Skuddene i Podgorica

IMG_3022

MINNES ATTENTATET: Direktør i Ethical Journalism Network, Aidan White, på besøk hos assisterende sjefredaktør i Montenegros dagsavis DAN. Grunnleggeren ble skutt på åpen gate i 2004.

PODGORICA – 4894 dager er gått siden det dødbringende attentatet på Dusko Jovanovic, redaktøren av den kritiske avisa DAN i Montenegro. Over ti år etter løsrivelsen fra Serbia er det fortsatt ondt blod mellom mediene i det vesle landet med 650 000 innbyggere.

Jovanovic ble myrdet av flere skudd da han forlot redaksjonslokalene i den gamle steinvillaen, som ligger i utkanten av sentrum i hovedstaden Podgorica. En karate-mester. med tilhørighet i mafiaen, ble arrestert og domfelt. Men ingen kjenner motivet bak drapshandlingen. Man mistenker at avisens kritiske ytringer om forbindelser mellom politikere og mafia skulle bringes til taushet. Eller kanskje handlet det om løsrivelsen fra Serbia?

Hver dag trykker avisen bildet av sin redaktør og grunnlegger på avisens førsteside ved siden av logoen, sammen med markering av antall dager som er gått i uvisshet om hvem som egentlig sendte morderen til redaksjonslokalenes inngangstrapp.

I forrige uke fikk jeg prøve meg som «fredsmegler» i Montenegro, utsendt som representant fra Ethical Journalism Network (EJN) i et prosjekt som arbeider for økt presseetisk standard og selvregulering av media. Prosjektet er finansiert av EU og UNESCO.

Sagt på godt norsk skal vi forsøke å få en Vær Varsom-plakat til å fungere i dette landet, hvor korrupsjonsbeskyldninger hagler i både politikk og journalistikk. Så skal vi også forsøke å stable et Pressens Faglige Utvalg på beina, som en selvregulerende ordning der alle medier respekterer avgjørelsene. Det blir et langt løp.

Mitt oppdrag er å overtale journalister og redaktører til større åpenhet om medienes arbeid overfor publikum. Jeg skal spre evangeliet om redaksjonelle årsregnskap og at rapporteringen av egne styrker, og ikke minst svakheter, bidrar til større tillit til mediene blant folk flest.

IMG_3018

FORELESER: Aidan White foreleser om selvregulering av media og presseetikk i EUs informasjonssenter i Podgorica.

I Podgorica inviterer vi alle pressefolk til møte i EUs info-senter. Senere går vi fra dør til dør og møter medielederne en etter en. Det er nesten som en føler seg som en mormon på vandring for å frelse folk fra fortapelsen..

Det er mange organisasjoner som hjelper til i arbeidet med å få Montenegros medier på rett kurs. Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), UNESCO og ambassadørene til EU og USA. I fjor lykkes OSSE i å skape tilslutning til en felles yrkeskode for alle journalister, men den etterleves ikke. Klageordningen fungerer ikke. Montenegros Press Council er det ingen som respekterer.

Sammen med EJNs direktør, Aidan White, oppsøker jeg avisa DAN og assisterende sjefredaktør Nikola Markovic. Gode hjelpere har gjort avtaler for oss og vi blir tatt vel imot. Avisa er uavhengig og maktkritisk, men sliter med en mørk historie. Den ble grunnlagt av Serbias tidligere president Milosevitsj og hans støttespillere i byen som i jugoslavisk tid bar navnet Titograd.

En bitter strid om tilhørighet lever fremdeles 11 år etter folkeavstemningen i 2006, som førte til endelig løsrivelse fra Serbia. Striden deler både folket, politikerne og media på midten. Det er ikke enkelt å manøvrere eller redigere i dette farvannet, hvor en serbisk TV-kanal daglig leverer drittpakker om konkurrentenes arbeid. Den såkalt uavhengige pressenemnda makter ikke å gjøre noe med problemene.

Hos Nikola Markovic diskuterer vi den sjokkerende nyheten fra Malta om mordet på den modige kvinnelige journalisten, Daphne Caruana Galizia, noen få dager tidligere. Attentatet vekker vonde minner om skjebnen til avisas grunnlegger.

Nikola gir oss et eksemplar av boken han har skrevet – om mafia-mord i Serbia og Montenegro. Han har valgt et farlig liv.

Avisa DAN er tilhører ikke lenger Milosevitsj tilhengere. Den er overtatt av unge, uavhengige journalister og kritiserer både regjering og opposisjon. Etter å ha slitt økonomisk i mange år, er den omsider blitt finansielt levedyktig.

Men det henger et spørsmål i luften: Montenegro har svært mange medier og markedet er bitte lite. Så hvor kommer pengene fra?

Folk spør uten å få svar. Det spekuleres i en rekke forbindelser mellom eiere, stråmenn og myndigheter. Fra EJNs side er vi opptatt av at mediene må bli mer åpne om eierskap, utnevnelse av redaktør, opplag og seertall og økonomi.

Montenegro har fire dagsaviser, tre TV-stasjoner, flere radiostasjoner og 6 digitale nyhetsportaler, i tillegg til magasiner. Den statlige radio- og TV-kanalen RTCG får 0,3 prosent av nasjonalproduktet i offentlig tilskudd og han dobbelt så mye å rutte med som alle andre aktører i mediemarkedet tilsammen. RTCG har over 800 ansatte og sliter med å modernisere virksomheten.

Bare tre av landets mediehus er helt uavhengige av staten. Det er avisa DAN, mediehuset Vijesti, og nyhetsmagasinet Monitor. De andre er avhengige av lisenser og offentlig annonsering, ofte forkledd som betalte promoveringsartikler for myndighetenes prosjekter.

De private, uavhengige mediene deler fem-seks millioner Euro i annonseinntekter. Det er langt fra nok til å finansiere virksomheten. Men Staten betaler gjerne for omtale av sine velgjøringer.

– Vi deler ikke lenger verdiene fra Milsoevitsj-regimet, men det har vært en smertefull prosess å frigjøre seg. Nå har vi 48 prosent av lesermarkedet, og er nummer to på tillitsbarometeret, forteller Nikola.

Han sier at han er motivert for å gjøre et nytt forsøk på å etablere et nytt presseetisk regime i landet. Åpenhet om eiere og finanser er ikke noe problem. Nikola foreslår at det etableres en «teknisk kommisjon» med representasjon fra alle medier, der man uformelt diskuterer konkrete problemstillinger og deler sine erfaringer.

– Kanskje vil det føre til at vi får tillit til hverandre og kan etablere en felles, uavhengig regulering av mediene, sier DAN-redaktøren.

IMG_3036

HOS VIJESTA: Aidan White og undetegnede med sjefen for Vijesta TV, Marijana Bojanic

Så tar vi dette forslaget med oss videre til neste besøk, i det ledende uavhengige mediehuset Vijesta, som utgir både dagsavis, nyhetsportal og har egen TV-stasjon. Her treffer vi TV-kanalens direktør Marijana Bojanic og konsernsjefen Zeljko Ivanovic. Han eier selv 16 prosent av virksomheten, de største eierne er et filantropisk fond og Styria-gruppen i Østerrike.

– Har du arbeidet i VG, spør Zeljko, som er godt orientert om vestlige, europeiske mediehus.

– Vi har samarbeidet med Politikens Hus i Danmark gjennom 20 år, forteller han.

– Vijesta har en meget streng journalistisk kodeks, og et totalt skille mellom redaksjonelle og kommersielle avdelinger, tilføyer Marijana.

I likhet med flere andre mediehus har Vijesta etablert en ordning med uavhengig ombudsmann for behandling av presseetiske klager. Moderatorene har det ikke travelt. Det er få som kjenner til og benytter seg av ordningen.

– Serbisk TV er uansett helt utenfor kontroll her i Montenegro, sier Marijana.

Ledelsen i Vijesta sier seg også villig til å gjøre et nytt forsøk på å få en uavhengig mediekommisjon på beina.

IMG_3038

I STUDIO: Aidan White hilser på radiosjefen Darko Sukovic, som også leder Montenegros Press Council.

Men det neste besøket hos radiostasjonen Antena M, som også opererer en egen nyhetsportal, tar oss effektivt ned på jorden igjen. Her er lederen i Montenegros Press Council, Darko Sukovic, både sjef og eier.

