Alternative medier og alternative fakta

NY RAPPORT: «Ethics in the News» fra Ethical Journalism Network.

CNN er blitt den nye kveldsunderholdningen i heimen. Intriger og løgner i «Farmen», «Anno» og andre reality-tv-show lar seg absolutt erstatte av siste nytt fra Det Hvite Hus i Washington.

Krigen mellom Donald Trump og de store amerikanske mediehusene er fascinerende – og farlig. Amerikanske medier har alltid hatt stor påvirkning på utviklingen av journalistikk i andre vestlige demokratier. Nå er vi vitne til turbulente tider: Alternative medier gir oss alternative fakta.

Demokratiets orden ble bygget på medier som holder politikere ansvarlig for samfunnsutviklingen, og på et publikum som holder mediene ansvarlig for uavhengig og sannferdig informasjon. Nå er denne orden truet. Av løgnaktige politikere og sosiale medier uten etisk forankring.

I USA er det bare 20 prosent av befolkningen som uttrykker en stor grad av tillit til tradisjonelle mediehus. Om det kan være en trøst for journalistene, så er tilliten til politikere enda lavere. Men også her i Norge er tilliten til mediene meget lav. Bare 27 prosent svarer at de har en høy grad av tillit til sine lokale medier.

Kanskje står vi overfor en demokratisk krise på flere nivåer. I mange vestlige land snakkes det om usannhetenes tidsalder – «The Post-truth Era». Det handler ikke bare om plantede løgner, rykter, propaganda og meninger som blandes med fakta i sosiale medier. Det handler også om hatefulle ytringer, dårlig journalistisk håndverk og brudd på god etikk i tradisjonelle medier.

Dette er den store utfordringen som mediene møter i 2017. Et oppgjør om medienes troverdighet. En kvalitet som bygges gjennom nøyaktighet, upartiskhet og ærlighet.

– Etisk journalistikk har sjelden kommet under så kraftig press som det vi opplever nå, både fra politiske og kommersielle krefter, fastslår Ethical Journalism Network (EJN) i sin siste rapport «Ethics in the News» som ble utgitt for to uken siden.

Rapporten beskriver hvordan verdien av kunnskap og meninger sideordnes i gjør-det-selv-publiseringens uredigerte tidsalder. I USA og Europa. Hvordan uavhengig journalistikk er bannlyst i Tyrkia. Hvordan hat og aggressivitet preger asiatiske medier. Og regionale konflikter ødelegger journalistikk i Afrika.

Den britiske stiftelsen EJN arbeider med å gjenreise tillit og troverdighet i mediene gjennom å styrke journalistfaglige og presseetiske standarder over hele verden. Jeg bruker tid som «trustee» og styremedlem i stiftelsen, og i vår tid kjennes det som et ganske meningsfylt arbeid.

Donald J. Trump brukte sin presidentinnsettelse på å snakke om journalister som «verdens mest uærlige mennesker». Han brukte enkle og helt enkeltstående håndverksfeil fra journalister som bevis på dette. Amerikanske medier har bestemt seg for å møte denne utfordringen med å satse enda mer på maktkritisk og undersøkende journalistikk for å avkle presidentens «løgner». Jeg tror det trengs kraftigere lut: Rapporteringen fra politikk og samfunnsliv må bli mer presis og upartisk.

Den amerikanske journalistikk-professoren Jay Rosen sier at det er ikke nok bare å lytte mer til folk og rapportere bedre. Journalister må bevise at de forstår publikums problemer bedre enn politikere.

Da jeg startet som journalist lærte jeg meg å forvalte ord som «løgn», «falsk» og «svindel» på en forsiktig måte. Det var injurierende uttrykk som utløste særlige krav til dokumentasjon av en bevisst uærlig hensikt. Nå til dags hagler det med slike ord i amerikansk presse. Selv CNN og The New York Times, som er kjent for høy journalistisk standard, bruker slike ord om landets nye president. Konflikten mellom Trump, hans tilhengere, og tradisjonelle medier eskalerer.

Trumpismen ser ut til å smitte til flere vestlige demokratier, til Storbritannia, til Tyskland, Frankrike og Nederland. Til Sverige , Norge og Danmark. En britisk undersøkelse viste nylig at bare en knapp tredjedel av de spurte trodde nyheter rapporteres med nøyaktighet og på en upartisk måte. Bare to prosent har tillit til politiske nyheter, nesten like lav score som for kjendisnyheter.

HOLDER FOREDRAG: I Trønder-Avisa om «Journalistikk i 2020». Å bygge tillit og troverdighet blir helt avgjørende. Foto: ARVE LØBERG

Dette lover ikke bra for dekningen av valgkampen i mange europeiske land. Derfor er det så viktig at mediene jobber utrettelig for å heve kvalitet og etisk standard på sitt arbeide. Et hovedpoeng også for meg da jeg for en ukes tid siden holdt foredrag hos Trønder-Avisa i Steinkjer om «Journalistikk i 2020».

– Den neste store falske nyheten kan like gjerne bli produsert i Snåsa, som i Maryland i USA, sa jeg til forsamlingen.

