Barn i nyhetene

TO SIDER AV SAMME SAK: Lokalavisen Budstikka og boken «Angelica – en varslet tragedie» beskriver to høyst ulike versjoner av bakgrunnen for det tragiske dødsfallet i Valdres hvor en 13-åring ble funnet død nyttårsaften. En mobbehistorie med små barn i sentrum for oppmerksomheten.

Et av de vanskeligste presseetiske spørsmål er omtalen av barn som på en eller annen måte er berørt av konflikter i samfunnet. Ofte kan det dreie seg om familiekonflikter, men det kan også dreie seg om svikt i offentlig omsorg eller straffesaker.

Eller som i den tragiske historien om 13-åringen fra Lommedalen i Bærum som ble funnet død i en hytte i Valdres etter å ha slitt med spisevegring. Moren skal møte i retten 24. april tiltalt for grov omsorgssvikt. I sitt forsvar har hun gjennom media kastet beskyldninger om mobbing av datteren mot barn ved flere skoler i kommunen.

Sist onsdag lanserte Jon Gangdal sin bok «Angelica – en varslet tragedie», hvor morens beskyldninger mot en gruppe småjenter ved Gullhaug barneskole gjentas i rikt monn. I følge forfatteren skal det dreie seg om såkalt «usynlig mobbing» fra seks- til niårsalderen og som senere ble en forklarende faktor for jentas sykdom og død.

Gullhaug-jentenes foreldre skal ha reagert sterkt på beskyldningene og skal ha forsøkt å få Aschehoug til å stanse bokutgivelsen. Forlaget trakk seg i alle fall fra utgivelsen og boken publiseres nå av et mindre forlag, Prego Mobile.

Debatten om mulige årsaksforhold skal ha gått høyt i det vesle lokalmiljøet siden dødsfallet nyttårsaften 2015. Morens påstander ble først publisert i TV2, NRK og VG, men også i Lokalavisen Budstikka.

18. november ble saken gjenstand for et ti siders dokument i Budstikka, som forteller «Den andre historien». Her imøtegås morens forklaringer om mobbing av både Bærum kommune, skolene og av anonyme kilder, som man formoder er Gullhaug-jentenes foreldre.

KRITISK: Ansvarlig redaktør Kjersti Sortland retter søkelyset mot medias dekning av mobbesaken fra Lommedalen og må selv svare på klage til Pressens Faglige Utvalg. Foto: PRIVAT

Dokumentet ble ledsaget av en tosiders  kommentarartikkel av ansvarlig redaktør Kjersti Sortland som gir sine pressekolleger i TV2 og NRK det glatte lag for å kaste skyld mot småjentene fra Gullhaug.

Budstikkas engasjement har utløst heftig debatt, og avisen ble i forrige uke klaget inn for sin omtale av 13-åringens mor og hennes avdøde datter.  Skriftlig samtykke i klagen må i tilfelle innhentes fra moren. Dermed havner trolig denne interessante presseetiske saken på bordet til Pressens Faglige Utvalg (PFU), allerede før straffesaken mot moren blir innledet i Gjøvik Tingrett 24. april.

I motsetning til presseomtale blir bøkers innhold ikke gjenstand for etiske vurderinger i noe klageorgan. Et forslag om å innføre en slags Vær Varsom-plakat for bokutgivelser ble lagt trygt ned i forlagenes nederste skuff for et par år siden, da spørsmålet  ble aktualisert gjennom boken om moren til Anders Behring Breivik.

I Norsk Presseforbunds Vær Varsom-plakat er det inntatt flere retningslinjer for omtalen av barn som skal være retningsgivende for redaksjonenes arbeid. De viktigste fremgår av den såkalte «barneparagrafen», pkt. 4.8, som lyder slik:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Første setning i bestemmelsen kommer til å stå helt sentralt i enhver bedømmelse av journalistikken i denne tragiske saken. Mediene plikter å ta hensyn til konsekvensene som omtalen kan ha for barna.

Klagen mot Budstikkas dokument gjelder påståtte brudd mot tre av punktene i Vær Varsom-plakaten: Pkt. 3.2 ,4.5 og 4.8.

Pkt. 3.2 pålegger mediene å være kritiske i valg av kilder og kontrollere at alle opplysninger er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Spesiell aktsomhet skal utvises ved behandling av informasjon fra anonyme kilder.

Umiddelbart kan det se ut som om Budstikkas journalister har utført et usedvanlig grundig stykke arbeid, på grunnlag av et bredt utvalg av åpne kilder. Kommunen har åpenbart sett seg lei på alle beskyldninger som moren har fremsatt mot skole-, helsevesen og barnevern. Representanter for skolevesen er fristilt fra sin taushetsplikt og redegjør detaljert for sine vurderinger av jentas skolesituasjon, tiltak og anklagene mot venninner.

