Fakebook i motbakke

FACEBOOK FILES: Avisa The Guardian avslører Facebooks interne regelverk.

Verken 7000 moderatorer i Facebook eller sju faktasjekkere i Norge kan hindre at sju verdenshav fylt med informasjon blir forurenset av falske nyheter, propaganda, hevnporno, hatefulle ytringer og fordekt reklame. De blir til dråper i havet.

Facebook har nesten to milliarder brukere fordelt over hele verden. Av disse er en milliard aktive hver eneste dag, med poster, likes og kommentarer. Innslaget av uønskede elementer blir dermed uendelig stort. Et like stort problem som forsøplingen av plast i havet.

Introduksjonen av plast i menneskers liv skapte store forandringer av våre samfunn, på sitt vis i like stor grad som de sosiale mediene. Bildet av store mengder plastsøppel i hvalens buk vekker berettiget global harme. Nå er det på tide at mengden «plast» som skal fylle menneskenes hoder gjør det samme.

Det siste året er Facebook drevet fra skanse til skanse. Mark Zuckerbergs lett naive forestilling av en verdensomspennende plattform for fri og uavhengig kommunikasjon har fått stygge riper i den glansede lakken: LIVE selvmordsforsøk på nett. Direktesendt vold og voldtekt. Sex-misbruk av små barn. Halshugging. Terror, hat og ekstremisme. Forsøk på manipulasjon av demokratiske valg.

Alt dette tvinger fram reguleringer. Fra Facebook selv. Og fra verdenssamfunnet. Giganten må ta større ansvar og beveger seg fra å være et teknologiselskap til å anerkjenne egen rolle som publisist.

BEST IN SHOW: Espen Egil Hansen mottar den gjeveste INMA-prisen fra organisasjonens president Mark Challinor under verdenskongressen i New York. Foto: ROBERT DOWNS.

I forrige uke kunne sjefredaktør Espen Egil Hansen på vegne av Aftenposten hente hjem den gjeveste prisen på verdenskongressen til International News Media Association (INMA) i New York. Vi var nok mange som syntes hans førstesidebrev til «Dear Mark» var i overkant selvhøytidelig. Men på sitt vis markerte dette usedvanlige søkelyset på Facebooks lukkede publiseringsregime et viktig vendepunkt: All verdens medier vil nå påtvinge Facebook redaktøransvar.

De siste ukene har den britiske avisa The Guardian avslørt detaljer fra gigantens indre liv, bl. a. de interne og hemmeligholdte regelsettene som Facebooks  4000 moderatorer trenes til å håndheve. Her er det mye merkelig å lese: At abort-videoer tillates såfremt det ikke vises nakenhet, at voldelig død kan vises når det bidrar til oppmerksomhet omkring psykisk sykdom, at forsøk på selvskading er ok fordi man ikke vil sensurere folk som er oppskaket, at dyremishandling kan deles, at ikke-voldeldig misbruk og mobbing av barn bare slettes hvis den kan oppfattes som sadistisk…

I farten glemte jeg at håndmalt sex er ok, men ikke i digital fremstilling.

Alt dette merkelige skal bare merkes som «Disturbing». Altså som urovekkende innhold.

Urovekkende innhold som Facebook kan fortsette å tjene penger på med god samvittighet.

Mye av det som fremkommer i The Guardians reportasjer viser likevel at Facebook tvinges til å ta et større ansvar for innholdet som formidles. Selskapet svarer bl.a. med å ansette 3000 nye moderatorer.  Tilsammen blir det likevel ikke mer enn én moderator for 250 000 brukere.

Innholdsregimet baserer seg derfor i høy grad på varsling fra brukerne. Det er opplyst at Facebook hver uke mottar 6,5 millioner klager fra brukerne over upassende innhold. Mye av det publiseres via falske kontoer.

Det er ikke profesjonelle journalister som engasjeres for å behandle klager eller overvåke publiseringen. The Guardian har avslørt at det dreier seg om billig arbeidskraft, ofte folk med innvandrerbakgrunn, som hyres inn til 120 kroner timen etter å ha gjennomgått to ukers opplæring. De har kanskje bare ti sekunder til rådighet på hvert innslag. Inntrykkene fra 1000 ulovlige bilder pr. dag kan bli en stor psykologisk belastning.

Facebook forsøker å navigere i et verdensomspennende minefelt. Det er ikke enkelt. På den ene side presset fra krefter som vil ha fjernet hatefullt og voldelig innhold. På den annen side presset fra ytringsfrihetsaktivister som vil forhindre at Facebook blir verdens mektigste sensurinstans.

Monika Bickert, som bærer den tyngende tittel «Global Policy Chief», innrømmer overfor The Guardian at Facebook nå vil ta ansvar for brukernes opplevelse av innholdet:

– Det er absolutt vårt ansvar å være på tå hev. Det er selskapets forpliktelse, sier hun.

