Alltid oppdatert

FØRST I KØEN: Jameel Ahmed jubler etter å sikret seg Nye mobiltelefoner I Apple-butikken I London. I løpet av 24 timer ble det registrert fire millioner Nye bestillinger. Foto: AP

TRONDHEIM (VG) Jeg legger min skjebne i Apples hender og trykker «OPPDATER». Det nye operativsystemet iOS 8 skal gi meg et vell av nye muligheter og attraktive funksjoner. Like etterpå leser jeg i nettavisen at Apple har født et misfoster. Det nye systemet var langt fra ferdig utviklet og har en rekke svakheter.

Jeg synes allerede at mobilen har begynt å bruke vel mye strøm. Batteriet blir raskere flatt og det passer meg dårlig, som alltid ønsker å være oppdatert på siste nytt. Benytter hver ledige stund til å sjekke nyheter, E-post og sosiale medier. Må jeg bite i det sure eplet?

Norges befolkning er blitt temmelig avhengig av mobilen som nyhetsmedium. Lesertallene fra TNS Gallup, som ble presentert i forrige uke, viser en eksplosiv vekst i bruken. For første gang viser statistikken at det er like mange som leser nyheter digitalt på PC, nettbrett og mobil som på papir.

Men den tydeligste endringen av mediebildet er den eksplosive økningen i mobilbruk. I løpet av det siste året er den totale veksten i lesning av nyheter på mobil på 18,7 prosent. Det er særlig VG som styrker sin markedsposisjon gjennom mobilbruken. Avisen har nå 1 143 000 lesere på mobil daglig.

I Trondheim jobber jeg bl.a. med Polaris Media som eier Adresseavisen. Dette mediehuset har det siste året skaffet seg 12000 nye lesere på mobilen. Små Polaris-eide lokalaviser som f.eks. Hitra-Frøya kan skilte med en imponerende dekning i sitt område på mobil. I Stavanger Aftenblad, som jeg også jobber med, vokser mobiltrafikken kraftig selv om avishuset delvis har innført digital brukerbetaling.

Og i disse dager opplever vi at folk over halve verden står i kø for å sikre seg et eksemplar av den nye iPhone6 og iPhone6 Plus, som har fått større skjermer for å tilfredsstille våre lesebehov.

– Mobilen er ikke en mediekanal. Den er en situasjon, skrev en amerikansk medieanalytiker nylig. Vi setter nemlig ikke av tid til å lese nyheter på mobiltelefonen. Den fyller vår døde tid. Den dreper ventetid samtidig som vi blir oppdatert på alt mulig. Mobilen er vår tids universelle lommekniv. Vi kan bruke den til nesten alt, snart også som vårt mest brukte betalingsmiddel. Kanskje kommer iPhone 7 med en skrutrekker også?

VG nyter en utrolig sterk merkevareposisjon digitalt med stor grad av direkte trafikk. Den samlede trafikken til VG Nett har nå passert to millioner brukere daglig. Samtidig er det ingen tvil om at stadig flere leser nyheter via sosiale medier som Facebook og Twitter. Dette representerer en stor verdi, men også en stor utfordring for mediehusene, ikke minst kommersielt.

30 prosent av amerikanerne bruker nå Facebook til å skaffe seg nyheter. Åtte prosent bruker Twitter. Fire prosent kommer via Google+. 10 prosent ser levende nyhetsbilder via YouTube. Halvparten av brukerne deler nyhetsartikler eller innslag med andre gjennom sosiale medier.

Kommersielt har det stor verdi for mediehusene å bygge direkte trafikk. Brukere som kommer direkte bruker tre ganger så lang tid og leser fem ganger så mange sider. Det har betydning for digitale annonseinntekter.

Men vi bruker likevel forsvinnende liten del av mobiltiden på nyheter. Langt mer på spill. Og hele en fjerdedel av tiden på sosialt vennskap. Når det gjelder nyheter er det først og fremst underholdning som trekker oss til mobilen, dernest lokale nyheter og hendelser og sport. Nyheter fra økonomi og næringsliv har minst tiltrekningskraft.

Det er ventet at verdens reklamemarked på 500 milliarder dollar vil vokse med over fem prosent årlig de nærmeste årene. Mobilannonseringen vil stå for den sterkeste delen av denne veksten (67%). Jeg synes vi kan merke det allerede i feeden på sosiale medier, hvor reklamen sniker seg inn i stadig større omgang.