I tillegg refereres mye dokumentasjon, bl.a. fra Fylkesmannens gransking av saken, hvor det ikke er påvist langvarig mobbing/utestengelse ved Gullhaug skole og hvor de fleste etaters oppfølging av jentas situasjon får godkjent-stempel. Anonyme kilder er stort sett benyttet for å verne om de påståtte mobbernes identitet.

Moren har ikke benyttet seg av sin rett til å kommentere saken slik den fremstilles i Budstikkas dokument.

Et sentralt spørsmål i den presseetiske vurderingen blir likevel om 13-åringens mor forhåndsdømmes i den samlede fremstilling som dokumentet gir av alle hennes handlinger og holdninger i sakens anledning. Det er ikke tvil om at fremstillingen tegner et bilde av moren som mange foreldre vil finne underlig.

Pkt. 4.5 i Vær Varsom-plakaten slår fast at medier skal unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Videre skal man gjøre det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, siktet eller tiltalt person først er avgjort ved rettskraftig dom.

Spørsmålet kan nå bli hvorvidt Budstikkas samlede fremstilling kan oppfattes som forhåndsdømmende, selv om  de enkelte elementene i dokumentet tar forbehold, bygger på formelle dokumenter og er grundig sjekket av journalistene. Jeg har vært bort i saker tidligere hvor PFU har nærmet seg en slik vurdering.

Jeg har derimot større problemer med å se hvordan «barneparagrafen» pkt. 4.8 skal komme til anvendelse for PFUs vurdering av Budstikkas dokument.

Vær Varsom-plakaten inneholder også et annet interessant element som Budstikka her forsøker å leve opp til. Plakatens pkt. 1.4 slår fast at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Samtidig er det pressens plikt å rette et kritisk søkelys mot hvordan andre medier fyller sin samfunnsrolle.

Her er Budstikkas ansvarlige redaktør inne på et riktig spor når hun avdekker hvordan særlig TV2 og NRK uten forbehold peker på noen lett identifiserbare småjenter ved Gullhaug barneskole som mobbere. Jeg er forundret over at journalister i riksdekkende medier ikke lærer seg å formulere seg med forbehold i slike saker.

«TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga førte til spiseforstyrrelser», meldte kanalens reporter, ifølge Budstikka.

Med enda større vantro leser jeg kommentarene til TV2s nye nyhetsredaktør og reportasjeleder på saken:

– Noen ganger er enkeltsakers konsekvenser viktigere å ta hensyn til enn tredjepart, mener nyhetsredaktør Karianne Solbrække.

«Vi hadde informasjon om at det dreide seg om blikk, kommentarer og episoder som andre kanskje ikke vil oppfatte som mobbing, men som hun og andre oppfattet som mobbing», sier TV2s redaksjonssjef Hanne Taalesen i Budstikkas dokument.

I følge Taalesen bygget TV2 på kilder som man med sikkerhet kunne stole på og som aldri hadde hatt noen rolle i saken.

Kildene var anonyme. Hittil har granskningen gitt et mer nyansert bilde av saken. Jeg blir matt. Det er bra at Budstikka gir leserne et nytt perspektiv på historien. Virkeligheten har som regel minst to sider.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har vært opptatt av det samme perspektivet, og har foreslått at Norsk Presseforbund bør oppnevne en egen granskning av Lommedalen-saken. Jeg synes ikke denne saken har format til en egen granskning, men det hadde vært interessant å høre PFUs vurderinger av sakens to sider. Gullhaug-foreldrene var på et tidspunkt i kontakt med PFUs sekretariat, men henvendelsen har hittil ikke resultert i noen konkret klage mot TV-kanalene. Hvis klagen kommer nå, etter at saken har fått fornyet oppmerksomhet, burde man kanskje overveie å gjøre et unntak fra PFUs normale foreldelsesfrist på seks måneder slik vedtektene åpner for. Alternativt kan også generalsekretæren i Norsk Presseforbund be utvalget vurdere de prinsipielle spørsmål som omtalen av de påståtte mobberne reiser.

Moren har gjort et poeng av å sammenligne sin situasjon med VGs prisbelønte fortelling om Odins tragiske skjebne. Mobbeofferet tok sitt eget liv etter at skolen unnlot å lytte til morens bønn om hjelp. Denne saken har imidlertid flere ulikheter med Lommedalen-historien.

Det er likevel interessant å lese VGs redegjørelse for de presseetiske vurderingene som ble gjort i forbindelse med reportasjen om Odin. Av avisens metoderapport til stiftelsen SKUP fremgår det bl.a.:

«De som mobbet Odin var bare barn, og mobbingen hadde skjedd relativt nært i tid. Vi var derfor opptatt av å omtale mobbingen på en mest mulig skånsom måte. Vi var bestemte på at saken ikke skulle handle om barna som mobbet og at vi ikke skulle fordele skyld.