Facebook gjennomfører nå også flere tiltak for å begrense spredningen av falske nyheter. Algoritmen endres for en rekke språk, slik at saker med luretitler av typen «Du vil ikke tro hva..» skyves langt ned i nyhetsfeeden. Slik håper man også å kvele falske nyheter. Endringen gjelder imidlertid ikke Norge.

Samtidig endres brukervilkårene for å bekjempe spredningen av falske videoer, som er blitt et stort problem.

Facebooks produktsjef, Chris Cox, lovet nylig at selskapet vil forfølge de økonomiske profittørene bak falske nyheter på samme måte som man går etter spammere og hackere.

Men forsikringene møtes med skepsis fra en rekke mediefolk. Tiltakene mot falske nyheter virker bare begrenset. I noen tilfeller møtes også faktasjekkere med motaksjsoner. Folk oppfordres til å dele Facebooks advarsler mot deling. Dermed får initiativet motsatt effekt. Dette skjedde f. eks. med en artikkel som hevdet at hundretusener av mennesker i sin tid ble fraktet fra Irland til USA som slaver.

Samarbeidet med faktasjekkere i Associated Press, PolitiFact og ABC om å utstede advarsler fungerer heller ikke effektivt. I mange tilfeller forblir falsk innhold på Facebook umerket eller merkingen kommer alt for sent.

Selv om store mediehus legger ned betydelig arbeidskraft på å bekjempe falske nyheter, har innsatsen få konsekvenser. En stor amerikansk kanal som ABC News har klart å merke 12 historier med advarselstegn, men halvparten av dem kan fortsatt leses på Facebook. Det gjelder bl.a. saker om Obamas påståtte plan for et statskupp og historien om at han nå har fått bygget en stor statue av seg selv utenfor Det Hvite Hus.

Facebook er særdeles lite villig til å dele informasjon om effekten av disse tiltakene.

SNART KLARE: Tre av medarbeiderne i Faktisk.no presenterte planene for norsk faktasjekk under et møte på Høyskolen i Oslo og Akershus tidligere i vår. F.v. Jari Bakken, Tore Bergsaker og Silje Skiphamn.

Her i Norge er faktasjekkerne i Faktisk.no, som eies av VG, Dagbladet, NRK og TV2 i fellesskap, i ferd med å etablere seg. Nettstedet som skal avsløre falske nyheter og tvilsomme påstander i norsk samfunnsdebatt, skal være i drift fra juli måned. Dette er et godt tiltak, som sikkert vil øke bevisstheten rundt behovet for kvalitetssikret innhold i de sosiale mediene. Men arbeidet med å sjekke ihjel saker er svært tidkrevende. Også i Norge blir dette dermed en dråpe i havet.

Ansvaret må først og fremst legges på Facebook. Et selskap som verdsettes til over 3000 milliarder kroner kan ikke forvente at en hardt prøvet mediebransje skal gjøre ryddejobben for dem. Vi må kreve at Facebook legger en slags medieetikk til grunn for sitt publisistiske arbeid. Og vi må kreve en langt større åpenhet omkring selskapets indre liv og virksomhet.

For de tradisjonelle mediehusene er Facebook både en nødvendig venn og en fiende.  Vennskapet forsterkes gjennom at Facebook legger til rette for publisering av kvalitetsjournalistikk og tekniske løsninger som styrker forretningsmodeller. Fiendskapet oppstår som en konsekvens av at Facebook svekker medienes troverdighet og demokratiske samfunnsrolle.

I USA og Europa jobber Facebook nå i motbakke etter press fra både politikere og regulatoriske myndigheter. Selskapet fikk nylig en milliardbot i Frankrike for overtredelse av lovgivningen som gjelder beskyttelse av data, og det pågår lignende etterforskning i flere land. Facebook ble også ilagt en milliardbot av EU for å ha gitt villedende informasjon til myndighetene om oppkjøpet av WhatsApp i 2014. Overfor sine annonsekunder har Facebook også vært nødt til å innrømme «tellefeil» i besøkstallene.

Her i Norge er det merkelig stille. Verken fra politikere, medietilsyn eller andre myndigheter hører vi særlig mye om innvirkningen som Facebook har på norsk samfunnsliv. Også Facebook selv er temmelig usynlig i landskapet. Selskapet later til å være representert ved annonseselgere her i landet. Er det ikke snart på tide at Facebook gir oss et fjes som samfunnet kan forholde seg til?

For denne uka fikk vi nye tall som dokumenterer Facebooks enestående posisjon i Norges befolkning: Facebook har 3 443 000 aktive brukere i Norge. 83 prosent av disse bruker tjenesten daglig. Dette innebærer at 7 av 10 nordmenn over 18 år er daglige brukere. 3 av 5 med profil følger et eller flere redaksjonelle medier via Facebook.

Også våre politikere er på Facebook, men det er bemerkelsesverdig hvor lite interessert de er i å utmeisle politikk på dette området.

