Kjendisenes død er avisenes brød

2016: David Bowie døde 10. januar i år og ble minnet på The Guardians førsteside.

Få hendelser har utløst så sterke følelser med tilhørende avissalg som superkjendisenes brå og uventede død. Når dødsbudskapet landet på nyhetsdesken, var det bare å bestille 20 prosent påslag i avisopplaget som skulle trykkes og distribueres.

En av journalistikkens tydeligste og uskrevne lover kunne tre i kraft: Folk vil lese om livet og skjebnen til kjente mennesker som man føler et nært forhold til, som folkekjære artister, musikere, kunstnere, forfattere, skuespillere, idrettsutøvere – og noen få politikere.

Siden romjulen har vi så å si daglig fått dødsbudskap om den ene kjendisen etter den andre: Lemmy Kilmister, David Bowie, Glenn Frey, Natalie Cole, Bård Breivik, Karsten Isachsen, Lars Roar Langslet..

Rekken av døde minner meg om at en god journalist aldri skal undervurdere interessen for kjente menneskers død og fordervelse.

Døds-drama ble gjenfortalt fra førstesiden, men ofte ble det også laget ikoniske førstesider hvor løssalgsstativene fungerte som minnetavler over vårt ganske land. Svært mange tok vare på avisene med slike førstesider.

Nå lages det ikke slike førstesider lenger. I stedet deler vi våre sorger på Facebook eller Twitter og tenner liksomlys og skriver i kondolanseprotokoller på en eller annen nettside. Som kanskje dør med døgnet. Jeg må innrømme at jeg blir litt trist i savnet av de symboltunge og tankevekkende avisfrontene.

For en som ble voksen i de glade og litt løsslupne 1970-årene er det en stor nyhet når både David Bowie og The Eagles tar av mot skyene i løpet av ei uke. Det slår meg hvor formatstyrt nettavisenes journalistiske presentasjon er blitt. Hvor likt Dagens Drama brettes ut fra dag til dag. Hvor er det blitt av det kreative uttrykket med utspring i sterke følelser?

Norge sto stille i ett minutt da Winston Churchill døde for ganske nøyaktig 51 år siden. I byen stanset trikkene og bilene og vi som var skoleelever reiste oss ved pultene. Før det ble vanlig å spørre folk hvor du var da Oddvar Brå brakk staven, var det attentatet på president John F. Kennedy folk var opptatt av. Mordet på Olof Palme bringer fortsatt overskrifter. Mandelas død samlet en hel verden i sorg.

«ELVIS MORT» lød overskriften på avisenes løpesedler langs Champs Elysees denne augustdagen i 1977 hvor jeg for alvor ble bevisst kraften i dødsbudskapet. På ferietur til Paris. Det var før mobiltelefonen begynte å levere nyhetsvarsel uavhengig av hvor vi befinner oss. Samtidig lærte jeg noe om betydningen av linjefall i overskrifter, en vitenskap som er gått ut på dato.

«GRACE ER DØD» var overskriften i VGs mestselgende 2.utgave fra 13. september 1982. Den glamorøse fyrstinnen av Monaco hadde kjørt utfor klippene og ble dratt døende ut av bilvraket. Den unge britiske prinsesse Diana var til stede i begravelsen, men 15 år senere omkom også hun i en tragisk bilulykke i Paris. En av VGs mestselgende søndagsutgaver så dagens lys.

Mordet på John Lennon 8. desember 1980 ble tema for en av de heftigste budkamper om bilderettigheter mellom VG og Dagbladet noensinne. Bildet var av Lennon og hans morder, Mark David Chapman, tatt under autografskriving like i forveien. Dagbladets redaktører var villig til å punge ut mest og en ny ikonisk førsteside var skapt.

Det er når døden kommer brått og uventet at folket reagerer spontant. Linjen til VGs tipstelefon glødet da den folkekjære skuespilleren Rolf Just Nilsen falt om og døde på scenen til Det Norske Teatret i 1981. De plutselige dødsfallene til yngre helter, som musikeren Marius Müller (1999) og svømmeren Aleksander Dale Oen (2012), utløste også en svært sterk deltagelse hos publikum.

