Tornerose sover søtt

STJERNEN: Steven Van Zandt spiller hovedrollen i "Lilyhammer", Foto: NRK/Rubicon

Et teppe av resignasjon har lagt seg over Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter all tekstreklame som brukere av norske medier hver dag blir utsatt for. Utvalget leer knapt på øyelokket over helt tydelige brudd på reglene i Tekstreklameplakaten.

 Norge har de siste 14 årene hatt Europas strengeste forsvar mot tekstreklame i mediene – på papiret. Tekstreklameplakaten er et tillegg til Vær Varsom-plakaten, og klager behandles i PFU på samme måte som brudd på presseetikken. Reglene skal sørge for at det opprettholdes et klart skille mellom uavhengig, kritisk journalistikk og reklamebudskap i mediene.

 Men PFU setter nesten aldri fingeren på overtramp i regelverket. Det er svært få som klager, selv om reklamen får et stadig sterkere grep om medienes innhold. Siden tusenårsskiftet har PFU avgitt fellende uttalelse i bare 15 klagesaker med henvisning til Tekstreklameplakaten. I fjor skjedde det ikke.

 Jeg har ikke noe imot reklame. Det er mye god og interessevekkende reklame. Dessuten er annonser en viktig finansieringskilde for kritisk og undersøkende journalistikk. Men jeg vil vite hva som er hva. På samme måte som når jeg daglig skiller reklame fra morgenaviser og brev i min postkasse.

 Trykket fra reklamen er økende. I aviser og nettaviser som stadig tillater mer utydelige annonseformater. Fra Google og Facebook. I kommersiell og lisensfinansiert radio. TV-kvelden er full av tilslørt og utilslørt reklame.

 Mens medienes redaksjoner bemannes ned for å kutte kostnader, vokser antallet medarbeidere i PR- og informasjonsbransjen. I radio deles det ut produkter fra musikk-, spill- og videobransjen dagen lang. Ukepressemedarbeidere bærer seg skakke hjem med goodybags, TV-kvelden er stinn av produktplasseringer.

 – Ah, it`s a Breitling!, lød replikken I TV -serien om den nye Sherlock Holmes her forleden – ledsaget av et nærbilde av.. Ja, nettopp!

 NRK`s «Lilyhammer» holdt på å bli tatt av plakaten etter mistanke om produktplassering. Men har vi fått vite hva mistanken gikk ut på? Nei. Vi har heller ikke fått vite hvilke sekvenser som måtte klippes bort.

Sist torsdag hadde PFU en utmerket anledning til å statuere et eksempel da utvalget skulle behandle en klage mot tekstreklame i Adresseavisen. Avisens bilmedarbeider hadde satt sin egen signatur under innholdet i en pressemelding fra en bilimportør om en ny bilmodell. Rett nok var det innført et par henvisningsfraser til fabrikk og bildesigner, men det ble ikke oppgitt noen kilde for innholdet.

 Tekstreklameplakaten er krystallklar: «Dersom redaksjonen publiserer tekst, bilder, grafikk, lyd- eller videoopptak som er hentet fra PR-materiell, skal det gjøres oppmerksom på dette».

 Men PFU kviet seg for å avgi en uttalelse om brudd på god presseskikk, slik innstillingen var fra sekretariatet. Det var tydelig at enkelte av redaktørene kjente seg igjen i hverdagen, for å si det slik.

 – Slikt finner man mye av på bilsider og i bilblader. Man finner mange lett bearbeidede pressemeldinger i mange medier, sa redaktør Kirsti Nielsen i Rana Blad. Utvalgets leder, Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, syntes også reaksjonen ville være for streng.

Utvalget falt ned på sin mildeste dom: «Kritikk», som altså ikke er en uttalelse om brudd på god presseskikk.

 Det er trist at PFU ikke evner å forholde seg til slike klager på prinsipielt grunnlag. Omfanget av tekstreklamen er nå blitt så vanlig at nesten ingen reagerer. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold sa det rett ut i PFU`s møte:

 – Jeg merker at vi sløves i disse sakene. Vi har hatt bare to saker de siste par år. Vi må ikke sløves i disse sakene. Vi lever jo av troverdighet!

