En knusende dom

6. AUGUST 2007: Ali Farah (i brun t-skjorte og med ryggsekk) står foran ambulansen etter at han ble slått ned i Sofienbergparken. Foto: ØYVIND LÅTE

Lagmannsretten har avsagt en hard dom mot Dagbladets kommentator Trude Ringheim og avisens politiske redaktør Marie Simonsen. Men dommens oppbygning er like knusende for ambulansesjåfør Erik Schjenken: Deres profesjonelle håndverk holder ikke mål! 

Dagbladets ansvarlige redaktør John Arne Markussen har en vrien oppgave når han i løpet av de tre neste ukene skal avgjøre om avisen skal anke dommen til Høyesterett. Både Dagbladet og norsk presse risikerer at lagmannsrettens vurderinger gis en autoritet langt utover det som har vært norsk injurierett inntil nå. Et tap i to rettsinstanser gir grunn til ettertanke. 

Saken dreier seg om den mye omtalte nedslagningen av musikeren Ali Farah i Sofienbergparken i august 2007, og ambulansepersonellet som nektet å ta den skadde mannen med seg. Publikums reaksjoner førte til anklager om at beslutningen var et uttrykk for såkalt institusjonell rasisme. 

Oslo Tingrett fant Dagbladets omtale av saken så krenkende at avisen ble dømt til å betale Erik Schjenken 1 million kroner i erstatning. I lagmannsretten ble dette beløpet redusert til en femtedel – 200 000 kroner. Men retten fant samtidig at Dagbladets fordømmende kommentarer lå langt utenfor ytringsfrihetens beskyttelse. 

Lagmannsretten har avgitt en langt grundigere dom enn hva som var tilfelle i tingretten. Dommen er indirekte også en knusende dom over Erik Schjenkens handlemåte idet Helsepersonellnemndas avgjørelse i hans sak går som en rød tråd gjennom dommen: «Det foreligger, slik nemnda ser det, brudd på kravet til faglig forsvarlighet i helsepersonelloven §4.» 

Helsepersonellnemnda vurderte det som uforsvarlig av Schjenken og hans makker å forlate Ali Farah i parken uten å forsikre seg om at han ble transportert til og mottatt av lege av andre. 

– Det er tale om en uakseptabel handlemåte som ligger betydelig under den faglige og etiske standard som kreves av ambulansepersonell, og det er etter nemndas vurdering nødvendig å gi en advarsel. 

Skrev helsepersonellnemnda. 

Helsetilsynet i Oslo og Akershus gikk enda lengere: Summen av adferd og uttalelser ble vurdert som «klart diskriminerende og som kan forstås med rasistiske overtoner». Og på bakgrunn av en anmeldelse utferdiget politiets spesialenhet for politisaker et forelegg mot begge ambulansesjåførene for utilbørlig opptreden under tjeneste. Alt dette er kommet noe i bakgrunnen av det offentlige oppgjøret med Dagbladets kommentarvirksomhet. 

Retten skiller skarpt mellom omtalen før og etter 16. august 2007. Det er et hovedpoeng for lagmannsretten at avisen ikke gjorde nok for å balansere og nyansere bildet av ambulansesjåførenes opptreden etter at den fikk tilgang til deres forklaringer og andre opplysninger i saken. På sin førsteside 16.august karakteriserte avisen forklaringene som «løgn og fanteri».

I denne saken er det også et spørsmål om avisens karakteristikker i kommentarer og lederartikler skal vurderes som faktapåstander eller verdibaserte vurderinger. Dommen slår fast at avisens kommentatorer så langt ute i saken hadde et selvstendig ansvar for å sørge for korrekt faktabakgrunn for meningsdannelsen. Lagmannsretten legger til grunn at meninger og kommentarer er noe som utformes i ettertid i ro og mak etter at man har fått en grundig innføring sakens faktum. Slik er det imidlertid ikke i vårt moderne mediesamfunn. Da ville Twitter og Facebook vært nedlagt for lengst. 

