Digitalisering – som venn og fiende

IMG_1857

VELFORTJENT HEDER: Å dele ut SKUP-prisen er en stor ære. Her er talen som jeg holdt for 600 av landets beste journalister.

2017 ble et år vi vil huske for digital desinformasjon og misbruk av internett for å underminere demokratiske prosesser. Falske nyheter og brudd på personvern i digitale medier.

Samtidig ble 2017 et gjennombruddsår for effektiv bruk av digitale verktøy i den kritiske, undersøkende journalistikken. Datastøttet metode finner nå praktisk anvendelse i redaksjonene.

Dere har tatt et langt skritt fremover i analyse av enorme mengder data. Sammenkobling av data fra ulike registre. Kryssing av datakilder. I flere metoderapporter til SKUP skrives det nå om å intervjue datasett. Å stille journalistiske spørsmål og faktisk få fram svar som det tidligere var uoverkommelig å fremskaffe manuelt.

I de store redaksjonene ser vi også hvordan digitale utviklere nå tar sete i gravegruppene – og at utviklingsarbeidet gir skarpe resultater. Store datasett og algoritmer tas i bruk i den løpende nyhetsrapporteringen til folk.

Men ingen algoritme har hittil greid å erstatte journalistens kreative idé, evnen til å fremsette hypotesen, til å se gjennom intrigen, til å observere rent fysisk hva som skjer. Det er i kombinasjon med tradisjonell journalistisk metode at gravingen gir de beste resultater.

Utbredelsen av sosiale medier gir en farlig miks av innhold til samfunnets borgere: Strømmen blir til en blanding av fakta, meninger, propaganda, rykter og sladder. Reklame og underholdning. Falske nyheter. Det er ikke lett å se hva som er hva.

Resultatet av denne fragmenteringen er økt polarisering og misbruk av internett på en måte som truer demokratiet. Vårt svar på dette må være økt satsing på journalistisk kvalitet og presseetiske standarder. Husk at kritisk, undersøkende journalistikk er den viktigste delen av medienes samfunnsoppdrag.

Sviktende finansiering av mediene og fragmentering av nyhetsbildet fører til konsolidering. Flere avslørende prosjekter går dermed under radaren for konkurrerende medier, og får ikke den oppmerksomhet som de fortjener. Vi bør bli flinkere til å sitere hverandre og samarbeide mer om undersøkende journalistikk. Hvis vi samler flere ressurser om felles prosjekter og deler mer metode, kan vi også i større grad fylle vår samfunnsrolle.

En fri og uavhengig presse er en umistelig del av vårt demokratiske system.

Det er myndighetenes ansvar å legge til rette for dette. Gjennom rammevilkår og finansiering. Og fremfor alt ved å sikre offentlig innsyn i beslutningsprosesser og forvaltning av fellesskapets midler. Det er uforståelig at politikere og embetsverk fortsatt prøver å sette opp nye hindringer i veien for at pressen kan løse sine viktige oppgaver på dette område.

Årets bunke på 52 metoderapporter vitner om at undersøkende journalistikk møter mye motstand fra maktstrukturer som misliker kritiske spørsmål og krav om innsyn. I enkelte saker forsøker man å bruke Vær Varsom-plakaten for å trenere undersøkelser. Noen offentlige tjenere velger sågar å advare sine kommersielle samarbeidspartnere om at journalister graver. Hvorfor i all verden gjør de dette?

Det er vanskelig å finne andre svar enn at de har noe de vil skjule for offentligheten. At landets statsminister velger å sammenligne innsyn med overvåkning er ikke akkurat demokratibyggende.

Flere medier velger derfor å kreve offentlig innsyn i behandlingen av eget innsynskrav. Slikt innsyn kan gi svært avslørende innblikk i forvaltningens ulike strategier for å stenge offentligheten ute. I demokratiets navn bør de som praktiserer slike strategier nå stilles ordentlig til ansvar.