Vi la oss derfor på en linje der vi ikke skrev hvor mange elever som var involvert i mobbingen, hvilken klasse de gikk eller hvorvidt det var noen som mobbet Odin mer enn andre. I den grad vi brukte eksempler på hvordan mobbingen hadde utartet seg, forsøkte vi å bruke en dempet og passiv uttrykksform.

Disse føringene førte til at vi lot være å sitere flere av foreldrenes e-poster.»

I Lommedalen handlet det om barn som ikke en gang ante at de hadde deltatt i noe som kunne oppfattes som mobbing.

PFU har også tidligere behandlet saker om mobbing. Helgelands Blad ble i 2011 «frifunnet» i en klagesak som gjald omtalen av de som sto bak mobbingen av en gutt. Utvalget la vekt på at mobberne var tilfredsstillende anonymisert og at det dreide seg om ungdommer i videregående skole. Men det er interessant at PFU mener bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.8 skal stå sterkere jo yngre det omtalte barnet er.

Både i Budstikkas dokument og Jon Gangdals bok er man omhyggelige med å presisere at straffeskyld ikke er konstatert for moren i Lommedalen-saken, og at dette er noe retten skal ta endelig stilling til.

Gangdal er opptatt av å sette 13-åringens oppfatning av eget liv i sentrum for oppmerksomheten. For å kunne gjøre dette bygger han på moren og hennes nærmeste familie som hovedkilder. Boken inneholder en rekke sitater fra morens notater og dagbøker. Selv om forfatteren sier at bare voksne har ansvar for 13-åringens triste skjebne, veltes skyld over på jentene som gikk sammen med henne på barneskolen.

Det dreier seg om tilforlatelige ord, blikk og handlinger som de færreste vil oppfatte som mobbing. Det avgjørende er hvordan jenta og hennes mor tolker hendelser i hverdagen. Det forfatteren kaller «usynlig mobbing», og som er basert på helt subjektive oppfatninger.

Boken inneholder også mye systemkritikk, fremfor alt rettet mot Bærum kommunes praksis når det gjelder å løse jentekonflikter på «lavest mulig nivå» i skolevesenet. Også skolenes manglende evne til å iverksette enkeltvedtak i mobbesaker, blir påpekt. Jon Gangdal er opptatt av Djupedal-utvalgets forslag om å legge barns subjektive oppfatning til grunn for mobbesaker, noe Regjeringen ikke har fulgt opp senere.

Boken fremstår som spekulerende i årsakssammenhenger og motiver. Fordi det er vanskelig å konstatere noe som helst, fremstilles 13-åringens skjebnehistorie gjennom hundrevis av spørsmål, hvor man kun kan ane forfatterens svar slik de blir hengende i løse lufta.

Slakteferdige melkekuer i media

OPPDRAGET UTFØRT: Anette Novak overleverer den 538 sider lange Medieutredningen til Sveriges Kulturminister Alica Bah Khunke. Interessant lesning også for norske medieutredere.(Skjermdump fra Regjeringskansliets hjemmeside).

Mer eller mindre synkront står de tre skandinaviske land samtidig overfor store omlegginger av mediestøtten og Public Service. Det er på tide å redefinere Statens rolle i mediebransjen og kvitte seg med hellige, slakteferdige melkekuer i det gamle medieregimet.

De siste dagene er det lagt fram svære medieutredninger i Danmark og Sverige, mens Åmås-utvalget går inn i sluttfasen av arbeidet med den norske medieutredningen, som skal foreligge 1. mars neste år.

Felles for alle utredningene synes å være at de peker på behovet for nye utredninger av delspørsmål. It´s a never ending story. Endringene i mediebransjen skjer så raskt at utvalgene som skal komme med forslag til nye rammevilkår risikerer å fremme løsninger som allerede er i ferd med å gå ut på dato.

Felles for situasjonen i både Danmark, Sverige og Norge er at den statsfinansierte Public Service-modellen er kommet under kraftig press. Dels fordi den utfordrer private medier digitalt, men også fordi man av prinsipielle grunner ønsker armlengdes avstand mellom media og Staten. Dessuten er finansieringsmodellen – lisensavgiften – blitt svært umoderne.

Samtidig skal pressestøtten revideres i både Norge og Sverige. Det er på tide å kvitte seg med ordninger og kriterier som stort sett har virket uendret de siste 40 år og som i hovedsak har holdt liv i de samme avisene.

Mens den norske medieutredningen skjer i regi av et bredt sammensatt utvalg  (hvor nesten alle særinteressene er representert) under ledelse av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, består den svenske medieutredningen av én person – Anette Novak, tidligere journalist og lokalavisredaktør. Mandag fremmet hun Medieutredningens forslag til en «grenseoverskridende mediepolitikk».

