Parallellslalåm i retten

BERGEN – Det ligger an til en spennende parallellslalåm mellom dommere i Oslo og Bergen Tingrett i striden om medienes bruk av private etterlysningsbilder i Dung-saken. I dag hevet tingrettsdommer Arne Fortun retten i saken mot Bergensavisen. I neste uke tar Oslo Tingrett fatt på saksanlegget mot Dagbladet med samme tema. 

De to domstolene skal foreta kompliserte avveininger mellom ytringsfrihet og opphavsrett og hensynet til privatlivets fred i en sak som vi knapt har sett maken til i Norge. De to dommerne kan vel ikke konferere seg imellom om utfallet, så det blir spennende å se hva de to domstolene legger vekt på. 

Dom i saken mot Bergensavisen kan ikke ventes før om to-tre uker. 

Bjarte og Helene Larsen (ektemann og svigermor til savnede Dung Tran Larsen) har krevd til sammen 1,7 millioner kroner i erstatning og oppreisning fra Bergensavisen for avisens bruk av i alt 12 private etterlysningsbilder. 

I dag fikk retten høre partenes prosedyreinnlegg, som inneholdt til dels kompliserte juridiske avveininger av rettsprinsipper som står mot hverandre. Det sentrale spørsmålet synes å være om publiseringen av savnetbilder knyttet til etterforskningen i en kriminalsak også er å regne som en etterlysning.  Altså at bildene utgjør et selvstendig publiseringsobjekt som kan bidra til at Dung finnes, uavhengig av sammenhengen som publiseringen skjer i. 

Bjarte og Helene Larsens advokat Arild Dyngeland mener at publiseringen ble en krenkende belastning etter at mor og sønn sammen med to andre familiemedlemmer ble siktet for drap og frihetsberøvelse i saken. De to ble løslatt etter nesten tre måneder i varetekt og straffesaken mot dem ble senere henlagt på grunn av bevisets stilling 

For Bergensavisen står det som et sentralt poeng at bildene fungerer som en etterlysning i enhver sammenheng så lenge kvinnen ikke er funnet. Avisen mener derfor at saken har stor prinsipiell betydning for hele norsk presse. 

Det er også juridisk uenighet om hvorvidt det foreligger samtykke til publiseringen. I åndsverklovgivningen behandles ulike former for samtykke som kan ha betydning for utfallet. Første slalåmport er imidlertid i hvilken grad det kan godtgjøres at prinsippet om ytringsfrihet må ha forkjørsrett i forhold til opphavsrett og åndsverklov i denne saken. 

I prosedyreinnleggene ble det vist til flere kjente medierelaterte rettsavgjørelser som kan ha betydning for utfallet, særlig saken mellom Se & Hør og ekteparet Andrine Sæter/Lars Lillo Stenberg. Denne saken gikk helt til menneskerettsdomstolen i Strasbourg, hvor ytringsfriheten – retten til å publisere bilder av parets bryllup – til slutt vant fram. 

Også dommen  mot Memo (Dag bladets nedlagte magasin), som stigmatiserte en libaneser bosatt i Norge på sin førsteside, trekkes inn i saken. Det samme gjelder en dom mot NRK som filmet en mann med barn som kjøpte narkotika på Plata i Oslo.

Det er blitt hevdet at et tap for Bergensavisen i denne saken kan få konsekvens for hvordan hele norsk presse vil praktisere etterlysninger. Jeg tviler egentlig på det. Jeg tror ikke det finnes mange andre pårørende som vil fremme et slikt krav, mens et familiemedlem fortsatt er savnet.

Bergen in absurdium

 BERGEN – Ingen giftering. Ikke et ord om savn. Bare sterke ord om belastningen ved å få sitt private hjem invadert gjennom medienes bruk av etterlysningsbilder i saken om den savnede Dung Tran Larsen. 

Politiet er overbevist om at hun er tatt av dage. Letingen gjenopptas hver gang det kommer inn nye tips fra publikum. I rettssal 3A i Bergen Tinghus sitter hennes ektemann, Bjarte Larsen (51) og forklarer seg lavmælt om medienes bruk av private bilder som han og moren har opphavsrett til. 