Svært mange av fjorårets SKUP-kandidater har satt kritisk søkelys på offentlig pengebruk. Det er en vesentlig del av pressens samfunnsoppdrag å kontrollere dette. En stigende andel av offentlige utgifter går med til å betale private aktører som gis oppdrag i velferdsstaten, gjennom bl.a. såkalt konkurranseutsetting.

Medias undersøkelser avdekker manglende kontroll med slike utbetalinger både på politisk nivå og i forvaltningen.

Byrådsleder Raymond Johansen skrev sommeren 2015 en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han beskrev det som nærmest risikofritt å være styrende politiker i Oslo. Sånn bør det ikke være, skrev han.

I fjor fikk han svar på tiltale. Flere av medias undersøkelser avdekket graverende forhold i hovedstadens forvaltning.

image-1.jpg

OVERFALL: Jurylederen ble nærmest overfalt i glede av diplomvinner Lajla Ellingsen som sammen med Mari K. By Rise fikk heder for Adresseavisens reportasjer om Kystad-avtalen i Trondheim.

SKUPs metoderapporter tegner et bilde av mange tvilsomme lokale politiske forhold, skjulte forbindelser og manglede styring. Flere metoderapporter flombelyser også usunne forhold i et eskalerende boligmarked. Det er kritisk fokus på situasjonen i helsevesenet, og flere arbeider tar opp mulige justismord og mangel på rettssikkerhet i samfunnet.

Sikkerhet skal også omfatte journalister som stiller kritiske spørsmål og avdekker kritikkverdige forhold. Det er bekymringsfullt at journalister i flere europeiske land utsettes for press og trusler når de går maktstrukturene etter i sømmene.  Drapene på undersøkende journalister i Slovakia og på Malta er alarmerende. Også her i Norge er det blitt slik at kritisk journalistikk mot visse miljøer utløser behov for omfattende sikkerhetstiltak. Det er derfor grunn til å minne om rettsstatens ansvar for at mediene kan løse sine oppgaver på en trygg måte.

Alle som vil lære mer om journalistikk bør kaste seg over årets samling av metoderapporter. De store redaksjonene er fortsatt toneangivende i utviklingsarbeidet, men det er gledelig å se at flere lokale redaksjoner styrker seg og arbeider mer systematisk med undersøkende journalistikk.

30714263_10155164004932001_138816624361734144_n

JURY-VORSPIEL: Trond Sundnes (t.v.), Asbjørn Olsen, Linn Kongsli Hillestad, Bernt Olufsen, Bjørn G.Sæbø og Vibeke Haug. Tone Jensen var ikke tilstede i Tønsberg.

Juryen arbeider ut fra et sett av 12 kriterier i vurderingen av SKUP-kandidatene. Med en liten ekstra vekt på nyhetsverdi, ny metode og konsekvens. Vi har lest 1100 sider metoderapporter og utallige vedlegg i form av artikler, video, bøker og grafiske fremstillinger. Vi har hatt fire heldagsmøter i løpet av vinteren. Kandidatene har jevnt over høy kvalitet og det har vært krevende å kåre et finaleheat.

Vår bransje har tatt et langt skritt i riktig retning. Dere kan alle være stolte over resultatene. Husk at det viktigste med SKUP er ikke prisen, men den delingskulturen som vi bygger sammen. Derfor kan vi trygt slå fast – at her er det viktigste ikke å vinne, men å delta.

Vinterens vakreste eventyr

img_2066

SKUP-JURYEN I ARBEID: F.v. Bernt Olufsen, Trond Sundnes, Tone Jensen, Linn Kongsli Hillestad, Vibeke Haug, Asbjørn Olsen og Bjørn Sæbø

Jeg har lest 1000 sider de siste par ukene og er midt i vinterens vakreste eventyr. Ett tusen sider metoderapporter til SKUP – Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. Det beste av maktkritisk og debattvekkende journalistikk som er begått av norske medier i 2016.

President Donald Trump – og kanskje justisminister Per-Willy Amundsen – ville ha kalt det «fake news», men metoderapportene inneholder avslørende realiteter om kritiske forhold i samfunnet vårt. Samtidig forteller de en historie om et byråkrati som byr på innbitt motstand når det gjelder å legge fakta på bordet.

