Bildet av Kaci

ET JOURNALISTISK DOKUMENT: Bildet av Kaci Kullmann Five på VGs førsteside 13. september 1993 skapte en rykteflom om avisens journalistikk.

At politisk journalistikk kan være brutal og nådeløs fikk Kaci Kullmann Five oppleve da hun i 1993 ledet Høyre til et sviende valgnederlag. Denne førstesiden av VG på selve valgdagen vakte oppsikt og raseri i partiorganisasjonen. Oppslaget tok valgnederlaget på forskudd.

Rasende sekretærer og støttespillere i Høyre beskyldte VG for å ha brukt et bilde av Kaci hentet fra dekningen av den avdøde Rolf Presthus’ begravelse, for å manipulere inntrykket av en nederlagsstemt partileder. Bildet ble brukt til å illustrere den siste meningsmålingen før valgdagen som viste at 300 000 velgere ville forlate Høyre.

Den triste meldingen om Kaci Kullmann Fives alt for tidlige død fikk meg til å tenke på den kontroversielle førstesiden av VG, som jeg i egenskap av nyhetsredaktør satte på trykk 13. September 1993.

Den var dokumentarisk. En usedvanlig sterk beskrivelse av en partileder som ikke lykkes i å nå sine mål. Allerede året etterpå gikk hun av som Høyres leder. I 1997 tok hun farvel med rikspolitikken.

Bildet av Kaci ble tatt av VGs fotograf Tore Berntsen på hennes siste valgkamparrangement, lørdag før valgdagen, på Bærums Verk. Et journalistisk blinkskudd. Tett på Høyres leder med ansiktet i bekymrede folder. Gjengivelsen er av hele negativets innhold, slik fotografen så henne gjennom linsen. Det er altså ikke beskåret eller rediegert.

Det er sterkt. Og brutalt. Men altså ingen manipulasjon. Likevel levde ryktet om bildet fra Presthus’ begravelse i flere år, fyrt oppunder av Høyres sekretærkorps som på denne tiden hadde et sterkt ønske om å «style» sine ledere og nærmest regissere deres fremtreden i norsk offentlighet. Det var omskiftelige tider i norsk politikk, en utvikling fra tillitsvalgte kvinner og menn til heltidspolitikere.

I dag er det ikke ansett som god skikk å levere meningsmålinger på selveste valgdagen. Valgkampen er over. Velgerne skal få gjøre sine valg i fred. Men for 25 år siden var meningsmålingstyranniet på sitt sterkeste. Et hvert medium med respekt for seg selv skulle ha sin egen meningsmåling. Jeg tror VG hadde målinger hver eneste dag i innspurten av valgkampen. Slik kom det til å bli publisert målinger på valgdagen ved noen få valg.

Senere har vi fått valgdagsmålinger, men i mange land legges det restriksjoner på publiseringen av disse. Velgerne skal gjøre sine valg upåvirket av slike. I Norge er det forbudt å offentliggjøre slike målinger før stemmelokalene er stengt.

Dekningen av Kacis siste valgkampinnsats på Bærums Verk var naturligvis en enorm belastning, men hun klaget aldri på behandlingen hun fikk som politiker. Tvert i mot var Kaci Kullmann Five en åpen og modig politiker, med stor respekt for at mediene også spilte en viktig rolle i vårt demokrati. Hun var svært åpen om sine personlige forhold, også om kreftsykdommen.

VGs førsteside fra 1993 er et ekstremt eksempel på hvor nærgående medier kan være  i dekningen av våre politikere. Det fortjener å bli diskutert. Der og da gjorde vi i hvert fall den feilen at vi i teksten på førstesiden ikke opplyste om hvor og når bildet var tatt. Det er god journalistikk å fortelle om slikt i billedtekster.

Men hvor tett innpå offentlige personer er det egentlig legitimt for journalister å gå?

Pressens Vær Varsom-plakat sier ikke noe eksplisitt om dette. Plakaten slår fast at for bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetsregler som for det skrevne ord og arbeidsmetode for øvrig. Her var det ikke tale om bruk av skjult kamera. Fotografen opptrådte helt åpent der hvor politikeren Kaci fremsto i møte med velgerne på «stand».

De presseetiske reglene sier likevel at journalister skal opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og ikke krenke personlig egenart og identitet. Min vurdering var at avisen hadde opptrådt klart innenfor det akseptable.