Den franske storavisen Le Monde har publisert en oversikt over 600 nettsteder, de fleste av dem franske, som man mener sprer falske nyheter. Ethical Journalism Networks siste rapport inneholder en liste med tips til hvordan journalister kan avsløre falske nyheter, og effektivt forhindre at redaksjonene formidler dem videre. Rapporten inneholder også et kapitel om kritisk vurdering av kilder.

Her i Norge slår vi oss ofte på brystet og sier at vi har en av verdens høyeste presseetiske standarder, og den mest effektive og rettferdige selvdømmeordning. Norsk presse har ingen grunn til å hvile seg på spaden med selvskryt. Daglig er vi vitne til at medier begår små og store feil.

HISTORISK HEDER: Sammen med kollega Torry Pedersen fikk jeg blomster for at VG bare har brutt pkt 4,14 i Vær Varsom-plakaten tre ganger siden år 2000 da Norsk Presseforbund og fungerende generalsekretær Nils E. Øy presenterte PFUs årsrapport i januar. Foto: GARD MICHAELSEN, Medier24.

For tre uker siden presenterte Norsk Presseforbund «Medieåret 2016» med et slags resultatregnskap over offentlighet i forvaltningen og pressens etikk. Det er nedslående å se hvordan politikere og byråkrater bevisst stikker kjepper i hjulene for framdriften av en opplyst samfunnsdebatt. Men fortsatt er også medienes eget synderegister temmelig omfattende.

Pressens Faglige Utvalg behandlet i fjor 351 klager på overtramp fra medienes side, og avga 65 fellende kjennelser for brudd på god presseskikk eller kritikk mot medienes arbeid. Det ble konstatert flest brudd på punkt 3,2 i Vær Varsom-plakaten, som lyder slik:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Tja, «kontroller at opplysninger som gis er korrekte»…

I følge utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, henger bruddene på denne bestemmelsen ofte sammen med at mediene svikter på et annet punkt, nemlig retten til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for alvorlig kritikk. Det er ganske enkelt: Hvis du ikke konfronterer noen med beskyldninger, mottar du heller ingen korreksjoner.

I SKAMMEKROKEN: Aftenpostens etikk-redaktør Arild Kveldstad i samtale med saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit i Pressens Faglige Utvalg.

Det er et alvorlig varsel når en kvalitetsavis som Aftenposten topper den årlige statistikken over brudd på pressens etiske regelverk, med i alt fem fellende uttalelser. Flere av dem for brudd på nevnte regler.

Under fremleggelsen av PFUs årsrapport ble en av avisens redaktører, Arild Kveldstad, plassert i skammekroken. De presseetiske bruddene oppstår selv om alle redaksjonelle medarbeiderne i 2016 gjennomgikk et opplæringsprogram i presseetikk. Redaktøren gjorde et poeng av at mange kilder beskytter seg med rådgivere og stenger seg inne for kritiske spørsmål fra journalister.

– Det er likevel Aftenpostens ansvar at vi ender opp med ikke å ha alle fakta på bordet når vi publiserer. Vi må møte mer lukkethet med mer åpenhet og dele mer av vårt materiale. Gi dem bedre tid, sa Kveldstad i et selvkritisk øyeblikk.

Et svekket tillitsforhold mellom presse og publikum, fører også til at politikere og maktpersoner velger andre mediekanaler for sine oppfatninger og svar på kritiske spørsmål. De meddeler seg direkte til folk via sosiale medier, samtidig som de uttrykker mistillit til mediene.

Dette så vi da tidligere justisminister Anders Anundsen produserte sin egen skrytevideo som ble distribuert via internett. Lignende utspill er også kommet fra politikere som representerer andre partier enn Fremskrittspartiet.

Noen medier har tydeligvis også utpekt innvandringsminister Sylvi Listhaug som sin hovedmotstander.  Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet, men synes likevel det er bemerkelsesverdig hvor mye forutinntatt kritikk norske mediehus er i stand til å mobilisere når det gjelder Listhaug. Det gjelder ikke minst NRK.

Akkurat som Donald Trump er hun opptatt av hvordan mediene vrir og vrenger på alt hun uttaler. Jeg er ikke overbevist om at dette er en linje fra medienes side som vil stå seg i det lange løp. Ekstreme meninger lar seg best imøtegås gjennom argumenter basert på solide fakta.

Derfor bør norske mediehus holde seg til det presseetiske regelverket. Det er ikke vanskeligere enn de første læresetninger som vi fikk med oss fra barnehagen: Vi deler alt, fair play gjelder, vi slår ikke andre, vi legger ting tilbake der vi fant dem, vi rydder opp sølet etter oss, og vi tar ikke ting med som ikke tilhører oss. Ja, og så sier vi unnskyld når vi påfører noen smerte.

Det er ikke verre enn det.

Skråsikker journalistikk i Lommedalen

LESER SKRIFTEN PÅ VEGGEN: Jeg fant det betimelig å lese barneparagrafen i Vær Varsom-plakaten høyt da Oslo Redaktørforening drev selvransakelse i Lommedalen-saken. Foto: TROND SUNDNES, Dagens Næringsliv

TV2 og NRK innrømmer nå at man gikk for langt i å utpeke små jenter ved en barneskole i Lommedalen som mobbere i den tragiske saken hvor en 13-åring døde av spisevegring på ei hytte i Valdres nyttårsaften 2015.