 Utredningen er mest konkret når det gjelder endringene av pressestøtten, som heretter skal hete mediestøtten. Ordningen med driftsstøtte endres til en produksjonsstøtte, som kan omfatte alle innholds- og publiseringsformer. Dermed inkluderes både digitale nyhetsmedier, gratisaviser og billedbyråer. Men det skal stilles strengere krav til allmenne nyhetsmedier som produserer kvalitativt og journalistisk innhold. Det er et krav at 60 prosent av innholdet skal være redaksjonelt materiale.

Den økonomiske rammen for mediestøtten skal økes gradvis med totalt 165 millioner kroner, slik at den i 2020 når 732,1 millioner kroner. Den nye støtteordningen skal gjelde fra 1. Januar 2018. Der er aktuelt å innføre et tak på mediestøtte på 25 millioner kroner for et foretak. Ordningen betegnes som et «dødskyss» til de siste nummer to-avisene.

Støtten skal ikke lenger beregnes ut fra betalt opplag, men på grunnlag av mediets kostnader. Det er et absolutt krav at mediet har ansvarlig redaktør. Utredningen foreslår å gi ekstra støtte til dekning av kommuner som savner journalistisk nærvær og overvåkning.  Det kan også gis ekstra støtte til satsinger som gjør medier mer tilgjengelige for brukere med nedsatt funksjonsevne. Nystartede medier og medier som retter seg mot minoriteter skal ha en lavere terskel for å oppnå støtte.

Det mest overraskende ved forslaget til ny mediestøtteordning er at støtten skal tildeles gjennom en mediestøttenemnd, hvor medlemmene er utpekt av mediebransjen selv. Dette for at å tilstrebe uavhengighet av Staten og hindre detaljstyring fra Riksdagen. Nemndas medlemmer skal ha et personlig mandat  og ikke representere medieforetak eller bransjeorganisasjoner.

Et kontroversielt element i den nye ordningen er mediestøtten bare kan gis til medier som anses å respektere menneskenes likeverd og de demokratiske grunnverdiene. Medier som representerer ekstreme holdninger skal altså kunne utelukkes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av innholdet. Et stort paradoks, vil nok sterke tilhengere av ytringsfrihet mene.

Dagspressens inntekter i Sverige er redusert fra 19,2 milliarder kroner i 2011 til 16,8 milliarder i 2015. I samme tidsrom er antallet journalister redusert fra 5 200 til 3 900. For avisene er det et illevarslende tegn at nesten halvparten av svenskene benytter seg av sosiale medier som Facebook for å orientere seg om lokale nyheter. Et optimistisk tegn er at halvparten av Sveriges voksne befolkning nå kan tenke seg å betale for lokale nyheter – kvinner i større grad enn menn.

Noen svenske mediekommentatorer uttrykker skuffelse over at Medieutredningen anbefaler få konkrete løsninger. Den inneholder mest vurderinger og løse idéskisser. Som f. eks. en samordnet, kraftfull og grundig satsing på borgernes mediekunnskap.

Anette Novak anbefaler tre nye utredninger: En for medienes finansiering. En for konkurransereguleringen i mediebransjen. En for Public Service i fremtiden. Hun mener dessuten at myndighetene bør vurdere skjerpet straff for trusler mot journalister, samt at rettighetene til brukere av medier blir sterkere.

Blant idéskissene som vekker størst oppmerksomhet, er forslaget om et fjerde Public Service-selskap, som skal dekke de «hvite flekkene på kartet» – lokalt og regionalt der beslutningsprosessene ikke lenger overvåkes av private medier. Publiseringen av innhold skal skje gjennom andres kanaler, og finansieres offentlig gjennom 6 – 10 prosent av Statens lisensinntekter. Dermed rammes både Sveriges Television, Sveriges Radio og Utbildningsradion indirekte av forslaget.

– Den lokale journalistikken er navet i vårt demokrati. For meg er det like selvfølgelig at det skal finnes en journalist i Värnamo som at det skal finnes politi, sa kulturminister Alice Bah Kuhnke da hun mottok Medieutredningen på mandag. I følge Medieundersøkelsen synes 48 prosent av svenske borgere at de i dag ikke får tilstrekkelig informasjon om viktige lokale hendelser.

Anette Novak anbefaler også at det opprettes et eget investeringsfond for nystartede medieselskaper. Det er et stort behov for å øke innovasjonen innen bransjen. Det er et behov for større åpenhet i offentlig forvaltning, også om de algoritmer som brukes for å betjene borgerne. Novak foreslår å utvikle et eget transparensbarometer som måler disse områdene.

Jeg har ikke rukket å lese alle de 538 sidene i den svenske medieutredningen, men jeg regner det som sikkert at Knut Olav Åmås & co vil gjøre dette når de nå innleder sluttfasen i det tilsvarende norske arbeidet. Problemstillingene når det gjelder mediebransjens rammevilkår er nokså like i de tre skandinaviske landene.