Kaci Kullmann Fives private reaksjon kan nok likevel ha vært sterk. Hennes ektemann, Dine Penger-redaktøren Carsten O. Five, ga flere år senere tydelig uttrykk for hva han mente i en heftig ordveksling med Einar Hanseid, som var ansvarlig redaktør av VG på det tidspunkt publiseringen skjedde. Five møtte Hanseid i et krepselag i Stockholms skjærgård under en ledersamling i Schibsted.

Jeg ble kjent med Kaci for 40 år siden, som politisk journalist, da hun kom gjennom lydmuren som Erling Norviks makker under NRKs partiutspørring i 1977. Mange lyseblå konservative så på henne som Høyres fremtidshåp. Hun var Unge Høyres leder og sto nær Per-Kristian Foss og partiets senere generalsekretær Svein Grønnern.  Hun representerte noe mykere verdier enn det partiet tradisjonelt var kjent for. På borgerlig side banet hun vei for flere unge kvinner i politikken.

Journalisten Terje Svabø var hennes nestleder i Unge Høyre og en nær venn. Senere ble han journalist i Aftenposten, NRK og i VG.  I VGs politiske avdeling fikk Kaci utplassert datteren, Christina, i en praksisperiode. Datteren fikk et kort innblikk i medienes dekning av kjente politikere. Christina Five Berg utga i 2015 en svært ærlig bok om å vokse opp med en ikke alltid tilstedeværende politiker-mamma.

Som politiker fikk Kaci Kullmann Five kjenne på presset fra media. Fra partiet. Og fra familien som småbarnsmor. Et krysspress som fikk henne til å avslutte politikerkarrièren ganske tidlig.

Det er trist at Kaci nå er borte. Hun var nobel.

Vinterens vakreste eventyr

SKUP-JURYEN I ARBEID: F.v. Bernt Olufsen, Trond Sundnes, Tone Jensen, Linn Kongsli Hillestad, Vibeke Haug, Asbjørn Olsen og Bjørn Sæbø

Jeg har lest 1000 sider de siste par ukene og er midt i vinterens vakreste eventyr. Ett tusen sider metoderapporter til SKUP – Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. Det beste av maktkritisk og debattvekkende journalistikk som er begått av norske medier i 2016.

President Donald Trump – og kanskje justisminister Per-Willy Amundsen – ville ha kalt det «fake news», men metoderapportene inneholder avslørende realiteter om kritiske forhold i samfunnet vårt. Samtidig forteller de en historie om et byråkrati som byr på innbitt motstand når det gjelder å legge fakta på bordet.

Fri og uavhengig, undersøkende journalistikk er drivstoff i samfunnsdebatten, det som i Grunnloven omtales som en «åpen og opplyst offentlig samtale».  1. april skal de beste bidragene fra mediene kåres, gjennom utdelingen av den prestisjetunge SKUP-prisen. Det er ingen spøk.

For tredje år på rad har jeg gleden av å lede SKUP-juryen, som i år skal vurdere 47 nominerte bidrag til prisen. Det er et noe mindre antall kandidater enn de foregående år, men kvaliteten ser ut til å være høyere og konkurransen jevnere enn tidligere. En tredjedel av de nominerte arbeidene kommer fra regionale og lokale mediehus. Det er også gledelig med fem kandidater fra fagpressen.

SKUP-juryen skal vurdere kandidatenes nyhetsverdi, om det er brukt nye journalistiske metoder og om avsløringen har gitt konkrete resultater eller satt tydelige spor etter seg i samfunnet. Vi skal vurdere om innholdet er vesentlig og om dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering holder mål. Dessuten er det et poeng med opplysningenes tilgjengelighet, om journalisten møter mye motstand underveis.

Kritisk, undersøkende journalistikk utfordrer ofte grenser, og det er derfor viktig at de presseetiske utfordringene er godt håndtert. Samtidig skal stoffet være originalt og godt formidlet til publikum.

2016 var året da media slo tilbake mot all verdens skatteflyktninger med Panama Papers og her hjemme ble Stavanger Aftenblads historie om «Glassjenta» til historiens lengste avisreportasje. VG måtte stå skolerett på fjorårets SKUP-konferanse og svare for seg etter mange magre år i konkurransen om de gjeveste prisene. I fjor har avisen bl.a. satt et kraftig kritisk søkelys på lederskapet i norsk idrett og avslørt Arne Treholts privatetterforsker som en gedigen bløffmaker.