Han forlanger 1 270 000 kroner i erstatning og 100 000 kroner i oppreisning fra Bergensavisen. Moren, Helene Larsen krever et noe mindre beløp. Til sammen skal disse beløpene gjøre opp for verdien og ubehaget ved at avisen har brukt i alt 15 ulike motiver av Dung i sin dekning av saken. 12 av motivene er ikke utlevert av politiet, men gitt flere medier av Dungs foreldre som kom fra Vietnam til Norge for å få ny fortgang i letingen etter sin savnede datter.  

Bergensavisen bestrider ikke lenger at Bjarte og Helene Larsen har opphavsrett til bildene. 

Avisen hevder likevel rett til å bruke dem, at foreldrene hadde en slags hjemmel i nødrett til å utlevere dem til pressen. Og hvem spør egentlig nære pårørende om opphavsrettslig klarering av private bilder i deres fortvilte forsøk på å få mer oppmerksomhet rundt et savnet familiemedlem. 

Saken, som ble innledet i retten i går, føles svært spesiell. Ja, nærmest absurd. Kravet fra Bjarte Larsen har sammenheng med at han og moren ble siktet for drap og varetektsfengslet i nesten tre måneder. Straffesaken ble senere henlagt etter bevisets stilling, Nå vil de ha erstatning for kommersiell verdi av bildene, siden disse også ble brukt som illustrasjoner til medieoppslag om drapsetterforskning, siktelse, fengsling og henleggelse. Altså ikke bare i etterlysningsøyemed. 

Men det er et poeng at bildene har en selvstendig etterlysningsfunksjon hver gang de benyttes i mediene, så lenge Dung ikke er funnet. Dette ble bekreftet av et vitne i retten i går. Politistasjonssjef Tore Salvesen bekreftet dessuten at det var et poeng å vise et mangfold av bilder av den savnede. 

Familien Larsen og deres prosessfullmektig, advokat Arild Dyngland, mener derimot at det er utilbørlig å bruke ikke-klarerte private bilder, som vise interiør, sladdede barn og svennebrev på veggen i deres private hjem selv om hovedpersonen i forgrunnen er den savnede Dung.

Kravet er spesifisert til 10 000 kroner pr. publisering i papiravisen. 20 000 kroner pr. publisering på nettet. Det opprinnelige kravet var på 50 000 kroner pr. bilde/publisering. 

Bergensavisens prosessfullmektig, advokat Thomas Rieber-Mohn, gjorde i retten i går et vesentlig poeng av at kravet om å stanse publiseringen av de omstridte bildene ikke ble fremmet før det var gått nesten tre år etter forsvinningen og første gangs bruk. 

Rieber-Mohn mener det er en serie frifinnelsesgrunnlag i denne saken. De viktigste er at publiseringen er en del av ytringsfriheten og at pressen utfyller sin samfunnsrolle når man publiserer slike bilder. Billedbruken har også samfunnsmessig interesse som nyhetssak. Åndsverkslovgivningen inneholder for øvrig en unntaksbestemmelse når det gjelder vern og vederlag når bildene benyttes i forbindelse med etterlysning, etterforskning eller som bevismiddel. 

Hvis retten velger å se bort fra disse frifinnelsesgrunnlag, mener Bergensavisens advokat at Scanpix bildebruksatser skal legges til grunn – 868 kroner pr. bilde utenfor abonnement. Dette skule tilsi en erstatning på til sammen 93 000 kroner til mor og sønn. Altså milevidt unna det nivå som Larsens har påberopt i denne saken. 

Bergensavisens sjefredaktør, Anders Nyland, viste i sin partsforklaring til den pågående Sigrid-saken i Oslo, hvor det stadig offentliggjøres nye etterlysningsbilder – også av ganske privat karakter – alt i den hensikt å gjenfinne jenta så raskt som mulig.

 

Skamløst i Bergen

GRAVER OG LETER: Politiet har søkt etter savnede Dung Tran Larsen i fem år. Dette bildet er fra 2007. Foto: HALLGEIR VÅGENES

Onsdag denne uka innleder Bergen Tingrett behandlingen av det mest skamløse krav jeg har sett fremmet overfor noe medium i en rettssal. Ektemannen og svigermoren til den savnede Dung Tran Larsen krever millionbeløp av Bergensavisen for bruk av etterlysningsbilder i saken. 

