SKUP er ingen SPØK

 

IMG_2441.jpg

VINNERNE KÅRES: Et av årets aller største øyeblikk er å holde jurytalen på SKUP og kåre verdige vinnere av diplomer for undersøkende journalistikk og SKUP-prisen. En stor ære.

TØNSBERG – Pressens granskere valgte seg selveste Fake News-dagen, 1. april, til å kåre landets beste undersøkende journalistikk. Som leder av SKUP-juryen er det en av årets største gleder å avsløre hvem for har gjort seg fortjent til den gyldne kuben.

I min tale til 517 deltagende journalister på SKUP-festen var det naturlig å ta utgangspunkt i pressens samfunnsoppdrag:

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Det er vår oppgave å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet.

Slik lyder journalistens kall. Det er beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Det er en av grunnpilarene i et vel fungerende demokrati. Det er denne oppgaven som nå utfordres av maktsøkende mennesker som ikke vil arbeide i offentlighetens flomlys. Og som hater journalister, fordi journalister betyr trøbbel og besvær.

Vi er hazzel.

Vi representerer et bunn-nivå av hvor langt det er mulig å synke i menneskeslekten.

Barrack Obama sa følgende i det siste radiointervjuet han ga som president i USA:

«My instinct is everybody hates media right now..that has to be an opportunity..»

Altså: Motstanden mot undersøkende og maktkritisk journalistikk gir oss en sjelden anledning til å vise hvor nødvendig den er. Hvor viktig den er, sa jeg til de feststemte deltagerne på årets SKUP-konferanse. Her presenteres arbeidene til noen av de viktigste premissleverandører for en levende norsk samfunnsdebatt.

Jeg hadde også noen trøstens ord til de kritiserte journalister: Tilliten til våre politikere er langt lavere enn til journalister. Et utsagn som kanskje bør faktasjekkes, men i hvert fall er det slik i USA.

For i et samfunn i sterk forandring, så svekkes tilliten til institusjonene. Til bankene, til skole og presteskap, til journalister og politikere.

I år har juryen vurdert 47 kandidater til SKUP-prisen. Mange mediehus leverer virkelig varene slik de står beskrevet i Vær Varsom-plakaten. Nivået øker fra år til år. Jeg vil si at i år er nivået på de femten beste arbeidene utrolig høyt og jevnt.

Fra år til år beskrives det ny journalistisk metode i rapportene, som alle kan lære av. SKUP representerer en fantastisk delingskultur som hever kvaliteten på vårt fag. Som fremmer kvalitetsjournalistikk.

Før lørdagens kåring var journalister i Dagbladet beæret med SKUP-prisen tre år på rad. Dette vitner om en sterk kultur for god, undersøkende journalistikk. For to år siden måtte VG-sjefen, Torry Pedersen, svare overfor SKUP-konferansen på hvorfor avisen ikke lenger vant SKUP-priser. Til å svare på spørsmålet fikk han hjelp av et panel, med bl.a. BT-redaktør Gard Steiro – pussig nok.

I dag kan vi konstatere at Steiro-hjelpen må ha virket. VG kunne innkassere både SKUP-prisen og tre diplomer på den nye VG-sjefens første SKUP-konferanse. I tillegg ble det delt ut diplom til Stavanger Aftenblad og Dagbladet. De beste metoderapportene kan du lese her.

SKUP-jury 0104 2017

JURY VORSPIEL: Klar til å dele ut den gyldne SKUP-kuben. F. v. Trond Sundnes, Linn Kongsli Hillestad, Asbjørn Olsen, Bernt Olufsen og Vibeke Haug. Jurymedlemmene Tone Jensen og Bjørn Sæbø var ikke tilstede i Tønsberg.

De sju medlemmene av SKUP-juryen har i vinter lest ca 1000 sider metoderapporter og satt seg inn i hundrevis av vedlegg med tekst, grafikk, lyd og video. Det har vært krevende og givende, men juryen ber tynt om at journalistene fatter seg i korthet.

Juryen har vurdert alle de 47 kandidatene opp mot kriteriene for prisen. Arbeidet skal fremfor alt ha nyhetsverdi, altså være en avsløring. Det skal inneholde en beskrivelse av metoden, gjerne ny metode og avsløringen  skal ha fått konsekvenser. Det er altså ikke nok å levere en interessant og god beskrivelse av en problemstilling.

Dessuten skal juryen vurdere graden av egne undersøkelser, originalitet, motstand, vesentlighet, dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering, etiske problemstillinger og formidlingen av innholdet.

Sentralt i juryens vurderinger er spørsmålet om kandidatenes evne til å stå hele løpet ut.  Evnen til oppfølging. Å bringe saken helt i mål slik at de forhold som avdekkes får konsekvens. Dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

Vi lar oss ikke lenger overraske av maktapparatenes utrettelige motstand mot å la offentligheten få innsyn i det de driver med. De lærer aldri. Også i år er metoderapportene deprimerende lesning hva angår synet på offentlighet i forvaltningen. Et syn som ofte går på tvers av de uttalte politiske målsettinger. Vi trenger nå et straffeansvar knyttet til forsøk på å hindre lovlig og berettiget innsyn.

Medias oppgave er å avdekke forhold i samfunnet som det er verdt at folk vet om. Den som har noe å skjule møter ofte denne journalistikken med påstanden om at media sprer falske nyheter. For å underbygge slike påstander sender de gjerne en klage til Pressens Faglige Utvalg, bistått av advokater eller kommunikasjonsrådgivere.

Dette har vi i vinter vært vitne til i Trondheim, hvor Adresseavisen avdekket hvordan Ap-politikeren Rune Olsø og hans selskap skulle betales seks millioner kroner for å bistå eiendomsutviklere i en kommunal omreguleringssak. Alle tenkelige midler tas i bruk for å diskreditere samfunnsnyttig journalistikk.

Mye av skytset mot undersøkende journalistikk rettes i dag mot journalistisk vinkling og karakteristikker i lederartikler og kommentarer. Blandet med alt mulig annet som sirkulerer i sosiale medier er det mulig å skape et inntrykk av at journalistikken har en egen agenda, ut over det å opplyse allmennheten. Det kan kanskje være verd å drøfte om vi oftere bør la faktum tale for seg selv.

Årets prisutdeling vil være en kraftig markering av at god undersøkende journalistikk krever ressurser og tid. Og av et ord som jeg låner fra den nye redaktøren av The Guardian, Katharine Viner. Nemlig at:

«Det som skiller god fra dårlig journalistikk, det er hardt arbeid».

Vinnerne av SKUP-prisen, VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman, viser dette i sin metoderapport om Psykiatri-avsløringen, som handler om ulovlig, uregistrert og ukontrollert bruk av tvangsmidler på den svakeste pasientgruppen i norsk helsevesen. Den største skandalen i Helse-Norge denne stortingsperioden. Et strålende eksempel på hvordan media til de grader kan levere sitt samfunnsoppdrag.

Politisk schizofreni

IMG_2406

SISTE FØR FØDSELEN: Sylvi Listhaug kommuniserer direkte med velgerne via Facebook. Etter fødselen kanskje også via politisk innholdsmarkedsføring i dagspressen.

Det er blitt betegnende for vår mediehverdag at samme uke som redaktørene lover fornyet innsats mot allskens propaganda og falske nyheter, så vil de samme redaktørene selge sine spalter til politisk innholdsmarkedsføring fra partiene foran høstens stortingsvalg.

Dermed vil de flytte reklamen inn i selve samfunnsoppdraget, nesten fire tiår etter at norsk presse kvittet seg med parti-åket og fremsto mer som uavhengige leverandører av premissene for vårt politiske ordskifte.

På fagspråket kalles det en «tankeforstyrrelse», en tilstand hvor det kan være vanskelig å skille mellom virkelighet og innbilning. Vrangforestillinger. En tvangstanke som later til å bli stadig mer utbredt er at uavhengig journalistikk ikke kan overleve uten finansiering fra reklame i journalistisk forkledning.

Politisk reklame i dagspressen er ikke noe nytt. Siden slutten av 1980-årene har våre partier brukt en betydelig andel av sine valgkampbudsjetter på avisannonser. Det har vært et velkomment tilskudd til avisenes bunnlinje i valgår.

Politisk TV-reklame er derimot forbudt i Norge. Utrolig nok. Det er vanskelig å se logikken bak dette. Eller skyldes forbudet kanskje at politisk TV-reklame ville ligne for mye på politisk TV-reportasje, slik at det blir vanskeligere for publikum å skille virkelighet fra innbilning?

Akkurat som på Facebook hvor enetale fra politikere lett lar seg blande med budskap fra venner..

I VG ble det utarbeidet klare policyregler for publisering av politiske budskap på annonseplass. Annonsenes innhold skulle vurderes av politisk redaktør og man skulle ikke tillate karakteristikker av andre partiers politikk, kun presentasjon av egne standpunkter. Dette er kanskje verd å merke seg før man presenterer betalt politisk propaganda som til forveksling ligner på politiske analyser eller kommentarer.

Det ble også vedtatt klare regler for hvor i avisen politisk reklame kunne plasseres. For eksempel var det ikke tillatt å plassere denne reklamen i tilknytning til redaksjonens kommentarstoff lengst frem i avisen. Side 3, som var motstående til avisens lederside, skulle ikke inneholde reklame i det hele tatt.  Heller ikke avisens førsteside.

Er det noe som kjennetegner annonseavdelinger i norske aviser så er det at lysten på nytt territorium og nye produkter er umettelig. Flytting av et grensegjerde for publisering av kommersielt innhold vil umiddelbart bli erstattet av forslag om ny fremrykning. Dette kan selvsagt virke positivt og drivende, men stundom også oppleves som en plage av redaktørene.

