Istiden er over – kineserne kommer

PÅ FLØIEN I SOL: F.v. Nicolas Zhang fra ACJAs internasjonale avdeling, Jia Wang leder av ACJAs presseetiske kommisjon, undertegnede, Yan Shizhong leder av Colorful Guizhou Network, Shouhua nestleder i Jiangsu Journalists Association, Zhou Zhiqiang sjefredaktør i Jiefang Daily, Shanghai.

Forholdet mellom Norge og Kina er i ferd med å normalisere seg etter flere års istid. Nylig kom Kongen og Dronningen hjem etter et vellykket offisielt besøk i Kina, i spissen for den største norske næringslivsdelegasjonen noensinne.

Her hjemme avsluttet vi i helgen et fire dager langt besøk av den første kinesiske mediedelegasjonen på lenge – uten sammenligning for øvrig. Fem medieledere fra det kinesiske presseforbundet, All-China Journalists Association – har vært i Norge for å studere det norske systemet med presseetikk og selvregulering av media.

Vertskap for besøket har vært Ethical Journalism Network (EJN), en britisk-norsk stiftelse som støttes av norske medieorganisasjoner, Utenriksdepartementet og bl.a. stiftelsen Fritt Ord. EJN arbeider globalt med presseetikk og pressefrihet gjennom selvregulering av media. Det handler om å bygge tillit til profesjonell journalistikk som grunnlag for levende demokratiske prosesser i samfunnet.

Det er et positivt tegn i tiden at Kina tross alle menneskerettslige problemstillinger ønsker å utvikle samarbeidet med EJN og norske medieorganisasjoner. Som trustee i stiftelsen EJN har det vært mitt ansvar å legge opp program og ledsage kineserne rundt i det norske medielandskapet.

Med i delegasjonen var bl.a. direktøren for den presseetiske kommisjon i All-China Journalists Association (ACJA), og tre høytstående ledere fra medievirksomheter i tre ulike kinesiske storbyer: Shanghai, Nanjing og Guiyang.

I MBL: Geir Engen orienterer om det norske medielandskapet i forandring.

Besøket ble innledet torsdag i forrige uke med en introduksjon til det norske medielandskapet i Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening. Her fikk de kinesiske medielederne lære om hvordan norske medier arbeider med utfordringene som den digitale transformasjonen skaper med fallende papiropplag og digital transformasjon. Det ble også gitt en orientering om arbeidet med å digitalisere norsk næringsliv, og samfunnslivet for øvrig, ved samarbeidsinitiativet Digital Norway.

I MBL: Tor Olav Mørseth fra Digital Norway orienterer om status for digitaliseringen i Norge.

Presentasjonen av medielanskapet ble gitt av adm.dir, Randi Øgrey og Geir Engen i MBL. Generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen presenterte de juridiske rammevilkår for norsk presse, ytringsfriheten som følger av Grunnloven og lovgivningen som sikrer redaktørens frie og uavhengige rolle. Prinsippene i Redaktørplakaten. Digital Norways leder, Tor Olav Mørseth, presenterte en status for arbeidet med digitaliseringen av Norge.

Fredagen var satt av til besøk i Norsk Presseforbund og store norske mediehus. I Presseforbundet fikk kineserne en grundig innføring i hvordan arbeidet med presseetikk og norsk offentlighet er organisert ved generalsekretær Elin Floberghagen. Delegasjonen fikk også en presentasjon av arbeidet i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og de viktigste punktene i Vær Varsom-plakaten ved utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, og nestleder Anne Weider Aasen.

HOS PFU: Delegasjonen fikk  møte med generalsekretær Elin Floberghagen, EJNs president Aidan White og lederne for Pressens Faglige Utvalg Alf Bjarne Johnsen og Anne Weider Aasen (t.h.).

Det ble lagt hovedvekt på utfordringene knyttet til reglene om retten til samtidig imøtegåelse av sterke beskyldninger, og kontroll av faktaopplysninger, samt viktigheten av å skille mellom verdivurderinger og faktaopplysninger. Kineserne var svært opptatt av hvordan uttalelsene fra PFU følges opp av mediene og hvordan det arbeides med å øke den presse-etiske bevisstheten i redaksjonene. Under møtet i Norsk Presseforbund fikk delegasjonen også en orientering om EJNs planlagte samarbeidsprogram med Kina av stiftelsens president Aidan White.

