Digitalisering – som venn og fiende

VELFORTJENT HEDER: Å dele ut SKUP-prisen er en stor ære. Her er talen som jeg holdt for 600 av landets beste journalister.

2017 ble et år vi vil huske for digital desinformasjon og misbruk av internett for å underminere demokratiske prosesser. Falske nyheter og brudd på personvern i digitale medier.

Samtidig ble 2017 et gjennombruddsår for effektiv bruk av digitale verktøy i den kritiske, undersøkende journalistikken. Datastøttet metode finner nå praktisk anvendelse i redaksjonene.

Dere har tatt et langt skritt fremover i analyse av enorme mengder data. Sammenkobling av data fra ulike registre. Kryssing av datakilder. I flere metoderapporter til SKUP skrives det nå om å intervjue datasett. Å stille journalistiske spørsmål og faktisk få fram svar som det tidligere var uoverkommelig å fremskaffe manuelt.

I de store redaksjonene ser vi også hvordan digitale utviklere nå tar sete i gravegruppene – og at utviklingsarbeidet gir skarpe resultater. Store datasett og algoritmer tas i bruk i den løpende nyhetsrapporteringen til folk.

Men ingen algoritme har hittil greid å erstatte journalistens kreative idé, evnen til å fremsette hypotesen, til å se gjennom intrigen, til å observere rent fysisk hva som skjer. Det er i kombinasjon med tradisjonell journalistisk metode at gravingen gir de beste resultater.

Utbredelsen av sosiale medier gir en farlig miks av innhold til samfunnets borgere: Strømmen blir til en blanding av fakta, meninger, propaganda, rykter og sladder. Reklame og underholdning. Falske nyheter. Det er ikke lett å se hva som er hva.

Resultatet av denne fragmenteringen er økt polarisering og misbruk av internett på en måte som truer demokratiet. Vårt svar på dette må være økt satsing på journalistisk kvalitet og presseetiske standarder. Husk at kritisk, undersøkende journalistikk er den viktigste delen av medienes samfunnsoppdrag.

Sviktende finansiering av mediene og fragmentering av nyhetsbildet fører til konsolidering. Flere avslørende prosjekter går dermed under radaren for konkurrerende medier, og får ikke den oppmerksomhet som de fortjener. Vi bør bli flinkere til å sitere hverandre og samarbeide mer om undersøkende journalistikk. Hvis vi samler flere ressurser om felles prosjekter og deler mer metode, kan vi også i større grad fylle vår samfunnsrolle.

En fri og uavhengig presse er en umistelig del av vårt demokratiske system.

Det er myndighetenes ansvar å legge til rette for dette. Gjennom rammevilkår og finansiering. Og fremfor alt ved å sikre offentlig innsyn i beslutningsprosesser og forvaltning av fellesskapets midler. Det er uforståelig at politikere og embetsverk fortsatt prøver å sette opp nye hindringer i veien for at pressen kan løse sine viktige oppgaver på dette område.

Årets bunke på 52 metoderapporter vitner om at undersøkende journalistikk møter mye motstand fra maktstrukturer som misliker kritiske spørsmål og krav om innsyn. I enkelte saker forsøker man å bruke Vær Varsom-plakaten for å trenere undersøkelser. Noen offentlige tjenere velger sågar å advare sine kommersielle samarbeidspartnere om at journalister graver. Hvorfor i all verden gjør de dette?

Det er vanskelig å finne andre svar enn at de har noe de vil skjule for offentligheten. At landets statsminister velger å sammenligne innsyn med overvåkning er ikke akkurat demokratibyggende.

Flere medier velger derfor å kreve offentlig innsyn i behandlingen av eget innsynskrav. Slikt innsyn kan gi svært avslørende innblikk i forvaltningens ulike strategier for å stenge offentligheten ute. I demokratiets navn bør de som praktiserer slike strategier nå stilles ordentlig til ansvar.

Svært mange av fjorårets SKUP-kandidater har satt kritisk søkelys på offentlig pengebruk. Det er en vesentlig del av pressens samfunnsoppdrag å kontrollere dette. En stigende andel av offentlige utgifter går med til å betale private aktører som gis oppdrag i velferdsstaten, gjennom bl.a. såkalt konkurranseutsetting.

Medias undersøkelser avdekker manglende kontroll med slike utbetalinger både på politisk nivå og i forvaltningen.

Byrådsleder Raymond Johansen skrev sommeren 2015 en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han beskrev det som nærmest risikofritt å være styrende politiker i Oslo. Sånn bør det ikke være, skrev han.

I fjor fikk han svar på tiltale. Flere av medias undersøkelser avdekket graverende forhold i hovedstadens forvaltning.

OVERFALL: Jurylederen ble nærmest overfalt i glede av diplomvinner Lajla Ellingsen som sammen med Mari K. By Rise fikk heder for Adresseavisens reportasjer om Kystad-avtalen i Trondheim.

SKUPs metoderapporter tegner et bilde av mange tvilsomme lokale politiske forhold, skjulte forbindelser og manglede styring. Flere metoderapporter flombelyser også usunne forhold i et eskalerende boligmarked. Det er kritisk fokus på situasjonen i helsevesenet, og flere arbeider tar opp mulige justismord og mangel på rettssikkerhet i samfunnet.

Sikkerhet skal også omfatte journalister som stiller kritiske spørsmål og avdekker kritikkverdige forhold. Det er bekymringsfullt at journalister i flere europeiske land utsettes for press og trusler når de går maktstrukturene etter i sømmene.  Drapene på undersøkende journalister i Slovakia og på Malta er alarmerende. Også her i Norge er det blitt slik at kritisk journalistikk mot visse miljøer utløser behov for omfattende sikkerhetstiltak. Det er derfor grunn til å minne om rettsstatens ansvar for at mediene kan løse sine oppgaver på en trygg måte.

