Hva vi kan lære av SKUP

IMG_2531

UT MOT HAVET: Deltagerne i Midt-Norsk Redaktørprogram samlet seg diskusjon om undersøkende journalistikk i lokale medier ved Hosenstranda på Stokkøya. F.v. Tore Oksholen,Universitetsavisa, programsjef Arne Blix, Alexander Killingberg, Fosna-Folket, Stian Wallum, Adresseavisen, Finn Egil Johansen, Adresseavisen, Erlend Hansen Juvik, Adresseavisen, Heidi Kultorp, Adresseavisen, Jonathan Falck, tidl. sjefredaktør i Göteborgsposten, Lars Østraat, Trønderbladet, Bjørn Lie Rønningen, Hitra-Frøya.

Maktkritisk og undersøkende journalistikk blir ikke mindre viktig for de små og mellomstore avishusene i årene som kommer. Svaret på anklager om «fake news» og synkende tillit er økt satsing på redaksjonell kvalitet og presseetisk standard. Her er det fullt mulig å konkurrere med globale giganter som virker som en møkkaspreder i åkeren.

En undersøkelse viste nylig at bare 27 prosent av Norges mediebrukere har relativt god tillit til sin lokalavis. Det bør være en klar ambisjon for bransjen å øke denne andelen. Ja, faktisk et eksistensielt mål.

Nominasjonene av arbeider til den årlige mønstringen av kvalitetsjournalistikk i regi av SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) viser at det slett ikke bare er de store og ressurssterke redaksjonene med kapasitet innen data som leverer viktige bidrag på dette området. Jeg har gått gjennom alle metoderapportene på jakt etter nyttige innfallsvinkler for mindre og lokale redaksjoner.

Mine funn dannet utgangspunkt for en interessant diskusjon med deltagerne i Midt-Norsk redaktørprogram, som i forrige uke var samlet på Stokkøya, ytterst mot Norskehavet på kysten av Trøndelag. Samlingen her var del av et kompetanseprogram for medlemmer av Norsk Redaktørforening.

Å kikke samfunnsaktørene i kortene kan være tøffere jo nærmere makta man sitter. Knapphet på ressurser kan også gjøre det krevende å satse på graveprosjekter.

Journalist Einar Odden i Gudbrandsdølen og Dagningen (GD) beskriver situasjonen slik i sin metoderapport, med et aldri så lite hjertesukk:

«Journalistikk kan ikke gjerne planlegges. I vår tid kan den slettes ikke planlegges, for i de fleste redaksjoner løper halvparten så mange dobbelt så mye for å holde hjulene i gang».

Likevel fikk han grønt lys fra redaktøren sin til å lage sin karrieres siste graveprosjekt – «Min mors hus» – den såkalte vergemålssaken. Maktkritisk journalistikk handler ofte om enkeltmenneskets forhold til storsamfunnet. Vær Varsom-plakaten slår fast som en av pressens viktigste oppgaver å beskytte enkeltmennesker og grupper fra overgrep eller forsømmelser fra offentlig myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Systemet med offentlig verge er et område som absolutt bør overvåkes av mediene. Vergemålssaken handler om store verdier som forsvant, rett foran nesen til en livsarving som var bosatt i utlandet. En gammeldags fortelling, skrevet av en gammeldags journalist. Men som engasjerte leserne i usedvanlig sterk grad.

Einar Oddens metoderapport beskriver hvordan det er å jobbe som gravende journalist alene, uten støtte fra et stort graveteam. Om behovet for å kvalitetssikre arbeidet med en komplisert sak hos ekspertise. Om å skille vesentlig fra uvesentlig informasjon. Om å spare leseren for unødvendige detaljer.

Avisa Sunnhordland beskriver i metoderapporten «Død, men levende» arbeidet med et rystende dokument om en kar som ble erklært død av hjertestans, og som moren oppdaget var i live da hun ble tilkalt en time senere. Innsyn i helsevesenets opptreden og lydlogger kunne sikres ved hjelp av de pårørendes fullmakter.

Avisa Nordland tok i fjor opp en interessant problemstilling – hvorfor gis det dobbelt så mye ADHD-medisin til barn i dette fylket enn i andre fylker? Moderne digitalt verktøy ble tatt i bruk til spørreundersøkelser som kunne bidra til kartlegging av dette fenomenet. Saken bidro også til å skape større grad av bevissthet rundt diagnostisering og medisinering av ADHD i fylket.

Avisa fikk 70 000 kroner fra Amedias ordning med gravestipend til sine lokalaviser, og disse pengene ble brukt til å investere i nyttig dataverktøy.

Men Avisa Nordland benytter seg også av tradisjonell metode i gravejournalistikken, noe enmannskontoret i Meløy har bevist viktigheten av gjennom arbeidet med «Legesakene i Rødøy». Striden om en ny ambulansebåt førte til at en væpnet politistyrke landet med helikopter på øya for å pågripe distriktslegen. Hvordan i huleste? Hvorfor i all verden?

Den enslige lokalreporteren biter seg fast, og avdekker striden ved hjelp av saksinnsyn, spørsmål og skildringer i mer enn 60 reportasjer. En helt vanvittig serie, som det er vel verd å lese metoderapporten om.

Det blir stadig vanligere at graveprosjekter i media finansieres etter søknad til interne gravefond og stipendordninger. Mange av stiftelsene som springer ut av eierskap til mediehus bidrar også til finansieringen av dette arbeidet. I noen tilfelle kommer også pengene fra helt eksterne kilder.

Avisa Nationen fikk for eksempel midler fra Stiftelsen Fritt Ord til sin reportasjeserie om matjorda som investeringsobjekt for private investorer i en rekke ulike land.

Jeg er svært skeptisk til praksisen som innebærer at det viktigste av all journalistikk er noe som krever ekstraordinære pengekilder. At journalister som ønsker å drive med samfunnskritisk journalistikk må sende inn en særskilt og begrunnet søknad for å kunne bruke arbeidstid på dette formålet. Slikt strider mot selve journalistikkens grunnleggende idé og pressens samfunnsrolle.

Det er jo ingen som behøver å søke om å få bedrive de mest lettvinte sjangere innenfor journalistikken. Redaksjonelle budsjetter bør i utgangspunktet gi rom for maktkritisk journalistikk. Dette er også nødvendig for å utvikle en bredest mulig undersøkende journalistkultur.

Det er godt å få sagt dette igjen!

Men det er slett ikke alle graveprosjekter som krever store budsjetter. Det nytter også å grave i eget arkiv, slik Budstikka når avisen satte et fornyet søkelys på Bærum kommunes feilslåtte satsing på rimelige ungdomsboliger i Skytterdalen. En investering på over 100 millioner kroner i sin tid, ble til en konsentrasjon av sosialboliger med tilhørende uro og problemer.

Metoderapporten «Til ungdommen» beskriver hvordan enda en notis om bråk ble til et stort prosjekt, som igjen satte Skytterdalen på kommunens politiske agenda.

Ofte kan det også være den hverdagslige kildesamtalen, som utløser større graveprosjekt. Den samtalen som gjerne slutter med et «Skjer det noe annet da?». Slik fikk NRK Buskerud fanget opp de første signalene om at et stort korrupsjonsproblem hadde rammet Drammens kommunale forvaltning. Byggesaker kunne sluses gjennom i forvaltningsorganer mot betaling.

Metoderapporten gir en innføring i hvordan kommunens byggesaksarkiv kan brukes i arbeidet med å avdekke korrupsjon, og bekrefter igjen noen av journalistikkens helt grunnleggende lover. Nemlig at kilder avler nye kilder og at ny dokumentasjon ofte fører deg til mer dokumentasjon. På kjøpet får man også et lite kurs i å formulere alvorlige anklager med forbehold, en kunst noen av dagens unge journalister later til å ha gått glipp av.

Jeg dveler litt ved Drammen, hvor byens store lokalavis demonstrerer observasjon som viktige metode i undersøkende journalistikk: En journalist som oppsøkte årsmøtet til et idrettslag på Fjell observerte merkelige og ubegripelige banner og plakater langs veggene i møtelokalet. Det var ikke gresk, men tyrkisk, og observasjonen ble starten på avdekkingen av ekstrem høyrenasjonalistisk innblanding i byens politiske liv.

Denne uka kom også nyheten om at Drammens Tidende ansetter en profesjonell gransker som ny gravesjef. Dette vitner om vilje til å satse videre på den viktige undersøkende journalistikken.

Norske domstoler er en svært viktig del av vårt demokrati, men det er ofte krevende å finne ut av hvordan domstolenes arbeid – dommene – speiler samfunnsutviklingen. Norge har i motsetning til andre land ikke noe brukervennlig system for å dokumentere rettsutviklingen. Mediene har et særlig ansvar når det gjelder å bevokte rettssikkerhet, og dette er en oppgave som bl.a. Aftenposten tar på alvor.

Aftenposten har levert flere metoderapporter som kartlegger rett og urett, nå også med nytt digitalt leseverktøy som hjelpemiddel. Språkanalyseverktøyet avslører at mødre slipper billigere enn fedre fra voldsutøvelse mot barn. Prosjektet gir meg troen på at store tekstmengder snart kan leses og analyseres av roboter, noe som utvilsomt vil være nyttig i undersøkende journalistikk.

Adresseavisen avdekket i fjor Norges farligste arbeidsplass, på sjøbunnen utenfor Frøya. Her har fire kamskjelldykkere mistet livet, mens de arbeidet under kritikkverdige forhold og på akkord. Det viste seg at Arbeidstilsynet heller ikke hadde oversikt over forholdene.

I arbeidet med denne avsløringen fikk Adresseavisens journalister tilgang til obduksjonsrapporter og etterforskningsdokumenter, og metoderapporten viser behovet for å gå til andre kilder når organer som Statens Arbeidstilsyn sladder all dokumentasjon til det ubegripelige.

Det sies at oppdrettslaksen er den nye oljen når det gjelder verdiskapning i Norge. Men den innbringende næringen skaper også mange nye utfordringer langs kysten, hvor anleggene ligger som perler på en snor. Det er medienes oppgave å overvåke det som skjer.

Denne oppgaven tas i særdeleshet alvorlig av NRK Hordaland og Bergens Tidende som begge i fjor rettet kritisk søkelys mot næringens metoder for å bli kvitt luseplagen ved hjelp av kjemikaliecocktails og brønnbåter. Til sammen har de to redaksjonene avdekket alvorlige miljømessige konsekvenser og gitt lokalbefolkningen nye redskaper i overvåkningen av aktivitetene i sine nærområder.

