Et klassisk forsvar av ytringsfriheten

 

I RETTEN: Avdvokat Sigurd Holter Torp (t.v.), Vidar Stnrømme, tidligere sjefredaktør Alf Hildrum, redaksjonssjef Niklas Lysvåg og journalist Sophie Lund Aaserud i TV2.

TV2s advokater leverer et klassisk forsvar av ytringsfriheten i rettssaken som hjernekirurg Per Kristian Eide har anlagt for Oslo tingrett. De avslørende reportasjene om et forskningsprosjekt ved Oslo Universitetssykehus inneholder ingen rettsstridige ærekrenkelser, hevdet Schjødt-advokatene Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i retten.

Onsdag var det de saksøkte parts tur til å komme med sin innledning i rettssal 127. De to advokatene har betydelig erfaring fra medierettssaker. Det samme har deres ærede motpart, advokat Per Danielsen. De har møtt hverandre i tilsvarende injurierettssaker flere ganger tidligere. Anklage og forsvar følger dermed et kjent mønster.

– Det er nettopp i saker som dette at pressen har sitt samfunnsoppdrag som vaktbikkje, sa Holter Torp.

TV2 har hatt fokus på pasientene og den objektive risiko som de ble utsatt for gjennom forskningsprosjektet, der det ble tatt vevsprøver av hjernen til 112 pasienter. Kjernen i saken er at deltagerne i prosjektet kunne bli utsatt for livstruende skader. Noen svært alvorlige skader som ble avdekket, var direkte relatert til forskningen. Skadene ble ikke innrapportert, slik Eide er pålagt etter Helseforskriftsloven. Det måtte et anonymt varsel til for å få avdekket hva som var skjedd. Eides opptreden innebærer dermed et alvorlig lovbrudd, mener TV2.

Advokat Holter Torp gikk så langt at han karakteriserte kirurgens opptreden som forsettlig og grovt uaktsom.

Ytringsfriheten innebærer også en rett til å sjokkere, provosere, ja til å opptre forstyrrende i den offentlige samtalen. I rettspraksis vernes både feilaktige fremstillinger, unøyaktigheter og overdrivelser til en viss grad. Ifølge Schjødt-advokatene er kravene til sannhet forlatt i injurieretten.

– TV2 hadde tilstrekkelig faktisk forankring på publiseringstidspunktet, sa Holter Torp. Han mente at motparten tolket enkeltsetninger og overskrifter i reportasjene i verste mening.

Sentralt i forsvaret av ytringsfriheten står prinsippet om at det skal være et påtrengende sosialt behov til stede for å kunne  gripe inn mot reportasjenes innhold. Videre at det vil kunne få en nedkjølende effekt på samfunnskritisk journalistikk dersom TV2 blir dømt i denne saken. Det skal også legges til grunn en bred vurdering av reportasjenes innhold i avveiningen mellom ytringsfrihet og legens personvern.

En av grunnene til at det var viktig å rette et kritisk søkelys mot forskningsvirksomheten til Per Kristian Eide er at han har flere roller i saken. Eide er innehaver av patentrettigheter og majoritetseier i et selskap som leverte  trykkmålere til hjerneundersøkelser ved Oslo Universitetssykehus. TV2 avdekket at dette sykehuset foretar slike inngrep på fem ganger flere pasienter enn sine søstersykehus i Stockholm og København.

Eides habilitet var blitt et tema ved sykehuset, som inngikk en hemmelig habilitetsavtale for å regulerte kjøp av tjenester i hans selskap. Denne avtalen gjorde medias rolle som vaktbikkje spesielt viktig. Det forelå en klar fare for interessekonflikter.

TV2s medarbeidere har redegjort i detalj for sitt arbeid i en omfattende metoderapport til SKUP i 2013. Denne rapporten, som ble gjenstand for omfattende dokumentasjon i retten onsdag, forteller om hele bakgrunnen for TV2s arbeid med saken og de innledende undersøkelser. Rapporten ligger åpent på SKUPs hjemmesider, slik at alle kan se innholdet.

I hovedsak etterlater den inntrykket at et solid og viktig stykke journalistisk arbeid. Dette er absolutt ikke noen lettvint journalistisk tilnærming slik advokat Danielsen tidligere har forsøkt å skape inntrykk av.

Likevel ble TV2 felt på flere punkter i Pressens Faglige Utvalg for sitt arbeid med saken.Uttalelsen derfra er ingen hyggelig lesning for journalistene. Advokat Holter Torp er imidlertid omhyggelig med å presisere at denne uttalelsen spiller ingen rolle når det gjelder den rettslige vurdering. Dessuten er det flere dissenser i uttalelsen, og den skal også bygge på feil faktum, hevder han.