Alle som vil lære mer om journalistikk bør kaste seg over årets samling av metoderapporter. De store redaksjonene er fortsatt toneangivende i utviklingsarbeidet, men det er gledelig å se at flere lokale redaksjoner styrker seg og arbeider mer systematisk med undersøkende journalistikk.

JURY-VORSPIEL: Trond Sundnes (t.v.), Asbjørn Olsen, Linn Kongsli Hillestad, Bernt Olufsen, Bjørn G.Sæbø og Vibeke Haug. Tone Jensen var ikke tilstede i Tønsberg.

Juryen arbeider ut fra et sett av 12 kriterier i vurderingen av SKUP-kandidatene. Med en liten ekstra vekt på nyhetsverdi, ny metode og konsekvens. Vi har lest 1100 sider metoderapporter og utallige vedlegg i form av artikler, video, bøker og grafiske fremstillinger. Vi har hatt fire heldagsmøter i løpet av vinteren. Kandidatene har jevnt over høy kvalitet og det har vært krevende å kåre et finaleheat.

Vår bransje har tatt et langt skritt i riktig retning. Dere kan alle være stolte over resultatene. Husk at det viktigste med SKUP er ikke prisen, men den delingskulturen som vi bygger sammen. Derfor kan vi trygt slå fast – at her er det viktigste ikke å vinne, men å delta.

Når matematikk blir til journalistikk

SVENSK SUPERSTJERNE: Kristoffer Örstadius fra Dagens Nyheter presenterer sine graveprosjekter med datastøttet journalistikk under NODA-konferansen i Stockholm.

STOCKHOLM – Jeg ble journalist da jeg ikke kunne utstå tanken på å ta eksamen i matematikk forberedende for Handelshøyskolen i Bergen. I dag blir du journalist hvis du behersker matematikk på høyt nivå.

Sveriges nye stjerneskudd innen undersøkende journalistikk – den unge Kristoffer Örstadius (32) i Dagens Nyheter – startet med kodespråk og programmering da han var seks år gammel. Nå bruker han disse kunnskapene i avsløringer som får regjeringsapparatet til å riste i sine sammenføyninger.

Skandalen i Transportstyrelsen, som blottlagte identiteten til noen av Sveriges aller hemmeligste agenter. Da sjefen for Styrelsen, Maria Ågren, på mystisk vis fikk sparken, startet jakten på opplysninger om bakgrunnen i alle slags dataregistre.

Det viste seg at førerkort-registeret, hvor hemmelige agenter var utstyrt med doble identiteter, ble outsourcet til et tidligere østblokkland. Spionenes identitet kunne dermed avsløres.

Sentrale personer i regjering og maktapparat hadde visst om datalekkasjen i halvannet år, uten å orientere statsminister Stefan Löfven. En serie personer på minister- og styrenivå mistet sine jobber, da dette ble avslørt bl.a. på grunnlag av en møtekvittering med servering av kanelboller, som journalisten fikk innsyn i. Affæren er fortsatt under offentlig gransking.

Nå er Kristoffer Örstadius igjen nominert til Stora Journalistpriset i Sverige for sitt arbeid med denne avsløringen. Tidligere har han fått Gräv-prisen for sin evne til å kombinere journalistiske undersøkelser med avansert analyse av store mengder data. For tre år siden fikk han også den store journalistprisen for sin avsløring av bredbåndsmodem i titusenvis av svenske hjem lå åpen for inntrenging fra utenforstående. Han har dessuten avslørt hvordan det er mulig å hacke Svenska Kyrkan og få kirkeklokker til å ringe på bestilling – når som helst og hvor som helst.

I et par dager har jeg lyttet til presentasjoner av morgendagens journalistikk på NODA-konferansen på Södertörns Universitet like utenfor Stockholm. Her er det fortsatt folk med hettegensere og svarte T-skjorter å se. Journalist-nerder med bakgrunn fra gaming og programmering. Jeg var invitert til å holde forelesning om tradisjonell journalistikk og medieetikk for redaksjonelle utviklere uten journalistisk bakgrunn. Men nok om det.

Jeg tenker at det snart er gått 43 siden jeg valgte journalistikk fremfor matematikk. Året i forveien hadde journalistene Jan Guillou og Peter Bratt avslørt den hemmelige svenske etterretningstjenesten Informationsbyrån gjennom sine reportasjer i det venstreorienterte bladet Folket i Bild/kulturfront. I beste Watergate-stil. Senere avslørte Peter Bratt skandalen om landets justisminister som horekunde på bordell med tilknytning til en fremmed makts etterretning.

Dette var skandaler som rystet Sverige, etter gammeldags, analogt journalistarbeid. Basert på egen kartlegging og personlige kilder.

Nå er den tid over hvor en ung journalistspire, uten nevneverdige kunnskaper, kunne ta T-banen ned Groruddalen og hengi seg til en journalistisk karriere i Akersgaten. Bare med én gudbenådet gave i bagasjen: Evnen til å snuble over en god historie eller stille et forløsende spørsmål på riktig sted og til rett sted.

Nå er det programmering og evnen til å analysere store datasett som gjelder. Å stille journalistiske spørsmål til titusenvis av dataceller og faktisk få svar. På spørsmål som det var fysisk umulig å finne svar på tidligere gjennom manuelt arbeid.

Dette skjer fordi vi samfunnet registrerer stadig større mengder data om personer og handlinger. I offentlige registre og ved bruk av sosiale medier. Gjennom analyseredskaper og krysskoblinger kan datajournalisten finne fram til avslørende informasjon.

