Nu går alt så meget bedre..

 

img_3393.jpg

SKRIFTEN PÅ VEGGEN: VG-sjef Gard Steiro viser at mediebedriftene kan stå overfor en ny, stor utfordring når siste papir forlater rullen.

Nei, Kåre Willoch sa visstnok aldri dette. Sitatet ble likevel brukt som en satirisk illustrasjon på oppgangstiden like før det meste gikk til helvete mot slutten av 80-tallet.

Nå er det mediebransjen som ser lyset i tunellen. Avisene ser opplagsøkning for første gang på nesten 20 år. 105 mediehus kan vise vekst i opplagene fra 2016 til 2017. Økningen av digitalt opplag er blitt sterkere enn nedgangen for papiraviser. Det er nå flere som leser avisa på mobilen enn på papir.

Så kan vi dermed avblåse mediekrisen og la korkene sprette i været?

Nei. Den digitale transformasjonen er langt fra gjennomført. Mediehusene er fortsatt svært avhengige av inntekter fra papir, og må bære tyngden av kostbar infrastruktur. Kunstig intelligens og maskinlæring vil skape store omveltninger. Vi vil få se mange nye produkter basert på kombinasjonen av tekst, lyd og levende bilder.

Under presentasjonen av mediebransjens gode opplagstall var det flere som minnet om at medaljen alltid har to sider. Og som VG-sjefen Gard Steiro poengterte med sitt tabloide bilde: Det er når rullen tømmes for papir, at problemene for alvor melder seg.

På medaljens bakside står lesertallene, med en nedgang på nesten fire prosent for bransjen som helhet fra 2016 til 2017. VG er landets største mediehus med over 2,3 millioner daglige lesere. Nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet kan vise til stor vekst i antall lesere, begge med ti prosents økning.

Aftenposten er opplagsvinneren med en økning i totalsalget på nesten 14000. Mediehuset ligger likevel fem år bak VG og Dagbladet i den digitale transformasjonen. VG ser nå at mobiltrafikken bikker to millioner brukere dag etter dag, digitale annonseinntekter utgjør 90 prosent av de samlede annonseinntekter.

Vi registrerer altså kraftfulle endringer i avisenes forretningsmodeller. Lokalaviser og regionaviser våger i større grad å ta seg betalt for digitalt innhold. En tradisjonell løssalgsavis som VG er i ferd med å bli en abonnementsavis, hvor opplaget på betaltjenesten VG+ nå er høyere enn papiropplaget.

VG+ kunne legge 50 prosent vekst til sitt opplag i 2017 med 115 000 abonnenter som gjennomsnitt for året. Ved årsskiftet var antallet kommet opp i 142 500. Gard Steiro forventer at pluss-inntektene vil nærme seg 150 millioner i 2018. Samlet når de ulike abonnementsproduktene fra VG-huset snart 200 000 abonnenter.

Også Dagbladet rapporterer om sterk vekst i antall digitale abonnenter. Flere enkeltsaker har utløst salg på en million kroner. Man er kommet opp i en inntekt pr. bruker på godt over 600 kroner.

– Vi ser nå at investeringer i journalistikk gir direkte betalt, sier Gard Steiro i VG. Betalingsviljen inspirerer til å satse enda sterkere på egne avsløringer gjennom undersøkende journalistikk. Slik satsing vil gi størst økonomisk effekt, mener VG-sjefen. Han antyder dermed at mer av avisens kvalitetsinnhold skal publiseres bak betalingsmuren.

Så gjenstår det å se om uttalelsen vil medføre en større profilendring for VGs plusstjeneste, som i stor grad også selger abonnement på historier om penisforlengelse og rumpeforstørrelse. Under en MBL-presentasjon av folkets betalingsvilje for digitalt innhold opplyste VG nylig at de lukkede sex- og samlivssakene kan selge opptil 400 abonnement pr. dag.

At journalistikk betaler seg ser vi nå også tydelige eksempler på i Bergen, som lenge har vært et av Norges tøffeste avismarkeder med hard konkurranse mellom Bergens Tidende og Bergensavisen. Etter flere tiår med kniven mot strupen er BA nå blitt en opplagsvinner. Nedgangstrenden er de siste to årene snudd til oppgang. Den svært tabloide løssalgsavisen er nesten blitt abonnementsavis, og kan vise til en opplagsvekst fra 14 923 til 16 275 eksemplarer siste år. Samtidig er også Bergens Tidenes tall meget gode.

– Forretningsmodellen støtter nå direkte opp under journalistikken. Slik var det ikke nødvendigvis før, sier BA-sjef Sigvald Sveinbjørnsson.

Han forteller om et avishus som opplever styrket relasjon til sine lesere, og fornyet selvtillit etter mange år som nederlagsdømt. Etableringen av betalingsmur sent i 2015 var et skummelt valg, kanskje heller ikke helhjertet i begynnelsen, men det har gjort journalistikken bedre.

Jeg vet godt hva det vil si å jobbe i et avishus som opplever medgang. Fra slutten av 1970-årene ble det hengt opp månedlige opplagsresultater i redaksjonen i Verdens Gang. Det var bare et A4-ark med tjukk, svart tusjskrift – + 29 000 eks. sammenlignet med samme måned ifjor. Det ga en boost til stemningen i avishuset. Og fornyet pågangsmot.

Nå varsler Mediebedriftenes Landsforening (MBL) månedsrapportering av online rekkevidde for mediehusene. Det er et godt tiltak, som sikkert vil virke inspirerende for mange medlemsbedrifter.

Forklaringen bak denne nye optimismen i mediebransjen ligger i styrket brukerinnsikt og tilgang til brukerdata som kan analyseres. Bransjen blir nå mer opptatt av målretting og salg som er direkte knyttet opp mot journalistikk. Her kan det ligge en risiko som truer mangfoldet, men det er samtidig slik at norske journalister  i stadig mindre grad jager nyheter i flokk. Utviklingen borger for større grad av originalitet i hvert enkelt mediums tilbud av saker.

Heldigvis har vi sosiale medier som tilbyr nok kuriosa. Folk skjønner i stigende grad at de må betale noe mer for å få tilgang til innhold av høy kvalitet. Og nordmenn flest anser at riksdekkende medier og lokalaviser er deres viktigste kilde til nyheter. I en undersøkelse utført for MBL holder likevel så mange som 9 av 10 ikke-abonnenter det som usannsynlig at de kommer til å abonnere på digitale nyhetsmedier i fremtiden. De har jo tilgang til gratis nyheter på nrk.no.

Mediebransjen står dermed overfor et par store utfordringer:

  • Det må opprettes sunne konkurranseforhold til en statsfinansiert kringkaster som bruker lisenspenger på å utgi gratis nettavis.
  • Det må utvikles et felles innloggingssystem for digitale medier som gjør det mulig å bevege seg mer sømløst i betalingslandskapet for redaksjonelt innhold.

Det vil bli spennende å følge med på forholdet mellom sosiale medier og mediehusene i året som kommer, etter at Facebook atter gjorde endringer i algoritmen slik at nyhetsinnhold ikke kommer like høyt opp i feeden til brukerne. Reduksjonen i trafikken er allerede merkbar hos de mediehus som har satset mye på slik distribusjon. Chartbeat-statistikken, som leverer trafikktall fra 50 000 mediehus over hele verden, viser nedgang med seks prosent siden januar. Nedgangen for store nyhetsorganisasjoner som New York Times, Washington Post, CNN og BuzzFreed er allerede kommet opp i 14 prosent, og man venter at den kan komme opp i 20 prosent. Et lokalt mediehus i USA, som satset uhemmet på Facebook-distribusjon av sitt innhold, har allerede varslet opphør.

Det blir viktigere nå å bygge sterkere relasjoner til brukerne og dyrke en lojal leserskare. Erfaringen fra amerikanske aviser viser at det trengs opptil 25 ganger flere besøk via Facebook for å konvertere én leser til abonnent, enn når mediehusene henvender seg direkte til leserne.

Edison Research har målt bruken av Facebook i USA siden 2008. Nå viser målingene for første gang at bruken av Facebook synker – det siste året med fem prosent. Det er bemerkelsesverdig.

Journalistikk for demokrati

IMG_3326

BRENNAKTUELL: Filmen om Katharine Grahams publisherrolle i The Washington Post har sterk relevans til Donald Trumps forsøk på å kvele uavhengig, kritisk journalistikk i USA.

Go.Go.Go. Run it!

Idet Katharine Graham gir klarsignalet til å starte trykkpressene til The Washington Post inntreffer et historisk presse-øyeblikk: Hun nekter å føye USAs president Richard Nixon og publiserer innholdet i den hemmeligstemplede «Pentagon-rapporten» – tusenvis av sider som dokumenterer at USAs krigføring i Vietnam bygger på løgner fra fem presidenter.

Historien om sosietetskvinnen og enken som tvang Det Hvite Hus i kne, har en merkelig relevans til dagens situasjon, hvor Donald Trump gjør hva han kan for å underminere Amerikas frie og uavhengige medier. Nå er historien om Graham blitt til en ny storfilm av Steven Spielberg med  Meryl Streep og Tom Hanks I hovedrollene. «The Post» har allerede rukket å bli nominert til seks Golden Globe-priser.

Filmen hadde verdenspremiere før jul og kommer på norske kinoer i februar. Jeg har sett den og tror norske journalister og redaktører har fått en ny kultfilm å glede seg over. Filmen om «The Post» slutter der storfilmen «Alle presidentens menn» begynner. Begge filmene handler om The Washington Posts viktige og avslørende journalistikk, og vil bli stående som minnesmerker over de frie mediers rolle i demokratiet.

MV5BYzU1MjNlZWMtMzZkOS00ZGRmLWJhNjQtMzNhMWVhMTJlN2RiXkEyXkFqcGdeQXVyNzEyODY5OTc@._V1_SY1000_CR0,0,1505,1000_AL_

JOURNALISTISK KULTFILM: Tom Hanks og Meryl Streep leverer fantastisk skuespill i rollene som Ben Bradlee og Katharine Graham. Foto: Nordisk Film/20th Century Fox

Så lenge jeg har vært journalist har aviseieren Katharine Graham og hennes sjefredaktør, Ben Bradlee, vært heltefigurer i min tilværelse.  Uten medieerfaring overtok hun publisher-rollen i The Washington Post etter sin ektemann som begikk selvmord. Hun samarbeidet tett med avisens legendariske redaktør Ben Bradlee, en sta og stødig profesjonsutøver. Journalist til fingerspissene.

Sammen ledet de avisen gjennom noen av de største avsløringene i nyere amerikansk historie. Historien er beskrevet i deres memoarbøker «Personal History» og «A Good Life», som storfilmen bygger på. Filmens fremstilling av de to er nøktern, naturtro og med en dramatisk nerve som gir deg følelsen av tilstedeværelse. I hvert fall hvis du har tilbragt størstedelen av ditt liv i en nyhetsredaksjon.

Offentliggjøringen av «Pentagon-rapporten» i 1971 ga støtet til en bølge av demonstrasjoner over hele USA mot makthavernes forfalskede grunnlag for krigføringen i Vietnam. Krigen kostet nesten 60 000 amerikanske ungdommer livet.

Avsløringen startet i The New York Times, men en domstol stanset videre publisering av hensyn til Rikets sikkerhet. Da overtok redaksjonen i The Post jakten på dokumentene og filmen byr på en realistisk skildring av journalistisk metode. Fra stua hjemme hos Bradlee  følger vi arbeidet. Videre til nattredaktøren som setter førstesidetittelen i blyantskrift på manuskriptet, som legges i rørposten (!) til blysetteriet før pressen rigges klar..

