En solskinnshistorie

#SUPERLOKAL: Sjefredaktør og administrerende direktør Jørn-Christian Skoglund står foran en entusiastisk gjeng som lager Trømsøs nye superlokale nettavis. Foto: MARIUS FISKUM, iTROMSØ

TROMSØ (VG) – Det hviler en skjebnens ironi over at Amedia-konsernet holder styremøte på «The Edge» – Tromsøs nye hotellstolthet. På kanten av stupet. Her holder også Polaris-konsernet sitt styremøte nesten samtidig. Mediekonsernene i Norge har varslet samlede kostnadskutt og nedbemanning i mange hundre millioners-klassen.

Det er kanskje ikke tilfeldig at Petter Stordalen setter engelske navn på sine nye hoteller. The Thief i Oslo. The Edge i Tromsø. Utfordringene fra markedet er blitt internasjonale.

Tyven er i følge den snart pensjonerte medieforskeren Sigurd Høst – internett. Dette vederstyggelige redskap som utfordrer lokale papiraviser. I nesten 20 år har han levert årlige rapporter om avisårenes fremgang og motgang. I forbindelse med den siste rapporten uttaler han til Klassekampen at det er avislederne som har snakket ned papiravisen.

– I en gjennomsnittlig norsk lokalavis skjer det ikke mye rundt nettavisa. De har begrenset med både informasjon og diskusjon, sier forskeren. Men snart er det høst. I fjor sank det samlede norske avisopplaget med over fire prosent – eller nesten 200 000 eksemplarer.

Sigurd Høst tar feil. Avisleserne befinner seg allerede i en digital verden. Sigurd Høst anfører at det er et stort problem at Bergens Tidende har forsterket sin nedgang og at ryggraden i det norske avissystemet dermed svekkes.

Høst har kanskje ikke fått med seg at Bergens Tidende la om til en digital publisistisk profil høsten 2013 og at antallet betalende abonnenter nå er høyere enn for et år siden.

Fortsatt finnes det et lite antall norske byer hvor konkurransen mellom mediebedrifter er knallhard. Tromsø er en av disse. Her har Amedia-avisa «Nordlys» utkjempet en veritabel kamp mot byrivalen «Tromsø» i mange år. På 80-tallet var jeg med da VG kjøpte Tromsøs underdog-avis og ville utfordre Ap-avisa Nordlys.

Sammen med sjefredaktør Andreas Norland reiste jeg til Tromsø og drakk Mackøl og spiste måsegg. Vi ville inspirere bladet «Tromsø» med VGs avis-suksess og lage en frekk og populær bytabloid. Men vi lykkes ikke.

Nå har gjengen i den nedlagte lastebilhallen i Strandveien i Tromsø bestemt seg for å gjøre et nytt forsøk. Og etter mitt besøk i Tromsø i forrige uke har jeg endelig en solskinnshistorie å fortelle fra midnattsolens land:

For åtte måneder siden satset «iTromsø» alt på å utfordre konkurrenten digitalt. Alt fokus i mediehuset ble satt på digital publisering og på digitalt salg. Alt stoff skal publiseres umiddelbart digitalt. Resultatene må være forbløffende for konkurrenten Nordlys.

I løpet av få måneder har «iTromsø» passert VG i digital dekning i byen, og puster nå virkelig rivalen «Nordlys» i nakken. På ukentlig basis er det nå bare en prosent som skiller de to konkurrentene i ukentlig dekning.

«iTromsø» har aldri vært større. Fra en by med 70 000 innbyggere oppnår mediehuset nå på ukebasis mellom 150- og 200 000 unike brukere. Dagstallet ligger i snitt på 38 800 brukere eller 54 prosent av tromsøværingene. En undersøkelse viser at «iTromsø» moser konkurrenten på spørsmål om avisens innhold oppleves som viktig for folk i byen.

Satsingen er superlokal og umiddelbar. Antallet daglige oppdateringer på nettsiden er det siste året økt fra 25 til 60. Avisen har 16 500 venner på Facebook og produserer opptil 150 videoinnslag i måneden. Hittil i år har TV-innslagene på nettet hatt 850 000 visninger.