ØYVIND NÆSS forklarer om Olufsens metode for minnelig løsning i klagesaker.

Senere på dagen  fikk delegasjonen et detaljert innsyn i redaksjonenes arbeid med presseetikk ved et besøk hos Aftenposten og VG i Akersgaten. Her redegjorde stabssjefene i de to avisene, Arild Kveldstad og Øyvind Næss, for redaksjonenes praktiske arbeid med presseetikken. Det samme gjorde redaktør Marius Tetlie fra NRK. Også i disse presentasjonene sto spørsmålene knyttet til samtidig imøtegåelse og praksis med tilsvarsrett sentralt. Kineserne fikk dessuten en orientering om

ARILD KVELDSTAD orienterer om hvordan Aftenposten snudde en negativ trend i PFU.

hvordan brudd på god presseskikk følges opp i redaksjonene og praktiseringen av mer åpenhet om journalistiske metoder gjennom årlige redaksjonelle regnskap.

Fredagen ble avsluttet med et besøk i redaksjonen til faktisk.no, det norske faktasjekk-nettstedet som er etablert gjennom et samarbeid mellom de største norske medievirksomhetene; VG, Dagbladet, NRK, TV2, Amedia og Polaris Media. Her ble

MARIUS TETLIE fra NRK orienterer om punktene i Vær Varsom-plakaten som brytes oftest.

faktasjekkernes metode og publiseringsstrategi presentert av Tore Bergsaker.

Lørdag fikk den kinesiske mediedelegasjonen oppleve et Bergen i praktfullt høstvær med sol fra blå himmel, foruten besøk i den hypermoderne medieklyngen Media City Bergen, som huser teknologiske innovasjonsselskaper og mediehusene Bergens Tidende, Bergensavisen, TV2 og NRKs distriktredaksjon under samme

TORE BERGSAKER forklarer metode og publisering hos faktasjekkere i faktisk.no.

tak.

JAN STIAN VOLD orienterte om transformasjonen i Bergens Tidende.

Først fikk kineserne en grundig presentasjon av idéen med klyngen, delingskulturen og innovasjonsarbeidet i medielaben i tårn tre, ved lederen av Media City Bergen, Anne Jacobsen. Deretter presenterte nyhetsredaktør Jan Stian Vold i Bergens Tidende arbeidet med den digitale transformasjon i regionavisen. Hvordan det redaksjonelle arbeidet har endret seg og hvordan mediehusets forretningsmodell er gått fra annonsefinansiering til mer brukerfinansiering.

TV2s nye nyhetsstudio i klyngen skal være Europas mest moderne og kineserne ble vist rundt i redaksjonen av Kjetil Frugård som ledet kanalens arbeid med å flytte til Media City Bergen. Delegasjonen lot seg imponere av nyhetsstudioet med kameraroboter, grafikk-presentasjoner og høyteknologiske løsninger som er utviklet og levert av andre selskaper i medieklyngen.

IMPONERTE: Delegasjonen lot seg imponere av TV2 høyteknologiske nyhetsstudio som Kjetil Frugård her viser fram.

Et hektisk program, komprimert over få dager, men kineserne ga i hvert fall uttrykk for at de hadde fått med seg ny og viktig kunnskap da de forlot landet vårt søndag morgen. Og samarbeidet skap utvikles videre: Til våren skal en ny delegasjon av mediefolk fra Norge besøke Kina. Kineserne ønsker dessuten å åpne en dialog om et mer formalisert samarbeid mellom All-China Journalists Association og Norsk Presseforbund. Jeg lovet å formidle dette ønsket videre.

Ethical Journalism Network har lansert et samarbeidsprogram for 2018 – 2019 med flere pilotprosjekter:

• Utarbeidelse av et program for drening og dialog mellom EJN og lokale/nasjonale mediemiljøer i Kina.
• Utvikling av en digital informasjonsstrategi for deling av innhold om etikk, styring og selvregulering innen media. Opprettelse av en kinesisk-språklig nettside for EJN.
• Deltagelse i utviklingen av et internasjonalt forum for kommunikasjon rundt det kinesiske silkevei-initiativet.
• Utarbeidelse av et kursopplegg i presseetikk for journaliststudenter ved Beijings nasjonale teknologi-universitet.
• Organisering av en egen sesjon om presseetikk i samarbeid med nyhetsbyrået Xinhua.net ved World Internet Congress i Kina.
• En delegasjonsreise for norske medieledere og Norsk Presseforbund til Kina våren 2019 for utveksling av erfaringer knyttet til presseetikk og selvregulering av media. Og utarbeidelse av et praktisk program for fremtidig samarbeid med Kinas kommisjoner for presseetikk.