Når taushet er tull

FRA DEBATTEN: Legeforenigens juridiske direktør Lars Duvaland (t.v.) og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold i kollisjon med medieadvokat Ina Lindahl Nyrud.

Helsejurister kjemper en innbitt kamp for å hindre at medier kan få innsyn i anonymiserte pasientjournaler for å kunne avsløre systemsvikt og skavanker i Norges helsevesen. De viser til pasientenes personvern, men jeg mistenker at offentlig innsyn skal hindres for å beskytte helsevesenets ansatte og arbeidsrutinene der.

Legeforeningen og helseforetaksjuristene  er representert i en arbeidsgruppe nedsatt av Helsedirektoratet for å vurdere spørsmålet om pasientjournaler bør omfattes av Offentleglova.

Her blir det trolig front mot front-kollisjon med pressens oppnevnte medlemmer, medieadvokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening.

Pasientombudene er også representert i arbeidsgruppen, men har foreløpig tatt opphold på venteværelset.

De harde frontene i denne striden kom tydelig til syne da Oslo Redaktørforening mandag arrangerte debattmøte om spørsmålet. Her møtte mediene Legeforeningens juridiske direktør Lars Duvaland og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold, som begge har engasjert seg sterkt mot offentlig innsyn i anonymiserte pasientjournaler.

ÅPNET TVANGSPROTOKOLLENE: VG-journalistene Mona Grivi Norman (t.v.) og Synnøve Åsebø fikk den prestisjetunge SKUP-prisen.

Utgangspunktet for debatten er VGs prisbelønte og avslørende reportasjer om ulovlig tvangsbruk i helse-Norge.VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman ble i april tildelt SKUP-prisen for sitt arbeid, som var basert på innsyn i helsevesenets anonymiserte tvangsprotokoller.

Helseminister Bent Høie og flere andre sentrale politikere har karakterisert avsløringen som den største skandalen i norsk helsevesen i inneværende stortingsperiode.

VG arbeidet med saken i 15 måneder og publiserte 80 artikler. Uten innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller hadde det ikke vært mulig å avdekke hundrevis av tilfeller med ulovlig tvangsbruk. I 200 saker var det ikke en gang oppgitt grunn for tvangsbruken. I de to sisite ukene av juli og to første i august – fellesferien – økte tvangsbruken formidabelt. Kontroll-kommisjonene har knapt stilt spørsmål ved det som skjedde – de går kun inn i saker hvor det foreligger klager.

Det er urovekkende å høre erfarne helsejurister gå til angrep på offentlig innsyn i anonymiserte journaler og tvangsprotokoller. Jostein Vist gjør det til et prinsipielt spørsmål om personvern og menneskerett. Han frykter at hvem som helst kan få innsyn i taushetsbelagte opplysninger, og sammenligner offentlig innsyn med «å legge igjen pasientjournaler på bussen».

Legeforeningens representant fortalte at man hadde fått mange spørsmål fra leger om denne saken, og at full anonymisering av pasientjournaler er vanskelig å gjennomføre i praksis. Det vil alltid være en sjanse for identifisering.

Etter flere klagerunder, som bl.a. involverte helsedepartementet, lykkes det VGs journalister å få utlevert tusenvis av protokollerte tilfeller av tvangsbruk ved over 100 norske helseinstitusjoner. Protokolleringene var sladdet for navn og identifiserbare opplysninger, men VG sladdet mer slik at heller ikke pasientene kunne gjenkjenne seg selv. Det var system-opplysninger man var ute etter.

Journalistene registrerte at legenes navn var konsekvent sladdet, mens sykepleiernes navn ble utlevert.

Legenes og sykehusenes advokater mener imidlertid at de argumenterer på vegne av pasientene, selv om ingen har klaget over offentliggjøringen av tvangsprotokollene.  De mener at det gjelder et særlig vern for taushetsbelagte pasientopplysninger, og at innsyns-prosessen i seg selv vil gjøre pasientopplysninger kjent blant flere i helsevesenets administrasjon. Hva om journalister skulle be om innsyn i journaler som gjelder alle kvinner som tar abort?

– Dessuten vil det være svært uheldig om helsepersonell skal bruke sin tid på innsynskrav, i stedet for på pasientene, poengterer Vist.

Det eksisterer en klassisk juridisk konflikt mellom hensynet til ytringsfrihet og offentlighet på den ene side og om hensynet til personvern på den andre. I andre typer saker gir europeisk rettspraksis ytrings- og informasjonsfrihet en viss forkjørsrett overfor personvernet når det gjelder spørsmål av større samfunnsmessig betydning.

Men hensynet til taushetsbelagte pasientopplysninger står i en særstilling. Det vet også mediene. Derfor er det ikke den taushetsbelagte informasjonen mediene er ute etter her.Det er opplysninger som ikke kan knyttes til noen identitet, men som avdekker helseforetakenes metodikk.