Senere i høst må Dagbladets redaktør innfinne seg i Oslo Tingrett i samme ærend. Deretter følger saksanlegget mot Bergens Tidende. Så mot NRK og TV2. Opprinnelig var også VG stevnet av mor og sønn Larsen, men denne saken ble forlikt ved rettsmekling av prosessøkonomiske grunner. 

Bjarte og Helene Larsen, som ble siktet for drap og frihetsberøvelse av Dung og satt varetektsfengslet i nesten tre måneder, satser nå på å håve inn mange millioner i oppreisning og erstatning på grunn av medienes bruk av private etterlysningsbilder.

Bildene ble dels utlevert av politiet, dels gitt til redaksjonene av Dung`s foreldre sammen med en innstendig bønn om å publisere dem. Mor og sønn Larsen har krevd 50 000 kroner for hver gang bildene er brukt. 

I sommer var det fem år siden Dung Tran Larsen forsvant fra sitt hjem i Bergen, bare en måneds tid etter at hun hadde født ekteparets barn. Forsvinningen er forblitt et uoppklart mysterium, men politiet er overbevist om at hun er tatt av dage. Ektemann og svigermor var mistenkt og ble varetektsfengslet, men Riksadvokaten henla straffesaken under henvisning til bevisets stilling i september 2009. Forsvinningssaken er imidlertid ikke lagt bort og etterforskes fremdeles. 

Gjennom tre år brukte et stort antall medier de private etterlysningsbildene uten at mor og sønn Larsen reagerte på dette. Et år etter straffesakens henleggelse fant de tiden inne til å kreve oppgjør. 

Over hele verden spiller media en helt sentral og viktig samfunnsrolle i forbindelse med forsvinningssaker. Allmennhetens oppmerksomhet vekkes gjennom etterlysningsbilder. Medias engasjement anses som det kanskje viktigste bidrag til oppklaring og lykkelig gjenforening. Selvsagt kreves det ingen betaling for at familiemedlemmer av savnede stiller sine private bilder til disposisjon. 

Familien Larsen har fremsatt sine krav mot mediene under henvisning til åndsverkloven, som verner om opphavsretten til bildene. Til sammen dreier det seg om 8-9 motiver, tatt i private sammenhenger som bl.a. bryllup og barnedåp. Kravet er knyttet til den del av publiseringen som er funnet sted etter at Bjarte og Helene Larsen fikk status som siktet i saken og fram til i dag. 

Bergensavisen har under saksforberedelsen svart med at man nærmest vil føre sannhetsbevis for at motparten har vært delaktig i Dung`s forsvinning og sannsynlige død.  Avisen viser i denne forbindelse til at Bjarte Larsen frivillig har betalt 240 000 kroner i erstatning til Dung`s foreldre. Man mener at det i dette ligger en åpenbar erkjennelse av skyld. 

Det er usikkert om dette kortet vil vinne fram i retten. Jeg har mer tro på argumentet om at ytringsfriheten må settes foran prinsippet om opphavsrett til åndsverk i en nyhetssak som denne. Europeisk rettsforståelse setter svært strenge krav til den som vil hindre publiseringen av bilder på savnede personer. 

I åndsverkloven er det dessuten gjort et uttrykkelig unntak for bruk av bilder i forbindelse med etterlysning, etterforskning og som bevismiddel. Det ville etter mitt skjønn ikke være urimelig om slike betraktninger ble lagt til grunn av retten. 

Dersom retten skulle komme til motsatt konklusjon er det mitt inderlige ønske at oppreisningsbeløpet settes til – ikke 50 000 kroner pr. bilde/brukt, men 50 øre pr. bilde/brukt i avisen. Noe annet vil bli oppfattet som direkte uanstendig. 

For moralen i denne saken er en annen historie. Jeg er redd mine ord på sånt er av en karakter som ligger utenfor for hva redaktøren av Verdens Gang finner det anstendig å sette på trykk i avisen.