Fri og uavhengig, undersøkende journalistikk er drivstoff i samfunnsdebatten, det som i Grunnloven omtales som en «åpen og opplyst offentlig samtale».  1. april skal de beste bidragene fra mediene kåres, gjennom utdelingen av den prestisjetunge SKUP-prisen. Det er ingen spøk.

For tredje år på rad har jeg gleden av å lede SKUP-juryen, som i år skal vurdere 47 nominerte bidrag til prisen. Det er et noe mindre antall kandidater enn de foregående år, men kvaliteten ser ut til å være høyere og konkurransen jevnere enn tidligere. En tredjedel av de nominerte arbeidene kommer fra regionale og lokale mediehus. Det er også gledelig med fem kandidater fra fagpressen.

SKUP-juryen skal vurdere kandidatenes nyhetsverdi, om det er brukt nye journalistiske metoder og om avsløringen har gitt konkrete resultater eller satt tydelige spor etter seg i samfunnet. Vi skal vurdere om innholdet er vesentlig og om dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering holder mål. Dessuten er det et poeng med opplysningenes tilgjengelighet, om journalisten møter mye motstand underveis.

Kritisk, undersøkende journalistikk utfordrer ofte grenser, og det er derfor viktig at de presseetiske utfordringene er godt håndtert. Samtidig skal stoffet være originalt og godt formidlet til publikum.

2016 var året da media slo tilbake mot all verdens skatteflyktninger med Panama Papers og her hjemme ble Stavanger Aftenblads historie om «Glassjenta» til historiens lengste avisreportasje. VG måtte stå skolerett på fjorårets SKUP-konferanse og svare for seg etter mange magre år i konkurransen om de gjeveste prisene. I fjor har avisen bl.a. satt et kraftig kritisk søkelys på lederskapet i norsk idrett og avslørt Arne Treholts privatetterforsker som en gedigen bløffmaker.

I løpet av de siste 30 årene har jeg sett mange forsøk på å beskrive vår kongelige families private formue og driften av private eiendommer. Dagbladet, som de siste tre årene har vunnet SKUP-prisen, gjorde i fjor et realt forsøk på å avsløre kongelig «blandingsøkonomi».

NRKs mange redaksjoner setter også i år preg på konkurransen, bl.a. med avsløringen av indiske IT-medarbeidere med direktelinje til de mest kritiske systemet for norsk økonomi og beredskap.

Det sies at laksen er den nye oljen, men oppdrettsnæringen etterlater seg også mange ubesvarte spørsmål. Både NRK og Bergens Tidende har forsøkt å svare på noen av dem.

Jeg har her nevnt noen eksempler fra årets kandidatbunke, nærmest bare for å illustrere hva publikum går glipp av uten kritisk og undersøkende journalistikk. Juryen har bare så vidt kommet i gang med arbeidet, det er alt for tidlig å peke ut noen favoritter.

Ellers er det bemerkelsesverdig å se at mange nominasjoner fremdeles handler om evnen til å knuse det offentlige Norges forsøk på unødvendig og udemokratisk hemmelighold. I følge  Vær Varsom-plakaten er det pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Da er det forstemmende å se hvordan samfunnets omsorgstjenester gjør sitt ytterste  for å hindre mediene i å gjøre denne jobben.

Men også i 2016 ble det gjort store fremskritt i arbeidet for økt offentlighet i forvaltning og omsorgsvesen. For hvert år som  går blir det stadig vanskeligere å gjemme seg bak misforståtte regler om taushetsplikt.

Dessverre er det også flere eksempler på at varslere ikke når fram med sine advarsler i egne organisasjoner. Flere av sakene som SKUP-juryen nå skal vurdere fremkommer som følge av tips og henvendelser fra varslere som er blitt avvist av egen arbeidsgiver. Mange opplever det som et blytungt løp å varsle internt om kritikkverdige forhold, og overlater heller til journalister å gjøre jobben med å få forholdene fram i lyset.

