Ved en smertegrense

FORNÆRMET: Professor Thomas Hylland Eriksen. Foto: HELGE MIKALSEN

Hvis jeg ber deg ta stilling til spørsmålet om det er et behov for å «dekonstruere majoriteten, og gjøre det grundig, slik at det aldri kan kalles en majoritet lenger» eller «dekonstruere det norske demokratiet» – vil du da i det hele tatt kunne gi et fornuftig eller begripelig svar? 

Ikke det? 

Vel, dette er bakgrunnen for de siste måneders elitistiske akademiker-debatt som nå i foreløpig siste instans skal behandles på morgendagens møte i Pressens Faglige Utvalg (PFU). 

Thomas Hylland Eriksen er så såret som bare en professor kan bli etter at Aftenposten satte på trykk en kronikk hvor hans innlegg i innvandringsdebatten tolkes i absolutt verste mening. Her får Hylland Eriksen et slags delansvar for at Anders Behring Breivik til slutt utviklet et hat som førte til terror-tragedien 22. juli 2011. Debatten handler om elitens liberale og forståelsesfulle syn på innvandringsproblematikk og integrering. Sett i kontrast til folkemeningen gir dette grunnlag for rasisme. 

Hylland Eriksens utsagn om «dekonstruksjon av majoriteten» betyr visstnok at han vil gjennomføre en analyse av den norske majoritetsbefolkningen. Siden uttalelsen ble avgitt i 2008 har debatten gått i akademiske miljøer. 

Dette var også utgangspunktet for forfatteren og foredragsholderen Lily Bandehys kronikk i Aftenposten sist november, hvor hun skrev at vi bør revurdere antirasistiske helter som Hylland Eriksen: I toleransens navn skiller de mellom nordmenn og muslimer. Hylland Eriksen har i årevis oppfordret til ikke å ta opp kritiske emner som kan tas til inntekt for rasisme og skade innvandrere. 

– Men hvem skaper størst rasistisk reaksjon? Det er Thomas Hylland Eriksen. Han skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik. Thomas Hylland Eriksen ble ikke bebreidet for noe, men vi innvandrere og samfunnet betaler prisen for en uttalelse som Thomas Hylland Eriksen er stolt av, skrev Bandehy. 

Ganske ufint, javel. Utsagnet utløste mange reaksjoner. Aftenposten fant det nødvendig å gi professoren umiddelbart tilsvar på nettet og fjernet anklagen fra den digitale versjonen av kronikken. Men det er et faktum at ABB refererte til Hylland Eriksen både i sitt ideologiske skrift og under rettssaken i Oslo Tingrett. 

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, og etter mitt inntrykk en ganske folkelig fyr. Av og til sykler han forbi mitt kjøkkenvindu, og han deltar ganske aktivt i bydelens fellesskap som må være et av de mest skjermede fra innvandringsdebattens problematiske tema. 

Når man opptrer som en meningssprøyte i samfunnsdebatten skulle man kanskje forvente en større ydmykhet i forhold til mer eller mindre personlige motangrep. Dette er også Aftenpostens hovedpoeng i tilsvaret til Pressens Faglige Utvalg. 

Jeg tenker at jeg kanskje selv kunne anklages for å ha medvirket til ABB`s hat ved å stanse publiseringen av stigmatiserende og innvandringsfiendtlige debattinnlegg i VG gjennom mange år. Men ville jeg gått til PFU om jeg ble beskyldt for dette?  Aldri i livet. Men for Hylland Eriksen, som selv var varamedlem i PFU i to år, står man altså ved en smertegrense. 

– Nå blir jeg utsatt for ondsinnet sjikane og ryktespredning daglig, og stort sett tar jeg det med godt humør. I dette tilfellet er imidlertid en grense overskredet, og derfor vil jeg innklage Aftenpostens debattredaksjon for PFU, skriver Hylland Eriksen i klagen som er en av de såreste PFU har mottatt på lenge. 

Professoren mener at publiseringen av utsagnene er i strid med både Redaktørplakaten og Vært Varsom-plakatens bestemmelser om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Det gjenstår å se. Mange vil kunne mobilisere et forsvar for at samfunnsdebatten må kunne inneholde både feilaktige og provoserende karakteristikker – tett opp til det krenkende. 

Aftenpostens debattredaksjon ledes av kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som bl.a. har fått Den store journalistprisen for sin brede og inkluderende redaktørstil. Den prisen gjør han seg stadig fortjent til.

****

Saklig og informativt?

Redaktørplakaten fastslår at «redaktøren skal fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling». Det tilligger imidlertid ikke PFU å vurdere dette spørsmålet. 

Hylland Eriksens klage viser imidlertid til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 hvor det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». 

Dette punktet er ganske ofte vist til i uttalelser fra PFU.  I fjor ble det avgitt ti fellende uttalelser fra utvalget med referanse til dette punktet i plakaten. Bare to andre punkter ble hyppigere vist til fra utvalget.

OBS! Se tilsvar fra Thomas Hylland Eriksen i kommentarfeltet. Uttalelsen fra PFU kan leses her.

