BALANSEKJØRING: Pressen kan få møte sterkere publikumsforventninger til balanse i nyhetsformidlingen. Her er forfatteren tegnet i utøvelsen av ROAR HAGEN.
I skyggen av en valgkamp oppstår nesten alltid spørsmålet om journalistikkens betydning for utfallet. Ble Jonas Gahr Støre offer for velplasserte «drittpakker»? Hva ble egentlig effekten av den massive kritikken mot Sylvi Listhaug? Hvem tillot Erna Solberg å smile seg til fortsatt regjeringsmakt?
Det finnes egentlig ingen ting som heter objektiv journalistikk. Pressen legger gjerne til grunn hva vi kaller «en journalistisk vurdering», men dette er vurderinger i journalistens eget hode målt opp mot sett av kriterier, f.eks. nyhetskriterier eller faglige kriterier basert på etisk regelverk.
Vinkling, graden av spissing og utvalg av kilder blir dermed gjenstand for personlige vurderinger. I større eller stadig mindre grad blir resultatet målt mot andre kollegers – eller redaktørers – vurderinger før publisering.
I en tid hvor polariseringen tiltar og mistillit til mediene ser ut til å øke, er det svært viktig å holde de faglige vurderingene adskilt fra de personlige meninger. Nyhetsjournalister bør tilkjennegi hvilke vurderinger som ligger til grunn for publisering av en sak, men samtidig bli mer varsomme med å flagge politiske oppfatninger.
I vår tid representerer de sosiale mediene en nærmest uimotståelig fristelse til å gjøre begge deler. Det er ikke uvanlig å se nyhetsjournalister opptre som heiagjeng for bestemte politikere eller partier på Facebook eller som moralsk fordømmende røster overfor innvandringskritiske stemmer på Twitter.
Gjennom noen tiår dyrket mediebransjen fram som faglig ideal at det skal være et markant skille mellom nyhetsjournalistikk og kommentar. En journalist som dekket et saksområde kunne ikke gi seg til å kommentere utviklingen innenfor samme saksfelt. Framveksten av kommentarjournalistikken, parallelt med omstillingen av norske redaksjoner, ser nå ut til å true dette idealet.
I pressens egen Vær Varsom-plakat er kravet til skille mellom faktiske opplysninger og kommentar slått uttrykkelig fast. Her framgår det også at «den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».
I dag er vi ofte vitne til at samme person opptrer både som nyhetsformidler og kommentator, selv i publikasjoner som dekker mediebransjen. Og i noen dagsavisredaksjoner er det ikke uvanlig at nyhetsredaktører opptrer som politiske kommentatorer.
Under min redaktørtid i VG var jeg opptatt av disse spørsmålene i forbindelse med utarbeidelsen av det interne presseetiske regelverk «God VG-skikk» (som du for øvrig også skal være ganske god for å finne fram til på nettsidene). Her heter det bl.a.:
- Verdens Gangs medarbeidere skal opptre slik at det ikke oppstår tvil om deres egen eller redaksjonens integritet og troverdighet.
- En avis som retter kritisk søkelys mot myndigheter, maktpersoner, organisasjoner og næringsliv, og som stiller spørsmål om habilitet, må stille strenge krav til egen integritet for å oppnå nødvendig troverdighet.
- Redaksjonelle medarbeidere bør ikke ha bindinger, eller stille seg i avhengighetsforhold til enkeltpersoner, grupperinger, bedrifter, organisasjoner eller andre utenforstående, som kan tenkes å ha tilknytning til det stoffområdet vedkommende arbeider med i avisen.
- Redaksjonelle medarbeidere bør ikke delta i underskriftskampanjer eller aksjoner, som kan reise tvil om den enkeltes eller redaksjonens uavhengighet og integritet
Disse prinsippene er svært viktige å ivareta når mediene skal opprettholde sin rolle som portvoktere for den opplyste, offentlige samtalen i vårt samfunn. Her skal profesjonell verdinøytralitet og balansert fremstilling av synspunkter i nyhetsdekningen, forenes med krav om rettferdig fordeling av oppmerksomhet til ulike grupper. Det er i sannhet en krevende oppgave.