Mye tyder på annonseringen vil bli mer fokusert mot brukerne enn mot merkevarene. Automatisert kjøp av annonser mot brukerne uavhengig av hvor de befinner seg kommer trolig til å prege en større del av markedet. De kommer til å bli en utfordring for små og mellomstore mediehus.

Likevel er det viktig å være klar over at avislesingen står så sterkt i Norge at papiraviser fortsatt leses av 2 659 000 nordmenn over 12 år daglig. Det er dette som gjør at Aftenposten i dag kaller seg «landets største avis». Det virker lett patetisk når man vet at VG har mer enn dobbelt så mange lesere daglig. Legger man samme forståelse av leserbegrepet til grunn vil Klassekampen om få år kunne kalle seg «Norges største avis». For transformasjonen innhenter også Aftenposten, hvor mobilveksten det siste året har vært på hele 20 prosent.

Opp til eksamen

KJØR DEBATT: Harald Stanghelles (i midten) kommentar om First House og Kina utløste heftig debatt, her med First House-partner Morten Wetland (t.v.) og VGs kommentator Anders Giæver. Foto: ØRN E. BORGEN, Aftenposten

Aftenpostens profilerte redaktør, Harald Stanghelle, har ikke hatt mange eksamensdager i sin karriere. I morgen skal imidlertid kvaliteten på hans journalistiske arbeid prøves i Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Det er altså duket for et aldri så lite pressehistorisk oppgjør når Stanghelles oppsiktsvekkende kommentar om First House og angrepene på Nobel-komiteens leder Thorbjørn Jagland skal vurderes av fire kolleger og to representanter for allmennheten i PFU.

First House vil ha det til at  Stanghelle, som også er leder av Norsk Redaktørforening, brøt to sentrale punkter i Vær Varsom-plakaten da avisen refererte til at PR-byrået ifølge «gode, men ubekreftede rykter» var innleid av kinesiske interesser i en kampanje mot Jagland og Nobel-komiteen.

De to punktene er pkt. 3.2 om kildekritikk og kontroll av opplysninger og pkt. 4.14 om rett til samtidig imøtegåelse når det fremsettes sterke beskyldninger mot noen. First House mener at Aftenposten har fremsatt en alvorlig beskyldning om at kineserne har leid inn byrået for å lage en «drittpakke» mot Jagland og Nobelkomiteen.

Dette er uttrykkelig tilbakevist av First House og Aftenposten har heller ikke vært i stand til å dokumentere påstanden. PR-byrået mener at kravet til kildekritikk må være skjerpet når avisen viser til «ubekreftede rykter» og oppgir at det dreier seg om en enslig, anonym kilde. Det dreier seg imidlertid om en påstand av faktisk art, som utløser rett til samtidig imøtegåelse.

Aftenposten innså etter hvert at formuleringen om «gode, men ubekreftede rykter» var uheldig, og at den kunne så berettiget tvil om det faktiske kildegrunnlaget og om kvaliteten på avisens redaksjonelle kvalitet. Formuleringen ble også senere beklaget, både i egen avis og gjennom intervjuer i flere medier. Aftenposten har også forsøkt å komme til en minnelig løsning av saken med First House – uten å lykkes.

Harald Stanghelle har imidlertid ikke på noe tidspunkt veket tilbake for å forsvare substansen i sitt angrep på First House. Han mener å ha full rett til å stille sine kritiske spørsmål om byråets rolle og at artikkelen er en subjektiv kommentar. For å kunne skape en levende samfunnsdebatt må kommentaren ha en friere stilling enn nyhetsjournalistikken, hevder avisen.

– Klageren forveksler et polemisk angrep med en faktisk anklage, påpeker avisen i sitt tilsvar til klagen. Aftenposten mener det er feil å hevde at avisen har formidlet en «uriktig og alvorlig påstand».

Akkurat dette siste kan det nok være delte oppfatninger om i PFU. Slik Stanghelle formulerer seg, er det liten tvil om at han forsøker å formidle en nyhet av faktisk karakter til sine lesere. Og den er ikke formulert som noe spørsmål.