«Firerbanden» slår tilbake

Min lett karikerte fremstilling av debattantene som nå vil innføre et strengere PFU-regime med bøter for presseetiske overtramp og gjøre PFU til en slags «folkedomstol», falt ikke i god jord. Da jeg engasjerte meg i debatten, ble jeg dermed beskyldt for ikke å ville vite av debatten. 

Førsteamanuensis Svein Brurås vil ikke finne seg i å bli plassert i samme bås som de øvrige, ettersom han ikke støtter forslaget om flertall i PFU fra allmennheten. Dette er det også uttrykkelig gjort oppmerksom på i min artikkel. Jeg innlemmet ham i banden fordi de sanksjonsformene han foreslår er egnet til å bringe PFU et skritt nærere en offentlig tilsynsordning. 

Brurås liker den svenske ordningen med «ekspedisjonsgebyr». Jeg er ikke like imponert over den status som det svenske presseetiske regimet har i bransjen. Min erfaring gjennom 25 år som aktiv deltager i det presseetiske arbeidet er at vår norske ordning står vesentlig sterkere enn den svenske. Det samme gjelder den danske Præssenevnden. For øvrig er Brurås, slik jeg antyder, en viktig premissleverandør i det norske presseetiske arbeidet. 

I en artikkel gjengitt på journalisten.no antyder Brurås at jeg er en del av den såkalte «VG-arrogansen» etter at hans tilsvar til min kommentar ikke umiddelbart er blitt publisert på avisens debattsider. Jeg har imidlertid ingen funksjon i VG`s redaksjon, har ikke kontor i bygningen og er heller ikke ansatt i bedriften. Således er det utenfor min myndighet å beslutte noe om publisering av hans tilsvar. Registrerer at hans tilsvar står på trykk i dag, etter at gårsdagens spalteplass var opptatt av en annen PFU-kritiker, Anders Cappelen. 

PR-rådgiveren Anders Cappelen, som altså vil gjøre advokaturet for medieofre med tykk lommebok til et levebrød, forsøker i et innlegg også å distansere seg fra min karikerte karakteristikk. Han har slett ikke gått inn for at PFU skal ha et flertall medlemmer fra allmennheten. Hele hans argumentasjon går imidlertid ut på at han vil gjøre PFU til en pressens motmakt. I en artikkel skriver han at «minst halvparten» av medlemmene bør komme fra allmennheten. Dessuten skriver han at PR- og kommunikasjonsbransjen bør få utpeke ett PFU-medlem som representant for kildene! Cappelen viser også til ordningene i Sverige og Danmark, hvor allmennheten har flertall, som gode eksempler. Alt dette har forledet meg til å tro at også han ønsker et slikt flertall i PFU. 

At Sivilombudsmannen, ja endog Advokatforeningen, skulle være egnet til å utpeke allmennhetens representanter, forundrer meg. Jeg vet ikke om Cappelen noen gang har forsøkt å fremme en klagesak overfor Sivilombudsmannen. Forslaget om Advokatforeningen synes jeg faller på sin egen urimelighet. 

Advokat Carl Bore karakteriserer meg i et tilsvar på nettstedet Kampanje som «arrogant og gammeldags».  Jeg får leve med det. 

Jeg forundres likevel over den stadige henvisningen til statsråd Tore Tønnes tragiske endelikt som «medieoffer». Tønne-saken er åpenbart mer nyansert enn som så. Det vet bl.a. Svein Brurås, som var delaktig i Presseforbundets kommisjonsrapport som oppsummerte medieomtalen.  Min erfaring som redaktør var i ettertid et rønn av maktpersoner som ønsket å spille Tønne-kortet når den kritiske og avslørende journalistikken ble nærgående nok. 

Min reaksjon på forslagene om bøter og «folkeflertall» i PFU har muligens sammenheng med mitt syn på samfunnet. Et besøk i Ungarn i høst, hvor folket kjemper for pressens frihet gjennom bl.a. «selvjustis» fremfor oligark-kontrollert politisk tilsyn, overbeviste meg om dette. Jeg er ikke alene om det. Også i Storbritannia er det mange som fortsatt vil forsvare en over 300 år lang tradisjon for uavhengig presse. 

Jeg er derfor vàr for ethvert forslag som trekker i retning av økt offentlig kontroll med mediene. Det er en demokratisk rett å argumentere for statlig medietilsyn eller offentlige ombudsmannsordninger, med bøter og straff, men Pressens Faglige Utvalg bør forbli pressens selvdømmeutvalg. 

Det skal være forskjell på juss og etikk. Likevel er det et paradoks at mens jussen utvikler seg i liberal retning når det gjelder å utvide ytringsfriheten, så er det noen som anser det mer «moderne» å flytte de etiske smertegrenser i motsatt retning..

Folkedomstol mot pressen

En forsker. En advokat. En PR-operatør og en redaktør. Sammen utgjør de «firerbanden» som vil innføre et strengere regime for å holde norsk presse i ørene. 

Vi snakker om Pressens Faglige Utvalg (PFU). Med bøter skal mediene som bryter pressens egen mediekodeks – Vær Varsom-plakaten – straffes av en «folkedomstol». Altså et PFU hvor flertallet ikke representerer pressefaglig erfaring, men allmennheten. 

