En verden uten hjerner?

 

NY BOK: Franklin Foers «World without Mind» beskriver Google og Facebooks overtagelse av et slags verdensherredømme.

TRONDHEIM – Ikke spør meg om passordet til min SPiD-konto. Kanskje har jeg det nedskrevet et sted. Vet ikke helt hvor. Jeg har Bank ID på mobilen. Hvorfor trenger jeg mer?

 

Den siste uka har lært meg at tiden er overmoden for etableringen av et felles innloggingssystem for norske mediehus. Brukerne vil ha det enkelt. I vår tid ønsker man å bevege seg sømløst mellom ulike tjenester i det digitale landskapet.

Men alfahannene som leder Schibsted, Amedia, Polaris, Dagens Næringsliv, Aller og Egmont ser ikke ut til å kunne bli enige om noe som helst, verken når det gjelder annonseplattform, distribusjon eller innloggingssystem. Bare når det gjelder papirkjøp står man noenlunde sammen for å sikre en rimelig leveranse.

Framtidsrettet?

Neppe. Etter hvert som Google og Facebook tar verdensherredømme framstår det tydeligere og tydeligere at de nasjonale mediehusene må samarbeide tettere. Muligens er også et tett europeisk samarbeid nødvendig for å kunne opprettholde medial selvstendighet, for ikke å si «sjølråderett».

Forleden leste jeg om en statistikk som viser at Google alene er i ferd med å passere reklameomsetningen til all verdens trykte medier. Legger vi til Facebook og Amazon er reklameinntektene større enn i all verdens TV-kanaler. Teknologi-selskapenes egenvekt ser ut til å oppheve tyngdeloven.

På skolen lærte vi en gang om «The Survival of the Fittest» og Darwins utviklingsteori om artenes opprinnelse og fremveksten av menneskets suverene herredømme på jorden. Kommer vi snart dit hvor menneskehjernen blir erstattet av kunstig intelligens? Datamaskiner og roboter som lærer raskere og lagrer mer kunnskap enn noe menneske er i stand til. Det er mange av Googles 50 000 ingeniører som arbeider for å nå nettopp dette målet.

Denne ukas nyhet om at Volvo skal levere 24 000 selvkjørende biler til Uber allerede fra 2019 får meg til å tro at utviklingen vil gå raskere enn vi aner.

Det går fort i svingene nå. Hastigheten får meg til å lure på om mediebransjen snart står overfor et nytt dramatisk skifte med nedbrutte forretningsmodeller. Akkurat nå som vi ser ut til å få folk til å betale for nyttig og godt innhold igjen..

Om ideene som ligger til grunn for ambisjonene til Google, Facebook og Amazon leser jeg i den spennende boka «WORLD WITHOUT MIND – The existential threat of big tech» av den kjente amerikanske redaktøren Franklin Foer. Her beskrives hvordan de fire store globale aktørene, særlig Google, forsøker å ta verdensherredømme over menneskeheten.

Google ønsker å samle all informasjon – alle tilgjengelige data – for å bygge kunstig intelligens. Facebook vil skape sosial harmoni gjennom å automatisere vår evne til å tenke og velge fritt. Amazon vil knuse tradisjoner og gjøre erfaringsbasert kunnskap verdiløs.

Franklin Foer skriver om hvordan teknologiselskapene truer privatliv, individuell skaperkraft og fri vilje, fri konkurranse – og selvsagt mediebransjen, som tilrettelegger for demokrati med et tydelig skille mellom løgn og sannhet.

I boken beskriver han spesielt svanesangen til det anerkjente amerikanske magasinet The New Republic, som ble kjøpt opp i 2012 av Facebook-grunnleggeren Chris Hughes. Foer var redaktør av tidsskiftet fra 2006 til 2010, og igjen fra 2012 inntil han i 2014 fikk sparken. Magasinet var da blitt forvandlet til en aggressiv klikk-maskin. Hughes ville at det skulle utvikle seg mer som et teknologiselskap.