Jeg ble imponert over et innovativt og lokalt mediehus som hver dag bygger sin selvtillit. Uten å røpe for mye vil jeg si at innsatsen også avspeiles i de kommersielle resultatene. Veksten i digitalt annonsesalg må oppleves som inspirerende; tre ganger høyere enn for et år siden.

Den nordnorske tonen er gjerne røff. Mediehusets ledelse nekter konsekvent å omtale konkurrenten ved navn. I denne landsdelen hvor det er helt legalt å omtale en polititjenestemann som «hestkuk», mangler det heller ikke på friske karakteristikker i kampen mellom mediehus.

– Vi kaller konkurrenten for «Amedía», for da høres det ut som en kjønnssykdom, sa en av utfordrerne til oss i forbifarten..

 

*)Artikkelforfatteren er styremedlem i Bergens Tidende og leder av konsernstyret i Polaris Media som eier «iTromsø».

 

Og slik beskriver Nordlys konkurransen mellom mediehusene I Tromsø.

Hoder for journalistikk

De to siste ukene har jeg lurt på om jeg skal søke om medlemskap i NONA – organisasjonen for norske netthoder – bare for å sjekke om jeg er kvalifisert til opptak. Om jeg har såkalt «digital kompetanse», eller om jeg er moden for den journalistiske skraphaugen.

Sannsynligheten for sistnevnte skjebne er overhengende. Jeg er rusten. Skriver i Word. Kommuniserer riktignok via Twitter. Gidder ikke bruke halve dagen på Facebook, Snapchat og Instagram. Jakter ikke ny jobb gjennom LinkedIN. Men jeg har nettbank, Altinn og digital konto i reisebyrået.

Jeg er journalist, for pokker. Av den gamle sorten, som ennå kan kjenne lukten av en god historie. Og hadde jeg ikke hatt en relativt trygg nødhavn i en konsernadministrasjon, så kunne også jeg blitt gjenstand for nettoverhodenes kompetansekartlegging.

NONA (Norwegian News Online Association) består av noen hundre medlemmer, og er et bransjenettverk for folk som jobber med å utvikle nettmedier i Norge. 77 prosent av de som svarte i deres egen undersøkelse nylig, mente at manglende digital kompetanse er en oppsigelsesgrunn når medieselskapene nå nedbemanner. Arne H. Krumsvik, ved Senter for tverrfaglig medieforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus, var ansvarlig for undersøkelsen.

Undersøkelsen fremkalte rasende reaksjoner i Amedia-konsernet som skal nedbemanne med flere hundre journalistårsverk.

-Overraskende og trist. Dette illustrerer en enøyd innstilling til journalistikk, sa lederen for Norsk Journalistlag, Thomas Spence, til sin egen medlemsavis. Netthodenes overhode, Ingeborg Volan, som er spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, var ikke like overrasket.

I forbindelse med netthodenes årlige samling erklærte Aftenpostens nye sjefredaktør Espen Egil Hansen at «for første gang er det ikke alltid sånn at de eldste har kompetanse de yngre skal lære av».

Selvsagt er det også motsatt. Men hva er egentlig «digital kompetanse»? Av Aftenpostens nye sjef fikk jeg en gang følgende svar:

– Det er at du har jobbet i en nettredaksjon.

Dermed var jeg altså diskvalifisert.

Når jeg nå i blant lar meg intervjue av et netthode, kan jeg høre den klaprende lyden av tastaturet gjennom telefonen. Det er alltid telefonen. Og jeg nærer ingen frykt for at det jeg sier ikke skal bli korrekt gjengitt. Det som opptar meg er spørsmålene som stilles. De er ofte ledende og tar snarere sikte på å få bekreftet forutinntatte holdninger enn å få forløse ny informasjon.