1987: Landsfaderens hender hviler på VGs førsteside.

Å komponere den ikoniske førstesiden om et populært menneskes død handler som regel om å finne det talende fotografiet, som utløser følelser og ettertanke. Landsfaderens død i 1987 er et eksempel på dette. VGs førsteside med Einar Gerhardsens hender som hviler på stokken er noe av det mest ekstreme jeg har vært med på å lage. Oppslaget vakte anerkjennende reaksjoner blant leserne og ble senere belønnet med hedersprisen i den nordiske mønstringen av god avisdesign.

Den brå bortgangen til to av Arbeiderpartiets utenriksministre, Knut Frydenlund (1987) og Johan Jørgen Holst (1994), er også eksempler på at politikerdødsfall kan utløse bred deltagelse i folket.

Listen over store stjerner som er sloknet på avisenes førstesider er uendelig lang. Det er nok å nevne navn som Buddy Holly, James Dean, Marilyn Monroe, Janice Joplin, Jimy Hendrix, Jim Morrison, Michael Jackson..

Og David Bowie, som preget oss gjennom seks tiår. Hans spektakulære sorti var en ikonisk førsteside verdig.

PiS for our time

PROTESTERER: Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier. Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

Se for deg at finansminister Siv Jensen tropper opp på Marienlyst og gir kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og resten av NRK-sjefene avskjed på grått papir. Før hun henter Knut Haavik hjem fra Syden for å rydde opp, og feie alle de venstrevridde journalistene ut av landets statlige radio og tv.

Et drømmescenario fra Carl I. Hagens glansdager.

Men i Polen kan dette oppgjøret med «ARK» bli til virkelighet, etter at det nasjonalkonservative Lov- og Rettferdighetspartiet (PiS) kom til makten ved valg 25. oktober i fjor. I romjulen sjokkerte den nye polske flertallsregjeringen med å fremme forslag til nye lover som skal regulere statens medier og høyesterett – den tredje og fjerde statsmakt.

Den nye medieloven gir landets finansminister en direkte rett til å ansette og avsette sjefene for polsk statlig tv og radio, samt det statlige nyhetsbyrået PAP. Lovforslaget, som nå er signert av landets president, utløste et vell av protester og flere radio- og TV-sjefer forlot umiddelbart sine stillinger.

EU er sjokkert over dette angrepet på pressefriheten i et av unionens største medlemsland. EU-parlamentets leder sammenlignet det nærmest med et statskupp. I forrige uke vedtok Kommisjonen å innlede undersøkelser. Riset bak speilet er å frata Polen stemmerett i EUs beslutningsorganer, dersom man kommer til at de nye regulatoriske tiltak bryter med den fundamentale rettstilstand i Europa.

Jeg fryser på ryggen av retorikken til det nye polske regjeringspartiet, PiS. Den nye loven skal omdanne landets statlige medier til såkalte «nasjonale kulturinstitusjoner» som skal styrke publikums «patriotiske holdninger».

– Den kultur som bekostes av Staten skal være patriotisk og fortelle verden om polske helter, sier landets nye statsminister.

Partinavnet PiS gir meg assosiasjoner til den britiske statsminister Neville Chamberlain som i 1938 viftet med Adolf Hitlers fredspakt og sa at det var «Peace for our time». Et år senere invaderte tyske styrker Polen.

PiS er kommet til makten etter et knallhardt oppgjør med venstreliberale tilhengere av kulturelt mangfold og miljøvern – som de siste årene har styrt Polen.

Den svenske avisen Dagens Nyheter rykket ut og intervjuet Polens nye kulturminister, visestatsminister Piotr Glinski, som er professor i sosiologi:

– Det vrimler av venstrevridde i statlige medier, samtidig som det finnes ytterst få journalister på høyresiden. En løsning kan bli å si opp samtlige journalister og starte om igjen fra null, sier han.

En ønskedrøm for politikere fra skandinaviske populistpartier som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og kanskje en og annen fra Fremskrittspartiet.