Når man sitter og vurderer alle disse stykkene fremragende journalistikk, så føles det trist og meningsløst om medias tillit skulle synke i  befolkningen. Jeg håper virkelig at norske politikere vil vise ansvar og avstå fra å rette den type angrep og undergraving som vi nå ser i USA både mot media og rettssamfunnet.

Politikere bør akseptere at journalistikk er kritisk og avslørende. At det er ubehagelig å bli tatt med buksene nede. At journalistikk er ferskvare og ikke alltid så presis som man kunne ønske. Og at når noe er feil så er det ikke nødvendigvis falskneri eller bevisst løgn, men et resultat av hastverk og misforståelse eller rett og slett bare dårlig håndverk.

Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås, skriver i Aftenposten at aldri har den frie, kritiske journalistikken vært utsatt for styggere press enn nettopp nå. Samtidig har den aldri vært viktigere. Vi kan bare tenke oss hvordan samfunnsdebatten hadde vært uten kritisk og undersøkende journalistikk.

Vi hadde vært henvist til hver dag å snakke om været og siste nytt fra «Lothepus». Med nyhetsvarsel på mobilen, attpåtil.

Tre dager med SKUP

DIPLOMVINNERE:  Fem prosjekter fikk SKUP-diplom på årets mønstring av beste undersøkende journalistikk. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

DIPLOMVINNERE: Fem prosjekter fikk SKUP-diplom på årets mønstring av beste undersøkende journalistikk. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

TØNSBERG (VG) – Store politistyrker hadde lagt en «jernring», som det heter i pressen, rundt Quality-hotellet i Norges eldste by. I baren satt sivilkledte politifolk som tilfeldige gjester med en lyttepropp i øret. De skulle passe på 500 av Norges mest skarpskodde, maktkritiske journalister.

Nei, det var ikke justisminister Anders Anundsen som hadde sendt dem ut for å stanse flere lekkasjer fra regjeringens maktapparat. Muligens var hele hotellet en «mobilregulert sone». Det får vi aldri vite. Det vi kan rapportere fra tre dager på SKUP, er at hele konferansen «kokte» av rykter om Aftenpostens avsløring av det som «høyst sannsynlig» er ulovlig mobilovervåkning i Oslo. Aftenpostens journalister fikk juryens anerkjennelse for sitt metodiske og analytiske arbeid med saken.

Denne helgen fikk både politiet i Hordaland og justisministeren hvile i fred for nye avsløringer om Monika-saken og asylsøkende barn som skal uttransporteres. En vittig fugl på Twitter har kvitret at Justisdepartementet og Politidirektoratet nå utreder hvordan hele redaksjonen i Bergens Tidende kan sendes ut av landet med tvang. SKUP-juryen belønnet sakene om asylbarna med diplom.

ENEREN SOM VANT: Kristoffer Egeberg fra Dagbladet tok hjem den gjeve SKUP-prisen for beste undersøkende journalistikk om Forsvarets salg av marinefartøyer til krigsherrer i Vest-Afrika.  Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

ENEREN SOM VANT: Kristoffer Egeberg fra Dagbladet tok hjem den gjeve SKUP-prisen for beste undersøkende journalistikk om Forsvarets salg av marinefartøyer til krigsherrer i Vest-Afrika. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

Gode, men ubekreftede rykter vil ha det til at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide vil eksportere Dagbladets gravejournalist Kristoffer Egeberg til Lagos i Nigeria, etter at han lørdag kveld mottok den gjeve SKUP-prisen for avsløringene om Forsvarets salg av marinefartøyer til vest-afrikanske krigsherrer. Dagbladet har avfyrt en torpedo mot statsrådens særdeles uelegante håndtering av offentlighetens krav om innsyn i affæren.
Nå må forsvarsministeren møte til åpen stortingshøring 30. april.

Hadde det ikke vært for de 500 halvfulle journalistene som minglet i baren på Quality Hotell ville Stortingets kontroll- og konstitusjonskomitè – KKK som den populært kalles helt uten referanse til Ku Klux Klan – manglet fornuftige arbeidsoppgaver. Listen av SKUP-vinnere er som å høre KKKs leder, Martin Kolberg, referere fra komiteens agenda.