I løpet av de siste 30 årene har jeg sett mange forsøk på å beskrive vår kongelige families private formue og driften av private eiendommer. Dagbladet, som de siste tre årene har vunnet SKUP-prisen, gjorde i fjor et realt forsøk på å avsløre kongelig «blandingsøkonomi».

NRKs mange redaksjoner setter også i år preg på konkurransen, bl.a. med avsløringen av indiske IT-medarbeidere med direktelinje til de mest kritiske systemet for norsk økonomi og beredskap.

Det sies at laksen er den nye oljen, men oppdrettsnæringen etterlater seg også mange ubesvarte spørsmål. Både NRK og Bergens Tidende har forsøkt å svare på noen av dem.

Jeg har her nevnt noen eksempler fra årets kandidatbunke, nærmest bare for å illustrere hva publikum går glipp av uten kritisk og undersøkende journalistikk. Juryen har bare så vidt kommet i gang med arbeidet, det er alt for tidlig å peke ut noen favoritter.

Ellers er det bemerkelsesverdig å se at mange nominasjoner fremdeles handler om evnen til å knuse det offentlige Norges forsøk på unødvendig og udemokratisk hemmelighold. I følge  Vær Varsom-plakaten er det pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Da er det forstemmende å se hvordan samfunnets omsorgstjenester gjør sitt ytterste  for å hindre mediene i å gjøre denne jobben.

Men også i 2016 ble det gjort store fremskritt i arbeidet for økt offentlighet i forvaltning og omsorgsvesen. For hvert år som  går blir det stadig vanskeligere å gjemme seg bak misforståtte regler om taushetsplikt.

Dessverre er det også flere eksempler på at varslere ikke når fram med sine advarsler i egne organisasjoner. Flere av sakene som SKUP-juryen nå skal vurdere fremkommer som følge av tips og henvendelser fra varslere som er blitt avvist av egen arbeidsgiver. Mange opplever det som et blytungt løp å varsle internt om kritikkverdige forhold, og overlater heller til journalister å gjøre jobben med å få forholdene fram i lyset.

Når man sitter og vurderer alle disse stykkene fremragende journalistikk, så føles det trist og meningsløst om medias tillit skulle synke i  befolkningen. Jeg håper virkelig at norske politikere vil vise ansvar og avstå fra å rette den type angrep og undergraving som vi nå ser i USA både mot media og rettssamfunnet.

Politikere bør akseptere at journalistikk er kritisk og avslørende. At det er ubehagelig å bli tatt med buksene nede. At journalistikk er ferskvare og ikke alltid så presis som man kunne ønske. Og at når noe er feil så er det ikke nødvendigvis falskneri eller bevisst løgn, men et resultat av hastverk og misforståelse eller rett og slett bare dårlig håndverk.

Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås, skriver i Aftenposten at aldri har den frie, kritiske journalistikken vært utsatt for styggere press enn nettopp nå. Samtidig har den aldri vært viktigere. Vi kan bare tenke oss hvordan samfunnsdebatten hadde vært uten kritisk og undersøkende journalistikk.

Vi hadde vært henvist til hver dag å snakke om været og siste nytt fra «Lothepus». Med nyhetsvarsel på mobilen, attpåtil.

Medias Messias?

Jeg vet ikke noe om NRK-sjef Thor Gjermund Eriksens forhold til religion, men en god del politikere har åpenbart tro på at han kan frelse Norge fra demokratisk underskudd som følge av pustebesvær i små og store lokale mediehus.

For flertallet på Stortinget fremstår kringkastingssjefen mer og mer som Medie-Norges svar på Messias.

Før jul presterte nasjonalforsamlingen det kunststykke å øke finansieringen av statseide NRK, samtidig som man i realiteten  strupet støtten til de mest utsatte private mediehus. Et flertall vil trolig også åpne for å bevilge 130 millioner kroner årlig til farmer-kanalen TV2, for at den skal opprettholde sitt hovedkvarter i Bergen.

Og Aps mediepolitiske talsmann Arild Grande vil nå at partiet skal programfeste statsstøtte til en allmennkringkaster med kontor i Lillehammer. Oversatt betyr det P4.

Rett nok fikk norske mediehus som utgir nettaviser en sjelden gave i løpet av fjoråret: Momsfritak på lik linje med papiraviser. Dermed er en viktig forutsetning satt på plass. Men det er ikke statsfinansiert allmennkringkasting som bærer lokaldemokratiene på sin rygg i Norge. Det er det hundrevis av små og mellomstore private mediehus som gjør.