Idet Graham og Bradlee gir de forløsende beskjeder, setter faktor tommelen i den grønne startknappen. Pressene ruller, og vi som sitter i kinosalen kan felle en tåre på demokratiets alter.

Katharine Graham sto i mot presset fra Det Hvite Hus, justisministeren og domstolene. Og rådene fra sine finansielle og juridiske rådgivere som truet med at hun risikerte både fengsel og konkurs. Hun trosset også sine personlige omgangsvenner, bl.a. USAs forsvarsminister Robert McNamara, som ble skandalisert i «Pentagon-rapporten». Hun sto ved sin redaktør, Ben Bradlee.

Det Hvite Hus forsøkte å få USAs høyesterett til å forby publiseringen, men også her led Richard Nixon et sviende nederlag. I dommen slås det fast at mediene er til for folk som styres av makthavere – ikke for makthavere som vil styre folk. Et viktig demokratisk prinsipp, som president Trump synes å ha gått fullstendig glipp av.

Filmen «The Post» er dermed brennaktuell, handlingen går rett inn i debatten om tilliten til mediene og journalistikkens grunnleggende rolle i et godt fungerende demokrati. Donald Trump har klart å splitte den amerikanske befolkningen i to leire når det gjelder dette spørsmålet.

En omfattende undersøkelse fra Knight Foundation viser at voksne amerikanere støtter tanken om at media har en viktig rolle, men et flertall mener likevel at dagens medier ikke klarer å fylle denne rollen. Undersøkelsen omfatter 19 000 intervjuer og er en del av stiftelsens «Trust, Media and Democracy Initiative».

84 prosent av de spurte anerkjenner at media har en kritisk og viktig rolle å spille i demokratiet, gjennom å informere publikum. Men bare 44 prosent kan identifisere en objektiv nyhetskilde.

USA lider under en politisk splittelse i synet på media. 54 prosent av demokratene har en positiv innstilling, mens hele 68 prosent av republikanerne har en negativ oppfatning av mediene.

Mange mener (58 prosent) at økende tilgang til flere nyhetskilder gjør det vanskeligere å bli godt informert. Spredningen av falske nyheter skaper en stor grad av bekymring. Hele 73 prosent av de spurte mener at dette representerer et stort problem, bare halvparten tror at folk klarer å skille fakta fra usannheter.

Under en tredjedel av amerikanerne sier at de sikkert kan skille mellom nyhetskilder som rapporterer faktiske nyheter og kommentarer og meningsytringer som formidles i mediene.

Dette siste synes jeg er interessant i forhold til norsk politisk journalistikk, særlig hvis man studerer kommentatorenes rolle i dekningen av trakasseringssakene og regjeringsomdannelsen.

I USA sier mange republikanske velgere at nyhetsrapportering som setter politikere i et dårlig lys er å betrakte som «falske nyheter».

Hele 54 prosent av de spurte mener at sosiale medier som Facebook og Twitter har negativ innflytelse på nyhetsmiljøet. 53 prosent er dessuten mer negativt innstilt overfor politikere som henvender seg direkte til velgerne på denne måten.

57 prosent mener at de sosiale plattformenes valg av nyheter som de bør lese, representerer et stort demokratisk problem. Men når det gjelder spørsmålet om behovet for å regulere plattformenes virksomhet er meningene delte i omtrent to like store leirer.

Det er også interessant at hele 64 prosent av de spurte deler nyhetshistorier med venner, familie eller «følgere» på sosiale medier, men 69 prosent av disse svarer at deler med folk som også deler deres synspunkter.

De eldre er mer positivt innstilt til medienes rolle enn yngre velgere. Republikanere har langt mindre tillit til mediene, men totalt sett mener faktisk 45 prosent at det er for mye partisk nyhetsrapportering.  Dette tallet er kraftig opp fra en tilsvarende undersøkelse som ble gjort i 1989.

Resultatene fra Knight Foundations undersøkelse understreker behovet for å sette medienes viktige rolle på den politiske dagsorden både i USA og andre demokratier. Tilliten til uavhengig og kritisk journalistikk er viktigere enn noen sinne. Mediebransjen må nå også ta på alvor de utfordringene som sviktende tillit representerer.

En verden uten hjerner?

 

IMG_3218.JPG

NY BOK: Franklin Foers «World without Mind» beskriver Google og Facebooks overtagelse av et slags verdensherredømme.

TRONDHEIM – Ikke spør meg om passordet til min SPiD-konto. Kanskje har jeg det nedskrevet et sted. Vet ikke helt hvor. Jeg har Bank ID på mobilen. Hvorfor trenger jeg mer?

 

Den siste uka har lært meg at tiden er overmoden for etableringen av et felles innloggingssystem for norske mediehus. Brukerne vil ha det enkelt. I vår tid ønsker man å bevege seg sømløst mellom ulike tjenester i det digitale landskapet.

Men alfahannene som leder Schibsted, Amedia, Polaris, Dagens Næringsliv, Aller og Egmont ser ikke ut til å kunne bli enige om noe som helst, verken når det gjelder annonseplattform, distribusjon eller innloggingssystem. Bare når det gjelder papirkjøp står man noenlunde sammen for å sikre en rimelig leveranse.

Framtidsrettet?

Neppe. Etter hvert som Google og Facebook tar verdensherredømme framstår det tydeligere og tydeligere at de nasjonale mediehusene må samarbeide tettere. Muligens er også et tett europeisk samarbeid nødvendig for å kunne opprettholde medial selvstendighet, for ikke å si «sjølråderett».

Forleden leste jeg om en statistikk som viser at Google alene er i ferd med å passere reklameomsetningen til all verdens trykte medier. Legger vi til Facebook og Amazon er reklameinntektene større enn i all verdens TV-kanaler. Teknologi-selskapenes egenvekt ser ut til å oppheve tyngdeloven.

På skolen lærte vi en gang om «The Survival of the Fittest» og Darwins utviklingsteori om artenes opprinnelse og fremveksten av menneskets suverene herredømme på jorden. Kommer vi snart dit hvor menneskehjernen blir erstattet av kunstig intelligens? Datamaskiner og roboter som lærer raskere og lagrer mer kunnskap enn noe menneske er i stand til. Det er mange av Googles 50 000 ingeniører som arbeider for å nå nettopp dette målet.

Denne ukas nyhet om at Volvo skal levere 24 000 selvkjørende biler til Uber allerede fra 2019 får meg til å tro at utviklingen vil gå raskere enn vi aner.

Det går fort i svingene nå. Hastigheten får meg til å lure på om mediebransjen snart står overfor et nytt dramatisk skifte med nedbrutte forretningsmodeller. Akkurat nå som vi ser ut til å få folk til å betale for nyttig og godt innhold igjen..

Om ideene som ligger til grunn for ambisjonene til Google, Facebook og Amazon leser jeg i den spennende boka «WORLD WITHOUT MIND – The existential threat of big tech» av den kjente amerikanske redaktøren Franklin Foer. Her beskrives hvordan de fire store globale aktørene, særlig Google, forsøker å ta verdensherredømme over menneskeheten.

Google ønsker å samle all informasjon – alle tilgjengelige data – for å bygge kunstig intelligens. Facebook vil skape sosial harmoni gjennom å automatisere vår evne til å tenke og velge fritt. Amazon vil knuse tradisjoner og gjøre erfaringsbasert kunnskap verdiløs.

Franklin Foer skriver om hvordan teknologiselskapene truer privatliv, individuell skaperkraft og fri vilje, fri konkurranse – og selvsagt mediebransjen, som tilrettelegger for demokrati med et tydelig skille mellom løgn og sannhet.

I boken beskriver han spesielt svanesangen til det anerkjente amerikanske magasinet The New Republic, som ble kjøpt opp i 2012 av Facebook-grunnleggeren Chris Hughes. Foer var redaktør av tidsskiftet fra 2006 til 2010, og igjen fra 2012 inntil han i 2014 fikk sparken. Magasinet var da blitt forvandlet til en aggressiv klikk-maskin. Hughes ville at det skulle utvikle seg mer som et teknologiselskap.

Det er flere eksperter som nå snakker om et nytt digitalt krasj. Det er for mange publikasjoner i forhold til reklameinntekter. Det er ikke nok penger i abonnement, events eller aggregering av nyheter. For mye ressurser legges fortsatt igjen i klippoglim-journalistikk. Plattform-duopolet har for stor makt. Investorene trekker seg tilbake, også fra digitale medier. I USA regner man med at flere varslede børsintroduksjoner, bl.a. BuzzFeed, vil bli utsatt neste år.

Ved anerkjente London School of Economics etableres det nå et stort prosjekt for å følge med på utviklingen: «The Truth, Trust and Tech Commission» under ledelse av professor Charlie Beckett. På prosjektets agenda står journalistikkens forhold til de store plattformene. Det er et eksistensielt spørsmål for journalistikken – et viktig område for sunn politikk og et opplyst samfunn. Dette blir et spennende arbeid å følge med på.

Artificial Intelligence, eller AI som det gjerne forkortes, er et tema som rykker stadig nærmere den norske mediehverdagen. AI var da også et av hovedtemaene under NXT Media-konferansen i Trondheim midt i november. Norges Tekniske- og Naturvitenskaplige Universitet er vårt innvovative senter med sine 40 000 studenter og 6 700 ansatte. I Trondheim forskes det på AI, bl.a. når det gjelder avansert tekstanalyse. Forskerne håper å kunne bruke kunstig intelligens til å avdekke falske nyheter på nettet, til å forutsi grensesprengende nyheter og til å identifisere hatefulle ytringer som spres i sosiale medier.

Man kan trygt oppsummere at en av hovedkonklusjonene fra NXT Media 2017 er behovet for fortgang i bestrebelsene på å få til et felles innloggingssystem for norske mediebrukere

 

img_3184.jpg

SØKER PARTNERE: Helmut Kraznik er digitaldirektør i Axel Springer og leder av Verimi-prosjektet

Axel Springer-konsernet i Tyskland tar steget videre i lanseringen av portalen Verimi, som skal samle data fra en lang rekke store aktører i det tyske markedet; banker, flyselskaper, mobiloperatører, bilprodusenter og medieselskaper.

 

– Ingen aktører i Europa kan håndtere utfordringen fra Google og Facebook alene, sier digitaldirektør Helmut Krasnik i Springerkonsernet. Han frykter at 2018 kan bli et Annus Horribilis for mediebransjen, når EUs nye personvernlover trer i kraft. Reglene vil kreve aktivt samtykke fra forbrukeren for innsamling og lagring av data.

– Det blir enkelt for Facebook. Alle trykker jo på «Enig» når mobilen eller datamaskinen ber om samtykke. Kommersielle medieaktører må derimot bønnfalle sine brukere om samtykke, spår Krasnik.

Hos Springer er 180 ansatte sysselsatt i arbeidet med å sikre at personrettet markedsføring gjennom mediene skal være mulig også etter 2018. Det tyske konsernet er på jakt etter flere samarbeidspartnere over hele Europa. Ambisjonen er å bygge en felles europeisk løsning som kan stå opp mot de globale duopolet.