Gjennom 40 år som journalist og redaktør har jeg fortsatt til gode å se at helsevesenet avslører sine egne svakheter. Ja, såfremt det ikke dreier seg om en interessekonflikt mellom ledelse og faglige organisasjoner, da..

Hva VGs sak egentlig avslørte var at vi ikke kan stole på offentlig informasjon når det gjelder tvangsbruk i helsesektoren. I følge medieadvokat Ina Lindahl Nyrud er dette helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag:

– Taushetspliktens grenser er helt tydelige i vår helselovgivning. Forvaltningen forholder seg til innsynskrav om personsensitive saker hver eneste dag, når det gjelder bostøtte, skilsmisse, NAV-saker og barnevern. Vi har et trygt og godt regelverk som forteller oss hva som skal sladdes. At det ved all behandling av taushetsbelagt informasjon kan bli begått menneskelige feil, kan ikke tilsidesette retten til offentlig innsyn, påpeker medienes advokat.

Hun minner oss om at det også er medienes oppgave å kontrollere at kontrollfunksjonene fungerer i det offentlige helsevesen. Og som samfunn må vi forsikre oss om at slik journalistikk også kan drives i fremtiden.

Det er altså lite som tyder på at medlemmene i Helsedirektoratets arbeidsgruppe blir enige om hvordan offentlighet skal praktiseres i forhold til pasientjournaler. Pasientombudene later til å være opptatt av at opplysninger ikke kan føres tilbake til enkeltpersoner og at det skal foreligge en berettiget interesse for innsyn. Og de dokumenter som utleveres må være forsvarlig sladdet slik at de faktisk kan etterlates på bussen. For øvrig må spørsmålet om innsyn utredes nærmere.

Det later også til å være stortingspolitikernes holdning. Kjersti Toppe (Sp) er selv lege og forundret over at VGs avsløringer ikke har ført til en større oppvask:

– Det er en stor skandale at vi ikke visste om økningen av tvangsbruk i ferien. Og om behandlingen som «Glassjenta» i Stavanger Aftenblads reportasjer fikk av barnevernet.Jeg oppfatter vårt helsevesen som lukket, og dette tjener verken leger eller pasienter. Vi må få til mer åpenhet uten at det går ut over pasientopplysningenes vern, mener Toppe.

Som lovgiver vil hun avvente arbeidsgruppens innstilling og høre alle sider av dette spørsmålet.

Dette er en viktig debatt, som berører selve kjernen av medienes samfunnsrolle, slik den er beskrevet i pressens Vær Varsom-plakat:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Jeg engasjerer meg i dette spørsmålet fordi jeg var leder av juryen som ga SKUP-prisen til VG-journalistenes arbeid med tvangsprotokollene. I juryens begrunnelse heter det:

«Sjelden har vi sett et prosjekt som så til de grader oppfyller pressens selvpålagte samfunnsoppdrag».

Det vil være helt vanvittig om denne prestasjonen nå skulle bringe nytt mørke over forvaltningen av vårt helsevesen.

Da VGs journalister søkte innsyn i forvaltningens arbeid med VGs egne innsynskrav ble det avdekket ganske skremmende holdninger blant helseforetakenes jurister og kommunikasjonsmedarbeidere. Dette kan du lese nærmere om i journalistenes metoderapport til SKUP.

Tonen var ikke god, det var på tide å stå opp mot brysomme journalister som ville se helsevesenet nærmere etter i sømmene. Det ble utvist stor kreativitet i trenering og vrange. Holdningene aktualiserer etter mitt skjønn behovet for bestemmelser om offentlig påtale mot byråkrater som aksjonerer mot

Kloke Kåre Willoch sa en gang til meg at «VG på sitt aller beste er den nye Riksrevisjonen».

Jeg tror mange av psykiatriens pasienter kan dele denne oppfatningen. En av dem grep også ordet i Oslo Redaktørforenings debatt:

«Jeg føler VGs avsløring som en personlig oppreisning. Noen folk tror vi er klin gærne hele tida, men det er vi slett ikke. Endelig ble vi hørt», sa den godt voksne kvinnelige pasienten fra Østfold.

Hva vi kan lære av SKUP

UT MOT HAVET: Deltagerne i Midt-Norsk Redaktørprogram samlet seg diskusjon om undersøkende journalistikk i lokale medier ved Hosenstranda på Stokkøya. F.v. Tore Oksholen,Universitetsavisa, programsjef Arne Blix, Alexander Killingberg, Fosna-Folket, Stian Wallum, Adresseavisen, Finn Egil Johansen, Adresseavisen, Erlend Hansen Juvik, Adresseavisen, Heidi Kultorp, Adresseavisen, Jonathan Falck, tidl. sjefredaktør i Göteborgsposten, Lars Østraat, Trønderbladet, Bjørn Lie Rønningen, Hitra-Frøya.