Dette vil vi kunne få se mange eksempler på når metoderapportene fra undersøkende journalistikk til den norske SKUP-konferansen offentliggjøres etter påske. Som juryleder noterer jeg at norsk datajournalistikk har tatt et stort steg framover i løpet av det siste året.

Vi får nå lære om hvordan journalister kan «intervjue» store datasett og om datasett som kan brukes i fortløpende nyhetsdekning av saker. Altså ikke tilbakeskuende, men data om ting som skjer nå.

Under NODA-festen i Stockholm stakk VG atter en gang av med den gjeveste prisen for datastøttet undersøkende journalistikk – historien om «Childs Play», verdens største overgrepsforum på det mørket nettet. VG avslørte i fjor hvordan dette var drevet av australsk politi i en storstilt «under cover»-operasjon. Det skal være første gang noen klarer å avsløre en server og ip-adresser som opererer på det krypterte, mørke nettet. Metoden skal deles i forbindelse med SKUP-konferansen 2018.

STOLT KOLLEGA: Øyvind Engan er journalistisk data-konvertitt i VG

Bak dette arbeidet står i journalist Håkon F. Høydal, utvikler Einar Otto Stangvik og VGTV-journalist Natalie Remøe Hansen. Kollega Øyvind Engan presenterte prosjektet på deres vegne under NODA-konferansen og bemerket bl.a. om Stangvik:

«His mind works in mysterious ways..»

Slik er altså datajournalisten nå til dags.

Engan var  selv nominert til pris i klassen for applikasjoner, med utviklingen av VGs Stortingskalkulator som beregner mandatfordelingen ut fra ulike nasjonale modeller. Uten sperregrensen hadde Høyre og Fremskrittspartiet i forrige periode hatt rent flertall i Stortinget. Med dagens mandatfordelingsmodell kunne ikke Einar Gerhardsen ha regjert landet sammenhengende 16 år etter krigen.

Øyvind Engan er for øvrig en av flere tradisjonelle VG-journalister som har tatt tilleggsutdanning i programmering og i dag arbeider som datautviklere i redaksjonen. Et smart valg, ser det ut til.

Mange av de datastøttede prosjektene som ble vist på NODA-konferansen var av det mer kuriøse eller lett underholdende slaget. Om inviterer lesere inn til tester eller til å lete fram informasjon. Sveriges Television og Danmarks Radio er ganske avanserte i arbeidet med datastøttet journalistikk. Det samme gjelder finske YLE, mens NRK ikke presenterte noen prosjekter på NODA Awards. NRK rekrutterte i fjor den prisbelønte VG-utvikleren Dan Kåre Engebretsen for å få mer sving på dette området.

Både internasjonalt og her i Norden registrerer jeg tydelige tegn på at den datastøttede journalistikken retter seg stadig mer inn mot politisk journalistikk. Et område som lenge har vært preget av kommentarjournalistikk og analog kaffeprat med kilder av anonym art. Det skal bli spennende å registrere hva man kan få fram av ukjent informasjon på dette område. Foreløpig har datajournalister i Sverige og Finland kastet seg over besøksregistrene i Riksdagen for å avdekke lobbyvirksomhet, men det er sikkert mye mer å hente her.

Kristoffer Örstadius er sikkert en av de nye reporterne som kommer til å prege utviklingen av journalistisk metode framover. På NODA-konferansen presenterte han også sitt arbeid med å avsløre hvordan svenske skip hugges opp på en strand i India – til dels av barn under livsfarlige omstendigheter – og med svenske myndigheters viten. Alt ved avansert kobling mellom internasjonale skipsregistre og satellitt-kommunikasjon.

Men han avslørte også at datakunnskap kan gi private fordeler: Han skaffet seg sin første leilighet i Stockholm gjennom dataskraping av boligregistre og i vinterferien flyr han billigere enn noen andre passasjerer takket være dataskraping av Norwegians nettsider. Datasettet sender ham en SMS når det norske flyselskapet legger ut sine billigste billetter…

Vinterens vakreste eventyr

SKUP-JURYEN I ARBEID: F.v. Bernt Olufsen, Trond Sundnes, Tone Jensen, Linn Kongsli Hillestad, Vibeke Haug, Asbjørn Olsen og Bjørn Sæbø

Jeg har lest 1000 sider de siste par ukene og er midt i vinterens vakreste eventyr. Ett tusen sider metoderapporter til SKUP – Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. Det beste av maktkritisk og debattvekkende journalistikk som er begått av norske medier i 2016.

President Donald Trump – og kanskje justisminister Per-Willy Amundsen – ville ha kalt det «fake news», men metoderapportene inneholder avslørende realiteter om kritiske forhold i samfunnet vårt. Samtidig forteller de en historie om et byråkrati som byr på innbitt motstand når det gjelder å legge fakta på bordet.

Fri og uavhengig, undersøkende journalistikk er drivstoff i samfunnsdebatten, det som i Grunnloven omtales som en «åpen og opplyst offentlig samtale».  1. april skal de beste bidragene fra mediene kåres, gjennom utdelingen av den prestisjetunge SKUP-prisen. Det er ingen spøk.

For tredje år på rad har jeg gleden av å lede SKUP-juryen, som i år skal vurdere 47 nominerte bidrag til prisen. Det er et noe mindre antall kandidater enn de foregående år, men kvaliteten ser ut til å være høyere og konkurransen jevnere enn tidligere. En tredjedel av de nominerte arbeidene kommer fra regionale og lokale mediehus. Det er også gledelig med fem kandidater fra fagpressen.

SKUP-juryen skal vurdere kandidatenes nyhetsverdi, om det er brukt nye journalistiske metoder og om avsløringen har gitt konkrete resultater eller satt tydelige spor etter seg i samfunnet. Vi skal vurdere om innholdet er vesentlig og om dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering holder mål. Dessuten er det et poeng med opplysningenes tilgjengelighet, om journalisten møter mye motstand underveis.