En av kulturministerens første handlinger var å gripe inn overfor premieren på et teaterstykke, «Døden og piken», skrevet at Nobelprisvinneren Elfride Jelinek. Glinski beskyldes også for å ha sørget for suspendering av en kjent TV-journalist som avbrøt ham 29 ganger i et intervju. Det er ventet at regjeringen vil fremme en ny og enda mer detaljert medielov i løpet av få uker. Mange frykter at neste steg er sterkere statlig kontroll med private, kommersielle mediehus.

Europeiske medieorganisasjoner, Den Europeiske Kringkastingsunionen EBU, og Reportere Uten Grenser fordømmer utviklingen som man nå er vitne til, men det nevnes foreløpig ikke andre mottiltak enn å utestenge Polen fra Melodi Grand Prix. Ellers er det «dialog».

Polen er et nærstående land til både Norge, Sverige og Danmark. Verdens første pressefrihetslovgivning feirer i år 250 års jubileum i Sverige. I dag inviterer utenriksminister Børge Brende til storlansering av en ny «strategi for fremme av ytringsfrihet og uavhengige medier i Norges utenriks- og utviklingspolitikk». Brende har tenkt å gjøre kampen for pressefrihet til et prestisjeprosjekt for Norge. Lanseringen finner sted i Fritt Ords lokaler i Oslo, og skal bivånes av FNs spesialrapportør for ytringsfrihet og OSSEs representant for mediefrihet.

De nordiske land troner høyt på listen over land med pressefrihet. Vi har et særlig ansvar for å stå opp mot de strømninger som vi ser i store europeiske nasjoner som Polen og Ungarn. Mediebildet blir stadig mer internasjonalt. Uten deres pressefrihet vil det også bli vanskeligere å opprettholde våre egne mediers uavhengighet.

De ufeilbarlige

At Statens egen allmennkringkaster igjen troner øverst på verstingtoppen for presseetiske overtramp var ikke en nyhet som ble prioritert i NRKs mange publiseringskanaler sist onsdag. Nyheten ble markert med nesten øredøvende taushet.

NRKs hovedkvarter på Marienlyst omtales gjerne som «det hvite hus», men rullebladet til redaksjonene er langt fra rent. I 2013 vakte det berettiget oppsikt at allmennkringkasteren ble utropt til norsk presses etikkversting, basert på statistikken fra publiseringsåret i forveien. Den nye kringkastingssjefen, Thor Gjermund Eriksen, beordret rev i seilene og det ga synlige resultater. De to følgende årene fikk NRK færre fellelser i Pressens Faglige Utvalg, selv om romkvinnesaken i 2013 ble en stor skandale.

Men i 2015 ble NRK felt ti ganger i PFU, like mange ganger som i 2012. Da Norsk Presseforbund i forrige uke presenterte sin dystre statistikk, viste det seg at de fleste uttalelsene mot NRK handlet om ganske slett journalistisk håndverk.

PÅ URIASPOST: Per Arne Kalbakk er redaktør for god presseskikk i NRK. Nå skal han iverksette kursprogram for alle NRK-journalister. Foto: ANNE LIV EKROLL

 

– Dette er vi ikke fornøyd med, konstaterte NRKs nye etikkredaktør, Per Arne Kalbakk.
Han har fått ansvaret for å gjenreise NRKs tapte ære og vil iverksette et omfattende kursprogram for alle NRKs medarbeidere når det gjelder presseetikk. Kalbakk bør la eksemplene tale sitt tydelige språk og ta utgangspunkt i PFUs konkrete vurderinger av NRK-journalistenes arbeid, selv om det kan virke smertefullt for den enkelte.

Seks av de ti sakene fra fjorårets PFU-statistikk gjelder regelrette brudd på god presseskikk. I fire av sakene får NRK kritikk for dårlig arbeid og sviktende skjønn. Jeg har lest alle uttalelsene og kan konstatere at det er et ganske vidt omfavnende synderegister: Sviktende faktakontroll og kildekritikk, mangel på saklighet og omtanke, utelatelse av sentrale opplysninger, ingen samtidig imøtegåelse av sterke påstander, manipulering av bildemateriale osv.

Det verste overtrampet gjelder nok en reportasje om romfolk. Denne gang i magasinet Urix hvor en navngitt nordmann henges ut som kynisk bolighai i Bucarests fattigkvarter, hvor romfolk er kastet på gaten. Det er sjelden PFU er så nådeløs i sin karakteristikk av et journalistisk arbeid.