Her i Norge pågår det også en ganske frisk debatt om vilkårene for kommersiell kringkasting og pressestøtten. Kulturminister Linda Hofstad Helleland skal fremme forslag som avgjør TV2s vilkår innen nyttår og når det gjelder pressestøtten ser vi tegn på at bransjealliansen sprekker, nå som alle nyhetsmedier er sikret felles momsvilkår. Dagbladet og resten av Aller-gruppen har utfordret firkløveret som kjemper for evig sugerør i statskassa; Dagsavisen, Nationen, Klassekampen og Vårt Land. Jeg er for min del overbevist om at de såkalte meningsbærende aviser må belage seg på mindre statsstøtte i årene som kommer.

I Danmark ligger det an til litt av et politisk slagsmål rundt rammevilkårene for Public Service kringkasting. Samme dag som svenskene fikk presentert Medieutredningen, lå den statlige Public Service-utredningen på Regjeringens bord. Her skisseres det dramatiske endringer for både Danmarks Radio og dansk TV2, som også eies av Staten.

Utvalget skisserer fem ulike scenarier, hvor to av dem innebærer en fullstendig privatisering av Public Service-tilbudet innen media.  I det første overlates alt til markedet samtidig som offentlig finansiering opphører. De fire institusjonene DR, TV2, TV2-regionene og Radio24syv selges eller nedlegges. I det andre privatiserte alternativ vil  Public Service bestå  gjennom offentlig finansiering av enkeltprogram, serier og nett-tjenester. Eller gjennom et nytt konsesjonssystem for hele kanaler og plattformer.

Det tredje scenariet innebærer at all Public Service konsentreres hos Danmarks Radio. TV2 og Radio25syv selges, mens TV2s regioner legges inn under DR.

I det fjerde scenariet skal Public Service begrenses til kun å ta seg av innhold som de kommersielle kanalene ikke vil levere. Det femte scenariet innebærer at Public Service-rollen fokuseres mer på dansk innhold.

Den danske medieutredningen kommer ikke med direkte anbefalinger, men skisserer to hovedretninger som er tilpasset borgerlig eller rødt flertall i et fremtidig Folketing. Den borgerlige løsningen innebærer salg av TV2 til private investorer, mens TV2-regionene legges inn under Danmarks Radio samtidig som den såkalte «snakkeradioen» Radio24syv avvikles. Radiokanalen koster 90 millioner kroner i året og TV2-regionene kan fristille 510 millioner som kan styrke Danmark Radios regionale virksomhet. Det røde alternativet vil ikke selge TV2, men i stedet styrke Danmarks Radio gjennom forsterket fokus på dansk innhold.

Det populistiske Dansk Folkeparti går inn for at Danmarks Radios budsjett skal kuttes med 25 prosent. Det gjeldende danske medieforliket utløper i 2018.  Danmarks Radios budsjett er nå på 3,7 milliarder kroner.

Medieutredningen vil uansett ha et sterkere fokus på digital tilgjengelighet for alle, overalt og alltid når det gjelder Public Service-tilbudet i Danmark. Det skal være fri tilgang, også når det gjelder arkivmateriale. Fokuset må særlig ivareta behovene til barn og unge. I dag mener 30 prosent av ungdommen at sosiale medier er deres viktigste nyhetskilde, og hvert tiende barn vokser opp i hjem hvor TV-apparatet er kastet på dør.

Samtidig trengs det en forsterket regional nyhetsdekning. Og medieutviklingen bør understøttes av en mer langsiktig strategi for samarbeid mellom Public Service, de kommersielle mediehus og alle offentlige institusjoner. Aktørene må komplettere hverandre på en måte som gir merverdi for alle parter.

Den danske kulturministeren, Bertel Haarder (V),  gikk sist helg hardt ut i en kronikk i Berlingske Tidende hvor han kritiserer Public Service-mediene for å bruke ressurser på aktiviteter som like godt kunne ivaretas av private.

– Danmarks Radio er for dominerende i et presset mediemarked og har spredt seg for tynt ut over mange kanaler og for mange typer innhold, skrev han. I dag består Public Service av seks TV-kanaler, åtte radiokanaler og en enorm hjemmeside på internett – dr.dk.

– Vi får ikke mer eller bedre Public Service bare fordi DR vokser, og slett ikke hvis DR utkonkurrerer private medier, som er like viktige for folkestyret som de offentlige, skrev Haarder.

Like som i Norge handler diskusjonen om å la private produksjonsmiljøer i større grad få ta del av lisenspengene, og at offentlig finansiert kringkasting konsentrerer seg om sin kjerneoppgave. En stor del av diskusjonen handler også om å sikre at Public Service innhold leveres fra andre steder enn hovedstaden.