Kritisk, undersøkende journalistikk utfordrer ofte grenser, og det er derfor viktig at de presseetiske utfordringene er godt håndtert. Samtidig skal stoffet være originalt og godt formidlet til publikum.

2016 var året da media slo tilbake mot all verdens skatteflyktninger med Panama Papers og her hjemme ble Stavanger Aftenblads historie om «Glassjenta» til historiens lengste avisreportasje. VG måtte stå skolerett på fjorårets SKUP-konferanse og svare for seg etter mange magre år i konkurransen om de gjeveste prisene. I fjor har avisen bl.a. satt et kraftig kritisk søkelys på lederskapet i norsk idrett og avslørt Arne Treholts privatetterforsker som en gedigen bløffmaker.

I løpet av de siste 30 årene har jeg sett mange forsøk på å beskrive vår kongelige families private formue og driften av private eiendommer. Dagbladet, som de siste tre årene har vunnet SKUP-prisen, gjorde i fjor et realt forsøk på å avsløre kongelig «blandingsøkonomi».

NRKs mange redaksjoner setter også i år preg på konkurransen, bl.a. med avsløringen av indiske IT-medarbeidere med direktelinje til de mest kritiske systemet for norsk økonomi og beredskap.

Det sies at laksen er den nye oljen, men oppdrettsnæringen etterlater seg også mange ubesvarte spørsmål. Både NRK og Bergens Tidende har forsøkt å svare på noen av dem.

Jeg har her nevnt noen eksempler fra årets kandidatbunke, nærmest bare for å illustrere hva publikum går glipp av uten kritisk og undersøkende journalistikk. Juryen har bare så vidt kommet i gang med arbeidet, det er alt for tidlig å peke ut noen favoritter.

Ellers er det bemerkelsesverdig å se at mange nominasjoner fremdeles handler om evnen til å knuse det offentlige Norges forsøk på unødvendig og udemokratisk hemmelighold. I følge  Vær Varsom-plakaten er det pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Da er det forstemmende å se hvordan samfunnets omsorgstjenester gjør sitt ytterste  for å hindre mediene i å gjøre denne jobben.

Men også i 2016 ble det gjort store fremskritt i arbeidet for økt offentlighet i forvaltning og omsorgsvesen. For hvert år som  går blir det stadig vanskeligere å gjemme seg bak misforståtte regler om taushetsplikt.

Dessverre er det også flere eksempler på at varslere ikke når fram med sine advarsler i egne organisasjoner. Flere av sakene som SKUP-juryen nå skal vurdere fremkommer som følge av tips og henvendelser fra varslere som er blitt avvist av egen arbeidsgiver. Mange opplever det som et blytungt løp å varsle internt om kritikkverdige forhold, og overlater heller til journalister å gjøre jobben med å få forholdene fram i lyset.

Når man sitter og vurderer alle disse stykkene fremragende journalistikk, så føles det trist og meningsløst om medias tillit skulle synke i  befolkningen. Jeg håper virkelig at norske politikere vil vise ansvar og avstå fra å rette den type angrep og undergraving som vi nå ser i USA både mot media og rettssamfunnet.

Politikere bør akseptere at journalistikk er kritisk og avslørende. At det er ubehagelig å bli tatt med buksene nede. At journalistikk er ferskvare og ikke alltid så presis som man kunne ønske. Og at når noe er feil så er det ikke nødvendigvis falskneri eller bevisst løgn, men et resultat av hastverk og misforståelse eller rett og slett bare dårlig håndverk.

Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås, skriver i Aftenposten at aldri har den frie, kritiske journalistikken vært utsatt for styggere press enn nettopp nå. Samtidig har den aldri vært viktigere. Vi kan bare tenke oss hvordan samfunnsdebatten hadde vært uten kritisk og undersøkende journalistikk.

Vi hadde vært henvist til hver dag å snakke om været og siste nytt fra «Lothepus». Med nyhetsvarsel på mobilen, attpåtil.

Holy shit!

”Holy shit!” er en replikk som går igjen flere ganger i storfilmen ”Spotlight”, etter hvert som journalistene i The Boston Globe graver fram møkk – lag for lag i den katolske kirken. Filmen, som ble belønnet med Oscar for beste film, byr på en fantastisk og virkelighetsnær beskrivelse av undersøkende journalistikk.

Samtidig forteller den hvor viktig gravejournalistikken er for demokrati og menneskeverd, alle steder hvor den gjennomlyser maktstrukturer og finner svar på utfordringer som er oppgitt eller skjult av myndigheter. Den kritiske, undersøkende journalistikken kjenner ingen grenser. Den avslører kritikkverdige forhold lokalt, så vel som internasjonalt.

Og selv garvede reportere vil noen ganger knapt tro hva de finner. ”Holy shit”, utbrøt reporterne som gransket alle byens kirkebøker og fant ut at 87 katolske prester var skyldig i seksuelle overgrep mot mindreårige. Kirken var full av ”hellig møkk” og hemmelige forlik. Det ble startskuddet til avsløringene som rystet hele den katolske verden.

”Spotlight” er navnet på gravegruppen i The Boston Globe. Til helgen skal filmen om redaksjonens største ”scoop” vises på de norske gravejournalistenes årlige Oscar-galla i Tønsberg. 49 nominerte prosjekter kjemper om den prestisjetunge SKUP-prisen.

Også i år har jeg vært leder av SKUPs prisjury. I vinter har de 7 jurymedlemmene lest seg gjennom 1000 sider av metoderapporter, i tillegg til vedlagte kopier av artikler og innslag.Jeg skal ikke antyde hvilke arbeider som vil bli premiert, men tillater meg likevel å reflektere over noen sider ved status for norsk gravejournalistikk.