Svein Brurås er medieforskeren, som har stått sentralt i arbeidet med en rekke forbedringer av Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten. Nå vil han innføre strengere sanksjoner i form av moderate bøter – en «ekspedisjonsavgift» – for medier som bryter plakatens bestemmelser. Han ønsker mer åpenhet i debatten om forbedringer av pressens selvjustis, men er skeptisk til forslaget om flertall fra allmennheten i PFU. 

Carl Bore er advokaten som vil overta arven fra Per Danielsen som «medieofrenes» gladiator mot pressen. Han ønsker skyhøye bøter i millionklassen som virkelig svir etter presseetiske overtramp. Bore mener at PFU ikke virker tilstrekkelig preventivt og vil ha et nytt offentlig tilsynsorgan som kan ilegge pressen gebyrer. 

Anders Cappelen er PR-rådgiver og forfatter av boken «Bruk pressen.3.0». Han vil ha et organ som representerer en mer tydelig motmakt mot mediemakten. Han vil doble PFU`s budsjett og la uavhengige instanser som Høyesterett eller Sivilombudsmannen utnevne allmennhetens representanter i utvalget. I dag gjøres det av Presseforbundet. 

Helge Øgrim er redaktøren av fagbladet «Journalisten» som sier ja til PFU-bøter. Han viser til det svenske systemet hvor små aviser blir ilagt en avgift på 10 000 kroner og store aviser 30 000 kroner hver gang de blir felt for presseetiske overtramp. Øgrim er også åpen for forslaget om å la representantene for allmennheten få flertallet i PFU. 

De fire har den siste tiden holdt debatten gående i Dagens Næringsliv, tydelig inspirert av den britiske presseskandalen med telefon-hacking og nye, vidtgående kontrollforslag fra den såkalte Leveson-rapporten. Samtidig har PFU gjort opp regnskapet over fjorårets virksomhet, og generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mener at vi i Norge har en ganske velfungerende selvdømmeordning. 

Debatten rører ved to fundamentale prinsipper i vårt demokrati: Forskjellen mellom lov og etikk. Medienes frihet og uavhengighet. Våre folkevalgte vedtar lover og rettsstridige handlinger blir prøvd i retten. Presseskandalen i Storbritannia dreier seg stort sett om kriminelle handlinger. Presseetikken er en yrkeskode som springer ut av samfunnskultur og verdigrunnlag. Etikk strekker seg som regel lengere en lovens lange arm. 

En fri og uavhengig presse skal ikke la seg styre av verken politikere eller offentlige maktutøvere. I arbeidet for demokratibygging i andre land er Norge en varm forsvarer av pressens selv-regulerende virksomhet, nettopp for å forsvare medienes uavhengighet. Selvjustis er et demokratisk gode, som enkelte nå vil utfordre – selv om det faktisk fungerer ganske bra. Jeg ville være ytterst varsom ved å innføre tiltak som gir inntrykk av økt offentlig kontroll – gjennom offentlig oppnevnte medlemmer av PFU eller bøter. 

Selvjustisen fungerer vesentlig annerledes i Norge enn i både Sverige og Storbritannia. I begge disse landene har medienes oppslutning om selvdømmeordningen vært skiftende. I Norge lar alle medier, ja til og med Trygve Hegnar, seg underkaste PFU`s vurderinger som i sin tur setter tydelige spor etter seg i redaksjonene. Landets viktigste mediehus, NRK, er nå også omfattet av ordningen og står for en betydelig andel av økningen i klager. 

Det heter Pressens Faglige Utvalg. Det skal være pressens og det skal være faglig. Allmennhetens representanter er ikke akkurat det vi på VG-desken i gamle dager kalte «fru Hansen på Tveita». De senere år har det vært representanter for akademia, eks-politikere og ett og annet «medieoffer». I Norge snakker vi nå om en allmennhet som i stigende grad velger å legge personopplysninger direkte ut i sosiale medier – helt uten filter. 

Det er dessuten mitt inntrykk at PFU i stigende grad er blitt en arena for maktinteressenes oppgjør med den kritiske og undersøkende journalistikken. Det er en skummel utvikling. 

Det er mediene selv som finansierer PFU i dag, gjennom sine ulike organisasjoner. Det er mulig at PFU burde styrkes gjennom ytterligere finansiering, men dette er solidarisk ansvar for hele den uavhengige bransjen.  Å bygge PFU`s virksomhet på «forbryternes» bidrag er galimatias.

****

PFU`s regnskap

Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandlet 374 klager mot mediene i løpet av 2012. 71 av disse klagene endte med konklusjonen «brudd på god presseskikk» eller «kritikk». I 75 klagesaker gikk mediene fri av kritikken, mens resten av sakene ble gjenstand for forenklet behandling, forlik eller avvisning. 

NRK er den store synderen med 47 klager og åtte brudd på Vær Varsom-plakaten og to saker med kritikk. Ledelsen tok i forrige uke initiativ til en ny gjennomgang av NRK`s presseetikk, og ser bl.a. på VG som et forbilde i dette arbeidet. 

Aftenposten mottok 31 klager i 2012 og ble felt fire ganger av PFU. Dagbladet mottok 27 klager og ble felt for brudd tre ganger, mens en sak endte med kritikk. VG ble innklaget 20 ganger men fikk kritikk av utvalget i bare en klagesak. 