Det er flere eksperter som nå snakker om et nytt digitalt krasj. Det er for mange publikasjoner i forhold til reklameinntekter. Det er ikke nok penger i abonnement, events eller aggregering av nyheter. For mye ressurser legges fortsatt igjen i klippoglim-journalistikk. Plattform-duopolet har for stor makt. Investorene trekker seg tilbake, også fra digitale medier. I USA regner man med at flere varslede børsintroduksjoner, bl.a. BuzzFeed, vil bli utsatt neste år.

Ved anerkjente London School of Economics etableres det nå et stort prosjekt for å følge med på utviklingen: «The Truth, Trust and Tech Commission» under ledelse av professor Charlie Beckett. På prosjektets agenda står journalistikkens forhold til de store plattformene. Det er et eksistensielt spørsmål for journalistikken – et viktig område for sunn politikk og et opplyst samfunn. Dette blir et spennende arbeid å følge med på.

Artificial Intelligence, eller AI som det gjerne forkortes, er et tema som rykker stadig nærmere den norske mediehverdagen. AI var da også et av hovedtemaene under NXT Media-konferansen i Trondheim midt i november. Norges Tekniske- og Naturvitenskaplige Universitet er vårt innvovative senter med sine 40 000 studenter og 6 700 ansatte. I Trondheim forskes det på AI, bl.a. når det gjelder avansert tekstanalyse. Forskerne håper å kunne bruke kunstig intelligens til å avdekke falske nyheter på nettet, til å forutsi grensesprengende nyheter og til å identifisere hatefulle ytringer som spres i sosiale medier.

Man kan trygt oppsummere at en av hovedkonklusjonene fra NXT Media 2017 er behovet for fortgang i bestrebelsene på å få til et felles innloggingssystem for norske mediebrukere

 

SØKER PARTNERE: Helmut Kraznik er digitaldirektør i Axel Springer og leder av Verimi-prosjektet

Axel Springer-konsernet i Tyskland tar steget videre i lanseringen av portalen Verimi, som skal samle data fra en lang rekke store aktører i det tyske markedet; banker, flyselskaper, mobiloperatører, bilprodusenter og medieselskaper.

 

– Ingen aktører i Europa kan håndtere utfordringen fra Google og Facebook alene, sier digitaldirektør Helmut Krasnik i Springerkonsernet. Han frykter at 2018 kan bli et Annus Horribilis for mediebransjen, når EUs nye personvernlover trer i kraft. Reglene vil kreve aktivt samtykke fra forbrukeren for innsamling og lagring av data.

– Det blir enkelt for Facebook. Alle trykker jo på «Enig» når mobilen eller datamaskinen ber om samtykke. Kommersielle medieaktører må derimot bønnfalle sine brukere om samtykke, spår Krasnik.

Hos Springer er 180 ansatte sysselsatt i arbeidet med å sikre at personrettet markedsføring gjennom mediene skal være mulig også etter 2018. Det tyske konsernet er på jakt etter flere samarbeidspartnere over hele Europa. Ambisjonen er å bygge en felles europeisk løsning som kan stå opp mot de globale duopolet.

Også i andre europeiske land tas det viktige initiativ for tettere samarbeid mellom konkurrerende mediehus, spesielt mellom TV-selskapene, som også trues av Facebook, YouTube og Netflix.  Ifølge Digiday vil britiske Channel 4 etablere en felles video-plattform og dele data med tyske ProSieben, franske TF1 og italienske Mediasat. I Frankrike går mediehusene Le Figaro sammen med Le Monde og en rekke andre mediehus i samme ærend.

I Norge har vi fortsatt minst fire ulike innloggingssystemer for medier.  Banknæringen har forstått at dette ikke går an og ser ut til å samle seg omkring Vipps. Lederen for Digital Norway, Adresseavisens tidligere sjefredaktør Tor Olav Mørseth, minner om at Google og Facebook nå også går etter de lokale annonseinntektene.

I DEBATT: Kjersti Løken Stavrum i Stiftelsen Tinius (t.v.), Helmut Kraznik, Trond Riiber Knudsen, investor Stig Eide Sivertsen og Ingvild Næss, personvernombud i Schibsted.