Statens Helsetilsyn brukte to år på å granske forskningsprosjektet til Per Kristian Eide og konkluderte med at både kirurgen og sykehuset hadde brutt reglene for å innhente såkalt informert samtykke fra deltagerne i  forskningen. Pårørende var heller ikke informert om prøvetakingen på forhånd. Påpekningen førte til endringer i prosedyren.

Avgjørende for den rettslige vurdering er sakens faktum på publiseringstidspunktet, og TV2s advokater mener at Eide i ettertid har forsøkt å omskrive historien for å tilsløre de lovbrudd som ble påvist.

På sedvanlig vis bruker TV2s advokat dermed lang tid i retten på å få fram realitetene som ligger i alle sakens dokumenter og klargjøre hva som er avgjørende for den rettslige vurdering. Onsdag brukte advokat Sigurd Holter Torp lang tid på å dokumentere manglende samtykkeprosedyre og klargjøring overfor pasientene  av risiko ved inngrepene. I følge Eides prosjektsøknader skulle risiko være helt marginal, men skadene på 2 – 3 pasienter var helt i samsvar med den risiko som andre sakkyndige forutsatte.

Prinsipalt mener TV2 at hele injurierettsaken skal avvises på grunn av formelle feil som ble begått fra saksøkers side ved klage til forliksrådet. Her ble klagen vurdert uten at det var spesifisert hvem som sto bak de ulike ærekrenkelser, slik at saken ble sendt videre i systemet for eventuell rettslig avgjørelse. Saksøker har imidlertid stevnet TV2 innenfor gjeldende frist og jeg tror det skal mye til for å avvise realitetsbehandling i tingretten.

Som tilhører til denne sakens gang blir man lett sittende og fundere over årsaken til at Per Kristian Eide bruker fem år av sin tid og millioner av kroner på å oppnå rettslig anerkjennelse for sin tapte ære. Han har åpenbart flere medhjelpere. En av dem er PR-mannen Anders Cappelen som også forfattet klagen på flere tusen sider til Pressens Faglige Utvalg. For jobben skal han ha fakturert 1,8 millioner kroner, men i retten onsdag ble det opplyst at han har innrømmet Per Kristian Eide kreditt.

 

* Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt har flere ganger representert artikkelforfatteren i retten.

Djevelen ligger i detaljene

FAVNEN FULL: TV2s tidligere sjefredaktør Alf Hildrum (t.v.) fikk en høy stabel saksdokumenter overlevert fra kanalens internadvokat Theo Jordahl da han møte i Oslo tingrett.

Alle redaksjoner trenger en djevelens advokat når man skal avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet og holde navngitte personer ansvarlig for misbruk av makt eller stilling. For TV2 spørs det om djevelen ligger i detaljene, når TV-kanalen nå får søkelyset rettet mot sin journalistikk i Oslo tingrett.

Det er ingen tvil om at det var riktig av TV2 å rapportere om kritiske forhold ved forskningsprosjektet til hjernekirurg Per Kristian Eide ved Oslo Universitetssykehus. Spørsmålet er om TV2 fikk fram alle viktige nyanser i saken og om vesentlige opplysninger ble utelatt i de 49 innslagene og nettsakene som injuriesaken omfatter.

I to dager har Eides advokat Per Danielsen presentert for retten innslag og dokumenter som han mener viser at TV2s journalister opptrådte grovt uaktsomt, da kanalen i desember 2012 avdekket uheldige konsekvenser av Eides forskningsprosjekt.

Aktsomhetsbegrepet står sentralt i injurieretten, som under gitte omstendigheter kan gi ytringsfriheten forrang fremfor legens personvern i denne saken.

TV2 er allerede felt i Pressens Faglige Utvalg for brudd på fire sentrale bestemmelser i Vær Varsom-plakaten.

Hjernekirurgens forskningsprosjekt ble heller ikke slaktet av Statens Helsetilsyn som gransket arbeidet. Oslo Universitetssykehus ble derimot kritisert for at pasientene, som ble utsatt for biopsi (vevsprøve)  i hjernen, ikke var godt nok informert om bl.a. risiko ved inngrepet på forhånd.

Advokat Danielsen mener at TV2 har underslått en rekke sentrale opplysninger i sin presentasjon av saken.