Politiet vitner

Politietterforskeren som har avsvaret for Dung Tran Larsen-saken vil vitne etter anmodning fra Bergensavisen. Politiinspektør Tore Salvesen fra Laksevåg politistasjon i Bergen er delvis løst fra sin taushetsplikt når han setter seg i vitneboksen på onsdag eller torsdag. 

Politiet i Bergen har tidligere vært meget frittalende når det gjelder familien Larsens påståtte delaktighet i Dung`s forsvinning. Ansvarlige tjenestemenn har gitt uttrykk for at man føler seg meget sikre på hva slags sak dette er. Dermed blir det spennende å høre hva Salvesen nå vil si fra vitneboksen.

 

Tilfellet Thomas Quick

PÅ FJELL: Thomas Quick blir geleidet av politi og pleiere under befaringen på Fjell i Drammen i 1996. Foto: SVEN ERIK RØED, DT & BB

«Seriemorderen» Thomas Quick viste seg å være en syk skrønemaker. Han ble dømt for åtte drap i Sverige og Norge. Denne uka kommer boken om den største rettsskandalen i Skandinavia i moderne tid. 

Men det er ikke rettsstatens profesjonelle aktører som avslører justismord. I sak etter sak er det journalister som må stille de kritiske spørsmålene som avdekker rettssystemets mest åpenbare svakheter: 

• TV-journalisten Hannes Råstam dokumenterte at Sture Bergwall – alias Thomas Quick – hadde avgitt tilståelser på løpende bånd i dyp medikamentrus. Han «tilstod» å ha drept mer enn 30 personer og ble bl.a. dømt for drapet på 9-årige Therese Johannessen i Drammen, 17-årige Trine Jensen og 23-årige Gry Storvik i Oslo-området i 1980-årene.
• Den tidligere TV-journalisten Tore Sandberg står bak opprullingen av justismordene på Per Liland i Fredrikstad og Fritz Moen i Trondheim. 

På hver sin måte er dette noen av de mest dystre kapitler i den norske påtalemaktens moderne historie. Det handler om uoppklarte mord – utgått på dato. Om langdryge prosesser til pinsel og smerte for de etterlatte. Uten svar. 

Journalisten Hannes Råstam brukte de siste årene av sitt liv – han døde sist vinter – til å samle dokumentasjon om Thomas Quicks tilståelser og behandlingen han fikk på den rettspsykiatriske institusjonen Säter i Sverige. For hver tilståelse han kom med, ble han «premiert» med nye doser narkotika. 

Tilståelsene resulterte i åtte dommer for drap begått i tidsrommet far 1976 til 1988. Felles for sakene er at han ble dømt uten fellende tekniske bevis eller vitnesbyrd. Nå er han frikjent i tre av sakene, en av disse er Therese-saken. Det er innvilget rettslig gjenopptagelse av Trine-saken og Gry-saken, hvor Thomas Quick ble dømt så sent som i år 2000. 

Råstams bok «Tilfellet Thomas Quick – En seriemorder blir skapt» ble ferdigstilt av redaktør Mattias Gøransson, som samarbeidet med den dødssyke TV-journalisten inn i det siste. Den siste uken har boken fått bred oppmerksomhet i svenske medier. Den norske oversettelsen foreligger allerede denne uken på Aschehoug Forlag. 

Hvordan kunne det skje at nesten ingen stilte kritiske spørsmål til etterforskningen og tiltalen? 

Ingen kriminalsaker skaper så stor oppmerksomhet i mediene og så sterkt folkelig engasjement som når unge jenter plutselig forsvinner eller blir funnet drept av ukjent gjerningsmann. Dette ser vi også et tydelig eksempel på i disse dagers Oslo. 

I løpet av mine 37 år som reporter, deskhai og redaktør har jeg hatt befatning med alle disse sakene: Sigrid-drapet, Torunn-drapet, Trine-drapet, Gry-drapet, Marianne-saken, Therese-saken, Trude-drapet, Kristin-drapet, Birgitte-saken. Bruken av ofrenes fornavn bringer dem inn i vår nærhet. Det vokser fram et intenst ønske om oppklaring og pågripelse. 