Maktkritisk og undersøkende journalistikk blir ikke mindre viktig for de små og mellomstore avishusene i årene som kommer. Svaret på anklager om «fake news» og synkende tillit er økt satsing på redaksjonell kvalitet og presseetisk standard. Her er det fullt mulig å konkurrere med globale giganter som virker som en møkkaspreder i åkeren.

En undersøkelse viste nylig at bare 27 prosent av Norges mediebrukere har relativt god tillit til sin lokalavis. Det bør være en klar ambisjon for bransjen å øke denne andelen. Ja, faktisk et eksistensielt mål.

Nominasjonene av arbeider til den årlige mønstringen av kvalitetsjournalistikk i regi av SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) viser at det slett ikke bare er de store og ressurssterke redaksjonene med kapasitet innen data som leverer viktige bidrag på dette området. Jeg har gått gjennom alle metoderapportene på jakt etter nyttige innfallsvinkler for mindre og lokale redaksjoner.

Mine funn dannet utgangspunkt for en interessant diskusjon med deltagerne i Midt-Norsk redaktørprogram, som i forrige uke var samlet på Stokkøya, ytterst mot Norskehavet på kysten av Trøndelag. Samlingen her var del av et kompetanseprogram for medlemmer av Norsk Redaktørforening.

Å kikke samfunnsaktørene i kortene kan være tøffere jo nærmere makta man sitter. Knapphet på ressurser kan også gjøre det krevende å satse på graveprosjekter.

Journalist Einar Odden i Gudbrandsdølen og Dagningen (GD) beskriver situasjonen slik i sin metoderapport, med et aldri så lite hjertesukk:

«Journalistikk kan ikke gjerne planlegges. I vår tid kan den slettes ikke planlegges, for i de fleste redaksjoner løper halvparten så mange dobbelt så mye for å holde hjulene i gang».

Likevel fikk han grønt lys fra redaktøren sin til å lage sin karrieres siste graveprosjekt – «Min mors hus» – den såkalte vergemålssaken. Maktkritisk journalistikk handler ofte om enkeltmenneskets forhold til storsamfunnet. Vær Varsom-plakaten slår fast som en av pressens viktigste oppgaver å beskytte enkeltmennesker og grupper fra overgrep eller forsømmelser fra offentlig myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Systemet med offentlig verge er et område som absolutt bør overvåkes av mediene. Vergemålssaken handler om store verdier som forsvant, rett foran nesen til en livsarving som var bosatt i utlandet. En gammeldags fortelling, skrevet av en gammeldags journalist. Men som engasjerte leserne i usedvanlig sterk grad.

Einar Oddens metoderapport beskriver hvordan det er å jobbe som gravende journalist alene, uten støtte fra et stort graveteam. Om behovet for å kvalitetssikre arbeidet med en komplisert sak hos ekspertise. Om å skille vesentlig fra uvesentlig informasjon. Om å spare leseren for unødvendige detaljer.

Avisa Sunnhordland beskriver i metoderapporten «Død, men levende» arbeidet med et rystende dokument om en kar som ble erklært død av hjertestans, og som moren oppdaget var i live da hun ble tilkalt en time senere. Innsyn i helsevesenets opptreden og lydlogger kunne sikres ved hjelp av de pårørendes fullmakter.

Avisa Nordland tok i fjor opp en interessant problemstilling – hvorfor gis det dobbelt så mye ADHD-medisin til barn i dette fylket enn i andre fylker? Moderne digitalt verktøy ble tatt i bruk til spørreundersøkelser som kunne bidra til kartlegging av dette fenomenet. Saken bidro også til å skape større grad av bevissthet rundt diagnostisering og medisinering av ADHD i fylket.

Avisa fikk 70 000 kroner fra Amedias ordning med gravestipend til sine lokalaviser, og disse pengene ble brukt til å investere i nyttig dataverktøy.

Men Avisa Nordland benytter seg også av tradisjonell metode i gravejournalistikken, noe enmannskontoret i Meløy har bevist viktigheten av gjennom arbeidet med «Legesakene i Rødøy». Striden om en ny ambulansebåt førte til at en væpnet politistyrke landet med helikopter på øya for å pågripe distriktslegen. Hvordan i huleste? Hvorfor i all verden?

Den enslige lokalreporteren biter seg fast, og avdekker striden ved hjelp av saksinnsyn, spørsmål og skildringer i mer enn 60 reportasjer. En helt vanvittig serie, som det er vel verd å lese metoderapporten om.

Det blir stadig vanligere at graveprosjekter i media finansieres etter søknad til interne gravefond og stipendordninger. Mange av stiftelsene som springer ut av eierskap til mediehus bidrar også til finansieringen av dette arbeidet. I noen tilfelle kommer også pengene fra helt eksterne kilder.

Avisa Nationen fikk for eksempel midler fra Stiftelsen Fritt Ord til sin reportasjeserie om matjorda som investeringsobjekt for private investorer i en rekke ulike land.