Så ble da også side 3 til slutt en arena for politisk annonsering i VG. Avisens politiske analyser kunne ledsages av propaganda fra Fremskrittspartiet. Dette partiet har lenge hatt en svært offensiv strategi når det gjelder politisk reklame.

I følge Redaktørplakaten er det redaktøren som har ansvaret for alt innhold i norske aviser. Også reklamen. Interne regler for vurdering og plassering av politisk reklame er derfor blitt til etter konstruktiv meningsbrytning mellom redaktøren og direktøren, som har hatt det kommersielle ansvaret. I mer enn ti år hadde jeg slike diskusjoner med min partner i ledelsen av VG, Aslak Ona. Det kunne være tøffe diskusjoner, men Ona hadde stor respekt for de uavhengige, redaksjonelle vurderinger.

I dag tilligger det oftere én person, som både har kommersielt og redaksjonelt ansvar, å ta disse beslutningene. Dermed flyttes også arenaen for debatt om disse tingene inn i redaksjonen – f.eks. mellom sjefredaktør og redaksjonsklubb, slik vi nå ser i Bergens Tidende. Redaksjonsklubben i BT er sterkt kritisk til avisens planer om å  tillate politisk innholdsmarkedsføring.

Direktørredaktøren står her overfor en svært vanskelig balansegang mellom beskyttelse av ytringsfrihet og finansiering av uavhengig og maktkritisk journalistikk. I følge pressens Vær Varsom-plakat skal redaktøren opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Redaktøren skal dessuten verne om redaksjonens produksjon av fri og uavhengig journalistikk.

Spørsmålet er om dette er forenlig med salg av politisk reklame forkledt som journalistikk. Er det bare et spørsmål om å merke den politiske propagandaen som reklame?

Eller dreier dette seg mer om uforenlig sammenblanding med selve kjernen i pressens samfunnsoppdrag?

Jeg er nok tilbøyelig til å mene det siste. Vær Varsom-plakaten stiller strenge krav til at det skal være et tydelig og for publikum åpenbart skille mellom journalistikk og reklame i media. Jo nærmere betalt propaganda flytter seg kjernen i vårt oppdrag, desto vanskeligere blir det for publikum å skille skitt fra kanel. Under valgkampen i 2015 vakte det oppsikt da avisen Nordlys publiserte reportasjer med Arbeiderpartiets ordførerkandidat som var betalt av Tromsø Ap og merket som sponset innhold.

Vær Varsom-plakaten fremhever dessuten at all redaksjonell omtale skal være journalistisk motivert og at ukritisk videreformidling av PR-stoff skal unngås. Når det gjelder politisk journalistikk har det ikke alltid vært slik. Da jeg startet min karriere som politisk reporter på Stortinget høsten 1975 var det f. eks. vanlig at mange av avisenes journalister satt inne i partienes gruppemøter hver onsdag. Journalister ble «sikkerhetsklarert» av partienes gruppestyre.

Medarbeiderne i Aftenposten og Adresseavisens stortingsredaksjon møtte i Høyres stortingsgruppe. Journalister fra Arbeiderbladet og Arbeidernes pressekontor i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Og Nationen i Senterpartiets gruppe, f. eks.

Den politiske journalistikken var refererende og preget av politiske utspill. «Klipp og lim» var et begrep lenge før internett. Journalistene gikk fra grupperom til grupperom og samlet kopier av manuskripter som ble klippet og limt sammen til referater. Utover formiddagen gikk telefaksen mellom Aftenpostens kontor i Alliancegården uavbrutt med sammenklistrert innhold til Aftennummerets redaksjon i Akersgaten. Saken ble bare utstyrt med noen innledende journalistiske fraser.

Media var ellers preget av utspill-journalistikk, hvor politikere gjerne sendte den ene prøveballongen til værs etter den andre, ispedd politisk intrigespill partier imellom eller internt i partiene.

Avisenes politiske redaksjoner var av betydelig størrelse, rent mannskapsmessig. Da jeg ledet VGs politiske avdeling i 1986/87 kunne 12 – 15 reportere være samlet til morgenmøte. Gradvis vokste det fram en sterkere kultur for vinkling og kommentar i politisk journalistikk. Samtidig som den ble mer uavhengig av politiske krefter.

Det har tatt oss noen tiår å bygge opp den uavhengige politiske journalistikken i Norge. Det er denne som nå skal utfordres av politisk innholdsmarkedsføring. Utviklingen er ikke bare drevet fram av kommersielle interesser og behov for finansiering av journalistikk. Den skyldes nok også et stadig sterkere vinklingsregime og et mer ensartet politisk kommentariat i media, som tar plass på bekostning av politikernes ønske om å komme til orde uredigert.

Stadig mer av reklamen i nettaviser vil bli distribuert i form av video. Dette gjør det mer attraktivt for politikerne å kjøpe seg plass for å kunne kommunisere gjennom lyd og levende bilder. En slik utvikling vil gjøre forbudet mot politisk TV-reklame enda mer ubegripelig.

Samtidig er redaktørenes vilje til å selge plass til politisk propaganda blitt så sterk at den også uroer mange politikere. Det er slett ikke sikkert at alle partier vil benytte seg av tilbudet om politisk innholdsmarkedsføring.

Også i reklame- og kommunikasjonsbransjen er det en gryende uro over at innslaget av innholdsmarkedsføring kan bli så sterkt at det går ut over medias tillit og troverdighet – tynnslitt som den allerede er etter anklager om falske nyheter og en sterkt personlig journalistisk agenda.

I vår tid tar algoritmene stadig over flere av redaktørens oppgaver. Strømmen av innhold rettes i stigende grad inn mot deg personlig. Slik maskinen har lært seg å tolke dine interesser og behov – og kanskje muligheten for påvirkning.

 Dermed kan vi kanskje vente at media nå vil styre innhold inn til din mobil slik at du endrer oppfatning?

Kampen mot Googliat

methode-times-prod-web-bin-ba80f1fc-0b2d-11e7-987c-1cdd90db3bb5

AVSLØRER: Britiske The Times har avdekket hvordan programmatisk annonsesalg brukes til å finansiere terror og spredningen av hatefulle ytringer.

Mange steder i Europa øker presset mot de digitale kjempene Google og Facebook, som står for en stor del av spredningen av hatefulle ytringer og falske nyheter. Det handler om å bekjempe rasisme, anti-semittisme, homohat og falsk informasjon som tar sikte på å utmanøvrere demokratiet.

Midt i kampen står både EU og nasjonale myndigheter med skjerpede krav til gigantene. Også de tradisjonelle mediebedriftene samler seg bak en formidabel oppgave: Å drepe de samfunnsnedbrytende kreftene på nettet.

Men her handler det ikke om å hogge hodet av kjempen. Både Google og Facebook har gitt oss digitale verktøy av stor betydning for verdiskapning, god kommunikasjon og forståelse mellom mennesker. Kjempene må likevel kunne levere tjenester som harmonerer bedre med de verdier som våre samfunn er bygget på.

Programmatisk annonsesalg via Google må ikke føre til finansiering av terrorister og rasister.

Sosiale medier som Facebook og Twitter må ha effektive systemer for kontroll med hatefulle og ulovlige ytringer. Men også journalister og mediehus må gjøre mer for å avsløre falske premissleverandører for samfunnsdebatten.

Alt dette er fortsatt mangelvare i vår digitale hverdag.

Før helgen leverte britiske The Times et stykke glimrende undersøkende journalistikk. I en serie artikler avslørte avisen hvordan Googles programmatiske annonsesalg bidrar til å finansiere terrorbevegelser som ISIL og amerikanske høyreekstremister som er bannlyst i Europa. Noen av disse har forherliget angrepet på en nattklubb for homofile i Orlando hvor 49 mennesker ble myrdet. Lignende miljøer står også bak hatefulle videoproduksjoner rettet mot jødiske miljøer.

Avsløringene sjokkerte noen av Europas største annonsører som ikke vil ha sine budskap lagt ut på toppen av slikt innhold. De trekker nå sine annonser i hopetall fra Googles nettverk. Det gjelder både videoreklame på Google-eide YouTube og Google Display Network.

Storbritannia er Googles viktigste annonsemarked i Europa, med en omsetning på over 60 milliarder kroner i året. I følge Bloomberg utgjør dette 8,6 prosent av Googles totale annonseomsetning.

I følge The Times har et av verdens største annonseformidlingsbyråer, Havas, varslet at man trekker tilbake all annonsering på vegne av 240 store kunder med øyeblikkelig virkning. Boikotten gjelder så lenge man risikerer at reklame for noen av verdens største merkevarer vises i sammenheng med ekstremistisk innhold.

Aksjonen er foreløpig begrenset til Storbritannia, hvor også store offentlige annonsører som Londons transportselskap og Royal Mail trekker tilbake sine annonser. Det store mediehuset The Guardian trekker også tilbake sine annonser fra Googles nettverk. Det samme gjelder den store britiske supermarkedkjeden Sainsbury´s.

I følge Google-sjefen Ronan Harris jobber selskapet nå på spreng for å bygge systemer som hindrer slik sammenblanding. I fjor fjernet Google to milliarder annonser med uønsket innhold. 100 000 nettsteder ble samtidig svartelistet.  Nå skal nye tiltak være på plass i løpet av få uker, lover Harris. Om de blir effektive gjenstår å se.

Over hele Europa fremmes det nå  krav om at giganter som Facebook og Google selv bidrar til opprydning i jungelen av innhold som skader demokratiene. Det nytter ikke lenger å gjemme seg bak påstander om at de kun er teknologiselskaper.

I Tyskland rettes oppmerksomheten særlig mot Facebook og Twitter, som i følge en fersk undersøkelse ikke klarer å fjerne 70 prosent av sitt hatefulle og ulovlige innhold i løpet av 24 timer etter varsling. Googles YouTube klarte å fjerne 90 prosent inenfor samme tidsfrist.