Lagmannsretten bygger imidlertid også på en helhetlig fremstilling av Dagbladets dekning i ambulansesaken. «Ved en samlet vurdering av alle Dagbladets oppslag finner lagmannsretten det klart at rasismefokuset var massivt, heter det. Retten er ikke i tvil om at den samlede dekningen, med nyhetsoppslag, kommentarer og ledere, etterlater et ensidig inntrykk av at det var en rasistisk motivert handlemåte hos Schjenken og hans partner. Og: verdibaserte utsagn i kommentarer må være forankret i faktum. 

Nettopp dette siste er det vanskeligste for norsk presse å leve videre med. Meningsdannelsen må være fri og ha et sterkere vern enn det lagmannsretten legger til grunn. Av denne grunn blir saken trolig også anket til Høyesterett.

*****

Taushet fra NRK

I morgen skal Pressens Faglige Utvalg behandle ikke mindre enn tre klager mot NRK og Dagsrevyen. Den mest omtalte av sakene er den famøse historien om romkvinnen som var straffedømt for grove overgrep og utnyttelse av sitt eget barn. 

Opplysningen om dette ble utelatt av Dagsrevyen, og NRK-ledelsen la seg etterpå paddeflate i beklagelsen av fadesen. NRK velger derfor å la klagen fra romkvinnens datter stå uimotsagt i Pressens Faglige Utvalg. Det presseetiske overtramp er for lengst erkjent. Utvalgets behandling av klagen blir direkte overført på journalisten.no, men jeg er redd det blir en kortvarig forestilling. 

NRK og Dagsrevyen er også innklaget i to andre saker. Av Entra Eiendom i en sak som handler om miljømerking, men klageren har bedt om at denne saken ikke blir behandlet offentlig. Det foreligger også en klage fra Kvalsund kommune i kjølvannet av Dagsrevyens reportasjer om angivelig korrupsjon i kommunen.

I`m a belieber

1965: Rolling Stones-medlemmer flykter fra fansen inn i en ventende folkevognbuss på Sjølyst i Oslo. Foto: NTB/Scanpix

Fra glemselen fremkalles ekstatiske bilder fra The Rolling Stones besøk i Oslo 1965: Hylende jenter på Fornebu-taket, fans som tok seg helt ut til rullebanen og omkranset flytrappen hvor Mick, Brian, Charlie, Keith og Bill steg ned på norsk jord. Senere på Sjølyst, hvor konserten fant sted, flyktende under politieskorte til en ventende folkevognbuss.. 

Media var til stede. Et tidsbilde gikk over i historien. Akkurat som forrige ukes «belieber-hysteri» i hovedstaden. Forskjellen ligger selvsagt i dimensjonen og i medieteknologien. Men jobben er det samme: Å dekke det som skjer i samfunnet. 

Det er så alt for enkelt å raljere over at VG og Dagbladet. NRK og TV2. Ja, til og med Aftenposten og Dagens Næringsliv, bruker store ressurser og hundrevis av spaltemeter på å følge 60 000 ungpikers jakt på Justin Biebers gjemmested i Oslo. 

En hærskare av tenåringsmødre med ungpikeflokker på slep hvileløst vandrende gjennom byens gater. Fra Rognan og Røros. Fra Grimstad og Greåker. Hallingdal og Snertingdal. Bybildet minnet om Grete Waitz-løpets glansdager minus fylla. 

Dagbladet innledet dekningen med 11 sider om Justin Biebers forestående besøk. Dermed var debatten i gang i Dagsnytt 18 og Kulturnytt – twitteratets arena. Ute i det kalde regnet sto redaksjonens yngste reportere for å intervjue jentene i køer og på busser. Få flokken til å hyle og synge «baby» i kor. 

Ingen journalistiske tungvektere beveget seg utendørs for å dekke dette spesielle fenomenet som satte sitt preg på en stor europeisk by, og flere nasjonale ungdomskull. Jeg beundrer de unge reporterne som lot seg utkalle, de kommer til å bli bedre journalister av å ha dekket det som faktisk skjedde. Medienes fremste samfunnsoppdrag. 