Det er svært vanskelig for mediene å gjøre en god jobb på dette området. Næringen liker ikke å bli kikket i kortene, samtidig som det er mye faglig uenighet om problemer og skadevirkninger. Det er likevel ikke tvil om at oppdrettsnæringen er et område som lokale medier har et stort ansvar for å overvåke.

Samlingen av metoderapporter fra SKUP viser at mange avsløringer starter med en henvendelse eller et nyhetstips fra publikum og ulike fagmiljøer. Flere av opplysningene kommer også fra varslere som er blitt avvist i egen organisasjon.

Da er det utrolig viktig hvordan redaksjonens mottaksapparat fungerer. At henvendelsene blir tatt på alvor. Starten på Stavanger Aftenblads unike skjebnehistorie om «Glassjenta» var en mail i natten fra en 15-årig barnevernsklient til journalist Thomas Ergo. Han tok henne på alvor.

VGs avsløring av UDs bistandsmillioner til private konsulenter kom som følge av en avvist varsler. TV2s avsløring av en feilslått investering i røntgendatautstyr til en halv milliard kroner, kom via et tips til redaksjonen. NRK kom i kontakt med syriske asylsøkere som fortalte om norske førerkort som «tilbudsvare».

Redaktøren av Budstikka fant «Den andre historien» om barna i Lommedalen under en samtale over fiskedisken i det lokale supermarkedet. NRK-reporteren som har avdekket at oljeutvinningen i Nordsjøen og Norges nødnett kan stanses ved et tastetrykk i India, hun fikk inspirasjon til arbeidet under en hyttetur med venner. Samtalen gikk om de uheldige sidene ved outsourcing av IT-tjenester i samfunnsviktig norsk virksomhet. Siste bidrag i serien av avsløringer handlet om tilganger til millioner av norske pasientjournaler.

Mye av dette er tradisjonell journalistisk metode. Fremragende journalistikk handler ofte om å lytte og å undersøke. Det som skiller god fra dårlig journalistikk er som regel hardt arbeid.

Den beste undersøkende journalistikken blir ikke født i gravegrupper som har endeløse diskusjoner om hvilke tema som skal belyses. Den skapes gjennom å gripe spontant de innspill og inntrykk som kommer til redaksjonen, og som har potensiale for videre undersøkelse.

Det handler rett og slett om å tenke litt større.

Image 09.05.17 at 20.14.jpg

ET SPESIELT STED: Hotellet (med torvtak og vinduskupler) er bygget inn i terrenget. På stranden ligger gourmetrestauranten Strandbaren med sin fabelaktige utsikt.

Friheten vi tar for gitt

IMG_2514.JPG

EKSKLUSIV MINNESTUND: Et tredvetall mediefolk markerte Verdens Pressefrihetsdag 3. mai ved minnesmerket over de som ga sitt liv for den illegale presse i okkupasjonsårene 1940- 45. Pressenestor Per Edgar Kokkvold talte om friheten som vi må verne om.

Et tredvetalls mennesker samler seg under vårsolen ved minnesmerket for Den illegale presse 1940-45. En håndfull pensjonister. En og annen redaktør. Sekretariatene i medieorganisasjonene. En professor og en stortingsrepresentant. Blomster og ord for dagen.

Pressefrihetens dag.

På oversikten over pressefriheten i verdens stater troner Norge i 2017 øverst som nummer én. Nederst finner vi Nord-Korea som nummer 180. Det er en frihet som vi her i landet nesten tar for gitt.

«Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse. La oss verne om det frie ord», lyder inskripsjonen i bronseskulpturen som er laget av Skule Waksvik. Kunstverket står plassert i Hydroparken i Oslo vis a vis Nasjonalbiblioteket. I 1985 ble skulpturen avduket av kong Olav, og den ble reist til minne om de 212 nordmenn som mistet livet i forbindelse med utgivelsen av illegale aviser under nazi-okkupasjonen av Norge. 62 av dem ble henrettet av nazistene.

Hver dag på vei til mitt redaktørkontor i Verdens Gang passerte jeg en kopi av minnesmerket, sentralt plassert i VG-huset. Verdens Gang ble etablert fredsvåren 1945 av krefter innen motstandsbevegelsen. Minnesmerket er en daglig påminnelse om hvorfor pressen eksisterer.

For pressefriheten er et demokratisk fundament som må vernes om – hver eneste dag. En fri og uavhengig presse møter daglig nye trusler, hinder eller forsøk på undertrykking av ytringsfriheten.

Press Freedom map 2017

FRIHETSKARTET: 21 svarte land på pressefrihetsindeksen. De nordiske landene er hvite og troner øverst på listen til Reportere Uten Grenser.

Derfor markeres pressefrihetsdagen hvert år den 3. mai, over hele verden. Nesten. Kartet fra organisasjonen Reportere Uten Grenser markerer flere svarte land på verdens pressefrihetsindeks. 21 land har i år fått den svarte fargen på verdenskartet. I følge CPJ (Committee to Protect Journalists) satt 259 journalister fengslet for sin yrkesutøvelse i 2016. Dette er det høyeste tall som noensinne er målt av organisasjonen. Fortsatt mister mange journalister livet på jobb. De siste seks ukene har det vært fem journalistmord i Mexico.

Jeg hadde den litt tvilsomme æren av å være panelmedlem i utarbeidelsen av årets pressefrihetsindeks. I den forbindelse måtte jeg besvare et omfattende spørreskjema for å beskrive arbeidsvilkårene  i Norge for journalister. Jeg følte at jeg ikke var nådig i utdelingen av karakterer for åpenhet i forvaltningen og når det gjelder finansieringen av uavhengig journalistikk. Den økende publisering av reklame i journalistisk drakt måtte da gi et fall for norsk pressefrihet, tenkte jeg.

Men det viste seg å være en dråpe i havet. Verdens lykkeligste befolkning har verdens frieste presse, i følge panelet til Reportere Uten Grenser.

IMG_2525.JPG

LA NED BLOMSTER: Generalsekretær Elin Floberghagen  i Norsk Presseforbund og Per Edgar Kokkvold ved minnesmerket over de falne fra den illegale presse.

Under markeringen av Pressefrihetsdagen i Oslo talte pressenestoren Per Edgar Kokkvold ved skulpturen i Hydroparken. Han minnet oss om at vi ikke må ta pressefriheten for gitt. I mange land nær oss trues mediene av mennesker med makt. I Russland har president Putin bare forakt til overs for den frie presse. President Erdogans regime i Tyrkia fortsetter å fengsle journalister og stenge kritiske redaksjoner. På det europeiske kontinent kommer det stadig nyheter om statlig inngripen gjennom lover og forordninger som skal regulere mediene på tvilsomt vis, f. eks. i Polen og Ungarn. Vi har fått en amerikansk president som sier at journalister er folkets verste fiende. Hadde Labour for to år siden vunnet valget i Storbritannia, ville landet ha fått sine første presselover på 400 år.

Lovendringer som utfordrer pressefriheten står fortsatt på britenes politiske agenda. Kanskje ikke så rart at landet dumpet ned på 40.plass på listen over pressefrihet i verdens nasjoner.

Apropos Putin, kommer jeg på en selvopplevd historie fra selveste Kreml i 2006: Her skulle åpningsforestillingen til World Association of Newspapers (WAN) skje i nærvær av Putin i den russiske nasjonalforsamlingens store sal. Putin satt midt i salen under velkomsttalen til WANs irske president Gavin O’Reilly, som benyttet anledningen til å hudflette ham for undertrykkelse av pressefriheten. Putin grep ordet og adresserte konstant forsamlingen av redaktører fra alle verdens hjørner:

«Nå har dere nettopp vært vitne til et eksempel på ytringsfrihet i dagens Russland…»

Organisasjonen Reportere Uten Grenser beskriver i sin rapport for 2017 hvordan presset mot frie medier og ytringsfrihet forsterkes, selv i etablerte og tradisjonelle demokratier. Fremveksten av såkalte «sterke menn» som ledere er merkbar. Vi opplever en samfunnsutvikling hvor de etablerte sannheter er på vikende front.

Digitalisering og sosiale medier underbygger en stigende polarisering. Tilliten til de tradisjonelle mediene synker. En fersk undersøkelse  viser at bare 27 prosent av nordmennene nå har brukbar tillit til sine lokale medier.

De nordiske landene topper listen over verdens nasjoner med pressefrihet. I Sverige har man hatt store problemer med trusler om voldsutøvelse mot journalister og liberale kulturpersonligheter. Situasjonen er blitt noe bedre etter at domstolene er begynt å slå ned på disse forholdene.

Her i Norge er det maktens hemmelighold av informasjon, trenering av medienes arbeid og motstand mot åpenhet i forvaltningen som skaper problemer for pressens frie samfunnsrolle. Det siste året har vi igjen sett eksempler på hvordan politikere og byråkrater forsøker å hindre demokratiske prosesser gjennom å begrense medienes innsyn. Motstanden aktualiserer behovet for straffereaksjoner ved brudd på Offentleglovas bestemmelser.

Også privatpersoner med mye makt og ny rikdom anstrenger seg for at mediene ikke skal kikke dem i kortene. Kjell Inge Røkke markerte pressefrihetens dag med å nekte å la seg avfotografere av  Aftenposten  til et intervju. Han hadde egen fotograf som han «stolte på».

Nedbemanning i redaksjonene gir PR-operatørene økt spillerom. Også dette svekker rollen til den frie og uavhengige pressen.

Samtidig skaper digitaliseringen fremvekst av nye kommersielle inntektskilder i mediene, som truer med å viske ut det klare skillet mellom reklame og journalistikk. Også dette setter medienes frie og uavhengige rolle under press.

Et klassisk forsvar av ytringsfriheten

 

img_2487.jpg

I RETTEN: Avdvokat Sigurd Holter Torp (t.v.), Vidar Stnrømme, tidligere sjefredaktør Alf Hildrum, redaksjonssjef Niklas Lysvåg og journalist Sophie Lund Aaserud i TV2.

TV2s advokater leverer et klassisk forsvar av ytringsfriheten i rettssaken som hjernekirurg Per Kristian Eide har anlagt for Oslo tingrett. De avslørende reportasjene om et forskningsprosjekt ved Oslo Universitetssykehus inneholder ingen rettsstridige ærekrenkelser, hevdet Schjødt-advokatene Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i retten.