I svært konstaterende ordelag rapporterte fjernsynskanalene  allerede 4. og 5. Januar i fjor om morens henvisning til mobbing og sviktende offentlig hjelpeapparat som forklaring på dødsfallet. Samtidig ble skolen hvor jenta skal ha blitt utsatt for såkalt «usynlig mobbing» identifisert i reportasjen.

Nå er skolen frikjent gjennom Fylkesmannens gransking, mens moren står tiltalt for grov omsorgssvikt i Gjøvik tingrett 24. april.

Mandag var selvransakelsens dag for norsk presse i denne tragiske historien. Oslo Redaktørforening arrangerte paneldebatt om mediedekningen, hvor både TV2 og NRK, lokalavisen Budstikka, forfatter og journalist Jon Gangdal og UNICEF deltok. Selv var jeg invitert til å innlede om de viktigste presseetiske sidene ved medienes arbeid med denne saken.

– Saken er komplisert, men vi burde ha tatt tydeligere språklig forbehold, innrømmet TV2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække. Hun tok også selvkritikk på live-rapporteringen fra barneskolen, men mente det var riktig av TV2 å  nevne morens mobbehistorie om datteren.

4. januar i fjor sto kanalens reporter utenfor en barneskole i Lommedalen og erklærte: «TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga utløste spiseforstyrrelser…»

Jeg skulle ønske at journalister sluttet å bruke den skråsikre «vet at»-formen. Alle saker har sine nyanser. Derfor lærer vi i journalistikken å formulere forbehold.

– Også i NRK ble vi for konstaterende i rapporteringen, særlig i innannonseringen. Dessuten brukte vi skolens navn, og gikk dermed for tett innpå elevene. Vi kan kan ha blitt for fartsblinde i denne saken, sa NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk.

Den viktigste lærdommen for mediene blir dermed å formulere seg med forbehold, mindre grad av identifisering og større distanse til det aktuelle skolemiljøet.

Men selv om både TV2 og NRK innrømmer at noe kunne vært gjort annerledes, så er det bare Budstikka som er klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Lokalavisen anklages for ha brutt hele ti av bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten. PFU vil trolig behandle klagen under sitt møte i februar.

Min innledning om sakens etiske sider kan du lese her. Du kan også se opptak fra hele debatten på denne linken:

https://livestream.com/accounts/3722443/events/6866515

Lommedalen-saken – Hva gikk galt?

Noen ganger er virkeligheten så brutal, tragedien så sterk, at den blir svært vanskelig å håndtere for de medier som skal opplyse allmennheten om viktige hendelser i samfunnet. For redaktører og journalister blir det som å balansere langs en knivsegg.

13-åringen som ble funnet død av spisevegring på en hytte i Valdres nyttårsaften for et drøyt år siden er en slik historie. Men det er en sak som må dekkes av mediene. Folk spør seg ikke bare om hvordan det skjedde. Like mye hvorfor?

13-åringens mor rykket tidlig ut med påstander om mobbing ved skoler i Bærum, og et sviktende offentlig hjelpeapparat. 24. april møter hun i retten tiltalt for grov omsorgssvikt.

Gjennom måneder har ryktene svirret i et lite lokalsamfunn i Lommedalen. Beskyldninger og beskrivelser fyller vegger og kommentarfelt i sosiale medier.

Det er barn som omtales. Barn som er berørt av en tragedie. Barn som utløser en konflikt mellom voksne i samfunnet. Barn som blir skyteskive for forsvaret i en straffesak.

Omtalen av barn utløser noen av de vanskeligste presseetiske spørsmål. Barn har krav på en spesiell beskyttelse. Men i november eskalerer denne saken på to måter:

Jon Gangdal skal presentere sin bok «Angelica – en varslet tragedie». Boken er først og fremst en forlengelse av morens historie om mobbing og sviktende hjelpeapparat. Men boken belyser også spisevegring tematisk og drøfter ulike tiltak mot mobbing.

Et begrep som lanseres er såkalt «usynlig mobbing», som en forklarende faktor for 13-åringens sykdom og død. «Usynlig mobbing» fra noen småjenter ved en barneskole i Lommedalen. Til grunn for det hele ligger 13-åringens subjektive fortolkning av utsagn og gjerninger som knapt noen andre enn moren har oppfattet som mobbing.

Fire dager før boken skal utgis publiserer lokalavisen Budstikka et ti siders dokument som beskriver en ganske annen virkelighet – under tittelen «Den andre historien». Her fremstilles noen småjenter og deres familier som ofre for mobbeanklagene. Morens påstander og ryktespredning skal ha utløst både sykdom og fortvilelse.

Budstikkas dokument slår også fast de offentlige granskernes vurdering: Mobbing er ikke sannsynliggjort. Skolen og myndighetene har gjort jobben sin korrekt. Dokumentet inneholder opplysninger og utsagn fra 25 førstehåndskilder. Mange av dem er åpne kilder.