Spisse kommentarartikler har også tidligere i år vært gjenstand for både rettslig og presseetisk oppmerksomhet. Norges Høyesterett kom til at Dagbladets kommentator bygget på en feilaktig fremstilling av faktum i den såkalte ambulanse-saken. PFU har tidligere i år felt en VG-kommentar for feilaktig faktagrunnlag i en sak om parkeringsgebyr.

Dermed blir det heller ikke lett å se hvordan Redaktørforeningens leder skal komme helskinnet gjennom behandlingen i PFU, når det gjelder grunnlaget for Aftenpostens ryktespredning. At ryktene representerer en alvorlig og sterk beskyldning som i seg selv utløser rett til samtidig imøtegåelse, er etter min mening mer tvilsomt. Det er vel ikke akkurat noen straffbar handling å ta oppdrag fra «kinesiske interesser». Terskelen for hva som kan hevdes i kommentarer og løpende innlegg i en debatt bør være lav, og det skal mye til før innleggene utløser noe mer enn alminnelig tilsvarsrett.

Klagen mot Harald Stanghelle og Aftenposten setter også integriteten til Pressens Faglige Utvalg på en prøve. Utvalget har kontorfellesskap med Norsk Redaktørforening som Stanghelle leder. Norsk Presseforbunds generalsekretær, Kjersti Løken Stavrum, var i mange år en nær kollega av Stanghelle. Hun uttalte seg også om denne saken på et tidlig stadium, og er nå naturligvis inhabil i saken.

PFUs nye leder, Alf Bjarne Johnsen, var en av søkerne til jobben som generalsekretær i NP, men ble funnet uegnet av bl.a. Stanghelle. Artig, i grunnen, at en av Johnsens første oppgaver blir å vurdere kvaliteten på Stanghelles arbeid..

Mission Impossible?

MORGENMØTE: Delegasjonen fra Ethical Journalism Network diskuterer pressefrihet over avisbunkene på Groppi Cafè i hjertet av Kairo. Den internasjonale presseorganisasjonen og norsk UD støtter arbeidet til den nye egyptiske redaktørforeningen og Egyptian Media Development Program. Foto: SADIK ADIL, EMDP

KAIRO (VG) – Idet utenriksminister Børge Brende gjør sine hoser grønne hos Egypts nyvalgte president Sisi, sitter jeg på Groppi Cafè i hjertet av Kairo og diskuterer pressefrihet med et knippe egyptiske journalister og redaktører.

Vi er sju nordmenn og to briter som er sendt hit av internasjonale presseorganisasjoner for å støtte arbeidet med å etablere frie og uavhengige medier. Det føles nesten som en «Mission Impossible».

For i Egypt er motsetningene harde og til dels brutale. Etter to revolusjoner på tre år står krigen mot terror og hensynet til samfunnets sikkerhet steilt mot ytringsfrihet. Folket mot Det muslimske brorskap. Hat mot dialog.

På bordet foran oss ligger dagens bunke med aviser. Alle skriver om at presidenten har gjort ditt og datt, et velkjent trekk fra totalitære stater. Avisene sier Sisi hele veien. Også til en toppnyhet om at det arbeides med nye sikkerhetslover som kan begrense informasjonsfriheten. Alt skjer i demokratiets navn. Børge Brende får et hovedoppslag over seks spalter og halve førstesiden i «The Egyptian Gazette». Oppslaget fremhever håpet om flere norske investeringer i regionen. Få vet at Børge Brende også finansierer vårt besøk i Egypt.

Men i aviser, radio og fjernsynsprogrammet er det en stemme som mangler. Stemmen til det forhatte, ekstreme brorskapet. Spørsmålet vårt er om ikke det å stenge dem ute, snarere vil føre til økt radikalisering og større usikkerhet.

– Akkurat nå er Staten viktigere enn friheten, konstaterer den svært anerkjente kommentatoren Abdulla Sanaby fra den privatfinansierte avisa «Sharouk». Han poengterer at Egypt nå befinner seg i en svært vanskelig overgangsfase hvor mangfold og balanse i mediene settes til side av hensyn til behovet for sikkerhet.

Dette er et synspunkt som antagelig har bred folkelig støtte. Egypt er omgitt av ekstreme terrorister i både øst og vest. Den 1600 kilometer lange grensen til Libya, som kan bli et nytt oppmarsjområde for IS, er vanskelig å kontrollere.