«Samarbeid – eller dø», kan fort bli den norske mediebransjens nye mantra. Det var i hvert fall overskriften på en av debattene under NXT Media 2017.

– Hvorfor skjer det ingen ting. Dette er dårlig lederskap, sier den tidligere McKinsey-toppen Trond Rieber-Knutsen, som har engasjert seg kraftig i mediebransjens handlingslammelse. Han viser til erfaringene fra oljebransjen som på tross av beinhard konkurranse deler alle data som fiskes opp fra Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Når GDPR (EUs nye personvernregler) trer i kraft i mai neste år vil mediebransjen stå overfor en situasjon som endrer spilleregler og handlingsrom. Mediene må ha et ekstremt godt tilbud og enkle distribusjonsløsninger, hvis folk skal akseptere å gi fra seg data.

Under NXT Media 2017 understreket flere behovet for å få elefanten opp på bordet, slik at man kan finne fram til en mer fremtidsrettet løsning.  Jeg vil kanskje heller si at det er tid for å slakte hellige kyr.

Hjemme hos «Fake News»

STØRST: Statuen av Aleksander Den STore rager åtte etasjer over bakken i sentrum av Skopje.

SKOPJE – Rett før grålysningen våkner jeg til bønneropene fra den gamle moskeen. Gjennom vinduet ser jeg det turkisblå lysskjæret som omkranser toppen av den 30 meter høye minareten. Fra høyden på den andre siden av byen lyser et 66 meter høyt kors, Millennium-korset, som er reist som minnesmerke over 2000 år med kristendom.

Kontrastene er iøynefallende i den makedonske hovedstaden, hvor blind overbevisning om fortreffeligheten til kommunistisk ideologi synes å være erstattet av religiøs tro og nasjonalistiske følelser.

Skopje er kalt en hovedstad av kitch. Her er Aleksander Den Store virkelig svær, der han sitter høyt til hest på en statue som rager 22 meter over bakken. De omkringliggende bygningene har fasader i romersk stil. Prangende broer og en triumfbue. Regjeringsbygningen er, i følge tolken, ikledd en falsk fasade av plast. Som kulisser i Hollywood. Langs gatene kjører røde to-etasjers London-busser.

Det er kanskje ikke så rart at Makedonia også rommer verdens hovedstad for «fake news», småbyen Veles, som ligger tre-fire mil utenfor Skopje. Her har unge makedonere forsøkt å gjøre seg rike på bekostning av vestlige demokratier gjennom spredningen av falsk informasjon for å tjene penger på annonser.

EU-MØTE: Sammen med Danica Ilic fra Ethical Journalism Network forklarer jeg om det norske presseetiske systemet foran makedonske mediefolk  i EUs Info-Center.

Jeg er i Makedonia på et oppdrag fra EU og UNESCO for å bidra til at mediene får en sterkere og mer uavhengig stilling i samfunnet. Som representant for den britiske stiftelsen Ethical Journalism Network (EJN). Vi arbeider for tillitsskapende journalistikk og selvregulering av profesjonelle standarder innen media i Europas sørøstlige hjørne – Balkan.

I Skopje møter vi representanter for de ulike typer av medier, aviser, radio- og TV, online nyhetsportaler. Og selvsagt folk fra medieorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Sammen med den serbiskfødte journalisten, Danica Ilic fra EJN, besøker jeg dem separat i redaksjonene og ved en større konferanse i regi av EUs Info-Center i Skopje. Her er det min oppgave å fortelle om det norske, presseetiske systemet og om norske medier som åpner opp for publikums innsyn gjennom årlige, redaksjonelle regnskap.

En velfungerende klageordning og etiske regler som stort sett respekteres, er fremmede begreper for medier i Makedonia. Her er medieøkonomien elendig, det politiske presset mot mediene sterkt og ingen respekterer uttalelser fra The Press Council – Makedonias svar på Pressens Faglige Utvalg.

BRETTER UT: Sjefredaktør Lirim Dullovi viser hvordan offentlige kunngjøringer preger avissidene til konkurrenten.

– Her hersker det kaos og anarki, fastslår den albanske redaktøren i dagsavisen «KOHA», Lirim Dullovi.