• At prosjektet var godkjent av forskningsetisk komité.
• At pasientene var under behandling for alvorlige hjernesykdommer.
• At pasientene hadde avgitt skriftlig samtykke til inngrepene, og at de i tillegg til et eget skriv hadde fått muntlig informasjon av Eide ved fremmøte.
• At vevsprøvene ble tatt i forbindelse med annen behandling (montering av trykkmåler i hjernen), noe som skulle medføre redusert risiko.

TV2 har med støtte av bl.a. pårørende fremstilt det som at inngrepene på klanderverdig måte har påført pasientene hjerneskade og at de er utført «kun for forskning». Kanalen beskyldes dessuten for å ha lagt feil premisser for utenlandske eksperter som også uttalte seg om saken.

I retten tirsdag gjorde advokat Danielsen et poeng av at disse nyansene også var kjent for TV2-journalistene på publiseringstidspunktet. Dagen før publiseringen hadde TV2s journalist en lang konfrontasjonssamtale med Eide, hvor hun fikk svar på «alle spørsmål». Innholdet i denne samtalen ble ikke referert i innslaget. Hjernekirurgen var bortreist på avspasering og ville ikke stille opp i  noe TV-intervju. Telefonsamtalen mellom journalisten og Eide ble tirsdag avspilt i retten.

Kontradiksjon er et sentralt begrep i all journalistikk når det gjelder å skape en balansert fremstilling. Det kan innvendes at TV2 hadde laget en bedre story om kanalen hadde referert til kirurgens nyanserende opplysninger.

Det er en annen problemstilling at redaksjoner ofte venter i lang tid før man konfronterer objekter for undersøkelser med kritiske spørsmål og informasjon om hvilke hypoteser man arbeider etter. Nå er dette snart en fem år gammel sak, men det ser ut til at redaksjoner i dag må opptre med større grad av åpenhet i den journalistiske metode. Dette innebærer å involvere personer som utsettes for sterk kritikk på et tidligere tidspunkt.

Advokat Danielsen mener også at TV2 i selve presentasjonen av inngrepene gir et feilaktig bilde av hva saken handler om. I sitt innledningsforedrag kritiserte han flere ganger en animasjon som viser at man stikker «strikkepinne» dypt ned i pasientens hjerne. Det er i realiteten en tynn, liten nål som skraper med seg vev i størrelse 1 – 2 mm helt i hjernens overflate.

Det foreligger altså noen helt sentrale dokumenter som nyanserer TV2-innslagene. Det er rapporten fra Statens Helsetilsyn som vurderer Eides behandling av pasientene som normal og forsvarlig. Dessuten den svært omfattende og kritiske uttalelsen om TV2s journalistikk fra Pressens Faglige Utvalg. I moderne europeisk injurierett er frifinnelser flere ganger begrunnet med at journalister har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

TV2 leverte dessuten i 2013 en såkalt metoderapport til SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) hvor det redegjøres detaljer for arbeidet med denne saken. Deler av innholdet kan nå bli brukt mot TV-kanalen. Dette er medaljens bakside når man søker anerkjennelse for sitt journalistiske arbeid.

Saksøkeren har nå brukt to hele dager i retten på sin fremstilling, uten at TV2s advokater Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme er kommet til orde. Det blir nå spennende å høre hvordan man vil møte angrepene fra advokat Danielsen. Siste ord er neppe sagt i denne saken.

Kirurgisk presisjon i journalistikken

I RETTEN: Per Kristian Eide (t.v.) med sin prosessfullmektig, advokat Per Danielsen i Oslo tingretts rettssal 127. 10 dager er satt av til injurierettsaken mot TV2.

Utførte han kirurgiske inngrep i hjernen til folk, «kun til forskningsformål»? Tok kirurgen ut «biter av hjernen» til 122 pasienter? Drev Rikshospitalet virkelig et «skandaleprosjekt»?

Dette er uttrykk som TV2 benyttet seg av i utallige innslag om virksomheten til hjernekirurgen, professor Per Kristian Eide, som krever 6 millioner kroner i oppreisning etter TV-kanalens avslørende reportasjer i desember 2012.

Mandag måtte Oslo Tingrett lytte til at Eides advokat, Per Danielsen, dokumenterte 32 TV-innslag og 17 nettsaker fra tv2.no, hvor det rettes kraftig kritikk mot hjernekirurgens omstridte forskningsprosjekt. Omtalen førte til at prosjektet be stanset.

Det er bemerkelsesverdig at norske leger later til å være godt representert blant dem som velger å gå rettens vei for å gjenopprette sin tapte ære etter kritisk omtale i norske medier.