I TÅRNET: Delegasjonen fikk en grundig orientering om innovasjon i  Media City Bergen, av medieklyngens leder Anne Jacobsen.

Tre temaer er dessuten identifisert som aktuelle for den videre dialog. Det er situasjoner for kvinner i journalistikk, journalistikk om klimaforandringer og kampen mot hatefulle ytringer gjennom media.

Selv om striden mellom Norge og Kina etter fredsprisutdelingen i 2010 ser ut til å være bilagt, kan det fort oppstå nye problemstillinger i det mellomstatlige forholdet. Kinas forhold til Sverige ser ut til å ha nådd frysepunktet, etter at den svenske forleggeren Gui Minhai i fjor ble pågrepet og bortført fra Thailand til Kina, hvor han fortsatt holdes fanget. Gui Minhai drev et kritisk bokforlag i Hong Kong inntil pågripelsen.

Svenske medier har fått et svært vanskelig forhold til den kinesiske ambassaden, som er tilbakeholden med å utstede pressevisum. Åtte svenske medier har fått anmerkninger på ambassadens hjemmeside og i pressemeldinger.

Denne saken kan snart utvikle seg i negativ retning og påkalle eventuell støtte også fra norske myndigheter.

Fjøstid i Bergen

HYGGELIG MØTE: Jeg møtte Bergens Tidendes nye kommentator Jens Kihl i Ukeslutt-studio til diskusjon om navlebeskuende riksmedier. T.h. programleder Ann Kristin Liestøl.

Det er fjøstid i Bergens Tidende og den nyankomne drengen fra Oslo skal lære seg å melke kua. Den har fire – 4 – spener og juret sitter bak, under buken. Det går bra. Snart foreligger et pasteurisert oppgjør med hovedstadens medier og all dens sneversyn og nasjonale ignoranse.

Bergens-folket jubler fra gater og i sosiale medier. Journalist Jens Kihl har bestått opptaksprøven i avisens kommentar-avdeling. Under tittelen «Stille i fjøset» har han beskrevet riksmedias navlebeskuende journalistikk: Nyhetsoppslag om et løp i Smestad-tunellen skal stenges – syklist bøtelagt da han syklet i kollektivfeltet på Mosseveien.

Journalisten forsto det da han kom kjørende over fjellet fra Oslo. Ikke et ord om stengning av Gudvanga-tunnelen eller køen inn til Bergen..

Akkurat som om det skulle være en nyhet at det dukker opp en omkjøring når du kjører bil til Bergen?

Kritikken mot riksmediene er heller ikke spesielt original, den er avspilt med hakk i plata like lenge som jeg har vært journalist – i over 40 år. Jens Kihl retter skytset mot NRK, VG, Aftenposten og Dagbladet og overser noen av journalistikkens grunnsetninger: Oppmerksomhet om det som angår mange mennesker. Oppmerksomhet om det uvanlige, det sensasjonelle.

Hvem er det forresten som styrer disse forhatte riksmediene?

VGs ansvarlige redaktør var sjefredaktør i Bergens Tidende inntil i forfjor. Dagbladets sjefredaktør er fra Trondheim. Aftenpostens fra Grimstad. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen er visstnok ekte Grorud-døl, men hans nyansatte nyhetsdirektør er Østerdøl.

I dag har Oslo-folk sin bakgrunn fra alle kriker og kroker av landet og fra utlandet. Det er blitt helt annerledes enn da jeg vokste opp i Trondheim i 1960-årene. Den gang gikk folk til Narvesen-kiosken på toppen av Nordre gate for å kjøpe en «Oslo-avis» på lørdagen. For å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet over alt som skjer i hovedstaden.