Onsdag var det de saksøkte parts tur til å komme med sin innledning i rettssal 127. De to advokatene har betydelig erfaring fra medierettssaker. Det samme har deres ærede motpart, advokat Per Danielsen. De har møtt hverandre i tilsvarende injurierettssaker flere ganger tidligere. Anklage og forsvar følger dermed et kjent mønster.

– Det er nettopp i saker som dette at pressen har sitt samfunnsoppdrag som vaktbikkje, sa Holter Torp.

TV2 har hatt fokus på pasientene og den objektive risiko som de ble utsatt for gjennom forskningsprosjektet, der det ble tatt vevsprøver av hjernen til 112 pasienter. Kjernen i saken er at deltagerne i prosjektet kunne bli utsatt for livstruende skader. Noen svært alvorlige skader som ble avdekket, var direkte relatert til forskningen. Skadene ble ikke innrapportert, slik Eide er pålagt etter Helseforskriftsloven. Det måtte et anonymt varsel til for å få avdekket hva som var skjedd. Eides opptreden innebærer dermed et alvorlig lovbrudd, mener TV2.

Advokat Holter Torp gikk så langt at han karakteriserte kirurgens opptreden som forsettlig og grovt uaktsom.

Ytringsfriheten innebærer også en rett til å sjokkere, provosere, ja til å opptre forstyrrende i den offentlige samtalen. I rettspraksis vernes både feilaktige fremstillinger, unøyaktigheter og overdrivelser til en viss grad. Ifølge Schjødt-advokatene er kravene til sannhet forlatt i injurieretten.

– TV2 hadde tilstrekkelig faktisk forankring på publiseringstidspunktet, sa Holter Torp. Han mente at motparten tolket enkeltsetninger og overskrifter i reportasjene i verste mening.

Sentralt i forsvaret av ytringsfriheten står prinsippet om at det skal være et påtrengende sosialt behov til stede for å kunne  gripe inn mot reportasjenes innhold. Videre at det vil kunne få en nedkjølende effekt på samfunnskritisk journalistikk dersom TV2 blir dømt i denne saken. Det skal også legges til grunn en bred vurdering av reportasjenes innhold i avveiningen mellom ytringsfrihet og legens personvern.

En av grunnene til at det var viktig å rette et kritisk søkelys mot forskningsvirksomheten til Per Kristian Eide er at han har flere roller i saken. Eide er innehaver av patentrettigheter og majoritetseier i et selskap som leverte  trykkmålere til hjerneundersøkelser ved Oslo Universitetssykehus. TV2 avdekket at dette sykehuset foretar slike inngrep på fem ganger flere pasienter enn sine søstersykehus i Stockholm og København.

Eides habilitet var blitt et tema ved sykehuset, som inngikk en hemmelig habilitetsavtale for å regulerte kjøp av tjenester i hans selskap. Denne avtalen gjorde medias rolle som vaktbikkje spesielt viktig. Det forelå en klar fare for interessekonflikter.

TV2s medarbeidere har redegjort i detalj for sitt arbeid i en omfattende metoderapport til SKUP i 2013. Denne rapporten, som ble gjenstand for omfattende dokumentasjon i retten onsdag, forteller om hele bakgrunnen for TV2s arbeid med saken og de innledende undersøkelser. Rapporten ligger åpent på SKUPs hjemmesider, slik at alle kan se innholdet.

I hovedsak etterlater den inntrykket at et solid og viktig stykke journalistisk arbeid. Dette er absolutt ikke noen lettvint journalistisk tilnærming slik advokat Danielsen tidligere har forsøkt å skape inntrykk av.

Likevel ble TV2 felt på flere punkter i Pressens Faglige Utvalg for sitt arbeid med saken.Uttalelsen derfra er ingen hyggelig lesning for journalistene. Advokat Holter Torp er imidlertid omhyggelig med å presisere at denne uttalelsen spiller ingen rolle når det gjelder den rettslige vurdering. Dessuten er det flere dissenser i uttalelsen, og den skal også bygge på feil faktum, hevder han.

Statens Helsetilsyn brukte to år på å granske forskningsprosjektet til Per Kristian Eide og konkluderte med at både kirurgen og sykehuset hadde brutt reglene for å innhente såkalt informert samtykke fra deltagerne i  forskningen. Pårørende var heller ikke informert om prøvetakingen på forhånd. Påpekningen førte til endringer i prosedyren.

Avgjørende for den rettslige vurdering er sakens faktum på publiseringstidspunktet, og TV2s advokater mener at Eide i ettertid har forsøkt å omskrive historien for å tilsløre de lovbrudd som ble påvist.

På sedvanlig vis bruker TV2s advokat dermed lang tid i retten på å få fram realitetene som ligger i alle sakens dokumenter og klargjøre hva som er avgjørende for den rettslige vurdering. Onsdag brukte advokat Sigurd Holter Torp lang tid på å dokumentere manglende samtykkeprosedyre og klargjøring overfor pasientene  av risiko ved inngrepene. I følge Eides prosjektsøknader skulle risiko være helt marginal, men skadene på 2 – 3 pasienter var helt i samsvar med den risiko som andre sakkyndige forutsatte.

Prinsipalt mener TV2 at hele injurierettsaken skal avvises på grunn av formelle feil som ble begått fra saksøkers side ved klage til forliksrådet. Her ble klagen vurdert uten at det var spesifisert hvem som sto bak de ulike ærekrenkelser, slik at saken ble sendt videre i systemet for eventuell rettslig avgjørelse. Saksøker har imidlertid stevnet TV2 innenfor gjeldende frist og jeg tror det skal mye til for å avvise realitetsbehandling i tingretten.

Som tilhører til denne sakens gang blir man lett sittende og fundere over årsaken til at Per Kristian Eide bruker fem år av sin tid og millioner av kroner på å oppnå rettslig anerkjennelse for sin tapte ære. Han har åpenbart flere medhjelpere. En av dem er PR-mannen Anders Cappelen som også forfattet klagen på flere tusen sider til Pressens Faglige Utvalg. For jobben skal han ha fakturert 1,8 millioner kroner, men i retten onsdag ble det opplyst at han har innrømmet Per Kristian Eide kreditt.

 

* Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt har flere ganger representert artikkelforfatteren i retten.

Djevelen ligger i detaljene

IMG_2474

FAVNEN FULL: TV2s tidligere sjefredaktør Alf Hildrum (t.v.) fikk en høy stabel saksdokumenter overlevert fra kanalens internadvokat Theo Jordahl da han møte i Oslo tingrett.

Alle redaksjoner trenger en djevelens advokat når man skal avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet og holde navngitte personer ansvarlig for misbruk av makt eller stilling. For TV2 spørs det om djevelen ligger i detaljene, når TV-kanalen nå får søkelyset rettet mot sin journalistikk i Oslo tingrett.

Det er ingen tvil om at det var riktig av TV2 å rapportere om kritiske forhold ved forskningsprosjektet til hjernekirurg Per Kristian Eide ved Oslo Universitetssykehus. Spørsmålet er om TV2 fikk fram alle viktige nyanser i saken og om vesentlige opplysninger ble utelatt i de 49 innslagene og nettsakene som injuriesaken omfatter.

I to dager har Eides advokat Per Danielsen presentert for retten innslag og dokumenter som han mener viser at TV2s journalister opptrådte grovt uaktsomt, da kanalen i desember 2012 avdekket uheldige konsekvenser av Eides forskningsprosjekt.

Aktsomhetsbegrepet står sentralt i injurieretten, som under gitte omstendigheter kan gi ytringsfriheten forrang fremfor legens personvern i denne saken.

TV2 er allerede felt i Pressens Faglige Utvalg for brudd på fire sentrale bestemmelser i Vær Varsom-plakaten.

Hjernekirurgens forskningsprosjekt ble heller ikke slaktet av Statens Helsetilsyn som gransket arbeidet. Oslo Universitetssykehus ble derimot kritisert for at pasientene, som ble utsatt for biopsi (vevsprøve)  i hjernen, ikke var godt nok informert om bl.a. risiko ved inngrepet på forhånd.

Advokat Danielsen mener at TV2 har underslått en rekke sentrale opplysninger i sin presentasjon av saken.

  • At prosjektet var godkjent av forskningsetisk komité.
  • At pasientene var under behandling for alvorlige hjernesykdommer.
  • At pasientene hadde avgitt skriftlig samtykke til inngrepene, og at de i tillegg til et eget skriv hadde fått muntlig informasjon av Eide ved fremmøte.
  • At vevsprøvene ble tatt i forbindelse med annen behandling (montering av trykkmåler i hjernen), noe som skulle medføre redusert risiko.

TV2 har med støtte av bl.a. pårørende fremstilt det som at inngrepene på klanderverdig måte har påført pasientene hjerneskade og at de er utført «kun for forskning». Kanalen beskyldes dessuten for å ha lagt feil premisser for utenlandske eksperter som også uttalte seg om saken.

I retten tirsdag gjorde advokat Danielsen et poeng av at disse nyansene også var kjent for TV2-journalistene på publiseringstidspunktet. Dagen før publiseringen hadde TV2s journalist en lang konfrontasjonssamtale med Eide, hvor hun fikk svar på «alle spørsmål». Innholdet i denne samtalen ble ikke referert i innslaget. Hjernekirurgen var bortreist på avspasering og ville ikke stille opp i  noe TV-intervju. Telefonsamtalen mellom journalisten og Eide ble tirsdag avspilt i retten.

Kontradiksjon er et sentralt begrep i all journalistikk når det gjelder å skape en balansert fremstilling. Det kan innvendes at TV2 hadde laget en bedre story om kanalen hadde referert til kirurgens nyanserende opplysninger.

Det er en annen problemstilling at redaksjoner ofte venter i lang tid før man konfronterer objekter for undersøkelser med kritiske spørsmål og informasjon om hvilke hypoteser man arbeider etter. Nå er dette snart en fem år gammel sak, men det ser ut til at redaksjoner i dag må opptre med større grad av åpenhet i den journalistiske metode. Dette innebærer å involvere personer som utsettes for sterk kritikk på et tidligere tidspunkt.

Advokat Danielsen mener også at TV2 i selve presentasjonen av inngrepene gir et feilaktig bilde av hva saken handler om. I sitt innledningsforedrag kritiserte han flere ganger en animasjon som viser at man stikker «strikkepinne» dypt ned i pasientens hjerne. Det er i realiteten en tynn, liten nål som skraper med seg vev i størrelse 1 – 2 mm helt i hjernens overflate.