Tyskland framstår mer og mer som et foregangsland når det gjelder myndighetenes kontroll med internett. Justis- og forbrukerminister, Heiko Maas, varslet i forrige uke et lovforslag som innebærer skyhøye bøter for internettselskaper som ikke reagerer umiddelbart på klager over spredning av ulovlig innhold.

Innhold som er åpenbart kriminelt skal slettes i løpet av 24 timer. For innhold som i mindre grad er åpenbart kriminelt, men som likevel kan sies å være uønsket, skal det gjelde en frist på sju dager. Bøtene kan gå opp mot 50 millioner Euro.

– Vi må øke presset mot de sosiale nettverkene, sier justisminister Maas.

I Tyskland er det lovforbud mot promovering av nazistisk ideologi og Holocaust-fornektelse. Myndighetene ønsker nå at nettselskapene etablerer en bindende standard for håndteringen av klager mot innhold. I forhold til ytringsfrihetens vern gir man seg her likevel ut på en krevende balansegang.

Det framstår som stadig mer tydelig at kampen mot hatefulle ytringer på internett handler om sterkere samarbeid mellom alle seriøse aktører, både på teknologi- og innholdssiden.

For teknologiselskapene handler det om å dele informasjon og teknologi som kan demme opp for flommen av terrorist-propaganda og hat.

For de tradisjonelle innholdsleverandørene handler det om samhandling i avsløringen av falskneri og propaganda. Spredningen av såkalte falske nyheter er blitt en reell trussel mot demokratiet. Derfor seg vi nå at journalister og mediehus over hele Europa samler sine krefter bak slike innsatser.

Lengst i dette arbeidet er man kanskje kommet i Frankrike og Storbritannia. Det er ikke mange måneder siden den franske avisen LeMonde lanserte sin faktasjekk-tjeneste Les Décodeurs. Nå har 37 europeiske medieselskaper, de fleste av den franske og britiske, gått sammen om å etablere Cross Check – en koalisjon for faktasjekk. Tjenesten ble lansert for tre uker siden og omfatter bl.a. BBC, Channel4, BuzzFeed, Liberation og det franske nyhetsbyrået AFP. Konkurransen mellom mediehus skal få vike for samarbeid om å avsløre og diskreditere falske nyheter samtidig på tvers av alle publisistiske plattformer. I spissen for samarbeidet står nonprofit-selskapet First Draft News.

I Cross Check-koalisjonen samarbeider det nå 60 journalister, som kommuniserer med hverandre via samhandlingstjenesten Slack. Journalistene benytter seg også av et felles system for innholdsbehandling, hvor historier av tvilsom opprinnelse flagges. First Draft News håer at koalisjonen snart skal utvides til om omfatte 150 journalister.

Tjenesten ble lansert i god til før første omgang av det franske presidentvalget, som man frykter skal bli forstyrret av falske nyheter. Hittil er 20 historier satt under lupen og fått stempel som «sant» eller «usant». Noen historier blir også utstyrt med et «advarsel»-ikon, som betyr at en historie er villedende selv om den inneholder enkelte fakta-elementer. First Draft News arbeider nå med å etablere en fjerde kategori, som signaliserer at en påstand er «til observasjon» fordi den ikke gir det hele og fulle bilde av et saksforhold.

Rapportene fra koalisjonens undersøkende journalister skal formidles på tvers av alle publiseringsplattformene som deltar i samarbeidet. Hittil er fem historier avslørt som falske nyheter, ifølge Digiday.

Lesere kan innrapportere saker som de mistenker er falske nyheter, eller de kan stille spørsmål til et utvalg av redaktører. For eksempel: «Er det virkelig sant, som Marine Le Pen hevder, at Euroen taper 25 prosent av sin verdi?».

Facebook skal ha lovet å gi ekstra boost til rapporteringen fra nettverket som avslører falske nyheter. Planen er også at man snart utvider nettverket til Tyskland, og at det til slutt blir et verdensomfattende samarbeid som fungerer sømløst.

Også her i Skandinavia vil det snart bli tatt initiativ for å avsløre samfunnsskadelig innhold på nettet. Store kjemper som Google og Facebook bør aktivt gå inn og støtte dette arbeidet.

God morgen, Vietnam II

 

img_2346-1.jpg

FACEBOOK-VÅREN: Det er nye tider i Vietnams hovedstad Hanoi. Overalt er det mennesker som sjekker Facebook på mobilen som her ved den sentrale innsjøen Hoan Kiem sist lørdag formiddag. Regntåken lå senket over skilpaddetårnet midt i innsjøen.

HANOI – Jeg sitter på en fortauskafe utenfor det ærverdige Hotel Metropole Hanoi og ser LIVE video av Kåre Willochs tale til Høyres landsmøte. Det blir en sterk opplevelse. Ikke så mye på grunn av innholdet i den krystallklare talen, men på grunn av det mektige inntrykk av en ny tidsalder. Vi er kommet til en global verden når det gjelder kommunikasjon og Facebook har tatt nakketak på Vietnam.

IMG_2337.jpg

NOTERER – Fra dagens mentorarbeid på fortauet utenfor Hotel Metropole Hanoi

Vi er tilbake til arbeidet som mentorer for ledelsen i to vietnamesiske mediehus på oppdrag fra den internasjonale medieorganisasjonen WAN IFRA. Ti måneder er gått siden forrige besøk. Påvirkningen fra sosiale medier vokser med eksplosiv kraft i det vietnamesiske mediesamfunnet.

I møterommet til nyhetsavisen VietnamPlus er bildet av Ho Chi Minh tatt ned fra veggen, men statuen av ham står trygt foran bygningen til det statlige nyhetsbyrået Vietnam News Agency som eier denne nettavisen med 9 millioner brukere. Nyhetene publiseres på fem ulike språk.

IMG_2366.jpg

MENTOR-KOLLEGA: Rolf Dyrnes Svendsen på fortauet i Hanois game bydel.

Med i bagasjen har vi denne gang presentasjoner om hvordan de sosiale mediene påvirker medier og journalistikk. Om spredningen av falske nyheter, og hvilken betydning blandingen av fakta, rykter og meninger har på samfunnsdebatten. Vi diskuterer også spørsmål om brukerbetaling som finansieringskilde for journalistikk, hvordan publiseringen av video blir en stadig viktigere del av nettet og betydningen av å satse på programmatisk annonsesalg.

Vårt oppdrag er å gi mediehusene et lite puff i retning av høyere journalistisk kvalitet og demokratibygging. Litt rart å tenke på at vi driver med dette mer enn 1000 mil fra Oslo, hvor det samtidig lanseres en kampanje og offentlige utredninger om bevaring av mediemangfold som går ut på det samme.

Men Vietnam er et av de landene i verden hvor det står dårligst til med presse- og informasjonsfriheten. Likevel mener medielederne som vi diskuterer dette med, at de sosiale medienes utbredelse gradvis endrer bildet av streng statlig kontroll med all informasjon til publikum.

På Facebook kritiserer folk uhemmet alt som de opplever er negativt. Det går særlig hardt ut over politiet, som anses å representere myndighetenes reguleringer. Noen bloggere forfølges for ytringer som myndighetene anser som straffbare.

Men det finnes få regjeringsmedlemmer som vet hva som foregår på de sosiale medieplattformene. De har ikke peiling på hvordan de skal bruke sosiale medier, får vi vite. Utviklingen er ustoppelig.

img_2299.jpg

FORELESER – Rolf Dyrnes Svendsen foreleser om behovene for innlogging, brukerbetaling og programmatisk annonsesalg i VietnamPlus. I midten sjef redaktør Le Quoc Minh.

Sjefredaktør Le Quoc Minh i VietnamPlus forteller stolt om gode resultater av eksperimentering med «long reads» på mobilen, en publiseringsform som vi introduserte for ham under fjorårets besøk. Sist høst startet han publiseringen av en serie under tittelen «Unge Helter» om barn og ungdom som yter noe helt spesielt i samfunnet.

VietnamPlus leter nå etter nye inntektsmuligheter og har bl.a. alliert seg med det norske rubrikkannonseselskapet rubrikk.no og med MSN og Microsoft.

– For fem år siden forsøkte jeg også å samle bransjen om et betalingssystem for innhold, men konkurrentene nektet å samarbeide om brukerbetaling, forklarer Minh.

Heller ikke hos den større konkurrenten VnExpress, som eies av et privat foretak, har sjefen særlig tro på at det nytter å ta betalt for innhold fra brukerne. Men akkurat som i Norge er sjefredaktør Thang Durc Thang bekymret over at Facebook og Google forsyner seg med 70 prosent av annonsemarkedet. Siden sist har selskapet utviklet en tjeneste for rubrikkannonser som man håper vil hjelpe på dette.

Heldigvis er det fortsatt vekst i det digitale annonsemarkedet. Siste år er mobilannonseringen økt med 65 prosent og det er fremdeles vekst i desktop-markedet (27 prosent). Nå skal det satses på bilstoff og bilannonser. Det er en bemerkelsesverdig stor interesse for luksusvarer i den vietnamesiske hovedstaden.

img_2277.jpg

MØTE MED TO BYER: Rolf Dyrnes Svendsen orienterer om Amedia og Schibsteds erfaringer med systemer for innlogging. På skjermen sees et knippe ledere i Ho Chi Minh City som følger presentasjonen.

I VnExpress har Thang samlet alle avdelingslederne i Hanoi og Ho Chi Minh City til diskusjoner med de to mentorene fra Norge. Det er særlig stor interesse for å høre om norske satsinger på video (som i VG) integrert i nettnyhetene og via sosiale tjenester som Snapchat. VnExpress har hatt en vekst på over 200 prosent i videovisninger det siste året.