Jeg er svært skeptisk til praksisen som innebærer at det viktigste av all journalistikk er noe som krever ekstraordinære pengekilder. At journalister som ønsker å drive med samfunnskritisk journalistikk må sende inn en særskilt og begrunnet søknad for å kunne bruke arbeidstid på dette formålet. Slikt strider mot selve journalistikkens grunnleggende idé og pressens samfunnsrolle.

Det er jo ingen som behøver å søke om å få bedrive de mest lettvinte sjangere innenfor journalistikken. Redaksjonelle budsjetter bør i utgangspunktet gi rom for maktkritisk journalistikk. Dette er også nødvendig for å utvikle en bredest mulig undersøkende journalistkultur.

Det er godt å få sagt dette igjen!

Men det er slett ikke alle graveprosjekter som krever store budsjetter. Det nytter også å grave i eget arkiv, slik Budstikka når avisen satte et fornyet søkelys på Bærum kommunes feilslåtte satsing på rimelige ungdomsboliger i Skytterdalen. En investering på over 100 millioner kroner i sin tid, ble til en konsentrasjon av sosialboliger med tilhørende uro og problemer.

Metoderapporten «Til ungdommen» beskriver hvordan enda en notis om bråk ble til et stort prosjekt, som igjen satte Skytterdalen på kommunens politiske agenda.

Ofte kan det også være den hverdagslige kildesamtalen, som utløser større graveprosjekt. Den samtalen som gjerne slutter med et «Skjer det noe annet da?». Slik fikk NRK Buskerud fanget opp de første signalene om at et stort korrupsjonsproblem hadde rammet Drammens kommunale forvaltning. Byggesaker kunne sluses gjennom i forvaltningsorganer mot betaling.

Metoderapporten gir en innføring i hvordan kommunens byggesaksarkiv kan brukes i arbeidet med å avdekke korrupsjon, og bekrefter igjen noen av journalistikkens helt grunnleggende lover. Nemlig at kilder avler nye kilder og at ny dokumentasjon ofte fører deg til mer dokumentasjon. På kjøpet får man også et lite kurs i å formulere alvorlige anklager med forbehold, en kunst noen av dagens unge journalister later til å ha gått glipp av.

Jeg dveler litt ved Drammen, hvor byens store lokalavis demonstrerer observasjon som viktige metode i undersøkende journalistikk: En journalist som oppsøkte årsmøtet til et idrettslag på Fjell observerte merkelige og ubegripelige banner og plakater langs veggene i møtelokalet. Det var ikke gresk, men tyrkisk, og observasjonen ble starten på avdekkingen av ekstrem høyrenasjonalistisk innblanding i byens politiske liv.

Denne uka kom også nyheten om at Drammens Tidende ansetter en profesjonell gransker som ny gravesjef. Dette vitner om vilje til å satse videre på den viktige undersøkende journalistikken.

Norske domstoler er en svært viktig del av vårt demokrati, men det er ofte krevende å finne ut av hvordan domstolenes arbeid – dommene – speiler samfunnsutviklingen. Norge har i motsetning til andre land ikke noe brukervennlig system for å dokumentere rettsutviklingen. Mediene har et særlig ansvar når det gjelder å bevokte rettssikkerhet, og dette er en oppgave som bl.a. Aftenposten tar på alvor.

Aftenposten har levert flere metoderapporter som kartlegger rett og urett, nå også med nytt digitalt leseverktøy som hjelpemiddel. Språkanalyseverktøyet avslører at mødre slipper billigere enn fedre fra voldsutøvelse mot barn. Prosjektet gir meg troen på at store tekstmengder snart kan leses og analyseres av roboter, noe som utvilsomt vil være nyttig i undersøkende journalistikk.

Adresseavisen avdekket i fjor Norges farligste arbeidsplass, på sjøbunnen utenfor Frøya. Her har fire kamskjelldykkere mistet livet, mens de arbeidet under kritikkverdige forhold og på akkord. Det viste seg at Arbeidstilsynet heller ikke hadde oversikt over forholdene.

I arbeidet med denne avsløringen fikk Adresseavisens journalister tilgang til obduksjonsrapporter og etterforskningsdokumenter, og metoderapporten viser behovet for å gå til andre kilder når organer som Statens Arbeidstilsyn sladder all dokumentasjon til det ubegripelige.

Det sies at oppdrettslaksen er den nye oljen når det gjelder verdiskapning i Norge. Men den innbringende næringen skaper også mange nye utfordringer langs kysten, hvor anleggene ligger som perler på en snor. Det er medienes oppgave å overvåke det som skjer.

Denne oppgaven tas i særdeleshet alvorlig av NRK Hordaland og Bergens Tidende som begge i fjor rettet kritisk søkelys mot næringens metoder for å bli kvitt luseplagen ved hjelp av kjemikaliecocktails og brønnbåter. Til sammen har de to redaksjonene avdekket alvorlige miljømessige konsekvenser og gitt lokalbefolkningen nye redskaper i overvåkningen av aktivitetene i sine nærområder.