Noen ganger kan dette ønsket bli så intenst at det blender for motforestillinger hos både etterforskere, advokater, rettspsykiatere og dommere – og selvsagt også journalister. Thomas Quick skal angivelig ha lest om Therese-saken i en knapp notis i VG og i det første avhøret skal han ha beskrevet høyblokkene ved Fjell i Drammen som en liten klynge med småhus. Påtalemyndigheten lot ham senere virre rundt i østlandske skoger i narkorus for å påvise steder hvor han skulle ha gjemt sine ofre. Vi i media lot oss enkelt overbevise av påståtte funn av forkullede beinrester som skulle stamme fra et menneske og ikke et dyr. 

Få saker har vakt et så sterkt folkelig og journalistisk engasjement som Therese-saken. Ved et tilfelle måtte jeg gripe inn og stanse et par reportere som ville starte graving etter henne i et sandtak for egen hånd. Både etterforskning og journalistikk drives fremover av ønsket om oppklaring. Kjølig analytisk distanse er sjeldnere til stede. 

Jeg kjenner journalister som har dekket både etterforskningen og rettssaken mot Per Liland og som dekket de to drapene som Fritz Moen ble dømt for. Flere av dem lot seg ikke, for å si det forsiktig, imponere av Tore Sandbergs avsløring av justismord og dobbelt justismord. 

Kanskje trakk vi for hastige konklusjoner i Quick-saken, også..

Uoppklarte saker

Alt for mange av draps- og forsvinningsakene med unge jenter involvert er forblitt uoppklarte kriminalsaker. I Norge blir slike saker strafferettslig foreldet etter 25 år. I Sverige vekker Quick-saken ny debatt om praksis på dette området. 

For to år siden ble foreldesesfristen for drap avskaffet i svensk strafferett. Etterforskningen kan nå gjenopptas i alle drapssaker hvor ugjerningen fant sted etter 1. juli 1985 og hvor gjerningsmannen er fylt 21 år på drapstidspunktet. Svensk politi har dessuten gjenopptatt etterforskningen av et drap som Thomas Quick ble frikjent for i 2010. Det er også fremsatt krav om å nedsette en offentlig granskingskommisjon som skal utrede hvordan «Tilfellet Thomas Quick» kunne oppstå i den svenske rettsstaten. 

I Norge utløper foreldelsesfristen i Therese-saken neste sommer.

Høyt spill om fotball

FREKK VINKLING – DN`s førsteside 11.juli

Vålerenga-manager Martin Andresen sier at han er blitt offer for det verste overtramp i pressen noensinne. Har han glemt at de fleste overtråkk i fotballens verden er selvforskyldte?

Den tidligere landslagskapteinen for Norge ble rasende da Dagens Næringsliv 11. juli trakk hans navn og rykte inn i kampfiksingsskandalen som i sommer har rystet Norges Fotballforbund. 

Artikkelen handlet om spilleren Martin Andresen i en gammel historie om hvordan han vant penger på en kamp der utfallet var gitt på forhånd. Andresen hadde fått tips fra sin landslagskollega Frode Olsen om at laget hans, Sevilla, ville tape en kamp mot Real Oviedo i La Liga. Tapet skulle være en hevnaksjon mot byrival Real Betis, som da ville rykke ned. 

Jeg må innrømme at denne historien vekket meg fra mitt sommersløve medieblikk. Jeg har nemlig lenge hatt inntrykk av at det eksisterer ganske usunne holdninger til spill i deler av miljøet rundt norsk toppfotball. 

Historien om Martin Andresen er gammel, men han forsvarer fortsatt retten til å spille om penger på grunnlag av eksklusiv innsideinformasjon. – Det er som å spille på stalltips. En lovlig del av gambling, mener han. 

Martin Andresen har i år spilt et par fotballkamper for Follo, hvor spillere nå er siktet for kampfiksing. Hans gode venn treneren etterforskes av politiet for å ha gitt interne opplysninger om laget mot betaling fra gamblere. 

Etter Vålerengas knepne seier mot Odd tidligere i sommer lot Martin kampanalyse være kampanalyse og tok i stedet et rasende oppgjør med DN`s journalister da han kom ut i mixed sone på arenaen: 

– Dette er det verste overtrampet jeg noensinne har opplevd fra media, sa Martin til VG Nett.  Ifølge NTB hadde han «lyst til å anmelde saken». Reaksjonen ble muligens fremkalt av DN`s frekke førstesidetittel «Spilte på fikset kamp». 