Da min svigerfar fra Kyrksæterøra (et stedsnavn de færreste journalister kan uttale korrekt) for første gang i livet skulle besøke Oslo – nær 80 år gammel – ønsket han å se nærmere på to bygninger: Slottet og Blitz-huset. To ytterpunkter, kjent fra formidlingen av nyheter i Dagsrevyen.

Disse tankene har jeg i hodet på vei til Ukeslutt-studio på Marienlyst, hvor jeg skal møte Jens Kihl til diskusjon om riksmedia.

MORSOMT: Bergens Tidendes kommentar om ignorante Oslo-journalister var vakker pyntet med en annonse fra VG.

Det var artig å lese hans kommentar i Bergens Tidende «Stille i fjøset». Teksten var nemlig pakket inn i en reklame for VG. «Hvis Bergen får sin egen Ex on the Beach, leser du først om det i VG..», står det i annonsen. Tidligere er vi også blitt lovet at når Bergen løsriver seg fra Norge, skal vi først få lese om det i VG.

Den tid – den sorg.

Bergens Tidendes kommentator var ikke spesielt heldig med timingen da han tok sitt oppgjør med riksmediene i Oslo. Samme uke som VG avslørte Tolga-saken, der kommunen urettmessig har erklært tre brødre for psykisk utviklingshemmet i bytte mot økte pengeoverføringer fra Staten. Tolga er jo ikke akkurat verdens navle, der kommunen ligger avsides til og litt bortgjemt i et hjørne av Nord-Østerdal. Kommunen er imidlertid kjent for sine mange melkekyr og meieridriften, som nå er nedlagt. Her ruler likevel fremdeles Senterpartiet.

VGs avsløringer av overgrepene i Tysfjord, lengst nord i Nordland, var vel heller ikke lokalpressens verk. For ikke å nevne den SKUP-premierte granskingen av sikkerhet på landets 17000 broer..

VG slo seg opp som en lokalavis for hele Norge med små og store historier fra ni lokalredaksjoner med tilsammen 35 medarbeidere. At avisen skulle være en riksavis med nyheter fra hele landet ble nedfelt ved stiftelsen i 1945. Det er riktig, som Jens Kihl påpeker, at VG la ned sitt bergenskontor i 2016. Det var 11 år etter at Dagbladet la ned sitt, og åtte år etter at Aftenpostens kontor ble nedlagt.

Riksavisenes lokalredaksjoner ble alle ofret i den digitale transformasjonen med sviktende medieøkonomi og en ny type journalistikk. Som sjefredaktør ble jeg en gang spurt hvor grensen gikk, med hensyn til lokalkontorene, for at VG kunne kalle seg en riksavis. Jeg svarte at den gikk ved opprettholdelsen av kontorene i Bergen, Trondheim og Tromsø. Jeg vil sette to streker under det svaret i dag.

Det er utrolig viktig for en riksavis å ha lytteposter ute i landet. Hver dag få servert inntrykk og meninger fra Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

NRK har 1700 journalister ansatt over hele Norge. I Bergen har NRK 250 ører og like mange øyne, men kan vi se tydelige spor av dette i riksnyhetene? Inntil nylig ville jeg ikke sagt det.

Men flomdekningen fra Vestlandet og Nord-Gudbrandsdal var så god og omfattende at den fikk rautene fra BT-fjøset til å stilne. Det er sannelig på tide at NRKs statsfinansierte tilstedeværelse over hele Norge setter et tydelig avtrykk i riksnyhetene.

Det er forresten bemerkelsesverdig hvor lite oppmerksomhet riksmediene i Oslo vier landets største arbeidsplass med et budsjett på 60 milliarder kroner – Oslo kommune. Hadde det ikke vært for noen kritiske granskninger i Dagens Næringsliv og Dagbladet kunne man tro at hovedstadens makthavere kan slippe unna med hva som helst av uregelmessigheter.

Selv ikke Østlandssendingen, som holder til ved Akerselvens bredd, har noen gjennomslagskraft i NRKs nasjonale nyhetssendinger.

Så bildet er nok mer nyansert enn det som tegnes av Jens Kihl i Bergens Tidende. Han er en ung og engasjert journalist med bakgrunn fra Klassekampens papiravis og Sosialistisk Ungdom. Oppvokst i Ullevål Hageby og nynorskkonvertitt fra Oslo Katedralskole. Han hadde bare seks ukers fartstid utenfor Ring 3 i Oslo, før flyttingen til Bergen. Flyttingen fikk ham til å forstå hvor skjeløyd riksmediene ser på dette landet.