Lokalavisens redaktør fremmer også ramsalt mediekritikk, først og fremst mot TV2 og NRK, som hun mener har kastet skyld mot småjentene i lokalmiljøet. Utenfor skolen stilte TV-reportere seg opp og snakket om mobbing helt uten forbehold.

«TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga førte til spiseforstyrrelser, meldte kanalens reporter.

På TV2s nettsider skrev man fire dager etter dødsfallet:

«Jenta som ble funnet død nyttårsaften har i mange år slitt med spiseforstyrrelser som følge av mobbing på flere Bærum-skoler»

Jeg er forundret over at journalister i riksdekkende medier ikke lærer seg å formulere seg med forbehold i slike saker.

Med enda større vantro leste jeg svarene til TV2s nyhetsredaktør og reportasjeleder på saken, slik de ble gjengitt i Budstikka:

– Noen ganger er enkeltsakers konsekvenser viktigere å ta hensyn til, enn tredjepart.

Og:

– Vi hadde informasjon om at det dreide seg om blikk, kommentarer og episoder som andre kanskje ikke vil oppfatte som mobbing, men som hun og andre oppfattet som mobbing.

Tredjepart i denne forbindelse er altså noen småjenter i seks- til niårsalderen ved en barneskole.

Helt sentralt i denne saken står den såkalte barneparagrafen i Vær Varsom-plakaten, som skal være retningsgivende for redaksjonenes arbeid. Slik lyder pkt 4,8 i Vær Varsom-plakaten:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Nå er det bare Budstikkas grundige reportasje som er innklaget til Pressens Faglige Utvalg. Avisen anklages for å ha brutt hele ti punkter i Vær Varsom-plakaten.

Den første anklagen gjelder pkt. 1,2 som sier at «pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Sett fra Budstikkas synspunkt kan det vel anføres at  dette er nettopp hva man gjør i denne saken.

Dernest skal Budstikka ha forbrutt seg mot pkt. 3,2 – bestemmelsen som mediene oftest blir felt for i Pressens Faglige Utvalg:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»

Jeg har ikke registrert at Budstikka er tatt i å fare med direkte feilaktige opplysninger. Bredde og relevans i valg av kilder, og utøvelse av kildekritikk er vanskeligere å vurdere. Men det er liten tvil om at avisen har benyttet seg av svært mange og til dels ulike kilder. Avisens intensjon har likevel vært å få fram at småjentene i nærmiljøet også er ofre i denne saken.

Pkt. 3,3 handler om å gjøre premissene tilstrekkelig klare for intervjuobjekter og ellers overfor kildene. I klagen stilles det spørsmål om dette er gjort overfor personer som har taushetsplikt, men denne anførselen synes lite relevant for saken.

Det samme gjelder påståtte brudd på pkt. 3,7 om pressens plikt til å gjengi meningsinnholdet i uttalelser fra intervjuobjekter presist. Anklagen gjelder siteringen av et sitat fra en SMS som moren skal ha sendt kort tid etter dødsfallet. Meldingen lød: «Mobberne vant. Noen skal svi.» Budstikka hevder å ha flere kilder for dette, men det dreier seg uansett ikke om noe intervju.

Pkt. 4,1 pålegger mediene å utvise saklighet og omtanke i både innhold og presentasjon. Klageren mener at Budstikka burde ha latt alle parter komme til orde og belyst saken på en bredere måte. Ved å vente med publiseringen til etter at Gangdals bok forelå kunne man benyttet opplysninger derfra til å nyansere fremstillingen.

Til dette er å bemerke at Budstikka seks dager før publiseringen henvendte seg til morens advokat med anmodning om intervju på bakgrunn av en detaljert redegjørelse om hva man hadde til hensikt å publisere. Anmodningen ble avslått. Selve presentasjonen fremstår som dempet og saklig. Denne bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten gir PFU rom for å utvise skjønn i Lommedalen-saken.

Klageren mener også at Budstikka har brutt Vær Varsom-plakatens pkt. 4,3 om at mediene ikke skal framheve personlige forhold som er saken uvedkommende. Her sikter man trolig til beskrivelser av mor, barn og familieforhold i årene forut for tragedien i Valdres. Avisen vil imidlertid kunne anføre at dette er forhold som moren selv har beskrevet svært detaljert gjennom Gangdals bok.

Pkt. 4,5 i Vær Varsom-plakaten kan bli et sentralt punkt i vurderingen av Budstikkas journalistiske arbeid. Dette er punktet som handler om å unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasjen.

– Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom, heter det i bestemmelsen.

Her kan det muligens anføres at Budstikkas samlede fremstilling av moren kan ha karakter av forhåndsdømming, selv om man er omhyggelig med å understreke at straffeansvaret ikke er endelig avgjort av retten.  Avisen tegner et bilde av moren som i sum kan minne om et karakterdrap,  både når det gjelder merkverdig oppførsel, omsorg og oppfølging av datterens sykdom. Avisen redegjør ikke detaljert for tiltalens innhold, som er begrenset til barnets siste måneder.