– Reportasjen gir en feilaktig framstilling når det hevdes at han har kastet et antall fattige mennesker på gata nå. Faktum er at han har latt dem bo gratis i sju år og har siden 2009 hatt støtte i en rettsavgjørelse for utkastelse i 2014. Det fremstår som underlig for utvalget at disse sentrale fakta – som NRK var kjent med – blir utelatt i selve reportasjen. NRK har satt klageren i et urettmessig kritisk lys, mener PFU.

Utvalget finner grunn til å påpeke at verken den journalistiske arbeidsprosessen eller reportasjen oppfyller kravene til saklighet og omtanke. PFU slår fast at klageren burde ha blitt kontaktet på et lang tidligere tidspunkt i den journalistiske prosessen.

– Regelen om rett til samtidig imøtegåelse er ikke en pliktøvelse på slutten av arbeidet, men en del av sakens opplysning før man bestemmer seg for vinkling, presiserer PFU.

Og utvalget nøyer seg ikke med dette: Vær Varsom-plakaten er ikke bare en ren teknisk beskrivelse av hvordan journalistikk skal være. Presseetikken skal skape bevissthet om den maktutøvelse som journalistikk er, og det inntrykk man skaper av noen eller noe ute i samfunnet.

Dette er en ganske sjeldent klargjørende uttalelse fra PFU. NRKs etikkredaktør vil oppnå gode resultater med å drøfte den detaljert med NRKs mange redaksjoner.

Jeg har diskutert presseetikk med NRK-journalister i snart 40 år, og det har festet seg et inntrykk av at mange anser seg som ufeilbarlige, ja nærmest gudesendt av Staten for å opplyse folket eller avsløre kritikkverdige forhold der hvor markedskreftene rår. I trygg forvissning om at overtramp er et fenomen som først og fremst oppstår i kommersielle medier. Slik er det ikke. Overtramp i private medier belønnes sjelden med mer penger fra Staten, man risikerer tvert i mot sviktende inntekter fra brukerne. Hvis NRK skal beholde sin høye troverdighet som statlig finansiert allmennkringkaster er det derfor svært viktig å opprettholde en høy presseetisk standard.

I fjor ble det riktig nok registrert et stigende antall klager mot mediene generelt. At NRK får flest klager harmonerer godt med størrelse og gjennomslagskraft. Andelen fellelser er likevel for høy sammenlignet med de private mediene.

Året 2016 innledes med store bemanningskutt i mange redaksjoner. Erfarne journalister fases ut og det er en betydelig fare for at de tar med seg presseetiske reflekser og faglig kompetanse. Det kan derfor være på høy tid at også andre redaksjoner enn NRK iverksetter kursprogram i god presseskikk.

* Sent torsdag kveld publiserte NRK en sak om årets PFU-statistikk på sine nettsider for kultur. Fredag publiserte NRK Ytring en kronikk av etikkredaktør Per Arne Kalbakk om statistikken.

Algortimenes år 2016

HELLO SWEETHART, GET ME REWRITE! Replikken er fra film- og teaterklassikeren «The Front Page», men morgendagens reportere må kunne legge alt ut selv på egne plattformer og sosiale medier. Med flere mobiltelefoner enn innbyggere i verden, vil det bli særdeles krevende å være først ute med nyhetene.

2016 er året hvor jeg blir til et regnestykke. Jeg – som valgte et yrkesliv innen journalistikk i stedet for matematikk – skal erstattes av en algoritme. Og som pensjonister flest skal jeg hengi meg til et liv på Facebook..

Romjulen har jeg brukt på forberedelser til algoritmens år 2016. Jeg har lest spådommer fra all verdens mediefolk som desperat forsøker å forutse utviklingen. Vil den negative inntektsutviklingen snu i år?

Jeg fornemmer håpet i analysene, men ser få konkrete tegn til bedring: Mediehusenes hovedutfordring er at den digitale veksten ser ut til å flate ut. Google og Facebook vil spise stadig mer av annonsekaken. Distribusjonen av innhold i sosiale medier vokser på bekostning av abonnement. 2016 kan bli et nytt smertens år for norske mediehus.