For å forstå medias rolle må vi sette utviklingen i perspektiv. Digitaliseringen bringer folk i Norge tettere sammen. Vi deler opplevelser på en helt ny måte uavhengig av hvor vi bor. I dette perspektivet gjennomgår også journalistikken store forandringer.

Nå eksisterer det ikke lenger én deadline hvor hva du skal lese i morgendagens avis. Det er deadline hele tiden. Nyhetsformidling foregår ustoppelig og i realtid. Og plassen i avisen er ikke lenger begrenset til sider og spalter. En sak lever på førstesiden kanskje en time eller to, før den glir ned i strømmen og blir borte. Til gjengjeld lever journalistikken lengere enn døgnets timer, gjennom deling og søk.

Vi har fått rask og langsom journalistikk. Mange redaksjoner deler seg også i to på denne måten. En ulempe er at flere journalister blir sittende fast ved sine pulter og PCer i redaksjonen. Det skjer ikke bare i hovedstaden, også i Bergens Tidende.

Som ung journalist måtte jeg ofte rykke ut til hendelser, dokumentere dem og intervjue personer. Beskrive det som hadde skjedd gjennom førstehånds inntrykk og i reportasjens form. Det tok sin tid. Men det førte meg til mange steder, som jeg ellers ikke ville lært å kjenne. Over hele landet.

«Fra vår utsendte medarbeider» sto det over regionavisens ingress. For å kunne dekke striden om Altautbyggingen var det naturlig å ha satt sine bein ved elvas bredd og ha sett Sautso (Nord-Europas største canyon) i Finnmark. Slik er det ikke lenger, og derfor er det heller ingen selvfølge å kunne lese eksakt hvor ting har skjedd.

Som styremedlem i Bergens Tidende i fem år var jeg medansvarlig for flere runder med nedbemanning. Avisens dekningsområde og distribusjon måtte innsnevres. Lokalredaksjoner nedlegges. Dekningen av Sogn og Fjordane nærmest opphøre. Dette var den digitale transformasjonens virkelighet.

Det var leit å være vitne til dette. Landet trenger en «Vestlandsfanden», selv om dette uttrykket visstnok først ble brukt i en artikkel av Nils Kjær i riksavisen Verdens Gang i 1909.

Nå øker heldigvis antallet digitale abonnenter i mange aviser. Journalistikkens forretningsmodell snur fra annonsefinansiering til brukerfinansiering. Kanskje bærer det bud om at journalistikken igjen blir mer oppsøkende?

Når «Vestlandsfanden» raljerer over riksmedias introverte journalistikk skaper det jubel i distriktene og forsmådde storbyer med krav på oppmerksomhet. Det er en farlig populisme av samme sort som den som førte Donald Trump til makten: Kritikken mot alt som Washington står for. Hvis riksmediene blir enda flinkere til å lytte og oppsøke vanlige folk som kilder, vil vi kanskje unngå at det skapes økte motsetninger mellom hovedstaden og landet for øvrig.

Så kan vi kanskje heller nøye oss med å sende hatefulle ytringer om været? Og om at «gullet skal hem» – som om det noen sinne har hørt hjemme nettopp der.

Når redaktøren har en Plan

 

KJØR DEBATT: Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen i debatt om sponing med PFUs nestleder Anne Weider Aasen (TV2) og redaktør Erik Waatland (t.v.) i nettavisen Medier 24. Til høyre debattleder Elin Ludvigsen (TV2).

Vil Norsk Presseforbund akseptere sponsing av aktualitetsjournalistikk som ny finansieringskilde for mediebedriftene? Spørsmålet er høyaktuelt etter at både journalistlag og redaktørforening nå setter det på dagsorden og diskuterer behovet for nok en revisjon av Vær Varsom-plakaten.

Forleden kveld var temaet gjenstand for debatt på et felles medlemsmøte mellom Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening. Utgangspunktet for debatten var en fornærmet Aftenposten-sjef; Espen Egil Hansen, etter at avisen i vår ble felt for brudd på god presseskikk i Pressens Faglige Utvalg. Klagen var rettet mot programkonseptet «Stuck» som Aftenposten lot sponse av Plan International.