13-åringens mor har selv stått fram med navn og bilde i ulike medier og med sin historie i Gangdals bok, som også har datterens navn i sin tittel. Det blir dermed vanskelig å beskylde Budstikka for brudd på barneparagrafen og Vær Varsom-plakatens bestemmelser om indentifisering og bildebruk.

Muligens kan det hevdes at redaksjonen har et selvstendig ansvar for å vurdere konsekvensene som omtalen også har for avdøde barns ettermæle. Dette må imidlertid veies opp mot medienes samfunnsrolle når det gjelder å avdekke kritikkverdige forhold og beskrive det som skjer i samfunnet.

I denne saken er det foreløpig bare Budstikkas journalistikk som skal prøves av Pressens Faglige Utvalg. Ikke TV2s og NRKs, eller dekningen i andre riksmedier.  Og langt i fra Jon Gangdals fremstilling mellom stive permer. Det er et stort paradoks at journalistikk skal vurderes ulikt fra medium til medium. Forlagsbransjen har som kjent lagt forslaget om etisk regelverk langt ned i skuffen etter at temaet sist var oppe i forbindelse med boka som omtalte Anders Behring Breiviks mor.

Her har vi skjønt at Aschehougs Forlag trakk seg fra publiseringen av Gangdals bok. Boken er også insinuerende og spekulativ i sin form. Som erfaren journalist vet Gangdal at han ikke skal trekke konklusjoner for egen regning. Men gjennom å stille flere hundre spørsmål med innganger som «kanskje» og «kan hende» legger han igjen skyld hos lærere, rektorer og småjenter i Lommedalen.

Kan hende hadde Pressens Faglige Utvalg felt ham for nettopp dette.

Se også tidligere bloggpost om denne saken her.

Vaktskifte i Akersgaten

FORNØYD: Veteran-redaktør Oskar Hasselknippe smilte bredt da redaktørkuppet i Akergaten var et faktum i november 1993. Her sammen med artikkelforfatteren i forbindelse med redaktørskiftene i VG og Aftenposten.

Jeg hadde sjelden sett gamle «Knippe» i så sprudlende godt humør som den dagen jeg ble utnevnt til ny sjefredaktør i VG. Senere ble jeg fortalt at det var fordi en av avisenes egne medarbeidere hadde gått helt til topps i avisen, ikke en kandidat utenfra eller en som eierne hadde sendt over gaten fra Aftenposten.

Mistenksomheten overfor Aftenposten var rotfestet hos motstandsmannen Oskar Hasselknippe som i 25 år var sjefredaktør i VG. Derfor smilte han fra kinnskjegg til kinnskjegg denne høstdagen i 1993, hvor også to redaktører fra VG overtok ledelsen av Aftenposten.

Datoen var 11. november og ledelsen i Schibsted hadde nettopp gjennomført et historisk og overraskende redaktørskifte i Akersgaten. Einar Hanseid og Per Norvik gikk av som sjefredaktør og politisk redaktør i VG og inntok de samme redaktørstolene i Aftenposten. I VG rykket jeg opp fra stillingen som nyhetsredaktør, samtidig som Olav Versto ble ansatt som ny politisk redaktør.

Det vakte oppsikt hvordan lederskiftene i Schibsted-familien kunne foregå i fred og ro, mens fløyene kjempet som besatt i Dagblad-gården på den andre siden av Akersgaten. Men det var ikke noe nytt. Det samme hadde skjedd sju år tidligere, da Andreas Norland overlot stafettpinnen til sin etterfølger, VGs nyhetsredaktør Einar Hanseid.

Da Gard Steiro (40) i går overtok jobben som VGs nye ansvarlige redaktør var det på samme måte som en hel serie av «fredelige» redaktørskifter i avisen siden 1980-årene. For halvannet år siden ble Steiro hentet til VG som nyhetsredaktør fra jobben som ansvarlig redaktør i Bergens Tidende.

Einar Hanseid ble i 1984 hentet til VG som nyhetsredaktør i gavnet om ikke i navnet, ettersom Kjell Sørhus hadde tittelen ”nyhetsredaktør” helt til han gikk av i 1989. Hanseid hadde sin bakgrunn fra Dagbladet. Høsten 1987 overtok han jobben som VGs nye sjef etter Andreas Norland, som startet den mislykkede Osloavisen. Senere ble Norland sjefredaktør i Aftenposten.

Selv var jeg VGs nyhetsredaktør i sju år under Einar Hanseid, inntil jeg tok fatt på 17 år som avisens ansvarlige redaktør. I disse årene var Torry Pedersen min første nyhetsredaktør i sju år før han overtok lederansvaret for VG Multimedia. Fra 1 mars 2011 ble han min etterfølger.

Hvorfor jeg dveler ved dette i dag. Jo, fordi historien viser hvordan Schibsted de siste 30 årene har sørget for helt udramatiske lederskifter i Norges største nyhetsmedium. Dette har gjort det mulig å tenke i lange linjer og bidratt til gjennomføringen av digital transformasjon.

