HYGGELIG MØTE: Jeg møtte Bergens Tidendes nye kommentator Jens Kihl i Ukeslutt-studio til diskusjon om navlebeskuende riksmedier. T.h. programleder Ann Kristin Liestøl.
Det er fjøstid i Bergens Tidende og den nyankomne drengen fra Oslo skal lære seg å melke kua. Den har fire – 4 – spener og juret sitter bak, under buken. Det går bra. Snart foreligger et pasteurisert oppgjør med hovedstadens medier og all dens sneversyn og nasjonale ignoranse.
Bergens-folket jubler fra gater og i sosiale medier. Journalist Jens Kihl har bestått opptaksprøven i avisens kommentar-avdeling. Under tittelen «Stille i fjøset» har han beskrevet riksmedias navlebeskuende journalistikk: Nyhetsoppslag om et løp i Smestad-tunellen skal stenges – syklist bøtelagt da han syklet i kollektivfeltet på Mosseveien.
Journalisten forsto det da han kom kjørende over fjellet fra Oslo. Ikke et ord om stengning av Gudvanga-tunnelen eller køen inn til Bergen..
Akkurat som om det skulle være en nyhet at det dukker opp en omkjøring når du kjører bil til Bergen?
Kritikken mot riksmediene er heller ikke spesielt original, den er avspilt med hakk i plata like lenge som jeg har vært journalist – i over 40 år. Jens Kihl retter skytset mot NRK, VG, Aftenposten og Dagbladet og overser noen av journalistikkens grunnsetninger: Oppmerksomhet om det som angår mange mennesker. Oppmerksomhet om det uvanlige, det sensasjonelle.
Hvem er det forresten som styrer disse forhatte riksmediene?
VGs ansvarlige redaktør var sjefredaktør i Bergens Tidende inntil i forfjor. Dagbladets sjefredaktør er fra Trondheim. Aftenpostens fra Grimstad. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen er visstnok ekte Grorud-døl, men hans nyansatte nyhetsdirektør er Østerdøl.
I dag har Oslo-folk sin bakgrunn fra alle kriker og kroker av landet og fra utlandet. Det er blitt helt annerledes enn da jeg vokste opp i Trondheim i 1960-årene. Den gang gikk folk til Narvesen-kiosken på toppen av Nordre gate for å kjøpe en «Oslo-avis» på lørdagen. For å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet over alt som skjer i hovedstaden.
Da min svigerfar fra Kyrksæterøra (et stedsnavn de færreste journalister kan uttale korrekt) for første gang i livet skulle besøke Oslo – nær 80 år gammel – ønsket han å se nærmere på to bygninger: Slottet og Blitz-huset. To ytterpunkter, kjent fra formidlingen av nyheter i Dagsrevyen.
Disse tankene har jeg i hodet på vei til Ukeslutt-studio på Marienlyst, hvor jeg skal møte Jens Kihl til diskusjon om riksmedia.
MORSOMT: Bergens Tidendes kommentar om ignorante Oslo-journalister var vakker pyntet med en annonse fra VG.
Det var artig å lese hans kommentar i Bergens Tidende «Stille i fjøset». Teksten var nemlig pakket inn i en reklame for VG. «Hvis Bergen får sin egen Ex on the Beach, leser du først om det i VG..», står det i annonsen. Tidligere er vi også blitt lovet at når Bergen løsriver seg fra Norge, skal vi først få lese om det i VG.
Den tid – den sorg.
Bergens Tidendes kommentator var ikke spesielt heldig med timingen da han tok sitt oppgjør med riksmediene i Oslo. Samme uke som VG avslørte Tolga-saken, der kommunen urettmessig har erklært tre brødre for psykisk utviklingshemmet i bytte mot økte pengeoverføringer fra Staten. Tolga er jo ikke akkurat verdens navle, der kommunen ligger avsides til og litt bortgjemt i et hjørne av Nord-Østerdal. Kommunen er imidlertid kjent for sine mange melkekyr og meieridriften, som nå er nedlagt. Her ruler likevel fremdeles Senterpartiet.
VGs avsløringer av overgrepene i Tysfjord, lengst nord i Nordland, var vel heller ikke lokalpressens verk. For ikke å nevne den SKUP-premierte granskingen av sikkerhet på landets 17000 broer..
VG slo seg opp som en lokalavis for hele Norge med små og store historier fra ni lokalredaksjoner med tilsammen 35 medarbeidere. At avisen skulle være en riksavis med nyheter fra hele landet ble nedfelt ved stiftelsen i 1945. Det er riktig, som Jens Kihl påpeker, at VG la ned sitt bergenskontor i 2016. Det var 11 år etter at Dagbladet la ned sitt, og åtte år etter at Aftenpostens kontor ble nedlagt.
Riksavisenes lokalredaksjoner ble alle ofret i den digitale transformasjonen med sviktende medieøkonomi og en ny type journalistikk. Som sjefredaktør ble jeg en gang spurt hvor grensen gikk, med hensyn til lokalkontorene, for at VG kunne kalle seg en riksavis. Jeg svarte at den gikk ved opprettholdelsen av kontorene i Bergen, Trondheim og Tromsø. Jeg vil sette to streker under det svaret i dag.