Stasjonen holder hus i en leilighet noen hundre meter fra den serbisk-ortodokse katedralen i Podgorica. På veggen over sjefens skrivebord henger portrettet av en fordums konge av Montenegro, sammen med diplomer og utmerkelser fra ulike radio-organisasjoner. Darko Sukovic er en mediepersonlighet, med eget talkshow i en av TV-kanalene. Her samler han hver uke redaktører og journalister til åpen debatt om samfunnsutviklingen.

Så, de kan altså snakke sammen, observerer vi.

Men Darko er bitter på det internasjonale engasjementet i Montenegro, som består av hyklere, mener han.

– Alt som de hater i sine hjemland, støtter de her i Montenegro, sier han, med dårlig skult adresse til EU og USA.

– Så hva vil du anbefale oss å gjøre, spør vi forsiktig.

– To give up, sier sjefen for Antena M.

Men etter en ny bråttsjø om hvor elendig det står til med Montenegros medier, tilkjennegir også Darko Sukovic vilje til å gjøre et nytt forsøk.

– Hvorfor ikke? Jeg setter pris på anstrengelsen som dere legger for dagen, sier han

IMG_3042

I TV-STUDIO. Aidan White på besøk i den kommersielle TV-kanalen PRVA, hos kanalsjef Sonja Drobac og producer Radovan Bogojevic, med tolken Aleksander.

Det samme gjentar seg når vi beesøker den kommersielle TV-kanalen PRVA, som ledes av Sonja Drobac. Vi møter henne og den unge produceren Radovan Bogojevic i et TV-studio der et intervju med Montenegros tidligere statsminister nettopp er avsluttet.

– Montenegro er et lite marked. Spesielle næringsinteresser og fremmede land pumper penger inn i mediemarkedet for å kompensere for et manglende annonsemarked, sier Sonja.

Slik blir næringsinteresser også viktigere enn journalistiske standarder, fortsetter hun. Tv-kanalen eies av et gresk medieselskap, Antenna Group, som er vennlig innstilt overfor Montenegros regjering og regjeringene i alle andre land på Balkan hvor selskapet opererer.

– Dette er vi helt åpne om, men PRVA opplever ikke noe press om å lage spesielle historier, vi er uansett mest en underholdningskanal og leker ikke med ilden, sier Sonja.

Hun mener at mediebildet er preget av personkonflikter, politiske motsetninger og konkurransehensyn, som må legges til side hvis det skal gjøres et nytt forsøk på å etablere et felles reguleringssystem.

IMG_3043

HOS KRINGKASTINGSSJEFEN: På besøk hos public service-selskapet i Montenegro. TV-journalist Svezana Mirkovic, redaktør Aleksandar Mirkovic og toppsjef Vladan Micunovic (i midten).

Også sjefen for det statlige radio- og TV-selskapet RTCG, Vladen Micunovic, er positiv til å møte konkurrentene i en uformell «teknisk kommisjon». RTCG truet nylig med å melde seg ut av Montenegros Press Council, som ikke har villet ta stilling til kringkasterens «krig» med den serbiske TV-kanalen PINK. Vladen meddeler oss at truselen om utmelding ikke vil bli effektuert, og sier seg villig til å bli med på forsøket med en «teknisk kommisjon».

– Mediene har ikke noe annet valg, hvis de vil overleve. Kvalitet og tillit må gjenreises, sier kringkastingssjefen. Han foreslår at alle medier stiller med sine mest anerkjente og respekterte medarbeidere i et nytt forsøk på å få til ny dialog om landets store presseetiske utfordringer.

IMG_3050

REDAKTØR-VETERAN: Sjefredaktør Drasko Duranovic i Podjeda har vært med på å skrive journalist-koden i Montenegro. Her viser han fram et beklagelse på trykk i avisen, signert av journalisten – ikke redaktøren.

Til slutt besøker vi sjefredaktør Drasko Duranovic i Monenegros eldste avis Podjeda og Vesna Safranac i den nyere avleggeren Dnevne Novine. Podjeda betyr «Seiere» får vi vite. I likhet med VG ble avisen etablert i forbindelse med frigjøringen fra tyskernes okkupasjon. De to avisene eies av en greker som også har store interesser i eiendomsutvikling og turistnæringen i landet.

IMG_3054

VIL DELTA: Vesna Safranac vil også gi dialogen en ny sjanse blant pressefolk i Montenegro.

Grekeren kjøpte mediehusene som et våpen i forsvaret av sin business i Monenegro, men i følge Drasko har avisen Podjeda krevd å få fremstå 100 prosent uavhengig både økonomisk og redaksjonelt.

Begge de to sjefredaktørene sier at de gjerne vil delta i et nytt forsøk på å  få til samtaler om den pressefaglige situasjonen i Montenegro.

So far so good. Vi bør gi dem en ny sjanse!

Meningsløs eller meningsfylt journalistikk?

IMG_0383.jpg

BALANSEKJØRING: Pressen kan få møte sterkere publikumsforventninger til balanse i nyhetsformidlingen. Her er forfatteren tegnet i utøvelsen av ROAR HAGEN.

I skyggen av en valgkamp oppstår nesten alltid spørsmålet om journalistikkens betydning for utfallet. Ble Jonas Gahr Støre offer for velplasserte «drittpakker»? Hva ble egentlig effekten av den massive kritikken mot Sylvi Listhaug? Hvem tillot Erna Solberg å smile seg til fortsatt regjeringsmakt?

Det finnes egentlig ingen ting som heter objektiv journalistikk. Pressen legger gjerne til grunn hva vi kaller «en journalistisk vurdering», men dette er vurderinger i journalistens eget hode målt opp mot sett av kriterier, f.eks. nyhetskriterier eller faglige kriterier basert på etisk regelverk.

Vinkling, graden av spissing og utvalg av kilder blir dermed gjenstand for personlige vurderinger. I større eller stadig mindre grad blir resultatet målt mot andre kollegers – eller redaktørers – vurderinger før publisering.

I en tid hvor polariseringen tiltar og mistillit til mediene ser ut til å øke, er det svært viktig å holde de faglige vurderingene adskilt fra de personlige meninger. Nyhetsjournalister bør tilkjennegi hvilke vurderinger som ligger til grunn for publisering av en sak, men samtidig bli mer varsomme med å flagge politiske oppfatninger.

I vår tid representerer de sosiale mediene en nærmest uimotståelig fristelse til å gjøre begge deler. Det er ikke uvanlig å se nyhetsjournalister opptre som heiagjeng for bestemte politikere eller partier på Facebook eller som moralsk fordømmende røster overfor innvandringskritiske stemmer på Twitter.

Gjennom noen tiår dyrket mediebransjen fram som faglig ideal at det skal være et markant skille mellom nyhetsjournalistikk og kommentar. En journalist som dekket et saksområde kunne ikke gi seg til å kommentere utviklingen innenfor samme saksfelt. Framveksten av kommentarjournalistikken, parallelt med omstillingen av norske redaksjoner, ser nå ut til å true dette idealet.

I pressens egen Vær Varsom-plakat er kravet til skille mellom faktiske opplysninger og kommentar slått uttrykkelig fast. Her framgår det også at «den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».

I dag er vi ofte vitne til at samme person opptrer både som nyhetsformidler og kommentator, selv i publikasjoner som dekker mediebransjen. Og i noen dagsavisredaksjoner er det ikke uvanlig at nyhetsredaktører opptrer som politiske kommentatorer.

Under min redaktørtid i VG var jeg opptatt av disse spørsmålene i forbindelse med utarbeidelsen av det interne presseetiske regelverk «God VG-skikk» (som du for øvrig også skal være ganske god for å finne fram til på nettsidene). Her heter det bl.a.:

  • Verdens Gangs medarbeidere skal opptre slik at det ikke oppstår tvil om deres egen eller redaksjonens integritet og troverdighet.
  • En avis som retter kritisk søkelys mot myndigheter, maktpersoner, organisasjoner og næringsliv, og som stiller spørsmål om habilitet, må stille strenge krav til egen integritet for å oppnå nødvendig troverdighet.
  • Redaksjonelle medarbeidere bør ikke ha bindinger, eller stille seg i avhengighetsforhold til enkeltpersoner, grupperinger, bedrifter, organisasjoner eller andre utenforstående, som kan tenkes å ha tilknytning til det stoffområdet vedkommende arbeider med i avisen.
  • Redaksjonelle medarbeidere bør ikke delta i underskriftskampanjer eller aksjoner, som kan reise tvil om den enkeltes eller redaksjonens uavhengighet og integritet

Disse prinsippene er svært viktige å ivareta når mediene skal opprettholde sin rolle som portvoktere for den opplyste, offentlige samtalen i vårt samfunn. Her skal profesjonell verdinøytralitet og balansert fremstilling av synspunkter i nyhetsdekningen, forenes med krav om rettferdig fordeling av oppmerksomhet til ulike grupper. Det er i sannhet en krevende oppgave.