En av de viktigste oppgavene som tilligger en toppsjef er å sørge for påfyll i ledelsen, slik at eierne har interne kandidater når noen får en takstein i hodet eller det melder seg et naturlig behov for lederskifte. Det må være riktig å si at denne oppgaven har VGs ledelse maktet de siste tiårene.

Som den observante leser vil ha merket seg, har det ikke vært så dumt å ha funksjonen «nyhetsredaktør» på sin CV. Denne rollen gir bred mediefaglig kompetanse og erfaring. Som nyhetsredaktør er man den nærmeste til å treffe den type beslutninger som tilligger sjefredaktøren. Derfor er det også blitt stadig mer vanlig at nyhetsredaktøren fyller rollen som stedfortredende ansvarlig redaktør.

Det er bemerkelsesverdig at mens VG klarte å bygge en kultur for intern rekruttering av redaksjonelle toppledere så maktet Aftenposten ikke dette. Senest, da Espen Egil Hansen gikk fra VG til sjefredaktørjobben i Aftenposten, så rekrutterte han nesten et helt redaktørkollegium utenfra.

Da Schibsteds konsernsjef Rolv Erik Ryssdal kom til konsernet som ung trainee i 1991 fikk han som oppgave å se på mulige samarbeidsområder for VG og Aftenposten. Han gjøv løs på oppgaven med krum nakke, men fant ingen synergier som kunne effektueres. De to mediehusene var konkurrenter og voktet på hverandre med mistenksomme blikk. Da VG og Aftenposten flyttet inn i Akersgaten 55 i 1994 måte det bygges separate heiser. Felles kantine var helt utenkelig.

Nå er situasjonen blitt helt annerledes. Gjennom de siste ti årene er det bygget en ganske sterk kultur for samarbeid på tvers mellom virksomhetene i Schibsted-konsernet. Her har nok etableringen av først Media Norge (regionavisene i Schibsted) og senere Schibsted Norge (regionavisene + VG + Finn) banet vei for mye av samarbeidet.

Samtidig har presset mot medieøkonomien skapt behov for å samle kreftene innenfor områder som teknologi, trykk, distribusjon, annonsesalg, avissalg, økonomi, kundestøtte og organisasjonsutvikling. Redaktørene er blitt lokale eneledere og produkteiere. I løpet av dette året vil alle mediene også publisere på samme teknologiske plattform.

Nå får også alle de norske mediehusene til Schibsted en felles publisistisk leder. Torry Pedersen skal dessuten være styreleder i alle de fem mediehusene. Vi kan nok forvente at VG vil bli trukket nærmere inn i Schibsteds samvirkelag av mediehus, hvor rollefordeling og innholdsamarbeid blir et stadig viktigere tema.

Det er to eksterne forhold som gjør dette nødvendig. Først og fremst konkurransen fra globale giganter som Facebook og Google. Men også Statens oppbygging av sterkere nasjonal og regional konkurranse fra NRK, samtidig som TV2 trolig tilføres et årlig bidrag på 135 millioner kroner for å sende nyheter fra Bergen.

Ingen politiker åpnet kjeften da VG i fjor besluttet å legge ned sine kontorer i Tromsø, Trondheim og Bergen. Selv om VG nå er blitt hele landets viktigste kilde for oppdaterte nyheter.

Det er altså et stort ansvar Gard Steiro nå påtar seg som sjef for landets største nettavis, et medium som publiserer nyheter 24 timer i døgnet – sju dager i uka – 365 dager i året. Og jeg blir ikke overrasket dersom det i løpet av dette året dukker opp nye samarbeidsmønstre i Schibsted-familien.

I Schibsted Sverige har man allerede sett eksempler på dette. I fjor samarbeidet Aftonbladet og Svenska Dagbladet om en stor redningsoperasjon for migranter på det farlige Middelhavet. I disse dager publiserer de to avisene et felles arbeid for å avsløre pedofile nettverk etter mønster av VGs graveprosjekt «Nedlasterne». Også i Norge kan vi komme til å se slike felles satsinger i Schibsted-familien, og sammen med andre medier.

Med ansettelsen av Gard Steiro som ny eneleder i VG var det duket for nok en mann på listen over norske medietopper. Schibsted har ikke vært like heldig med å rekruttere kvinnelige toppledere, som man har vært med redaktørskifter i Akersgaten.

I likhet med de fleste andre mediekonsern er andelen kvinner i konsernledelsen svært lav, bare to kvinner og åtte menn. På listen over toppsjefer i Norges ti største medier er det i følge Dagsavisen bare en kvinne. Bare fem av landets femti største aviser har kvinnelig leder.

– Pinlig lavt, konstaterer stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt. Hun mener den lave kvinnerepresentasjonen skyldes «systematisk forskjellsbehandling».

I Sverige er kjønnsfordelingen ganske annerledes. Her styres både Sveriges Radio, Sveriges Television, Aftonbladet, Sydsvenskan og Göteborgs-Posten av kvinner.

I Danmark er ligner situasjonen mer på den norske. En intervjuserie i et dansk fagblad søkte forklaringer i bl.a. det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.