Han er også en av avisas eiere, og står sentralt i arbeidet for å etablere en ny utgiverorganisasjon for trykte medier i Makedonia. Avisa har et opplag på bare 7000 eksemplarer, men er likevel et av de toneangivende medier i landet, sammen med tre andre dagsaviser. 25 prosent av befolkningen i Makedonia er albansk.

Avisene er ikke særlig moderne, men har sine respektive online portaler. Disse er stort sett bemannet med 2-3 medarbeidere, som publiserer innhold fra papiravisens medarbeidere. De økonomiske ressursene er begrenset, og Lirim Dulovi retter søkelyset mot urettferdigheter i annonsemarkedet, hvor statlige annonser står for en stor andel. Regjeringsvennlige medier prioriteres i plasseringen av statsannonser og offentlige kunngjøringer.

Knapt noe sted utgjør spredningen av falske nyheter et større problem enn i Makedonia selv. Lokalvalgene for tre uker siden skjedde i en atmosfære sterkt preget av nettsteder som forsøker å manipulere ved hjelp av falske nyheter. Makedonia har ca. 300 online nyhetsnettsteder, mindre en 20 av dem kan kalles seriøse. Resten er det ingen som vet hvem eier eller redigerer.

– Lovregulering av online-markedet, bør være vår prioritet nummer én, sier Aleksandar Damovski, sjefredaktør og grunnlegger av nettavisen MKD.

Nummer to er behovet for bedre opphavsrettslig vern av journalistisk materiale. I dag kan alt stjeles og vris på i nettbaserte tjenester uten kjent eier eller redaktør. Først når disse elementære tingene er på plass kan man begynne å snakke om effektiv selvregulering av media, mener Damovski.

Hans MKD er en ren nettavis med 11 medarbeidere og 50 000 daglige brukere. Aleksandar Damovski peker også på problemet med at mange medier er finansiert gjennom gaver fra fond og institusjoner, som krever politiske motytelser eller representerer utenlandske interesser.

Selv om den politiske makten skiftet hender i Makedonia for to år siden, fortsetter det politiske presset mot mediene. Medier som støttet det tidligere regimet har snudd kappen etter vinden og lar seg utnytte av nye makthavere, snarere enn å gå i opposisjon.

Det uavhengige, presseetiske utvalget, oppfattes også av mange som «ukjent» eller uten gjennomslagskraft. Utvalget ble etablert ved hjelp av UNESCO for bare tre år siden, og lederen sier at arbeidet fortsatt er i støpeskjeen.

GÅR ONLINE: Sjefredaktør Aleksandar Dimkovski forklarer avisens nettutgave.

PÅ HISTORISK GRUNN: Akkurat som VG ble HOBA Makedonia født under frigjøringen fra okkupasjonen. 

 

– Uttalelsene derfra er barerådgivende og det er ingen pålegg om å foreta korreksjoner, sier sjefredaktør Aleksandar Dimkovski i Makedonias eldste avis «HOBA Makedonia». Avisen kom med frigjøringen av Jugoslavia i 1944, og var i mange år et talerør for president Tito, som har sin gullforgylte statue i sentrum av Skopje.

I likhet med mange andre redaktører i byen er også Aleksandar Dimkovski en varm tilhenger av en ny og mer detaljert lovregulering av mediene. Reguleringen bør omfatte TV, som tar mye av reklamemarkedet. Dimkovski og hans kolleger i privateide medier er sterkt kritiske til at public service-kanalen får inntekter i pose og sekk – i form av både statlig finansiering og fra reklame.

KAFFEPRAT: Danica Ilic i samtale med nyhetsredaktør Biljana Georgijevski i TV 21.

– Det er fullstendig mangel på åpenhet om hvordan TV-kanalene finansieres, sier nyhetsredaktør Biljana Georgijevska i den private TV 21.

Makedonia har sju nasjonale TV-kanaler, som er organisert i en egen organisasjon. I følge Biljana mangler bransjen både solidaritet og fellesskap når det gjelder å skape nytt grunnlag for reguleringen av media. Derfor får også kaoset rundt useriøse online-aktører fortsette, mener hun.