Vær Varsom-plakatens bestemmelser om kildekritkk og kontroll av opplysninger står øverst på brudd-statistikken fra PFU. 26 brudd på denne bestemmelsen er det høyeste antall noensinne. I 2012 ble det dessuten registrert 21 brudd på bestemmelsen om rett til samtidig imøtegåelse av sterkt kritiske påstander.

En rød flekk på fortauet

BLODIG: Bildet av den røde flekken på et isete fortau minner stadig svenskene om det uoppklarte mordet på statsminister Olof Palme. Foto: SCANPIX

Bildet av den blodrøde flekken på fortauet i Sveavägen vekker vonde følelser hver gang det vises. Traumene og mytene lever videre i Sveriges befolkning – 26 år etter det uoppklarte mordet på Olof Palme. Denne julen og vinteren er det atter Palme-feber i TV og på kinolerretene i Skandinavia. 

Fascinert har jeg fulgt TV-dokumentaren om Palmes liv som er vist i tre timelange programmer på norsk og svensk TV siden romjulen. I går var det duket for nok en Palme-premiere på SVT1: Drama-serien «En pilgrims død» med den kjente skuespilleren Rolf «Wallander» Lassgård i hovedrollen som etterforskningsleder i jakten på Palmes morder. 

Samtidig utspiller det seg et annet Palme-drama i svensk kulturdebatt: Sønnen Mårten Palme har anmeldt filmskaperne bak filmen «Call Girl» til Justitiekansleren med krav om at det reises injuriesak for krenkelse av Olof Palmes ettermæle. I filmen fremstilles en Palme-lik karakter som oppsøker mindreårige prostituerte. Filmen er nominert til 11 «Guldbagge-priser» av det svenske filmakademiet, til tross for at den er slaktet av kritikerne. 

Jeg husker godt fredagskvelden 28. februar 1986, da nyheten om at Olof Palme var skutt med to skudd på vei hjem fra et kinobesøk i Stockholm, fikk det til å gå en støkk gjennom oss alle. Tostrup-kjelleren ble i løpet av få minutter tømt for feststemte journalister som strømmet tilbake til redaksjonene i Akersgaten for å lage sine ekstrautgaver. En horde av ikke helt uthvilte reportere ble satt på første morgenfly til Stockholm. 

Senere kom den keiserlige begravelsen, jakten på morderen, pågripelsen og straffesaken mot Christer Pettersson – mannen med bananlikøren. De sprikende teoriene i etterforskningen. Holmér-skandalen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger mordvåpenet senere er funnet i ulike avisoppslag. Men drapet forblir uoppklart. For noen uker siden tiltrådte den sjuende etterforskningslederen i rekken.. 

Mordet på Olof Palme vekker klare assosiasjoner til attentatet på John F. Kennedy. Til Martin Luther King også. Ofrene blir myteomspunne personer, og gjenstand for dramatisering og fiksjon. Spørsmålet blir hvor langt den kunstneriske frihet i litteratur, film og teater skal strekke seg når det gjelder avdøde personer. Debatten har vi her hjemme fulgt i kjølvannet av Kon Tiki-filmen og Knausgårds «Kamp». 

Tidligere har debatten også oppstått i forbindelse med litterære verk på grunnlag av hendelser innen sosialdemokratiet. Lenge var norsk injurierett for øvrig preget av Høyesterettsdommen som forbød visningen av Tancred Ibsens film «To mistenkelige personer». Filmen var basert på den dramatiske historien om lensmannsdrapene i Ådal i 20-årene, men selv om gjerningspersonene i filmen var utstyrt med fiktive navn, ble den oppfattet som en krenkelse av faktiske personer i straffesaken. 

I filmen «Call Girl» heter statsministeren heller ikke Olof Palme, men filmskaperne har brukt faktiske sitater og sakshandlinger fra Palmes regjeringstid på midten av 70-årene da hans justisminister ble avslørt som horekunde. Den 21. januar får vi vite om filmen blir prisbelønt, som beste film, beste manus eller beste regi. Samtidig sitter Sveriges Justitiekansler og funderer på om krenkelsen av Palme er verd påtale på vegne av allmennheten. Mange mener at selv om fremstillingen er grov og krenkende, så skal det svært mye til for at påtalemyndigheten griper inn overfor et kunstnerisk verk. De senere år er også grensene for ytringsfriheten vesentlig utvidet i europeisk rett. 

Minst like fascinerende er dokumentarfilmen om Olof Palmes liv fra 1920-årene og fram til 1986, selv om også denne er kritisert for sine mangler.  1,2 millioner seere fulgte de tre avsnittene i svensk TV. Kinoversjonen av filmen «Palme» ble i fjor høst sett av 300 000 personer i Sverige. Filmen inneholder unike private filmklipp fra Palmes liv, og et utvalg av til sammen 8000 filmklipp med Palme som finnes i arkivene til Sveriges Television. 