Her på berget har NRK fortsatt ikke klart å knekke koden for å presentere et nasjonalt nyhetsbilde, som inkluderer viktige hendelser i lokalsamfunn og regioner. Dette skjer på tross av NRKs massive tilstedeværelse i distriktene. Innholdsprofilene på nyhetssendingene til NRK og TV2 er mistenkelig like, med sammenfallende sterk vektlegging av krim som største stoffområde.

NRK tviholder på tesen om at et bredt og populært tilbud er nødvendig for å sikre oppslutning omkring allmennkringkasterens smalere kjerneoppgaver. For å kunne gjøre dette trenger NRK nesten seks milliarder kroner i lisensinntekter – minst. I våre naboland ser vi tegn på at denne knuten gradvis lar seg løsne. Jeg tror det samme vil kunne skje her til lands.

Kjør debatt! eller No Comment?

KONFRONTERER FACEBOOK: Sindre Østgård (t.v.) leder debatten mellom norske redaktører og Patrick Walker fra  Facebook. Fra høyre Espen Egil Hansen, Linda Hofstad Helleland, Monica Lid, jan Thoresen og Walker.

Samtidig som mistilliten til media er økende i mange vestlige demokratier, stenger stadig flere nettaviser kommentarfeltene for ytringer fra leserne. Dette kan umulig være riktig vei å gå for en bransje som anser seg å være demokratiets hovedpulsåre.

Et levende demokrati krever deltagelse. Det skal være en krevende øvelse. Ikke noe som kommer av deg selv. Verken for borgere eller medier.

Hvis mediene overlater til Facebook å styre debatten som egen journalistikk skaper i brede lag av befolkningen, så vil mediehusene svikte sin samfunnsoppgave. Den består nemlig ikke bare i å grave fram viktig informasjon, men også å legge til rette for god debatt. Og uten kontakten med leserne, som debatten skaper, vil journalistikken gradvis forvitre.

Under Norsk Redaktørforenings høstmøte denne uken sto både Facebook og nettdebatten i fokus for oppmerksomheten. Facebooks direktør for mediapartnerskap i Europa, Patrick Walker, skulle svare for den hodeløse sensuren av ikoniske krigsbilder og normale barnefødsler. Han leverte lite konkret, bortsett fra at han i slutten av 1990-årene hadde dekket opptøyer i Indonesia som journalist.

For øvrig forsikret han i generelle ordelag at Facebook ville søke en mer åpen dialog med mediene. Redaktøransvar for innhold ville han ikke høre snakk om. Det må mediene selv ivareta. Facebooks sider skal fortsatt styres av en algoritme som håndterer et par milliarder poster i døgnet. Det står ikke i menneskelig makt å gå inn i en million klager hver dag. Av hensyn til alle mulige himmelretninger og kulturer må støtende innhold fortsatt fjernes. Helst automatisk.

Både Norges statsminister og kulturminister har latt seg opprøre over denne praksisen. Nå fikk Linda Hofstad Helleland sjansen til å stå opp mot giganten, men hun hadde lite konkret å fare med i debatten. Hennes innlegg ville helt sikkert ha unnsluppet Facebooks behov for å sensurere.

Men det går en tråd fra denne debatten over til diskusjonen om hatefulle ytringer som sprer seg som ild i avisenes kommentarfelt. Avisene sliter med å finne ressurser til å moderere kommentarfeltene, publiserer heller artiklene på Facebook og dermed er de kvitt problemet med kvinnehets og innvandrerhat. Tror de.

I Sverige har et stort antall lokalaviser stengt sine kommentarfelt i løpet av det siste året (NT-avisene, VLT og Mittmedia). En av grunnene er også det sterkt voksende antall trusler mot journalister og redaktører. 75 prosent av Sveriges redaktører opplever at dette problemet bare øker.

For et par uker siden stengte Länstidningen i Södertälje (LT) kommentarfeltene og emigrerte til Facebook. Sjefredaktør Olof Carlsson begrunnet sin beslutning på denne måten:

«Da vi innførte kommentarfunksjonen var klimaet annerledes. Tonen en annen… Verken kvaliteten eller antallet individer som kommenterer forsvarer den relativt store arbeidsinnsats som kreves for å moderere og granske våre kommentarfelt. Det er trist, men nødvendig.»

Det er et paradoks at dette skjer i 2016, samme år som Sverige feirer sitt 250 årsjubileum som foregangsnasjon for trykke- og ytringsfrihet. I høst har dessuten ledelsen i Sveriges Television utløst en ganske heftig debatt gjennom å be sine journalister unngå å bruke sendetid på ytringer fra høyreekstreme miljøer.

Å legge lokk på kjelen med meninger som vi ikke liker, har sjelden vist seg vellykket som demokratisk metode. Både i Norge og Sverige har vi sett fatale eksempler på hvordan det kan forsterke hat og motivere ekstreme handlinger. Hatefulle ytringer må først møtes med argumenter og i noen tilfeller redigeres bort eller straffeforfølges.