Det er svært vanskelig for mediene å gjøre en god jobb på dette området. Næringen liker ikke å bli kikket i kortene, samtidig som det er mye faglig uenighet om problemer og skadevirkninger. Det er likevel ikke tvil om at oppdrettsnæringen er et område som lokale medier har et stort ansvar for å overvåke.

Samlingen av metoderapporter fra SKUP viser at mange avsløringer starter med en henvendelse eller et nyhetstips fra publikum og ulike fagmiljøer. Flere av opplysningene kommer også fra varslere som er blitt avvist i egen organisasjon.

Da er det utrolig viktig hvordan redaksjonens mottaksapparat fungerer. At henvendelsene blir tatt på alvor. Starten på Stavanger Aftenblads unike skjebnehistorie om «Glassjenta» var en mail i natten fra en 15-årig barnevernsklient til journalist Thomas Ergo. Han tok henne på alvor.

VGs avsløring av UDs bistandsmillioner til private konsulenter kom som følge av en avvist varsler. TV2s avsløring av en feilslått investering i røntgendatautstyr til en halv milliard kroner, kom via et tips til redaksjonen. NRK kom i kontakt med syriske asylsøkere som fortalte om norske førerkort som «tilbudsvare».

Redaktøren av Budstikka fant «Den andre historien» om barna i Lommedalen under en samtale over fiskedisken i det lokale supermarkedet. NRK-reporteren som har avdekket at oljeutvinningen i Nordsjøen og Norges nødnett kan stanses ved et tastetrykk i India, hun fikk inspirasjon til arbeidet under en hyttetur med venner. Samtalen gikk om de uheldige sidene ved outsourcing av IT-tjenester i samfunnsviktig norsk virksomhet. Siste bidrag i serien av avsløringer handlet om tilganger til millioner av norske pasientjournaler.

Mye av dette er tradisjonell journalistisk metode. Fremragende journalistikk handler ofte om å lytte og å undersøke. Det som skiller god fra dårlig journalistikk er som regel hardt arbeid.

Den beste undersøkende journalistikken blir ikke født i gravegrupper som har endeløse diskusjoner om hvilke tema som skal belyses. Den skapes gjennom å gripe spontant de innspill og inntrykk som kommer til redaksjonen, og som har potensiale for videre undersøkelse.

Det handler rett og slett om å tenke litt større.

ET SPESIELT STED: Hotellet (med torvtak og vinduskupler) er bygget inn i terrenget. På stranden ligger gourmetrestauranten Strandbaren med sin fabelaktige utsikt.

Friheten vi tar for gitt

EKSKLUSIV MINNESTUND: Et tredvetall mediefolk markerte Verdens Pressefrihetsdag 3. mai ved minnesmerket over de som ga sitt liv for den illegale presse i okkupasjonsårene 1940- 45. Pressenestor Per Edgar Kokkvold talte om friheten som vi må verne om.

Et tredvetalls mennesker samler seg under vårsolen ved minnesmerket for Den illegale presse 1940-45. En håndfull pensjonister. En og annen redaktør. Sekretariatene i medieorganisasjonene. En professor og en stortingsrepresentant. Blomster og ord for dagen.

Pressefrihetens dag.

På oversikten over pressefriheten i verdens stater troner Norge i 2017 øverst som nummer én. Nederst finner vi Nord-Korea som nummer 180. Det er en frihet som vi her i landet nesten tar for gitt.

«Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse. La oss verne om det frie ord», lyder inskripsjonen i bronseskulpturen som er laget av Skule Waksvik. Kunstverket står plassert i Hydroparken i Oslo vis a vis Nasjonalbiblioteket. I 1985 ble skulpturen avduket av kong Olav, og den ble reist til minne om de 212 nordmenn som mistet livet i forbindelse med utgivelsen av illegale aviser under nazi-okkupasjonen av Norge. 62 av dem ble henrettet av nazistene.

Hver dag på vei til mitt redaktørkontor i Verdens Gang passerte jeg en kopi av minnesmerket, sentralt plassert i VG-huset. Verdens Gang ble etablert fredsvåren 1945 av krefter innen motstandsbevegelsen. Minnesmerket er en daglig påminnelse om hvorfor pressen eksisterer.

For pressefriheten er et demokratisk fundament som må vernes om – hver eneste dag. En fri og uavhengig presse møter daglig nye trusler, hinder eller forsøk på undertrykking av ytringsfriheten.

FRIHETSKARTET: 21 svarte land på pressefrihetsindeksen. De nordiske landene er hvite og troner øverst på listen til Reportere Uten Grenser.