Terskelen for injuriesøksmål og klager til Pressens Faglige Utvalg varsler et behov for kirurgisk presisjon fra norske medier når man på vegne av allmennheten driver kritisk, undersøkende journalistikk overfor helsevesenet.

Overvåkningen av medisinsk forskning på pasienter er kanskje et område som er forsømt av norske medier. Det bør være svært strenge krav til at slik forskning drives på en forsvarlig måte, og det er i denne saken utvilsomt slik at deler av det offentlige kontrollapparat sov i timen. Statens Helsetilsynet har bl.a. kritisert mangelfull informasjon til pasienter og pårørende om risikomomenter.

Spørsmålet er, ifølge advokat Danielsen, om kirurgen personlig er å laste for det TV2 presenterer er sterkt  klanderverdige handlinger som skadet pasienter:

• At det ble foretatt inngrep i hjernen kun til forskningsformål på friske mennesker som skulle inn til rutinemessige undersøkelser.
• At inngrep førte til at en pasient ble lagt i koma og fikk livet ødelagt.
• At det er en direkte årsakssammenheng mellom forskningsprosjektet og alvorlig hjerneskade til tre navngitte pasienter i TV-innslagene.
• At en pasient kanskje døde som følge av prøvetakingen.

– Det sies ikke ord for ord, men det inntrykk som alminnelige seere og lesere sitter igjen med er jo at dette må være straffbare handlinger, sa Danielsen i retten.

Han var tabloid nok til å sammenligne beskyldningene med de overgrep som ble begått av den beryktede nazi-legen Josef Mengele i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. En sammenligning som også ble benyttet i et kommentarfelt til artikler publisert på tv2.no og kanalens Facebook-side.

Et grunnleggende spørsmål i injurieretten er fortolkning av fremsatte påstander. Dette vil i høy grad gjelde også i denne saken. Advokat Danielsen mener å ha Høyesteretts støtte for at det folkelige «inntrykk» av utsagnene og presentasjonen skal legges til grunn.

Injurieretten er nå innarbeidet i Skadeserstatningsloven og ikke lenger en del av Straffeloven. I den nye lovens §3-6A er det også nevnt en rekke forhold som innebærer at ærekrenkende ytringer likevel kan anses berettiget. Det skal gjøres en avveining av behovet for personvern mot ytringsfriheten – to grunnleggende verdier som noen ganger kommer på kollisjonskurs i mediene.

Det skal legges «særlig vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilstrekkelig ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.»

Advokat Danielsen mener at i denne saken må hensynet til ytringsfriheten klart vike for hensynet til personvernet. Men her er det altså rom for andre oppfatninger, avhengig av hvordan utsagnene fortolkes og dokumenteres.

Det er ikke ført mange norske injuriesaker på grunnlag av den nye lovgivningen. Siden år 2000 har mye av den juridiske utvikling i Europa gitt ytringsfriheten en viss «forkjørsrett» i disse avveiningene. Men i løpet av de siste to årene har Høyesterett i Norge kommet med et par avgjørelser som innebærer en økt risiko for pressen. Noen mener å registrere en pendelbevegelse i injurieretten.

Dermed kan det likevel være duket for en hel serie av rettssaker. Hvis Eide får medhold mot TV2 kan det bli reist sak mot flere andre norske mediehus som har tatt utgangspunkt i TV2s avsløringer.

Kravet om seks millioner kroner i oppreising savner nesten sidestykke i norsk rett.

– TV2 har ikke ryddet opp etter seg. Det må bli en rekordstor reaksjon. En rekordstor oppreisning, fremholdt advokat Per Danielsen i retten.

Prosessene mot medier i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og retten vil trolig også medføre rekordstore kostnader. Det skal være utbetalt millionbeløp bare i konsulenthonorarer til klageskriver, for utredning av saken og bistand for krisehåndtering. I tillegg kommer de prosessuelle omkostninger. Eide gikk også til sak mot sin arbeidsgiver, Oslo Universitetssykehus, for å få dekket noen av disse kostnadene, men han tapte saken i Oslo Tingrett. Siden er ankesaken forlikt mellom partene.

Per Kristian Eide lot ikke sin ære gjenopprette gjennom behandlingen av denne saken i PFU, som behandlet den såkalte «monster-klagen» som det tok mer enn et år å behandle og som inneholdt påstand om 4000 brudd på pressens Vær Varsom-plakat.

Eide fikk i en av de lengste uttalelsene som PFU noensinne har avgitt, medhold for TV2s brudd på fire av de mest sentrale punktene i Vær Varsom-plakaten. Det gjelder bl.a. punktet om saklighet og omtanke i reportasjen, bredde og relevans i valg av kilder, klargjøring av angrepene i forespørsel om uttalelser og plikten til å fjerne innhold i leserkommentarer som bryter med reglene for god presseskikk.