I denne forbindelse har jeg med interesse lest den nyeste delrapporten om «Status for ytringsfriheten i Norge» fra Institutt for Samfunnsforskning. Her er det mange interessante perspektiver på journalistikkens rolle, særlig når det gjelder kampen om definisjonsmakt i innvandringsdebatten.

Prosjektet støttes av Fritt Ord og tar for seg grensedragninger i norsk offentlighet de siste årene. Forskerne mener at det eksisterer en taushetsspiral i norsk offentlighet, hvor særlig innvandringskritiske stemmer legger bånd på seg eller er underrepresentert i samfunnsdebatten. Det samme gjelder mer kritiske argumenter i den såkalte karikaturstriden.

Medienes rolle er her vesentlig, ettersom det eksisterer en grunnleggende forventning til profesjonell journalistikk om at man praktiserer uavhengighet til politiske interesser, interesseorganisasjoner og politiske motiver. Norstat-undersøkelser avdekker et stort gap mellom journalistikkens normative idealer og folkets oppfatning av hvordan disse fylles i praksis: Et klart flertall i befolkningen oppfatter at journalister er partiske.

63 prosent av de spurte tror at kilder blir favorisert når de mener det samme som journalistene. Enda flere – 72 prosent – tror at journalister lar personlige oppfatninger sive inn i utøvelsen av jobben.

Samfunnsforskerne slår fast at dette signaliserer en relativt høy grad av mistro. Men det er også slik at velgere på venstresiden har høyere tiltro til journalister enn folk som stemmer på partier til høyre. 56 prosent av Ap-velgerne tror journalister favoriserer sine meningsfeller, mens tilsvarende tall for Høyre-velgere er 72 prosent.

Hos de innvandringskritiske har journalistene en markert lavere tillit, men i innvandringsspørsmålet eksisterer det også en mistro på tvers av alle partier. Velgere til venstre og i sentrum etterlyser en mer nyansert presentasjon av immigranter, mens Høyre- og Frp-velgere mener innvandringskritiske stemmer neglisjeres.

Mediene sliter også, i følge undersøkelsene med en mer generell misnøye, når det gjelder mer utsatte grupper som eldre og pasienter i helsevesenet, og Oslo-orientering der bygdefolk i mindre grad slipper til. Det er dessuten misnøye med et sensasjonsjag som fører til at avbalanserte og kunnskapsbaserte synspunkter ikke synes like godt i mediene.

Kritikken av journalister som venstrevridde lever i beste velgående. I undersøkelsen er det ingen som kritiserer mediene for å være høyrevridde. Blant journalister er det derimot en ganske vanlig oppfatning at noen medier er høyrevridde.

Samfunnsforskerne mener at deres funn kan tolkes som en trussel mot en samlende offentlighet, der nyhetsmediene spiller en sentral rolle som kanal for informasjonsfrihet. Funnene kan også signalisere at det skapes nye forventninger og en endret rolle for mediene som en kanal mellom styresmakter og offentlighet.

En konklusjon som kanskje pressen selv i større grad burde diskutere. Det er jo nyhetsmedienes kjerneoppgave å legge til rette for en mangfoldig og inkluderende debatt. Men i dag overlates denne debatten til de skråsikre på hver side, og med polarisering og økt mistillit mellom frontene som resultat.

Til tross for at et flertall i befolkningen ønsker en strengere innvandringspolitikk, er det å uttrykke seg kritisk offentlig forbundet med stigma og en fornemmelse av sosial risiko. Mediedekningen av innvandring er preget av unnvikende journalistikk og manglende åpenhet fra mange samfunnsaktører, påpekes det i rapporten om status for norsk ytringsfrihet.

 

Bildet av Kaci

3748_001

ET JOURNALISTISK DOKUMENT: Bildet av Kaci Kullmann Five på VGs førsteside 13. september 1993 skapte en rykteflom om avisens journalistikk.

At politisk journalistikk kan være brutal og nådeløs fikk Kaci Kullmann Five oppleve da hun i 1993 ledet Høyre til et sviende valgnederlag. Denne førstesiden av VG på selve valgdagen vakte oppsikt og raseri i partiorganisasjonen. Oppslaget tok valgnederlaget på forskudd.

Rasende sekretærer og støttespillere i Høyre beskyldte VG for å ha brukt et bilde av Kaci hentet fra dekningen av den avdøde Rolf Presthus’ begravelse, for å manipulere inntrykket av en nederlagsstemt partileder. Bildet ble brukt til å illustrere den siste meningsmålingen før valgdagen som viste at 300 000 velgere ville forlate Høyre.

Den triste meldingen om Kaci Kullmann Fives alt for tidlige død fikk meg til å tenke på den kontroversielle førstesiden av VG, som jeg i egenskap av nyhetsredaktør satte på trykk 13. September 1993.

Den var dokumentarisk. En usedvanlig sterk beskrivelse av en partileder som ikke lykkes i å nå sine mål. Allerede året etterpå gikk hun av som Høyres leder. I 1997 tok hun farvel med rikspolitikken.

Bildet av Kaci ble tatt av VGs fotograf Tore Berntsen på hennes siste valgkamparrangement, lørdag før valgdagen, på Bærums Verk. Et journalistisk blinkskudd. Tett på Høyres leder med ansiktet i bekymrede folder. Gjengivelsen er av hele negativets innhold, slik fotografen så henne gjennom linsen. Det er altså ikke beskåret eller rediegert.

Det er sterkt. Og brutalt. Men altså ingen manipulasjon. Likevel levde ryktet om bildet fra Presthus’ begravelse i flere år, fyrt oppunder av Høyres sekretærkorps som på denne tiden hadde et sterkt ønske om å «style» sine ledere og nærmest regissere deres fremtreden i norsk offentlighet. Det var omskiftelige tider i norsk politikk, en utvikling fra tillitsvalgte kvinner og menn til heltidspolitikere.

I dag er det ikke ansett som god skikk å levere meningsmålinger på selveste valgdagen. Valgkampen er over. Velgerne skal få gjøre sine valg i fred. Men for 25 år siden var meningsmålingstyranniet på sitt sterkeste. Et hvert medium med respekt for seg selv skulle ha sin egen meningsmåling. Jeg tror VG hadde målinger hver eneste dag i innspurten av valgkampen. Slik kom det til å bli publisert målinger på valgdagen ved noen få valg.

Senere har vi fått valgdagsmålinger, men i mange land legges det restriksjoner på publiseringen av disse. Velgerne skal gjøre sine valg upåvirket av slike. I Norge er det forbudt å offentliggjøre slike målinger før stemmelokalene er stengt.

Dekningen av Kacis siste valgkampinnsats på Bærums Verk var naturligvis en enorm belastning, men hun klaget aldri på behandlingen hun fikk som politiker. Tvert i mot var Kaci Kullmann Five en åpen og modig politiker, med stor respekt for at mediene også spilte en viktig rolle i vårt demokrati. Hun var svært åpen om sine personlige forhold, også om kreftsykdommen.

VGs førsteside fra 1993 er et ekstremt eksempel på hvor nærgående medier kan være  i dekningen av våre politikere. Det fortjener å bli diskutert. Der og da gjorde vi i hvert fall den feilen at vi i teksten på førstesiden ikke opplyste om hvor og når bildet var tatt. Det er god journalistikk å fortelle om slikt i billedtekster.

Men hvor tett innpå offentlige personer er det egentlig legitimt for journalister å gå?

Pressens Vær Varsom-plakat sier ikke noe eksplisitt om dette. Plakaten slår fast at for bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetsregler som for det skrevne ord og arbeidsmetode for øvrig. Her var det ikke tale om bruk av skjult kamera. Fotografen opptrådte helt åpent der hvor politikeren Kaci fremsto i møte med velgerne på «stand».

De presseetiske reglene sier likevel at journalister skal opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og ikke krenke personlig egenart og identitet. Min vurdering var at avisen hadde opptrådt klart innenfor det akseptable.