 Så sant. Så sant.

Men Tornerose sover søtt.

 

Ytringsfrihet foran personvern

Erik Schjenken (t.v.) og advokat Carl Bore møtte Dagbladet i Oslo Tingrett. Foto: Morten Holm, Scanpix

Norske mediebedrifter slapp i fjor å betale ut en eneste krone i oppreisning til såkalte medieofre. Hensynet til ytringsfrihet ser ut til å bli prioritert foran personvernet av norske domstoler.

 Det er en svært vanskelig avveining å velge mellom ytringsfrihet eller personvern – både i redaksjonene og i domstolene. Begge hensyn er beskyttet av nasjonale lover og internasjonale konvensjoner, men ofte står hensynene steilt mot hverandre i enkeltsaker.

 En gjennomgang av rettskraftige dommer fra norske domstoler de siste ti årene viser en tydelig utvikling i medienes favør. Siden 1. januar 2000 er det behandlet 42 saker om ærekrenkelse (injurier) i lagmannsretten. 39 av dem endte med frifinnelse. Borgarting lagmannsrett har i samme periode avgitt 24 frifinnende dommer på rad.

 – Det har vært et fantastisk tiår for mediene, utbrøt den kjente medieadvokaten Cato Schiøtz under et seminar om rettstilstanden for injurier og privatlivets fred i forrige uke. Schiøtz representerer ofte Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv og TV2 i rettssalene.

 Norske redaktører kan registrere at de har fått styrket sin rettslige beskyttelse på flere områder: Forsterket ytringsfrihet gjennom Grunnloven, redaktørens uavhengighet er blitt lovfestet, et vesentlig sterkere kildevern, injuriebestemmelser skal flyttes fra straffeloven til erstatningslovgivningen.

 Gjennom de siste dagers debatt kan det virke som om AUF og Riksadvokaten er opptatt av å snu denne viktige trenden, som i bunn og grunn handler om mer åpenhet og mer demokrati.

 I løpet av 2011 ble det ført bare to nye injurierettssaker mot norske medier, og like mange rettssaker om krenkelse av privatlivets fred. Ingen rettskraftige dommer mot mediene.

 Men det var noen skår i medie-gleden. Det største tilbakeslaget kom i fjorårets mest spektakulære sak, der Dagbladet ble dømt av Oslo Tingrett til å betale en million kroner i oppreisning til ambulansesjåfør Erik Schjenken – i hovedsak på grunn av avisens kommentarjournalistikk. Bare en gang tidligere har noen norsk rettsinstans idømt noen millionerstatning, det var i en sak om plastisk kirurgi i Bergen og denne dommen ble senere omstøtt av Europadomstolen i Strasbourg.

 I følge advokat Cato Schiøtz går den ytterste grense for oppreisning etter injurier i norsk rett de siste ti år ved 250 000 kroner. Det var straffen for uberettiget å utpeke noen som dobbelt barnemorder og sex-overgriper i Baneheia i Kristiansand. Å bli kritisert som ambulansesjåfør for rasistisk motivert tjenesteforsømmelse er altså i følge Oslo Tingrett fire ganger verre.

 Saken er anket, og kommer opp for behandling i Borgarting Lagmannsrett i februar 2013. Få pressefolk og medieadvokater tror dommen blir stående på dette nivå. I utgangspunktet var flere redaksjoner truet med rettslig forfølgelse, bl.a. TV 2, som i fjor høst inngikk et hemmelig forlik med Erik Schjenken. Det er i dag uklart om det blir tatt ut stevning mot flere medier.

 Den andre injuriesaken. som ble behandlet av tingretten, var Mona Høiness sak mot Hegnar Online og styreleder Trygve Hegnar etter grov sex-sjikane i deres debattforum på nettet. Høiness` led fullstendig nederlag i Oslo Tingrett, som ikke betraktet hore-karakteristikkene som ærekrenkende. Dommen er anket, og lagmannsretten blir nå i tillegg utfordret til å vurdere hvorvidt debattinnleggene på Hegnar Online representerer en krenkelse av privatlivets fred.