Men presseetikken skal som regel være strengere enn jussen, som altså ivaretar hensynet til ytringsfriheten.

Eide-saken har sitt utgangspunkt i en anonym varsler som gjorde anskrik om at i dette forskningsprosjektet var ikke alt som det skulle være. TV2s reportasjer fremstår som viktige og utrolig sterke.

Ikke minst gjelder dette dokumentasjonen av en pasient som ble henlagt til en håpløs skjebne på et av Oslos sykehjem som følge av hjerneskade. Han filmes stønnende i sykesengen, hvor han trøstes av kona. Men når denne skildringen brukes gang på gang i alle innslagene, kan den også bli oppfattet som tabloid sminke.

Den tilbakevendende poengteringen av «kun til forskningsformål» og bruken av «skandale»-ordet bidrar til å forsterke det  tabloide uttrykket, som i vår tid kan fremstå som noe gammeldags og helt unødvendig.

Dokumentasjonen av 49 innslag i en rettssal virker selvfølgelig som en sterk og rammende forestilling. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at det er ikke slik TV2s seere og lesere har fått presentert saken.

TV2s journalistikk ligger helt i kjernen av medienes samfunnsoppdrag, som bl.a. er å «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Men mange som utsettes for kritisk og undersøkende journalistikk – ikke minst i helsesektoren – nekter å gi kommentarer eller svare på spørsmål eller benytte seg av retten til samtidig imøtegåelse av de påstander som fremmes.

Pasienter som lider skade av feilbehandling kan reise sak mot helsevesenet. Men denne saken er i hovedsak blitt en sak mot medievesenet.

Valdres-tribunalet

FANDEN PÅ VEGGEN: Pressens Faglige Utvalg studerer TV2s LIVE-dekning av Valdres-saken. NRK gjør video-opptak fra debatten.

Det er tre viktige lærdommer norske medier kan trekke ut av presse-tribunalet som vurderte ni redaksjoners arbeid med nyheten om 13-åringens tragiske død etter spiseforstyrrelser på en hytte i Valdres nyttårsaften 2015:

• Journalister må lære seg å formulere påstander med forbehold i dekningen av kriminalsaker, eller saker som innebærer at det rettes alvorlige beskyldninger mot personer og institusjoner.
• Barn har krav på særlig omtanke og vern i medienes omtale av kritiske forhold. Anonymisering innebærer stor varsomhet med bruk av opplysninger som indirekte er egnet til å identifisere.
• Videreformidling av opplysninger og påstander fra andre medier skjerper kravene til kildekritikk og omtanke i formuleringene.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har vurdert 11 klager mot medienes dekning, og feller oppsiktsvekkende nok sin dom bare seks dager før straffesaken mot 13-åringens mor innledes i Gjøvik tingrett. Hele ni av klagene var innlevert av Norsk Presseforbunds konstituerte generalsekretær Nils Øy, som har initiativrett til å klage mediene inn for pressens egen «domstol».

PFU konstaterte at fem av redaksjonene har brutt bestemmelsene i Vær Varsom-plakatens såkalte barneparagraf:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

TV2, NTB, Dagsavisen, Dagbladet og NRK ble alle felt for å ha rettet mer eller mindre forbeholdsløse anklager mot små barn som mobbere, og at den angivelige mobbingen ble satt i direkte forbindelse med 13-åringens tragiske skjebne. Det er morens versjon. Moren står tiltalt for grov mishandling og omsorgssvikt.

Verst var TV2, som startet den ukritiske formidlingen av morens påstander. TV2 hadde et gammelt intervju med moren i sine arkiver, hvor hun fortalte om mobbing i barneskolen. Noen PFU-medlemmer mente at TV2 ikke klarte å motstå fristelsen til å bruke påstandene i opptaket og relatere dem til Valdres-saken.

TV2 fikk snøballen til å rulle. NTB laget flere saker på grunnlag av TV2s formidling av morens påstander. Disse sakene ble igjen grunnlag for omtalen i andre medier. Til slutt fremsto mobbingen nærmest som et etablert faktum i noen medier.

PFUs vurderinger rammer også NRK meget hardt. Begge kanalene har innrømmet at man burde ha tatt tydeligere forbehold i presentasjonen av morens påstander og vært mer forsiktige med å trekke direkte forbindelse til dødsfallet – samt identifisere skoler og klassetrinn. For NRK rettes oppmerksomheten særlig mot studiovertenes ordbruk, hvor man verbalt veksler mellom påstander med og uten forbehold. Det er bemerkelsesverdig at statskanalens erfarne ankere ikke har innøvd en automatisk evne til formulering av slike forbehold.