Undersøkelser har vist at mange kvinner søker mot smalere karriereutvikling enn menn, samtidig som bred erfaringsbakgrunn foretrekkes ved rekruttering av toppledere innen media. Den sviktende rekruttering av kvinner kan også skyldes tradisjonell skjevfordeling når det gjelder oppgaver i hjem og familie.

Uansett må det være konsernsjefenes og styrenes ansvar å gjøre noe med disse skjevhetene.

Et godt sted å begynne kan være med boken «Redaktør-jakten: En veiledning i rekruttering av kvinnelige ledere». Her har jeg i all beskjedenhet skrevet ett av kapitlene.

2017 – Sannhetens øyeblikk?

ALLTID OPPDATERT: Nyheter via apper og sosiale medier kommer fortløpende til deg på armen. 

Hvis et nettsted i Midtøsten i dag hadde servert nyheten om Jesu jomfrufødsel, – ville deskene i Akersgaten ha trodd på den og formidlet nyheten videre?

Forhåpentlig ikke, men i dagens mediesamfunn kan vi ikke lenger være helt sikre. For få uker siden publiserte selveste Norsk Telegrambyrå (NTB) nyheten om at et nytt russisk reality-TV-konsept ville tillate både drap og voldtekt. Det var selvsagt en falsk nyhet, men den ble formidlet videre helt ukritisk av flere norske redaksjoner.

2016 var året hvor falske nyheter for alvor slo gjennom i sosiale medier. Det skal ha påvirket utfallet av den amerikanske valgkampen, leser vi. Den mest kjente episoden kalles «Pizzagate», nyheten om hvordan Bill og Hillary Clinton sto bak en pedofiliring i kjelleren til en av Washingtons mest kjente pizza-restauranter. Spredningen av «nyheten» førte til at en galning gikk løs på restauranten med våpen i hånd..

Mange steder i verden brukes falske nyhetsnettsteder til å tjene penger på programmatisk annonsering. Annonsørene risikerer å bli diskreditert.

Tradisjonelle kvalitetsmedier og journalister generelt, har lenge slitt med et troverdighetsproblem. Med framveksten av falske nyheter raser mediehusenes vegger og tak raskere sammen.

Mange tror derfor at 2017 blir et hardt arbeidsår for å gjenreise tilliten til tradisjonelle merkevarer for nyheter. At det nye året blir et «sannhetens øyeblikk». Men dette ofte misbrukte ordtaket uttrykker egentlig øyeblikket hvor sverdet skyves ned mellom tyrens skuldre i et drepende støt mot hjertet..

2017 blir uansett et år hvor mediene må streve videre med å finne løsninger på alle utfordringer som de sosiale mediene, med Facebook i spissen, skaper i hverdagen. Globale aktører som Facebook vil bare i begrenset grad ta ansvaret for all desinformasjon som man bidrar til å spre over klodens innbyggere.

I det kommende året må Facebook gjøre noe mer aktivt med dette problemet. Foreløpig ser det bare ut til at man vil innføre verktøy for merking av mulig useriøst innhold. Dette er langt ifra nok. Det er på høy tid at distribusjonsplattformene også ansetter folk med publisistisk tyngde og erfaring, ikke bare algoritme-utviklere, ingeniører og selgere. Når man suger et par milliarder skattefrie kroner ut av et marked har man råd til å ansette folk med publisistisk kompetanse.

Sosiale medier vil forbli en viktigere distribusjonskanal for kvalitetsjournalistikk. Mange mediehus ansetter derfor redaktører for publisering i sosiale medier. Redaktører som skal sørge for økt engasjement fra brukernes side. I kampen for å beholde mediehusenes troverdighet er det like viktig at disse funksjonene fylles av mennesker med redaksjonell tyngde og erfaring, ikke bare av digitale evangelister.

Ved årsskiftet har jeg lest mange spennende spådommer fra sistnevnte kategori, men det er også viktig å huske på at vi har noen journalistiske grunnverdier som skal loses gjennom den digitale transformasjonen.

I USA bruker snart halvparten av befolkningen sosiale medier for å oppdatere seg på nyheter. I følge Pew Reseach Center mener 88 prosent av voksne amerikanere at falske nyheter kan skape forvirring når der gjelder folks forståelse av viktige hendelser. Nesten hver fjerde amerikaner svarer at de har delt falske nyheter i sosiale medier, mange av dem vel vitende om at det er nettopp dette de gjør. At så mange bevisst velger å bidra til økt forvirring er et stort samfunnsmessig problem.

Nye, skremmende begreper tas i bruk for å beskrive utviklingen. Amerikanerne snakker om «The Post Truth Era». Her i Norge innleder to SINTEF-forskere året med å skrive om «postfaktasamfunnet» i en kronikk i Aftenposten:

– Pressen bør i større grad synliggjøre for publikum hvordan Vær varsom-plakaten fungerer og hvordan den legger føringer for pressens vinklinger og publisering av enkeltsaker, skriver forskerne Peter Bae Brandtzæg og Asbjørn Følstad.

Jeg er hjertens enig. Nyhetsmedier kan på en langt mer tilgjengelig og oversiktlig måte enn i dag vise leserne hvordan de arbeider, hvordan de velger kilder, og hvordan innhold verifiseres.