Vålerenga-manageren slapp til med et kort innlegg i DN, hvor han karakteriserte oppslaget 11. juli som «uakseptabelt». Her skriver han at det verken er uvanlig eller uetisk å tippe med slik kunnskap. 

Spørsmålet er likevel om det er i samsvar med idrettens idealer å spille på kunnskapen om et lag som vil tape en kamp for å ramme sin nærmeste rival. Harmonerer dette med god moral innen toppidrett? Er det forenlig med et forbilledlig lederskap innen idrett å forsvare «lovlig gambling» på en så lettvint måte? 

Det er et merkelig paradoks at norsk idrett lever godt på inntekter fra Norsk Tipping, som nå ser ut til å ha blitt brukt som arena for kampfiksing.  Nettopp derfor er det viktig at idrettens toppfigurer lever på trygg avstand fra gamblingens grenseland – ikke bare lovmessig, men også i en idrettsetisk forstand. Tilfeller av spillegalskap i fotballmiljøet har vist at sunne forbilder er viktige. 

Noen ganger er det slik at motangrepet på media kan føre til et større omdømmetap enn selve omtalen. Jeg mener at Dagens Næringsliv var i sin fulle rett til å publisere historien om Martin Andresens høye spill på oddsen. Den er relevant og gir allmennheten innsyn i tankegangen som ligger bak gambling innen fotballen og hos Martin Andresen spesielt. 

I presseetisk forstand er ikke artikkelen særlig problematisk, selv om førstesidetittelen er litt på kanten. Det er heller ikke grunnlag for å anmelde saken til politiet som en straffbar ærekrenkelse. Ifølge norsk rettspraksis (og den finnes faktisk) er det tillatt å publisere langt mer krenkende og provoserende omtale av trenere enn denne. 

I min tid som redaktør av VG kom jeg i skade for å påføre Martin Andresen større omdømmetap enn dette. Jeg tenker her på presentasjonen av en kåring som Norges mest sexy fotballspiller, ledsaget av et bilde hvor den nakne kroppens edlere deler var beskyttet av kun en fotball. Et bilde som senere ble grovt misbrukt av engelske tabloider da Martin ville prøve seg som spiller i Wimbledon. 

Jeg har også et annet smertefullt oppslag på samvittigheten. Publiseringen av nyheten om Martin Andresens åtte trenere i Vålerenga, grepet som skulle gjøre Enga til Norges svar på Barcelona!? 

Snakk om overtråkk! Jeg hadde ikke satt fem øre på den innsideinformasjonen..

Tid for agurker

22.juli i fjor ble sommerstillheten brått brutt av terrorbomben og skuddsalvene på Utøya. Agurktiden var med ett over. Nå når terrorsakens rettsmaraton er over, kan sommerstillheten igjen senke seg over avisspaltene. Det er atter tid for agurker, mens vi venter på dommen i slutten av august. 

I nesten et år har norske medier rapportert alle detaljer fra terrorsaken, til overmål volumiøst mener kanskje mange. Men en sak av slike historiske dimensjoner kan ikke måles utelukkende av publikums smak og behag. Den må dekkes bredt og omfangsrikt. 

Historien vil sikkert også felle en dom over medienes rolle i denne saken, men sommerstillheten kan være tid for en liten oppsummering: 

Terrordekningen har vært informativ, nærgående og menneskeorientert uten mange alvorlige brudd på pressens etiske regelverk.

Terrordekningen har avslørt samfunnets sårbarhet og fatale mangel på beredskap.

Terrordekningen har reist en vesentlig debatt om de ytterliggående meningenes plass i det offentlige rom.

Terrordekningen har avdekket mangler ved vårt rettspsykiatriske system.

Terrordekningen er ikke blitt hjulpet av utstrakt åpenhet fra myndighetenes side. 