Selvsagt er dagens undersøkende journalistikk avhengig at gode digitale ferdigheter, tilstedeværelse i sosiale medier og evne til å analysere store mengder data. Men det som virkelig skiller gode fra dårlige journalister er evnen til å spørre og til å skrive. Til å se ukjente sammenhenger med en trenet kritisk blikk. Er vi i ferd med å legge litt for liten vekt på dette?

Da jeg startet min journalistkarriere i 1975 fikk jeg et godt råd av en eldre kollega: Gå til arkivet og sett deg ned for å lese redaksjonssjefens reportasjer fra hurtigruteskipet St. Svithuns dramatiske forlis på havstykket Folla i 1962. Det var fantastiske beretninger, basert på faktiske opplysninger, intervjuer med overlevende og skildring av egne observasjoner. Disse timene i arkivet ble aldri en bortkastet lærdom.

I dag er det dessverre slik at for få netthoder lærer av tilstedeværelse på åstedet for hendelser. Eller bygger erfaring gjennom å snakke med mennesker om vanskelige ting ansikt til ansikt. Utvikler språket som formidlingsform. Alt handler om å få orden på «feeden», som det nå heter på godt norsk.

Da jeg startet i VG i 1979, hadde Knut Haavik bygget opp avisens berømte utrykningsavdeling. Det var navnet på nyhetsredaksjonen – reportasjeavdelingen. Pass og penger lå i skuffen – alt handlet om å komme raskest mulig ut til begivenhetene. Nå handler det mer om å samle sammen alt som kommer gjennom sosiale medier så raskt som mulig. Det eneste som rykker i en gammel journalistskrott nå er vel i foten.

Denne helgen var jeg invitert til et festlig lag av tilårskomne venner, under det lett ironiske motto «Alt-var-bedre-før-festivalen». Jeg måtte dessverre melde avbud.

Gjest i løvens hule

DET HVITE HUS: NRKs hovedkvarter på Marienlyst inneholder «Noe for alle. Alltid». Nå skal skal rammene for statlig medievirksomhet gjennomgås kritisk. Foto: MAGNAR KIRKNES

MARIENLYST (VG) – Jeg følte meg som en gjest i løvens hule. Omgitt av 500 NRK-ansatte skulle jeg begrunne behovet for å snevre inn statens rolle som kringkaster. Forklare hvorfor det er et demokratisk problem at statlig virksomhet okkuperer rom og behov i samfunnet som privat, kommersiell virksomhet kan fylle på en utmerket måte.

Sist torsdag var jeg invitert til debatt på NRKs årlige fagdag om Regjeringens bebudede stortingsmelding om rammer og finansiering av Statens kringkastingsvirksomhet. Problemet var at tilhørerne ikke betrakter seg som statsansatte, men som uavhengige og kritiske utøvere av samfunnsnyttig journalistikk.

NRK nyter en usedvanlig sterk og populær posisjon i Norges befolkning. Til og med den økende tvangsfinansiering gjennom lisensavgiften nyter oppsiktsvekkende bred støtte i Norge. Ikke blant ungdommen riktignok, men hos det alderstegne norske TV- og radiopublikum.

Likevel dreier debatten seg om hvilken rolle Statens Medier skal spille i vårt stadig mer digitale samfunn i det 21. århundre. Den rollen er i dag noe ganske annet enn i 1930-årene eller i etterkrigstiden fram mot 1980-årene.

Den prinsipielle begrunnelse for Statens Medier i dag må være knyttet til at NRK dekker et behov som private aktører ellers ikke kan eller vil fylle. Dette synspunktet står i skarp kontrast til NRK-ledelsen og rødgrønne politikeres oppfatning av at NRK skal levere «Noe for alle. Alltid». Den eksisterende ramme for NRKs virksomhet er så vid at den statlige medieinstitusjonen i praksis kan gjøre akkurat som den selv vil.

Derfor er det et sterkt behov for å definere allmennkringkasterbegrepet og NRK-plakaten på nytt. Dette har igjen nær sammenheng med finansieringsmodellen for Statens Medier. Hvis tvungen lisensavgift skal forsvares i fremtiden må rammen for NRKs virksomhet trimmes. Hvis NRK skal være noe for alle – alltid, bør virksomheten privatiseres. Det siste er neppe et sannsynlig resultat av debatten.