Sjefredaktør Thang er opptatt av å møte utfordringen fra Facebook med økt kvalitet på den journalistiske nyhetsproduksjonen og på historiefortellingen gjennom video. Kvaliteten er ikke så lav, men ambisjonene er høye. I Sørøst-Asia og India utføres det mye bra, undersøkende journalistikk. Metodene ligner mye på det som gjøres i Europa. Det kan jeg konstatere etter denne vinterens juryarbeid i WAN IFRAs kåring av beste undersøkende journalistikk i Asia.

I de to mediehusene i Hanoi er interessen for innloggingssystemer likevel stor. Pressefolkene forstår at de trenger data fra brukerne for å kunne levere mer effektiv annonsering. Forklaringene om at de nye programmatiske annonseplattformene vil kunne endre mediefolks arbeidsliv fullstendig gjør et visst inntrykk. Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg i tiden fram til neste mentorbesøk i Hanoi.

img_2291.jpg

KVINNEDAGEN MARKERES – Fra sentraredaksjonen i VnExpress med sjefredaktørens assistent Noby Huyen i forgrunnen.

Bortsett fra de to mannlige sjefredaktørene er det mange kvinner i ledelsen av de to vietnamesiske nettavisene. Det er også svært mange kvinnelige reportere. Derfor var det kanskje ikke så rart at den internasjonale kvinnedagen 8. Mars ble kraftig markert i redaksjonen. Alle PC-skjermer i i sentralredaksjonen til VnExpress var pyntet med røde, hjerteformede helium-balonger på kvinnedagen. I en annet sørøstasiatisk land, Myanmar, var det satt av en hel uke til å markere kvinnenes posisjon i samfunnet.

img_2244-1.jpg

LUNSJ – Ved sporet av en gammel jernbane gjennom bydelen hvor mediehuset Mizzima holder til.

For vi innledet denne vårens mentor-reise halvannen times flytur sørvest for Hanoi, i Myanmars hete hovedstad Yangon. I dette unge demokratiet regjerer Aung San Suu Kyi med sin marionett-president og regjering. Generalene har fortsatt en fjerdedel av setene i parlamentet. Den reelle makthaveren skal være ekstremt detaljstyrende og får relativt lite gjort. Folk frykter at generalene skal ta makten tilbake hvis ikke ting snart bedrer seg.

Myanmar består av mer enn 130 forskjellige etniske folkegrupper, som har ulike språk. 10 prosent av befolkningen er muslimer. Lengst i nord foregår det forferdelige overgrep mot en liten muslimsk minoritet. Folk flykter over grensen til Bangladesh. I en av byene skal 4000 mennesker være gjerdet inn i en ghetto som vekker assosiasjoner til andre verdenskrigs Warszawa. Soldater myrder, mishandler, torturerer og voldtar.

Mens vi oppholder oss i Yangon avsløres overgrepene i en sterk BBC-dokumentar. Myndighetene velger å svare med taushet. Både Aung San Suu Kyi og regjeringsmedlemmene nekter å svare på BBC-journalistens spørsmål. Det er heller ikke mange spor av grusomhetene i Myanmars medier.

IMG_2141.jpg

UTENFOR POLITISTASJONEN – Med nyhetsredaktør Myo Thant og strategimedarbeider Kyaw Kaing I Mizzima Media.

Det gamle eksil-mediehuset Mizzima har lovet å se de nye styresmaktene kritisk i kortene med uavhengig journalistikk. Under vårt besøk er man likevel mest opptatt av mediebransjens mer trivielle spørsmål: Påvirkningen fra sosiale medier som Facebook og sviktende annonseinntekter. Mizzima har nesten 8 millioner følgere på Facebook og det er krevende å få budsjettene til å henge sammen.

Mizzima distribuerer også daglige nyhetsprogrammer gjennom den statlige TV-kanalen MRTV. Nå skal antallet TV-lisenser i landet utvides til 5 kanaler. Mizzima er en av ti søkere.

img_2268.jpg

I TV-REDAKSJONEN: Nyhetsredaktør Myo Thant orienterer mento Rolf Dyrnes Svendsen

Nyhetsredaktør Myo Thant er opptatt av ulike former for historiefortelling, og publisering på tvers av ulike plattformer som Facebook og i egne kanaler. Totalt når Mizzima ut til 12 millioner brukere, mange av dem lever i andre land som Malaysia og Thailand. Vi forsøker å oppmuntre ledelsen til å lage en tydeligere publiseringsstrategi for sitt innhold. Mizzima har 100 000 betalende brukere for en varslingstjeneste via SMS, og med sterkt fallende annonseinntekter er det kritisk å få til løsninger med større grad av brukerbetaling.

Men både i Myanmar og Vietnam sliter man med et vesentlig hinder for brukerbetaling. Det eksisterer ingen lovmessig beskyttelse av opphavsrett. Alt innhold kan stjeles ubegrenset. Redaktørene smiler overbærende når vi forteller at i Norge er journalistisk innhold vernet gjennom copyright-lovgivning både nasjonalt og innen EU.

Det vil ta tid å få til brukerbetaling for de digitale mediehusene i Asia, men det kommer nok en tid for dette også i denne delen av verden. Det er ingen vei utenom.

Presseetikk i vaser

skjermbilde-2017-03-03-kl-12-48-02

TRENDY? Budstikka tøyer de presseetiske grensene for tekstreklame med sitt bilag Botrend.no.

Når Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal vurdere tekstreklame skapes det i mitt hode ofte assosiasjoner til en gruppe danske skiturister på tur i tåkeheimen uten kart og kompass.

Denne uka ble vi på nytt vitne til en forvirret diskusjon om meningen med to viktige punkt i Vær Varsom-plakaten da utvalget skulle behandle en klage mot Budstikkas underbruk «Botrend.no».  Nettstedet leverer sminket produktomtale under redaktørens vinger som erklært forbrukerjournalistikk.

En leser og tidligere journalist hadde klaget inn Budstikka for en artikkel om en lokal kunstner som selger sine vaser i samarbeid med kommersielle foretak. I artiklene på «Botrend.no» er ikke den redaksjonelle omtalen bare selgende positiv, innimellom avsnittene er det også plassert lenker til kommersielle nettsider med reklame.

Et stort antall Botrend-artikler blir også distribuert til lesere via Facebook som betalt innhold. Facebook-postene blir da merket som sponset innhold (av Budstikka selv). Forvirringen blir total.

Klageren mener at avisen bryter med Vær Varsom-plakatens pkt. 2,6 og 2,7. Førstnevnte lyder slik:

«Svekk aldri det klare skillet mellom journalistikk og reklame. Det skal være åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold. Skillet skal være tydelig også ved lenking eller andre koblinger. Avvis kommersielt innhold som kan forveksles med det enkelte mediums journalistiske presentasjon.»

Pkt. 2,7 lyder slik:

«Journalistisk omtale av produkter, tjenester, merkenavn og kommersielle interesser, også mediets egne, skal være journalistisk motivert og ikke fremstå som reklame. Oppretthold et klart skille mellom markedsaktiviteter og redaksjonelt arbeid. Gi aldri tilsagn om journalistiske motytelser for reklame. Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff.»

Dette er to meget sentrale punkter i Vær Varsom-plakaten, som skal verne om medienes integritet og troverdighet. For PFU bør det være være tilstrekkelig å konsentrere seg om fem ord: «Skillet mellom journalistikk og reklame»

Og at dette skal være ÅPENBART og TYDELIG.

I stedet ble diskusjonen i PFU bare en enste stor vase. Sekretariatet innstilte på frifinnelse, for ikke å komme i konflikt med en årelang tradisjon for å akseptere hemningsløs produktjournalistikk i ukepressen. Noen medlemmer ville ha kritikk av Budstikka, mens andre ville skjerpe tonen i forslaget til frifinnende uttalelse.

Nok en gang var journalistenes representanter i utvalget mest kritiske til Budstikkas reklamelignende journalistikk på et prinsipielt grunnlag. Redaktørforeningens medlemmer (som har et økende antall direktører som medlemmer) ser etter min mening på reklamelignende journalistikk som artige – og forhåpentligvis inntektsbringende – eksperimenter.

Etter en lang og til dels usammenhengende diskusjon fryktet utvalget å gå seg vill i dette ulendte terrenget, og kom dermed til å huske den gamle fjellvettregel om at det er ingen skam å snu eller grave seg ned i tide. Klagebehandlingen ble utsatt og saken sendt tilbake til sekretariatet for prinsipiell avklaring. Sekretariatet hadde da uttrykt frykt for at en fellende uttalelse med kritikk mot Budstikka i denne saken, ville føre til et renn av nye klager til utvalget.

Det er bekymringsfullt at PFU har så vanskelig for å forholde seg til skillet mellom journalistikk og reklame. Til å vurdere om det er et tilstrekkelig ÅPENBART og TYDELIG skille.

I så henseende reflekterer vel også utvalget den usikkerhet som allmennheten måtte føle etter de senere års kommersialisering av innholdet i norske medier.

Utvalget henfalt bl.a. til en diskusjon om lenker som leder leseren til reklamenettsteder for ulike produkter bør være merket som «ekstern lenke», akkurat som om dette er en formulering som feier all tvil til side hos den alminnelige mediebruker.

Nei, ÅPENBART og TYDELIG burde være relativt enkle ord å forhold seg til.

Bildet av Kaci

3748_001

ET JOURNALISTISK DOKUMENT: Bildet av Kaci Kullmann Five på VGs førsteside 13. september 1993 skapte en rykteflom om avisens journalistikk.

At politisk journalistikk kan være brutal og nådeløs fikk Kaci Kullmann Five oppleve da hun i 1993 ledet Høyre til et sviende valgnederlag. Denne førstesiden av VG på selve valgdagen vakte oppsikt og raseri i partiorganisasjonen. Oppslaget tok valgnederlaget på forskudd.