Samtidig er dokumentarfilmen en fantastisk reise gjennom svensk moderne historie, sosialdemokratiets vekst og fall. Overklassegutten som nesten ble en sosialistisk retoriker. En livsfjern familiefar. En kunnskapsrik, fransktalende arrogant som lærte seg å knytte egne sko først i 25 årsalderen. En politiker som utløste engasjement og et helt spesielt hat i grupper av befolkningen. 

Filmen er blitt skarpt kritisert av bl.a. Jan Guillou for at den farer med harelabb over Palmes løgner i forbindelse med prostitusjonsavsløringen og etterretningsskandaler. Den kjente svenske krimforfatteren og politi-professoren Leif GW Persson var, i følge filmen, kilde for avsløringen av et regjeringsmedlem som oppsøkte prostituerte. Senere har Leif GW skrevet tre spennende bøker med utgangspunkt i sine Palme-teorier, og disse er nå gjenstand for TV-serien «En pilgrims død». 

Så ringen er på en måte sluttet. Og jeg har tenkt å sette meg i godstolen, ja.

****

Den skjulte historien

Dramaserier som ligger tett opp mot den politiske virkeligheten fascinerer en stor gruppe TV-seere. Vi har fått et nytt begrep – dokudrama. Oliver Stone er en av sjangerens virkelige mestere og fra denne uken kan du følge hans siste dokumentar i ti deler om «USAs ukjente historie» på NRK. 

Stone innleder serien med historien om andre verdenskrig, bekjempelsen av nazismen og atombomben over Hiroshima.  Han utfordrer det amerikanske publikum med å konstatere at nedkjempelsen av Hitler-Tyskland først og fremst var Sovjetunionens fortjeneste. 

I de følgende episodene får vi stifte nærmere bekjentskap med hendelser fra Den kalde krigen og opp mot vår tid. Journalister som har sett de første delene, rapporterer om at serien vekker både engasjement og følelser. 

Oliver Stone har mottatt tre Oscar og er best kjent for filmen «Midnight Express» og for sin Vietnam-trilogi med bl.a. «Platoon» og «Født 4.juli». I filmen om attentatet på John F. Kennedy, «JFK – saken fortsetter», blandet han dokumentarfilm med fiksjon. Filmen fikk flere Oscar-nominasjoner.

Tekstreklamens alfahanne

Nettstedet klikk.no må være tekstreklamens alfahanne. I romjulen leverte redaksjonen ukritisk biljournalistikk i ypperste klasse med selveste Petter Northug i førersetet. Samme dag som Tour de Ski ble innledet lot nettstedet Northug prøvekjøre Audis nye toppmodell i Dagbladets spalter. Redaksjonen kjente angivelig ikke til at skiesset var bilimportørens heteste sponsorobjekt. 

Auda, ikke nå igjen! Tenkte jeg og lot meg enda en gang sjokkere over norske mediers kritikkløse omtale av Northugs bilfavoritter. 

Klikk.no`s biljournalist hadde rattet Audis nye luksuskjerre til et par millioner flere hundre kilometer opp gjennom Østerdalen og til Trøndelag for å få en prøvetur med Northug. I «alfahannen blant bilene», som den entusiastiske reporteren uttrykte det. «Den har en tilstedeværelse som utstråler makt og aggresjon, og bilens karakter smitter over på sjåføren». 

Timingen var altså perfekt. Midt i forventningsbølgen til Tour de Ski får vi vite at «Northug kjører som han spurter». 

– Petter Northug får ulvegliset idet den nesten to tonn tunge og fantomsvarte Audien skyter fart med retningsstabilitet som et godstog. Rykket er en spurtkonge verdig.. 

Omtalen var så rosende at den fikk interesserte på Twitter til å spørre hvor mange ganger det var mulig å dytte ordet «Audi» inn i en Northug-reportasje. Et par dager senere meldte redaktør Jan Thoresen at reportasjen nå var fjernet, både fra klikk.no og dagbladet.no, siden det kunne stilles spørsmål om uryddig kobling. Han forsikret samtidig at reportasjen var kommet i stand på grunnlag ev en selvstendig redaksjonell vurdering. Den var bra for bladsalget, og bilimportøren hadde ikke hatt noe med saken å gjøre, hevdet han. 

I så fall må vi kunne konstatere at Møller-gruppen har vært usedvanlig heldig med sitt valg av sponsorobjekt. Klikk.no og Dagbladet er nemlig ikke alene om å promotere Audi på redaksjonell plass i omtalen av Petter Northug. I fjor sommer fikk Northug en flunkende ny Audi A7 stilt til sin disposisjon, noe som utløste et skred av kritikkløse reportasjer i VG, P4, Dagens Næringsliv, TV2, Hegnar Online.. 

Det kan se ut som om Tour de Ski er blitt til skiløpernes Audi Grand Prix. Serien av bilreportasjer startet allerede for et år siden, hvor Northug skrøt i fete overskrifter av å ha kjørt bilen i hastigheter på 250 – 300 km/t. På dagen 27. september kom det et nytt skred av reportasjer om Northugs nye «millionglis». Og i forrige ukes Tour fortsatte føljetongen i Dagbladet med historien om bilen «Northug ikke tør kjøpe». 

Nå handler det om at den svenske, superraske sprinteren Emil Jönsson har kjøpt den samme Audi-modellen som Petter Northug fikk prøvekjøre. Hvem som kjøper hvem i denne saken er en annen historie. 