Også i andre europeiske land tas det viktige initiativ for tettere samarbeid mellom konkurrerende mediehus, spesielt mellom TV-selskapene, som også trues av Facebook, YouTube og Netflix.  Ifølge Digiday vil britiske Channel 4 etablere en felles video-plattform og dele data med tyske ProSieben, franske TF1 og italienske Mediasat. I Frankrike går mediehusene Le Figaro sammen med Le Monde og en rekke andre mediehus i samme ærend.

I Norge har vi fortsatt minst fire ulike innloggingssystemer for medier.  Banknæringen har forstått at dette ikke går an og ser ut til å samle seg omkring Vipps. Lederen for Digital Norway, Adresseavisens tidligere sjefredaktør Tor Olav Mørseth, minner om at Google og Facebook nå også går etter de lokale annonseinntektene.

img_3205.jpg

I DEBATT: Kjersti Løken Stavrum i Stiftelsen Tinius (t.v.), Helmut Kraznik, Trond Riiber Knudsen, investor Stig Eide Sivertsen og Ingvild Næss, personvernombud i Schibsted.

«Samarbeid – eller dø», kan fort bli den norske mediebransjens nye mantra. Det var i hvert fall overskriften på en av debattene under NXT Media 2017.

– Hvorfor skjer det ingen ting. Dette er dårlig lederskap, sier den tidligere McKinsey-toppen Trond Rieber-Knutsen, som har engasjert seg kraftig i mediebransjens handlingslammelse. Han viser til erfaringene fra oljebransjen som på tross av beinhard konkurranse deler alle data som fiskes opp fra Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Når GDPR (EUs nye personvernregler) trer i kraft i mai neste år vil mediebransjen stå overfor en situasjon som endrer spilleregler og handlingsrom. Mediene må ha et ekstremt godt tilbud og enkle distribusjonsløsninger, hvis folk skal akseptere å gi fra seg data.

Under NXT Media 2017 understreket flere behovet for å få elefanten opp på bordet, slik at man kan finne fram til en mer fremtidsrettet løsning.  Jeg vil kanskje heller si at det er tid for å slakte hellige kyr.

Hjemme hos «Fake News»

IMG_3175

STØRST: Statuen av Aleksander Den STore rager åtte etasjer over bakken i sentrum av Skopje.

SKOPJE – Rett før grålysningen våkner jeg til bønneropene fra den gamle moskeen. Gjennom vinduet ser jeg det turkisblå lysskjæret som omkranser toppen av den 30 meter høye minareten. Fra høyden på den andre siden av byen lyser et 66 meter høyt kors, Millennium-korset, som er reist som minnesmerke over 2000 år med kristendom.

Kontrastene er iøynefallende i den makedonske hovedstaden, hvor blind overbevisning om fortreffeligheten til kommunistisk ideologi synes å være erstattet av religiøs tro og nasjonalistiske følelser.

Skopje er kalt en hovedstad av kitch. Her er Aleksander Den Store virkelig svær, der han sitter høyt til hest på en statue som rager 22 meter over bakken. De omkringliggende bygningene har fasader i romersk stil. Prangende broer og en triumfbue. Regjeringsbygningen er, i følge tolken, ikledd en falsk fasade av plast. Som kulisser i Hollywood. Langs gatene kjører røde to-etasjers London-busser.

Det er kanskje ikke så rart at Makedonia også rommer verdens hovedstad for «fake news», småbyen Veles, som ligger tre-fire mil utenfor Skopje. Her har unge makedonere forsøkt å gjøre seg rike på bekostning av vestlige demokratier gjennom spredningen av falsk informasjon for å tjene penger på annonser.

img_5647.jpg

EU-MØTE: Sammen med Danica Ilic fra Ethical Journalism Network forklarer jeg om det norske presseetiske systemet foran makedonske mediefolk  i EUs Info-Center.

Jeg er i Makedonia på et oppdrag fra EU og UNESCO for å bidra til at mediene får en sterkere og mer uavhengig stilling i samfunnet. Som representant for den britiske stiftelsen Ethical Journalism Network (EJN). Vi arbeider for tillitsskapende journalistikk og selvregulering av profesjonelle standarder innen media i Europas sørøstlige hjørne – Balkan.

I Skopje møter vi representanter for de ulike typer av medier, aviser, radio- og TV, online nyhetsportaler. Og selvsagt folk fra medieorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Sammen med den serbiskfødte journalisten, Danica Ilic fra EJN, besøker jeg dem separat i redaksjonene og ved en større konferanse i regi av EUs Info-Center i Skopje. Her er det min oppgave å fortelle om det norske, presseetiske systemet og om norske medier som åpner opp for publikums innsyn gjennom årlige, redaksjonelle regnskap.

En velfungerende klageordning og etiske regler som stort sett respekteres, er fremmede begreper for medier i Makedonia. Her er medieøkonomien elendig, det politiske presset mot mediene sterkt og ingen respekterer uttalelser fra The Press Council – Makedonias svar på Pressens Faglige Utvalg.

FullSizeRender (2)

BRETTER UT: Sjefredaktør Lirim Dullovi viser hvordan offentlige kunngjøringer preger avissidene til konkurrenten.

– Her hersker det kaos og anarki, fastslår den albanske redaktøren i dagsavisen «KOHA», Lirim Dullovi.

Han er også en av avisas eiere, og står sentralt i arbeidet for å etablere en ny utgiverorganisasjon for trykte medier i Makedonia. Avisa har et opplag på bare 7000 eksemplarer, men er likevel et av de toneangivende medier i landet, sammen med tre andre dagsaviser. 25 prosent av befolkningen i Makedonia er albansk.

Avisene er ikke særlig moderne, men har sine respektive online portaler. Disse er stort sett bemannet med 2-3 medarbeidere, som publiserer innhold fra papiravisens medarbeidere. De økonomiske ressursene er begrenset, og Lirim Dulovi retter søkelyset mot urettferdigheter i annonsemarkedet, hvor statlige annonser står for en stor andel. Regjeringsvennlige medier prioriteres i plasseringen av statsannonser og offentlige kunngjøringer.

Knapt noe sted utgjør spredningen av falske nyheter et større problem enn i Makedonia selv. Lokalvalgene for tre uker siden skjedde i en atmosfære sterkt preget av nettsteder som forsøker å manipulere ved hjelp av falske nyheter. Makedonia har ca. 300 online nyhetsnettsteder, mindre en 20 av dem kan kalles seriøse. Resten er det ingen som vet hvem eier eller redigerer.

– Lovregulering av online-markedet, bør være vår prioritet nummer én, sier Aleksandar Damovski, sjefredaktør og grunnlegger av nettavisen MKD.

Nummer to er behovet for bedre opphavsrettslig vern av journalistisk materiale. I dag kan alt stjeles og vris på i nettbaserte tjenester uten kjent eier eller redaktør. Først når disse elementære tingene er på plass kan man begynne å snakke om effektiv selvregulering av media, mener Damovski.

Hans MKD er en ren nettavis med 11 medarbeidere og 50 000 daglige brukere. Aleksandar Damovski peker også på problemet med at mange medier er finansiert gjennom gaver fra fond og institusjoner, som krever politiske motytelser eller representerer utenlandske interesser.

Selv om den politiske makten skiftet hender i Makedonia for to år siden, fortsetter det politiske presset mot mediene. Medier som støttet det tidligere regimet har snudd kappen etter vinden og lar seg utnytte av nye makthavere, snarere enn å gå i opposisjon.

Det uavhengige, presseetiske utvalget, oppfattes også av mange som «ukjent» eller uten gjennomslagskraft. Utvalget ble etablert ved hjelp av UNESCO for bare tre år siden, og lederen sier at arbeidet fortsatt er i støpeskjeen.

IMG_3119.jpg

GÅR ONLINE: Sjefredaktør Aleksandar Dimkovski forklarer avisens nettutgave.

IMG_3113.jpg

PÅ HISTORISK GRUNN: Akkurat som VG ble HOBA Makedonia født under frigjøringen fra okkupasjonen. 

 

– Uttalelsene derfra er barerådgivende og det er ingen pålegg om å foreta korreksjoner, sier sjefredaktør Aleksandar Dimkovski i Makedonias eldste avis «HOBA Makedonia». Avisen kom med frigjøringen av Jugoslavia i 1944, og var i mange år et talerør for president Tito, som har sin gullforgylte statue i sentrum av Skopje.

I likhet med mange andre redaktører i byen er også Aleksandar Dimkovski en varm tilhenger av en ny og mer detaljert lovregulering av mediene. Reguleringen bør omfatte TV, som tar mye av reklamemarkedet. Dimkovski og hans kolleger i privateide medier er sterkt kritiske til at public service-kanalen får inntekter i pose og sekk – i form av både statlig finansiering og fra reklame.

IMG_3111.jpg

KAFFEPRAT: Danica Ilic i samtale med nyhetsredaktør Biljana Georgijevski i TV 21.

– Det er fullstendig mangel på åpenhet om hvordan TV-kanalene finansieres, sier nyhetsredaktør Biljana Georgijevska i den private TV 21.

Makedonia har sju nasjonale TV-kanaler, som er organisert i en egen organisasjon. I følge Biljana mangler bransjen både solidaritet og fellesskap når det gjelder å skape nytt grunnlag for reguleringen av media. Derfor får også kaoset rundt useriøse online-aktører fortsette, mener hun.

Makedonsk TV spiller likevel en stadig sterkere rolle i politikk, ettersom flere av kanalene har egne debattprogrammer. Enkelte kjente programledere er nært knyttet opp til partiene eller regjeringen. Foran valget var det partier som nektet å stille opp med sine kandidater i debattprogrammene.

IMG_5648.jpg

KRITISK: Nyhetsredaktør Seznana Lupevska i TV Telma.

– Dagens lovgivning tillater at ledere av politiske partier i realiteten eier de to mest populære TV-kanalene, sier nyhetsredaktør Snezana Lupevska i det private TV Telma. Hun beskriver også politisk press som den største utfordringen for uavhengig og kritisk journalistikk.

– Forleden gikk landets nye finansminister kraftig ut og erklærte at landets journalister mangler utdanning og kunnskap for å rapportere og analysere forslaget til statsbudsjett, forteller Snezana. Hun kritiserer også Regjeringens Informasjonsministerium, som har 40 såkalte eksperter ansatt, for å være lite samarbeidsvillig i forhold til mediene.

IMG_5652.jpg

GIGANTISK: Ved kringkastingsbygningen i Skopje som huser 860 medarbeidere.

Men også statens eget radio- og TV-selskap, MRT, står midt i en finansiell krise. Landets nye regjering avviklet ordningen med fjernsynslisens fra 1. september. Selv om lisensen bare var på 2,50 Euro pr. husstand i måneden, er inntektstapet merkbart. Nå pågår forhandlinger om den direkte statlige finansieringen skal være 0,5 eller 1 prosent av nasjonalbudsjettet på 3,44 milliarder Euro.

– Det er uansett ikke tilstrekkelig, sier Martin Pushevski, nyhetsredaktør i MTV. Han forteller at organisasjonen teller 860 ansatte, som mangler moderne kompetanse. MTV holder til i et gigantisk monument av en bygning nær regjeringskvartalene i Skopje. Noen kilder forteller oss at det tidligere arbeidet 2000 medarbeidere her.

img_3177.jpg

«STATSBESØK»: EJN hos nyhetsredaktør Martin Pushevski i statskringkasteren MTV

Sjefen for MTV er utnevnt av et styre som er direkte valgt av parlamentet. Dette gir de regjerende politiske partiet fullstendig kontroll over statlig kringkasting, siden ledelsen kan byttes ut etter hvert valg. Dagens lederskap sitter dermed på oppsigelse, mener ledende mediefolk vi snakket med i Skopje.