Mange er bekymret over at en sliten medieøkonomi setter kvalitetsjournalistikken under press. Det er færre nominasjoner til SKUP i år enn for et år siden. Flertallet av nominasjonene kommer fra de større redaksjonene som tradisjonelt satser på graveprosjekter: NRK, VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen og Dagbladet. Fremdeles er alt for få mellomstore- og mindre lokalaviser representert.

Det er gjennomgående høy og svært jevn kvalitet på prosjektene. Det er vanskelig å kåre vinnere med god margin. Noen prosjekter gransker forhold som ligger langt tilbake i tid. Andre griper inn i vårt høyaktuelle nyhetsbilde. Fortsatt preges arbeidene av at offentlige og private maktutøvere gjør kraftig motstand mot å bli kikket i kortene. Når det kommer til krita er festtalenes innhold om åpenhet og demokrati glemt.

Det er dessverre et særtrekk ved flere av årets metoderapporter at deler av beslutningsprosessene i kommune og stat holdes unna offentlig innsyn. I flere av sakene rapporteres det om møter, eposter og notater som ikke journalføres. Dette er en alvorlig utvikling som bør følges nøye.

Flere av metoderapportene handler om personer som opptrer under anonymitet på nettet. Det gjelder kriminell virksomhet på den mørke delen av internett, hatefulle ytringer i sosiale medier og personer som distribuerer eller laster ned barnepornografisk materiale. Norske medier utvikler stadig bedre metode for å avsløre deres identitet. De kan ikke lenger føle seg trygge bak anonyme fasader på internett.

I løpet av årets som er gått siden forrige SKUP-konferanse har mediene også tilkjempet seg innsynsrett på nye områder. NRK fikk omsider medhold i Høyesterett i kravet om innsyn i overvåkningsvideoen som viser de dramatiske minuttene hvor en person dør under pågripelse ved Oslo legevakt. Medarbeiderne i Kommunal Rapport vant også fram i kampen for å få åpnet Skatteetatens aksjonærregister for offentligheten. Dermed har alle medier fått et nytt og særdeles viktig redskap i arbeidet med å sjekke habilitet og avsløre tvilsomme dobbeltroller i samfunnet.

Fra bunken av SKUP-rapporter kan alle landets journalister også lære nye, kreative metoder for å trenge til bunns i saker der maktutøvere lykkes i å hindre offentlig innsyn.

Filmen ”Spotlight” viser med all mulig tydelighet hvor vanskelig det er for journalister og redaktører å bryne seg på lokalsamfunnets etablerte nettverk av personer som besitter makt og myndighet. I så henseende kan Boston ligne på Bergen, hvor Bergens Tidende i høst fikk gjennomgå for å kikke ordføreren og havnedirektøren i kortene. BT fikk smake massiv kritikk for sin undersøkende journalistikk.

I Boston var det den modige og nyansatte redaktøren Marty Baron som utfordret den mektige katolske menigheten. Byron er i dag sjefredaktør i en annen legendarisk avis, The Washington Post, hvor Ben Bradlee i sin tid var ansvarlig for Watergate-avsløringen. Men journalist-kult-filmen ”Alle presidentens menn” når ikke opp til ”Spotlight”s realistiske beskrivelser av undersøkende journalistikk.

Paradoksalt nok skildrer den nye filmen de lunkne holdningene til The Globes erfarne nyhetsredaktør, Ben Bradlee jr. (!), som ikke helt får seg til å tro at det kan ligge noe i tipsene. Påstandene er servert til avisen tidligere, men redaksjonen har raskt lagt dem vekk og ikke brukt nevneverdige ressurser for å sjekke dem ut på en ordentlig måte.

Jeg har sett det før – i flere redaksjoner. Tips legges vekk fordi de virker usannsynlige og krever ressurser for oppfølging. Det minner meg om hvor viktig det er at journalistene ikke gir opp og følger sakene helt i mål. Dessverre inneholder også årets SKUP-bunke eksempler på gode avsløringer som ikke er fulgt opp på tilstrekkelig vis.

Det er nå ikke lenger bare leserne som merker at medienes ressurser til undersøkende journalistikk er blitt svekket. I en av metoderapportene gjengis også kildenes reaksjon på dette:

”Stadig oftere opplever vi en sorg hos kilder over at journalister får stadig hardere leveringspress og kortere tid på å sette seg grundig inn i saker – eller ta samtaler som ikke skal resultere i en sak etterpå”, skriver journalistene bak rapporten.

Siri Gedde Dahl  – prisbelønt journalist og leder av Pressens Offentlighetsutvalg – skriver i en kronikk på nrk.ytring at viktig avslørende journalistikk ikke er noe man skaper med venstrehånden i forbifarten. De sentrale innsatsfaktorene er tid og engasjement. Begge deler er på vikende front i en medieøkonomi i krise.

”Det er skremmende få journalister som dekker landets hovedstad – med et budsjett på 65 milliarder kroner, inkludert investeringer på ti milliarder, 53 000 ansatte og ansvaret for 650 000 innbyggere”, skriver Gedde Dahl.

Regjeringssjefen i Oslo, Raymond Johansen, delte i valgkampen denne bekymringen over at folkevalgte kunne skalte og valte med milliarder uten at noen journalister kikket dem i kortene. Han bør nå være tilfreds med at VG avslørte den forurensende kommunale ”panserbilen” som frakter ham rundt i Oslo på piggdekk. Å avdekke forskjeller mellom liv og lære i politikken er en av pressens aller mest galante oppgaver.