Populærkulturen fortjener en sentral plass i mediene fordi den beskriver vår samtid bedre enn mye annet. Et annet spørsmål er hvor kommersielt interessant det er å bruke trykksverte og papir på Justin Bieber. Jeg tviler på om ungpikene gikk til aviskioskene for å bli oppdatert. Her er mobilen enerådende. Hypen trenger muligens fortsatt tradisjonelle medier for å starte, men den lever utmerket videre på egen hånd i sosiale medier. 

BIEBER-FEVER.: Fra Justin Biebers konsert i Telenor Arena på Fornebu. Foto: ROBERT EIK

Likevel spanderte f.eks. VG et par førstesider i papir på «JUSTIN-FEBER», eller som den kalles i klanspråk – «BIEBER FEVER» 

Da hovedpersonen endelig ankom Gardermoen var det ingen scener som i 1965. JB ble tatt imot på Obama-maner med en kortesje av sorte biler og vans med sotede vinduer langt ute på rullebanen. 

Denne scenen sto i grell kontrast til Fornebu 1980: Ned flytrappen kom medlemmene av The Kiss kledt i casual daglig antrekk og helt uten sminke i ansiktet. VG-fotograf Trond Solberg tok de unike bildene som verden aldri tidligere hadde sett av Gene Simmons uten at ansiktet var tildekket av en sort og hvit maske.

NAKEN: Gene Simmons landet på Fornebu uten sminke. Foto: TROND SOLBERG

I redaksjonen gnidde vi oss i hendene og ryddet spalteplass. Men populærkultur er, som vi nå vet, også en arena for sterke følelser. Så snart avisen var på gaten var også hele oppgangen til VGs redaksjon i Akersgaten 34 stappfull av rasende ungdommer som hadde skulket skolen for å demonstrere mot tabloid journalistikk. De aksepterte ikke at deres idoler var fremstilt for offentligheten uten masker og nektet plent å forlate lokalene. Rampelys-redaksjonens utsendte måtte trå til med et hektisk diplomati og løfter om bot og bedring for å få det til. 

I det Justin Bieber forlot landet var scenen igjen Jens Stoltenbergs på partilandsmøtet. Han trenger minst en «Bieber-feber» for å holde på regjeringsmakten. Selv om Kurt Nilsen vant World Idol har han neppe så sterkt drag på damene at Jens vinner valget.  Like lite som Tone Damli Aaberge kan hjelpe Navarsetes senterparti til å mobilisere mannlige velgere ved høstens valg. 

I media klager vi nå oftere over knappe ressurser og at den digitale transformasjonen tar kvelertak på redaksjonenes evne til å satse på undersøkende journalistikk. Den massive dekningen av Bieber-besøket kan etterlate inntrykk av at det ikke skorter på redaksjonelle ressurser når viljen til å prioritere er til stede. 

En første undersøkelse kunne kanskje handle om hvem som tjente penger på Hypen?

Jeg, en "bærplukker"

Olufsen er ute på bærtur, skrev statsråd @IngaMarte Thorkildsen på Twitter og forsikret om at det var null regi på Regjeringens lansering av lovendringer for barnevernsomsorgen i Norge. Også den journalistiske ledelsen i NRK forsikret på Dax 18 at Dagsrevyens strømlinjeformede omtale av barnevernets problemer og ministerens løsninger var resultatet av uavhengig og fri journalistikk. Så da så.

Foranledningen for min mediekommentar (se bloggpost under) var den umiskjennelige gjenkjennelsen av en vel fungerende informasjonsstrategi og den bemerkelsesverdige timingen av Dagsrevyens reportasje og Regjeringens lovlansering. Du finner lenker til innslagene i teksten under.

Min opplevelse som seer fikk meg i alle tilfelle til å reflektere litt om den siste ukens oppmerksomhet som er rettet fra flere hold mot statens voksende pengebruk på kommunikasjonsrådgivere. I følge anslag dreier det seg om en milliard kroner i året. Redaksjonene opplever daglig et innsalg av opplysninger, reportasjevinkler og -ideer fra denne sterkt voksende yrkesgruppen.