Martin Pushevski sitter nok trygt i stolen som nyhetsredaktør og med en lang karriere bak seg som populær ankermann.

– Problemet er at det er for mange medier i Makedonia i forhold til finansieringen fra markedet. Med færre medier og større ressurser ville vi hatt høyere journalistisk kvalitet, sier han.

I likhet med mange andre medieledere som vi møter, påpeker MTVs nyhetsredaktør behovet for opplæring og digital kompetanse i mediebransjen, ikke minst når det gjelder å publisere fra multimedia plattformer.

img_3166.jpg

MED TITO I GULL: Danica Ilic er født i Serbia og ble journalist da Milosevitsj ble bombet ut av presidentpalasset i Beograd.

Under vårt møte med mediefolk og representanter for institusjoner og akademia i EUs Info-Center, blir vi også gjort oppmerksom på at Makedonia mangler en egen organisasjon for redaktører. De fleste mediefolk er i dag organisert i to journalist-organisasjoner, som representerer ulike politiske utgangspunkt. Det kan være behov for en organisasjon som representerer åpen redaktørstyring av mediene, redaktørene som utgjør selve bindeleddet mellom eierne og den utøvende journalistikken.

Mange av mediefolkene som vi traff hadde vært delaktige i tidligere konferanser og ideelle initiativ fra organisasjoner og det internasjonale samfunn for å bedre situasjonen i Makedonias medielandskap. Mye av dette dør dessverre hen uten at det blir tatt konkrete initiativ ute i felten.

Forhåpentlig kan Ethical Journalism Network bidra til å endre på dette. Hvis vi får ressursser til å fortsette arbeidet, og til å bygge opp en målrettet dialog mellom aktører og organisasjoner som vil reepresentere et effektivt våpen mot «fake news» fra Makedonia.

 

Journalistikk som selger

IMG_3095.jpg

NYHETSFABRIKK: Sentralredaksjonen i The Telegraph er enorm. Herfra publiseres hver dag 250 artikler på ulike plattformer.

LONDON/LILLESTRØM – Det var en gang da journalistikk og salg skulle være uforenlige størrelser i mediebildet. Vi som jobbet i løssalgsavisene ble beskyldt for å tenke salg når vi utformet våre førstesider. Kolleger i rikskringkasting og abonnementsaviser var ikke nådige i sine karakteristikker. I dag er dette bildet snudd fullstendig på hodet: Alle journalister skal selge abonnement på sine artikler i betalingsmuren.

Og det går så det griner. Tall fra mediekonsernenes siste kvartalspresentasjoner viser at betaling fra brukerne blir en stadig viktigere finansieringskilde for journalistikk. Dette er også en tydelig internasjonal trend, etter hvert som Facebook og Google forsyner seg grådig av annonsemarkedene.

I alle redaksjoner fylles journalistenes arbeidsstasjoner med verktøy som skal gjøre det lettere å optimalisere artikler for salg. Trafikken fra brukere kan følges i realtid fra store veggbrett i mange redaksjoner, som f. eks. i den enorme nyhetsredaksjonen til The Daily Telegraph i London som jeg nylig besøkte. Sentralredaksjonen blir mer og mer lik en aksjebørs.

Journalisten er i ferd med å bli en viktigere selger enn de mer gammeldagse sentre for telefonsalg og marketing-aktiviteter.

I årets tredje kvartal kunne Schibsteds abonnementsaviser i Norge og Sverige vise til en vekst på 59 prosent i antall digitale abonnementer sammenlignet med samme periode i fjor. Av kvartalspresentasjonen til Polaris Media fremgikk det at økningen i rene digitale abonnement var på 95 prosent i forhold til fjoråret. Det største norske lokalaviskonsernet, Amedia, rapporterer ikke kvartalsresultater, men også har skal det digitale abonnementsalget gå svært godt for tiden.

De fleste steder går antallet komplettabonnenter (papir + digital) ned, men for Polaris vedkommende kunne 20 av mediehusene rapportere vekst i totalt antall abonnenter i tredje kvartal. Veksten var på 6 prosent.

Aftenposten nærmer seg nå 100 000 digitale abonnenter. Polaris-avisene vil om kort tid trolig krysse 200 000-linjen i totalt antall abonnenter. Avisene velger litt ulike modeller for å utløse brukerbetaling, men det er en felles forståelse av at kvalitetsinnhold selger aviser.

img_3092.jpg

I AVIS-SOFA: Undertegnede sammen med konsernsjef Per Axel Koch på besøk i The Telegraphs nyhetsredaksjon.

Nylig var jeg på besøk i The Telegraph sammen med konsernstyre og administrasjon i Polaris Media. Bare seks prosent av britene betaler for online nyheter, og Telegraph har forsøkt å tilnærme seg brukerbetaling først med en meter-modell og nå med en såkalt freemium-modell, hvor premium innhold skal utløse kjøp av abonnement. Det virker ganske bra og avisen har fått 40 000 nye digital-abonnenter på et år. Salget av digitale abonnementer er tre ganger høyere pr. dag enn da avisen hadde meter-modellen.

Den tradisjonsrike avisen ser også ut til å nå et stadig yngre publikum. Tyngdepunktet av premium-abonnenter ligger i aldersgruppen 35 – 54 år, men også blant de helt unge gjør avisen det bemerkelsesverdig bra. Her handler det mer om trafikktall fra den åpne nyhetstjenesten, hvor Telegraph nå har en dekning på hele 74 prosent i aldersgruppen 15 – 24 år. Det innebærer at tjenesten når ut til 5,7 millioner ungdommer, mens den totale dekningen er på hele 27,2 millioner. Der er dermed svært viktig å balansere reklamefinansiert lesning mot brukerbetaling på en optimal måte.

Også i det britiske online-markedet opptrer det en diger elefant, BBCs gratis nyhetstjeneste, som begrenser de private medienes muligheter for å lykkes fullt ut med brukerbetalingen.

IMG_3080

LEKESTUE:  Schibsteds nye plattformsjef og ansvarlig for teknologi, Rian Libenberg avløser Terje Seljeseth (t.v.) i konsernets toppledelse. Her på lekeapparat i Schibsteds nye London-kontor.

Mediebransjen er uansett helt avhengig av å ha et høyt tempo i arbeidet med teknologi-utvikling, produktutvikling og forretningsutvikling. Under Polaris-styrets London-opphold fikk vi anledning til å besøke Schibsteds nye teknologisenter, som ligger et steinkast fra Oxford Circus. Her jobber 160 av Schibsteds 2000 teknologer, i et utradisjonelt og moderne kontormiljø som tidligere huset Xbox.

Schibsted Product & Tech skal ha ekstremt fokus på brukernes adferd. Og så handler det om å utnytte eksplosjonen av mer innholdsrike brukerdata, som man nå får tilgang til. Det skal legges til rette for utvikling av mer intelligente og automatiserte løsninger, sofistikert forståelse av språk og bildegjenkjennelse. En kreativ idéfabrikk.

Innføring av ny europeisk lovgivning for brukerdata og personvern kommer til å representere store utfordringer for mediebransjen fremover. Det blir helt avgjørende å få til en dialog med brukere/lesere om bruk av data for å øke medienes treffsikkerhet og forståelse av fremtidig adferd – både når det gjelder kommersielt og redaksjonelt innhold.

Internasjonalt blir det stadig færre som tror på annonser som den viktigste finansieringskilde for journalistikk i fremtiden. Inntektsstrømmen fra annonsører går stort sett uavkortet til Google og Facebook. Eller til markedsledende mediehus med en høy grad av direktetrafikk.  Et fyrtårn som The New York Times er nå nede i 30 prosent annonsefinansiering, en halvpart av trafikken kommer fra Facebook og Google.

I London forsøker anerkjente The Guardian å gå sin egen vei, gjennom såkalte medlemskap til støtte for kvalitetsjournalistikk. Mediehuset oppgir nå å ha 300 000 betalende medlemmer, i tillegg til 100 000 abonnenter i print og 100 000 digitale abonnenter. Altså en halv million lesere som i større eller mindre grad betaler for å finansiere journalistikk.

Medlemmene betaler 5 pund i måneden i gjennomsnitt, mens digitale abonnenter betaler nesten 12 pund. Men det kompenserer ikke for det stadige bortfallet av print-inntekter. Beregninger viser at man trenger 1 million støttemedlemmer til 5 pund for å nå en bærekraftig forretningsmodell i fremtiden.

FullSizeRender (2).jpg

FOREDRAG: I dag er det journalistenes jobb å lage saker som selger abonnement, forteller jeg.

Fra London går min ferd til Lillestrøm, hvor jeg holder foredrag for et 100-tall lokaljournalister på den årlige Gull & Gråstein-konferansen. Temaet er om lokaljournalistene gjør jobben sin? Jeg sier at jeg tror brukerne kommer å besvare det spørsmålet. Alt avhenger av om journalistikk oppfattes som nyttig og at journalister derfor må svare på samfunnsoppdraget.

Folk betaler ikke lenger for å bli underholdt av medier (muligens med et unntak for VG+ og lokalaviser som sender video LIVE fra oppgjør i 4. og 5.-divisjon). Det sørger YouTube, Facebook, Snapchat og Google for – helt gratis. Nå betaler folk i større grad for å bli informert.

Erfaringen fra lokale betalingsmurer viser at undersøkende journalistikk konverterer ganske godt til salg av digitale abonnement. Det viser f. eks. Bingsa-saken om ulovligheter ved det kommunale søppelhåndteringsanlegget i Ålesund og Rune Olsø-saken om mulige dobbeltroller i utbyggingssaker i Trondheim. Men også saker fra folks nærmiljø og reportasjer fra nærings- og arbeidsliv selger godt.

Journalister og redaktører må i større grad henvende seg direkte til brukerne. For å vinne tillit og troverdighet, og skape lojalitet. En personlig mail fra den nye redaktøren av Adresseavisen om hva leserne kan forvente seg fremover, har bl.a. resultert i 300 salg av abonnement. I min mailboks lå det her om dagen plutselig et nyhetsbrev fra redaktøren av Klassekampen, Bjørgulv Braanen.

Mediehusene tar i bruk stadig nye plattformer for å selge sine produkter til brukerne. Høstmøtet til Norsk Redaktørforening benyttet anledningen til å presentere en av dem – events, eller såkalt «journalistikk fra scenen». Aftenposten er blant de dagsaviser som nå satser sterkt på dette området.

Event-bransjen er ikke uten mediefaglige utfordringer, bl.a. når det gjelder presseetikk og sponsorpresentasjoner. I følge Vær Varsom-plakaten skal nyhetsjournalistikk ikke være sponset, og det kan dermed fremstå som noe underlig at slike konferanser med nyhetsaktuelt innhold kan finansieres av kommersielle sponsorer.

Event kommer uansett ikke til å bli noen betydelig inntektskilde for norske mediehus. Men det bygger merkevare og lojalitet, og kan slik ha en viss effekt på salget av innhold direkte til brukerne.

Mange har etterspurt mikrobetaling som forretningsmodell for mediene, en mulighet for enkelt å kunne betale pr. artikkel som leses. Et problem med betalingsmuren er at brukeren skal ta steget fra gratis innhold til fullt abonnement på en gang. Et forsøk på å etablere det nederlandske betalingssystemet Blendle i USA, ser imidlertid ut til å floppe, skriver Digiday.