Kaci Kullmann Fives private reaksjon kan nok likevel ha vært sterk. Hennes ektemann, Dine Penger-redaktøren Carsten O. Five, ga flere år senere tydelig uttrykk for hva han mente i en heftig ordveksling med Einar Hanseid, som var ansvarlig redaktør av VG på det tidspunkt publiseringen skjedde. Five møtte Hanseid i et krepselag i Stockholms skjærgård under en ledersamling i Schibsted.

Jeg ble kjent med Kaci for 40 år siden, som politisk journalist, da hun kom gjennom lydmuren som Erling Norviks makker under NRKs partiutspørring i 1977. Mange lyseblå konservative så på henne som Høyres fremtidshåp. Hun var Unge Høyres leder og sto nær Per-Kristian Foss og partiets senere generalsekretær Svein Grønnern.  Hun representerte noe mykere verdier enn det partiet tradisjonelt var kjent for. På borgerlig side banet hun vei for flere unge kvinner i politikken.

Journalisten Terje Svabø var hennes nestleder i Unge Høyre og en nær venn. Senere ble han journalist i Aftenposten, NRK og i VG.  I VGs politiske avdeling fikk Kaci utplassert datteren, Christina, i en praksisperiode. Datteren fikk et kort innblikk i medienes dekning av kjente politikere. Christina Five Berg utga i 2015 en svært ærlig bok om å vokse opp med en ikke alltid tilstedeværende politiker-mamma.

Som politiker fikk Kaci Kullmann Five kjenne på presset fra media. Fra partiet. Og fra familien som småbarnsmor. Et krysspress som fikk henne til å avslutte politikerkarrièren ganske tidlig.

Det er trist at Kaci nå er borte. Hun var nobel.

Alternative medier og alternative fakta

img_2053

NY RAPPORT: «Ethics in the News» fra Ethical Journalism Network.

CNN er blitt den nye kveldsunderholdningen i heimen. Intriger og løgner i «Farmen», «Anno» og andre reality-tv-show lar seg absolutt erstatte av siste nytt fra Det Hvite Hus i Washington.

Krigen mellom Donald Trump og de store amerikanske mediehusene er fascinerende – og farlig. Amerikanske medier har alltid hatt stor påvirkning på utviklingen av journalistikk i andre vestlige demokratier. Nå er vi vitne til turbulente tider: Alternative medier gir oss alternative fakta.

Demokratiets orden ble bygget på medier som holder politikere ansvarlig for samfunnsutviklingen, og på et publikum som holder mediene ansvarlig for uavhengig og sannferdig informasjon. Nå er denne orden truet. Av løgnaktige politikere og sosiale medier uten etisk forankring.

I USA er det bare 20 prosent av befolkningen som uttrykker en stor grad av tillit til tradisjonelle mediehus. Om det kan være en trøst for journalistene, så er tilliten til politikere enda lavere. Men også her i Norge er tilliten til mediene meget lav. Bare 27 prosent svarer at de har en høy grad av tillit til sine lokale medier.

Kanskje står vi overfor en demokratisk krise på flere nivåer. I mange vestlige land snakkes det om usannhetenes tidsalder – «The Post-truth Era». Det handler ikke bare om plantede løgner, rykter, propaganda og meninger som blandes med fakta i sosiale medier. Det handler også om hatefulle ytringer, dårlig journalistisk håndverk og brudd på god etikk i tradisjonelle medier.

Dette er den store utfordringen som mediene møter i 2017. Et oppgjør om medienes troverdighet. En kvalitet som bygges gjennom nøyaktighet, upartiskhet og ærlighet.

– Etisk journalistikk har sjelden kommet under så kraftig press som det vi opplever nå, både fra politiske og kommersielle krefter, fastslår Ethical Journalism Network (EJN) i sin siste rapport «Ethics in the News» som ble utgitt for to uken siden.

Rapporten beskriver hvordan verdien av kunnskap og meninger sideordnes i gjør-det-selv-publiseringens uredigerte tidsalder. I USA og Europa. Hvordan uavhengig journalistikk er bannlyst i Tyrkia. Hvordan hat og aggressivitet preger asiatiske medier. Og regionale konflikter ødelegger journalistikk i Afrika.

Den britiske stiftelsen EJN arbeider med å gjenreise tillit og troverdighet i mediene gjennom å styrke journalistfaglige og presseetiske standarder over hele verden. Jeg bruker tid som «trustee» og styremedlem i stiftelsen, og i vår tid kjennes det som et ganske meningsfylt arbeid.

Donald J. Trump brukte sin presidentinnsettelse på å snakke om journalister som «verdens mest uærlige mennesker». Han brukte enkle og helt enkeltstående håndverksfeil fra journalister som bevis på dette. Amerikanske medier har bestemt seg for å møte denne utfordringen med å satse enda mer på maktkritisk og undersøkende journalistikk for å avkle presidentens «løgner». Jeg tror det trengs kraftigere lut: Rapporteringen fra politikk og samfunnsliv må bli mer presis og upartisk.

Den amerikanske journalistikk-professoren Jay Rosen sier at det er ikke nok bare å lytte mer til folk og rapportere bedre. Journalister må bevise at de forstår publikums problemer bedre enn politikere.

Da jeg startet som journalist lærte jeg meg å forvalte ord som «løgn», «falsk» og «svindel» på en forsiktig måte. Det var injurierende uttrykk som utløste særlige krav til dokumentasjon av en bevisst uærlig hensikt. Nå til dags hagler det med slike ord i amerikansk presse. Selv CNN og The New York Times, som er kjent for høy journalistisk standard, bruker slike ord om landets nye president. Konflikten mellom Trump, hans tilhengere, og tradisjonelle medier eskalerer.

Trumpismen ser ut til å smitte til flere vestlige demokratier, til Storbritannia, til Tyskland, Frankrike og Nederland. Til Sverige , Norge og Danmark. En britisk undersøkelse viste nylig at bare en knapp tredjedel av de spurte trodde nyheter rapporteres med nøyaktighet og på en upartisk måte. Bare to prosent har tillit til politiske nyheter, nesten like lav score som for kjendisnyheter.

16178672_10154166821178639_7372618170661550523_o

HOLDER FOREDRAG: I Trønder-Avisa om «Journalistikk i 2020». Å bygge tillit og troverdighet blir helt avgjørende. Foto: ARVE LØBERG

Dette lover ikke bra for dekningen av valgkampen i mange europeiske land. Derfor er det så viktig at mediene jobber utrettelig for å heve kvalitet og etisk standard på sitt arbeide. Et hovedpoeng også for meg da jeg for en ukes tid siden holdt foredrag hos Trønder-Avisa i Steinkjer om «Journalistikk i 2020».

– Den neste store falske nyheten kan like gjerne bli produsert i Snåsa, som i Maryland i USA, sa jeg til forsamlingen.

Den franske storavisen Le Monde har publisert en oversikt over 600 nettsteder, de fleste av dem franske, som man mener sprer falske nyheter. Ethical Journalism Networks siste rapport inneholder en liste med tips til hvordan journalister kan avsløre falske nyheter, og effektivt forhindre at redaksjonene formidler dem videre. Rapporten inneholder også et kapitel om kritisk vurdering av kilder.

Her i Norge slår vi oss ofte på brystet og sier at vi har en av verdens høyeste presseetiske standarder, og den mest effektive og rettferdige selvdømmeordning. Norsk presse har ingen grunn til å hvile seg på spaden med selvskryt. Daglig er vi vitne til at medier begår små og store feil.

dsc_1105-1000x599

HISTORISK HEDER: Sammen med kollega Torry Pedersen fikk jeg blomster for at VG bare har brutt pkt 4,14 i Vær Varsom-plakaten tre ganger siden år 2000 da Norsk Presseforbund og fungerende generalsekretær Nils E. Øy presenterte PFUs årsrapport i januar. Foto: GARD MICHAELSEN, Medier24.

For tre uker siden presenterte Norsk Presseforbund «Medieåret 2016» med et slags resultatregnskap over offentlighet i forvaltningen og pressens etikk. Det er nedslående å se hvordan politikere og byråkrater bevisst stikker kjepper i hjulene for framdriften av en opplyst samfunnsdebatt. Men fortsatt er også medienes eget synderegister temmelig omfattende.