Ingen har hittil våget å plassere et politisk ansvar for alle manglene som førte til at terrorhandlingen fikk så omfattende og grufulle konsekvenser. Mediene har levert tonnevis av informasjon til 22.juli-kommisjonen, men det gjenstår å se om den vil felle noen dom over våre politikere i denne saken. Alle er tilsynelatende opptatt av at det er bare en mann som må bære ansvar – Anders Behring Breivik. 24. august får vi vite om retten anser ham som tilregnelig eller ikke. 

Terrorsaken ble uansett et stort vendepunkt for norske medier både når det gjelder journalistisk metodikk og formidlingsteknikk. Vi lærte oss for alvor at publikum konsumerer nyheter der hvor de befinner seg til en hver tid og på den dingsen som passer dem. 

Terrorsaken ble et gjennombrudd for direkteformidling av informasjon ut til folk via ulike former for LIVE-strømming. Vi befinner oss i en verden hvor uttrykket «yesterdays news» ikke lenger eksisterer. I terrorsakens ulike faser har det såkalte «kommentariatet» i norske medier fått spille en fremtredende rolle på papir, nett, TV og ikke minst i de daglige sendingene til Dagsnytt Atten på P2 i NRK. 

Selve dekningen av rettssaken ble gjennomført på en verdig og særdeles grundig måte. Så nå kan vel sakens ulike aktører – bortsett fra dommerne som vel skriver så blekket spruter – ta noen vel fortjente uker fri.

 

Etter en så stor og omfattende mediedekning, oppstår det ofte et vakum i nyhetsredaksjonene. Den store saken som så lenge har preget dagligdagse gjøremål står plutselig ikke på dagsorden. Terror-journalistene avvikler feire og kildeløse sommervikarer rykker inn i deres sted. Samtidig forsvinner både storting og regjering fra sine kontorer, sammen med de fleste offisielle kilder. 

Da inntreffer agurktiden. Sommervikarenes hvileløse jakt på flått, monstersnegler og monstermarihøner (NRK Rogaland) – og et gløtt av solen (VG). 

Medienes fremste oppgave er å fortelle om ting som skjer i samfunnet, ting som opptar folk.

Om sommeren er folk i lesemodus og stadig på farten.  Da skjer det også mye, det er høysesong for hendelsesnyheter, folkesammenstimlinger, og andre saker og ting. Men alt i et mer bedagelig tempo. Det tid for agurker – og NTB`s største sommeragurk er nettopp oversikten over sommerens agurknytt. 

I fjor fikk vi vite om ti geiter som rømte fra et slakteri i Oslo, og fikk et lengre liv som kjendiser på VG Nett. NRK Hedmark og Oppland meldte om ei søye med to lam som rømte fra Snertingdal og dro på «byferie til Gjøvik»!?! Og bladet Frostingen avslørte rett og slett i en overskrift at «Ting tar tid». 

I sommer får avisene konkurranse fra politiet når det gjelder agurknyheter. Operasjonssentralen til Søndre Buskerud Politidistrikt meldte i forrige uke om «Innbruddsalarm fra Eiker kjøpesenter. Årsaken funnet. Det var et pinnsvin som hadde utløst alarmen. Pinnsvinet hadde alle piggene ute». 

Jaggu bra at det ikke var Nordre Buskerud Politidistrikt som måtte rykke ut..

Definisjonen

Agurktiden er avisenes sommerferie, en tid hvor det angivelig skal være lite å skrive om. En agurknyhet er en nyhet som er unødvendig/uinteressant og som lages i mangel av interessante nyheter, i følge Wikipedia. 

Tiden inntreffer når både journalistene og kildene deres tar ferie og sommervikarene overtar sakene i redaksjonen. 

Noen tror at begrepet stammer fra et gammelsk engelsk uttrykk fra 1700-tallet, som da ble brukt på skreddernes ferie. Endelig hadde skredderen tid til forlystelser og det var sesong for agurker. 

Begrepet har overlevd i Norge og Nederland, hvor det benyttes som en beskrivelse av at journalistvikarer ble sendt ut for å sjekke de skiftende grønnsakprisene på torget. Agurktiden varer fra midten av juni til i slutten av august. I den engelsktalende del av verden kalles tiden for «the silly season».

 

(Denne teksten ble publisert i VG 2. juli 2012)