Derfor markeres pressefrihetsdagen hvert år den 3. mai, over hele verden. Nesten. Kartet fra organisasjonen Reportere Uten Grenser markerer flere svarte land på verdens pressefrihetsindeks. 21 land har i år fått den svarte fargen på verdenskartet. I følge CPJ (Committee to Protect Journalists) satt 259 journalister fengslet for sin yrkesutøvelse i 2016. Dette er det høyeste tall som noensinne er målt av organisasjonen. Fortsatt mister mange journalister livet på jobb. De siste seks ukene har det vært fem journalistmord i Mexico.

Jeg hadde den litt tvilsomme æren av å være panelmedlem i utarbeidelsen av årets pressefrihetsindeks. I den forbindelse måtte jeg besvare et omfattende spørreskjema for å beskrive arbeidsvilkårene  i Norge for journalister. Jeg følte at jeg ikke var nådig i utdelingen av karakterer for åpenhet i forvaltningen og når det gjelder finansieringen av uavhengig journalistikk. Den økende publisering av reklame i journalistisk drakt måtte da gi et fall for norsk pressefrihet, tenkte jeg.

Men det viste seg å være en dråpe i havet. Verdens lykkeligste befolkning har verdens frieste presse, i følge panelet til Reportere Uten Grenser.

LA NED BLOMSTER: Generalsekretær Elin Floberghagen  i Norsk Presseforbund og Per Edgar Kokkvold ved minnesmerket over de falne fra den illegale presse.

Under markeringen av Pressefrihetsdagen i Oslo talte pressenestoren Per Edgar Kokkvold ved skulpturen i Hydroparken. Han minnet oss om at vi ikke må ta pressefriheten for gitt. I mange land nær oss trues mediene av mennesker med makt. I Russland har president Putin bare forakt til overs for den frie presse. President Erdogans regime i Tyrkia fortsetter å fengsle journalister og stenge kritiske redaksjoner. På det europeiske kontinent kommer det stadig nyheter om statlig inngripen gjennom lover og forordninger som skal regulere mediene på tvilsomt vis, f. eks. i Polen og Ungarn. Vi har fått en amerikansk president som sier at journalister er folkets verste fiende. Hadde Labour for to år siden vunnet valget i Storbritannia, ville landet ha fått sine første presselover på 400 år.

Lovendringer som utfordrer pressefriheten står fortsatt på britenes politiske agenda. Kanskje ikke så rart at landet dumpet ned på 40.plass på listen over pressefrihet i verdens nasjoner.

Apropos Putin, kommer jeg på en selvopplevd historie fra selveste Kreml i 2006: Her skulle åpningsforestillingen til World Association of Newspapers (WAN) skje i nærvær av Putin i den russiske nasjonalforsamlingens store sal. Putin satt midt i salen under velkomsttalen til WANs irske president Gavin O’Reilly, som benyttet anledningen til å hudflette ham for undertrykkelse av pressefriheten. Putin grep ordet og adresserte konstant forsamlingen av redaktører fra alle verdens hjørner:

«Nå har dere nettopp vært vitne til et eksempel på ytringsfrihet i dagens Russland…»

Organisasjonen Reportere Uten Grenser beskriver i sin rapport for 2017 hvordan presset mot frie medier og ytringsfrihet forsterkes, selv i etablerte og tradisjonelle demokratier. Fremveksten av såkalte «sterke menn» som ledere er merkbar. Vi opplever en samfunnsutvikling hvor de etablerte sannheter er på vikende front.

Digitalisering og sosiale medier underbygger en stigende polarisering. Tilliten til de tradisjonelle mediene synker. En fersk undersøkelse  viser at bare 27 prosent av nordmennene nå har brukbar tillit til sine lokale medier.

De nordiske landene topper listen over verdens nasjoner med pressefrihet. I Sverige har man hatt store problemer med trusler om voldsutøvelse mot journalister og liberale kulturpersonligheter. Situasjonen er blitt noe bedre etter at domstolene er begynt å slå ned på disse forholdene.

Her i Norge er det maktens hemmelighold av informasjon, trenering av medienes arbeid og motstand mot åpenhet i forvaltningen som skaper problemer for pressens frie samfunnsrolle. Det siste året har vi igjen sett eksempler på hvordan politikere og byråkrater forsøker å hindre demokratiske prosesser gjennom å begrense medienes innsyn. Motstanden aktualiserer behovet for straffereaksjoner ved brudd på Offentleglovas bestemmelser.

Også privatpersoner med mye makt og ny rikdom anstrenger seg for at mediene ikke skal kikke dem i kortene. Kjell Inge Røkke markerte pressefrihetens dag med å nekte å la seg avfotografere av  Aftenposten  til et intervju. Han hadde egen fotograf som han «stolte på».

Nedbemanning i redaksjonene gir PR-operatørene økt spillerom. Også dette svekker rollen til den frie og uavhengige pressen.

Samtidig skaper digitaliseringen fremvekst av nye kommersielle inntektskilder i mediene, som truer med å viske ut det klare skillet mellom reklame og journalistikk. Også dette setter medienes frie og uavhengige rolle under press.