Første linje i forsvaret mot hat, trusler og vold må ligge i lokalsamfunnet. Her har de lokale mediene en viktig rolle å spille. Vi kan ikke overlate dette ansvaret til algoritmer i Facebook som ingen vet hvem styrer.

Høstmøtet i Norsk Redaktørforening stilte denne uka spørsmål ved om norske redaktører også vil gi opp nettdebatten. Dagbladet har for lengst gått foran og overlatt redaktøransvaret for kommentarene som utløses av egen journalistikk, til Facebook. Avisa har nå 400 000 venner på Facebook og er vel det norske mediet som har gått lengst i retning av å alliere seg med den globale nettgiganten.

– Facebook engasjerer flere yngre mennesker, minoriteter og kvinner. I avisenes kommentarfelt er det nesten ikke kvinner tilstede, fortalte Dagbladets sjef for sosiale medier, Cornelia Kristiansen på høstmøtet.

Nettavisens nyhetsredaktør, Erik Spehansen,  kalte det «en fallitterklæring å gi den folkelige debatten til Facebook». Nettavisen har lansert et helt nytt kommentarsystem, som er utviklet med støtte fra Fritt Ord. Her må deltagerne identifisere seg med bl.a. telefonnummer og en kode som de mottar, tilnærmet likt Bank ID via mobilen. Nettavisen tillater bruk av pseudonym, men redaksjonen skal alltid vite hvem som står bak pseudonymet.

I gjennomsnitt mottar Nettavisen ca. 1600 kommentarer hver dag. Redaktøren modererer selv innleggene sammen med en debattsjef og vaktsjefer. Overvåkningen er i stor grad basert på et varslingssystem. I følge Stephansen påvirkes ikke omfanget av hat og skittkasting særlig mye av faktorer som anonymitet eller fullt navn i kommentarfeltene. Han har en teori om at det dreier seg om 50 – 100 personer som kan ha opptil 50 pseudonymer hver. Verstingene stenges ute i 30 dager, og pr. i dag er 85 personer svartelistet i Nettavisen.

– Trusselen om utestenging virker disiplinerende på debatten, sier Nettavisens nyhetsredaktør. Nå vil han sørge for å få inn flere gode bidragsytere til debatten. En samarbeidsavtale med de politiske ungdomsorganisasjonene om dette skal være underveis.

– Vi tror kommentarfeltene representerer en utvidelse av demokratiet. Men debatten er som en gressplen. Hvis du aldri steller den, så blir den overtatt av ugress.

Jeg er enig med Erik Stephansen i dette. Medienes nye overlevelsesstrategi baserer seg på tettere kontakt – å konnekte som det heter på nynorsk – med publikum. Da virker det rart å skulle overgi nettdebatten som eget innhold genererer, til Facebook.

En annen pussighet er at mange norske nettaviser lar et svensk firma, Interaktiv Säkerhet, stå for modereringen av kommentarfeltene. – Prinsipielt betenkelig og kvalitetsmessig en katastrofe, sier Erik Stephansen. Mens andre medier er godt fornøyd med svenskenes arbeid.

Men det forteller likevel om en bransje som er på vei bort fra sine lesere. Om journalister som snarere intervjuer såkalte eksperter enn oppsøker vanlige mennesker. Om redaktører som setter hensynet til fortjeneste foran samfunnsoppdraget? Og som lar seg begeistre over at algoritmen kan spre mer innhold etter lesernes antatte preferanse?

Under min journalistiske oppvekst i VG lærte jeg om viktigheten av tett kontakt med leserne, noe den daglige «Si det i VG»-siden var et uttrykk for. Her slapp vanlige mennesker til med sine synspunkter i hopetall. I tillegg kom de tusenvis av brev som aldri ble omsatt i trykksverte. Som følge av tips og tett kommunikasjon med leserne fikk redaksjonen en god følelse av hva som rørte seg ute blant folk i det norske samfunnet. En ganske underkjent del av suksessoppskriften.

Men i dag er det mange lokalaviser som har fått erfare hvordan et fåtall lesere kan spre utrolig mye hat gjennom sine ytringer. Det har rammet både politikere, minoriteter og sårbare ungdommer. Sjefredaktør Kjersti Sortland i Asker og Bærums Budstikke erkjenner at for alle praktiske formål er mye av debatten nå flyttet til Facebook. Maniske aktivister som mener at de eier sannheten, dominerer kommentarfeltene slik at vanlige mennesker trekker seg ut.