Jeg har ikke tall på hvor mange hundre  evalueringsmøter jeg har ledet i VG med understreking av disse reglene. Hos avisens krimreportere ligger forbeholden formuleringsevne innarbeidet nærmest som en genetisk egenskap.

Presseetiske problemer kan gjerne oppstå når journalister uten erfaring fra dekning av etterforskning og rettssaker trer inn på arenaen. Da er det et redaksjonelt lederansvar å påse at spillereglene følges.

To medier fikk PFUs kritikk for sin dekning av Valdres-saken, Aftenposten og Budstikka, men på helt forskjellig grunnlag. I et uttalelse avgitt med dissens får Aftenposten kritikk for å ha brukt formuleringen «Étter det Aftenposten erfarer, ble jenta mobbet».  En formulering fra forrige århundres journalistikk, som antyder at Aftenposten har anonyme kilder for den forbeholdsløse påstanden. Ordet «erfarer» ble dermed gjenstand for en lang og ganske meningsløs diskusjon fra utvalgets side.

Budstikka ble kritisert for å ha publisert et leserinnlegg fra 13-åringens familie, bl.a. med følgende ordlyd: «…men så begynte mobbingen. Det skulle ødelegge livet hennes.». PFU mener at dette er en av de sterkeste påstandene som er servert i medienes dekning av Valdres-saken. Budstikka burde ha redigert innlegget og dempet inntrykket av denne påstanden som et faktum.

Presseforbundets generalsekretær hadde også på ubegripelig vis innklaget avisa Valdres og Verdens Gang for deres omtale av den angivelige mobbingen. Men avisa Valdres hadde formulert seg med et tydelig «skal ha»-forbehold i en bakgrunnsartikkel. Når det gjelder VG endte PFU opp med en ren hyllest til avisas forbeholdne omtale av Barneombudets krav om gransking av flere mobbetilfeller. Et ekstremt godt journalistisk håndverk, uttalte PFUs midlertidige leder, journalist Liv Ekeberg i Agderposten.

PFU opererer med minst tre kategorier uttalelser i slike saker. Det er «BRUDD» på god presseskikk etter reglene i Vær Varsom-plakaten. «KRITIKK» er en mildere kategori avgjørelser, som utvalget selv også betrakter som en fellende uttalelse uten å være brudd. Så er det «IKKE BRUDD», en frifinnende uttalelse.

Men når PFU og Norsk Presseforbund omtaler både «brudd» og «kritikk» som fellende uttalelser, skaper man mye forvirring. Så mye at utvalgets midlertidige leder i Dagsnytt 18, selv kom i skade for å konstatere at «sju av de ni innklagede medier ble felt for brudd på pkt. 4.8 i Vær Varsom-plakaten». Det later til å være behov for en viss opprydning i begrepene her.

Til overmål opererer utvalget også med en medieintern forståelse av indirekte kritikk gjennom bruken av uttrykket «etter en samlet vurdering». Dette skule tilsi at det finnes noe å sette fingeren på, men det er ikke nok til å kunne avgi en fellende uttalelse, så mediet går fri. Komplett umulig å forstå for allmennheten – ja også for fagfolk flest.

I tillegg til generalsekretærens ni initiativklager, skulle PFU denne dagen også ta stilling til to ordinære klager i Valdres-saken. En tilsvarende klage fra foreldre til barn som var utpekt av TV2 som mobbere av 13-åringen. Dessuten en klage med samtykke fra moren mot Budstikkas 10 siders dokument «Den andre historien», et sterkt mediekritisk dokument hvor mobbehistorien plukkes fra hverandre bit for bit ganske ensidig.

Behandlingen i PFU ble en svart dag for moren og hennes støttespillere. TV2 ble felt for brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten, mens Budstikka fikk medhold og rosende omtale for sitt bidrag til den presseetiske debatten. For paradoksalt nok: Uten Budstikkas dokument ville det trolig ikke blitt noen kritisk gjennomgang av medienes omtale av barn som påståtte mobbere – hverken i PFU eller andre steder.

Etter Budstikkas dokument, som ble publisert i november har det i hele vinter pågått en presseetisk debatt om dekningen av Valdres-saken. Mange fagfolk, og bl.a. UNICEF, har engasjert seg. Dekningen er belyst fra mange sider under møter i Oslo Redaktørforening, og senest på den store SKUP-konferansen. Samtidig er selve saken gransket av fylkesmann og helsemyndigheter, og det er gitt ut en bok på grunnlag av morens opplevelse av situasjonen.