På bakgrunn av all medieomtalen er det godt gjort at redaksjonen i klikk.no ikke kjente til sponsorkoblingen mellom Northug og Audi. Etter VM på ski i fjor opptrådte Northug i en serie reklamefilmer for bilmerket på norsk TV. 

– Men dette er da bare god underholdning, tenker du kanskje. Kan det være så farlig? 

Ja, for troverdigheten til journalistikken i mediebransjens kjente merkevarer er det alvorlig. På nettet er det blitt svært vanskelig å skille seriøse, uavhengige kilder fra underholdning og PR. Vi ser en medieverden som blir sterkere drevet av klikkrater enn av tankerater. Det er derfor svært viktig å verne om merkevarens integritet. 

Dette vil bli mer krevende i alt arbeid med omstrukturering og kostnadsreduksjon som nå rir våre tradisjonelle medier. Det blir stadig mer vanlig med outsourcing av forbrukerjournalistikk. Nettstedet klikk.no eies av Egmont Hjemmet Mortensen og leverer bilstoff til Dagbladet, som derved får et mer distansert forhold til kildekritikk og presseetiske vurderinger forut for publiseringen. 

Vi ser mange eksempler på den samme innen reiselivsjournalistikken. I det siste møtet til Pressens Faglige Utvalg før jul, fikk både Tønsbergs Blad og Sandefjords Blad sine pass påskrevet, etter å ha publisert reisestoff fra en ekstern leverandør – reiseguiden.no. Av erfaring vet jeg at det kan være svært vanskelig å kontrollere eventuelle bindinger og kildegrunnlaget for slik «hyllevare-journalistikk».

****

Fem brudd på reglene

Pressens Faglige Utvalg (PFU) påtalte i løpet av 2012 til sammen fem brudd på bestemmelsene i Tekstreklameplakaten. Året før kom det ingen fellende uttalelser i slike spørsmål fra utvalget. 

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund har nå nedsatt en egen referansegruppe som skal fore ham med innspill til tekstreklamesaker som kan utløse generalsekretærens initiativrett overfor PFU. 

To slike saker mot Tønsbergs Blad og Sandefjords Blad ble behandlet i utvalgets siste møte før jul. Begge sakene endte med fellende uttalelse. Det er ventet at generalsekretæren vil fremme flere slike saker overfor PFU med det første. 

I følge Tekstreklameplakaten, som er under revisjon, oppstår tekstreklame når produkter og kommersielle interesser blir eksponert eller positivt omtalt på redaksjonell plass ut fra andre hensyn enn uavhengig og kildekritisk journalistikk. 

Produktomtaler og produkteksponering skal være journalistisk motivert. Hensikten må aldri være å reklamere for produkter eller tjenester. Også presentasjonsformen må være slik at stoffet ikke oppfattes som reklamebudskap. 

Plakaten inneholder også bestemmelser om særlig behov for kildekritikk i forbindelse med PR-materiell og tips fra profesjonelle informasjonsleverandører. Det samme gjelder stoff fra uavhengige leverandører.

Takk for det gamle

Medie-Norge står midt i et tidsskille mellom de tradisjonelle, dagsaktuelle innholdspakker og de nye, raske og fortløpende oppdateringer med relevant informasjon. Mellom papiravisen og mobilen, om du vil. 2013 kan bli året hvor informasjonsstrømmen tar av i en helt ny retning. Spørsmålet er om journalistikken vil henge med i svingene. 

I kveld vil det utvilsomt bli satt enda en ny rekord i mobilnettets nyttårstrafikk. Det skyldes ikke bare utvekslingen av tekstmeldinger. Vi vil dele mer: Bilder på Instagram. Video på YouTube. Det blir partystemning på Face og Twitter. Vi vil kommunisere direkte med hverandre i lyd og bilde via Skype. 

Vi sier takk for det gamle og godt nytt år! 

Internasjonale medieorganisasjoner, med INMA (International News Media Association) i spissen, spår at bransjen nå står foran 36 kritiske måneder i forandringens tegn. Det nye, høyteknologiske verdenssamfunnet, som tegneserieindustrien lenge har fantasert om, vil være et faktum fra 2017. 

I løpet av de neste syv årene kommer det tre milliarder nye brukere til på internett. World wide. Det er vanskelig å tenke seg hva dette vil bety for medieutviklingen. Det vi vet er at de nye brukerne kommer til nettet med en smarttelefon i hånden.. 

Den norske befolkningen har tatt på seg ledertrøya i dette løpet av kontinuerlige forandringer. Mye tyder derfor på at det nye, høyteknologiske mediesamfunnet vil etablere seg raskere her. Det er vanskelig å spå om fremtiden, men jeg vil likevel driste meg til to spådommer for 2013: 

Før året er ommevil VG Mobil være landets største avis, målt i antall  brukere

POPULÆR: VG Mobil kan bli landets største avis i løpet av 2013. Foto: TROND SOLBERG

. Aftenposten på papir vil slutte å kalle seg Norges største avis. 