Presset mot medieøkonomien har ført til svakere kontrollmekanismer i redaksjonene. Samtidig som lettvint innholdsproduksjon distribueres via sosiale medier i et forsøk på å øke trafikken. På nettstedet The MediaBriefing beskrives Facebook-trafikken som heroinistens overgang til metadon – en billig rus som deles ut av personer i hvit frakk fra en luke i peksiglasset..

Facebook beholder de mest verdifulle brukerdataene for seg selv, og etterlater publisisten med klikk snarere enn et kundeforhold.

Nyhetsmediene bør heller etterlate seg et inntrykk av å tilby merverdi. Dette handler igjen om hvilket uttrykk man skaper. Ny design kan bidra til å skille kvalitetsjournalistikk fra useriøse aktører på nettet. Presentasjonen av reklame er ofte en faktor som bidrar til inntrykket av lav kvalitet. Mediehusene bør distansere seg fra måten som de useriøse aktørene presenterer sitt innhold på. På engelsk uttrykkes det nye mantra slik: «Clean design makes content shine».

Spredningen av desinformasjon og falske nyheter truer med å destabilisere europeiske demokratier, som skal gjennomføre viktige valg i løpet av 2017. Falske nyhetsartikler om innvandring og migranter ser ut til å være det hyppigst brukte virkemidlet. Etter den amerikanske presidentvalgkampen beskyldes russiske myndigheter for å ha en finger med i dette spillet. I år skal det holdes valg i Frankrike, Tyskland og Tsjekkia, hvor man forventer at falske nyheter kan komme til å spille en rolle.

Fra flere hold i Europa trues giganter som Facebook med reguleringstiltak hvis man ikke får bukt med spredningen av falske nyheter. Regjeringspartiene i Tyskland står bak et lovforslag som vil straffe Facebook med million-bøter hver gang selskapet ikke gjør nok for å fjerne en falsk nyhet eller hatefullt innhold i løpet av 24 timer.

I Praha oppretter innenriksministeriet fra 1. Januar en spesialenhet med 20 skarpskodde spesialister som skal hindre digitale forstyrrelser av valgprosessen. Myndighetene er i følge The Guardian overbevist om at Kreml står bak 40 tsjekkisk-språklige nyhetsnettsteder som formidler rasistiske holdninger, konspirasjonsteorier og uriktige reportasjer. Men beskyttelsestiltakene kan også ha en negativ side: Beskyldninger om sensur, spionasje og undertrykkelse av ytringsfrihet.

Her i Norge skal vi også holde stortingsvalg i løpet av 2017, men vi løper trolig en mindre risiko når det gjelder spredningen av falske nyheter. Norge er et betydelig mindre og mer gjennomsiktig språksamfunn, hvor det er lettere å motvirke effekten av falske nyheter. Men det krever en innsats fra kvalitetsmedienes side.

– Publikum må vaksineres med ekte journalistikk, skriver en av bidragsyterne til Nieman Labs årlige oversikt med spådommer om medieutviklingen kommende år. Et vidt spekter av trender beskrives av 141 digitale evangelister: Podcasts. LIVE video. Roboter. Droner. Chatbots og alt hva det nå enn heter.

Journalister vil bli møtt med enda tøffere krav til kompetanse: Ny grammatikk som funker på små skjermer, forståelse av innholdets reise gjennom digitale økosystemer, faktasjekking, datafangst og personalisering. Brukerne skal betjenes en etter en. Et nytt uhyrlig begrep blir skapt: «Selfie-journalistikk».

Mediebransjen forventer en eksplosjon av økt satsing på video i året som kommer, særlig innen LIVE formidling via sosiale medier som Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. 360 graders opptak i sirkel skal bli det nye vertikale formatet tilpasset mobilen. Allerede skal det være 500 millioner brukere på Kloden som hver dag ser 8 milliarder videoklipp på Facebook. Snapchats brukere ser ti milliarder videoklipp daglig.

Veksten i videovisninger (og reklame)  vil gi meg og mange andre nye problemer med å holde oversikt i feeden. Vi kommer til å få nye verktøy for å navigere.  Og det vil tvinge fram økt etterspørsel etter mer personlig tilpasset nyhetsformidling. Mediene må i større grad oppsøke sine lesere.

Størst blir utfordringen kanskje for «public service»-medier som NRK og TV2. For hvordan skal man produsere «public service»? Når det ikke lenger finnes noen «public» å betjene?

Svaret på alle disse utfordringene må ligge i å bygge merkevare og kvalitet. Og i kampens hete må vi kanskje akseptere at noen medier dør, samtidig som nye blir født.

– Bare en ting er sikkert. Uansett produksjonsmetode og leveringsmåte vil verdens gang trenge fakta, inntrykk, argumenter, refleksjoner og den nakne sannhet. Denne verden trenger journalistikk, skriver The Guardians tidligere redaktør Peter Preston blant andre  i en ny bok som utgis 23. Januar.

Bokas titel?

«LAST WORDS? – How can Journalism Survive the Decline of Print?»

Jeg ser fram til å lese nettopp den.