I denne forbindelse har jeg med interesse lest den nyeste delrapporten om «Status for ytringsfriheten i Norge» fra Institutt for Samfunnsforskning. Her er det mange interessante perspektiver på journalistikkens rolle, særlig når det gjelder kampen om definisjonsmakt i innvandringsdebatten.
Prosjektet støttes av Fritt Ord og tar for seg grensedragninger i norsk offentlighet de siste årene. Forskerne mener at det eksisterer en taushetsspiral i norsk offentlighet, hvor særlig innvandringskritiske stemmer legger bånd på seg eller er underrepresentert i samfunnsdebatten. Det samme gjelder mer kritiske argumenter i den såkalte karikaturstriden.
Medienes rolle er her vesentlig, ettersom det eksisterer en grunnleggende forventning til profesjonell journalistikk om at man praktiserer uavhengighet til politiske interesser, interesseorganisasjoner og politiske motiver. Norstat-undersøkelser avdekker et stort gap mellom journalistikkens normative idealer og folkets oppfatning av hvordan disse fylles i praksis: Et klart flertall i befolkningen oppfatter at journalister er partiske.
63 prosent av de spurte tror at kilder blir favorisert når de mener det samme som journalistene. Enda flere – 72 prosent – tror at journalister lar personlige oppfatninger sive inn i utøvelsen av jobben.
Samfunnsforskerne slår fast at dette signaliserer en relativt høy grad av mistro. Men det er også slik at velgere på venstresiden har høyere tiltro til journalister enn folk som stemmer på partier til høyre. 56 prosent av Ap-velgerne tror journalister favoriserer sine meningsfeller, mens tilsvarende tall for Høyre-velgere er 72 prosent.
Hos de innvandringskritiske har journalistene en markert lavere tillit, men i innvandringsspørsmålet eksisterer det også en mistro på tvers av alle partier. Velgere til venstre og i sentrum etterlyser en mer nyansert presentasjon av immigranter, mens Høyre- og Frp-velgere mener innvandringskritiske stemmer neglisjeres.
Mediene sliter også, i følge undersøkelsene med en mer generell misnøye, når det gjelder mer utsatte grupper som eldre og pasienter i helsevesenet, og Oslo-orientering der bygdefolk i mindre grad slipper til. Det er dessuten misnøye med et sensasjonsjag som fører til at avbalanserte og kunnskapsbaserte synspunkter ikke synes like godt i mediene.
Kritikken av journalister som venstrevridde lever i beste velgående. I undersøkelsen er det ingen som kritiserer mediene for å være høyrevridde. Blant journalister er det derimot en ganske vanlig oppfatning at noen medier er høyrevridde.
Samfunnsforskerne mener at deres funn kan tolkes som en trussel mot en samlende offentlighet, der nyhetsmediene spiller en sentral rolle som kanal for informasjonsfrihet. Funnene kan også signalisere at det skapes nye forventninger og en endret rolle for mediene som en kanal mellom styresmakter og offentlighet.
En konklusjon som kanskje pressen selv i større grad burde diskutere. Det er jo nyhetsmedienes kjerneoppgave å legge til rette for en mangfoldig og inkluderende debatt. Men i dag overlates denne debatten til de skråsikre på hver side, og med polarisering og økt mistillit mellom frontene som resultat.
Til tross for at et flertall i befolkningen ønsker en strengere innvandringspolitikk, er det å uttrykke seg kritisk offentlig forbundet med stigma og en fornemmelse av sosial risiko. Mediedekningen av innvandring er preget av unnvikende journalistikk og manglende åpenhet fra mange samfunnsaktører, påpekes det i rapporten om status for norsk ytringsfrihet.
I media 