Samferdselsminister Ketil Solvik Olsen er ansvarlig for Vegvesenets hemmelighold av ulykkerapporter som i en årrekke har truet rettssikkerheten til sjåfører som er innblandet i dødsulykker. VG fikk et svært etterlengtet SKUP-diplom for sine avsløringer.

Finansminister Siv Jensen er ansvarlig for kvaliteten på kvalitetssikringen av statens store byggeprosjekter med investeringer på over 500 millioner kroner. NRK Brennpunkt fortjente heder for å avdekke galskap satt i system med innleide konsulenter på alle sider av bordet.
For NRKs nyhetsdivisjon må det imidlertid være et problem at man ikke makter å få satt dagsorden i nyhetsbildet gjennom oppfølging av en så viktig sak.

Svært mange av de 63 metoderapportene som forelå til årets SKUP-konferanse handler om maktapparatets innsyns-krig mot journalister som vil informere om det som skjer i samfunnet. Det gjelder kommuner og offentlige institusjoner, og ikke minst regjeringsapparatet. Våre topp-politikere må ta en vesentlig del av ansvaret for at hemmelighold gjennomsyrer alle nivåer i administrasjonen.

Derfor virket det nesten malplassert når statsminister Erna Solberg kom til SKUP-konferansen fredag kveld med en såkalt «roast» – et litt uhøytidelig og røft tilbakesvar til journalistene etter mønster fra president Obamas årlige middag med pressen. Erna brukte store deler av talen til å harselere over banalt tabloide nyhetsvinkler om helse og sånt. Verst gikk det ut over VG. Og hun talte dessuten om sin store sans for omtalen av viktige menneskeskjebner som i «Odin-saken» og i «Janne-saken». Da statsministeren forlot scenen, etterlot hun seg et par-tre lytteposter i baren.

Men SKUP-konferansen handler definitivt ikke om banale klikk-vinnere på nettet. Bransjens nye buzz-ord er «Impact» – gjennomslagskraft. Ingenting har gjennomslagskraft som god, undersøkende journalistikk. De 500 journalistenes opphold på Quality Hotell var virkelig en mønstring av kvalitetsjournalistikk. Vi lever i en gullalder for både journalistikk og brukere av media. Aldri har kvaliteten vært så høy og brukerne kan ta til seg innhold helt uavhengig av tid og sted.

Journalistene på SKUP lar seg inspirere av sine kollegers suksess og metode. Slik slipes knivene i redaksjonene. Erna & Co kan nok vente seg skarpere oppgjør med ulveflokken i tiden som kommer. For journalistikken vil bli enda bedre til neste vår.

—-

* Artikkelforfatteren er leder av SKUP-juryen.

Mordet på en lederskribent

GRANSKEREN: Janne Josefsson er en av Sveriges beste undersøkende journalister. I årelang krig med Hanne Kjöller,  granskeren av granskerne. Foto SOFIA SABEL/SVT

GRANSKEREN: Janne Josefsson er en av Sveriges beste undersøkende journalister. I årelang krig med Hanne Kjöller, granskeren av granskerne. Foto SOFIA SABEL/SVT

«Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.»

Slik lyder slutten på Norsk Presseforbunds Vær Varsom-plakat, som alle journalister, kommentatorer og lederskribenter er forpliktet til å følge. Mediene er samfunnets viktigste premissleverandør for det offentlige ordskifte. Skal vi gjøre samfunnet til et bedre sted å leve må premissene for demokratiet være riktige.

Svenske medier rystes nå av et oppgjør om troverdighet. Granskernes troverdighet står mot troverdigheten til en av landets mest kjente lederskribenter som har gransket granskernes troverdighet. En ytterst pinlig affære som foreløpig har resultert i et karakterdrap på lederskribent Hanne Kjöller i Sveriges mest prestisjetunge morgenavis, Dagens Nyheter.