Det er gått mer enn 450 år siden verdens første avis så dagens lys i Venezia. Adresseavisen, Norges eldste avis, så dagens lys i 1767. Løssalgsavisene, som oppsto i Amerika på 1830-tallet, mangedoblet tallet på lesere. Fra midten av 1990-årene har vi hatt internett, og i løpet av mine 17 år som VG-redaktør sank papiropplaget med 40 prosent. I løpet av de samme årene steg antallet daglige VG-lesere fra 1,3 millioner til 2,1 millioner. Siden har det fortsatt å øke. 

Helt opp til i dag har papiravisen vist seg å være mediebransjens mest lønnsomme forretningsmodell. Men siden i høst har vi sett tegn til forvitring i det viktigste inntektsgrunnlaget – annonsemarkedet. Snart vil også bransjen slutte å snakke om avisopplag, og heller fokusere på antall lesere, eller brukere, som det nå heter. 

2012 var året da legendariske Kodak gikk konkurs. Vi fikk Instagram i stedet. iPhone 5 og MiniPad. Facebook gikk på børs. Edda fusjonerte med A-pressen til Amedia. X-Files (betalingsmur på nett) ble lansert i Fevennen. Norge fikk ny kulturminister og samlet varsler de norske mediekonsernene bemanningskutt i 1000-medarbeidersklassen de neste tre årene. 

Antallet offentlig ansatte i Norge ser ut til å vokse hvert år. Antallet PR-medarbeidere likeså. Vi får stadig færre journalister. Norsk Journalistlag har i overkant av 7200 yrkesaktive medlemmer. Fra 2008 til 2010 mistet organisasjonen 500 medlemmer. Neste år regner man med at ytterligere 150 vil forsvinne. I Sverige er over 2000 journaliststillinger blitt borte de siste 20 årene – hver fjerde stilling. 

Den fjerde statsmakt – samfunnets vaktbikkje – blir stadig svakere? Utviklingen får i hvert fall noen skeptikere til å stille et retorisk spørsmål: Ville vi ha akseptert at tallet på antall polititjenestemenn ble redusert i tusentall? 

Det er tøv å late som at medieproduktene ikke vil bli påvirket av denne utviklingen. Journalistikken kan sikkert gjøres mer effektiv og planmessig, men avsløringskapasiteten vil bli svekket. 

Problemet er at mediene befinner seg i skiftet mellom to helt forskjellige forretningsmodeller. Innholdsmessig går vi fra et system basert på knapphet og eksklusivitet til et system basert på overflod av informasjon. Det er et godt spørsmål om vi lenger kan snakke om redaksjonell kvalitet, når det folk etterspør er innhold som oppleves som relevant. 

Snart halvparten av befolkningen under 50 år leser nyheter på smarttelefon. I følge INMA`s News Media Outlook 2013 vil sosiale medier som Facebook og Twitter innen 2012 levere 40 prosent av trafikken til nyhetsnettstedene. Vi vil i stigende grad konsumere enkeltstående artikler og i mindre grad innholdspakker. Vi står på terskelen til en ny tidsalder, hvor mediene må kjempe for sin merkevare.

****

..og takk for i Aften

2013 vil bli innledet med store forandringer i mediebransjen. Fra verdenskartet forsvinner den trykte utgaven av det internasjonale nyhetsmagasinet Newsweek. Fra nyttår forsvinner også Aftenpostens aftenutgave som ettermiddagsavis til Oslos borgere. 

I stedet lanserer Aftenposten en ny gratisavis på torsdager under navnet Osloby. Avisen får en redaksjon på ca. 20 medarbeidere og skal trykkes i 280 000 eksemplarer. Den tradisjonelle aftenutgaven blir heretter et eget bilag til Aftenpostens morgenutgave. 

2013 blir også et viktig år i arbeidet med å sikre norske medier fornuftige og fremtidsrettede rammevilkår. Pressestøtten skal moderniseres, både når det gjelder produksjonstilskudd og momsregime. Ny boklov og eierskapslovgivning er også på trappene. I Europa arbeides det med nye regler for opphavsrett. 

De fleste store mediekonsernene starter arbeidet med bemanningskutt: Schibsted skal fjerne nærmere 400 årsverk de neste tre årene, Amedia kutter 350 årsverk, Polaris 100 årsverk og Dagbladet reduserer med 35 årsverk i løpet av 2013. 

I mars tiltrer Thor Gjermund Eriksen stillingen som ny kringkastingssjef. NRK må også starte arbeidet med store endringer av organisasjon og innholdskonsept.

Når Retten er satt

 

PÅ DOMMENS DAG: Mette Yvonne Larsen i Sør-Gudbrandsdal Tingrett etter domsavsigelsen før jul. Foto: FRODE HANSEN

Uttrykket «Retten er satt» har mer enn en betydning: Det kan også bety at vårt rettssystem ikke er tidsmessig og fungerer en smule umoderne i vår digitale tidsalder, selv om vi både har fått Lovdata og Domstolsadministrasjon på Twitter. 

I løpet av 2012 er uttrykket «offentlighet i rettspleien» tilført en ny, digital dimensjon først og fremst illustrert ved den massive mediedekningen av rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik og sedelighetssaken mot Vågå-ordfører Rune Øygard. 