Noen setter sin lit til at statsfinansiert gravejournalistikk, f. eks. i regi av NRK, skal hjelpe mediene til å fylle sin viktige samfunnsrolle. Andre mediehus forsøker å løse oppdraget ved å dele ut gravestipend til journalistene. Det er et stort paradoks at undersøkende journalistikk skal drives for stipendmidler mens man har penger nok til å dekke realityshow, siste nytt fra markedet for swinger-sex og beskrive elegante damerumper.

Redaktørhelten fra The Boston Globe, Marty Baron, frykter at leserne vil forlate de tradisjonsrike mediehus hvis redaksjonene ikke holder fast ved sin samfunnsrolle.  ”Egentlig er vi alle blitt nyhetsbyråer, og vi har så mange oppgaver som vi ikke hadde tidligere. Sosiale medier, video, podcast. En enorm arbeidsmengde som distraherer oss bort fra kjerneansvaret”, sier Byron.

Sjefredaktøren i The Washington Post sier til World Editors Forum at det er medias egen feil hvis innholdet blir oppfattet som en alminnelig og ubetydelig handelsvare. Det som kjennetegner journalistikk er at vi graver dypere ned og ikke bare på overflaten. Ikke bare i lange, undersøkende artikler, men at vi forsøker å trenge dypere ned hver eneste dag. Det er det leserne forventer av oss, mener Marty Baron.

”Holy shit!”. Hvor enig jeg er med ham.

 

PS. De 49 metoderapportene til SKUP (Stifelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) kan du lese her.

Tre dager med SKUP

DIPLOMVINNERE: Fem prosjekter fikk SKUP-diplom på årets mønstring av beste undersøkende journalistikk. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

TØNSBERG (VG) – Store politistyrker hadde lagt en «jernring», som det heter i pressen, rundt Quality-hotellet i Norges eldste by. I baren satt sivilkledte politifolk som tilfeldige gjester med en lyttepropp i øret. De skulle passe på 500 av Norges mest skarpskodde, maktkritiske journalister.

Nei, det var ikke justisminister Anders Anundsen som hadde sendt dem ut for å stanse flere lekkasjer fra regjeringens maktapparat. Muligens var hele hotellet en «mobilregulert sone». Det får vi aldri vite. Det vi kan rapportere fra tre dager på SKUP, er at hele konferansen «kokte» av rykter om Aftenpostens avsløring av det som «høyst sannsynlig» er ulovlig mobilovervåkning i Oslo. Aftenpostens journalister fikk juryens anerkjennelse for sitt metodiske og analytiske arbeid med saken.

Denne helgen fikk både politiet i Hordaland og justisministeren hvile i fred for nye avsløringer om Monika-saken og asylsøkende barn som skal uttransporteres. En vittig fugl på Twitter har kvitret at Justisdepartementet og Politidirektoratet nå utreder hvordan hele redaksjonen i Bergens Tidende kan sendes ut av landet med tvang. SKUP-juryen belønnet sakene om asylbarna med diplom.

ENEREN SOM VANT: Kristoffer Egeberg fra Dagbladet tok hjem den gjeve SKUP-prisen for beste undersøkende journalistikk om Forsvarets salg av marinefartøyer til krigsherrer i Vest-Afrika. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

Gode, men ubekreftede rykter vil ha det til at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide vil eksportere Dagbladets gravejournalist Kristoffer Egeberg til Lagos i Nigeria, etter at han lørdag kveld mottok den gjeve SKUP-prisen for avsløringene om Forsvarets salg av marinefartøyer til vest-afrikanske krigsherrer. Dagbladet har avfyrt en torpedo mot statsrådens særdeles uelegante håndtering av offentlighetens krav om innsyn i affæren.
Nå må forsvarsministeren møte til åpen stortingshøring 30. april.

Hadde det ikke vært for de 500 halvfulle journalistene som minglet i baren på Quality Hotell ville Stortingets kontroll- og konstitusjonskomitè – KKK som den populært kalles helt uten referanse til Ku Klux Klan – manglet fornuftige arbeidsoppgaver. Listen av SKUP-vinnere er som å høre KKKs leder, Martin Kolberg, referere fra komiteens agenda.

Samferdselsminister Ketil Solvik Olsen er ansvarlig for Vegvesenets hemmelighold av ulykkerapporter som i en årrekke har truet rettssikkerheten til sjåfører som er innblandet i dødsulykker. VG fikk et svært etterlengtet SKUP-diplom for sine avsløringer.

Finansminister Siv Jensen er ansvarlig for kvaliteten på kvalitetssikringen av statens store byggeprosjekter med investeringer på over 500 millioner kroner. NRK Brennpunkt fortjente heder for å avdekke galskap satt i system med innleide konsulenter på alle sider av bordet.
For NRKs nyhetsdivisjon må det imidlertid være et problem at man ikke makter å få satt dagsorden i nyhetsbildet gjennom oppfølging av en så viktig sak.

Svært mange av de 63 metoderapportene som forelå til årets SKUP-konferanse handler om maktapparatets innsyns-krig mot journalister som vil informere om det som skjer i samfunnet. Det gjelder kommuner og offentlige institusjoner, og ikke minst regjeringsapparatet. Våre topp-politikere må ta en vesentlig del av ansvaret for at hemmelighold gjennomsyrer alle nivåer i administrasjonen.

Derfor virket det nesten malplassert når statsminister Erna Solberg kom til SKUP-konferansen fredag kveld med en såkalt «roast» – et litt uhøytidelig og røft tilbakesvar til journalistene etter mønster fra president Obamas årlige middag med pressen. Erna brukte store deler av talen til å harselere over banalt tabloide nyhetsvinkler om helse og sånt. Verst gikk det ut over VG. Og hun talte dessuten om sin store sans for omtalen av viktige menneskeskjebner som i «Odin-saken» og i «Janne-saken». Da statsministeren forlot scenen, etterlot hun seg et par-tre lytteposter i baren.