 Utviklingen i europeisk og norsk rettspraksis de siste årene åpner for at det er ganske mye stygt man kan si om navngitte personer, særlig hvis det er i sammenheng med kritikkverdige forhold eller spørsmål av bred samfunnsmessig interesse. Å hevde at en person er en «ynkelig bedrager» er bl.a. akseptert.

 Noe av det mest bekymringsfulle i rettsutviklingen er likevel påtalemyndighetens appetitt i forfølgelsen av medienes arbeid. Det gjelder gjennomgående i forsøkene på å oppnå referatforbud og praktiseringen av offentlighetsregler – kildejakt og begjæring om utlevering av upublisert materiale og ransaking av redaksjoner.

 Bare partiet Venstre er tydelig i sin avstandtagen til disse forsøkene på å kneble en fri presse. På dette området vingler Trine ikke.

 

Privatlivets fred

Privatlivets fred blir kanskje ikke like absolutt etter to kjennelser fra Storkammeret i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Rettspraksis fra denne domstolen er retningsgivende for norske domstoler.

 I en kjennelse fikk Axel Springer Verlag medhold i at det var galt av tyske domstoler å gripe inn mot identifikasjonen av en TV-stjerne i en sak om kokainbesittelse og misbruk. I en annen EMD-dom fikk tyske medier medhold i at prinsesse Caroline måtte tåle fotografering mens faren, fyrst Rainer av Monaco, var alvorlig syk.

 Det nye kriteriet for berettigelsen av medienes inngripen i privatlivets fred er at saken representerer en viss grad av alvor som også har allmenn interesse. Dommene stiller dessuten sterkere krav til at de negative konsekvenser for privatlivet må bevises.

Den siste Mesteren

HISTORISK: Magne Myrmo viser stolt fram treskiene fra Landsem etter VM-triumfen på 15 km i Falun 19. februar 1974. Foto: Scanpix

 

Magne Myrmo (68) fra Rennebu i Sør-Trøndelag ble den siste verdensmesteren i langrenn på treski. Da han gikk i mål på Lugnet skistadion i Falun 19. februar 1974, var en epoke på 3300 år – treskiens epoke – over. Myrmo gikk på Landsem-ski, produsert i Rindal. Ski-merket var bygdas stolthet. Nå er fabrikken nedlagt. Det er fiber som gjelder.

 Førstkommende torsdag går Norges-mesterskapet for medier av stabelen i Teatersalen på Hotell Continental, hvor Mediebedriftenes Landsforening (MBL) skal kåre opplagsvinneren blant norske aviser på tradisjonelt vis. Hvilket mediehus har solgt flest aviser fra døde trær i 2011?

 Dagbladet har allerede tjuvstartet feiringen, og varsler opplagsvekst for papiravisen. Tittelforsvarer er ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, som i et år har smykket seg med tilnavnet «Norges største avis» over logoen. Men skinnet av Mesteren bedrar: Opplagsnedgangen fortsetter på papir for regionavisene, og veksttallene for digital lesning, særlig på mobil, er urovekkende lave.

 Det gjenstår å se om MBL vil rette sitt fokus mot tradisjonelt papirkjøp eller totale lesertall i sin presentasjon på torsdag. Jeg har tidligere kritisert bransjeorganisasjonen for å ha treskiene på, en sammenligning som utløste harme blant mine tidligere papiraviskolleger i VG. Da jeg sluttet som ansvarlig redaktør i avisen for et år siden fikk jeg et par antikke treski i avskjedsgave fra de typografene som var igjen. Men de var kjøpt på Finn!

 Nå viser de siste trafikkmålingene at Finn har passert Aftenposten på mobilen. Oslofolk leser rubrikkannonser som aldri før, men de er forsvunnet fra avisspaltene.

