man med et vesentlig hinder for brukerbetaling. Det eksisterer ingen lovmessig beskyttelse av opphavsrett. Alt innhold kan stjeles ubegrenset. Redaktørene smiler overbærende når vi forteller at i Norge er journalistisk innhold vernet gjennom copyright-lovgivning både nasjonalt og innen EU.

Det vil ta tid å få til brukerbetaling for de digitale mediehusene i Asia, men det kommer nok en tid for dette også i denne delen av verden. Det er ingen vei utenom.

Presseetikk i vaser

TRENDY? Budstikka tøyer de presseetiske grensene for tekstreklame med sitt bilag Botrend.no.

Når Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal vurdere tekstreklame skapes det i mitt hode ofte assosiasjoner til en gruppe danske skiturister på tur i tåkeheimen uten kart og kompass.

Denne uka ble vi på nytt vitne til en forvirret diskusjon om meningen med to viktige punkt i Vær Varsom-plakaten da utvalget skulle behandle en klage mot Budstikkas underbruk «Botrend.no».  Nettstedet leverer sminket produktomtale under redaktørens vinger som erklært forbrukerjournalistikk.

En leser og tidligere journalist hadde klaget inn Budstikka for en artikkel om en lokal kunstner som selger sine vaser i samarbeid med kommersielle foretak. I artiklene på «Botrend.no» er ikke den redaksjonelle omtalen bare selgende positiv, innimellom avsnittene er det også plassert lenker til kommersielle nettsider med reklame.

Et stort antall Botrend-artikler blir også distribuert til lesere via Facebook som betalt innhold. Facebook-postene blir da merket som sponset innhold (av Budstikka selv). Forvirringen blir total.

Klageren mener at avisen bryter med Vær Varsom-plakatens pkt. 2,6 og 2,7. Førstnevnte lyder slik:

«Svekk aldri det klare skillet mellom journalistikk og reklame. Det skal være åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold. Skillet skal være tydelig også ved lenking eller andre koblinger. Avvis kommersielt innhold som kan forveksles med det enkelte mediums journalistiske presentasjon.»

Pkt. 2,7 lyder slik:

«Journalistisk omtale av produkter, tjenester, merkenavn og kommersielle interesser, også mediets egne, skal være journalistisk motivert og ikke fremstå som reklame. Oppretthold et klart skille mellom markedsaktiviteter og redaksjonelt arbeid. Gi aldri tilsagn om journalistiske motytelser for reklame. Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff.»

Dette er to meget sentrale punkter i Vær Varsom-plakaten, som skal verne om medienes integritet og troverdighet. For PFU bør det være være tilstrekkelig å konsentrere seg om fem ord: «Skillet mellom journalistikk og reklame»

Og at dette skal være ÅPENBART og TYDELIG.

I stedet ble diskusjonen i PFU bare en enste stor vase. Sekretariatet innstilte på frifinnelse, for ikke å komme i konflikt med en årelang tradisjon for å akseptere hemningsløs produktjournalistikk i ukepressen. Noen medlemmer ville ha kritikk av Budstikka, mens andre ville skjerpe tonen i forslaget til frifinnende uttalelse.

Nok en gang var journalistenes representanter i utvalget mest kritiske til Budstikkas reklamelignende journalistikk på et prinsipielt grunnlag. Redaktørforeningens medlemmer (som har et økende antall direktører som medlemmer) ser etter min mening på reklamelignende journalistikk som artige – og forhåpentligvis inntektsbringende – eksperimenter.

Etter en lang og til dels usammenhengende diskusjon fryktet utvalget å gå seg vill i dette ulendte terrenget, og kom dermed til å huske den gamle fjellvettregel om at det er ingen skam å snu eller grave seg ned i tide. Klagebehandlingen ble utsatt og saken sendt tilbake til sekretariatet for prinsipiell avklaring. Sekretariatet hadde da uttrykt frykt for at en fellende uttalelse med kritikk mot Budstikka i denne saken, ville føre til et renn av nye klager til utvalget.

Det er bekymringsfullt at PFU har så vanskelig for å forholde seg til skillet mellom journalistikk og reklame. Til å vurdere om det er et tilstrekkelig ÅPENBART og TYDELIG skille.

I så henseende reflekterer vel også utvalget den usikkerhet som allmennheten måtte føle etter de senere års kommersialisering av innholdet i norske medier.

Utvalget henfalt bl.a. til en diskusjon om lenker som leder leseren til reklamenettsteder for ulike produkter bør være merket som «ekstern lenke», akkurat som om dette er en formulering som feier all tvil til side hos den alminnelige mediebruker.

Nei, ÅPENBART og TYDELIG burde være relativt enkle ord å forhold seg til.