Min bloggpost vakte reaksjoner i NRK. Et innlegg fra politisk redaktør Kyrre Nakkim i NRK kan du lese her:

Medieblikk med feil fakta
NRK  

Kyrre Nakkim, NRK

VGs tidligere redaktør er blitt en av Norges fremste mediekritikere. Men i mandagens utgave blander Olufsen snørr og bart for å hoste opp sin ukentlige kritikk av VGs konkurrenter. Olufsen tegner en virkelighet hvor regjeringen har rigget en kritisk reportasjeserie i alle NRKs kanaler, slik at Regjeringen heltemodig kan løse alle problemer mot slutten av uken. Dette er feil, og Olufsen legger heller ikke frem dokumentasjon eller kilder for sine påstander.

Hvis Olufsen hadde ringt undertegnede kunne vi fortalt at NRK har tatt initiativ til og sendt ut en undersøkelse til barnevernsledere i Norge. 136 barnevernsledere med ansvar for nesten 200 kommuner har svart. Barnevernslederne forteller om en hverdag hvor saker blir henlagt til tross for at de er bekymret for barna. Og hvor foreldre flytter til nye kommuner for å slippe unna barnevernet. Lederne fortalte om barn som blir sviktet i flere ledd; både av foreldrene, og så av barnevernet. Fra vårt journalistiske ståsted mener vi dette er interessante og viktige opplysninger å få frem i det offentlige ordskifte. At VG og Olufsen lar seg imponere av statsråd Inga Marte Thorkildsens svar i studio, får stå for hans og avisens egen regning. Å påstå at intervjuet er vennligsinnet for å gi statsråden positiv publisitet fremstår som grunnløst.

 Olufsen reiser derimot en interessant journalistisk debatt når han kritiserer NRK for å publisere undersøkelsen i forkant av regjeringens barnevernsmelding. Fra vårt ståsted var det ekstra aktuelt å publisere saken den uken regjeringen kom med sine løsninger – fordi vi da viser frem de utfordringene barnevernet og regjeringen står ovenfor. Vi kan da heller ikke se at statsråden har løst alle utfordringene i sektoren med sin stortingsmelding.

NRK gjør oppmerksom på at VG nylig publiserte en omfattende undersøkelse om norske barnehager under merkelappen «Barnehagegranskingen». Få dager senere kom statsråd Kristin Halvorsen med sin barnehagemelding. Mener Olufsen at VGs reportasjeserie er regissert av regjeringen for å gi SV-statsråden best mulig publisitet? I så fall er det interessant.

Å si det med blomster

ROSENRØDT: Inga Marte Thorkildsen fikk både roser og rosende omtale etter sin fremleggelse av forslaget til endring av barnevernsloven. Foto: THOMAS WINJE ØIJORD, NTB/Scanpix

Den rødgrønne regjeringen må være Norges største forbruker av røde roser. Særlig i valgår. Statsråd Inga Marte Thorkildsen fikk favnen full da hun for en drøy uke siden presenterte regjeringens forslag til endringer i barnevernslovgivningen. Det vanket rosende omtale fra tidligere barnevernsklienter og fagorganisasjoner som var til stede i beste sendetid. 

Allerede dagen i forveien var Norges befolkning bombardert med kritiske nyhetsinnslag om barnevernets situasjon på alle NRKs programflater. Og i Dagsrevyen «avslørte» NRK en av hovedutfordringene til barnevernet i Norge: Traumatiserte barnefamilier flykter fra barnevernet fra kommune til kommune, uten at det tilsynelatende eksisterer noen koordinert innsats for å hjelpe barna. 136 barnevernsledere hadde svart på en undersøkelse som NRK hadde gjennomført. 

I studio sto både talskvinnen for barnevernsbarna og barnevernsminister Inga Marte Thorkildsen oppmarsjert for å svare på spørsmål. Statsråden ble utsatt for et av de mest vennligsinnede og vel forberedte «revolver-intervjuer» som TV-anker Atle Bjurstrøm noensinne har gjennomført. 