Allerede neste uke er medietoppene i Norge invitert av kulturministeren til å levere sine første innspill til arbeidet med en ny stortingsmelding om NRKs virksomhet. I Norge har vi et styringssystem for Statens Medier som selv Vladimir Putin kunne være stolt av. Kulturministeren er både premissleverandør for mediepolitikken og generalforsamling for NRK. Mye taler for at driftsansvaret bør legges til et annet departement, f. eks. Næringsdepartementet.

Selv leder jeg et utvalg i Mediebedriftenes Landsforening (MBL) som skal levere forslag til uttalelse overfor de som arbeider med stortingsmeldingen. I MBL er vi bekymret over at NRK vil bruke lisensen til å finansiere gratis nettaviser i konkurranse med de betalte nettavisene til lokale og regionale mediehus over hele Norge. I dag ser vi helt tydelige tegn til at NRK ønsker å gjøre dette, og det er fullstendig uakseptabelt at Staten bidrar til finansieringen av slik konkurranse.

De aller fleste europeiske land har vedtatt klare begrensninger for statlig intervensjon i mediemarkedet på denne måten. I Tyskland er det etablert lovgivning som skal hindre lisensfinansiert kringkasting fra å etablere «presselignende tilbud». Sjefen for Sveriges Radio, Cilla Benkö, opplyste under NRKs fagdag at deres nettsted utelukkende lenker til avishusenes innhold, slik at annonseinntektene forblir hos de originale innholdsprodusentene. En slik tanke har hittil virket helt fremmed for NRK.

Mens norske lokale og regionale mediehus tvinges til omfattende kostnadskutt, effektivisering og nedbemanning, har NRK est i størrelse som en gjærbolledeig i sommervarmen. NRK har de siste åtte årene økt antall ansatte med over 400 medarbeidere, mange av dem i de nettbaserte tjenestene. Få statlige kringkastere i Europa kan vise til en like sterk økning av lisensinntektene som NRK i samme periode. Snart har NRK flere medlemmer av Norsk Journalistlag enn både Schibsted og Amedia til sammen.

Rett nok utfordres både NRK og avishusene av globale markedskrefter med Google og Facebook i spissen. Men norske avishus, som ønsker å utvikle betalte digitale nyhetstjenester, risikerer å havne i en dobbel skvis – mellom statsfinansierte og googlifiserte nettsatsinger. Det kan vi ikke risikere.

Det populære NRK står for kvalitet og troverdighet i det norske medielandskapet, men er på lengere sikt helt avhengig av demokratisk legitimitet. Journalister på statslønn bør også innse dette, og NRKs ledelse bør se behovet for at vi i Norge får et bredt mediepolitisk forlik som gir langsiktig spillerom for både offentlig og privat finansiert journalistikk.

Som takk for dette bidraget til debatten på fagdagen fikk jeg en digital radio. Endelig et fornuftig digitalt utspill fra NRKs side.

Knockout fra sosiale medier

PÅ FØRSTESIDEN: Jill Abramson via Instagram til New York Posts førsteside. Hun fikk sparken fra redaktørkrakken i avisen som kalles «Den grå Damen» – The New York Times.

The New York Times digitale vekst med 800 000 nye abonnenter viste seg å være en suksesshistorie med modifikasjoner. Sjefredaktør Jill Abramson ble for et par uker siden slått knockout av trusselen fra sosiale medier. Hun fikk sparken og måtte gå på dagen.

Dagen etter ble en 96 sider lang internrapport om behovene for innovasjon lekket fra avishuset på Manhattan. Rapporten påpeker en katastrofal mangel på evne til å ta utfordringen fra sosiale medier som Facebook, LinkedIN og Twitter på alvor.

Med i gruppen som har skrevet rapporten var sønnen til mediehusets mektige eier Arthur Sulzberger jr.