Makedonsk TV spiller likevel en stadig sterkere rolle i politikk, ettersom flere av kanalene har egne debattprogrammer. Enkelte kjente programledere er nært knyttet opp til partiene eller regjeringen. Foran valget var det partier som nektet å stille opp med sine kandidater i debattprogrammene.

KRITISK: Nyhetsredaktør Seznana Lupevska i TV Telma.

– Dagens lovgivning tillater at ledere av politiske partier i realiteten eier de to mest populære TV-kanalene, sier nyhetsredaktør Snezana Lupevska i det private TV Telma. Hun beskriver også politisk press som den største utfordringen for uavhengig og kritisk journalistikk.

– Forleden gikk landets nye finansminister kraftig ut og erklærte at landets journalister mangler utdanning og kunnskap for å rapportere og analysere forslaget til statsbudsjett, forteller Snezana. Hun kritiserer også Regjeringens Informasjonsministerium, som har 40 såkalte eksperter ansatt, for å være lite samarbeidsvillig i forhold til mediene.

GIGANTISK: Ved kringkastingsbygningen i Skopje som huser 860 medarbeidere.

Men også statens eget radio- og TV-selskap, MRT, står midt i en finansiell krise. Landets nye regjering avviklet ordningen med fjernsynslisens fra 1. september. Selv om lisensen bare var på 2,50 Euro pr. husstand i måneden, er inntektstapet merkbart. Nå pågår forhandlinger om den direkte statlige finansieringen skal være 0,5 eller 1 prosent av nasjonalbudsjettet på 3,44 milliarder Euro.

– Det er uansett ikke tilstrekkelig, sier Martin Pushevski, nyhetsredaktør i MTV. Han forteller at organisasjonen teller 860 ansatte, som mangler moderne kompetanse. MTV holder til i et gigantisk monument av en bygning nær regjeringskvartalene i Skopje. Noen kilder forteller oss at det tidligere arbeidet 2000 medarbeidere her.

«STATSBESØK»: EJN hos nyhetsredaktør Martin Pushevski i statskringkasteren MTV

Sjefen for MTV er utnevnt av et styre som er direkte valgt av parlamentet. Dette gir de regjerende politiske partiet fullstendig kontroll over statlig kringkasting, siden ledelsen kan byttes ut etter hvert valg. Dagens lederskap sitter dermed på oppsigelse, mener ledende mediefolk vi snakket med i Skopje.

Martin Pushevski sitter nok trygt i stolen som nyhetsredaktør og med en lang karriere bak seg som populær ankermann.

– Problemet er at det er for mange medier i Makedonia i forhold til finansieringen fra markedet. Med færre medier og større ressurser ville vi hatt høyere journalistisk kvalitet, sier han.

I likhet med mange andre medieledere som vi møter, påpeker MTVs nyhetsredaktør behovet for opplæring og digital kompetanse i mediebransjen, ikke minst når det gjelder å publisere fra multimedia plattformer.

MED TITO I GULL: Danica Ilic er født i Serbia og ble journalist da Milosevitsj ble bombet ut av presidentpalasset i Beograd.

Under vårt møte med mediefolk og representanter for institusjoner og akademia i EUs Info-Center, blir vi også gjort oppmerksom på at Makedonia mangler en egen organisasjon for redaktører. De fleste mediefolk er i dag organisert i to journalist-organisasjoner, som representerer ulike politiske utgangspunkt. Det kan være behov for en organisasjon som representerer åpen redaktørstyring av mediene, redaktørene som utgjør selve bindeleddet mellom eierne og den utøvende journalistikken.

Mange av mediefolkene som vi traff hadde vært delaktige i tidligere konferanser og ideelle initiativ fra organisasjoner og det internasjonale samfunn for å bedre situasjonen i Makedonias medielandskap. Mye av dette dør dessverre hen uten at det blir tatt konkrete initiativ ute i felten.