 2011 ble året da mobilrevolusjonen kom til Norge. I løpet av dette ene året vokste antallet ukentlige mobilbrukere av VG Nett fra litt under 600 000 til nesten 1,2millioner, ifølge topp-listene til TNS Gallup som registrerer faktisk bruk. Kvartalsrapportene fra samme kilde, som baserer seg på spørreundersøkelser, viste for siste kvartal av 2011 808 000 brukere av VG Mobil. Ett år tidligere var tallet 488 000.

 En tydelig nummer to på begge oversikter er NRK, men oppgaven over bruk varierer med i hvilken grad trafikken til yr.no er inkludert. Mobiltrafikken til Aftenposten var foruroligende stabil siste halvår.

 Når det gjelder antallet daglige brukere viser kvartalsrapporten fra TNS Gallup at 1,1 millioner nordmenn nå er daglige lesere av nyheter på mobilen. Ganske nøyaktig halvparten av dem bruker VG Mobil.

 Den endrede leseradferden slår nå så tungt inn over Medie-Norge at det er på høy tid å se utviklingen gjenspeile seg i bransjeorganisasjonens fokus. I vårt naboland Sverige ble dette tydelig da den største avisen, Aftonbladet, blåste den offisielle opplagsstatistikken en lang marsj og gikk over til å publisere egne månedlige lesertall. Aftonbladet har i dag en enestående sterk digital posisjon i lesermarkedet.

 Underforstått – det er det totale lesertallet som konkurransen i mediemarkedet nå handler mest om. I min 17 år lange karriere som VG`s ansvarlige redaktør, falt papiravisens opplag med nesten 40 prosent. Da jeg tiltrådte stillingen i 1994 hadde mediehuset 1,3 millioner lesere. Da jeg forlot redaktørstolen i fjor vinter var det ca. 2,1 millioner lesere av VG-nyheter på papir og digitalt. Paradoksalt, kanskje, men ikke nødvendigvis galt.

 Som toppleder i VG var jeg også med på å sette målet om 60 prosent daglig dekning i Norges befolkning innen 2013. Sist sommer var mediehuset VG i nærheten av å nå dette målet: I et par uker etter 22. juli hadde VG en samlet dekning på 58,7 prosent av befolkningen over 12 år – i overkant av 2,5 millioner lesere.

 De siste årene har MBL feiret ganske marginale aviser som Morgenbladet og Klassekampen som de store opplagsvinnerne, sammen med et knippe ultralokale aviser. Men totalopplaget til norske papiraviser vil ganske sikkert fortsette å gå nedover. Inngangen til dette året skal være langt fra lovende. Abonnementsavisene merker nå i større grad forandringene i lesermarkedet. Kundene blir stadig eldre og det er vanskelig å selge nye abonnementer til ordinære priser. Løssalgsavisenes opplagsfall vil trolig fortsette også i 2012, men de er langt bedre posisjonert digitalt enn abonnementsavisene.

 Mediebransjens Norgesmesterskap på tre er heller ikke i år uten innslag av lovlige dopingpreparater – i luften så vel som på bakken.

Colonialmajor mot Dagbladet

Colonialmajor Odd Reitan har innledet et felttog mot Dagbladet i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Han er fornærmet over beskyldninger om «skattejuks» og «skattesnusk» og vil ha avisen felt for brudd på god presseskikk.

Det brygger opp til en interessant batalje når PFU 23. februar skal behandle mat-milliardærens klage på Dagbladets reportasjer om hans skattetvist med spanske myndigheter. Et forsøk på å forlike striden er allerede strandet og partene står steilt mot hverandre.

Saken handler om Reitans kjøp av en svær luksuseiendom ved Marbella, og beregning av formuesskatt til Spania. Reitan har fått status som mistenkt for avgiftsunndragelse og medvirkning til skatteunndragelser gjennom oppstykkingen av kjøpet i eiendom og innbo/antikviteter. Dessuten mener spanske myndigheter at han personlig skulle ha betalt formuesskatt av eiendommens verdi for årene 2004 til 2007. Odd Reitan ble i fjor høst rettslig avhørt om transaksjonene.