Rasende sekretærer og støttespillere i Høyre beskyldte VG for å ha brukt et bilde av Kaci hentet fra dekningen av den avdøde Rolf Presthus’ begravelse, for å manipulere inntrykket av en nederlagsstemt partileder. Bildet ble brukt til å illustrere den siste meningsmålingen før valgdagen som viste at 300 000 velgere ville forlate Høyre.

Den triste meldingen om Kaci Kullmann Fives alt for tidlige død fikk meg til å tenke på den kontroversielle førstesiden av VG, som jeg i egenskap av nyhetsredaktør satte på trykk 13. September 1993.

Den var dokumentarisk. En usedvanlig sterk beskrivelse av en partileder som ikke lykkes i å nå sine mål. Allerede året etterpå gikk hun av som Høyres leder. I 1997 tok hun farvel med rikspolitikken.

Bildet av Kaci ble tatt av VGs fotograf Tore Berntsen på hennes siste valgkamparrangement, lørdag før valgdagen, på Bærums Verk. Et journalistisk blinkskudd. Tett på Høyres leder med ansiktet i bekymrede folder. Gjengivelsen er av hele negativets innhold, slik fotografen så henne gjennom linsen. Det er altså ikke beskåret eller rediegert.

Det er sterkt. Og brutalt. Men altså ingen manipulasjon. Likevel levde ryktet om bildet fra Presthus’ begravelse i flere år, fyrt oppunder av Høyres sekretærkorps som på denne tiden hadde et sterkt ønske om å «style» sine ledere og nærmest regissere deres fremtreden i norsk offentlighet. Det var omskiftelige tider i norsk politikk, en utvikling fra tillitsvalgte kvinner og menn til heltidspolitikere.

I dag er det ikke ansett som god skikk å levere meningsmålinger på selveste valgdagen. Valgkampen er over. Velgerne skal få gjøre sine valg i fred. Men for 25 år siden var meningsmålingstyranniet på sitt sterkeste. Et hvert medium med respekt for seg selv skulle ha sin egen meningsmåling. Jeg tror VG hadde målinger hver eneste dag i innspurten av valgkampen. Slik kom det til å bli publisert målinger på valgdagen ved noen få valg.

Senere har vi fått valgdagsmålinger, men i mange land legges det restriksjoner på publiseringen av disse. Velgerne skal gjøre sine valg upåvirket av slike. I Norge er det forbudt å offentliggjøre slike målinger før stemmelokalene er stengt.

Dekningen av Kacis siste valgkampinnsats på Bærums Verk var naturligvis en enorm belastning, men hun klaget aldri på behandlingen hun fikk som politiker. Tvert i mot var Kaci Kullmann Five en åpen og modig politiker, med stor respekt for at mediene også spilte en viktig rolle i vårt demokrati. Hun var svært åpen om sine personlige forhold, også om kreftsykdommen.

VGs førsteside fra 1993 er et ekstremt eksempel på hvor nærgående medier kan være  i dekningen av våre politikere. Det fortjener å bli diskutert. Der og da gjorde vi i hvert fall den feilen at vi i teksten på førstesiden ikke opplyste om hvor og når bildet var tatt. Det er god journalistikk å fortelle om slikt i billedtekster.

Men hvor tett innpå offentlige personer er det egentlig legitimt for journalister å gå?

Pressens Vær Varsom-plakat sier ikke noe eksplisitt om dette. Plakaten slår fast at for bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetsregler som for det skrevne ord og arbeidsmetode for øvrig. Her var det ikke tale om bruk av skjult kamera. Fotografen opptrådte helt åpent der hvor politikeren Kaci fremsto i møte med velgerne på «stand».

De presseetiske reglene sier likevel at journalister skal opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og ikke krenke personlig egenart og identitet. Min vurdering var at avisen hadde opptrådt klart innenfor det akseptable.

Kaci Kullmann Fives private reaksjon kan nok likevel ha vært sterk. Hennes ektemann, Dine Penger-redaktøren Carsten O. Five, ga flere år senere tydelig uttrykk for hva han mente i en heftig ordveksling med Einar Hanseid, som var ansvarlig redaktør av VG på det tidspunkt publiseringen skjedde. Five møtte Hanseid i et krepselag i Stockholms skjærgård under en ledersamling i Schibsted.

Jeg ble kjent med Kaci for 40 år siden, som politisk journalist, da hun kom gjennom lydmuren som Erling Norviks makker under NRKs partiutspørring i 1977. Mange lyseblå konservative så på henne som Høyres fremtidshåp. Hun var Unge Høyres leder og sto nær Per-Kristian Foss og partiets senere generalsekretær Svein Grønnern.  Hun representerte noe mykere verdier enn det partiet tradisjonelt var kjent for. På borgerlig side banet hun vei for flere unge kvinner i politikken.

Journalisten Terje Svabø var hennes nestleder i Unge Høyre og en nær venn. Senere ble han journalist i Aftenposten, NRK og i VG.  I VGs politiske avdeling fikk Kaci utplassert datteren, Christina, i en praksisperiode. Datteren fikk et kort innblikk i medienes dekning av kjente politikere. Christina Five Berg utga i 2015 en svært ærlig bok om å vokse opp med en ikke alltid tilstedeværende politiker-mamma.

Som politiker fikk Kaci Kullmann Five kjenne på presset fra media. Fra partiet. Og fra familien som småbarnsmor. Et krysspress som fikk henne til å avslutte politikerkarrièren ganske tidlig.

Det er trist at Kaci nå er borte. Hun var nobel.

Vinterens vakreste eventyr

img_2066

SKUP-JURYEN I ARBEID: F.v. Bernt Olufsen, Trond Sundnes, Tone Jensen, Linn Kongsli Hillestad, Vibeke Haug, Asbjørn Olsen og Bjørn Sæbø

Jeg har lest 1000 sider de siste par ukene og er midt i vinterens vakreste eventyr. Ett tusen sider metoderapporter til SKUP – Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. Det beste av maktkritisk og debattvekkende journalistikk som er begått av norske medier i 2016.

President Donald Trump – og kanskje justisminister Per-Willy Amundsen – ville ha kalt det «fake news», men metoderapportene inneholder avslørende realiteter om kritiske forhold i samfunnet vårt. Samtidig forteller de en historie om et byråkrati som byr på innbitt motstand når det gjelder å legge fakta på bordet.

Fri og uavhengig, undersøkende journalistikk er drivstoff i samfunnsdebatten, det som i Grunnloven omtales som en «åpen og opplyst offentlig samtale».  1. april skal de beste bidragene fra mediene kåres, gjennom utdelingen av den prestisjetunge SKUP-prisen. Det er ingen spøk.

For tredje år på rad har jeg gleden av å lede SKUP-juryen, som i år skal vurdere 47 nominerte bidrag til prisen. Det er et noe mindre antall kandidater enn de foregående år, men kvaliteten ser ut til å være høyere og konkurransen jevnere enn tidligere. En tredjedel av de nominerte arbeidene kommer fra regionale og lokale mediehus. Det er også gledelig med fem kandidater fra fagpressen.

SKUP-juryen skal vurdere kandidatenes nyhetsverdi, om det er brukt nye journalistiske metoder og om avsløringen har gitt konkrete resultater eller satt tydelige spor etter seg i samfunnet. Vi skal vurdere om innholdet er vesentlig og om dokumentasjon, kildekritikk og kildehåndtering holder mål. Dessuten er det et poeng med opplysningenes tilgjengelighet, om journalisten møter mye motstand underveis.

Kritisk, undersøkende journalistikk utfordrer ofte grenser, og det er derfor viktig at de presseetiske utfordringene er godt håndtert. Samtidig skal stoffet være originalt og godt formidlet til publikum.

2016 var året da media slo tilbake mot all verdens skatteflyktninger med Panama Papers og her hjemme ble Stavanger Aftenblads historie om «Glassjenta» til historiens lengste avisreportasje. VG måtte stå skolerett på fjorårets SKUP-konferanse og svare for seg etter mange magre år i konkurransen om de gjeveste prisene. I fjor har avisen bl.a. satt et kraftig kritisk søkelys på lederskapet i norsk idrett og avslørt Arne Treholts privatetterforsker som en gedigen bløffmaker.

I løpet av de siste 30 årene har jeg sett mange forsøk på å beskrive vår kongelige families private formue og driften av private eiendommer. Dagbladet, som de siste tre årene har vunnet SKUP-prisen, gjorde i fjor et realt forsøk på å avsløre kongelig «blandingsøkonomi».

NRKs mange redaksjoner setter også i år preg på konkurransen, bl.a. med avsløringen av indiske IT-medarbeidere med direktelinje til de mest kritiske systemet for norsk økonomi og beredskap.

Det sies at laksen er den nye oljen, men oppdrettsnæringen etterlater seg også mange ubesvarte spørsmål. Både NRK og Bergens Tidende har forsøkt å svare på noen av dem.

Jeg har her nevnt noen eksempler fra årets kandidatbunke, nærmest bare for å illustrere hva publikum går glipp av uten kritisk og undersøkende journalistikk. Juryen har bare så vidt kommet i gang med arbeidet, det er alt for tidlig å peke ut noen favoritter.

Ellers er det bemerkelsesverdig å se at mange nominasjoner fremdeles handler om evnen til å knuse det offentlige Norges forsøk på unødvendig og udemokratisk hemmelighold. I følge  Vær Varsom-plakaten er det pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Da er det forstemmende å se hvordan samfunnets omsorgstjenester gjør sitt ytterste  for å hindre mediene i å gjøre denne jobben.

Men også i 2016 ble det gjort store fremskritt i arbeidet for økt offentlighet i forvaltning og omsorgsvesen. For hvert år som  går blir det stadig vanskeligere å gjemme seg bak misforståtte regler om taushetsplikt.