Forhåpentlig kan Ethical Journalism Network bidra til å endre på dette. Hvis vi får ressursser til å fortsette arbeidet, og til å bygge opp en målrettet dialog mellom aktører og organisasjoner som vil reepresentere et effektivt våpen mot «fake news» fra Makedonia.

 

Journalistikk som selger

NYHETSFABRIKK: Sentralredaksjonen i The Telegraph er enorm. Herfra publiseres hver dag 250 artikler på ulike plattformer.

LONDON/LILLESTRØM – Det var en gang da journalistikk og salg skulle være uforenlige størrelser i mediebildet. Vi som jobbet i løssalgsavisene ble beskyldt for å tenke salg når vi utformet våre førstesider. Kolleger i rikskringkasting og abonnementsaviser var ikke nådige i sine karakteristikker. I dag er dette bildet snudd fullstendig på hodet: Alle journalister skal selge abonnement på sine artikler i betalingsmuren.

Og det går så det griner. Tall fra mediekonsernenes siste kvartalspresentasjoner viser at betaling fra brukerne blir en stadig viktigere finansieringskilde for journalistikk. Dette er også en tydelig internasjonal trend, etter hvert som Facebook og Google forsyner seg grådig av annonsemarkedene.

I alle redaksjoner fylles journalistenes arbeidsstasjoner med verktøy som skal gjøre det lettere å optimalisere artikler for salg. Trafikken fra brukere kan følges i realtid fra store veggbrett i mange redaksjoner, som f. eks. i den enorme nyhetsredaksjonen til The Daily Telegraph i London som jeg nylig besøkte. Sentralredaksjonen blir mer og mer lik en aksjebørs.

Journalisten er i ferd med å bli en viktigere selger enn de mer gammeldagse sentre for telefonsalg og marketing-aktiviteter.

I årets tredje kvartal kunne Schibsteds abonnementsaviser i Norge og Sverige vise til en vekst på 59 prosent i antall digitale abonnementer sammenlignet med samme periode i fjor. Av kvartalspresentasjonen til Polaris Media fremgikk det at økningen i rene digitale abonnement var på 95 prosent i forhold til fjoråret. Det største norske lokalaviskonsernet, Amedia, rapporterer ikke kvartalsresultater, men også har skal det digitale abonnementsalget gå svært godt for tiden.

De fleste steder går antallet komplettabonnenter (papir + digital) ned, men for Polaris vedkommende kunne 20 av mediehusene rapportere vekst i totalt antall abonnenter i tredje kvartal. Veksten var på 6 prosent.

Aftenposten nærmer seg nå 100 000 digitale abonnenter. Polaris-avisene vil om kort tid trolig krysse 200 000-linjen i totalt antall abonnenter. Avisene velger litt ulike modeller for å utløse brukerbetaling, men det er en felles forståelse av at kvalitetsinnhold selger aviser.

I AVIS-SOFA: Undertegnede sammen med konsernsjef Per Axel Koch på besøk i The Telegraphs nyhetsredaksjon.

Nylig var jeg på besøk i The Telegraph sammen med konsernstyre og administrasjon i Polaris Media. Bare seks prosent av britene betaler for online nyheter, og Telegraph har forsøkt å tilnærme seg brukerbetaling først med en meter-modell og nå med en såkalt freemium-modell, hvor premium innhold skal utløse kjøp av abonnement. Det virker ganske bra og avisen har fått 40 000 nye digital-abonnenter på et år. Salget av digitale abonnementer er tre ganger høyere pr. dag enn da avisen hadde meter-modellen.

Den tradisjonsrike avisen ser også ut til å nå et stadig yngre publikum. Tyngdepunktet av premium-abonnenter ligger i aldersgruppen 35 – 54 år, men også blant de helt unge gjør avisen det bemerkelsesverdig bra. Her handler det mer om trafikktall fra den åpne nyhetstjenesten, hvor Telegraph nå har en dekning på hele 74 prosent i aldersgruppen 15 – 24 år. Det innebærer at tjenesten når ut til 5,7 millioner ungdommer, mens den totale dekningen er på hele 27,2 millioner. Der er dermed svært viktig å balansere reklamefinansiert lesning mot brukerbetaling på en optimal måte.