Dagbladet avslørte nyheten om skattetvisten i et oppslag 14. oktober, hvor det samtidig ble hevdet at eiendomskjøpet ble gjort av et Reitan-selskap registrert i det britiske skatteparadiset Jomfruøyene. Den siste opplysningen har vist seg å være feilaktig, noe Dagbladet også innrømmer.

Colonialmajoren er såret og finner omtalen svært belastende for hans gode navn og rykte. Han viser til at han hele tiden har betalt formuesskatt for eiendommen til Norge, og at saken derfor dreier seg om «en ren teknisk skattediskusjon». Reitan mener det er feil å omtale ham som «siktet» og at bruken av begreper som «skattejuks» og «skattesnusk» i titler skader hans omdømme.

Odd Reitan mener at Dagbladet har brutt Vær Varsom-plakaten på fire punkter: Kontroll av at opplysninger er korrekte, kravet til saklighet og omtanke i presentasjon, titler og innledninger skal ikke gå lenger enn det er dekning for i stoffet – samt at sterke beskyldninger skal gi adgang til samtidig imøtegåelse. Man mener åpenbart at bruken av uttrykkene «skattejuks» og «skattesnusk» utløser en særskilt rett til samtidig imøtegåelse.

Dagbladet forsvarer godt sin førstesidetitel «SIKTET FOR SKATTEJUKS». Begrepet «siktet» er det norske ord som ligger nærmest opptil den spanske betegnelse for Reitans juridiske status. Dette synspunkt ser ut til å være delt, også av Reitangruppens egen advokat.

Begrepet «skattejuks» er nok noe mer ladet, men dette er heller ikke brukt av Dagbladet uten forbehold. Henvisningen til en siktelse er et klart forbehold, og i norsk presseetikk og juss er det solid dekning for retten til å referere fra innholdet i siktelser. Dagbladets tittelbruk på innsider er også rimelig nøktern: «Reitan etterforskes i Spania».

Henvisningen til et selskap i skatteparadiset Jomfruøyene var likevel et klart feilskjær fra avisens side, og rettelsen langt nede i teksten til en oppfølgingsreportasje neste dag var så kamuflert at den neppe kvalifiserer til standarden i god presseskikk. Det PFU må ta stilling til, er om dette er nok til å felle avisen for bruddet og om redaksjonen skulle ha bedt om en spesifikk kommentar til bruken av uttrykk som «skattejuks» og «skattesnusk».

Odd Reitan har vist til den skadelige smitteeffekt som bruken av slike uttrykk skaper til sosiale medier som Twitter og Facebook. Dagbladet-reportasjen fikk tidligere programdirektør i NRK, Vidar Nordli Mathisen, til å twitre følgende: «Sjarmøren Odd Reitan: stråselskap i skatteparadis, betaler for eiendom m svarte penger og snyter spanske myndigheter?».

Jeg har lest klage og alle svar/tilsvar med tilhørende dokumentasjon i saken. På vegne av Odd Reitan er saken håndtert av kommunikasjonsdirektør Solfrid Flateby i Reitangruppen. Kommunikasjonen mellom partene er preget av utpreget mistro og prestisje fra første E-post. Til slutt gikk all kommunikasjon tilsynelatende i vranglås. Dagbladets forsøk på å få et møte med Reitan eller hans advokat ble avvist.

Hvis jeg var en medierådgiver (ja, det ligger ganske langt fra min egentlige profesjon) skulle jeg ha gitt Odd Reitan det gode råd å fronte en slik sak på egen hånd, eventuelt med bistand av advokat. Med sin medievante jovialitet er jeg temmelig sikker på at utfallet hadde blitt bedre. Dette dreier seg tross alt om noe ganske annet enn prisen på ost og salami, nemlig spørsmålet om personliglig hederlighet.

Som kjent – det enkle er ofte det beste!