Allerede neste dag skulle folk få se hva Regjeringen ville gjøre med dette problemet, lovet statsråd Thorkildsen. Dagsrevyinnslaget var nemlig perfekt timet med Regjeringens fremleggelse av lovendringene, som innebærer en rekke tiltak for et styrket barnevern i Norge. 

Under departementets pressekonferanse neste dag var noen av de samme kildene til stede. Statsmaktens propagandaapparat kunne gni seg vel tilfreds i hendene over nok en vellykket lansering. Etter at statsråden hadde lovet et tøffere tilsyn med kommunene, kunne de tilstedeværende unge barnevernsklientene fra Barnevernspoffene gi henne en rød rose hver. 

I følge et oppslag i avisa Vårt Land i forrige uke, så arbeider det nå mer enn 1100 PR-rådgivere i statsapparatet. I tillegg brukes det i følge bransjen et par hundre millioner kroner på innleide kommunikasjonsrådgivere fra selskaper som Geelmuyden.Kiese, Gambit og Burson Marsteller. Opplysningene fikk den avtroppende generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, til å uttrykke dyp bekymring. Tall fra USA viser nemlig at det nå er mer enn fire ganger så mange kommunikasjonsmedarbeidere som journalister. Kokkvold spår at det samme snart kan være situasjonen i Norge. 

– Mens journalister har som oppgave å grave fram det ubehagelige i samfunnet, så dreier det seg for kommunikasjonsmedarbeiderne i noen tilfelle å tildekke forhold, advarte pressenestoren. 

Jeg skal ikke frata NRK-journalistene all ære i barnevernsdekningen. Den 4. april – dagen før Thorkildsens stortingsmelding – ble det presentert en serie av innslag og artikler om utfordringene i barnevernet på alle NRKs publiseringsplattformer. Timingen var likevel merkelig. Det var som om statsråden umiddelbart etterpå skulle komme med løsningen på problemene. 

Dette er etter hvert blitt en ganske vanlig kommunikasjonsstrategi for regjeringsapparatet: Først å presentere et problem tilsynelatende kritisk. Gjerne med levende eksempler. For deretter raskt å komme til løsningen i en vel regissert pressekonferanse eller i et eksklusivt intervju. Slik skaper man inntrykket av en handlekraftig politiker som tar folks problemer på alvor. Hver dag jobber en liten hær av kommunikasjonsmedarbeidere med å sy slike pakker for mediene på vegne av regjeringen. 

Oppblomstringen av en ruvende kommunikasjonsbransje her i landet har selvsagt en viss sammenheng med medieutviklingen, digitaliseringen. Staten har sikkert også et genuint ønske om å nå ut til folk med tjenester og informasjon. Samtidig sprer det seg en farlig ambisjon om å styre presentasjonen i mediene. 

I følge Dagens Næringsliv øker også antallet kommunikasjonsrådgivere i de politiske partiene kraftig. Det stunder mot valg. I offentlig sektor er helsevesenet PR-operatørenes største kunde. Jeg spår at helseminister Jonas Gahr Støre i tiden frem mot valgdagen 9. september kommer til å fremstå som en ren propagandaminister. 

Det er kanskje på tide at norske pressefolk skjerper sin kildekritiske innstilling, og i større grad avdekker hvordan spillet om regjeringens nyheter egentlig foregår.

****

Indretjeneste

Journalistikk her til lands risikerer å utvikle seg til en ren indretjeneste. Et yrke som utøves fra kontorpulter i åpne og effektive landskaper, som spyr ut strømlinjeformet innhold fra industrielle produksjonslinjer. 

I følge den journalistfaglige «State of the Union»-rapporten fra Pew Research Center er det en tydelig trend at nedskaleringen av mediehusene fører til lavere andel egenprodusert stoff. Ikke minst gjelder dette TV-kanalene. Service-journalistikken innenfor områder som vær og trafikk øker sterkt, sammen med studiointervjuer med såkalte ekspertkilder. Mye av stoffet er tilrettelagt av kommunikasjonsbransjen, som i USA snart omfatter 200 000 yrkesutøvere. 