En utfordring med mikrobetaling er at forbrukerne ikke vil betale før de har sett (lest) varen. Derfor har man lansert et system som kalles LaterPay, og som har hatt en viss suksess bl.a. i Kanada. 10 000 lesere har brukt dette systemet hos Winnipegs Free Press, 15 prosent av dem er senere blitt abonnenter.

Tyske Der Spiegel har solgt 3 millioner historier ved et system hvor brukeren får lese for 5 Euro, før du blir bedt om å betale noe som helst. Tre fjerdedeler av disse har så betalt i etterkant.

Introduksjon av mikrobetaling vil kreve en helt annerledes samarbeidsånd i den norske mediebransjen, f. eks. gjennom etablering av et felles innloggingssystem. Dette ble også etterspurt under Redaktørforeningens høstmøte i Bergen, av bl.a. lederne for Tinius-stiftelsen, som er Schibsteds største eier, og lederen for Sparebankstiftelsen, som eier Amedia. De to største norske mediekonsernene opererer med ulike innloggingssystem SPiD og AiD.

Det gjenstår å se om den uttalte enighet om behovet for samarbeid mellom Schibsted, Polaris og Amedia vil gi konkrete resultater. Et havarert forsøk på å etablere en felles plattform for programmatisk annonsesalg og etablering av et felles nasjonalt distribusjonsselskap tyder ikke på at det blir enkelt.

Mens norske mediehus fortsatt sliter med å finne fram til bærekraftige forretningsmodeller gjennom ulike former for brukerbetaling, surfer NRK videre på en bølge av statlig finansiering. Regjeringen foreslår paradoksalt nok å øke TV-lisensen samtidig som den direkte pressestøtten skal reduseres. Omsider har kulturminister Linda Hofstad Helleland forstått at virkningene av NRKs gratis nettavis i det konkurranseutsatte norske mediemarkedet bør granskes nærmere av Statens Medietilsyn.

NRKs tekstbaserte nyheter på nett er til forveksling lik tjenesten som Aftenposten, Bergens Tidende, Sunnmørsposten og Adresseavisen forsøker å ta betalt for. NRK bruker også sine statlig finansierte TV- og radiokanaler til å markedsføre innholdet i sin gratis nettavis. Slikt blir det ikke mediemangfold av.

Det bør heller ikke ta de 49 ansatte i Medietilsynet lang tid å konstatere dette.

Skuddene i Podgorica

IMG_3022

MINNES ATTENTATET: Direktør i Ethical Journalism Network, Aidan White, på besøk hos assisterende sjefredaktør i Montenegros dagsavis DAN. Grunnleggeren ble skutt på åpen gate i 2004.

PODGORICA – 4894 dager er gått siden det dødbringende attentatet på Dusko Jovanovic, redaktøren av den kritiske avisa DAN i Montenegro. Over ti år etter løsrivelsen fra Serbia er det fortsatt ondt blod mellom mediene i det vesle landet med 650 000 innbyggere.

Jovanovic ble myrdet av flere skudd da han forlot redaksjonslokalene i den gamle steinvillaen, som ligger i utkanten av sentrum i hovedstaden Podgorica. En karate-mester. med tilhørighet i mafiaen, ble arrestert og domfelt. Men ingen kjenner motivet bak drapshandlingen. Man mistenker at avisens kritiske ytringer om forbindelser mellom politikere og mafia skulle bringes til taushet. Eller kanskje handlet det om løsrivelsen fra Serbia?

Hver dag trykker avisen bildet av sin redaktør og grunnlegger på avisens førsteside ved siden av logoen, sammen med markering av antall dager som er gått i uvisshet om hvem som egentlig sendte morderen til redaksjonslokalenes inngangstrapp.

I forrige uke fikk jeg prøve meg som «fredsmegler» i Montenegro, utsendt som representant fra Ethical Journalism Network (EJN) i et prosjekt som arbeider for økt presseetisk standard og selvregulering av media. Prosjektet er finansiert av EU og UNESCO.

Sagt på godt norsk skal vi forsøke å få en Vær Varsom-plakat til å fungere i dette landet, hvor korrupsjonsbeskyldninger hagler i både politikk og journalistikk. Så skal vi også forsøke å stable et Pressens Faglige Utvalg på beina, som en selvregulerende ordning der alle medier respekterer avgjørelsene. Det blir et langt løp.

Mitt oppdrag er å overtale journalister og redaktører til større åpenhet om medienes arbeid overfor publikum. Jeg skal spre evangeliet om redaksjonelle årsregnskap og at rapporteringen av egne styrker, og ikke minst svakheter, bidrar til større tillit til mediene blant folk flest.

IMG_3018

FORELESER: Aidan White foreleser om selvregulering av media og presseetikk i EUs informasjonssenter i Podgorica.

I Podgorica inviterer vi alle pressefolk til møte i EUs info-senter. Senere går vi fra dør til dør og møter medielederne en etter en. Det er nesten som en føler seg som en mormon på vandring for å frelse folk fra fortapelsen..

Det er mange organisasjoner som hjelper til i arbeidet med å få Montenegros medier på rett kurs. Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), UNESCO og ambassadørene til EU og USA. I fjor lykkes OSSE i å skape tilslutning til en felles yrkeskode for alle journalister, men den etterleves ikke. Klageordningen fungerer ikke. Montenegros Press Council er det ingen som respekterer.

Sammen med EJNs direktør, Aidan White, oppsøker jeg avisa DAN og assisterende sjefredaktør Nikola Markovic. Gode hjelpere har gjort avtaler for oss og vi blir tatt vel imot. Avisa er uavhengig og maktkritisk, men sliter med en mørk historie. Den ble grunnlagt av Serbias tidligere president Milosevitsj og hans støttespillere i byen som i jugoslavisk tid bar navnet Titograd.

En bitter strid om tilhørighet lever fremdeles 11 år etter folkeavstemningen i 2006, som førte til endelig løsrivelse fra Serbia. Striden deler både folket, politikerne og media på midten. Det er ikke enkelt å manøvrere eller redigere i dette farvannet, hvor en serbisk TV-kanal daglig leverer drittpakker om konkurrentenes arbeid. Den såkalt uavhengige pressenemnda makter ikke å gjøre noe med problemene.

Hos Nikola Markovic diskuterer vi den sjokkerende nyheten fra Malta om mordet på den modige kvinnelige journalisten, Daphne Caruana Galizia, noen få dager tidligere. Attentatet vekker vonde minner om skjebnen til avisas grunnlegger.

Nikola gir oss et eksemplar av boken han har skrevet – om mafia-mord i Serbia og Montenegro. Han har valgt et farlig liv.

Avisa DAN er tilhører ikke lenger Milosevitsj tilhengere. Den er overtatt av unge, uavhengige journalister og kritiserer både regjering og opposisjon. Etter å ha slitt økonomisk i mange år, er den omsider blitt finansielt levedyktig.

Men det henger et spørsmål i luften: Montenegro har svært mange medier og markedet er bitte lite. Så hvor kommer pengene fra?

Folk spør uten å få svar. Det spekuleres i en rekke forbindelser mellom eiere, stråmenn og myndigheter. Fra EJNs side er vi opptatt av at mediene må bli mer åpne om eierskap, utnevnelse av redaktør, opplag og seertall og økonomi.

Montenegro har fire dagsaviser, tre TV-stasjoner, flere radiostasjoner og 6 digitale nyhetsportaler, i tillegg til magasiner. Den statlige radio- og TV-kanalen RTCG får 0,3 prosent av nasjonalproduktet i offentlig tilskudd og han dobbelt så mye å rutte med som alle andre aktører i mediemarkedet tilsammen. RTCG har over 800 ansatte og sliter med å modernisere virksomheten.

Bare tre av landets mediehus er helt uavhengige av staten. Det er avisa DAN, mediehuset Vijesti, og nyhetsmagasinet Monitor. De andre er avhengige av lisenser og offentlig annonsering, ofte forkledd som betalte promoveringsartikler for myndighetenes prosjekter.

De private, uavhengige mediene deler fem-seks millioner Euro i annonseinntekter. Det er langt fra nok til å finansiere virksomheten. Men Staten betaler gjerne for omtale av sine velgjøringer.

– Vi deler ikke lenger verdiene fra Milsoevitsj-regimet, men det har vært en smertefull prosess å frigjøre seg. Nå har vi 48 prosent av lesermarkedet, og er nummer to på tillitsbarometeret, forteller Nikola.

Han sier at han er motivert for å gjøre et nytt forsøk på å etablere et nytt presseetisk regime i landet. Åpenhet om eiere og finanser er ikke noe problem. Nikola foreslår at det etableres en «teknisk kommisjon» med representasjon fra alle medier, der man uformelt diskuterer konkrete problemstillinger og deler sine erfaringer.

– Kanskje vil det føre til at vi får tillit til hverandre og kan etablere en felles, uavhengig regulering av mediene, sier DAN-redaktøren.

IMG_3036

HOS VIJESTA: Aidan White og undetegnede med sjefen for Vijesta TV, Marijana Bojanic

Så tar vi dette forslaget med oss videre til neste besøk, i det ledende uavhengige mediehuset Vijesta, som utgir både dagsavis, nyhetsportal og har egen TV-stasjon. Her treffer vi TV-kanalens direktør Marijana Bojanic og konsernsjefen Zeljko Ivanovic. Han eier selv 16 prosent av virksomheten, de største eierne er et filantropisk fond og Styria-gruppen i Østerrike.

– Har du arbeidet i VG, spør Zeljko, som er godt orientert om vestlige, europeiske mediehus.

– Vi har samarbeidet med Politikens Hus i Danmark gjennom 20 år, forteller han.

– Vijesta har en meget streng journalistisk kodeks, og et totalt skille mellom redaksjonelle og kommersielle avdelinger, tilføyer Marijana.

I likhet med flere andre mediehus har Vijesta etablert en ordning med uavhengig ombudsmann for behandling av presseetiske klager. Moderatorene har det ikke travelt. Det er få som kjenner til og benytter seg av ordningen.

– Serbisk TV er uansett helt utenfor kontroll her i Montenegro, sier Marijana.

Ledelsen i Vijesta sier seg også villig til å gjøre et nytt forsøk på å få en uavhengig mediekommisjon på beina.

IMG_3038

I STUDIO: Aidan White hilser på radiosjefen Darko Sukovic, som også leder Montenegros Press Council.

Men det neste besøket hos radiostasjonen Antena M, som også opererer en egen nyhetsportal, tar oss effektivt ned på jorden igjen. Her er lederen i Montenegros Press Council, Darko Sukovic, både sjef og eier.

Stasjonen holder hus i en leilighet noen hundre meter fra den serbisk-ortodokse katedralen i Podgorica. På veggen over sjefens skrivebord henger portrettet av en fordums konge av Montenegro, sammen med diplomer og utmerkelser fra ulike radio-organisasjoner. Darko Sukovic er en mediepersonlighet, med eget talkshow i en av TV-kanalene. Her samler han hver uke redaktører og journalister til åpen debatt om samfunnsutviklingen.

Så, de kan altså snakke sammen, observerer vi.

Men Darko er bitter på det internasjonale engasjementet i Montenegro, som består av hyklere, mener han.

– Alt som de hater i sine hjemland, støtter de her i Montenegro, sier han, med dårlig skult adresse til EU og USA.