Det kan være grunn til å spørre hvor vidt det var nødvendig å reise et presse-tribunal for å få belyst de uheldige sidene av dekningen. Generalsekretærens initiativrett er til for å få belyst saker av prinsipiell interesse eller for å bistå interesser som ikke har så lett for å få fremmet en klage. Den brukes derfor – med rette – ganske sjelden.

Den prinsipielle siden av Valdres-dekningen, om hensynet til barn som anklages for mobbing, kunne vært ivaretatt gjennom vanlig klagebehandling. Det samme gjelder spørsmålet om Budstikkas mulige karakterdrap på moren og forhåndsdom i «Den andre historien».

Dermed kunne pressens selvransakelse også ha funnet sted på et tidligere tidspunkt – i forrige måned – og ikke seks dager før rettssaken mot moren innledes. Jeg vet at Nils Øy alltid er opptatt av å poengtere at juss og etikk ikke er to sider av samme sak. PFU er derfor omhyggelig med å understreke at utvalget bare har vurdert de presseetiske sider av medienes dekning.  Men når man føler behov for å understreke dette i selve uttalelsen, er det samtidig et tegn på at man frykter sammenblanding av juridiske og presseetiske poenger i denne saken. I følge tiltalen skal retten ta stilling til helt andre spørsmål.

Jeg har tidligere minnet om at prinsipputtalelser fra PFU kan være til bedre rettledning av mediene i dekningen av vanskelige saker. En annen mulighet er å utarbeide veiledere for pressens arbeid, slik man har gjort med f. eks. omtalen av selvmord. Også når det gjelder omtalen av mobbing kunne Norsk Presseforbund lagt til rette for en prosess som leder fram til bedre journalistikk.  Prinsipputtalelser og veiledere vil være mer konstruktive bidrag til dette enn PFU-klager på løpende bånd.

Min tidligere kommentarer til denne tragiske saken kan du lese her og her.

PFUs uttalelser i de 11 klagesakene kan du snart lese her.

SKUP er ingen SPØK

 

VINNERNE KÅRES: Et av årets aller største øyeblikk er å holde jurytalen på SKUP og kåre verdige vinnere av diplomer for undersøkende journalistikk og SKUP-prisen. En stor ære.

TØNSBERG – Pressens granskere valgte seg selveste Fake News-dagen, 1. april, til å kåre landets beste undersøkende journalistikk. Som leder av SKUP-juryen er det en av årets største gleder å avsløre hvem for har gjort seg fortjent til den gyldne kuben.

I min tale til 517 deltagende journalister på SKUP-festen var det naturlig å ta utgangspunkt i pressens samfunnsoppdrag:

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Det er vår oppgave å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet.

Slik lyder journalistens kall. Det er beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Det er en av grunnpilarene i et vel fungerende demokrati. Det er denne oppgaven som nå utfordres av maktsøkende mennesker som ikke vil arbeide i offentlighetens flomlys. Og som hater journalister, fordi journalister betyr trøbbel og besvær.

Vi er hazzel.

Vi representerer et bunn-nivå av hvor langt det er mulig å synke i menneskeslekten.

Barrack Obama sa følgende i det siste radiointervjuet han ga som president i USA:

«My instinct is everybody hates media right now..that has to be an opportunity..»

Altså: Motstanden mot undersøkende og maktkritisk journalistikk gir oss en sjelden anledning til å vise hvor nødvendig den er. Hvor viktig den er, sa jeg til de feststemte deltagerne på årets SKUP-konferanse. Her presenteres arbeidene til noen av de viktigste premissleverandører for en levende norsk samfunnsdebatt.

Jeg hadde også noen trøstens ord til de kritiserte journalister: Tilliten til våre politikere er langt lavere enn til journalister. Et utsagn som kanskje bør faktasjekkes, men i hvert fall er det slik i USA.

For i et samfunn i sterk forandring, så svekkes tilliten til institusjonene. Til bankene, til skole og presteskap, til journalister og politikere.

I år har juryen vurdert 47 kandidater til SKUP-prisen. Mange mediehus leverer virkelig varene slik de står beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Nivået øker fra år til år. Jeg vil si at i år er nivået på de femten beste arbeidene utrolig høyt og jevnt.