I følge bladet Journalisten er det nå drøyt 7000 aktive journalister i Norge. Norsk Kommunikasjonsforening har til sammenligning over 4000 medlemmer.

 Vær Varsom-plakaten inneholder bestemmelser om at redaksjonelle medarbeidere må verne om sin integritet og opptre uavhengig av personer som vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. I Tekstreklameplakaten er det tatt inn en spesiell formulering om dette, men den er nok mest beregnet på kommersielle interesser:

«Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff. En særlig aktsomhet og kildekritisk vurdering er nødvendig når redaksjonen mottar tips og materiale fra profesjonelle informasjonsleverandører. Dersom redaksjonen publiserer tekst, bilder, grafikk, lyd- eller videoopptak som er hentet fra PR-materiell, skal det gjøres oppmerksom på dette.» 

Spørsmålet er om denne teksten burde skjerpes ytterligere, slik at PR-bransjens rolle i nyhetsformidling fremgår tydeligere.

Kan døden privatiseres?

ÅSTEDET: Bare en mørk flekk på den islagte parkeringsplassen i Lier vitner om den dramatiske bilbrannen. I bilen satt en 57-årig shippingdirektør. Nå er kona (51) siktet for drap. Foto: JØRGEN BRAASTAD

En mørk tinet flekk på den islagte parkeringsplassen vitner om den dramatiske bilbrannen hvor en direktør i et av verdens største rederier – John Fredriksens Frontline – brant inne. Nesten ingen medier – ikke en gang shippingpressen – har bragt nyheten om den avdøde 57-årige mannens identitet. 

Mannens 51-årige kone er varetektsfengslet siktet for drap, etter det vi forstår etter et svært konfliktfylt ekteskap. Paret har flere barn. Hvis det blir fastslått at man her står overfor et drapsmysterium, vil det være en stor familiær tragedie.

En familietragedie, kalte vi det for i avisspaltene for noen tiår tilbake. Slike dramatiske hendelser ble gjerne forbigått med notisens størrelse, i full forståelse med den gjenværende familie 

Ikke så sjelden opplever også redaksjonene nå at pårørende ønsker en fullstendig anonymisert omtale av involverte personer ved slike dypt tragiske hendelser. Men er det riktig å privatisere døden på denne måten? 

Generelt vil jeg si at opplysningen om hvem som er funnet død, hvem som er omkommet i en ulykke, eller identiteten til den som er offer i et drapsmysterium, absolutt hører hjemme i det offentlige rom. Det er en del av medienes samfunnsoppgave å bringe denne informasjonen ut til allmennheten. Dette forutsetter selvsagt at alle nære pårørende er orientert om hendelsen. 

På den annen side eksisterer det en uskreven lov om at den som er opptatt av å verne om sitt gode rykte i allmenheten, for all del bør unngå å bli offer for en fatal forbrytelse. Hvis døden inntreffer i en slik situasjon, så risikerer du nemlig at følsomme deler av ditt private liv blir brettet ut for offentligheten i journalistikkens streben etter å kaste lys over mulige kriminelle motiver. 

Slik sett er det heller ikke vanskelig å forstå at nære pårørende har et innstendig ønske om å verne familien fra offentlig innsyn i interne samlivsproblemer og konflikter. Ansvarlige medier forsøker så godt som mulig å finne en fornuftig balanse mellom dette hensynet og offentlighetens behov for å vite. Jeg vet at det ikke er enkelt, og i mange saker handler det om å finne det riktige tidspunkt. 

Når et medium velger å identifisere et offer eller en siktet gjerningsperson, får det raskt konsekvenser for hva slags øvrige opplysninger man kan formidle om hendelsen, motivet eller forhistorien. Identifikasjon skjerper automatisk kravet til dokumentasjon og innsnevrer adgangen til spekulasjon. Problemet er at mangfoldet av medier kan vurdere enkelthetene i saken ulikt, slik at summen av opplysninger danner et for familien svært belastende helhetsinntrykk. 