Den massive mediedekningen ble utløst av en like massiv folkelig interesse. Til terror-rettssaken i Oslo måtte det bygges en helt ny rettssal for å huse tilhørere og presse. I og utenfor Tinghuset ble det bygget provisoriske TV-studios. Rettsmøtene ble overført LIVE til rettslokaler i alle fylker og større byer. Deler av forhandlingene ble kringkastet i radio og fjernsyn. 

Siste uken før jul var rettsbygningen på Lillehammer fylt til trengsel da dommen mot Rune Øygard ble lest opp. VG hadde alene sendt 23 medarbeidere til Gudbrandsdalen for å dekke begivenheten. Domsavsigelsen ble ikke kringkastet, men den ble rapportert LIVE fra sekund til sekund via nettet – i tekst og bilder, ledsaget av flere timer med kommentarer. 

2012 ble et gjennombruddsår for realtidsdekning i flerkanalsystemer på nettet – enten det gjelder store idrettsbegivenheter eller rettssaker. I ett og samme skjermbilde tilbys vi levende bilder, ord-for-ord referater, spørsmål og svar, feed fra sosiale medier og ekspertkommentarer. Slik sett er rettsstatens demokratiske verdier styrket, men det spørs om aktørene i rettssalen klarer å henge med i utviklingen. 

Under et seminar som Institutt for Journalistikk arrangerte onsdag før julaften i kjølvannet av Øygard-saken, ble det fra forsvarerhold reist sterk kritikk mot medienes nye rolle i rettsstaten. Forsvarsadvokat Mette Yvonne Larsen, som har erfaring fra begge årets to store rettssaker, mener at Rune Øygard er blitt utsatt for massiv forhåndsdømming i strid med menneskeretten. 

– Medias «go-banana-reaksjon» på Skype-loggen fremkalte også politikernes utidige inntreden i saken, mente Larsen. Hun mener at journalister opptrådte som moralister og at retten ble utsatt for hva hun kalte «kommentator-tyranni». De impliserte i saken ble fremstilt som «Skjønnheten & Udyret», hevdet hun. 

En forsvarsadvokat må være i sin fulle rett til å mene dette, men det er på høy tid at rettsapparatet også tar inn over seg at vi faktisk lever i Facebook-alderen. Bevis drøftes i det offentlige rom. Vitner kan lese om alt som skjer i sosiale medier og bli påvirket av dette. Det faller på stengrunn når Mette Yvonne Larsen til og med kritiserer Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer for å ha lagt ut Øygard-dommen på nettet. 

Samfunnet tilpasser seg hele tiden økt offentlighet, men heller ikke dommerne later til å trives spesielt godt i rampelyset. Rettsstatens fremste makthavere har vært en ansiktsløs kaste. I vår digitale tidsalder endres alt dette, og jeg tror det vil styrke rettssikkerheten. 

– Den 17-årige jenta opplevde at pressens tilstedeværelse var en trygghet, egentlig, sier bistandsadvokat Nina Braathen Hjortdal. 

Media har nemlig også en kontrollerende funksjon overfor domstolene. Rettsjournalistikken blir bare viktigere og viktigere, og fører til at aktørene i retten skjerper seg. Offentlighet kan være et vendepunkt i mange store straffesaker.  Under Øygard-seminaret hevdet lederen for Norsk Redaktørforening, Harald Stanghelle, at «rettskommentaren bidrar til rettsstatens kvalitet». 

Men rettsjournalistikken er i kraftig endring, hvor kommentarer og innspill fra leserne gis større plass. Dette er en del av en generell samfunnsutvikling som også rettsapparatet bør tilpasse seg. Vi får et samfunn med større rom for flomlys, debatt og meningsbrytning. 

Derfor er det et godt spørsmål om bevis og dokumenter kan gjøres offentlig tilgjengelig på et tidligere stadium. I Sverige er alt materiale i prinsippet offentlig når tiltale tas ut. I vår tid burde det også være unødvendig at redaksjonene bruker store ressurser på sekund-til-sekund referater, når forhandlingene like gjerne kunne vært overført LIVE i lyd og bilde. 

Også journalistrollen er i kraftig forandring. Den beveger seg mot en «gråsone» hvor det tradisjonelle skillet mellom nyhetsjournalistikk og kommentar står i fare for gradvis å bli utvisket. Det er en utfordring som mediene må ta på alvor.

*****

Domstolloven revideres

Domstolloven fra 1915 regulerer spørsmålet om offentlighet i rettspleien. Lov og forskrifter gir regler om når retten unntaksvis kan lukkes for tilhørere eller tillate opptak av lyd eller bilde, hva slags saker som kan unntas for offentlighet og hvordan tiltalte personer skjermes fra fotografering. 

Justisdepartementet har tatt til orde for en total gjennomgang av loven med sikte på utarbeidelse av en helt ny lovtekst. Foreløpig er det bare fremkommet forslag til mindre endringer av forskriftene fra et utvalg nedsatt av Domstoladministrasjonen. 

Fra presseorganisasjonenes side er det tatt til orde for utvidelse av adgangen til å gjøre opptak/overføring fra rettsforhandlingene. Prinsippet for offentlighet bør snus slik at det utgangspunktet er tillatt å overføre rettens forhandlinger.