Det foreligger altså noen helt sentrale dokumenter som nyanserer TV2-innslagene. Det er rapporten fra Statens Helsetilsyn som vurderer Eides behandling av pasientene som normal og forsvarlig. Dessuten den svært omfattende og kritiske uttalelsen om TV2s journalistikk fra Pressens Faglige Utvalg. I moderne europeisk injurierett er frifinnelser flere ganger begrunnet med at journalister har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

TV2 leverte dessuten i 2013 en såkalt metoderapport til SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) hvor det redegjøres detaljer for arbeidet med denne saken. Deler av innholdet kan nå bli brukt mot TV-kanalen. Dette er medaljens bakside når man søker anerkjennelse for sitt journalistiske arbeid.

Saksøkeren har nå brukt to hele dager i retten på sin fremstilling, uten at TV2s advokater Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme er kommet til orde. Det blir nå spennende å høre hvordan man vil møte angrepene fra advokat Danielsen. Siste ord er neppe sagt i denne saken.

Kirurgisk presisjon i journalistikken

Image 24.04.17 at 21.27

I RETTEN: Per Kristian Eide (t.v.) med sin prosessfullmektig, advokat Per Danielsen i Oslo tingretts rettssal 127. 10 dager er satt av til injurierettsaken mot TV2.

Utførte han kirurgiske inngrep i hjernen til folk, «kun til forskningsformål»? Tok kirurgen ut «biter av hjernen» til 122 pasienter? Drev Rikshospitalet virkelig et «skandaleprosjekt»?

Dette er uttrykk som TV2 benyttet seg av i utallige innslag om virksomheten til hjernekirurgen, professor Per Kristian Eide, som krever 6 millioner kroner i oppreisning etter TV-kanalens avslørende reportasjer i desember 2012.

Mandag måtte Oslo Tingrett lytte til at Eides advokat, Per Danielsen, dokumenterte 32 TV-innslag og 17 nettsaker fra tv2.no, hvor det rettes kraftig kritikk mot hjernekirurgens omstridte forskningsprosjekt. Omtalen førte til at prosjektet be stanset.

Det er bemerkelsesverdig at norske leger later til å være godt representert blant dem som velger å gå rettens vei for å gjenopprette sin tapte ære etter kritisk omtale i norske medier.

Terskelen for injuriesøksmål og klager til Pressens Faglige Utvalg varsler et behov for kirurgisk presisjon fra norske medier når man på vegne av allmennheten driver kritisk, undersøkende journalistikk overfor helsevesenet.

Overvåkningen av medisinsk forskning på pasienter er kanskje et område som er forsømt av norske medier. Det bør være svært strenge krav til at slik forskning drives på en forsvarlig måte, og det er i denne saken utvilsomt slik at deler av det offentlige kontrollapparat sov i timen. Statens Helsetilsynet har bl.a. kritisert mangelfull informasjon til pasienter og pårørende om risikomomenter.

Spørsmålet er, ifølge advokat Danielsen, om kirurgen personlig er å laste for det TV2 presenterer er sterkt  klanderverdige handlinger som skadet pasienter:

  • At det ble foretatt inngrep i hjernen kun til forskningsformål på friske mennesker som skulle inn til rutinemessige undersøkelser.
  • At inngrep førte til at en pasient ble lagt i koma og fikk livet ødelagt.
  • At det er en direkte årsakssammenheng mellom forskningsprosjektet og alvorlig hjerneskade til tre navngitte pasienter i TV-innslagene.
  • At en pasient kanskje døde som følge av prøvetakingen.

– Det sies ikke ord for ord, men det inntrykk som alminnelige seere og lesere sitter igjen med er jo at dette må være straffbare handlinger, sa Danielsen i retten.

Han var tabloid nok til å sammenligne beskyldningene med de overgrep som ble begått av den beryktede nazi-legen Josef Mengele i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. En sammenligning som også ble benyttet i et kommentarfelt til artikler publisert på tv2.no og kanalens Facebook-side.

Et grunnleggende spørsmål i injurieretten er fortolkning av fremsatte påstander. Dette vil i høy grad gjelde også i denne saken. Advokat Danielsen mener å ha Høyesteretts støtte for at det folkelige «inntrykk» av utsagnene og presentasjonen skal legges til grunn.

Injurieretten er nå innarbeidet i Skadeserstatningsloven og ikke lenger en del av Straffeloven. I den nye lovens §3-6A er det også nevnt en rekke forhold som innebærer at ærekrenkende ytringer likevel kan anses berettiget. Det skal gjøres en avveining av behovet for personvern mot ytringsfriheten – to grunnleggende verdier som noen ganger kommer på kollisjonskurs i mediene.

Det skal legges «særlig vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilstrekkelig ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.»

Advokat Danielsen mener at i denne saken må hensynet til ytringsfriheten klart vike for hensynet til personvernet. Men her er det altså rom for andre oppfatninger, avhengig av hvordan utsagnene fortolkes og dokumenteres.

Det er ikke ført mange norske injuriesaker på grunnlag av den nye lovgivningen. Siden år 2000 har mye av den juridiske utvikling i Europa gitt ytringsfriheten en viss «forkjørsrett» i disse avveiningene. Men i løpet av de siste to årene har Høyesterett i Norge kommet med et par avgjørelser som innebærer en økt risiko for pressen. Noen mener å registrere en pendelbevegelse i injurieretten.

Dermed kan det likevel være duket for en hel serie av rettssaker. Hvis Eide får medhold mot TV2 kan det bli reist sak mot flere andre norske mediehus som har tatt utgangspunkt i TV2s avsløringer.

Kravet om seks millioner kroner i oppreising savner nesten sidestykke i norsk rett.

– TV2 har ikke ryddet opp etter seg. Det må bli en rekordstor reaksjon. En rekordstor oppreisning, fremholdt advokat Per Danielsen i retten.

Prosessene mot medier i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og retten vil trolig også medføre rekordstore kostnader. Det skal være utbetalt millionbeløp bare i konsulenthonorarer til klageskriver, for utredning av saken og bistand for krisehåndtering. I tillegg kommer de prosessuelle omkostninger. Eide gikk også til sak mot sin arbeidsgiver, Oslo Universitetssykehus, for å få dekket noen av disse kostnadene, men han tapte saken i Oslo Tingrett. Siden er ankesaken forlikt mellom partene.

Per Kristian Eide lot ikke sin ære gjenopprette gjennom behandlingen av denne saken i PFU, som behandlet den såkalte «monster-klagen» som det tok mer enn et år å behandle og som inneholdt påstand om 4000 brudd på pressens Vær Varsom-plakat.

Eide fikk i en av de lengste uttalelsene som PFU noensinne har avgitt, medhold for TV2s brudd på fire av de mest sentrale punktene i Vær Varsom-plakaten. Det gjelder bl.a. punktet om saklighet og omtanke i reportasjen, bredde og relevans i valg av kilder, klargjøring av angrepene i forespørsel om uttalelser og plikten til å fjerne innhold i leserkommentarer som bryter med reglene for god presseskikk.

Men presseetikken skal som regel være strengere enn jussen, som altså ivaretar hensynet til ytringsfriheten.

Eide-saken har sitt utgangspunkt i en anonym varsler som gjorde anskrik om at i dette forskningsprosjektet var ikke alt som det skulle være. TV2s reportasjer fremstår som viktige og utrolig sterke.

Ikke minst gjelder dette dokumentasjonen av en pasient som ble henlagt til en håpløs skjebne på et av Oslos sykehjem som følge av hjerneskade. Han filmes stønnende i sykesengen, hvor han trøstes av kona. Men når denne skildringen brukes gang på gang i alle innslagene, kan den også bli oppfattet som tabloid sminke.

Den tilbakevendende poengteringen av «kun til forskningsformål» og bruken av «skandale»-ordet bidrar til å forsterke det  tabloide uttrykket, som i vår tid kan fremstå som noe gammeldags og helt unødvendig.

Dokumentasjonen av 49 innslag i en rettssal virker selvfølgelig som en sterk og rammende forestilling. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at det er ikke slik TV2s seere og lesere har fått presentert saken.

TV2s journalistikk ligger helt i kjernen av medienes samfunnsoppdrag, som bl.a. er å «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Men mange som utsettes for kritisk og undersøkende journalistikk – ikke minst i helsesektoren – nekter å gi kommentarer eller svare på spørsmål eller benytte seg av retten til samtidig imøtegåelse av de påstander som fremmes.

Pasienter som lider skade av feilbehandling kan reise sak mot helsevesenet. Men denne saken er i hovedsak blitt en sak mot medievesenet.

Valdres-tribunalet

img_2450.jpg

FANDEN PÅ VEGGEN: Pressens Faglige Utvalg studerer TV2s LIVE-dekning av Valdres-saken. NRK gjør video-opptak fra debatten.

Det er tre viktige lærdommer norske medier kan trekke ut av presse-tribunalet som vurderte ni redaksjoners arbeid med nyheten om 13-åringens tragiske død etter spiseforstyrrelser på en hytte i Valdres nyttårsaften 2015:

  • Journalister må lære seg å formulere påstander med forbehold i dekningen av kriminalsaker, eller saker som innebærer at det rettes alvorlige beskyldninger mot personer og institusjoner.
  • Barn har krav på særlig omtanke og vern i medienes omtale av kritiske forhold. Anonymisering innebærer stor varsomhet med bruk av opplysninger som indirekte er egnet til å identifisere.
  • Videreformidling av opplysninger og påstander fra andre medier skjerper kravene til kildekritikk og omtanke i formuleringene.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har vurdert 11 klager mot medienes dekning, og feller oppsiktsvekkende nok sin dom bare seks dager før straffesaken mot 13-åringens mor innledes i Gjøvik tingrett. Hele ni av klagene var innlevert av Norsk Presseforbunds konstituerte generalsekretær Nils Øy, som har initiativrett til å klage mediene inn for pressens egen «domstol».

PFU konstaterte at fem av redaksjonene har brutt bestemmelsene i Vær Varsom-plakatens såkalte barneparagraf:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

TV2, NTB, Dagsavisen, Dagbladet og NRK ble alle felt for å ha rettet mer eller mindre forbeholdsløse anklager mot små barn som mobbere, og at den angivelige mobbingen ble satt i direkte forbindelse med 13-åringens tragiske skjebne. Det er morens versjon. Moren står tiltalt for grov mishandling og omsorgssvikt.