«En halv sanning är också en lögn», lyder tittelen på Kjöllers bok som skulle presenteres på bokmessen i Gøteborg før helgen. Her avslører hun hvordan journalister angivelig utelater avgjørende opplysninger i sin rapportering. Kjöller har i en årrekke vært særlig kritisk til journalistene bak det samfunnskritiske dokumentarprogrammet «Uppdrag granskning» i Sveriges Television (SVT).

Men SVTs undersøkende journalister har svart med å granske Kjöllers påstander. Resultatet er ikke vakkert. De avslører at Kjöllers egen bok også er full av halvsannheter, faktafeil og påståtte løgner.

De to journalistene som gransker henne er frontfiguren i «Uppdrag granskning», den kontroversielle journalisten Janne Josefsson (nummer to på listen over Sveriges beste gravendende reportere som ble offentliggjort av Scoop i forrige uke), og Gellert Tamas (nummer 20 på samme liste). I en kronikk i Aftonbladet påpeker sistnevnte feil på feil i Kjöllers prestisjetunge lederartikler i Dagens Nyheter.

En av lederartiklene handlet om opprøret i Stockholmforstaden Husby, som noen mente skyldtes at unge arbeidsledige levde et liv i skyggen av medienes oppmerksomhet. Feil, hevdet Kjöller, som viste til et søk med nesten 1200 treff på «Husby». Men hun kunne ikke ha lest artiklene. De fleste av dem handlet om den norske rettspsykiatrikeren Torgeir Husby i Breivik-saken, sangeren Hans-Erik Husby som spilte Cornelis i filmen og en kjent travhest som het «Husby Lynet», i tillegg til bydeler med samme navn i andre svenske byer. En ytterst pinlig avsløring for Dagens Nyheter.

Kjöller har ved flere anledninger kritisert den undersøkende journalistikken i SVT, gjerne fra ledersiden i Dagens Nyheter. Med sin bakgrunn som sykepleier og journalist har hun med umiskjennelig standhaftighet heller ikke veket tilbake for å gi diagnoser til folk, stikk i strid med legenes vurderinger.

– Hun har gang på gang gitt blaffen i fakta, hun gjør tragikomiske feil og viker ikke tilbake for rene forfalskninger, hevder TV-journalistene i sitt motangrep. De beskylder også ledelsen i Dagens Nyheter for å ignorerer alle feilene, og krever at forlaget trekker Kjöllers bok om undersøkende journalistikk tilbake. Janne Josefsson hevder at Kjöller bruker sine egne gamle og feilaktige lederartikler som kilde for nye påstander i boken.

Kjöller og hennes forlegger hadde umiddelbart ingen gode svar på angrepene. De hadde ikke tid til å kontrollere påstandene om faktafeil akkurat nå. –  Han (Josefsson) får tamejfan vänta, sa hun.

Den svenske krangelen tangerer også en norsk debatt. I hvilken grad skal man kreve at kommentatorer og lederskribenter i aviser utøver egen kildekontroll og faktasjekk før de sprøyter ut sine vurderinger av aktuelle samfunnsspørsmål og hendelser. Schjenken-dommen mot Dagbladet, som skal behandles av Høyesterett til vinteren, handler blant annet om dette.

I en viss utstrekning bygger lederskribenter og kommentatorer på beskrivelser og opplysninger slik de fremkommer gjennom media. Men slik er det heldigvis ikke alltid: VGs kommentator Michael Grundt Spang kjempet i sin tid en håpløs kamp mot at røykeloven skulle innføres på sykehus og sykehjem. Det vakte stor oppsikt da han forut for sin kommentarartikkel oppsøkte institusjoner i Oslo-området for å intervjue pasienter, beboere og personale om deres erfaringer og meninger. Pressens venstrevridde Spang-kritikere trodde ikke sine egne øyne.

Kjöller i DN kan trøste seg med at løgner, personangrep og faktafeil i bøker som regel slipper unna presseetikkens flomlys. Hvis ikke et medium kommer i skade for å referere påstanden, da. Som formidler av innhold fra bøker har jeg flere ganger fått PFU på nakken, mens forfatter og forlegger slipper unna. Det er forskjell på håndverk og kunst. Så kanskje er det ingen dum idè at også bøkene får sitt eget PFU?