– Vi er muslimer, men vi vil ha et moderne liv. Vi ønsker ikke en ekstrem, religiøs stat, sier Sanaby. Den optimale presse- og ytringsfrihet er satt på vent, men en ny konstitusjonell forfatning er under utskriving. Så skal det velges et nytt parlament som skal utforme nye, demokratiske lover i hundretall.

Langs Nilens bredd ligger maktens fyrtårn på rekke og rad. Utenriksdepartementet og det statlige TV-huset med sine 43 000 ansatte. Her står også revolusjonære monumenter som det nedlagte informasjonsministeriet og den utbrente ruinen av innenriksdepartementet. Like i nærheten ligger Journalist-Syndikatet, hvor alle pressefolk må være registrert og den regimevennlige storavisa Al Ahram.

Vår delegasjon besøkte også flere av de private mediene – aviser og TV-stasjoner – som preges av selvsensur. Håpet om pressefrihet må kanskje bygges nedenfra. Fra nye multimedia-entreprenører og hyperlokale aviser som vil satse profesjonelt.

Inntil videre er det altså anarki, vold og ropet på en sterk stat som råder. Populær fascisme. Og nåde den journalist som faller ut av folden, og slipper til det forhatte brorskapets meninger i media. Hundrevis av journalister er brakt til taushet. Fortsatt sitter minst 15 journalister fengslet for «fornærmelser» mot Staten eller det militære. Tre av de mest berømte er Al Jazeera-korrespondentene som ble fengslet like før nyttår og dømt til sju års fengsel for å ha tatt seg inn i landet som «turister» under den siste revolusjonen.

En hel verden har fordømt fengslingen av reporterne. President Sisi forsøkte å bli kvitt dette problemet gjennom å få dem deportert, men han ble stanset av en domstol som ønsket full rettslig behandling av «forbrytelsen».

Derfor reiste vår delegasjon over broen til Nilens andre bredd hvor det betonggrå monumentet av et utenriksdepartement ligger. Her fikk vi møte statssekretæren som er pressetalsmann:

– Vi er ingen bananrepublikk! Her gjelder prinsippet om at politisk makt må være adskilt fra rettslig behandling, fikk vi vite. Talsmannen for UD var også opptatt av å forklare at Al Jazeera- reporterne var tatt på fersk gjerning i å produsere et forfalsket bilde av demonstrasjoner og blodige opptøyer. TV-kanalen drev sin virksomhet ulovlig fra en hel etasje av Marriott-hotellet som ligger på den fasjonable øya som deler Nilen i to gjennom Kairo.

Vår beskjed var tydelig: Det er utvilsomt riktig at Qatar som kontrollerer Al Jazeera, spiller en svært spesiell rolle i dekningen av konfliktene i Midt-Østen. TV-kanalens støtte til Det muslimske brorskap er også godt dokumentert. Men å fengsle journalister i sju år for dårlig journalistikk er fullstendig uakseptabelt.

Vi talte nok for døve ører, men det kan ikke sies ofte nok.

Samling i bånn

SAMMEN FOR LIVET? VG og Aftenposten under same tak I Akersgaten. Foto: JAN OVIND

Jeg var i sterk tvil om hvilken klisjètittel jeg skulle sette på denne kommentaren til medieutviklingen: «Jo mere vi er sammen..»? «I samme båt»? «Sammen for livet»? Det måtte bli «Samling i bånn».

De tradisjonelle mediene befinner seg nær bunnen av en stupbratt bølgedal i annonsemarkedet. Her binder vi oss sammen for å møte den neste monsterbølgen. Det siste året har det skjedd større endringer i mediebransjen enn vi har sett på mange år. Det er tid for konsolidering.

Ikke bare har vi fått mediekonsentrasjoner som Schibsted Norge, Amedia, Polaris, Mentor, Aller og Egmont. Vi ser endringer som jeg aldri trodde vi skulle oppleve: VG og Aftenposten er blitt samboere. Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende får felles direktør. Regionavisene i Schibsted Norge skal heretter rapportere til Aftenpostens direktør og velger VG som plattform for levende bilder på nett.

Den gang vi bygget VG-huset i Akersgaten og fikk Aftenposten som leietaker i et par etasjer måtte det bygges egne heiser. Ingen skulle møte VGs kilder i heisen, felles resepsjon og kantine var helt utelukket. Man hadde da journalistisk integritet!