Verst var TV2, som startet den ukritiske formidlingen av morens påstander. TV2 hadde et gammelt intervju med moren i sine arkiver, hvor hun fortalte om mobbing i barneskolen. Noen PFU-medlemmer mente at TV2 ikke klarte å motstå fristelsen til å bruke påstandene i opptaket og relatere dem til Valdres-saken.

TV2 fikk snøballen til å rulle. NTB laget flere saker på grunnlag av TV2s formidling av morens påstander. Disse sakene ble igjen grunnlag for omtalen i andre medier. Til slutt fremsto mobbingen nærmest som et etablert faktum i noen medier.

PFUs vurderinger rammer også NRK meget hardt. Begge kanalene har innrømmet at man burde ha tatt tydeligere forbehold i presentasjonen av morens påstander og vært mer forsiktige med å trekke direkte forbindelse til dødsfallet – samt identifisere skoler og klassetrinn. For NRK rettes oppmerksomheten særlig mot studiovertenes ordbruk, hvor man verbalt veksler mellom påstander med og uten forbehold. Det er bemerkelsesverdig at statskanalens erfarne ankere ikke har innøvd en automatisk evne til formulering av slike forbehold.

Jeg har ikke tall på hvor mange hundre  evalueringsmøter jeg har ledet i VG med understreking av disse reglene. Hos avisens krimreportere ligger forbeholden formuleringsevne innarbeidet nærmest som en genetisk egenskap.

Presseetiske problemer kan gjerne oppstå når journalister uten erfaring fra dekning av etterforskning og rettssaker trer inn på arenaen. Da er det et redaksjonelt lederansvar å påse at spillereglene følges.

To medier fikk PFUs kritikk for sin dekning av Valdres-saken, Aftenposten og Budstikka, men på helt forskjellig grunnlag. I et uttalelse avgitt med dissens får Aftenposten kritikk for å ha brukt formuleringen «Étter det Aftenposten erfarer, ble jenta mobbet».  En formulering fra forrige århundres journalistikk, som antyder at Aftenposten har anonyme kilder for den forbeholdsløse påstanden. Ordet «erfarer» ble dermed gjenstand for en lang og ganske meningsløs diskusjon fra utvalgets side.

Budstikka ble kritisert for å ha publisert et leserinnlegg fra 13-åringens familie, bl.a. med følgende ordlyd: «…men så begynte mobbingen. Det skulle ødelegge livet hennes.». PFU mener at dette er en av de sterkeste påstandene som er servert i medienes dekning av Valdres-saken. Budstikka burde ha redigert innlegget og dempet inntrykket av denne påstanden som et faktum.

Presseforbundets generalsekretær hadde også på ubegripelig vis innklaget avisa Valdres og Verdens Gang for deres omtale av den angivelige mobbingen. Men avisa Valdres hadde formulert seg med et tydelig «skal ha»-forbehold i en bakgrunnsartikkel. Når det gjelder VG endte PFU opp med en ren hyllest til avisas forbeholdne omtale av Barneombudets krav om gransking av flere mobbetilfeller. Et ekstremt godt journalistisk håndverk, uttalte PFUs midlertidige leder, journalist Liv Ekeberg i Agderposten.

PFU opererer med minst tre kategorier uttalelser i slike saker. Det er «BRUDD» på god presseskikk etter reglene i Vær Varsom-plakaten. «KRITIKK» er en mildere kategori avgjørelser, som utvalget selv også betrakter som en fellende uttalelse uten å være brudd. Så er det «IKKE BRUDD», en frifinnende uttalelse.

Men når PFU og Norsk Presseforbund omtaler både «brudd» og «kritikk» som fellende uttalelser, skaper man mye forvirring. Så mye at utvalgets midlertidige leder i Dagsnytt 18, selv kom i skade for å konstatere at «sju av de ni innklagede medier ble felt for brudd på pkt. 4.8 i Vær Varsom-plakaten». Det later til å være behov for en viss opprydning i begrepene her.

Til overmål opererer utvalget også med en medieintern forståelse av indirekte kritikk gjennom bruken av uttrykket «etter en samlet vurdering». Dette skule tilsi at det finnes noe å sette fingeren på, men det er ikke nok til å kunne avgi en fellende uttalelse, så mediet går fri. Komplett umulig å forstå for allmennheten – ja også for fagfolk flest.

I tillegg til generalsekretærens ni initiativklager, skulle PFU denne dagen også ta stilling til to ordinære klager i Valdres-saken. En tilsvarende klage fra foreldre til barn som var utpekt av TV2 som mobbere av 13-åringen. Dessuten en klage med samtykke fra moren mot Budstikkas 10 siders dokument «Den andre historien», et sterkt mediekritisk dokument hvor mobbehistorien plukkes fra hverandre bit for bit ganske ensidig.

Behandlingen i PFU ble en svart dag for moren og hennes støttespillere. TV2 ble felt for brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten, mens Budstikka fikk medhold og rosende omtale for sitt bidrag til den presseetiske debatten. For paradoksalt nok: Uten Budstikkas dokument ville det trolig ikke blitt noen kritisk gjennomgang av medienes omtale av barn som påståtte mobbere – hverken i PFU eller andre steder.

Etter Budstikkas dokument, som ble publisert i november har det i hele vinter pågått en presseetisk debatt om dekningen av Valdres-saken. Mange fagfolk, og bl.a. UNICEF, har engasjert seg. Dekningen er belyst fra mange sider under møter i Oslo Redaktørforening, og senest på den store SKUP-konferansen. Samtidig er selve saken gransket av fylkesmann og helsemyndigheter, og det er gitt ut en bok på grunnlag av morens opplevelse av situasjonen.

Det kan være grunn til å spørre hvor vidt det var nødvendig å reise et presse-tribunal for å få belyst de uheldige sidene av dekningen. Generalsekretærens initiativrett er til for å få belyst saker av prinsipiell interesse eller for å bistå interesser som ikke har så lett for å få fremmet en klage. Den brukes derfor – med rette – ganske sjelden.

Den prinsipielle siden av Valdres-dekningen, om hensynet til barn som anklages for mobbing, kunne vært ivaretatt gjennom vanlig klagebehandling. Det samme gjelder spørsmålet om Budstikkas mulige karakterdrap på moren og forhåndsdom i «Den andre historien».

Dermed kunne pressens selvransakelse også ha funnet sted på et tidligere tidspunkt – i forrige måned – og ikke seks dager før rettssaken mot moren innledes. Jeg vet at Nils Øy alltid er opptatt av å poengtere at juss og etikk ikke er to sider av samme sak. PFU er derfor omhyggelig med å understreke at utvalget bare har vurdert de presseetiske sider av medienes dekning.  Men når man føler behov for å understreke dette i selve uttalelsen, er det samtidig et tegn på at man frykter sammenblanding av juridiske og presseetiske poenger i denne saken. I følge tiltalen skal retten ta stilling til helt andre spørsmål.

Jeg har tidligere minnet om at prinsipputtalelser fra PFU kan være til bedre rettledning av mediene i dekningen av vanskelige saker. En annen mulighet er å utarbeide veiledere for pressens arbeid, slik man har gjort med f. eks. omtalen av selvmord. Også når det gjelder omtalen av mobbing kunne Norsk Presseforbund lagt til rette for en prosess som leder fram til bedre journalistikk.  Prinsipputtalelser og veiledere vil være mer konstruktive bidrag til dette enn PFU-klager på løpende bånd.

Min tidligere kommentarer til denne tragiske saken kan du lese her og her.

PFUs uttalelser i de 11 klagesakene kan du snart lese her.

SKUP er ingen SPØK

 

IMG_2441.jpg

VINNERNE KÅRES: Et av årets aller største øyeblikk er å holde jurytalen på SKUP og kåre verdige vinnere av diplomer for undersøkende journalistikk og SKUP-prisen. En stor ære.

TØNSBERG – Pressens granskere valgte seg selveste Fake News-dagen, 1. april, til å kåre landets beste undersøkende journalistikk. Som leder av SKUP-juryen er det en av årets største gleder å avsløre hvem for har gjort seg fortjent til den gyldne kuben.

I min tale til 517 deltagende journalister på SKUP-festen var det naturlig å ta utgangspunkt i pressens samfunnsoppdrag:

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Det er vår oppgave å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet.

Slik lyder journalistens kall. Det er beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Det er en av grunnpilarene i et vel fungerende demokrati. Det er denne oppgaven som nå utfordres av maktsøkende mennesker som ikke vil arbeide i offentlighetens flomlys. Og som hater journalister, fordi journalister betyr trøbbel og besvær.

Vi er hazzel.

Vi representerer et bunn-nivå av hvor langt det er mulig å synke i menneskeslekten.

Barrack Obama sa følgende i det siste radiointervjuet han ga som president i USA:

«My instinct is everybody hates media right now..that has to be an opportunity..»

Altså: Motstanden mot undersøkende og maktkritisk journalistikk gir oss en sjelden anledning til å vise hvor nødvendig den er. Hvor viktig den er, sa jeg til de feststemte deltagerne på årets SKUP-konferanse. Her presenteres arbeidene til noen av de viktigste premissleverandører for en levende norsk samfunnsdebatt.

Jeg hadde også noen trøstens ord til de kritiserte journalister: Tilliten til våre politikere er langt lavere enn til journalister. Et utsagn som kanskje bør faktasjekkes, men i hvert fall er det slik i USA.

For i et samfunn i sterk forandring, så svekkes tilliten til institusjonene. Til bankene, til skole og presteskap, til journalister og politikere.

I år har juryen vurdert 47 kandidater til SKUP-prisen. Mange mediehus leverer virkelig varene slik de står beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Nivået øker fra år til år. Jeg vil si at i år er nivået på de femten beste arbeidene utrolig høyt og jevnt.

Fra år til år beskrives det ny journalistisk metode i rapportene, som alle kan lære av. SKUP representerer en fantastisk delingskultur som hever kvaliteten på vårt fag. Som fremmer kvalitetsjournalistikk.

Før lørdagens kåring var journalister i Dagbladet beæret med SKUP-prisen tre år på rad. Dette vitner om en sterk kultur for god, undersøkende journalistikk. For to år siden måtte VG-sjefen, Torry Pedersen, svare overfor SKUP-konferansen på hvorfor avisen ikke lenger vant SKUP-priser. Til å svare på spørsmålet fikk han hjelp av et panel, med bl.a. BT-redaktør Gard Steiro – pussig nok.