Men SKUP-konferansen handler definitivt ikke om banale klikk-vinnere på nettet. Bransjens nye buzz-ord er «Impact» – gjennomslagskraft. Ingenting har gjennomslagskraft som god, undersøkende journalistikk. De 500 journalistenes opphold på Quality Hotell var virkelig en mønstring av kvalitetsjournalistikk. Vi lever i en gullalder for både journalistikk og brukere av media. Aldri har kvaliteten vært så høy og brukerne kan ta til seg innhold helt uavhengig av tid og sted.

Journalistene på SKUP lar seg inspirere av sine kollegers suksess og metode. Slik slipes knivene i redaksjonene. Erna & Co kan nok vente seg skarpere oppgjør med ulveflokken i tiden som kommer. For journalistikken vil bli enda bedre til neste vår.

—-

* Artikkelforfatteren er leder av SKUP-juryen.

Medaljens bakside

EKSPERT I ÅPENHET: Danske Oluf Jørgensen dømte Finland først i mål, knepent foran Norge i det nordiske mesterskap i åpenhet på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Foto: LISA RYPENG

Mens Petter Northug gikk turrenn i Faluns VM-løyper ble det arrangert Nordisk Mesterskap i åpenhet i Litteraturhuset i Oslo. Her stakk Finland av med gullmedaljen knepent foran Norge. Som i skisporet kom Danmark sist i mål.

Men medaljen har en bakside: Med Offentlighetsloven i hånd må mediene fortsatt kjempe en innbitt kamp mot byråkratene for å sikre folk innsyn i viktige samfunnsforhold og beslutningsprosesser.

Jeg har laget mitt egen lille «forskningsprosjekt». Som leder av juryen for SKUP-prisen (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) har jeg lest 63 metoderapporter fra noen av de beste journalistiske arbeider siste år. De nominerte journalistene har publisert avsløringene som preget samfunnsdebatten i 2014 og som fikk konsekvenser. I ca. 40 av rapportene fortelles det om massiv motstand fra kommunal og statlig forvaltning, eller manglende tilgjengelighet til informasjon. Hvordan er det mulig i et år hvor vi feiret den norske Grunnlovens jubileum?

Grunnloven slår fast at det tilligger Staten å legge til rette for at vi har en offentlig og opplyst samtale. I følge lovens bokstav har vi også offentlighet i forvaltningen som hovedregel. Problemet er bare at det samtidig finnes 400 unntaksparagrafer i lovverket. Taushetsplikten forekommer i 100 bestemmelser alene.

Vi har altså med en lovmessig sveitserost å gjøre.

Den danske offentlighetsrådgiveren Oluf Jørgensen har utgitt boken «Offentlighet i Norden». Sist onsdag var han måldommer da Offentlighetsutvalget i Norsk Presseforbund arrangerte det nordiske mesterskap i åpenhet. Det er store forskjeller i lovverket som regulerer offentlighetsprinsippene i landenes nasjonale lovverk.

Sverige fikk sine offentlighetsregler allerede i 1766. Danmark og Norge kom etter med lovfestede rettigheter til innsyn først i 1970-årene. Norge har tatt en lederposisjon gjennom sin elektroniske postjournal. Island er gått lengst i å etablere et særskilt klageorgan for den som får sine innsynskrav i offentlig forvaltning avslått.

Alle de nordiske land har unntak for sensitive personopplysninger, men i Sverige har pressen større tilgang til generelle personopplysninger. Norge har på sin side miljøinformasjonsloven og loven om produktkontroll, som i mange tilfelle åpner en sidedør til forvaltningens hemmelige liv.

Finland utmerker seg gjennom rett til innsyn på et tidligere tidspunkt i den politiske beslutningsprosess. I Norge holdes selv faglige vurderinger av faktiske forhold unna media i beslutningsprosessen. Det er heller ikke innsyn i kommunikasjonen mellom politikere i departement og storting.

Danmark er altså det mest lukkede land i Norden. I følge professor i offentlig rett, Erik Boe, har flere hundre års åpenhetskultur skapt en langt bedre praksis i Sverige. Her er det en selvfølge at offentlig ansatte er til for å betjene allmennhetens interesser – ikke nedkjempe dem.

I Norge bruker undersøkende journalister uker og måneder på omfattende innsynsprosesser med klage til Sivilombudsmannen som endestasjon. Stortingets ombudsmann for forvaltningen mottar årlig ca. 160 klager over avslag på innsynsbegjæringer. Han har ingen sanksjonsmyndighet og gir medhold i bare 13 prosent av klagene. Flere klager som bl.a. gjelder innsyn i sammenstillinger av informasjon må avgjøres skjønnsmessig.

Sen saksbehandling er en gjenganger hos Sivilombudsmannen. Et annet ord for dette er trenering.

– Samtlige offentlige instanser vi var i kontakt med, motsatte seg publisering, skriver journalistene i en metoderapport om forhold som var så rystende at de fikk plass i statsministerens nyttårstale.

Tilgang til dommer og statistikk er ofte avgjørende for å belyse uheldige trekk ved vårt samfunns utvikling, og for å sikre rettssikkerhet. Men informasjonen er ofte utilgjengelig lagret, eller forvaltningen vil ikke ta seg tid til å hende den fram.

Journalistene rapporterer også om en voksende hærskare av informasjonsmedarbeidere som ser det som sin oppgave å hindre publisering av kritiske opplysninger. Som opphavsmannen til en av fjorårets viktige avsløringer skriver:

– Det oppleves som om offentlige myndigheter driver systematisk trenering, motarbeidelse og hemmelighold. En kan stille spørsmål ved om hæren av informasjonsrådgivere, som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene, jobber for åpenhet og tjener det norske demokratiet eller er satt der til å beskytte eget byråkrati og egen ledelse..