Trykkeri- og distribusjonsvirksomhet er allerede skilt ut i egne selskap. Felles IT- og tjenestesenter etablert. Nå også felles, overordnet ledelse for lesermarked og annonsemarked. Brukerdata og trafikk på nettet skal utnyttes i store økosystemer. Det kommer til å koste dyrt å leve som enslig i medie-Norge.

Vi aner den samme utviklingen i vårt naboland Sverige. Her er konservative Svenska Dagbladet og venstresidens Aftonbladet blitt samboere. Sydsvenskan og Helsingborg Dagblad smelter sammen under Bonniers paraply, mens 75 journalister mister jobben. De to avisene skal få felles politisk redaktør og felles kulturredaktør. Bonniers Gunilla Herlitz er administrerende direktør for både Dagens Nyheter, Expressen og Dagens Industri.

Kan avishusenes sjel, merkevarens identitet – overleve alt dette? Og hva med journalistikken og mangfoldet?

Det er en tid for å ha to tanker i hodet samtidig: Hvordan samle ressurser og samarbeide om å løse markedets utfordringer? Hvordan styrke mangfoldet i norske medier?

Norske mediehus er flinke til å kutte kostnader, men det er fallet i topplinjene – mediehusenes inntekter – som gir størst grunn til bekymring. Det digitale markedet vokser ikke like sterkt som papirmarkedet forfaller. I forrige uke kom meldingen om at annonseinntektene i norske papiraviser falt med nesten 14 prosent i første halvår.

Noen få sjeler later fortsatt til å mene at aviser klarer seg best på egen hånd, uten synergier og all slags styggedom. Slik beholder vi også best mangfoldet i medie-Norge. Men jeg tror sannhetens øyeblikk kommer til å melde seg både i Dagens Næringsliv, Klassekampen og innerst i Hallingdalen.

Likevel blir det en tyngre byrde på redaktørens skuldre, som identitetsbærer og sjelesørger.

I Schibsted Norge samarbeider mediehus som tradisjonelt er konservative, liberale, uavhengige og sosialdemnokratiske. I Amedia møtes sosialdemokrati og borgerskap. I Mentor Medier er det plass til både indremisjon og sosialister. For ikke å snakke om den nye forente familie i Aller – Dagbladet og Se og Hør.

Schibsteds regionaviser har intensivert et tradisjonsrikt samarbeid på innholdssiden. Det utgis felles helgemagasin og det er etablert en felles redaksjon for forbrukerstoffet. I noen grad samarbeides det også om utenriks- og sportsdekningen. Det spekuleres i hva som blir neste steg. Felles kulturanmeldelser vil definitivt kunne drepe mangfoldet.

Medieviteren Helle Sjøvaag ved Universitetet i Bergen har de siste årene forsket på hvordan etableringen av Schibsted Norge har påvirket journalistikken, mediemangfoldet, avisenes egenart og regionale identitet. Analysen viser at det foregår ganske liten stoffutveksling mellom avisene og at det er et økende fokus på lokalstoffet. Et redusert fokus på regional forankring gir imidlertid grunn til bekymring. Felles eierskap har ikke gjort avisene likere.

Det eksisterer altså en overhengende fare for at NRK kan ta de tradisjonsrike avishusenes plass i regionene. For NRK-skuta seiler ufortrødent videre i opprørt mediehav. Fra sin plass på akterdekket kan Thor Gjermund Eriksen nyte et glass champagne i stormbygene, i trygg forvissning om at pengene strømmer inn uansett.

*****

Artikkelforfatteren er styreleder I Polaris Media og Stavanger Aftenblad, samt styremedlem I Bergens Tidende.

Fyrer løs mot Google

SKATTEFRI SELFIE: Populært å ta selvportrett utenfor Googles hovedkvarter I Dublin. Hit sluses skattefrie inntekter fra alle verdens hjørner. Foto: BRIAN LAWLESS, PA

MADRID (VG) Spanske avisutgivere tyr til kanoner i krigen mot Google. Ny lovgivning skal tvinge den digitale supermakten til å betale for lenker til opphavsrettslig beskyttet innhold på nettet, enten du får tilgang til artikler ved søk eller som bruker av f. eks. Google News.

«El canon AEDE» kalles loven som ble vedtatt i den spanske nasjonal-forsamlingen 22. juli. AEDE er den spanske avisutgiver-organisasjonen som tok initiativet til lovgivningen. Loven skal ratifiseres av det spanske Senatet i løpet av september.