Også i det britiske online-markedet opptrer det en diger elefant, BBCs gratis nyhetstjeneste, som begrenser de private medienes muligheter for å lykkes fullt ut med brukerbetalingen.

LEKESTUE:  Schibsteds nye plattformsjef og ansvarlig for teknologi, Rian Libenberg avløser Terje Seljeseth (t.v.) i konsernets toppledelse. Her på lekeapparat i Schibsteds nye London-kontor.

Mediebransjen er uansett helt avhengig av å ha et høyt tempo i arbeidet med teknologi-utvikling, produktutvikling og forretningsutvikling. Under Polaris-styrets London-opphold fikk vi anledning til å besøke Schibsteds nye teknologisenter, som ligger et steinkast fra Oxford Circus. Her jobber 160 av Schibsteds 2000 teknologer, i et utradisjonelt og moderne kontormiljø som tidligere huset Xbox.

Schibsted Product & Tech skal ha ekstremt fokus på brukernes adferd. Og så handler det om å utnytte eksplosjonen av mer innholdsrike brukerdata, som man nå får tilgang til. Det skal legges til rette for utvikling av mer intelligente og automatiserte løsninger, sofistikert forståelse av språk og bildegjenkjennelse. En kreativ idéfabrikk.

Innføring av ny europeisk lovgivning for brukerdata og personvern kommer til å representere store utfordringer for mediebransjen fremover. Det blir helt avgjørende å få til en dialog med brukere/lesere om bruk av data for å øke medienes treffsikkerhet og forståelse av fremtidig adferd – både når det gjelder kommersielt og redaksjonelt innhold.

Internasjonalt blir det stadig færre som tror på annonser som den viktigste finansieringskilde for journalistikk i fremtiden. Inntektsstrømmen fra annonsører går stort sett uavkortet til Google og Facebook. Eller til markedsledende mediehus med en høy grad av direktetrafikk.  Et fyrtårn som The New York Times er nå nede i 30 prosent annonsefinansiering, en halvpart av trafikken kommer fra Facebook og Google.

I London forsøker anerkjente The Guardian å gå sin egen vei, gjennom såkalte medlemskap til støtte for kvalitetsjournalistikk. Mediehuset oppgir nå å ha 300 000 betalende medlemmer, i tillegg til 100 000 abonnenter i print og 100 000 digitale abonnenter. Altså en halv million lesere som i større eller mindre grad betaler for å finansiere journalistikk.

Medlemmene betaler 5 pund i måneden i gjennomsnitt, mens digitale abonnenter betaler nesten 12 pund. Men det kompenserer ikke for det stadige bortfallet av print-inntekter. Beregninger viser at man trenger 1 million støttemedlemmer til 5 pund for å nå en bærekraftig forretningsmodell i fremtiden.

FOREDRAG: I dag er det journalistenes jobb å lage saker som selger abonnement, forteller jeg.

Fra London går min ferd til Lillestrøm, hvor jeg holder foredrag for et 100-tall lokaljournalister på den årlige Gull & Gråstein-konferansen. Temaet er om lokaljournalistene gjør jobben sin? Jeg sier at jeg tror brukerne kommer å besvare det spørsmålet. Alt avhenger av om journalistikk oppfattes som nyttig og at journalister derfor må svare på samfunnsoppdraget.

Folk betaler ikke lenger for å bli underholdt av medier (muligens med et unntak for VG+ og lokalaviser som sender video LIVE fra oppgjør i 4. og 5.-divisjon). Det sørger YouTube, Facebook, Snapchat og Google for – helt gratis. Nå betaler folk i større grad for å bli informert.

Erfaringen fra lokale betalingsmurer viser at undersøkende journalistikk konverterer ganske godt til salg av digitale abonnement. Det viser f. eks. Bingsa-saken om ulovligheter ved det kommunale søppelhåndteringsanlegget i Ålesund og Rune Olsø-saken om mulige dobbeltroller i utbyggingssaker i Trondheim. Men også saker fra folks nærmiljø og reportasjer fra nærings- og arbeidsliv selger godt.