Det er rett og slett deprimerende lesning.

Jakten på Skupet

SKUP-VINNERE 2014: Dagbladets Linn Kongsli (t.v.) Hillestad og Espen Sandli vant med reportasjen «NullCTRL» om datasikkerhet. Til høyre Bergens Tidende-journalistene Ingunn Røren og Ingrid Fredriksen som vant med saken «Sviktet – Jannes historie», om en alvorlig skadd kvinne med store talevansker. Foto: HELLE GANNESTAD, SKUP

Det er journalistens våte drøm: Æren og berømmelsen gjennom å ha begått det store skupet. Å kunne avsløre det som maktpersoner og myndigheter har villet tildekke. Å flombelyse urett i samfunnet.

Gjennom et par uker har jeg lest metoderapporter fra noen av de beste journalistiske arbeidene i fjor. Jeg har fått det ærefulle oppdraget med å være leder for årets SKUP-jury, og i dag møttes SKUP-juryen til sitt første møte.

SKUP står for Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse og ble stiftet i 1990. I år er det 24. gang denne grave-prisen deles ut. Stiftelsens formål er å fremme kompetanse i undersøkende journalistikk, dele metodiske kunnskaper og arrangere et stort årlig seminar hvor de beste arbeidene stilles ut foran 450 journalister og redaktører.

Mange pressefolk frykter at den journalistiske kvaliteten er presset av den digitale transformasjonen som pågår i mediebransjen. Hundrevis av journalistjobber legges ned og samfunnsviktige oppgaver legges på færre hoder. Det antas at omstillingen av mediebransjen legger en kvelende hånd på tidkrevende graveprosjekter.

Bunken av SKUP-nominasjoner tyder ikke på at dette er tilfelle. I år skal juryen vurdere 63 nominasjoner, og det er 21 flere prosjekter enn fjoråret. Juryen skal bedømme det nest høyeste antall kandidater noensinne. Hele landet er representert – fra Agderposten i sør til NRK Sápmi i nord.

Jeg skal vokte meg vel for å forutsi noe om hvem som fortjener den gjeve SKUP-prisen med gull-kuben og 50 000 kroner, eller diplomer for fremragende journalistisk metode. Bare konstatere at det er mange imponerende arbeider å velge mellom. Jeg gjenkjenner et stort antall saker som virkelig satte dagsorden for fjorårets samfunnsdebatt, og mange av debattene pågår fremdeles.

Det finnes et gjennomgående trekk, som jeg skulle ønske at våre fremste ansvarlige politikere tok seg tid til å studere når metoderapportene snart blir offentliggjort: Det er den krampaktige innsatsen som maktpersoner og offentlige myndigheter legger for dagen når det gjelder å hindre åpenhet og innsyn i det som skjer i vårt samfunn. Det er virkelig deprimerende lesning for den som elsker demokratiet.

Undersøkende journalistikk er som et saftig motbakkeløp. Det er anstrengende og tar tid. Motvillige representanter for privat og offentlig makt gjør sitt ytterste for at forhold som har med menneskers velferd og rettssikkerhet å gjøre, aldri skal bli kjent. Offentleglova brytes systematisk av byråkrater som skyver taushetsplikt foran seg. Undersøkende journalister må nedkjempe dem i skanse etter skanse gjennom klage, anke, klage, anke.

Statsminister Erna Solberg burde personlig sette seg ned med journalistikkens metoderapporter fordi samlingen avdekker et alvorlig sykdomstegn ved vårt samfunn og ikke overlate spørsmålet om åpenhet til en tass av en statsråd.
I vårt digitaliserte samfunn er datastøttet journalistikk blitt en stadig viktigere metode. Selv om det offentlige vegrer seg mot dokumentinnsyn, ligger mye avslørende informasjon begravet i store mengder rådata. Jeg registrerer at journalister og redaksjonelle utviklere stadig blir mer oppfinnsomme og dyktige til å destillere slike data til sterk vare.

Avgjørende i de fleste saker er likevel en gammel og velprøvd metode: Evnen til å stille gode spørsmål, se sammenhenger og etablere et godt personlig forhold til kildene.

En drøy uke før årets SKUP-konferanse skal Norsk Presseforbund dele ut Den Store Journalistprisen. Det foreligger 16 nominasjoner til denne prisen og en god del av disse er også nominert til SKUP-prisen. Noen av de nominerte er også nominert for langvarig og god innsats i faget, i tillegg til redaksjoner, f. eks. Dagbladets Magasinet, som feirer sitt 15 års jubileum. Sist helg ble det delt ut priser for datastøttet journalistikk på NODA15-konferansen, og et par dager senere SOME-priser(sosiale medier). Senere kommer konsern-priser og regionale pressepriser og kringkastingspriser. Det mangler ikke på slike insentiver i mediebransjen.

I Sverige avholdes Gräv, broderfolkets svar på SKUP, i slutten av mars. Her opplever man nå en markant nedgang i antall nominerte kandidater. Guldspaden, som prisen heter, deles ut i hele ni ulike mediekategorier. Etter nedleggelse av TV4s lokalredaksjoner og omorganisering i Sveriges Television er det særlig innen lokal TV og radio at nedgangen er størst. I Sverige er det derimot en stor økning i bidragene fra lokale og regionale aviser.

Det samme kan vi dessverre ikke registrere i Norge. Det er et forholdsvis lite knippe mediehus som dominerer kandidatlisten. NRK har 12 nominasjoner, Aftenposten 9 og det er 6 fra VG. I tillegg er det flere fra mediehus som Dagbladet, Bergens Tidende og TV2. Det kan se ut som det er et behov for å styrke lokalavisenes mønstring av god, undersøkende journalistikk.