Aftenposten mener at det smaker av «presseetisk apartheid» når avisen blir felt i PFU, mens NRK og TV2 får ture fram som de vil med sponsing i tide og utide. Espen Egil Hansen viser bl.a. til TV2s program «Truls i Nepal», som også er sponset av Plan.

Til debattmøtet var jeg på forhånd invitert til å gi noen kommentarer. Her er noe av det jeg ga uttrykk for:

De siste fem årene har norske redaktører, som tidligere satte sin ære i å forsvare redaksjonell integritet og uavhengighet til siste blodsdråpe, lat seg presse ut i et kommersielt myrlandskap av nye annonseformater som til forveksling ligner på journalistikk.

Journalister og redaktører i Norge brukte 100 år på å etablere et medielandskap preget av uavhengig og kritisk journalistikk uten innslag av PR og tekstreklame. Med et tydelig og åpenbart skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Truet av sviktende finansieringskilder for journalistikk har enkelte av dagens redaktører startet nedrivingen av dette byggverket. Nå lovprises pengestrømmer fra såkalt innholdsmarkedsføring. Fra reklame forkledt som journalistikk. Fra sponsing av redaksjonelt innhold.

Samtidig er vi vitne til et veldig positivt bilde: Nesten alle mediehus kan melde om stigende inntekter fra brukerne. Aftenposten, som tidligere var finansiert 70 prosent av annonser og 30 prosent av abonnementsinntekter, kan nå melde om brukerinntekter som overstiger 70 prosent av de totale inntektene.

Det var utvilsomt riktig av Norsk Presseforbund i 2015 å innarbeide de viktigste reglene fra Tekstreklameplakaten i Vær Varsom-plakaten. Siden har PFU behandlet et mindre antall klager mot de nye kommersielle formatene, og utvalgets uttalelser har korrigert kursen for noen mediehus som seilte i feil retning.

Mange av PFUs konklusjoner handler om merking. Mye synes å være akseptabelt bare det er tydelig nok merket. Det eksisterer ingen felles retningslinje for tydelig merking. Men Vær Varsom-plakaten inneholder en krevende formulering: Det skal være et tydelig skille og «åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold». Dette er mye mer krevende enn det mange redaktører later til å oppfatte.

Redaktører som gjerne kaller en spade for en spade, vegrer seg åpenbart for å gjøre dette når det handler om de nye formatene som skal finansiere journalistikken. Altså å kalle kommersielt innhold for «annonse» eller «reklame». I stedet har man introdusert mer diffuse begreper for publikum. Hensikten kan ikke være en annen enn å tilfredsstille kundenes behov for å bli oppfattet på samme måte som redaksjonelt materiale.

Jeg frykter at merking kan utvikle seg til å bli en myk og behagelig sovepute for landets redaktører. Og at resultatet kan bli svekket tillit til medienes uavhengige stilling. Til selve samfunnsrollen.

Det er grunn til å minne om at verken mobilformatet eller rulletekster innbyr til tydelig merking som gir åpenbar tolkningsmulighet for publikum. Begreper som «i samarbeid med» gir svært liten og presis mening om hva dette egentlig innebærer.

Internasjonalt søker journalistikken flere nye finansieringsformer. En av dem er sponsing. Som fenomen fremstår sponsing av redaksjonelt innhold i dag som på mange måter mer renhårig i et integritetsperspektiv, og lettere å oppfatte enn såkalt «innholdsmarkedsføring», og fremfor alt i forhold til «native advertising» – selveste gjøkungen i vårt redaksjonelle rede.

Jeg tenker da spesielt i forhold til sponsing av redaksjonelle seksjoner, dekningsområder og dekningen av store publikumsarrangementer. Sponsing av enkeltstående innslag synes mer komplisert.

Jeg oppfatter sponsing som lettere å kommunisere overfor publikum enn «annonsørinnhold» som i mange tilfeller invaderer eller vil erstatte tradisjonelle redaksjonelle stoffområder som forbrukerjournalistikk, privatøkonomi, familieliv, reiselivsdekning, bilstoff og deler av kulturjournalistikken.

Vær Varsom-plakaten presiserer at sponsing av nyhets- og aktualitetsjournalistikk ikke er forenlig med god presseskikk. Men hverken Norsk Presseforbund eller PFU gir noen definisjon av begrepet «aktualitetsjournalistikk». Tradisjonelt aksepteres sponset dekning av idrettsarrangementer, men er ikke sportsjournalistikk også aktualitetsjournalistikk??