I dag kan vi konstatere at Steiro-hjelpen må ha virket. VG kunne innkassere både SKUP-prisen og tre diplomer på den nye VG-sjefens første SKUP-konferanse. I tillegg ble det delt ut diplom til Stavanger Aftenblad og Dagbladet. De beste metoderapportene kan du lese her.

SKUP-jury 0104 2017

JURY VORSPIEL: Klar til å dele ut den gyldne SKUP-kuben. F. v. Trond Sundnes, Linn Kongsli Hillestad, Asbjørn Olsen, Bernt Olufsen og Vibeke Haug. Jurymedlemmene Tone Jensen og Bjørn Sæbø var ikke tilstede i Tønsberg.

De sju medlemmene av SKUP-juryen har i vinter lest ca 1000 sider metoderapporter og satt seg inn i hundrevis av vedlegg med tekst, grafikk, lyd og video. Det har vært krevende og givende, men juryen ber tynt om at journalistene fatter seg i korthet.

Juryen har vurdert alle de 47 kandidatene opp mot kriteriene for prisen. Arbeidet skal fremfor alt ha nyhetsverdi, altså være en avsløring. Det skal inneholde en beskrivelse av metoden, gjerne ny metode og avsløringen  skal ha fått konsekvenser. Det er altså ikke nok å levere en interessant og god beskrivelse av en problemstilling.

Dessuten skal juryen vurdere graden av egne undersøkelser, originalitet, motstand, vesentlighet, dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering, etiske problemstillinger og formidlingen av innholdet.

Sentralt i juryens vurderinger er spørsmålet om kandidatenes evne til å stå hele løpet ut.  Evnen til oppfølging. Å bringe saken helt i mål slik at de forhold som avdekkes får konsekvens. Dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

Vi lar oss ikke lenger overraske av maktapparatenes utrettelige motstand mot å la offentligheten få innsyn i det de driver med. De lærer aldri. Også i år er metoderapportene deprimerende lesning hva angår synet på offentlighet i forvaltningen. Et syn som ofte går på tvers av de uttalte politiske målsettinger. Vi trenger nå et straffeansvar knyttet til forsøk på å hindre lovlig og berettiget innsyn.

Medias oppgave er å avdekke forhold i samfunnet som det er verdt at folk vet om. Den som har noe å skjule møter ofte denne journalistikken med påstanden om at media sprer falske nyheter. For å underbygge slike påstander sender de gjerne en klage til Pressens Faglige Utvalg, bistått av advokater eller kommunikasjonsrådgivere.

Dette har vi i vinter vært vitne til i Trondheim, hvor Adresseavisen avdekket hvordan Ap-politikeren Rune Olsø og hans selskap skulle betales seks millioner kroner for å bistå eiendomsutviklere i en kommunal omreguleringssak. Alle tenkelige midler tas i bruk for å diskreditere samfunnsnyttig journalistikk.

Mye av skytset mot undersøkende journalistikk rettes i dag mot journalistisk vinkling og karakteristikker i lederartikler og kommentarer. Blandet med alt mulig annet som sirkulerer i sosiale medier er det mulig å skape et inntrykk av at journalistikken har en egen agenda, ut over det å opplyse allmennheten. Det kan kanskje være verd å drøfte om vi oftere bør la faktum tale for seg selv.

Årets prisutdeling vil være en kraftig markering av at god undersøkende journalistikk krever ressurser og tid. Og av et ord som jeg låner fra den nye redaktøren av The Guardian, Katharine Viner. Nemlig at:

«Det som skiller god fra dårlig journalistikk, det er hardt arbeid».

Vinnerne av SKUP-prisen, VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman, viser dette i sin metoderapport om Psykiatri-avsløringen, som handler om ulovlig, uregistrert og ukontrollert bruk av tvangsmidler på den svakeste pasientgruppen i norsk helsevesen. Den største skandalen i Helse-Norge denne stortingsperioden. Et strålende eksempel på hvordan media til de grader kan levere sitt samfunnsoppdrag.

Politisk schizofreni

IMG_2406

SISTE FØR FØDSELEN: Sylvi Listhaug kommuniserer direkte med velgerne via Facebook. Etter fødselen kanskje også via politisk innholdsmarkedsføring i dagspressen.

Det er blitt betegnende for vår mediehverdag at samme uke som redaktørene lover fornyet innsats mot allskens propaganda og falske nyheter, så vil de samme redaktørene selge sine spalter til politisk innholdsmarkedsføring fra partiene foran høstens stortingsvalg.

Dermed vil de flytte reklamen inn i selve samfunnsoppdraget, nesten fire tiår etter at norsk presse kvittet seg med parti-åket og fremsto mer som uavhengige leverandører av premissene for vårt politiske ordskifte.

På fagspråket kalles det en «tankeforstyrrelse», en tilstand hvor det kan være vanskelig å skille mellom virkelighet og innbilning. Vrangforestillinger. En tvangstanke som later til å bli stadig mer utbredt er at uavhengig journalistikk ikke kan overleve uten finansiering fra reklame i journalistisk forkledning.

Politisk reklame i dagspressen er ikke noe nytt. Siden slutten av 1980-årene har våre partier brukt en betydelig andel av sine valgkampbudsjetter på avisannonser. Det har vært et velkomment tilskudd til avisenes bunnlinje i valgår.

Politisk TV-reklame er derimot forbudt i Norge. Utrolig nok. Det er vanskelig å se logikken bak dette. Eller skyldes forbudet kanskje at politisk TV-reklame ville ligne for mye på politisk TV-reportasje, slik at det blir vanskeligere for publikum å skille virkelighet fra innbilning?

Akkurat som på Facebook hvor enetale fra politikere lett lar seg blande med budskap fra venner..

I VG ble det utarbeidet klare policyregler for publisering av politiske budskap på annonseplass. Annonsenes innhold skulle vurderes av politisk redaktør og man skulle ikke tillate karakteristikker av andre partiers politikk, kun presentasjon av egne standpunkter. Dette er kanskje verd å merke seg før man presenterer betalt politisk propaganda som til forveksling ligner på politiske analyser eller kommentarer.

Det ble også vedtatt klare regler for hvor i avisen politisk reklame kunne plasseres. For eksempel var det ikke tillatt å plassere denne reklamen i tilknytning til redaksjonens kommentarstoff lengst frem i avisen. Side 3, som var motstående til avisens lederside, skulle ikke inneholde reklame i det hele tatt.  Heller ikke avisens førsteside.

Er det noe som kjennetegner annonseavdelinger i norske aviser så er det at lysten på nytt territorium og nye produkter er umettelig. Flytting av et grensegjerde for publisering av kommersielt innhold vil umiddelbart bli erstattet av forslag om ny fremrykning. Dette kan selvsagt virke positivt og drivende, men stundom også oppleves som en plage av redaktørene.

Så ble da også side 3 til slutt en arena for politisk annonsering i VG. Avisens politiske analyser kunne ledsages av propaganda fra Fremskrittspartiet. Dette partiet har lenge hatt en svært offensiv strategi når det gjelder politisk reklame.

I følge Redaktørplakaten er det redaktøren som har ansvaret for alt innhold i norske aviser. Også reklamen. Interne regler for vurdering og plassering av politisk reklame er derfor blitt til etter konstruktiv meningsbrytning mellom redaktøren og direktøren, som har hatt det kommersielle ansvaret. I mer enn ti år hadde jeg slike diskusjoner med min partner i ledelsen av VG, Aslak Ona. Det kunne være tøffe diskusjoner, men Ona hadde stor respekt for de uavhengige, redaksjonelle vurderinger.

I dag tilligger det oftere én person, som både har kommersielt og redaksjonelt ansvar, å ta disse beslutningene. Dermed flyttes også arenaen for debatt om disse tingene inn i redaksjonen – f.eks. mellom sjefredaktør og redaksjonsklubb, slik vi nå ser i Bergens Tidende. Redaksjonsklubben i BT er sterkt kritisk til avisens planer om å  tillate politisk innholdsmarkedsføring.

Direktørredaktøren står her overfor en svært vanskelig balansegang mellom beskyttelse av ytringsfrihet og finansiering av uavhengig og maktkritisk journalistikk. I følge pressens Vær Varsom-plakat skal redaktøren opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Redaktøren skal dessuten verne om redaksjonens produksjon av fri og uavhengig journalistikk.

Spørsmålet er om dette er forenlig med salg av politisk reklame forkledt som journalistikk. Er det bare et spørsmål om å merke den politiske propagandaen som reklame?

Eller dreier dette seg mer om uforenlig sammenblanding med selve kjernen i pressens samfunnsoppdrag?

Jeg er nok tilbøyelig til å mene det siste. Vær Varsom-plakaten stiller strenge krav til at det skal være et tydelig og for publikum åpenbart skille mellom journalistikk og reklame i media. Jo nærmere betalt propaganda flytter seg kjernen i vårt oppdrag, desto vanskeligere blir det for publikum å skille skitt fra kanel. Under valgkampen i 2015 vakte det oppsikt da avisen Nordlys publiserte reportasjer med Arbeiderpartiets ordførerkandidat som var betalt av Tromsø Ap og merket som sponset innhold.

Vær Varsom-plakaten fremhever dessuten at all redaksjonell omtale skal være journalistisk motivert og at ukritisk videreformidling av PR-stoff skal unngås. Når det gjelder politisk journalistikk har det ikke alltid vært slik. Da jeg startet min karriere som politisk reporter på Stortinget høsten 1975 var det f. eks. vanlig at mange av avisenes journalister satt inne i partienes gruppemøter hver onsdag. Journalister ble «sikkerhetsklarert» av partienes gruppestyre.

Medarbeiderne i Aftenposten og Adresseavisens stortingsredaksjon møtte i Høyres stortingsgruppe. Journalister fra Arbeiderbladet og Arbeidernes pressekontor i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Og Nationen i Senterpartiets gruppe, f. eks.

Den politiske journalistikken var refererende og preget av politiske utspill. «Klipp og lim» var et begrep lenge før internett. Journalistene gikk fra grupperom til grupperom og samlet kopier av manuskripter som ble klippet og limt sammen til referater. Utover formiddagen gikk telefaksen mellom Aftenpostens kontor i Alliancegården uavbrutt med sammenklistrert innhold til Aftennummerets redaksjon i Akersgaten. Saken ble bare utstyrt med noen innledende journalistiske fraser.

Media var ellers preget av utspill-journalistikk, hvor politikere gjerne sendte den ene prøveballongen til værs etter den andre, ispedd politisk intrigespill partier imellom eller internt i partiene.