I et åpent og demokratisk samfunn eksisterer det ingen statsoppnevnt øverste redaktør som kan regulere slike spørsmål. Heldigvis. Det hele blir dermed en del av kostnaden ved å ha en fri presse. I Vær Varsom-plakaten finnes det heller ingen bestemmelse som eksplisitt omhandler offerets identitet i drapssaker. Det meste dreier seg her om gjerningspersonens identitet. Sentralt står likevel plakatens punkt 4.6 og 4.7 i vurderingen av slike forhold. Her heter det bl.a.: 

• «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.» 
• «Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.» 

Vær Varsom-plakaten inneholder også strenge bestemmelser om at man skal unngå å fokusere på private forhold som er saken uvedkommende. Det er likevel for tidlig å konstatere hvorvidt man i Lier-mysteriet står overfor brudd på plakaten. 

Fatal voldsutøvelse i samlivskonflikter er et stort samfunnsproblem, og det føles riktig at norsk presse nå har kvittet seg med tradisjonen som gikk ut på å legge et anonymt slør over slike hendelser. Det er gått over fem år siden VG tok opp dette problemet i en stor redaksjonell satsing og våre politikere lovet handling mot problemet. Det har foreløpig ikke materialisert seg i nevneverdig grad.

****

Lokale etiske regler

Stadig flere norske mediehus utarbeider sine egne sett av presseetiske regler, i tillegg til Vær Varsom-plakaten som nesten alle norske medier har sluttet seg til. I forrige uke publiserte Drammens Tidende sitt nye regelverk som avisens journalister er pålagt å følge. 

Den mystiske bilbrannen skjedde i DTs distrikt, i Lier, og regelverket inneholder bestemmelser som kunne anvendes i dekningen av drapssaken. Lokalavisen har ikke bragt navnet på avdøde, men man har samtidig offentliggjort opplysninger om ekteparets samlivsproblemer og mannens yrkesmessige tilknytninger. 

I DT`s flunkende nye regelverk heter det bl.a. at det skal utvises omtanke for alle parter i en sak. Det skal spesielt tas hensyn til alle som er berørt av dramatiske hendelser, spesielt når barn og unge er berørt. 

De fleste mediene som har egne presseetiske husregler, publiserer disse på sine hjemmesider. VG har hatt et slikt regelverk de siste 25 år.

Folk er folk?

PÅ FLUKT: En ny båtlast afrikanere ankommer den italienske øya Lampedusa. Foto: HARALD HENDEN

I hele vinter har jeg levd et steinkast fra vestkantvillaen hvor romfolket har søkt ly fra kulda i et boligmiljø hvor det i følge Aftenpostens nye gratisavis OsloBy og organisasjonen Folk er Folk hersker aldeles idylliske naboforhold. 19 personer i et forfallent hus, hvor det ikke skal leve flere en seks. 

Hver morgen og kveld rusler romtiggerne i en stim bortetter veien, som arbeidere til og fra en maurtue. På hjemveien tungt opplastet med svære plastsekker og en og annen flatskjerm under armen. 

Nå har huseieren fått namsrettens medhold i utkastelsesbegjæringen. Husleien forfalt for et par måneder siden.  I følge aktivistene fra Folk er Folk, som gikk rundt for å informere naboene, skulle villaen huse arbeidssøkere fra EU-området. Så sant, så sant. 

Det har ikke vært store problemer i området i vinter, bortsett fra litt søppel her og der og den alminnelige bekymring som mer ustabile naboforhold kan skape. 

Norske byer velger ulike tilnærmingsmåter til utfordringene i romfolkets kjølvann. Mens Ap-styrte Trondheim går tøft til verks og innfører tiggeforbud, ser det ut til at det liberale Høyrestyret i hovedstaden nøler. Til sommeren venter man en invasjon, en armada, en flom av rumenske statsborgere inn over Svinesund. 