Det er utrolig viktig for en riksavis å ha lytteposter ute i landet. Hver dag få servert inntrykk og meninger fra Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.
NRK har 1700 journalister ansatt over hele Norge. I Bergen har NRK 250 ører og like mange øyne, men kan vi se tydelige spor av dette i riksnyhetene? Inntil nylig ville jeg ikke sagt det.
Men flomdekningen fra Vestlandet og Nord-Gudbrandsdal var så god og omfattende at den fikk rautene fra BT-fjøset til å stilne. Det er sannelig på tide at NRKs statsfinansierte tilstedeværelse over hele Norge setter et tydelig avtrykk i riksnyhetene.
Det er forresten bemerkelsesverdig hvor lite oppmerksomhet riksmediene i Oslo vier landets største arbeidsplass med et budsjett på 60 milliarder kroner – Oslo kommune. Hadde det ikke vært for noen kritiske granskninger i Dagens Næringsliv og Dagbladet kunne man tro at hovedstadens makthavere kan slippe unna med hva som helst av uregelmessigheter.
Selv ikke Østlandssendingen, som holder til ved Akerselvens bredd, har noen gjennomslagskraft i NRKs nasjonale nyhetssendinger.
Så bildet er nok mer nyansert enn det som tegnes av Jens Kihl i Bergens Tidende. Han er en ung og engasjert journalist med bakgrunn fra Klassekampens papiravis og Sosialistisk Ungdom. Oppvokst i Ullevål Hageby og nynorskkonvertitt fra Oslo Katedralskole. Han hadde bare seks ukers fartstid utenfor Ring 3 i Oslo, før flyttingen til Bergen. Flyttingen fikk ham til å forstå hvor skjeløyd riksmediene ser på dette landet.
For å forstå medias rolle må vi sette utviklingen i perspektiv. Digitaliseringen bringer folk i Norge tettere sammen. Vi deler opplevelser på en helt ny måte uavhengig av hvor vi bor. I dette perspektivet gjennomgår også journalistikken store forandringer.
Nå eksisterer det ikke lenger én deadline hvor hva du skal lese i morgendagens avis. Det er deadline hele tiden. Nyhetsformidling foregår ustoppelig og i realtid. Og plassen i avisen er ikke lenger begrenset til sider og spalter. En sak lever på førstesiden kanskje en time eller to, før den glir ned i strømmen og blir borte. Til gjengjeld lever journalistikken lengere enn døgnets timer, gjennom deling og søk.
Vi har fått rask og langsom journalistikk. Mange redaksjoner deler seg også i to på denne måten. En ulempe er at flere journalister blir sittende fast ved sine pulter og PCer i redaksjonen. Det skjer ikke bare i hovedstaden, også i Bergens Tidende.
Som ung journalist måtte jeg ofte rykke ut til hendelser, dokumentere dem og intervjue personer. Beskrive det som hadde skjedd gjennom førstehånds inntrykk og i reportasjens form. Det tok sin tid. Men det førte meg til mange steder, som jeg ellers ikke ville lært å kjenne. Over hele landet.
«Fra vår utsendte medarbeider» sto det over regionavisens ingress. For å kunne dekke striden om Altautbyggingen var det naturlig å ha satt sine bein ved elvas bredd og ha sett Sautso (Nord-Europas største canyon) i Finnmark. Slik er det ikke lenger, og derfor er det heller ingen selvfølge å kunne lese eksakt hvor ting har skjedd.
Som styremedlem i Bergens Tidende i fem år var jeg medansvarlig for flere runder med nedbemanning. Avisens dekningsområde og distribusjon måtte innsnevres. Lokalredaksjoner nedlegges. Dekningen av Sogn og Fjordane nærmest opphøre. Dette var den digitale transformasjonens virkelighet.
Det var leit å være vitne til dette. Landet trenger en «Vestlandsfanden», selv om dette uttrykket visstnok først ble brukt i en artikkel av Nils Kjær i riksavisen Verdens Gang i 1909.
Nå øker heldigvis antallet digitale abonnenter i mange aviser. Journalistikkens forretningsmodell snur fra annonsefinansiering til brukerfinansiering. Kanskje bærer det bud om at journalistikken igjen blir mer oppsøkende?
Når «Vestlandsfanden» raljerer over riksmedias introverte journalistikk skaper det jubel i distriktene og forsmådde storbyer med krav på oppmerksomhet. Det er en farlig populisme av samme sort som den som førte Donald Trump til makten: Kritikken mot alt som Washington står for. Hvis riksmediene blir enda flinkere til å lytte og oppsøke vanlige folk som kilder, vil vi kanskje unngå at det skapes økte motsetninger mellom hovedstaden og landet for øvrig.
Så kan vi kanskje heller nøye oss med å sende hatefulle ytringer om været? Og om at «gullet skal hem» – som om det noen sinne har hørt hjemme nettopp der.
I media 