Dessverre er det også flere eksempler på at varslere ikke når fram med sine advarsler i egne organisasjoner. Flere av sakene som SKUP-juryen nå skal vurdere fremkommer som følge av tips og henvendelser fra varslere som er blitt avvist av egen arbeidsgiver. Mange opplever det som et blytungt løp å varsle internt om kritikkverdige forhold, og overlater heller til journalister å gjøre jobben med å få forholdene fram i lyset.

Når man sitter og vurderer alle disse stykkene fremragende journalistikk, så føles det trist og meningsløst om medias tillit skulle synke i  befolkningen. Jeg håper virkelig at norske politikere vil vise ansvar og avstå fra å rette den type angrep og undergraving som vi nå ser i USA både mot media og rettssamfunnet.

Politikere bør akseptere at journalistikk er kritisk og avslørende. At det er ubehagelig å bli tatt med buksene nede. At journalistikk er ferskvare og ikke alltid så presis som man kunne ønske. Og at når noe er feil så er det ikke nødvendigvis falskneri eller bevisst løgn, men et resultat av hastverk og misforståelse eller rett og slett bare dårlig håndverk.

Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås, skriver i Aftenposten at aldri har den frie, kritiske journalistikken vært utsatt for styggere press enn nettopp nå. Samtidig har den aldri vært viktigere. Vi kan bare tenke oss hvordan samfunnsdebatten hadde vært uten kritisk og undersøkende journalistikk.

Vi hadde vært henvist til hver dag å snakke om været og siste nytt fra «Lothepus». Med nyhetsvarsel på mobilen, attpåtil.

Medias Messias?

Jeg vet ikke noe om NRK-sjef Thor Gjermund Eriksens forhold til religion, men en god del politikere har åpenbart tro på at han kan frelse Norge fra demokratisk underskudd som følge av pustebesvær i små og store lokale mediehus.

For flertallet på Stortinget fremstår kringkastingssjefen mer og mer som Medie-Norges svar på Messias.

Før jul presterte nasjonalforsamlingen det kunststykke å øke finansieringen av statseide NRK, samtidig som man i realiteten  strupet støtten til de mest utsatte private mediehus. Et flertall vil trolig også åpne for å bevilge 130 millioner kroner årlig til farmer-kanalen TV2, for at den skal opprettholde sitt hovedkvarter i Bergen.

Og Aps mediepolitiske talsmann Arild Grande vil nå at partiet skal programfeste statsstøtte til en allmennkringkaster med kontor i Lillehammer. Oversatt betyr det P4.

Rett nok fikk norske mediehus som utgir nettaviser en sjelden gave i løpet av fjoråret: Momsfritak på lik linje med papiraviser. Dermed er en viktig forutsetning satt på plass. Men det er ikke statsfinansiert allmennkringkasting som bærer lokaldemokratiene på sin rygg i Norge. Det er det hundrevis av små og mellomstore private mediehus som gjør.

NRK har flere redaksjonelle medarbeidere enn de tre store norske privateide mediekonsernene tilsammen. Distriktdivisjonen har ca. 1000 journalister og redaktører spredt ut over hele Norge. Enkelte politikere tror åpenbart at det er her redningen for nasjonens opplyste og offentlige samtale ligger.

Men det bemerkelsesverdige er at NRK på tross av sine enorme ressurser forsyner folk med nyheter og samtalestoff i relativt beskjeden grad. Organisasjonen ser ut til å mangle både fokus og samordning.

I Aftenpostens spalte «Medierevisjonen» leverte frilansjournalisten Anki Gerhardsen ramsalt kritikk mot kvaliteten på NRKs distriktssendinger, hørt fra hennes ståsted i Nord-Norge:

– Poplåter fra 80-tallet, småprat og en daglig gjettekonkurranse, oppsummerer Anki Gerhardsen etter å ha hørt distriktssendingene i radio fra NRK Finnmark, NRK Troms og NRK Nordland.

Mange sommerferier i Østfold har lært meg at man skal ikke undervurdere populariteten til programposter som «Lett i øret». Likevel kan det ikke være tvil om at lisensbetalerne må kunne forvente mer opplysende og avslørende journalistikk enn det vi får servert i dag.

For noen uker siden var også TV-sendingene fra NRKs distriktredaksjoner tema i Kringkastingsrådet, uten nevneverdig applaus. De daglige TV-sendingene har skremmende lave seertall, og nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord innrømmet overfor Medier24 at NRK har «et forbedringspotensial på den skarpe egenjournalistikken».

Mildt sagt.

Den digitale transformasjonen og sviktende forretningsmodeller har ført til nedbemanning og frekvensreduksjoner i mange privateide mediehus. I demokratisk forstand snakker vi om «hvite flekker» på Norges-kartet, geografiske områder og stoffområder som ikke blir overvåket av mediene i samme grad som tidligere.

I Sverige er hele kommuner blitt til slike blindsoner for samfunnskritisk journalistikk. Noe som fikk den svenske medieutredningen til å foreslå opprettelse av et nytt statlig medieselskap med journalister som skal ta seg av et maktkritisk blikk på lokale politikere og forvaltningsorganer.

bbc-lokal-reportere

NYE VAKTBIKKJER: Slik skal BBC spre 150 lokale «demokrati-reportere» ut til lokale mediehus i løpet av 2018.

Også i Storbritannia er det krise i lokal og regional medieøkonomi. Politikerne kaller på det statsfinansierte BBC til å løse problemene. I forrige uke ble det lansert en storslått plan for hvordan statskringkasteren skal samarbeide med privateide, lokale mediebedrifter om kritisk journalistikk i fremtiden. BBC skal finansiere 150 nye «demokrati-reportere» som i løpet av 2018 skal utplasseres i forskjellige «kvalifiserte nyhetsorganisasjoner» lokalt.

Det skal etableres stoffutvekslingsavtaler som gjør at BBC kan publisere disse journalistenes materiale, samtidig som lokale og regionale medier gis tilgang til BBCs rikholdige arkivmateriale. Ordningen skal koste BBC mer enn 80 millioner kroner i året, og den er en del av forutsetningen for at kringkastingsselskapet får fornyet sine sende- og finansieringsrettigheter i nye ti år.

Det er bare en liten hake ved det hele. 150 «demokrati-reporterne» skal stå opp mot  3500 offentlig ansatte tilretteleggere av informasjon  i sine distrikter. Siden 2008 er antallet lokal-journalister redusert med om lag 7000.

Jeg er alvorlig redd for at også norske politikere kan komme på ideen om at mer statlig journalistikk er redningen for både lokaldemokratiet, NRK og de lokale mediehusene. Da spørsmålet om NRKs fremtidige finansiering var oppe til høring i Stortinget denne uken, advarte kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen mot at det skapes et inntrykk av at NRK er politisk styrt. Jeg deler den oppfatningen, og den beste garantien mot en slik forståelse er at fellesskapets bidrag til å finansiere demokratiets opplyste samtale handler om noe mer enn journalister på statslønn.

Det er alltid en teoretisk risiko for at statlig medievirksomhet kan overstyres av politikere som misliker fri og uavhengig journalistikk, slik vi ser i noen andre europeiske land. Man kan jo bare forestille seg hvordan det hadde sett ut i dagens USA, hvis man bare hadde ett stort, statlig medieforetak med helt dominerende gjennomslag overfor befolkningen.

Trumpmania!

Alternative medier og alternative fakta

img_2053

NY RAPPORT: «Ethics in the News» fra Ethical Journalism Network.

CNN er blitt den nye kveldsunderholdningen i heimen. Intriger og løgner i «Farmen», «Anno» og andre reality-tv-show lar seg absolutt erstatte av siste nytt fra Det Hvite Hus i Washington.

Krigen mellom Donald Trump og de store amerikanske mediehusene er fascinerende – og farlig. Amerikanske medier har alltid hatt stor påvirkning på utviklingen av journalistikk i andre vestlige demokratier. Nå er vi vitne til turbulente tider: Alternative medier gir oss alternative fakta.

Demokratiets orden ble bygget på medier som holder politikere ansvarlig for samfunnsutviklingen, og på et publikum som holder mediene ansvarlig for uavhengig og sannferdig informasjon. Nå er denne orden truet. Av løgnaktige politikere og sosiale medier uten etisk forankring.

I USA er det bare 20 prosent av befolkningen som uttrykker en stor grad av tillit til tradisjonelle mediehus. Om det kan være en trøst for journalistene, så er tilliten til politikere enda lavere. Men også her i Norge er tilliten til mediene meget lav. Bare 27 prosent svarer at de har en høy grad av tillit til sine lokale medier.

Kanskje står vi overfor en demokratisk krise på flere nivåer. I mange vestlige land snakkes det om usannhetenes tidsalder – «The Post-truth Era». Det handler ikke bare om plantede løgner, rykter, propaganda og meninger som blandes med fakta i sosiale medier. Det handler også om hatefulle ytringer, dårlig journalistisk håndverk og brudd på god etikk i tradisjonelle medier.

Dette er den store utfordringen som mediene møter i 2017. Et oppgjør om medienes troverdighet. En kvalitet som bygges gjennom nøyaktighet, upartiskhet og ærlighet.

– Etisk journalistikk har sjelden kommet under så kraftig press som det vi opplever nå, både fra politiske og kommersielle krefter, fastslår Ethical Journalism Network (EJN) i sin siste rapport «Ethics in the News» som ble utgitt for to uken siden.

Rapporten beskriver hvordan verdien av kunnskap og meninger sideordnes i gjør-det-selv-publiseringens uredigerte tidsalder. I USA og Europa. Hvordan uavhengig journalistikk er bannlyst i Tyrkia. Hvordan hat og aggressivitet preger asiatiske medier. Og regionale konflikter ødelegger journalistikk i Afrika.