Pressens Faglige Utvalg behandlet i fjor 351 klager på overtramp fra medienes side, og avga 65 fellende kjennelser for brudd på god presseskikk eller kritikk mot medienes arbeid. Det ble konstatert flest brudd på punkt 3,2 i Vær Varsom-plakaten, som lyder slik:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Tja, «kontroller at opplysninger som gis er korrekte»…

I følge utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, henger bruddene på denne bestemmelsen ofte sammen med at mediene svikter på et annet punkt, nemlig retten til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for alvorlig kritikk. Det er ganske enkelt: Hvis du ikke konfronterer noen med beskyldninger, mottar du heller ingen korreksjoner.

IMG_2045.JPG

I SKAMMEKROKEN: Aftenpostens etikk-redaktør Arild Kveldstad i samtale med saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit i Pressens Faglige Utvalg.

Det er et alvorlig varsel når en kvalitetsavis som Aftenposten topper den årlige statistikken over brudd på pressens etiske regelverk, med i alt fem fellende uttalelser. Flere av dem for brudd på nevnte regler.

Under fremleggelsen av PFUs årsrapport ble en av avisens redaktører, Arild Kveldstad, plassert i skammekroken. De presseetiske bruddene oppstår selv om alle redaksjonelle medarbeiderne i 2016 gjennomgikk et opplæringsprogram i presseetikk. Redaktøren gjorde et poeng av at mange kilder beskytter seg med rådgivere og stenger seg inne for kritiske spørsmål fra journalister.

– Det er likevel Aftenpostens ansvar at vi ender opp med ikke å ha alle fakta på bordet når vi publiserer. Vi må møte mer lukkethet med mer åpenhet og dele mer av vårt materiale. Gi dem bedre tid, sa Kveldstad i et selvkritisk øyeblikk.

Et svekket tillitsforhold mellom presse og publikum, fører også til at politikere og maktpersoner velger andre mediekanaler for sine oppfatninger og svar på kritiske spørsmål. De meddeler seg direkte til folk via sosiale medier, samtidig som de uttrykker mistillit til mediene.

Dette så vi da tidligere justisminister Anders Anundsen produserte sin egen skrytevideo som ble distribuert via internett. Lignende utspill er også kommet fra politikere som representerer andre partier enn Fremskrittspartiet.

Noen medier har tydeligvis også utpekt innvandringsminister Sylvi Listhaug som sin hovedmotstander.  Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet, men synes likevel det er bemerkelsesverdig hvor mye forutinntatt kritikk norske mediehus er i stand til å mobilisere når det gjelder Listhaug. Det gjelder ikke minst NRK.

Akkurat som Donald Trump er hun opptatt av hvordan mediene vrir og vrenger på alt hun uttaler. Jeg er ikke overbevist om at dette er en linje fra medienes side som vil stå seg i det lange løp. Ekstreme meninger lar seg best imøtegås gjennom argumenter basert på solide fakta.

Derfor bør norske mediehus holde seg til det presseetiske regelverket. Det er ikke vanskeligere enn de første læresetninger som vi fikk med oss fra barnehagen: Vi deler alt, fair play gjelder, vi slår ikke andre, vi legger ting tilbake der vi fant dem, vi rydder opp sølet etter oss, og vi tar ikke ting med som ikke tilhører oss. Ja, og så sier vi unnskyld når vi påfører noen smerte.

Det er ikke verre enn det.

Bildet av terror

London_Evening_Standard_23_3_2016Et blodig og støvete ansikt stirrer spørrende mot fotografen. I sjokk. Blusen og den gule jakken er nesten blåst av overkroppen hennes, i den kraftfulle trykkbølgen fra selvmordsbomben på Zaventem-flyplassen i Brussel.

Sekunder etter terrorangrepet har den georgiske journalisten Ketevan Kardeva delt denne skjebnen med resten av verden. Hennes journalistiske instinkt fikk henne til å dokumentere et grufullt syn fremfor å tenke på egen sikkerhet.

Slik dekkes terrorangrep i verden i dag. Raskere og raskere. Et annet sted denne påsken, ved en støvete fotball-arena i Irak, gjør mobiltelefonen videoopptak når et ungt fotball-lag skal motta mesterskapspokalen. Kameraet fanger selvmordsbomberens grufulle handling..

Terroranslagene setter journalister og redaktører på store presseetiske prøvelser. Det er journalistikk i realtid, hvor vanskelige faglige og etiske beslutninger må tas på ekstremt kort tid. Det meste av den umiddelbare rapporteringen skjer uten slike vurderinger, gjennom sosiale medier.

Vi er snart der hvor vi nesten kan forvente at scenene fra et terrorangrep kan bli streamet LIVE.

Denne gangen gikk det bare et kvarter fra den første eksplosjonen, til jeg via Sky News kunne følge de dramatiske scenene fra evakueringen av flyplassbygningen. En reporter som tilfeldigvis befant seg i avgangshallen, kunne sende direkte fra sin mobiltelefon. Dette kan alle gjøre i dag.

Det er et viktig spørsmål hvordan ny teknologi påvirker terrorens psykologi. Ikke bare respekten overfor ofrene og deres pårørende. Men også hvordan pressedekningen tjener terrorens formål – å skape og spre frykt og å forsterke motsetningene i vestlige samfunn. Her spiller de sosiale mediene en stadig sterkere rolle.

Det handler om å etablere presseetiske standarder for å hindre uønsket sensasjonsfokus og dramaturgi som bygger opp under terrorens hensikter. Det handler også om å unngå ord og uttrykk som stigmatiserer spesielle grupper og avler hatefulle ytringer. Eller som fremstiller kriminelle terrorister som ”mesterhjerner” eller beskriver metodene deres som spesielt ”sofistikerte” eller ”profesjonelle”. De er bare simple og feige.

Derfor misliker jeg også så sterkt at ledende norske medier fortsetter å rapportere om Den islamske staten IS. Som flere eksperter, bl.a. historieprofessor Juan Cole, påpeker: Det er ingen stat og den er heller ikke islamsk. Cole mener at terroristene har manipulert vestlige medier til å snakke om IS.

– Se for deg at noen kjeltringer okkuperer et par landsbyer i Mexico, og utroper området til ”Vatikanet”. Ville mediene da ha rapportert om terrorhandlinger hvor 39 var drept, 200 skadet, som utført av ”Vatikan-staten”, spør Cole i en artikkel hvor han lister opp ti måter som media ikke bør bruke i omtalen av muslimer.

En sjettedel av menneskene på jorden er muslimer. Terroristene må ikke omtales som islamister. Dette uttrykket skal brukes i forhold til idealer og verdier knyttet til islam. Ikke til kriminalitet og terror.

Etter angrepene i Brussel merker jeg meg at vestlige ledere – og folk i Midt-Østen – nesten uten unntak snakker om ”Daesh” eller ”ISIL” og ”ISIS”. Kanksje er det på tide at norske medieledere som Thor Gjermund Eriksen, Torry Pedersen, Espen Egil Hansen, Olav T. Sandnes, John Arne Markussen og Pål Bjerketvedt forklarer offentlig hvorfor de foretrekker å omtale terrororganisasjonen som Den islamske stat (IS)?

Det er gått nesten fem år siden norske medier ble satt på en alvorlig prøve etter et omfattende terrorangrep. Den presseetiske utfordringen i forhold til ofrene og deres pårørende ble stort sett mestret. Angrepet ble utført av en høyreekstrem, men de første meldingene gikk likevel ut på at muslimske terrorister kunne stå bak.

Historien ble til en leksjon i behovet for nøktern, faktabasert rapportering i dekningens første fase. Samt i nødvendigheten av å innta en kritisk rolle ved gjengivelsen av alle uttalelser fra såkalte ”eksperter”. Etter angrepene i Paris og Brussel er dette sterkt poengtert av bl.a. stiftelsen Ethical Journalism Network, som arbeider globalt for å styrke bevisstheten rundt pressefrihet og presseetikk.

Få sekunder etter at bombene gikk av på Zaventem-flyplassen, ”eksploderte” også trafikken i sosiale medier. Nyhetsmedier over hele verden startet jakten på vitnesbyrd og bilder. Vitnene ble kontaktet via sosiale medier, de også. På den måten fikk medienes brukere innsyn i en eldgammel journalistisk metode – ”The Death Knock”. Men i dag slipper reporterne å banke på døren hos de som er rammet for å sikre seg dokumentasjon i form av bilder og intervjuer. Bildene av de døde ligger på Facebook.

Like fullt er behovet for presseetiske regler kanskje større enn noensinne. Redaktørene er skjøvet i bakgrunnen. Alle – også journalistene – kan rapportere LIVE. Det er viktig å være klar over at presseetiske publiseringsstandarder også bidrar til å sette grenser for folk flest.