Avisenes politiske redaksjoner var av betydelig størrelse, rent mannskapsmessig. Da jeg ledet VGs politiske avdeling i 1986/87 kunne 12 – 15 reportere være samlet til morgenmøte. Gradvis vokste det fram en sterkere kultur for vinkling og kommentar i politisk journalistikk. Samtidig som den ble mer uavhengig av politiske krefter.

Det har tatt oss noen tiår å bygge opp den uavhengige politiske journalistikken i Norge. Det er denne som nå skal utfordres av politisk innholdsmarkedsføring. Utviklingen er ikke bare drevet fram av kommersielle interesser og behov for finansiering av journalistikk. Den skyldes nok også et stadig sterkere vinklingsregime og et mer ensartet politisk kommentariat i media, som tar plass på bekostning av politikernes ønske om å komme til orde uredigert.

Stadig mer av reklamen i nettaviser vil bli distribuert i form av video. Dette gjør det mer attraktivt for politikerne å kjøpe seg plass for å kunne kommunisere gjennom lyd og levende bilder. En slik utvikling vil gjøre forbudet mot politisk TV-reklame enda mer ubegripelig.

Samtidig er redaktørenes vilje til å selge plass til politisk propaganda blitt så sterk at den også uroer mange politikere. Det er slett ikke sikkert at alle partier vil benytte seg av tilbudet om politisk innholdsmarkedsføring.

Også i reklame- og kommunikasjonsbransjen er det en gryende uro over at innslaget av innholdsmarkedsføring kan bli så sterkt at det går ut over medias tillit og troverdighet – tynnslitt som den allerede er etter anklager om falske nyheter og en sterkt personlig journalistisk agenda.

I vår tid tar algoritmene stadig over flere av redaktørens oppgaver. Strømmen av innhold rettes i stigende grad inn mot deg personlig. Slik maskinen har lært seg å tolke dine interesser og behov – og kanskje muligheten for påvirkning.

 Dermed kan vi kanskje vente at media nå vil styre innhold inn til din mobil slik at du endrer oppfatning?

Kampen mot Googliat

methode-times-prod-web-bin-ba80f1fc-0b2d-11e7-987c-1cdd90db3bb5

AVSLØRER: Britiske The Times har avdekket hvordan programmatisk annonsesalg brukes til å finansiere terror og spredningen av hatefulle ytringer.

Mange steder i Europa øker presset mot de digitale kjempene Google og Facebook, som står for en stor del av spredningen av hatefulle ytringer og falske nyheter. Det handler om å bekjempe rasisme, anti-semittisme, homohat og falsk informasjon som tar sikte på å utmanøvrere demokratiet.

Midt i kampen står både EU og nasjonale myndigheter med skjerpede krav til gigantene. Også de tradisjonelle mediebedriftene samler seg bak en formidabel oppgave: Å drepe de samfunnsnedbrytende kreftene på nettet.

Men her handler det ikke om å hogge hodet av kjempen. Både Google og Facebook har gitt oss digitale verktøy av stor betydning for verdiskapning, god kommunikasjon og forståelse mellom mennesker. Kjempene må likevel kunne levere tjenester som harmonerer bedre med de verdier som våre samfunn er bygget på.

Programmatisk annonsesalg via Google må ikke føre til finansiering av terrorister og rasister.

Sosiale medier som Facebook og Twitter må ha effektive systemer for kontroll med hatefulle og ulovlige ytringer. Men også journalister og mediehus må gjøre mer for å avsløre falske premissleverandører for samfunnsdebatten.

Alt dette er fortsatt mangelvare i vår digitale hverdag.

Før helgen leverte britiske The Times et stykke glimrende undersøkende journalistikk. I en serie artikler avslørte avisen hvordan Googles programmatiske annonsesalg bidrar til å finansiere terrorbevegelser som ISIL og amerikanske høyreekstremister som er bannlyst i Europa. Noen av disse har forherliget angrepet på en nattklubb for homofile i Orlando hvor 49 mennesker ble myrdet. Lignende miljøer står også bak hatefulle videoproduksjoner rettet mot jødiske miljøer.

Avsløringene sjokkerte noen av Europas største annonsører som ikke vil ha sine budskap lagt ut på toppen av slikt innhold. De trekker nå sine annonser i hopetall fra Googles nettverk. Det gjelder både videoreklame på Google-eide YouTube og Google Display Network.

Storbritannia er Googles viktigste annonsemarked i Europa, med en omsetning på over 60 milliarder kroner i året. I følge Bloomberg utgjør dette 8,6 prosent av Googles totale annonseomsetning.

I følge The Times har et av verdens største annonseformidlingsbyråer, Havas, varslet at man trekker tilbake all annonsering på vegne av 240 store kunder med øyeblikkelig virkning. Boikotten gjelder så lenge man risikerer at reklame for noen av verdens største merkevarer vises i sammenheng med ekstremistisk innhold.

Aksjonen er foreløpig begrenset til Storbritannia, hvor også store offentlige annonsører som Londons transportselskap og Royal Mail trekker tilbake sine annonser. Det store mediehuset The Guardian trekker også tilbake sine annonser fra Googles nettverk. Det samme gjelder den store britiske supermarkedkjeden Sainsbury´s.

I følge Google-sjefen Ronan Harris jobber selskapet nå på spreng for å bygge systemer som hindrer slik sammenblanding. I fjor fjernet Google to milliarder annonser med uønsket innhold. 100 000 nettsteder ble samtidig svartelistet.  Nå skal nye tiltak være på plass i løpet av få uker, lover Harris. Om de blir effektive gjenstår å se.

Over hele Europa fremmes det nå  krav om at giganter som Facebook og Google selv bidrar til opprydning i jungelen av innhold som skader demokratiene. Det nytter ikke lenger å gjemme seg bak påstander om at de kun er teknologiselskaper.

I Tyskland rettes oppmerksomheten særlig mot Facebook og Twitter, som i følge en fersk undersøkelse ikke klarer å fjerne 70 prosent av sitt hatefulle og ulovlige innhold i løpet av 24 timer etter varsling. Googles YouTube klarte å fjerne 90 prosent inenfor samme tidsfrist.

Tyskland framstår mer og mer som et foregangsland når det gjelder myndighetenes kontroll med internett. Justis- og forbrukerminister, Heiko Maas, varslet i forrige uke et lovforslag som innebærer skyhøye bøter for internettselskaper som ikke reagerer umiddelbart på klager over spredning av ulovlig innhold.

Innhold som er åpenbart kriminelt skal slettes i løpet av 24 timer. For innhold som i mindre grad er åpenbart kriminelt, men som likevel kan sies å være uønsket, skal det gjelde en frist på sju dager. Bøtene kan gå opp mot 50 millioner Euro.

– Vi må øke presset mot de sosiale nettverkene, sier justisminister Maas.

I Tyskland er det lovforbud mot promovering av nazistisk ideologi og Holocaust-fornektelse. Myndighetene ønsker nå at nettselskapene etablerer en bindende standard for håndteringen av klager mot innhold. I forhold til ytringsfrihetens vern gir man seg her likevel ut på en krevende balansegang.

Det framstår som stadig mer tydelig at kampen mot hatefulle ytringer på internett handler om sterkere samarbeid mellom alle seriøse aktører, både på teknologi- og innholdssiden.

For teknologiselskapene handler det om å dele informasjon og teknologi som kan demme opp for flommen av terrorist-propaganda og hat.

For de tradisjonelle innholdsleverandørene handler det om samhandling i avsløringen av falskneri og propaganda. Spredningen av såkalte falske nyheter er blitt en reell trussel mot demokratiet. Derfor seg vi nå at journalister og mediehus over hele Europa samler sine krefter bak slike innsatser.

Lengst i dette arbeidet er man kanskje kommet i Frankrike og Storbritannia. Det er ikke mange måneder siden den franske avisen LeMonde lanserte sin faktasjekk-tjeneste Les Décodeurs. Nå har 37 europeiske medieselskaper, de fleste av den franske og britiske, gått sammen om å etablere Cross Check – en koalisjon for faktasjekk. Tjenesten ble lansert for tre uker siden og omfatter bl.a. BBC, Channel4, BuzzFeed, Liberation og det franske nyhetsbyrået AFP. Konkurransen mellom mediehus skal få vike for samarbeid om å avsløre og diskreditere falske nyheter samtidig på tvers av alle publisistiske plattformer. I spissen for samarbeidet står nonprofit-selskapet First Draft News.

I Cross Check-koalisjonen samarbeider det nå 60 journalister, som kommuniserer med hverandre via samhandlingstjenesten Slack. Journalistene benytter seg også av et felles system for innholdsbehandling, hvor historier av tvilsom opprinnelse flagges. First Draft News håer at koalisjonen snart skal utvides til om omfatte 150 journalister.

Tjenesten ble lansert i god til før første omgang av det franske presidentvalget, som man frykter skal bli forstyrret av falske nyheter. Hittil er 20 historier satt under lupen og fått stempel som «sant» eller «usant». Noen historier blir også utstyrt med et «advarsel»-ikon, som betyr at en historie er villedende selv om den inneholder enkelte fakta-elementer. First Draft News arbeider nå med å etablere en fjerde kategori, som signaliserer at en påstand er «til observasjon» fordi den ikke gir det hele og fulle bilde av et saksforhold.

Rapportene fra koalisjonens undersøkende journalister skal formidles på tvers av alle publiseringsplattformene som deltar i samarbeidet. Hittil er fem historier avslørt som falske nyheter, ifølge Digiday.

Lesere kan innrapportere saker som de mistenker er falske nyheter, eller de kan stille spørsmål til et utvalg av redaktører. For eksempel: «Er det virkelig sant, som Marine Le Pen hevder, at Euroen taper 25 prosent av sin verdi?».

Facebook skal ha lovet å gi ekstra boost til rapporteringen fra nettverket som avslører falske nyheter. Planen er også at man snart utvider nettverket til Tyskland, og at det til slutt blir et verdensomfattende samarbeid som fungerer sømløst.

Også her i Skandinavia vil det snart bli tatt initiativ for å avsløre samfunnsskadelig innhold på nettet. Store kjemper som Google og Facebook bør aktivt gå inn og støtte dette arbeidet.

God morgen, Vietnam II

 

img_2346-1.jpg

FACEBOOK-VÅREN: Det er nye tider i Vietnams hovedstad Hanoi. Overalt er det mennesker som sjekker Facebook på mobilen som her ved den sentrale innsjøen Hoan Kiem sist lørdag formiddag. Regntåken lå senket over skilpaddetårnet midt i innsjøen.