Jeg velger å ta utgangspunkt i mitt eget forbruksmønster: Jeg leser stadig mer på mobilen. Ser mindre TV. Jeg velger den interessante artikkelen eller pushvarselet som inngang til nyhetene. Ofte via sosiale medier. Jeg har kjøpt ny, smartere bil som også går på el. Jeg har aldri kontanter på meg, og vil gjerne betale med mobilen. Og når jeg trener, så lytter jeg gjerne til en podcast eller strømmer musikk.

Felles for de mange spåkoner, og -menn innen media, er likevel en ting: Alt vil gå enda raskere! Det vil nødvendigvis ikke dukke opp så mye nytt, men utviklingstrekkene som vi kjenner fra 2015 vil akselerere inn i det nye året. Dette gjelder både distribusjon via sosiale medier og annonseblokkering. Innsamling og utnyttelse av brukerdata skal gjøre opplevelsen av media mer relevant for brukerne gjennom personlig tilpasset innhold.

Produktutviklingen vil handle mindre om design og mer om brukeropplevelse. Det er begrensede muligheter for presentasjonsjournalistikk på en mobilskjerm, men alt må skje enklere og raskere.

Det første tiåret i dette årtusen ble preget av bestrebelsene for å finne en balansert publiseringsstrategi mellom papiravis og nettavis. De neste fem årene om gratis eller betalt innhold. Nå må mediehusene finne balansen mellom publisering på egne plattformer og sosiale medier.

Facebook – nettverket som ønsker å bli til verdens nye internett – vil her spille en sentral rolle. I fjor ble distribusjonskanalen Facebook Instant Articles lansert, og mediehusene har fått et nytt dilemma: Skal vi dele seng med fienden eller ikke? Det velges forskjellige strategier, og mange følger med interesse mediegigantenes oppgjør seg i mellom – The Washington Post versus The New York Times. Førstnevnte distribuerer alt sitt innhold via Facebook, og har de siste par månedene overtatt ledelsen i konkurransen om digitale lesere verden over.

Facebook Instant Articles ble lansert i Sverige i desember og vil nok snart komme til Norge også. Jeg tror ingen norske mediehus kan ignorere kraften i dette nettverket. Facebook har nesten en milliard daglige brukere, her til lands er nesten alle tilknyttet.

Likevel vil norske mediehus ved inngangen til dette året fortsette å stramme inn på gratis distribusjon av innhold. Brukerbetalingen må økes hvis kvalitetsjournalistikken skal sikres. Abonnementsløsninger er selvsagt mest nærliggende, men mediehusene må snart begynne å tenke utenfor boksen – på mer samarbeid og stykkbetaling.

Annonseblokkering har foreløpig ganske svak utbredelse i Norge, men fenomenet vil tilta i styrke spesielt blant unge brukere. Løsningen ligger ikke i å stenge brukerne ute, men i produktutvikling for annonser både når det gjelder innhold og formater. Mediehusene må beholde sitt fokus på ungdommen, ikke så mye på innhold som på bruksmønster.

Men hva betyr alt dette for journalistikken? Redaksjonene blir mindre og rapporteringen mer direkte. Det blir mer LIVE og mer levende bilder, kanskje mer live levende bilder via sosiale medier. Journalistene trenger nye verktøy for verifikasjon og nye standarder for etikk. «Big Data» blir en del av journalisthverdagen, men det kan fort bli et spørsmål om «Big Privacy». Brukerne har en tendens til å akseptere at våre personlige brukerdata utnyttes av fremmed mediemakt langt unna, men hvis lokalavisen gjør det samme som Facebook kan det fort bli bråk om personvern.

Lineær TV i Skandinavia går også utfordrende tider i møte, ettersom nyheter formidles i sosiale medier og underholdning i strømmetjenester. Allmennkringkasternes finansiering vil stå på den politiske dagsorden.

Men jeg vil neppe gå rundt med Google-briller på nesen i år heller. Og å tenke seg at vi går rundt med Virtual Reality «dykkermasker» på hodet neste sommer virker utenkelig.

Foreløpig.