Sponsing av  redaksjonelt innhold er likevel ikke bare et presseetisk spørsmål. Det er også et spørsmål om lovgivning. Både nasjonal lovgivning og EU-direktiver setter hindringer i veien for sponsing av aktaulitetsjournalistikk i audiovisuelle formater.

RØDT ELLER GRØNT? Møtedeltagerne gikk til votering for eller mot PFUs kjennelse. Aftenpostens stabsjef Arild Kveldstad (t.v.) valgte rødt kort – jeg gikk for grønt. Foto: KJESRTI LØKEN STAVRUM

Den nye  debatten ble altså  utløst av at PFU tidligere i år felte Aftenposten for brudd på god presseskikk i forbindelse med sponsing av programkonseptet «Stuck», som er produsert i et samarbeid med produksjonsselskapet TV Wonder. Utvalget fastslår at formidlingen av en norsk jentes møte med overgrepsutsatte tenåringer i Latin-Amerika er å oppfatte som aktualitetsjournalistikk. Altså ingen reality-serie eller dokusåpe, som Aftenposten viser til.

Merkingen av Plan International som samarbeidspartner mener PFU er presseetisk forsvarlig.

Av klagebehandlingen fremgår det likevel noen interessante poenger: Aftenposten skriver i et tilsvar at man ville hatt andre krav til bredde og nyansering, dokumentasjon og kildekritikk dersom programserien var laget i avisens utenriksredaksjon. Likevel har man det hele og fulle ansvar for innholdet. Aftenposten opererer altså her med to ulike presseetiske standarder.

Aftenposten blander også sammen rollene som sponsor og kilde. Av tilsvaret fremgår det at Plan International har bidratt med både finansiering og «uunnværlig faglig ekspertise». PFU finner det likevel ikke godtgjort at sponsoren ikke har hatt innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Når sponsorens faglige råd er uunnværlige må de vel kunne sies å ha en viss innflytelse..

Aftenposten er tydelig irritert over at NRK og TV2 får ture fram med sponsede reportasjereiser i forbindelse med TV-aksjoner og artistgallaer. Sammenligningen er imidlertid haltende. Jeg tror nemlig publikum i stor grad oppfatter at dette dreier seg om rene innsamlingsaksjoner til bistandsorganisasjonene.

Norsk presses etiske standarder på områder som har med integritet og uavhengighet å gjøre, blir gjerne til gjennom de vurderinger som utgis fra Pressens Faglige Utvalg. Det kommer færre klager til utvalget fra publikum på disse områdene enn på områder hvor personer, grupper eller institusjoner blir mer direkte rammet av publiseringer. PFU trenger derfor hjelp til å identifisere aktuelle problemstillinger i mediene. Presseforbundets generalsekretær hadde tidligere en egen referansegruppe, som kunne fremme forslag til klager med utgangspunkt i generalsekretærens initiativrett. Kanskje er det på tide å gjenopprette denne ordningen.

Tidvis er også prinsipputtalelser fra PFU egnet til å spre kunnskap og bedre vurderingsevne i presseetiske spørsmål. På Presseforbundets hjemmeside ligger det i dag slike uttalelser som må sies å være fullstendig utgått på dato. En prinsipputtalelse fra 2003 karakteriserer det som «uakseptabelt at artikler som framstår som redaksjonelt stoff, utarbeides av avisens annonse- og markedsavdelinger». Det er «heller ikke akseptabelt at avisens annonse- eller markedsavdelinger leier inn journalistisk arbeidskraft utenfra, på siden av eller tvers av redaksjonen. Slike ordninger bidrar til å skape uklarhet om hva som settes på trykk ut fra rene journalistiske kriterier og hva som publiseres ut fra kommersielle interesser.»

Norsk presse har vel klatret over det gjerdet for lenge siden. Nå er det et annet spørsmål som melder seg: Lot vi for ukritisk og lett, reklamemakerne realisere sin våte drøm om å ta i bruk journalistiske grep i formidlingen av kommersielle interesser? Hvis svaret er «ja» lar utviklingen seg neppe reversere.

Her kan du se opptak fra debatten.