Kanskje er det et behov for å se over Vær Varsom-plakaten en gang til med tanke på hastighet, muligheter og begrensninger i sosiale medier.

Sjarlataner i journalistikk

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

LONDON – Flyktninger og terror gir rekord- oppslutning for Europas innvandrings-kritikere, leser vi i avisen. Det gir grunn til å minne om at media forvalter et stort ansvar for at innbyggerne får korrekt og nyansert informasjon. Presseetikk og kildekritikk må få en mer sentral plass i redaksjonenes nyhetsarbeid med disse spørsmål.

At det finnes sjarlataner i journalistikk er ingen nyhet. Den siste uken er det rullet opp en avsløring som igjen setter britisk sensasjonspresse i et uheldig lys. Avisen The Sun leverte en rystende historie om hvor lett det var å ta seg ubemerket gjennom Europas grenser fra Tyrkia til terrormålene i Paris i løpet av seks dager. Hele reportasjen viste seg å være en gigantisk bløff.

Men først vakte historien så stor oppsikt at parlamentarikere rykket ut med bekymrede spørsmål om sikkerheten i Europa. Opplysningene og kommentarene ble også videreformidlet av en rekke medier.

Etter to dagers storm måtte redaktøren i The Sun krype til korset og beklage reportasjen. Avisen hevdet at den var ført bak lyset av en frilansjournalist.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

I reportasjen «6 DAYS TO TERROR» beskrev den tidligere Royal Marine-soldaten Emile Ghessen hvordan han hadde unngått alle kontrollpunkter på reisen fra Tyrkia til Hellas, gjennom Balkan, til Østerrike og Tyskland før reisen endte opp i konsertlokalet Bataclan i Paris. Frilansjournalisten hevdet at han hadde reist med båt og tog ved hjelp av menneskesmuglere, og beskrev inngående hvordan han hadde lurt seg unna identitetskontroller ved å gjemme seg på toaletter o.l.

Påstandene fikk myndighetene i Kroatia til å reagere, og vips kunne innenriksministeriet publisere ikke bare ett, men to avtrykk av Ghessens britiske pass. Det ene var scannet i passkontrollen på en flyplass. Frilansjournalisten hadde fløyet gjennom Europa..

Så mye for sannheten.

Skandalen kom bare et par uker etter at den forrige skandalen rammet skandaleavisen. Hittil er det kommet inn over 3000 klager mot The Suns presentasjon av en undersøkelse som angivelig skulle vise at 20 prosent av britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Klagene behandles av IPSO – et britisk klageorgan for medieoppslag.

Storbritannia har et stort antall borgere med innvandrerbakgrunn, svært mange av dem arbeider også innen media, men landet er skjermet for strømmen av asylsøkere som nå fyller Europa. De har samlet seg i en svær teltleir ved Calais på den andre siden av Kanalen, innenfor grensen mot Schengen.

Flyktningkrisen er årets største story i Europa. Etter all sannsynlighet blir den vår største mediehistorie også neste år. Krisen vil etterlate seg flere politiske jordskjelv i Europa og det er viktig at mediene dekker alt som skjer på en kritisk måte. Ofte skjer det ved hjelp av beretninger om enkeltindividenes dramatiske opplevelser, eller gjennom fokusering på uheldige sider ved menneskestrømmen. Mediene må sørge for at de pressefaglige faner holdes høyt over denne oppgaven.

Dette har vi arbeidet med i det internasjonale Ethical Journalism Network. Under et styremøte i London i forrige uke la vi siste hånd på en stor rapport – «Moving Stories» – om medienes behandling av migrasjon i alle verdensdeler. Det er ikke bare Europa som møter utfordringen av store menneskemengder i bevegelse – det skjer innenfor store nasjoner som Brasil, fra mange afrikanske land til Sør-Afrika, mellom Latin-Amerika og USA, fra land i Asia og Midt-Østen. Til Australia.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, har skrevet forordet til rapporten, som skal presenteres under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo kommende fredag – på den internasjonale migrantdagen.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

Temaet blir stadig mer aktuelt, også i USA hvor mediene nå ser ut til å lage en felles front mot Donald Trumps kamp for å bli nominert til republikansk presidentkandidat. Hans siste forslag om innreiseforbud til USA for muslimer har ikke falt i god jord. The Huffington Post har besluttet å flytte dekningen av Trump fra seksjonen for underholdning til seksjonen for politikk, ettersom man anser ham som en fare for nasjonens sikkerhet. Noen amerikanske redaktører tillater sine nyhetsjournalister å bruke svært nedsettende karakteristikker av den høyrepopulistiske milliardæren, som stadig leder kampen om å bli republikanernes kandidat.

Nyhetsmagasinet Time kåret i forrige uke Tysklands Angela Merkel til prestisjetunge «Person of the Year». Merkel ønsker en million flyktninger velkommen til Tyskland. Det står i en viss kontrast til Norge, hvor bl.a. mange lesere av VG ser ut til å ønske seg islamkritikeren Hege Storhaug som «Årets Navn».

Terrorismens dilemma

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees.  Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees. Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PARIS  – På vei til styremøte i det franske mediehuset 20 Minutes møtes jeg av et geværlag fra franske sikkerhetsstyrker som patruljerer utenfor de store varehusene Printemps og Gallerie Lafayette. I full kamuflasjeutrustning smyger soldatene seg langs fortauet og dukkene i de juledekorerte utstillingsvinduene.

– Velkommen til Paris. Du er en modig mann, sier direktøren tørt, idet han tar imot meg ni etasjer over bakken. Det er stille i avishusets redaksjonslokale, etter hektiske arbeidsdøgn. Men business as usual.

Besøket i Paris gir meg anledning til å reflektere litt over medienes opptreden i tiden etter den svarte fredagen 13. november. Hvorfor blir medienes integritet og presseetiske regelverk tilsynelatende tilsidesatt og plassert i skyggen av terrorangrepet?

Fordi det oppstår et absolutt og umiddelbart behov for å informere allmennheten. Nå. Fra minutt til minutt. Tidsrommet som skal brukes til refleksjon, etiske vurderinger, kvalitetssikring – forsvinner.

De første timene etter angrepet syder alle kanaler av rykter og spekulasjoner. Det er lite annet å rapportere om. Likevel er det en forventning om at mediene skal holde publikums oppmerksomhet kontinuerlig fanget i dramaet som foregår på skjermen. Mye av innholdet bygger på meldinger, bilder og video, klipp og livestream via sosiale medier. Det viser seg at en god del av informasjonen er falsk eller feilaktig.

Både NRK og Sveriges Television (SVT) har fått knusende kritikk for at de ikke avbrøt sine sendinger (dansk fredagskrim og en Madonna-konsert) for å formidle det som skjedde i Paris denne kvelden – LIVE. Men det finnes nesten ikke en skandinavisk korrespondent å oppdrive i den franske hovedstaden lenger.

Dermed ble nesten parodisk å se NRKs Europa-korrespondent Åse Marit Befring på Kveldsnytt stående i en bakgate i Roma hvor hun forsøkte å rapportere om hendelsene mens hun febrilsk lette etter oppdateringer på sin mobiltelefon. For øvrig ikke et vondt ord om Befring som har stått på kontinuerlig fra Malta, Roma, Paris og Grand Place i Brüssel de siste tre ukene. Både SVT og NRK trekker nok sine lærdommer fra denne svarte november-natten.

– Vi søker en ny identitet hvor hurtighet må bli en mer sentral del av vårt kvalitetsbegrep, skriver SVTs sjef, Anna Lagercrantz i et blogginnlegg.

Jeg er selvfølgelig enig i det. Men la det ikke føre til mer spekulasjon, ryktespredning og innholdsløse kommentarer til livestream. Bruk heller ressursene på journalistikk, på egne reportasjer og intervjuer. Så må det innarbeides langt bedre rutiner for rask verifikasjon av såkalt brukergenerert innhold.

Det ser nesten ut til at noen av vår sivilisasjons viktigste regler settes ut av spill når samfunnet står overfor terrortrusselen. Budskapet fra nasjonale sikkerhetsmyndigheter formidles stort sett ukritisk, regler for beskyttelse av personlig integritet og rettssikkerhet tilsidesettes. Pressens Vær Varsom-plakat skyves i bakgrunnen.