– Så hva vil du anbefale oss å gjøre, spør vi forsiktig.

– To give up, sier sjefen for Antena M.

Men etter en ny bråttsjø om hvor elendig det står til med Montenegros medier, tilkjennegir også Darko Sukovic vilje til å gjøre et nytt forsøk.

– Hvorfor ikke? Jeg setter pris på anstrengelsen som dere legger for dagen, sier han

IMG_3042

I TV-STUDIO. Aidan White på besøk i den kommersielle TV-kanalen PRVA, hos kanalsjef Sonja Drobac og producer Radovan Bogojevic, med tolken Aleksander.

Det samme gjentar seg når vi beesøker den kommersielle TV-kanalen PRVA, som ledes av Sonja Drobac. Vi møter henne og den unge produceren Radovan Bogojevic i et TV-studio der et intervju med Montenegros tidligere statsminister nettopp er avsluttet.

– Montenegro er et lite marked. Spesielle næringsinteresser og fremmede land pumper penger inn i mediemarkedet for å kompensere for et manglende annonsemarked, sier Sonja.

Slik blir næringsinteresser også viktigere enn journalistiske standarder, fortsetter hun. Tv-kanalen eies av et gresk medieselskap, Antenna Group, som er vennlig innstilt overfor Montenegros regjering og regjeringene i alle andre land på Balkan hvor selskapet opererer.

– Dette er vi helt åpne om, men PRVA opplever ikke noe press om å lage spesielle historier, vi er uansett mest en underholdningskanal og leker ikke med ilden, sier Sonja.

Hun mener at mediebildet er preget av personkonflikter, politiske motsetninger og konkurransehensyn, som må legges til side hvis det skal gjøres et nytt forsøk på å etablere et felles reguleringssystem.

IMG_3043

HOS KRINGKASTINGSSJEFEN: På besøk hos public service-selskapet i Montenegro. TV-journalist Svezana Mirkovic, redaktør Aleksandar Mirkovic og toppsjef Vladan Micunovic (i midten).

Også sjefen for det statlige radio- og TV-selskapet RTCG, Vladen Micunovic, er positiv til å møte konkurrentene i en uformell «teknisk kommisjon». RTCG truet nylig med å melde seg ut av Montenegros Press Council, som ikke har villet ta stilling til kringkasterens «krig» med den serbiske TV-kanalen PINK. Vladen meddeler oss at truselen om utmelding ikke vil bli effektuert, og sier seg villig til å bli med på forsøket med en «teknisk kommisjon».

– Mediene har ikke noe annet valg, hvis de vil overleve. Kvalitet og tillit må gjenreises, sier kringkastingssjefen. Han foreslår at alle medier stiller med sine mest anerkjente og respekterte medarbeidere i et nytt forsøk på å få til ny dialog om landets store presseetiske utfordringer.

IMG_3050

REDAKTØR-VETERAN: Sjefredaktør Drasko Duranovic i Podjeda har vært med på å skrive journalist-koden i Montenegro. Her viser han fram et beklagelse på trykk i avisen, signert av journalisten – ikke redaktøren.

Til slutt besøker vi sjefredaktør Drasko Duranovic i Monenegros eldste avis Podjeda og Vesna Safranac i den nyere avleggeren Dnevne Novine. Podjeda betyr «Seiere» får vi vite. I likhet med VG ble avisen etablert i forbindelse med frigjøringen fra tyskernes okkupasjon. De to avisene eies av en greker som også har store interesser i eiendomsutvikling og turistnæringen i landet.

IMG_3054

VIL DELTA: Vesna Safranac vil også gi dialogen en ny sjanse blant pressefolk i Montenegro.

Grekeren kjøpte mediehusene som et våpen i forsvaret av sin business i Monenegro, men i følge Drasko har avisen Podjeda krevd å få fremstå 100 prosent uavhengig både økonomisk og redaksjonelt.

Begge de to sjefredaktørene sier at de gjerne vil delta i et nytt forsøk på å  få til samtaler om den pressefaglige situasjonen i Montenegro.

So far so good. Vi bør gi dem en ny sjanse!

Fakta Faen

IMG_2979.jpg

SKEPTISKE: Politiske kommunikasjonsrådgivere under debatt i Oslo Redaktørforening. F.v. Rune Alstadsæter (H), Camilla Ryste (Ap) og Espen Teigen (Frp).

Det har vært forstemmende å se det norske politikermiljøets negative reaksjon på at medier tar seg bryet med å sjekke sannhetsgehalten i deres utspill og påstander. Minst like urovekkende er det at journalister og redaktører, som er helt avhengige av troverdighet, dømmer faktasjekk-prosjekter nord og ned.

Ja, det er et stort paradoks at demokratiene har fått behov for egne, uavhengige faktakontrollører når hver enkelt journalists fremste oppgave burde være å sjekke faktum før en historie eller påstand publiseres. Er det et tegn på at de tradisjonsrike mediene har sviktet sine idealer?

Dessverre er det mange eksempler på at journalister videreformidler påstander fra norske politikere uten at den faktiske bakgrunn sjekkes nevneverdig. Senest i august behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage mot Moss Avis som slo opp at funksjonshemmede ikke hadde vært utenfor boligen sin på et år. Kilden var en SV-politiker, som igjen hadde en anonym annenhånds kilde.  Påstanden ble ukritisk formidlet uten samtidig imøtegåelse fra kommunens side.

Eksempelet er ikke enestående. Mange journalister mener åpenbart at det er unødvendig å sjekke faktum når politikere kommer med sine utspill. Og slik svekkes gradvis medienes troverdighet.

Det er nettopp de tradisjonelle medienes dalende troverdighet som fremkaller behovet for uavhengig faktasjekk. Det er blitt et viktig virkemiddel i forsvaret av våre demokratier, ikke minst på grunn av alle usannheter som flommer gjennom nye sosiale medier.

Her i Norge var Bergens Tidende tidlig ute med sitt faktasjekk-initiativ. Senere kjenner vi fenomenet fra bl.a. Aftenpostens spalter. NRK opprettet sitt faktasjekk-program Detektor. Og nå i forbindelse med valgkampen ble nettstedet faktisk.no etablert av VG, Dagbladet, NRK og TV2. Prosjektet har mottatt støtte fra bl.a. stiftelsen Fritt Ord, stiftelsen Dagbladet og fra stiftelsen Tinius, som er Schibsted-konsernets største eier.

Faktisk.no er opprettet som et non-profit foretak, og har som formål å drive uavhengig faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskifte i Norge. I forrige uke ble det kjent at faktisk.no er tatt opp i det gode selskap av internasjonale faktasjekkere, IFCN, som administreres av anerkjente Poynter Intitute i USA. Nettverket rommer bl.a. PolitiFact, The Washington Post, Fact Checker, FullFact og svenske Viralgranskaren.

Faktisk.no skal drives i samsvar med de presseetiske prinsippene i Vær Varsom-plakaten og den internasjonale faktasjekk-plakaten til IFCN. De viktigste prinsippene her er meningsnøytralitet, rettferdighet og åpenhet når det gjelder kilder og metode.

Det uavhengige norske faktasjekk-initiativet fikk en blandet mottagelse etter lanseringen i begynnelsen av juli. Allerede første publiseringsdag kom det kritiske merknader fra Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske og statsminister Erna Solbergs høyre hånd Sigbjørn Aanes. De likte ikke måten faktisk.no kikket politikerne i kortene på. Europarådets generalsekretær Torbjørn Jagland fulgte to dager senere opp med en bredside fra sin egen Facebook-side der han hevdet at faktasjekk kunne skape frykt blant norske politikere for å uttale seg offentlig. Senere har han fulgt opp med diverse konspirasjonsteorier som gir media skylden for Aps valgnederlag. Og partiets fremste spinn-doktor, Hans Kristian Amundsen, pusset advokat på NRK-journalister for å stanse innslag om Jonas Gahr Støre, før han i verste Stalin- eller Putin-stil innkalte faktasjekkernes redaktører «på teppet» midt i valgkampen.

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum har svart på utfordringen fra faktasjekkerne på mer fornøyelig vis:

«Det er min politiske vurdering, og den er umulig å faktasjekke», sa han til NTB. Kanskje kan vi av dette slutte at Vedums politikk ikke er bygget på en faktisk analyse av samfunnsutviklingen?

Sp-lederen ga i alle fall uttrykk for at faktasjekk «forflater det politiske ordskiftet» og «svarer på et problem som ikke er stort i Norge». Vedum legger tydeligvis samme fortolkning som Donald Trump til grunn for begrepet «fake news», nemlig det forhold at medier presenterer faktum ut fra sine bestemte synsvinkler.

Han overser dermed flommen av falsk informasjon og propaganda som sprer seg ut over all verdens landskaper i sosiale medier, bl.a. russisk finansierte Facebook-angrep på demokratiske institusjoner i USA. Også britenes skjebnesvangre «Brexit» tilskrives i stor grad desinformasjon, mens faktasjekk-nettverkene i Frankrike og Tyskland i stor grad ser ut til å ha lykkes i å demme opp for falske nyheter i valgkampen.

Mange av forsøkene på å spre falsk informasjon er knyttet til debatten om innvandring, terror og religion. Særdeles giftig brennstoff til økt polarisering og miljøer som vil bryte ned våre levende demokratier.

Jeg synes det er trist at norske politiske partier uttrykker så mye negativitet til ærlige forsøk på å rydde opp i denne jungelen. Blant kritikerne til faktisk.no stiller gjerne korpset av politiker-rådgivere opp i fremste rekke. Det er jo disse som først og fremst har bryet med å svare på faktasjekkernes kritiske spørsmål.

Under et møte i Oslo Redaktørforening nylig kom skepsisen unisont til uttrykk fra et knippe politiske kommunikasjonsrådgivere, Camilla Ryste (Ap), Rune Alstadsæter (Høyre) og Espen Teigen (Frp). Her er noen utsagn fra trioen:

  • «Trist at noen av landets flinkeste journalister bruker tiden på dette, i stedet for å avdekke kritiske samfunnsforhold».
  • «Faktasjekk er et samfunnsoppdrag som uansett ligger til mediene».
  • «Det er ikke alltid absolutte sannheter som sjekkes, og det er heller ikke alltid åpenbart hva sannheten er».
  •  «Jeg er skeptisk til å lage en slags sannhetskommisjon for landet».
  • «Sosiale medier er et slags faktasjekk-apparat for folk flest allerede».
  • «Faktasjekkere gir seg til å tolke på vegne av folk flest hva en politiker egentlig har ment».
  • «Faktasjekk brukes bare til å få bekreftet egne oppfatninger».

De kritiske innfallsvinklene er altså mange. De positive rådene færre. Det er viktig å være klar over at faktasjekk-initiativet fortsatt befinner seg i en krevende startfase, hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede. Hvis prosjektet skal bli vellykket bør det bl.a. skilles enda tydeligere mellom faktapåstander og verdiutsagn som utgangspunkt for sjekkingen.

De verdibaserte politiske utsagn er ikke like egnet for faktasjekk. Norske politikere har imidlertid en lei tendens til å lage et sammensurium av faktum og verdier når de uttaler seg. Dermed gjør de heller ikke oppgaven enkel for faktasjekkerne.

Vi lever imidlertid i en tid hvor makta søker å påvirke befolkningen gjennom å ytre seg i egne kanaler uten de kritiske filtre som uavhengige medier representerer. Dette gjelder i høy grad også de sosiale medier, som ser ut til å spille en stadig viktigere rolle i partienes valgkamp. Dermed blir det også viktigere å faktasjekke påstandene.