NRK har flere redaksjonelle medarbeidere enn de tre store norske privateide mediekonsernene tilsammen. Distriktdivisjonen har ca. 1000 journalister og redaktører spredt ut over hele Norge. Enkelte politikere tror åpenbart at det er her redningen for nasjonens opplyste og offentlige samtale ligger.

Men det bemerkelsesverdige er at NRK på tross av sine enorme ressurser forsyner folk med nyheter og samtalestoff i relativt beskjeden grad. Organisasjonen ser ut til å mangle både fokus og samordning.

I Aftenpostens spalte «Medierevisjonen» leverte frilansjournalisten Anki Gerhardsen ramsalt kritikk mot kvaliteten på NRKs distriktssendinger, hørt fra hennes ståsted i Nord-Norge:

– Poplåter fra 80-tallet, småprat og en daglig gjettekonkurranse, oppsummerer Anki Gerhardsen etter å ha hørt distriktssendingene i radio fra NRK Finnmark, NRK Troms og NRK Nordland.

Mange sommerferier i Østfold har lært meg at man skal ikke undervurdere populariteten til programposter som «Lett i øret». Likevel kan det ikke være tvil om at lisensbetalerne må kunne forvente mer opplysende og avslørende journalistikk enn det vi får servert i dag.

For noen uker siden var også TV-sendingene fra NRKs distriktredaksjoner tema i Kringkastingsrådet, uten nevneverdig applaus. De daglige TV-sendingene har skremmende lave seertall, og nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord innrømmet overfor Medier24 at NRK har «et forbedringspotensial på den skarpe egenjournalistikken».

Mildt sagt.

Den digitale transformasjonen og sviktende forretningsmodeller har ført til nedbemanning og frekvensreduksjoner i mange privateide mediehus. I demokratisk forstand snakker vi om «hvite flekker» på Norges-kartet, geografiske områder og stoffområder som ikke blir overvåket av mediene i samme grad som tidligere.

I Sverige er hele kommuner blitt til slike blindsoner for samfunnskritisk journalistikk. Noe som fikk den svenske medieutredningen til å foreslå opprettelse av et nytt statlig medieselskap med journalister som skal ta seg av et maktkritisk blikk på lokale politikere og forvaltningsorganer.

NYE VAKTBIKKJER: Slik skal BBC spre 150 lokale «demokrati-reportere» ut til lokale mediehus i løpet av 2018.

Også i Storbritannia er det krise i lokal og regional medieøkonomi. Politikerne kaller på det statsfinansierte BBC til å løse problemene. I forrige uke ble det lansert en storslått plan for hvordan statskringkasteren skal samarbeide med privateide, lokale mediebedrifter om kritisk journalistikk i fremtiden. BBC skal finansiere 150 nye «demokrati-reportere» som i løpet av 2018 skal utplasseres i forskjellige «kvalifiserte nyhetsorganisasjoner» lokalt.

Det skal etableres stoffutvekslingsavtaler som gjør at BBC kan publisere disse journalistenes materiale, samtidig som lokale og regionale medier gis tilgang til BBCs rikholdige arkivmateriale. Ordningen skal koste BBC mer enn 80 millioner kroner i året, og den er en del av forutsetningen for at kringkastingsselskapet får fornyet sine sende- og finansieringsrettigheter i nye ti år.

Det er bare en liten hake ved det hele. 150 «demokrati-reporterne» skal stå opp mot  3500 offentlig ansatte tilretteleggere av informasjon  i sine distrikter. Siden 2008 er antallet lokal-journalister redusert med om lag 7000.

Jeg er alvorlig redd for at også norske politikere kan komme på ideen om at mer statlig journalistikk er redningen for både lokaldemokratiet, NRK og de lokale mediehusene. Da spørsmålet om NRKs fremtidige finansiering var oppe til høring i Stortinget denne uken, advarte kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen mot at det skapes et inntrykk av at NRK er politisk styrt. Jeg deler den oppfatningen, og den beste garantien mot en slik forståelse er at fellesskapets bidrag til å finansiere demokratiets opplyste samtale handler om noe mer enn journalister på statslønn.

Det er alltid en teoretisk risiko for at statlig medievirksomhet kan overstyres av politikere som misliker fri og uavhengig journalistikk, slik vi ser i noen andre europeiske land. Man kan jo bare forestille seg hvordan det hadde sett ut i dagens USA, hvis man bare hadde ett stort, statlig medieforetak med helt dominerende gjennomslag overfor befolkningen.

Trumpmania!