Den britiske stiftelsen EJN arbeider med å gjenreise tillit og troverdighet i mediene gjennom å styrke journalistfaglige og presseetiske standarder over hele verden. Jeg bruker tid som «trustee» og styremedlem i stiftelsen, og i vår tid kjennes det som et ganske meningsfylt arbeid.

Donald J. Trump brukte sin presidentinnsettelse på å snakke om journalister som «verdens mest uærlige mennesker». Han brukte enkle og helt enkeltstående håndverksfeil fra journalister som bevis på dette. Amerikanske medier har bestemt seg for å møte denne utfordringen med å satse enda mer på maktkritisk og undersøkende journalistikk for å avkle presidentens «løgner». Jeg tror det trengs kraftigere lut: Rapporteringen fra politikk og samfunnsliv må bli mer presis og upartisk.

Den amerikanske journalistikk-professoren Jay Rosen sier at det er ikke nok bare å lytte mer til folk og rapportere bedre. Journalister må bevise at de forstår publikums problemer bedre enn politikere.

Da jeg startet som journalist lærte jeg meg å forvalte ord som «løgn», «falsk» og «svindel» på en forsiktig måte. Det var injurierende uttrykk som utløste særlige krav til dokumentasjon av en bevisst uærlig hensikt. Nå til dags hagler det med slike ord i amerikansk presse. Selv CNN og The New York Times, som er kjent for høy journalistisk standard, bruker slike ord om landets nye president. Konflikten mellom Trump, hans tilhengere, og tradisjonelle medier eskalerer.

Trumpismen ser ut til å smitte til flere vestlige demokratier, til Storbritannia, til Tyskland, Frankrike og Nederland. Til Sverige , Norge og Danmark. En britisk undersøkelse viste nylig at bare en knapp tredjedel av de spurte trodde nyheter rapporteres med nøyaktighet og på en upartisk måte. Bare to prosent har tillit til politiske nyheter, nesten like lav score som for kjendisnyheter.

16178672_10154166821178639_7372618170661550523_o

HOLDER FOREDRAG: I Trønder-Avisa om «Journalistikk i 2020». Å bygge tillit og troverdighet blir helt avgjørende. Foto: ARVE LØBERG

Dette lover ikke bra for dekningen av valgkampen i mange europeiske land. Derfor er det så viktig at mediene jobber utrettelig for å heve kvalitet og etisk standard på sitt arbeide. Et hovedpoeng også for meg da jeg for en ukes tid siden holdt foredrag hos Trønder-Avisa i Steinkjer om «Journalistikk i 2020».

– Den neste store falske nyheten kan like gjerne bli produsert i Snåsa, som i Maryland i USA, sa jeg til forsamlingen.

Den franske storavisen Le Monde har publisert en oversikt over 600 nettsteder, de fleste av dem franske, som man mener sprer falske nyheter. Ethical Journalism Networks siste rapport inneholder en liste med tips til hvordan journalister kan avsløre falske nyheter, og effektivt forhindre at redaksjonene formidler dem videre. Rapporten inneholder også et kapitel om kritisk vurdering av kilder.

Her i Norge slår vi oss ofte på brystet og sier at vi har en av verdens høyeste presseetiske standarder, og den mest effektive og rettferdige selvdømmeordning. Norsk presse har ingen grunn til å hvile seg på spaden med selvskryt. Daglig er vi vitne til at medier begår små og store feil.

dsc_1105-1000x599

HISTORISK HEDER: Sammen med kollega Torry Pedersen fikk jeg blomster for at VG bare har brutt pkt 4,14 i Vær Varsom-plakaten tre ganger siden år 2000 da Norsk Presseforbund og fungerende generalsekretær Nils E. Øy presenterte PFUs årsrapport i januar. Foto: GARD MICHAELSEN, Medier24.

For tre uker siden presenterte Norsk Presseforbund «Medieåret 2016» med et slags resultatregnskap over offentlighet i forvaltningen og pressens etikk. Det er nedslående å se hvordan politikere og byråkrater bevisst stikker kjepper i hjulene for framdriften av en opplyst samfunnsdebatt. Men fortsatt er også medienes eget synderegister temmelig omfattende.

Pressens Faglige Utvalg behandlet i fjor 351 klager på overtramp fra medienes side, og avga 65 fellende kjennelser for brudd på god presseskikk eller kritikk mot medienes arbeid. Det ble konstatert flest brudd på punkt 3,2 i Vær Varsom-plakaten, som lyder slik:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Tja, «kontroller at opplysninger som gis er korrekte»…

I følge utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, henger bruddene på denne bestemmelsen ofte sammen med at mediene svikter på et annet punkt, nemlig retten til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for alvorlig kritikk. Det er ganske enkelt: Hvis du ikke konfronterer noen med beskyldninger, mottar du heller ingen korreksjoner.

IMG_2045.JPG

I SKAMMEKROKEN: Aftenpostens etikk-redaktør Arild Kveldstad i samtale med saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit i Pressens Faglige Utvalg.

Det er et alvorlig varsel når en kvalitetsavis som Aftenposten topper den årlige statistikken over brudd på pressens etiske regelverk, med i alt fem fellende uttalelser. Flere av dem for brudd på nevnte regler.

Under fremleggelsen av PFUs årsrapport ble en av avisens redaktører, Arild Kveldstad, plassert i skammekroken. De presseetiske bruddene oppstår selv om alle redaksjonelle medarbeiderne i 2016 gjennomgikk et opplæringsprogram i presseetikk. Redaktøren gjorde et poeng av at mange kilder beskytter seg med rådgivere og stenger seg inne for kritiske spørsmål fra journalister.

– Det er likevel Aftenpostens ansvar at vi ender opp med ikke å ha alle fakta på bordet når vi publiserer. Vi må møte mer lukkethet med mer åpenhet og dele mer av vårt materiale. Gi dem bedre tid, sa Kveldstad i et selvkritisk øyeblikk.

Et svekket tillitsforhold mellom presse og publikum, fører også til at politikere og maktpersoner velger andre mediekanaler for sine oppfatninger og svar på kritiske spørsmål. De meddeler seg direkte til folk via sosiale medier, samtidig som de uttrykker mistillit til mediene.

Dette så vi da tidligere justisminister Anders Anundsen produserte sin egen skrytevideo som ble distribuert via internett. Lignende utspill er også kommet fra politikere som representerer andre partier enn Fremskrittspartiet.

Noen medier har tydeligvis også utpekt innvandringsminister Sylvi Listhaug som sin hovedmotstander.  Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet, men synes likevel det er bemerkelsesverdig hvor mye forutinntatt kritikk norske mediehus er i stand til å mobilisere når det gjelder Listhaug. Det gjelder ikke minst NRK.

Akkurat som Donald Trump er hun opptatt av hvordan mediene vrir og vrenger på alt hun uttaler. Jeg er ikke overbevist om at dette er en linje fra medienes side som vil stå seg i det lange løp. Ekstreme meninger lar seg best imøtegås gjennom argumenter basert på solide fakta.

Derfor bør norske mediehus holde seg til det presseetiske regelverket. Det er ikke vanskeligere enn de første læresetninger som vi fikk med oss fra barnehagen: Vi deler alt, fair play gjelder, vi slår ikke andre, vi legger ting tilbake der vi fant dem, vi rydder opp sølet etter oss, og vi tar ikke ting med som ikke tilhører oss. Ja, og så sier vi unnskyld når vi påfører noen smerte.

Det er ikke verre enn det.

Skråsikker journalistikk i Lommedalen

IMG_2894.jpg

LESER SKRIFTEN PÅ VEGGEN: Jeg fant det betimelig å lese barneparagrafen i Vær Varsom-plakaten høyt da Oslo Redaktørforening drev selvransakelse i Lommedalen-saken. Foto: TROND SUNDNES, Dagens Næringsliv

TV2 og NRK innrømmer nå at man gikk for langt i å utpeke små jenter ved en barneskole i Lommedalen som mobbere i den tragiske saken hvor en 13-åring døde av spisevegring på ei hytte i Valdres nyttårsaften 2015.

I svært konstaterende ordelag rapporterte fjernsynskanalene  allerede 4. og 5. Januar i fjor om morens henvisning til mobbing og sviktende offentlig hjelpeapparat som forklaring på dødsfallet. Samtidig ble skolen hvor jenta skal ha blitt utsatt for såkalt «usynlig mobbing» identifisert i reportasjen.

Nå er skolen frikjent gjennom Fylkesmannens gransking, mens moren står tiltalt for grov omsorgssvikt i Gjøvik tingrett 24. april.

Mandag var selvransakelsens dag for norsk presse i denne tragiske historien. Oslo Redaktørforening arrangerte paneldebatt om mediedekningen, hvor både TV2 og NRK, lokalavisen Budstikka, forfatter og journalist Jon Gangdal og UNICEF deltok. Selv var jeg invitert til å innlede om de viktigste presseetiske sidene ved medienes arbeid med denne saken.

– Saken er komplisert, men vi burde ha tatt tydeligere språklig forbehold, innrømmet TV2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække. Hun tok også selvkritikk på live-rapporteringen fra barneskolen, men mente det var riktig av TV2 å  nevne morens mobbehistorie om datteren.

4. januar i fjor sto kanalens reporter utenfor en barneskole i Lommedalen og erklærte: «TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga utløste spiseforstyrrelser…»

Jeg skulle ønske at journalister sluttet å bruke den skråsikre «vet at»-formen. Alle saker har sine nyanser. Derfor lærer vi i journalistikken å formulere forbehold.

– Også i NRK ble vi for konstaterende i rapporteringen, særlig i innannonseringen. Dessuten brukte vi skolens navn, og gikk dermed for tett innpå elevene. Vi kan kan ha blitt for fartsblinde i denne saken, sa NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk.