HANOI – Jeg sitter på en fortauskafe utenfor det ærverdige Hotel Metropole Hanoi og ser LIVE video av Kåre Willochs tale til Høyres landsmøte. Det blir en sterk opplevelse. Ikke så mye på grunn av innholdet i den krystallklare talen, men på grunn av det mektige inntrykk av en ny tidsalder. Vi er kommet til en global verden når det gjelder kommunikasjon og Facebook har tatt nakketak på Vietnam.

IMG_2337.jpg

NOTERER – Fra dagens mentorarbeid på fortauet utenfor Hotel Metropole Hanoi

Vi er tilbake til arbeidet som mentorer for ledelsen i to vietnamesiske mediehus på oppdrag fra den internasjonale medieorganisasjonen WAN IFRA. Ti måneder er gått siden forrige besøk. Påvirkningen fra sosiale medier vokser med eksplosiv kraft i det vietnamesiske mediesamfunnet.

I møterommet til nyhetsavisen VietnamPlus er bildet av Ho Chi Minh tatt ned fra veggen, men statuen av ham står trygt foran bygningen til det statlige nyhetsbyrået Vietnam News Agency som eier denne nettavisen med 9 millioner brukere. Nyhetene publiseres på fem ulike språk.

IMG_2366.jpg

MENTOR-KOLLEGA: Rolf Dyrnes Svendsen på fortauet i Hanois game bydel.

Med i bagasjen har vi denne gang presentasjoner om hvordan de sosiale mediene påvirker medier og journalistikk. Om spredningen av falske nyheter, og hvilken betydning blandingen av fakta, rykter og meninger har på samfunnsdebatten. Vi diskuterer også spørsmål om brukerbetaling som finansieringskilde for journalistikk, hvordan publiseringen av video blir en stadig viktigere del av nettet og betydningen av å satse på programmatisk annonsesalg.

Vårt oppdrag er å gi mediehusene et lite puff i retning av høyere journalistisk kvalitet og demokratibygging. Litt rart å tenke på at vi driver med dette mer enn 1000 mil fra Oslo, hvor det samtidig lanseres en kampanje og offentlige utredninger om bevaring av mediemangfold som går ut på det samme.

Men Vietnam er et av de landene i verden hvor det står dårligst til med presse- og informasjonsfriheten. Likevel mener medielederne som vi diskuterer dette med, at de sosiale medienes utbredelse gradvis endrer bildet av streng statlig kontroll med all informasjon til publikum.

På Facebook kritiserer folk uhemmet alt som de opplever er negativt. Det går særlig hardt ut over politiet, som anses å representere myndighetenes reguleringer. Noen bloggere forfølges for ytringer som myndighetene anser som straffbare.

Men det finnes få regjeringsmedlemmer som vet hva som foregår på de sosiale medieplattformene. De har ikke peiling på hvordan de skal bruke sosiale medier, får vi vite. Utviklingen er ustoppelig.

img_2299.jpg

FORELESER – Rolf Dyrnes Svendsen foreleser om behovene for innlogging, brukerbetaling og programmatisk annonsesalg i VietnamPlus. I midten sjef redaktør Le Quoc Minh.

Sjefredaktør Le Quoc Minh i VietnamPlus forteller stolt om gode resultater av eksperimentering med «long reads» på mobilen, en publiseringsform som vi introduserte for ham under fjorårets besøk. Sist høst startet han publiseringen av en serie under tittelen «Unge Helter» om barn og ungdom som yter noe helt spesielt i samfunnet.

VietnamPlus leter nå etter nye inntektsmuligheter og har bl.a. alliert seg med det norske rubrikkannonseselskapet rubrikk.no og med MSN og Microsoft.

– For fem år siden forsøkte jeg også å samle bransjen om et betalingssystem for innhold, men konkurrentene nektet å samarbeide om brukerbetaling, forklarer Minh.

Heller ikke hos den større konkurrenten VnExpress, som eies av et privat foretak, har sjefen særlig tro på at det nytter å ta betalt for innhold fra brukerne. Men akkurat som i Norge er sjefredaktør Thang Durc Thang bekymret over at Facebook og Google forsyner seg med 70 prosent av annonsemarkedet. Siden sist har selskapet utviklet en tjeneste for rubrikkannonser som man håper vil hjelpe på dette.

Heldigvis er det fortsatt vekst i det digitale annonsemarkedet. Siste år er mobilannonseringen økt med 65 prosent og det er fremdeles vekst i desktop-markedet (27 prosent). Nå skal det satses på bilstoff og bilannonser. Det er en bemerkelsesverdig stor interesse for luksusvarer i den vietnamesiske hovedstaden.

img_2277.jpg

MØTE MED TO BYER: Rolf Dyrnes Svendsen orienterer om Amedia og Schibsteds erfaringer med systemer for innlogging. På skjermen sees et knippe ledere i Ho Chi Minh City som følger presentasjonen.

I VnExpress har Thang samlet alle avdelingslederne i Hanoi og Ho Chi Minh City til diskusjoner med de to mentorene fra Norge. Det er særlig stor interesse for å høre om norske satsinger på video (som i VG) integrert i nettnyhetene og via sosiale tjenester som Snapchat. VnExpress har hatt en vekst på over 200 prosent i videovisninger det siste året.

Sjefredaktør Thang er opptatt av å møte utfordringen fra Facebook med økt kvalitet på den journalistiske nyhetsproduksjonen og på historiefortellingen gjennom video. Kvaliteten er ikke så lav, men ambisjonene er høye. I Sørøst-Asia og India utføres det mye bra, undersøkende journalistikk. Metodene ligner mye på det som gjøres i Europa. Det kan jeg konstatere etter denne vinterens juryarbeid i WAN IFRAs kåring av beste undersøkende journalistikk i Asia.

I de to mediehusene i Hanoi er interessen for innloggingssystemer likevel stor. Pressefolkene forstår at de trenger data fra brukerne for å kunne levere mer effektiv annonsering. Forklaringene om at de nye programmatiske annonseplattformene vil kunne endre mediefolks arbeidsliv fullstendig gjør et visst inntrykk. Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg i tiden fram til neste mentorbesøk i Hanoi.

img_2291.jpg

KVINNEDAGEN MARKERES – Fra sentraredaksjonen i VnExpress med sjefredaktørens assistent Noby Huyen i forgrunnen.

Bortsett fra de to mannlige sjefredaktørene er det mange kvinner i ledelsen av de to vietnamesiske nettavisene. Det er også svært mange kvinnelige reportere. Derfor var det kanskje ikke så rart at den internasjonale kvinnedagen 8. Mars ble kraftig markert i redaksjonen. Alle PC-skjermer i i sentralredaksjonen til VnExpress var pyntet med røde, hjerteformede helium-balonger på kvinnedagen. I en annet sørøstasiatisk land, Myanmar, var det satt av en hel uke til å markere kvinnenes posisjon i samfunnet.

img_2244-1.jpg

LUNSJ – Ved sporet av en gammel jernbane gjennom bydelen hvor mediehuset Mizzima holder til.

For vi innledet denne vårens mentor-reise halvannen times flytur sørvest for Hanoi, i Myanmars hete hovedstad Yangon. I dette unge demokratiet regjerer Aung San Suu Kyi med sin marionett-president og regjering. Generalene har fortsatt en fjerdedel av setene i parlamentet. Den reelle makthaveren skal være ekstremt detaljstyrende og får relativt lite gjort. Folk frykter at generalene skal ta makten tilbake hvis ikke ting snart bedrer seg.

Myanmar består av mer enn 130 forskjellige etniske folkegrupper, som har ulike språk. 10 prosent av befolkningen er muslimer. Lengst i nord foregår det forferdelige overgrep mot en liten muslimsk minoritet. Folk flykter over grensen til Bangladesh. I en av byene skal 4000 mennesker være gjerdet inn i en ghetto som vekker assosiasjoner til andre verdenskrigs Warszawa. Soldater myrder, mishandler, torturerer og voldtar.

Mens vi oppholder oss i Yangon avsløres overgrepene i en sterk BBC-dokumentar. Myndighetene velger å svare med taushet. Både Aung San Suu Kyi og regjeringsmedlemmene nekter å svare på BBC-journalistens spørsmål. Det er heller ikke mange spor av grusomhetene i Myanmars medier.

IMG_2141.jpg

UTENFOR POLITISTASJONEN – Med nyhetsredaktør Myo Thant og strategimedarbeider Kyaw Kaing I Mizzima Media.

Det gamle eksil-mediehuset Mizzima har lovet å se de nye styresmaktene kritisk i kortene med uavhengig journalistikk. Under vårt besøk er man likevel mest opptatt av mediebransjens mer trivielle spørsmål: Påvirkningen fra sosiale medier som Facebook og sviktende annonseinntekter. Mizzima har nesten 8 millioner følgere på Facebook og det er krevende å få budsjettene til å henge sammen.

Mizzima distribuerer også daglige nyhetsprogrammer gjennom den statlige TV-kanalen MRTV. Nå skal antallet TV-lisenser i landet utvides til 5 kanaler. Mizzima er en av ti søkere.

img_2268.jpg

I TV-REDAKSJONEN: Nyhetsredaktør Myo Thant orienterer mento Rolf Dyrnes Svendsen

Nyhetsredaktør Myo Thant er opptatt av ulike former for historiefortelling, og publisering på tvers av ulike plattformer som Facebook og i egne kanaler. Totalt når Mizzima ut til 12 millioner brukere, mange av dem lever i andre land som Malaysia og Thailand. Vi forsøker å oppmuntre ledelsen til å lage en tydeligere publiseringsstrategi for sitt innhold. Mizzima har 100 000 betalende brukere for en varslingstjeneste via SMS, og med sterkt fallende annonseinntekter er det kritisk å få til løsninger med større grad av brukerbetaling.

Men både i Myanmar og Vietnam sliter man med et vesentlig hinder for brukerbetaling. Det eksisterer ingen lovmessig beskyttelse av opphavsrett. Alt innhold kan stjeles ubegrenset. Redaktørene smiler overbærende når vi forteller at i Norge er journalistisk innhold vernet gjennom copyright-lovgivning både nasjonalt og innen EU.

Det vil ta tid å få til brukerbetaling for de digitale mediehusene i Asia, men det kommer nok en tid for dette også i denne delen av verden. Det er ingen vei utenom.