Skrev jeg invasjon, armada og flom? Noen europeiske medier bruker også ord som «tsunami» eller «skred» om «bølger» av immigranter. Dette ønsker nå FN at mediene tar et oppgjør med – de ladede begrepene skal vekk. 

I vinter deltok jeg i en FN-sesjon i Paris sammen med et 40-talls medietopper fra Europa, Nord-Afrika, Midt-Østen og USA som skulle hjelpe til med å etablere et slags charter (se egen sak) for en mer profesjonell journalistisk tilnærming til en av vår tids store utfordringer- de enorme folkeforflytningene. 

I 2010 var 240 millioner mennesker klassifisert som migranter- folk som krysser grenser på jakt etter en bedre fremtid. 4 av 10 var drevet av økonomiske motiver. 14 millioner var flyktninger. En tredjedel av menneskene på flyttefot kom fra utviklingsland. Tar vi med de kolossale folkeforflytningene internt i Kina kan vi trygt slå fast at en milliard mennesker er i bevegelse. 

Her i Norge er vi mest opptatt av alle menneskene som flytter fra sør til nord. Men andelen som flytter motsatt vei – fra nord til sør – er nesten like stor. Forskjellen er at de fattige kommer sørfra, mens de rike i nord flytter til Sør-Europa og Dubai. Til EU-området kommer over 200 000 asylsøkere årlig, vi registrerer knapt at en nasjon som Sør-Afrika mottar 220 000 asylsøkere hvert år. 

Folkeforflytningene vil snarere tilta i styrke enn avta. De kulturelle forskjellene kommer i stigende grad til å prege alle samfunn. Hvordan vi lykkes med integreringen er i høy grad avhengig av mediene.  I hvilken grad media tar opp de reelle problemstillingene og språket som vi bruker for å beskrive dem. Framveksten av ekstreme holdninger i samfunnet er i noen grad også avhengig av hvordan media beskriver virkningene av migrasjonen. 

Skal vi feie kulturforskjellene under teppet, unngå fokus på de åpenbare problemene og unnlate å nevne hvor mobil- og lommetyvene som pågripes, kommer fra. La vær å nevne kulturbakgrunnen til de siktede i serien av overfallsvoldtekter? Eller hvorfor unnlater mediene å rapportere om alle de positive historiene som følger med innflytterne. At migrasjon faktisk bidrar til økonomisk vekst? 

Svaret på disse spørsmålene er at media må rapportere ærlig om alt som skjer. Hvis ikke vil hatet og frykten spre seg gjennom de sosiale mediene. Men mediene bør la være å benytte seg av et språk som underbygger fremmedfiendtlige holdninger. 

Så hva gjør vi da med utfordringene fra romfolket? Det er ikke mange medier som dukker ned i dypet av problematikken og beskriver hva som faktisk skjer, eller som undersøker bakgrunnen. Journalisten som sto bak romkvinneskandalen i NRK ble forleden hyllet av kolleger i sosiale medier da han under SKUP-konferansen forklarte at et anfall av sympati hadde forårsaket den grove feilvurderingen. 

Hverken EU eller regjeringen Stoltenberg later til å ta romfolkets problemer på alvor. Da er det kanskje for mye å forlange at en byrådsleder skal gjøre det for dem.

****

FNs råd

FN-organisasjonen Alliance of Civilization (UNAC) foreslår en rekke tiltak for å bedre kvaliteten på medias rapportering om folkeforflytninger. Blant annet foreslår man at det utarbeides en felles liste over mer nøytrale begreper som kan benyttes i omtalen av migrasjon. 

FN foreslår også en rekke tiltak for å bedre journalistenes kunnskap om innvandring, og at journalister får lettere tilgang til landenes innsamling av fakta og statistikk. Redaksjonene anbefales sterkt å rekruttere medarbeidere med innvandringsbakgrunn. 

FN-organisasjonen er også opptatt av at immigranter benyttes som kilder for rapporteringen og at kildene sikres anonymitet der hvor det er nødvendig. Forslagene er utarbeidet i samarbeid med medienettverket Global Editors Network (GEN).