Den viktigste lærdommen for mediene blir dermed å formulere seg med forbehold, mindre grad av identifisering og større distanse til det aktuelle skolemiljøet.

Men selv om både TV2 og NRK innrømmer at noe kunne vært gjort annerledes, så er det bare Budstikka som er klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Lokalavisen anklages for ha brutt hele ti av bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten. PFU vil trolig behandle klagen under sitt møte i februar.

Min innledning om sakens etiske sider kan du lese her. Du kan også se opptak fra hele debatten på denne linken:

https://livestream.com/accounts/3722443/events/6866515

Lommedalen-saken – Hva gikk galt?

Noen ganger er virkeligheten så brutal, tragedien så sterk, at den blir svært vanskelig å håndtere for de medier som skal opplyse allmennheten om viktige hendelser i samfunnet. For redaktører og journalister blir det som å balansere langs en knivsegg.

13-åringen som ble funnet død av spisevegring på en hytte i Valdres nyttårsaften for et drøyt år siden er en slik historie. Men det er en sak som må dekkes av mediene. Folk spør seg ikke bare om hvordan det skjedde. Like mye hvorfor?

13-åringens mor rykket tidlig ut med påstander om mobbing ved skoler i Bærum, og et sviktende offentlig hjelpeapparat. 24. april møter hun i retten tiltalt for grov omsorgssvikt.

Gjennom måneder har ryktene svirret i et lite lokalsamfunn i Lommedalen. Beskyldninger og beskrivelser fyller vegger og kommentarfelt i sosiale medier.

Det er barn som omtales. Barn som er berørt av en tragedie. Barn som utløser en konflikt mellom voksne i samfunnet. Barn som blir skyteskive for forsvaret i en straffesak.

Omtalen av barn utløser noen av de vanskeligste presseetiske spørsmål. Barn har krav på en spesiell beskyttelse. Men i november eskalerer denne saken på to måter:

Jon Gangdal skal presentere sin bok «Angelica – en varslet tragedie». Boken er først og fremst en forlengelse av morens historie om mobbing og sviktende hjelpeapparat. Men boken belyser også spisevegring tematisk og drøfter ulike tiltak mot mobbing.

Et begrep som lanseres er såkalt «usynlig mobbing», som en forklarende faktor for 13-åringens sykdom og død. «Usynlig mobbing» fra noen småjenter ved en barneskole i Lommedalen. Til grunn for det hele ligger 13-åringens subjektive fortolkning av utsagn og gjerninger som knapt noen andre enn moren har oppfattet som mobbing.

Fire dager før boken skal utgis publiserer lokalavisen Budstikka et ti siders dokument som beskriver en ganske annen virkelighet – under tittelen «Den andre historien». Her fremstilles noen småjenter og deres familier som ofre for mobbeanklagene. Morens påstander og ryktespredning skal ha utløst både sykdom og fortvilelse.

Budstikkas dokument slår også fast de offentlige granskernes vurdering: Mobbing er ikke sannsynliggjort. Skolen og myndighetene har gjort jobben sin korrekt. Dokumentet inneholder opplysninger og utsagn fra 25 førstehåndskilder. Mange av dem er åpne kilder.

Lokalavisens redaktør fremmer også ramsalt mediekritikk, først og fremst mot TV2 og NRK, som hun mener har kastet skyld mot småjentene i lokalmiljøet. Utenfor skolen stilte TV-reportere seg opp og snakket om mobbing helt uten forbehold.

«TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga førte til spiseforstyrrelser, meldte kanalens reporter.

På TV2s nettsider skrev man fire dager etter dødsfallet:

«Jenta som ble funnet død nyttårsaften har i mange år slitt med spiseforstyrrelser som følge av mobbing på flere Bærum-skoler»

Jeg er forundret over at journalister i riksdekkende medier ikke lærer seg å formulere seg med forbehold i slike saker.

Med enda større vantro leste jeg svarene til TV2s nyhetsredaktør og reportasjeleder på saken, slik de ble gjengitt i Budstikka:

– Noen ganger er enkeltsakers konsekvenser viktigere å ta hensyn til, enn tredjepart.

Og:

– Vi hadde informasjon om at det dreide seg om blikk, kommentarer og episoder som andre kanskje ikke vil oppfatte som mobbing, men som hun og andre oppfattet som mobbing.

Tredjepart i denne forbindelse er altså noen småjenter i seks- til niårsalderen ved en barneskole.

Helt sentralt i denne saken står den såkalte barneparagrafen i Vær Varsom-plakaten, som skal være retningsgivende for redaksjonenes arbeid. Slik lyder pkt 4,8 i Vær Varsom-plakaten:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Nå er det bare Budstikkas grundige reportasje som er innklaget til Pressens Faglige Utvalg. Avisen anklages for å ha brutt hele ti punkter i Vær Varsom-plakaten.

Den første anklagen gjelder pkt. 1,2 som sier at «pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Sett fra Budstikkas synspunkt kan det vel anføres at  dette er nettopp hva man gjør i denne saken.

Dernest skal Budstikka ha forbrutt seg mot pkt. 3,2 – bestemmelsen som mediene oftest blir felt for i Pressens Faglige Utvalg:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»

Jeg har ikke registrert at Budstikka er tatt i å fare med direkte feilaktige opplysninger. Bredde og relevans i valg av kilder, og utøvelse av kildekritikk er vanskeligere å vurdere. Men det er liten tvil om at avisen har benyttet seg av svært mange og til dels ulike kilder. Avisens intensjon har likevel vært å få fram at småjentene i nærmiljøet også er ofre i denne saken.

Pkt. 3,3 handler om å gjøre premissene tilstrekkelig klare for intervjuobjekter og ellers overfor kildene. I klagen stilles det spørsmål om dette er gjort overfor personer som har taushetsplikt, men denne anførselen synes lite relevant for saken.

Det samme gjelder påståtte brudd på pkt. 3,7 om pressens plikt til å gjengi meningsinnholdet i uttalelser fra intervjuobjekter presist. Anklagen gjelder siteringen av et sitat fra en SMS som moren skal ha sendt kort tid etter dødsfallet. Meldingen lød: «Mobberne vant. Noen skal svi.» Budstikka hevder å ha flere kilder for dette, men det dreier seg uansett ikke om noe intervju.

Pkt. 4,1 pålegger mediene å utvise saklighet og omtanke i både innhold og presentasjon. Klageren mener at Budstikka burde ha latt alle parter komme til orde og belyst saken på en bredere måte. Ved å vente med publiseringen til etter at Gangdals bok forelå kunne man benyttet opplysninger derfra til å nyansere fremstillingen.

Til dette er å bemerke at Budstikka seks dager før publiseringen henvendte seg til morens advokat med anmodning om intervju på bakgrunn av en detaljert redegjørelse om hva man hadde til hensikt å publisere. Anmodningen ble avslått. Selve presentasjonen fremstår som dempet og saklig. Denne bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten gir PFU rom for å utvise skjønn i Lommedalen-saken.

Klageren mener også at Budstikka har brutt Vær Varsom-plakatens pkt. 4,3 om at mediene ikke skal framheve personlige forhold som er saken uvedkommende. Her sikter man trolig til beskrivelser av mor, barn og familieforhold i årene forut for tragedien i Valdres. Avisen vil imidlertid kunne anføre at dette er forhold som moren selv har beskrevet svært detaljert gjennom Gangdals bok.

Pkt. 4,5 i Vær Varsom-plakaten kan bli et sentralt punkt i vurderingen av Budstikkas journalistiske arbeid. Dette er punktet som handler om å unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasjen.

– Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom, heter det i bestemmelsen.

Her kan det muligens anføres at Budstikkas samlede fremstilling av moren kan ha karakter av forhåndsdømming, selv om man er omhyggelig med å understreke at straffeansvaret ikke er endelig avgjort av retten.  Avisen tegner et bilde av moren som i sum kan minne om et karakterdrap,  både når det gjelder merkverdig oppførsel, omsorg og oppfølging av datterens sykdom. Avisen redegjør ikke detaljert for tiltalens innhold, som er begrenset til barnets siste måneder.

13-åringens mor har selv stått fram med navn og bilde i ulike medier og med sin historie i Gangdals bok, som også har datterens navn i sin tittel. Det blir dermed vanskelig å beskylde Budstikka for brudd på barneparagrafen og Vær Varsom-plakatens bestemmelser om indentifisering og bildebruk.

Muligens kan det hevdes at redaksjonen har et selvstendig ansvar for å vurdere konsekvensene som omtalen også har for avdøde barns ettermæle. Dette må imidlertid veies opp mot medienes samfunnsrolle når det gjelder å avdekke kritikkverdige forhold og beskrive det som skjer i samfunnet.

I denne saken er det foreløpig bare Budstikkas journalistikk som skal prøves av Pressens Faglige Utvalg. Ikke TV2s og NRKs, eller dekningen i andre riksmedier.  Og langt i fra Jon Gangdals fremstilling mellom stive permer. Det er et stort paradoks at journalistikk skal vurderes ulikt fra medium til medium. Forlagsbransjen har som kjent lagt forslaget om etisk regelverk langt ned i skuffen etter at temaet sist var oppe i forbindelse med boka som omtalte Anders Behring Breiviks mor.

Her har vi skjønt at Aschehougs Forlag trakk seg fra publiseringen av Gangdals bok. Boken er også insinuerende og spekulativ i sin form. Som erfaren journalist vet Gangdal at han ikke skal trekke konklusjoner for egen regning. Men gjennom å stille flere hundre spørsmål med innganger som «kanskje» og «kan hende» legger han igjen skyld hos lærere, rektorer og småjenter i Lommedalen.

Kan hende hadde Pressens Faglige Utvalg felt ham for nettopp dette.

Se også tidligere bloggpost om denne saken her.