Mange aviser opplever likevel at det er lettere å få til en god debatt hvis journalistene er tilstede i kommentarfeltene, og særlig hvis debatten handler om allmenngyldige tema som f. eks. samferdsel, boliger og reguleringsplaner.  Det har vist seg vanskelig å få journalister til å gjøre dette. Selv kommentariatets alfahanner og –hunner, skyr kommentarfeltene, samtidig som de mer enn gjerne fortsetter debatten på egne Facebook-sider. Her kan de nemlig sitte i fred og ro og lytte til ekkoet av seg selv.

Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik befinner seg i den «ulykkelige» situasjon at hun er både muslim og kvinne, en utrolig utsatt posisjon for angrep fra trollene på nettet. Denne uken ble en mann i 60-årene straffedømt i Brønnøy tingrett for å ha fremsatt trusler og hatefulle ytringer mot Tajik.

«Jeg vil ha henne skutt. Skuddpremie på 50 kr. utbetales om jeg får tilsendt griseørene hennes. Skal koke muslimsuppe på dem», skrev mannen under en NRK-artikkel på nettet.

For dette klare brudd på Straffelovens §185 ble han dømt til 16 dagers betinget fengsel og 10 000 kroner i bot. Det er viktig at slike forhold politianmeldes, at påtalemyndigheten prioriterer etterforskning og tar ut tiltale, at rettsvesenet idømmer straff for overtramp. Slik vil vi gradvis vinne ytringsfriheten tilbake – også på nettet.

Men det er også behov for å kultivere nettdebatten. Å gjødsle de parsellene som mediene fortsatt holder åpne, slik at ugresset ikke tar overhånd. Dette handler i stor grad om å gjøre nettdebatten bedre. Å løfte fram kvalitet fremfor primitivt hat. Å motivere positive stemmer til å delta. Å gi journalister tid til å være tilstede.

I et forsøk på å slukke hatilden som sprer seg mot innvandrere på nettet forsøker f. eks. Nettavisen å pøse på med sekulære muslimske bloggere. Kanskje vil det være lurt å slippe til flere kvinnelige bloggere også. Det forundrer meg at en del norske mediehus ikke lenger ønske å huse det voksende samfunn av engasjerte bloggere.

Samtidig ser vi at NRK ønsker å engasjere seg sterkere i samfunnsdebatten gjennom nettstedet NRK Ytring. Strengt tatt burde det ikke være en oppgave for Staten å styre folkelig debatt på denne måten, men i dag er det bare NRK og et par andre mediehus som synes å ha tilstrekkelig med ressurser til å håndtere problemene.

I følge debattredaktør Halvor Tretvoll i NRK Ytring er det først og fremst spørsmål knyttet til integrering, kjønn og seksuell legning som fremkaller behov for å regulere ytringsfriheten på nettet. Også for NRK er det svenske selskapet Interaktiv Säkerhet en bunnplanke i overvåkningssystemet, men redaksjonen jobber også mye i kommentarfeltene for å løfte fram ytringer som fortjener oppmerksomhet.

– I papiraviser kunne knapphet på plass virke kvalitetsfremmende. Et knapphetsgode i en digital verden er oppmerksomhet, sier Tretvoll.

Overfor Redaktørforeningens høstmøte la han til at mye interessant ordskifte også skjer på Facebook-tråden, med utgangspunkt i kronikker og blogger på NRK Ytring.

Norsk Redaktørforening vil i høst utarbeide en egen veileder på dette området. Jeg håper denne vil ha som formål å hjelpe mediene til å huse samfunnsnyttig debatt på en god måte. Det  skjer en god del utviklingsarbeid, hvor også algoritmer settes i arbeid for å redigere medienes kommentarfelt på en bedre måte. Et eksempel på dette er Coral-prosjektet i regi av The Washington Post, The New York Times, Mozilla og  Knight-stiftelsen.

TEST DIN STORY: Ethical Journalism Network har utarbeidet en test i fem punkter på flere språk for å hjelpe journalister til å identifisere hatefulle ytringer som bør unngås.

Stiftelsen Ethical Journalism Network arbeider også med et program for å bekjempe hatefulle ytringer i media. Stiftelsen har bl.a. utarbeidet en test i fem punkter som skal hjelpe journalister til å definere hva som rammes av begrepet «hatefulle ytringer».

På flere områder ser vi nå dessuten hvordan medienes etiske regelverk utvides til å omfatte publisering gjennom sosiale medier. For en drøy uke siden ble for første gang en redaksjon felt i Pressens Faglige Utvalg for sin publisering av en nyhetsartikkel via Facebook. Jeg håper at både veiledere og etiske retningslinjer kan utvikles slik at redaksjonene tar større ansvar for holdninger og utviklingstrekk i samfunnet som innholdet deres bidrar til å skape. Ikke mindre.

Den digitale transformasjonen byr altså på helt nye utfordringer for mediene. Svært mange av diskusjonene handler om et dilemma – et veikryss hvor hensynet til åpenhet møter behovet for kontroll. Her trengs det trafikkregulering. Ikke en rundkjøring