Noen kaller avgiften for «Google-skatt», tydelig inspirert av at den globale supermakten nesten ikke betaler skatt på sine enorme annonseinntekter over hele verden. Håpet er nå at alle aktører som gjør originalt innhold fra ulike medier digitalt tilgjengelig skal betale en avgift slik vi kjenner det fra offentlig avspilling av musikk. En slags TONO-avgift på journalistikk. Men det gjenstår å se om giganter som Google, Facebook eller Twitter vil betale så mye som en cent.

Dette blir garantert ikke som å skyte spurv med kanoner. Google vil nekte å betale, under henvisning til at de medier som ikke ønsker distribusjon gjennom søk eller Google News enkelt kan unnlate å la sitt materiale bli indeksert. I praksis kan dette innebære å begå kommersielt selvmord. Google viser dessuten til at de ikke har annonser på Google News.

Det er heller ingen andre som i dag vet hvordan ordningen vil fungere. Loven skal forhindre brudd på opphavsretten og gir adgang til å kreve kompensasjon fra alle nettsteder som gjengir innhold på en «meningsfull» måte. Den som ikke følger loven risikerer bøter på mellom 30 000 og 300 000 Euro. Nettsteder som forsøker å omgå loven gjennom å operere fra utlandet risikerer å bli blokkert.

Det er heller ikke klart hvem som skal utferdige vederlaget og fastsette størrelsen på det. Sannsynligvis vil oppgaven falle på den KOPINOR-lignende institusjonen CEDRO som samler inn kompensasjon for kopiering av tekst.

Loven har skapt kraftig debatt i Spania, hvor internett-intellektuelle frykter at den vil føre til redusert kreativitet og innovasjon. De etablerte mediehusenes manglende vilje til å ta denne debatten har ført til beskyldninger om at redaktørene kveler ytringsfriheten.

Mine spanske pressekolleger i Madrid har heller ikke nevneverdig tiltro til at loven vil bety et stort gjennombrudd for opphavsretten i vår digitale tidsalder. Først skal regjeringen forhandle med berørte parter om forskrifter i seks måneder. Hvis dette ikke fører fram har regjeringen ytterligere seks måneder på seg for å presentere forskriftene på egen hånd. Innen fristene renner ut kan det hende at europeisk lovgivning, som er mindre ambisiøs på opphavsrettens vegne, vil være innført. EU-kommisjonen kan nemlig i løpet av høsten komme med en gjennomgripende regulering av opphavsretten.

Flere europeiske nasjonalstater har forsøkt å utfordre de digitale supermaktene uten å komme noen vei. Tyskland innførte i fjor en lov som ligner på den spanske reguleringen, men man får den ikke til å virke effektivt. I Belgia førsøkte avisutgiverne å stenge av Google, med katastrofale resultater. Det resulterte i et forlik. I Frankrike bidro president Hollande til en tvilsom avtale med Google mot pengestøtte til innovasjon. Løsningen ser ut til å kollapse. Neste land ut som prøver å lovregulere Googles utnyttelse av andres innhold, kan bli Italia.

Men også i Norge er det tilløp til opphetet debatt om de digitale supermaktenes innhøsting av profitt på andres skaperverk – en nyttig parasitt, som er blitt populær blant de mange brukere av gratis tjenester. En farlig hai som forrykker konkurransen og gjør det vanskelig å ta betalt for innhold, mener norske medieledere i Schibsted, Amedia og Polaris. Google og Facebook tar ut minst tre milliarder kroner av det norske annonsemarkedet, men betaler knapt en krone i skatt til Norge av sine enorme inntekter. Pengene sendes ut via Irland og forsvinner et sted i Karibia.

– Google investerer hvert år flere titalls millioner dollar på å uthule opphavsretten, skrev den anerkjente manusforfatteren Kurt Sutter i et åpent brev i Vanity Fair i sommer. Han frykter en framtid hvor kreative mennesker verden over kommer til å stå uten godtgjørelse for sine arbeider.

Men det jobbes nå hardt på den internasjonale arena for å komme disse problemene til livs. Både OECD og G20-landene vil i høst presentere tiltak mot skatteplanleggingen. Samtidig vil EU styrke opphavsretten, men neppe i en grad som temmer verdens nye supermakt – Google.