Journalister og redaktører må i større grad henvende seg direkte til brukerne. For å vinne tillit og troverdighet, og skape lojalitet. En personlig mail fra den nye redaktøren av Adresseavisen om hva leserne kan forvente seg fremover, har bl.a. resultert i 300 salg av abonnement. I min mailboks lå det her om dagen plutselig et nyhetsbrev fra redaktøren av Klassekampen, Bjørgulv Braanen.

Mediehusene tar i bruk stadig nye plattformer for å selge sine produkter til brukerne. Høstmøtet til Norsk Redaktørforening benyttet anledningen til å presentere en av dem – events, eller såkalt «journalistikk fra scenen». Aftenposten er blant de dagsaviser som nå satser sterkt på dette området.

Event-bransjen er ikke uten mediefaglige utfordringer, bl.a. når det gjelder presseetikk og sponsorpresentasjoner. I følge Vær Varsom-plakaten skal nyhetsjournalistikk ikke være sponset, og det kan dermed fremstå som noe underlig at slike konferanser med nyhetsaktuelt innhold kan finansieres av kommersielle sponsorer.

Event kommer uansett ikke til å bli noen betydelig inntektskilde for norske mediehus. Men det bygger merkevare og lojalitet, og kan slik ha en viss effekt på salget av innhold direkte til brukerne.

Mange har etterspurt mikrobetaling som forretningsmodell for mediene, en mulighet for enkelt å kunne betale pr. artikkel som leses. Et problem med betalingsmuren er at brukeren skal ta steget fra gratis innhold til fullt abonnement på en gang. Et forsøk på å etablere det nederlandske betalingssystemet Blendle i USA, ser imidlertid ut til å floppe, skriver Digiday.

En utfordring med mikrobetaling er at forbrukerne ikke vil betale før de har sett (lest) varen. Derfor har man lansert et system som kalles LaterPay, og som har hatt en viss suksess bl.a. i Kanada. 10 000 lesere har brukt dette systemet hos Winnipegs Free Press, 15 prosent av dem er senere blitt abonnenter.

Tyske Der Spiegel har solgt 3 millioner historier ved et system hvor brukeren får lese for 5 Euro, før du blir bedt om å betale noe som helst. Tre fjerdedeler av disse har så betalt i etterkant.

Introduksjon av mikrobetaling vil kreve en helt annerledes samarbeidsånd i den norske mediebransjen, f. eks. gjennom etablering av et felles innloggingssystem. Dette ble også etterspurt under Redaktørforeningens høstmøte i Bergen, av bl.a. lederne for Tinius-stiftelsen, som er Schibsteds største eier, og lederen for Sparebankstiftelsen, som eier Amedia. De to største norske mediekonsernene opererer med ulike innloggingssystem SPiD og AiD.

Det gjenstår å se om den uttalte enighet om behovet for samarbeid mellom Schibsted, Polaris og Amedia vil gi konkrete resultater. Et havarert forsøk på å etablere en felles plattform for programmatisk annonsesalg og etablering av et felles nasjonalt distribusjonsselskap tyder ikke på at det blir enkelt.

Mens norske mediehus fortsatt sliter med å finne fram til bærekraftige forretningsmodeller gjennom ulike former for brukerbetaling, surfer NRK videre på en bølge av statlig finansiering. Regjeringen foreslår paradoksalt nok å øke TV-lisensen samtidig som den direkte pressestøtten skal reduseres. Omsider har kulturminister Linda Hofstad Helleland forstått at virkningene av NRKs gratis nettavis i det konkurranseutsatte norske mediemarkedet bør granskes nærmere av Statens Medietilsyn.

NRKs tekstbaserte nyheter på nett er til forveksling lik tjenesten som Aftenposten, Bergens Tidende, Sunnmørsposten og Adresseavisen forsøker å ta betalt for. NRK bruker også sine statlig finansierte TV- og radiokanaler til å markedsføre innholdet i sin gratis nettavis. Slikt blir det ikke mediemangfold av.

Det bør heller ikke ta de 49 ansatte i Medietilsynet lang tid å konstatere dette.