Dette har vi sett både etter angrepet mot Boston Maraton, hvor potensielle terrorister ble hengt ut feilaktig. Her hjemme ble det spekulert åpent om islamistisk terror de første timene etter Breiviks dødelige angrep mot Staten og norsk ungdom.

I Sverige hevet man terrortrusselen til nivå 4 og etterlyste en 22-årig asylsøker med navn og bilde som mistenkt ISIL-terrorist. Han ble raskt pågrepet ved a
et asylmottak i Boliden, langt inne i blåbærskogen. «Ladies and gentlemen: We got him», skrek Göteborgsposten fra sin første side. 48 timer senere var han satt fri utenfor mistanke, men merket for livet.

Mens franske sikkerhetsstyrker løsnet 5000 skudd mot en leilighet i St. Denis rapporterte all verdens medier om ISILs første kvinnelige selvmordsbomber, som senere ble omtalt «The cowgirl». Hennes tidligere liv ble illustrert med festlige boblebadbilder og portretter som viste seg å være av en helt annen kvinne. Kvinnen i leiligheten var heller ikke selvmordsbomber og det er uklart hvilken tilknytning hun har hatt til terrorhandlingene.

I Storbritannia gikk tabloidavisen «The Sun» fullstendig av skaftet med en meningsmåling som angivelig skulle vise at én av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Det britiske klageorganet for medier, IPSO, har mottatt over 2000 klager mot oppslaget, og avisen er nå tvunget til retrett.

Er det frykten som gjør at noen medier taper besinnelsen? At vi slutter å holde fast i de etiske overveielsene? At mediene mer eller mindre lar seg styre ukritisk av sikkerhetsmyndighetenes vurderinger?

Jeg frykter at det kan være tilfelle.

Norsk presse-havari

I PFU: Finansmannen Arne Fredly (I bakgrunnen) vant en viktig prinsippsak mot Dagens Næringsliv I PFU under Odd Isungsets ledelse I 2008. Kjennelsen er blitt stående som en liten bauta I presseetikken når det gjelder å få objekter for undersøkende journalistikk I tale. Foto: KRISTIAN HELGESEN

I PFU: Finansmannen Arne Fredly (I bakgrunnen) vant en viktig prinsippsak mot Dagens Næringsliv I PFU under Odd Isungsets ledelse I 2008. Kjennelsen er blitt stående som en liten bauta I presseetikken når det gjelder å få objekter for undersøkende journalistikk I tale. Foto: KRISTIAN HELGESEN

Norsk Redaktørforening ville frelse norsk presse fra arvesynden – den massive neglisjeringen av menneskets rett til å forsvare sitt gode navn og rykte – men må ved årsskiftet konstatere at en presseetisk helvetesild regjerer i redaksjonene.

For ørtende år på rad topper manglende rett til samtidig imøtegåelse brudd-statistikken til Pressens Faglige Utvalg. I alt 33 brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om dette, tre ganger flere enn på noe annet punkt i plakaten. De siste fem årene har utvalget konstatert 170 tilfeller av brudd på bestemmelsen eller tilfeller med berettiget kritikk av redaksjonenes handlemåte.

Norsk Presseforbund konstaterer på sin nettside at «2013 ble et fryktelig år når det gjelder et av pressens viktigste bud, den samtidige imøtegåelsesretten».

Det har ikke manglet på innsatser fra presseorganisasjonenes side. For et år siden var situasjonen så ille at Norsk Redaktørforening etablerte en eget redningsgruppe, «4.14-skvadronen». Foreningens generalsekretær sto på scenen iført en pilothjelm fra redningstjenesten og manet redaktørene til innsats.

I 2011 ble det utgitt en 10 sider lang veileder til hvordan pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten skulle brukes og fortolkes. Veilederen inneholder et betydelig antall referanser til konkrete spørsmål som utvalget har behandlet de siste årene. Nå er veilederen ajourført med fjorårets misèrer og utgitt på nytt.

Bestemmelsen lyder slik: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Kan den være så vanskelig å forstå, da?

Svarene fra norske redaktører på klagene som fremmes overfor PFU tyder på det. Samlingen som gjengis i veilederen er så mangfoldig at den kan sammenlignes alle forklaringer som folk har når de kommer for seint på jobben. Det handler ofte om tidspress, misforståelser og om at objektet er så vanskelig tilgjengelig. I alle tenkelige varianter. I noen tilfeller er det også slik at redaksjonen mangler en klar forståelse av hvem som besitter retten til å imøtegå kritikken, fordi den rammer forvaltningsorganer, institusjoner eller organisasjoner.

Ofte opplever journalister at den som blir utsatt for alvorlig kritikk, gjemmer seg for offentlighetens søkelys og unnlater å svare på spørsmål. Men her er reglene helt klare: Det skal ikke lønne seg.

Klagene som ender med konstatering av brudd på god presseskikk er likevel eksempler på at redaksjonene har det for travelt med å publisere. Jeg kjenner igjen den hastefølelsen fra mange år i bransjen: Frykten for at nyheten skal sprekke. At en konkurrent skal få snusen i det vi holder på med. At den kritiserte gis sjansen til å foreta en avledningsmanøver eller ødelegge dokumentasjon.

I mange redaksjoner var det å kontakte den angrepne part, noe av det siste man gjorde like før publisering, gjerne på kveldstid når «offeret» hadde minimale ressurser til disposisjon.

Dagens Næringsliv jobbet i måneder med å avsløre virksomheten til finansmannen Arne Fredly. Da det nærmet seg publisering fikk mannen frist over natten til å kommentere innholdet i en serie svært kompliserte transaksjoner. Det resulterte i en smekk over fingrene fra PFU. Selv om avisen hadde stilt en rekke spørsmål til Fredly under arbeidet med saken, konstaterte utvalget at opplysningene om reportasjens innhold og påstander ga et svært ufullstendig bilde.

De siste fem årene har det vært ganske mange klager mot etermediene på dette punktet. Særlig mot NRK og TV2, som ble felt tre ganger hver ifjor. Den viktige kjennelsen mot Dagens Næringsliv ble avgitt i 2008 under Odd Isungsets ledelse av PFU. Han har bakgrunn fra begge kanaler og er nå blitt sjef for NRKs Brennpunkt. Kanskje sørger han nå for å skjerpe bevisstheten.

I min 17 år lange karriere som ansvarlig redaktør i VG ble avisen felt fire ganger for brudd på pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Det var fire ganger for mye. Sakene var både gode og avslørende, men de hadde heller ikke blitt dårligere om vi hadde gitt objektene for viktig og berettiget kritikk en bedre og mer presis mulighet til å forsvare seg. Vi må huske at journalistikken blir bedre av å ivareta retten til samtidig imøtegåelse. Også leserne spør seg hva den kritiserte har å si til sitt forsvar.

En journalistisk tragedie

OFFER OG OVERGRIPER? Marit Christiensen har identifisert seg med medieofrene, men hennes bok om massemorderens mor betegnes som et presseetisk overgrep. Foto: TROND SOLBERG/VG

OFFER OG OVERGRIPER? Marit Christiensen har identifisert seg med medieofrene, men hennes bok om massemorderens mor betegnes som et presseetisk overgrep. Foto: TROND SOLBERG/VG

Marit Christensens bok «Moren» er en ny norsk tragedie. En tragedie for massemorderens familie. En tragedie for journalisten Marit Christensen. En tragedie for omdømmet til forlagshuset Aschehoug. For de to sistnevnte sannsynligvis en svært lønnsom tragedie.

Boken har fått en drepende mottagelse blant de fleste kommentatorer og skribenter som er familiær med begreper som etikk og integritet innen media. Forfatterens og forlagets famlende forsvar har vært en patetisk øvelse.

Et eller annet sted på veien i en lang og spennende journalistisk karriere må det ha gått fullstendig i ball for Marit Christensen. Hun var blant de første som fikk toårig journalistutdanning her i landet på begynnelsen av 1970-tallet. Hun er i tillegg utdannet cand.mag med fag som russisk, etnografi og folkeminnevitenskap.

Marit Christensen fikk sin praktiske journalistoppdragelse i det strenge presseetiske regimet i NRK Dagsnytt. Hun er opplært til å følge et restriktivt sett av programregler. Så fikk hun spennende korrespondentoppdrag i Russland og København. Programleder- og redaktøroppgaver i fjernsynet.