Om det er trist at faktasjekk møtes med skepsis blant politikere, er det kanskje enda tristere at enkelte pressefolk dømmer faktisk.no nord og ned. En som gjør det –  bokstavelig talt – er den poltitiske redaktøren i avisa Nordlys, Skjalg Fjellheim:

«..et prosjekt som ser ut til å underbygge et narrativ om norsk presse som grunnleggende upålitelig, et lurvete miljø der usannheter florerer».

Ikke mye nordnorsk over uttrykket «narrativ», nei. Fjellheims beskrivelse av «det ytterst pompøse fakta-politiet i Oslo som har utstyrt seg med et selvoppnevnt mandat til å veie, måle og dømme alt av utsagn i hele kongeriket, smått som stort» er kanskje mer begripelig. Han beskriver faktasjekk-prosjektet som en «selvskadeordning for norsk journalistikk».

Fjellheim plasserer seg selv i selskap med Erling Borgen som mener at faktasjekk er nok et eksempel på skummel import fra det imperialistiske USA.

For min egen del vil jeg påpeke: En større selvskadeinnretning enn den avisa Nordlys fabrikkerte da mediehuset lanserte nettstedet buzzit.no, skal man lete lenge etter..

Etter alt kritisk oppgulp mot et initiativ som ikke har annet enn ideelle målsettinger, er jeg nærmest fristet til å låne Ari Behns «Trist som faen» som tittel på denne ytringen. Men utfordringen for journalistene i faktisk.no må være å arbeide for ubestridt og høy kvalitet på sin faktasjekk. Så vil jeg råde dem til å sjekke et bredt utvalg av kilder i samfunnsdebatten, ikke minst påstander i sosiale medier og fra mer ansvarlige medier, gjerne også sine egne eiere.

Nettstedet må nemlig overbevise i kampen for sin eksistensberettigelse. Det skal være «Fakta Faen», som det heter i den ungdommelige frasen fra 80-tallet. Den ble gjerne brukt om alt som var 100 prosent sant.

* Artikkelforfatteren er medlem av Rådet for faktisk.no og slik sett en del av det Oslo-baserte fakta-politi, dog av trøndersk herkomst slik politifolk gjerne er.

Mediene gjennom lydmuren

FullSizeRender (1)

DEL AV DAGLIG ANTREKK: Snart vil vi lytte mer til nyhetsreportasjer på mobilen.

Her er de to viktigste lærdommene fra Medie-Norges siste lesertall: Mediehusene må forsterke produktutviklingen av mobilen som en viktig innholdskanal. Staten gir NRK en stadig mer dominerende posisjon i det norske medielandskapet.

Tallenes tale fra statistikken som hvert halvår utarbeides på oppdrag fra Mediebedriftenes Landsforening er klar. Nedgangen i lesningen av papiraviser fortsetter. I fallet får mediehusene nå selskap av lesertallene for nettaviser på web, mens mobilplattformen øker sterkere enn noensinne.

I følge lesertallene fra Kantar/TNS for andre halvår 2017 er det nå 43 prosent av befolkningen som leser nyheter på mobilen til daglig. Mediebedriftenes Landsforening (MBL) fremhever at mediebruken fremdeles er svært høy i Norge. Hele 82 prosent bruker mediehusenes innhold hver dag, men bak dette skjuler det seg fortsatt mange utfordringer.

Samlet sett er nedgangen i lesningen av papiraviser 11,3 prosent. I den norske avisfloraen er det likevel noen blomster som står seg lenger. Enkelte steder, og kanskje flere enn vi tror, er det lønnsomt å investere i produktforbedringer av papiraviser og magasiner. Og i nisjene finnes det fortsatt liv i papiret.

61 prosent av befolkningen er nå lesere av nettaviser til daglig, men det er bekymringsfullt at veksten i mobilbruken (7,6 prosent) ikke er sterkt nok til å kompensere for fallet i lesningen av papir og nettaviser på stasjonære og bærbare datamaskiner. Noen steder registrerer man også at antallet mobil-lesere går ned.

Dette er et varsel om at satsingen på mobilplattformen ikke er sterk nok. At produktutviklingen her går for tregt, selv om antallet sidevisninger øker. Mediehusene må ikke slå seg til ro med at mobilen er et sted hvor vi i stigende grad leser nyheter. Snarere bør vi ta utgangspunkt i hva vi bruker mobilen til. En dings vi alle bærer med oss i lommen, og hvor vi også snakker, skriver, ser og lytter. Hvor vi gjør opptak og spiller av lyd og bilde.

Et par hvite ledninger som henger ned fra ørene, er blitt en del av den daglige påkledning i Norge. Noen går også rundt med større og dyrere trådløse øretelefoner. Trådløse høyttalere er på plass i norske hjem og på enkelte arbeidsplasser. Alt med trådløs tilknytning til mobilens datanett. Norske mediehus må raskere forholde seg til denne utviklingen med nye innholdsprodukter.

Kanskje vil vi i større grad lytte til nyhetene – eller se dem som varsel, snaps og video. Journalistikken blir mer og mer audiovisuell. Reportere må snart like gjerne lese nyheter som å skrive dem. Samtidig vil utviklingen av ny teknologi gjøre forbruket av nyhetsmeldinger til en mer personlig affære. Mediehusene må utvikle nye måter å kommunisere med enkeltindivider.

VG anskueliggjorde denne utviklingen allerede for et par år siden i videoproduksjonen «VG i 2020», som er vist på mange bransjeseminarer. VG Mobil har nå i følge MBL 1,4 millioner daglige brukere. Like mange som Dagbladet har i alle kanaler. Det er derfor naturlig at VG går foran og viser vei, men flere mediehus bør nå kjenne sin besøkelsestid.

– Nyhetsjournalistikkens fremtid er mennesker som snakker til maskiner, skriver BBCs redaktør for digitale applikasjoner, Trushar Barot. I et halvår har han studert utviklingen av stemmestyrte medieplattformer ved NiemanLab på Harvard-universitetet i USA. Det snakkes om en lydbølge som den neste store teknologiske revolusjon som vil slå inn over mediebransjen. Stemmestyring og kunstig intelligens (AI) blir sentrale elementer i denne.

Vi ser allerede hvordan podcaster, musikkstrømmetjenester og nettradio er populære på mobilen. Mange i min generasjon synes kanskje det virker kleint å snakke til telefonen når det ikke er en levende samtalepartner i den andre enden. Men snart vil også vi kunne føre samtaler med mobildingsen. Barn av vår tid googler ikke via nettet på en PC eller mobil-skjerm, de spør bare SIRI på iPhone eller Google via Android – og får svar.

Denne trendbølgen vil snart slå inn over nyhetsmediene også. I følge Mary Meeker (en av verdens fremste rapportører om markedsendringer) skjer allerede 20 prosent av alle søk på Google via stemmebruk snarere enn bokstavtasting.

Ved hjelp av kunstig intelligens som gjenkjenner dine personlige interesser vil du snart bare spørre mobilen når du våkner opp:

«Hei, Siri. Hva er nytt i dag?» Eller be mobilen anbefale en podcast som du lytter til mens du trakter morgenkaffen.

Eller lyd fra andre dingser – såkalte digitale assistenter –  som teknologigigantene Amazon, Google, Microsoft eller Apple nå kappes om å utvikle for ditt hjem. De stemmestyrte mediene vokser kraftig i USA og det spås at 7,5 milliarder enheter vil være i bruk på vår klode i 2021.

NPR (National Public Radio) eksperimenterer allerede med kunstig intelligens og strømming av podcaster. En tredjedel av unge i USA eier ikke en radio, men kan nås via digitale assistenter som «HomePods» og mobilen. BBC News har nedsatt en arbeidsgruppe som skal eksperimentere med nye former for digital radio basert på stemmestyring og kunstig intelligens. I følge Trushar Barot finnes det allerede studier som viser at stemmestyrt kunstig intelligens øker forbruket av lydinnhold.

Mediehusene gjør lurt i å følge med på hva giganter som Associated Press (AP) og The Washington Post foretar seg. Sistnevnte styres jo av Jeff Bezos – eieren av Amazon, som ligger langt fremme i utviklingen av stemmestyrte plattformer med kunstig intelligens. AP har nylig utgitt en stor rapport om hvordan kunstig intelligens vil påvirke journalistikken.

Alltid lyttende-funksjoner på de nye dingsene kan også brukes av mediehus til å pushe innhold ut til brukerne.

– Fortell meg din historie og jeg skal låne deg mitt øre, skriver den danske mediebloggeren Lars K. Jensen entusiastisk om den nye lydbølgen. I likhet med undertegnede har han en slem tendens til å lagre artikler som ser interessante ut, men som likevel ikke blir lest senere. Nå ser han fram til heller å kunne lytte til disse historiene, mens han gjør andre ting.

I Danmark viser statistikken til langlesningsnettstedet Zetland at fire av ti reportasjer heller blir lyttet til enn lest.

BBC-redaktøren regner med at den nye medierevolusjonen vil være en fordel for store medier, som allerede produserer mye lydinnhold og samler store mengder data fra brukerne. I vår sammenheng blir det dermed svært interessant å følge med på hvordan NRK utvikler sin virksomhet digitalt.

De nye brukertallene fra MBL viser at nrk.no har den sterkeste veksten i antall brukere både på nett og mobil. Statens egen kringkaster får en stadig mer dominerende posisjon i det norske mediemarkedet. Få politikere fra venstre til høyre evner å se på dette som problematisk. I stedet sørger de for at en jevn strøm av milliarder hvert år strømmer til NRK. Utviklingsarbeidet der i huset må sies å være usedvanlig godt finansiert.

I den siste statistikken går NRK forbi Dagbladet på listen over mediehusene som har størst oppslutning på nettet og mobilen. NRK har nå 1 348 000 daglige brukere på nett og 757 000 daglige brukere på mobilen. Tjenestene er til forveksling lik de som tilbys av de store private nettavisene. I tillegg er den gratis og uten brysomme annonser.

De private mediehusene er avhengig av å finansiere sin innholdsproduksjon gjennom annonser og brukerbetaling. Etter noen svært krevende år er det nå tegn til større betalingsvilje blant brukerne, og mange mediehus melder om 4 – 5 prosent vekst i antall abonnenter. For annonsesalg er forholdene vanskelige, så lenge Facebook og Google forsyner seg med anslagsvis fem milliarder fra det norske markedet uten å gi særlig mye tilbake i form av skattekroner.

En undersøkelse blant all verdens medieledere i regi av WAN-IFRA viser at manglende evne til innovasjon er bransjens største risikofaktor for fremtiden. Mediepolitikken burde derfor legge forholdene bedre til rette for nyskaping og produktutvikling i mediehusene enn hva tilfellet er i dag.

Meningsløs eller meningsfylt journalistikk?

IMG_0383.jpg

BALANSEKJØRING: Pressen kan få møte sterkere publikumsforventninger til balanse i nyhetsformidlingen. Her er forfatteren tegnet i utøvelsen av ROAR HAGEN.

I skyggen av en valgkamp oppstår nesten alltid spørsmålet om journalistikkens betydning for utfallet. Ble Jonas Gahr Støre offer for velplasserte «drittpakker»? Hva ble egentlig effekten av den massive kritikken mot Sylvi Listhaug? Hvem tillot Erna Solberg å smile seg til fortsatt regjeringsmakt?