Jill Abramsom var som sunket i jorden, men dukket senere opp på førstesiden til The New York Post. Avbildet i et boksestudio hvor hun slo løs på svart sandsekk. Paradoksalt nok var bildet delt med offentligheten av hennes egen datter – på Instagram.

Senere i uken talte hun til studentene på sitt gamle universitet om hvordan det er å bli dumpet som kvinne: Du må slå tilbake, og vise dem hva du er laget av, var budskapet.

New York Times meritterte mediekommentator David Carr kalte det hastig sammenkalte møtet i redaksjonen, hvor aviseieren annonserte Abramsons avgang, for «surrealistisk». Han har vært vitne til flere dramatiske oppgjør i avishuset, men ingenting kunne måle seg med dette.

Det ble spekulert i at Jill Abramson var underbetalt (525 000 dollar) i forhold til sine mannlige forgjengere, og at eieren mislikte hennes direkte stil. De senere år har flere av verdens ledende aviser fått kvinnelige toppsjefer, men de har gått av i tur og orden. Franske Le Mondes redaktør, Natalie Nougayrède, gikk av for noen uker siden etter en tøff maktkamp i avishuset. Hennes forgjenger, Sylvie Kauffman, holdt ut bare et år i stillingen. I australske Sydney Morning Herald, ga avisens første kvinnelige sjefredaktør, Amanda Wilson, opp etter 18 måneder i jobben.

Kvinnen som innførte den vellykkede betalingsmuren i New York Times, CEO Janet Robinson, måtte forlate sin stilling i fjor. Hun gikk under kallenavnet «barnepiken»…

Det er urimelig å si at jobben med å lede en nyhetsorganisasjon 24 timer i døgnet, syv dager i uka, krever sin mann. Det er likevel et godt spørsmål om aviseierne legger forholdene godt nok til rette for at kvinner skal lykkes i jobben.

Også i Skandinavia har det vært «kvinnefall» fra redaktørkrakkene. For noen få år siden hadde både Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagsavisen og Svenska Dagbladet kvinnelige sjefer. Nå er de alle borte. Beror dette på en tilfeldighet?

Når det gjelder Jill Abramson heller de fleste observatører nå til at avgangen skyldes manglende evne til innovasjon og nytenkning. Avisen stoler fortsatt på at den klassiske førstesiden – i print eller digitalt – skal tiltrekke seg lesernes oppmerksomhet. Men førstesiden er snart død. Kvalitetsjournalistikk og innhold med underholdningsverdi deles i stadig høyere tempo gjennom sosiale medier. De klassiske avishusene har ingen tradisjon for dette.

Et godt eksempel er BuzzFeed, som har vokst til 135 millioner brukere over hele verden siden 2006. Nettstedet er kjent for sine lister med dyrehistorier og underholdende quizzer. Hittil har nettstedet publisert 22 500 historier om katter og 11 700 artikler om politikk. Sistnevnte kategori i løpet av de siste par årene.

For et par uker siden hørte jeg selskapets internasjonale visepresident Scott Lamb i San Francisco: – Vi er «The bored at work network», sa Lamb. Nettstedet publiserer redaksjonelle og kommersielle artikler som underholder og engasjerer. Hele 75 prosent av trafikken kommer fra sosiale medier.

Fenomenet BuzzFeed preger stadig mediekonferanser verden over. For en uke siden var Mark Schoofs gjest på Schibsted Journalism Awards i Oslo. Han leder nettstedets avdeling for undersøkende og avslørende journalistikk som er under oppbygning. Schoofs har rekruttert et knippe på 6 prisbelønte journalister og 3 dataeksperter som vil slippe sitt første store scoop om tre uker.

Mark Scoofs er en Pulitzer-vinner av den gamle skolen. Klassisk journalistikk vil overleve bare den er så god at folk vil dele den, sier han. Snart vil kanskje også annonseinntektene følge med de beste sakene. Mediehusene må snarest ta nye grep om de sosiale mediene – redaksjonelt og kommersielt.

For som Nils Arne Eggen har sagt: There is hope in a hanging snore…