Fra år til år beskrives det ny journalistisk metode i rapportene, som alle kan lære av. SKUP representerer en fantastisk delingskultur som hever kvaliteten på vårt fag. Som fremmer kvalitetsjournalistikk.

Før lørdagens kåring var journalister i Dagbladet beæret med SKUP-prisen tre år på rad. Dette vitner om en sterk kultur for god, undersøkende journalistikk. For to år siden måtte VG-sjefen, Torry Pedersen, svare overfor SKUP-konferansen på hvorfor avisen ikke lenger vant SKUP-priser. Til å svare på spørsmålet fikk han hjelp av et panel, med bl.a. BT-redaktør Gard Steiro – pussig nok.

I dag kan vi konstatere at Steiro-hjelpen må ha virket. VG kunne innkassere både SKUP-prisen og tre diplomer på den nye VG-sjefens første SKUP-konferanse. I tillegg ble det delt ut diplom til Stavanger Aftenblad og Dagbladet. De beste metoderapportene kan du lese her.

JURY VORSPIEL: Klar til å dele ut den gyldne SKUP-kuben. F. v. Trond Sundnes, Linn Kongsli Hillestad, Asbjørn Olsen, Bernt Olufsen og Vibeke Haug. Jurymedlemmene Tone Jensen og Bjørn Sæbø var ikke tilstede i Tønsberg.

De sju medlemmene av SKUP-juryen har i vinter lest ca 1000 sider metoderapporter og satt seg inn i hundrevis av vedlegg med tekst, grafikk, lyd og video. Det har vært krevende og givende, men juryen ber tynt om at journalistene fatter seg i korthet.

Juryen har vurdert alle de 47 kandidatene opp mot kriteriene for prisen. Arbeidet skal fremfor alt ha nyhetsverdi, altså være en avsløring. Det skal inneholde en beskrivelse av metoden, gjerne ny metode og avsløringen  skal ha fått konsekvenser. Det er altså ikke nok å levere en interessant og god beskrivelse av en problemstilling.

Dessuten skal juryen vurdere graden av egne undersøkelser, originalitet, motstand, vesentlighet, dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering, etiske problemstillinger og formidlingen av innholdet.

Sentralt i juryens vurderinger er spørsmålet om kandidatenes evne til å stå hele løpet ut.  Evnen til oppfølging. Å bringe saken helt i mål slik at de forhold som avdekkes får konsekvens. Dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

Vi lar oss ikke lenger overraske av maktapparatenes utrettelige motstand mot å la offentligheten få innsyn i det de driver med. De lærer aldri. Også i år er metoderapportene deprimerende lesning hva angår synet på offentlighet i forvaltningen. Et syn som ofte går på tvers av de uttalte politiske målsettinger. Vi trenger nå et straffeansvar knyttet til forsøk på å hindre lovlig og berettiget innsyn.

Medias oppgave er å avdekke forhold i samfunnet som det er verdt at folk vet om. Den som har noe å skjule møter ofte denne journalistikken med påstanden om at media sprer falske nyheter. For å underbygge slike påstander sender de gjerne en klage til Pressens Faglige Utvalg, bistått av advokater eller kommunikasjonsrådgivere.

Dette har vi i vinter vært vitne til i Trondheim, hvor Adresseavisen avdekket hvordan Ap-politikeren Rune Olsø og hans selskap skulle betales seks millioner kroner for å bistå eiendomsutviklere i en kommunal omreguleringssak. Alle tenkelige midler tas i bruk for å diskreditere samfunnsnyttig journalistikk.

Mye av skytset mot undersøkende journalistikk rettes i dag mot journalistisk vinkling og karakteristikker i lederartikler og kommentarer. Blandet med alt mulig annet som sirkulerer i sosiale medier er det mulig å skape et inntrykk av at journalistikken har en egen agenda, ut over det å opplyse allmennheten. Det kan kanskje være verd å drøfte om vi oftere bør la faktum tale for seg selv.

Årets prisutdeling vil være en kraftig markering av at god undersøkende journalistikk krever ressurser og tid. Og av et ord som jeg låner fra den nye redaktøren av The Guardian, Katharine Viner. Nemlig at:

«Det som skiller god fra dårlig journalistikk, det er hardt arbeid».

Vinnerne av SKUP-prisen, VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman, viser dette i sin metoderapport om Psykiatri-avsløringen, som handler om ulovlig, uregistrert og ukontrollert bruk av tvangsmidler på den svakeste pasientgruppen i norsk helsevesen. Den største skandalen i Helse-Norge denne stortingsperioden. Et strålende eksempel på hvordan media til de grader kan levere sitt samfunnsoppdrag.