Hun ble kjendis. Gjennom flere år en utleverende selvbiografisk forsideperson i Se & Hør. For henne må utleverende skildringer av Wenche Behring Breiviks utlagte tarm ha fortonet seg som litt av en bagatell.

Så ble hun medie-offer, etter et rettslig og påtalemessig sirkus i en bedragerisak. Medieoffer-rollen fikk henne til å bli delaktig i et forskingsprosjekt om personfokusering i massemediene. I følge Wikipedia har hun utarbeidet diagnoseverktøy for såkalt medieoffer syndrom i samarbeid med bl.a. psykiatriprofessor Lars Weisæth.

Det er visstnok ikke så uvanlig at et offer kan utvikle seg til selv å bli en overgriper.

Rent presseetisk er boken et overgrep mot Wenche Behring Breivik, hennes ettermæle og hennes familie. Og ikke minst mot hennes gjenlevende eksmann.

Jeg følte at jeg måtte. Det var mitt samfunnsoppdrag, sier Marit Christensen. Derved har hun selv bragt journalistrollen inn i diskusjonen.

Hun beskriver kilden Wenche Behring Breivik som en syk og ustabil person, som skiftet standpunkt fra dag til dag. Derfor kunne hun ikke legge vekt på at kilden trakk seg fra prosjektet. Marit Christensen sier hun er overbevist om at kilden egentlig hadde full tillit til henne.

Har verken forfatteren eller forlaget tidligere opplevd at en kilde har trukket seg? Det innebærer som regel at man ikke kan publisere, i hvert fall ikke denne type intime opplysninger.

Av erfaring vet jeg hvor dumt det lyder når man skal forsvare en publisering med argumenter uten substans og forankring i presseetiske regler. Aschehougs forlagsdirektør, Kari Spjeldnæs, velger å møte kritikken med overbærende smil og innholdsløse fraser om etiske og juridiske vurderinger og alt materiale som er utelatt i redigeringsprosessen.

Jeg har hørt den før. Men at forlaget ikke anser det nødvendig å kontakte «Morens» eksmann fordi han har uttalt seg før til andre medier, er en av de grunneste forklaringer jeg har hørt. Et klart brudd på de presseetiske retningslinjer, som forlagsbransjen ikke anser seg bundet av.

Da jeg for et drøyt år siden skulle hjelpe et forlag med råd i redigeringen av et biografisk verk, falt det meg helt naturlig å legge Vær Varsom-plakaten til grunn for vurderingene. Opplysninger og karakteristikker knyttet til avdøde personer måtte lukes ut. Noen av de mest sentrale publiseringsreglene i Vær Varsom-plakaten lyder slik:

  • Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft
  • Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
  • De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Men forlagsbransjen ønsker ikke at sakprosa skal reguleres på samme måte som journalistikk. Det er et problem i seg selv, siden alt handler om publisering av opplysninger om mennesker. Hva kunne vi ikke ha skrevet? Om vi legger Marit Christensens grensesetting til grunn..

 

* Artikkelforfatteren er styreleder i Schibsted Forlag

Kan døden privatiseres?

ÅSTEDET: Bare en mørk flekk på den islagte parkeringsplassen i Lier vitner om den dramatiske bilbrannen. I bilen satt en 57-årig shippingdirektør. Nå er kona (51) siktet for drap. Foto: JØRGEN BRAASTAD

ÅSTEDET: Bare en mørk flekk på den islagte parkeringsplassen i Lier vitner om den dramatiske bilbrannen. I bilen satt en 57-årig shippingdirektør. Nå er kona (51) siktet for drap. Foto: JØRGEN BRAASTAD

En mørk tinet flekk på den islagte parkeringsplassen vitner om den dramatiske bilbrannen hvor en direktør i et av verdens største rederier – John Fredriksens Frontline – brant inne. Nesten ingen medier – ikke en gang shippingpressen – har bragt nyheten om den avdøde 57-årige mannens identitet. 

Mannens 51-årige kone er varetektsfengslet siktet for drap, etter det vi forstår etter et svært konfliktfylt ekteskap. Paret har flere barn. Hvis det blir fastslått at man her står overfor et drapsmysterium, vil det være en stor familiær tragedie.

En familietragedie, kalte vi det for i avisspaltene for noen tiår tilbake. Slike dramatiske hendelser ble gjerne forbigått med notisens størrelse, i full forståelse med den gjenværende familie 

Ikke så sjelden opplever også redaksjonene nå at pårørende ønsker en fullstendig anonymisert omtale av involverte personer ved slike dypt tragiske hendelser. Men er det riktig å privatisere døden på denne måten? 

Generelt vil jeg si at opplysningen om hvem som er funnet død, hvem som er omkommet i en ulykke, eller identiteten til den som er offer i et drapsmysterium, absolutt hører hjemme i det offentlige rom. Det er en del av medienes samfunnsoppgave å bringe denne informasjonen ut til allmennheten. Dette forutsetter selvsagt at alle nære pårørende er orientert om hendelsen. 

På den annen side eksisterer det en uskreven lov om at den som er opptatt av å verne om sitt gode rykte i allmenheten, for all del bør unngå å bli offer for en fatal forbrytelse. Hvis døden inntreffer i en slik situasjon, så risikerer du nemlig at følsomme deler av ditt private liv blir brettet ut for offentligheten i journalistikkens streben etter å kaste lys over mulige kriminelle motiver. 

Slik sett er det heller ikke vanskelig å forstå at nære pårørende har et innstendig ønske om å verne familien fra offentlig innsyn i interne samlivsproblemer og konflikter. Ansvarlige medier forsøker så godt som mulig å finne en fornuftig balanse mellom dette hensynet og offentlighetens behov for å vite. Jeg vet at det ikke er enkelt, og i mange saker handler det om å finne det riktige tidspunkt. 

Når et medium velger å identifisere et offer eller en siktet gjerningsperson, får det raskt konsekvenser for hva slags øvrige opplysninger man kan formidle om hendelsen, motivet eller forhistorien. Identifikasjon skjerper automatisk kravet til dokumentasjon og innsnevrer adgangen til spekulasjon. Problemet er at mangfoldet av medier kan vurdere enkelthetene i saken ulikt, slik at summen av opplysninger danner et for familien svært belastende helhetsinntrykk. 

I et åpent og demokratisk samfunn eksisterer det ingen statsoppnevnt øverste redaktør som kan regulere slike spørsmål. Heldigvis. Det hele blir dermed en del av kostnaden ved å ha en fri presse. I Vær Varsom-plakaten finnes det heller ingen bestemmelse som eksplisitt omhandler offerets identitet i drapssaker. Det meste dreier seg her om gjerningspersonens identitet. Sentralt står likevel plakatens punkt 4.6 og 4.7 i vurderingen av slike forhold. Her heter det bl.a.: 

  • «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.» 
  • «Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.» 

Vær Varsom-plakaten inneholder også strenge bestemmelser om at man skal unngå å fokusere på private forhold som er saken uvedkommende. Det er likevel for tidlig å konstatere hvorvidt man i Lier-mysteriet står overfor brudd på plakaten. 

Fatal voldsutøvelse i samlivskonflikter er et stort samfunnsproblem, og det føles riktig at norsk presse nå har kvittet seg med tradisjonen som gikk ut på å legge et anonymt slør over slike hendelser. Det er gått over fem år siden VG tok opp dette problemet i en stor redaksjonell satsing og våre politikere lovet handling mot problemet. Det har foreløpig ikke materialisert seg i nevneverdig grad.

****

Lokale etiske regler

Stadig flere norske mediehus utarbeider sine egne sett av presseetiske regler, i tillegg til Vær Varsom-plakaten som nesten alle norske medier har sluttet seg til. I forrige uke publiserte Drammens Tidende sitt nye regelverk som avisens journalister er pålagt å følge. 

Den mystiske bilbrannen skjedde i DTs distrikt, i Lier, og regelverket inneholder bestemmelser som kunne anvendes i dekningen av drapssaken. Lokalavisen har ikke bragt navnet på avdøde, men man har samtidig offentliggjort opplysninger om ekteparets samlivsproblemer og mannens yrkesmessige tilknytninger. 

I DT`s flunkende nye regelverk heter det bl.a. at det skal utvises omtanke for alle parter i en sak. Det skal spesielt tas hensyn til alle som er berørt av dramatiske hendelser, spesielt når barn og unge er berørt. 

De fleste mediene som har egne presseetiske husregler, publiserer disse på sine hjemmesider. VG har hatt et slikt regelverk de siste 25 år.