Det finnes egentlig ingen ting som heter objektiv journalistikk. Pressen legger gjerne til grunn hva vi kaller «en journalistisk vurdering», men dette er vurderinger i journalistens eget hode målt opp mot sett av kriterier, f.eks. nyhetskriterier eller faglige kriterier basert på etisk regelverk.

Vinkling, graden av spissing og utvalg av kilder blir dermed gjenstand for personlige vurderinger. I større eller stadig mindre grad blir resultatet målt mot andre kollegers – eller redaktørers – vurderinger før publisering.

I en tid hvor polariseringen tiltar og mistillit til mediene ser ut til å øke, er det svært viktig å holde de faglige vurderingene adskilt fra de personlige meninger. Nyhetsjournalister bør tilkjennegi hvilke vurderinger som ligger til grunn for publisering av en sak, men samtidig bli mer varsomme med å flagge politiske oppfatninger.

I vår tid representerer de sosiale mediene en nærmest uimotståelig fristelse til å gjøre begge deler. Det er ikke uvanlig å se nyhetsjournalister opptre som heiagjeng for bestemte politikere eller partier på Facebook eller som moralsk fordømmende røster overfor innvandringskritiske stemmer på Twitter.

Gjennom noen tiår dyrket mediebransjen fram som faglig ideal at det skal være et markant skille mellom nyhetsjournalistikk og kommentar. En journalist som dekket et saksområde kunne ikke gi seg til å kommentere utviklingen innenfor samme saksfelt. Framveksten av kommentarjournalistikken, parallelt med omstillingen av norske redaksjoner, ser nå ut til å true dette idealet.

I pressens egen Vær Varsom-plakat er kravet til skille mellom faktiske opplysninger og kommentar slått uttrykkelig fast. Her framgår det også at «den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».

I dag er vi ofte vitne til at samme person opptrer både som nyhetsformidler og kommentator, selv i publikasjoner som dekker mediebransjen. Og i noen dagsavisredaksjoner er det ikke uvanlig at nyhetsredaktører opptrer som politiske kommentatorer.

Under min redaktørtid i VG var jeg opptatt av disse spørsmålene i forbindelse med utarbeidelsen av det interne presseetiske regelverk «God VG-skikk» (som du for øvrig også skal være ganske god for å finne fram til på nettsidene). Her heter det bl.a.:

  • Verdens Gangs medarbeidere skal opptre slik at det ikke oppstår tvil om deres egen eller redaksjonens integritet og troverdighet.
  • En avis som retter kritisk søkelys mot myndigheter, maktpersoner, organisasjoner og næringsliv, og som stiller spørsmål om habilitet, må stille strenge krav til egen integritet for å oppnå nødvendig troverdighet.
  • Redaksjonelle medarbeidere bør ikke ha bindinger, eller stille seg i avhengighetsforhold til enkeltpersoner, grupperinger, bedrifter, organisasjoner eller andre utenforstående, som kan tenkes å ha tilknytning til det stoffområdet vedkommende arbeider med i avisen.
  • Redaksjonelle medarbeidere bør ikke delta i underskriftskampanjer eller aksjoner, som kan reise tvil om den enkeltes eller redaksjonens uavhengighet og integritet

Disse prinsippene er svært viktige å ivareta når mediene skal opprettholde sin rolle som portvoktere for den opplyste, offentlige samtalen i vårt samfunn. Her skal profesjonell verdinøytralitet og balansert fremstilling av synspunkter i nyhetsdekningen, forenes med krav om rettferdig fordeling av oppmerksomhet til ulike grupper. Det er i sannhet en krevende oppgave.

I denne forbindelse har jeg med interesse lest den nyeste delrapporten om «Status for ytringsfriheten i Norge» fra Institutt for Samfunnsforskning. Her er det mange interessante perspektiver på journalistikkens rolle, særlig når det gjelder kampen om definisjonsmakt i innvandringsdebatten.

Prosjektet støttes av Fritt Ord og tar for seg grensedragninger i norsk offentlighet de siste årene. Forskerne mener at det eksisterer en taushetsspiral i norsk offentlighet, hvor særlig innvandringskritiske stemmer legger bånd på seg eller er underrepresentert i samfunnsdebatten. Det samme gjelder mer kritiske argumenter i den såkalte karikaturstriden.

Medienes rolle er her vesentlig, ettersom det eksisterer en grunnleggende forventning til profesjonell journalistikk om at man praktiserer uavhengighet til politiske interesser, interesseorganisasjoner og politiske motiver. Norstat-undersøkelser avdekker et stort gap mellom journalistikkens normative idealer og folkets oppfatning av hvordan disse fylles i praksis: Et klart flertall i befolkningen oppfatter at journalister er partiske.

63 prosent av de spurte tror at kilder blir favorisert når de mener det samme som journalistene. Enda flere – 72 prosent – tror at journalister lar personlige oppfatninger sive inn i utøvelsen av jobben.

Samfunnsforskerne slår fast at dette signaliserer en relativt høy grad av mistro. Men det er også slik at velgere på venstresiden har høyere tiltro til journalister enn folk som stemmer på partier til høyre. 56 prosent av Ap-velgerne tror journalister favoriserer sine meningsfeller, mens tilsvarende tall for Høyre-velgere er 72 prosent.

Hos de innvandringskritiske har journalistene en markert lavere tillit, men i innvandringsspørsmålet eksisterer det også en mistro på tvers av alle partier. Velgere til venstre og i sentrum etterlyser en mer nyansert presentasjon av immigranter, mens Høyre- og Frp-velgere mener innvandringskritiske stemmer neglisjeres.

Mediene sliter også, i følge undersøkelsene med en mer generell misnøye, når det gjelder mer utsatte grupper som eldre og pasienter i helsevesenet, og Oslo-orientering der bygdefolk i mindre grad slipper til. Det er dessuten misnøye med et sensasjonsjag som fører til at avbalanserte og kunnskapsbaserte synspunkter ikke synes like godt i mediene.

Kritikken av journalister som venstrevridde lever i beste velgående. I undersøkelsen er det ingen som kritiserer mediene for å være høyrevridde. Blant journalister er det derimot en ganske vanlig oppfatning at noen medier er høyrevridde.

Samfunnsforskerne mener at deres funn kan tolkes som en trussel mot en samlende offentlighet, der nyhetsmediene spiller en sentral rolle som kanal for informasjonsfrihet. Funnene kan også signalisere at det skapes nye forventninger og en endret rolle for mediene som en kanal mellom styresmakter og offentlighet.

En konklusjon som kanskje pressen selv i større grad burde diskutere. Det er jo nyhetsmedienes kjerneoppgave å legge til rette for en mangfoldig og inkluderende debatt. Men i dag overlates denne debatten til de skråsikre på hver side, og med polarisering og økt mistillit mellom frontene som resultat.

Til tross for at et flertall i befolkningen ønsker en strengere innvandringspolitikk, er det å uttrykke seg kritisk offentlig forbundet med stigma og en fornemmelse av sosial risiko. Mediedekningen av innvandring er preget av unnvikende journalistikk og manglende åpenhet fra mange samfunnsaktører, påpekes det i rapporten om status for norsk ytringsfrihet.

 

På den ene siden

IMG_2925

SISTE NYTT FRA VALG-FRONTEN:  Nyhetsartikkel eller lederkommentar?

På mitt kjøkkenbord ligger dagens utgave av Aftenposten med et prangende bilde av Sylvi Listhaug på førstesiden. «Strammer inn mer enn hun integrerer», lyder tittelen. Er det en lederartikkel eller kanskje en kommentar? Nei, det er visst en nyhetsartikkel.

For Aftenpostens journalister er det åpenbart ingen sammenheng mellom innstramming og integrering. Tilsynelatende ikke for resten av norsk presse heller.

Denne uken har ensidigheten i norske mediers dekning av Listhaugs famøse Sverige-tur overrasket meg. Nesten ingen journalister eller kommentatorer stiller kritiske spørsmål til politikere som er forferdet over hennes PR-stunt.

Ja, du skal være temmelig blåøyd for ikke å se at Rinkeby-besøket var en regissert del av Listhaugs valgkamp. Det var kanskje også forståelig at hennes svenske statsrådkollega avlyste møtet. Eller at noen i utenrikstjenesten fant Listhaugs stunt så udiplomatisk at de delte sin mening med svenske kolleger.

Likevel har jeg problemer med å forstå norsk presses enøyde blikk på hendelsen. Hos meg fremkaller denne episoden assosiasjoner til de amerikanske medienes manglende evne til å lytte til stemmene i folkedypet, og forstå bevegelsene som førte til valget av Donald Trump.

I stedet for det motsatte, kan ensidig mediedekning snarere bidra til å øke polariseringen som ser ut til å bre om seg i vårt samfunn.

Det kan jo hende at Listhaug tjener på sitt besøk i Rinkeby, på tross av kommentatorenes fordømmende vurderinger og kritikk mot Erna for manglende utvist lederskap. Godt assistert av Jonas, da, selvfølgelig.

Det kan også hende at vi har noe å lære av feilgrep og positive resultater som preger integreringspolitikken i Sverige og Danmark. Men sist NRK forsøkte å trenge innenfor portene til Rinkeby utløste det massiv kritikk fra kommentatorer som spiller stigmatiseringskortet.

Under de årlige Mediedager i Bergen presenterer professor Frank Aarebrot mediefolkets storting, slik det ville sett ut om bare journalister og redaktører hadde stemmerett i Norge. Her er det knapt noen folkevalgt representant for Fremskrittspartiet. SV, Rødt og MDG er derimot sterkere representert enn i virkeligheten.

For min egen del har jeg aldri stemt verken på Listhaug eller hennes Fremskrittsparti. Jeg tenker heller ikke gjøre det i høst. Hva jeg likevel etterlyser er profesjonaliteten i den journalistiske tilnærmingen til Listhaug som politisk fenomen.

Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, mente denne uka at Norge ikke trenger flere blå mediestemmer. Hun siktet nok til Helge Lurås’ etablering av innvandringskritiske «Resett» denne høsten. Fra før har vi dessuten det hun karakteriserer som «blåbrune» Document.no. Samtidig viste hun til at i Stortingets presselosje er det flertall av journalister som stemmer Høyre og Arbeiderpartiet. Og at det tross alt er medlemmene her som er de viktigste premissleverandørene til norsk debatt. Dette er feil. Nyheter om politikk og viktige samfunnsspørsmål kommer i dag fra langt flere kilder enn tidligere, samtidig som færre journalister oppsøker Stortinget.

Jeg tilhører dem som mener at utviklingen av kommentarjournalistikken er et riktig svar på noen av medienes utfordringer i den digitale transformasjonen, med kjappe nyheter i strie strømmer. Men det forutsetter at vi dyrker mangfoldet av stemmer, ikke bare hva som anses å være «innafor» det politisk korrekte.

I dag sitter mange av kommentatorene ved sitt leirbål i Spikersuppa og er skjønt enige i fordømmelsen av Listhaug og analyserer forviklingene som hun angivelig har skapt på borgerlig side.  En avstikker for å lytte til debatten i Trondheim eller Tromsø anses kanskje som noe eksotisk.

Jeg er redd svekkelsen av medienes nasjonale tilstedeværelse kan bidra til økt polarisering i samfunnet vårt. Polariseringen handler ikke bare om høyre kontra venstre. Også om by og land. Om folk flest og de som vet bedre.