Allmenheten i PFU

I oppgjøret mellom Slottet og Se og Hør i Pressens Faglige Utvalg savnet jeg stemmene til ei frisørdame fra Løten eller en drosjesjåfør fra Gol. Det var ganske spesielt å høre på synspunktene til en filosofiprofessor, en ekspert på medisinsk etikk og en urban reklamemaker med tidligere forbindelser til den spanske kongefamilien, som representanter for «allmennheten».

Camilla Serck-Hansen, Reidun Førde og Eva Sannum argumenterte alle for at Se og Hørs publisering av badebilder fra kronprinsfamiliens opphold på kjendisstranda på øya St. Barts i Karibia, var et grovt presseetisk overtramp.

– Det avgjørende blir å vurdere reportasjenes nyhetsverdi og samfunnsmessige betydning, opp mot hvor langt inn i privatsfæren reportasjen går. Utvalgets flertall kan ikke se at den første reportasjen fra St. Barts, med mange fotografier av kronprinsfamilien, inkludert barn, i intime situasjoner i badetøy kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, heter det i flertallsuttalelsen fra PFU.

Her beveger utvalget seg langt i retning av en juridisk definisjon av hvor grensen går for det kongelige privatliv. Allmennhetens representanter i PFU gjør seg til smaksdommere i forhold til begreper som «nyhetsverdi», «samfunnsmessig betydning» og «informasjonsbehov». Det er de samme avgrensningene som gjelder i europeisk rett når prinsippet om ytringsfrihet settes opp mot hensynet til personvern.

PFU gikk lenger i fordømmelsen av Se og Hør enn det sekretariatet med Per Edgar Kokkvold i spissen, var innstilt på. Utvalgets leder, ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, var nemlig svært imøtekommende til argumentene fra «allmennheten», mens Øyvind Brigg (TV2) og Alexander Øystå (Vi Menn) tok dissens i tråd med sekretariatets opprinnelige forslag til uttalelse.

Hilde Haugsgjerd må finne seg i at hennes vurderinger vil stå i en viss kontrast til en god del pressekolleger. Hennes tidligere digitale redaksjonssjef, Christian Fougner – som også har bakgrunn som pressefotograf, formulerte seg i går slik på Twitter: «Kongelige på offentlig badestrand må forvente å bli tatt bilde av. Uansett verdensdel. Ferdig snakka.»

På dette klagepunktet ble PFUs konklusjon er stort nederlag for sjefredaktør Ellen Arnstad i Se og Hør. Utvalgets øvrige vurderinger var stort sett som forventet.

For norsk presse for øvrig blir det ikke helt lett å forholde seg til utvalgets konklusjoner. Kongelige på privat besøk i Telegrafbukta i Tromsø. Skal bladet Nordlys sende ut en fotograf eller ei? Konge på Holmenkolltrikken? Nei, det vil neppe skje igjen.

Våre kongelige ferierer på St. Barts og bildene derfra får vi heller se på i et tysk ukeblad. For de kongelige er helt avhengige av å bli sett på. Paradoksalt nok ble det publisert nye stylede bilder av Mette Marit og Haakon samme dag som PFU behandlet deres klage. Bildene er tatt i anledning deres kommende 40-årsfeiring og skal visstnok gi våre kongelige en ny «look».

Uttalelsen fra PFU kan du lese her.

Kongelig teater i PFU

I dag er det duket for det store oppgjøret mellom Det kongelige slott og kjendisbladet Se og Hør i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Striden gjelder en serie nærgående feriebilder av kronprinsfamilien bl.a. på paradisøya St.Barts i Karibia. Interessen for behandlingen av Slottets klage har vært så stor at sekretariatet i Norsk Presseforbund så seg nødt til å flytte møtet til et hotell i Oslo sentrum.

Når sceneteppet går opp kan forestillingen raskt komme til å arte seg som på et kongelig varietèteater. Blant de som skal behandle klagen er Eva Sannum, som selv var utsatt for innpåslitne paparazzi-fotografer da hun hadde et forhold til den spanske arveprinsen.

Se og Hør har allerede vunnet første runde mot Slottet, etter at PFU nektet å behandle tre påståtte overtramp som man anså foreldet i henhold til vedtektene. Blant disse var den paparazzilignende dekningen av kongeparets familieferie med barn og barnebarn på Korsika og Sardinia sommeren 2012 over 32 sider i bladet. Nå gjenstår det fem konkrete artikler som PFU skal vurdere. En av dem er 14 siders reportasje om kronprinsfamiliens juleferie på St. Barts, som bladet hevder kostet over en halv million kroner. 

Klagen fra Slottet er ført i pennen av hoffsjef Åge Bernhard Grutle. Partene har i vår utvekslet lange «prosess-skriv» om dekningen. I utgangspunktet legger hoffet seg på en nærmest sivilrettslig tone i anklagene, som støttes av en juridisk vurdering av kongelig privatliv fra advokat Kyrre Eggen.

Jeg må innrømme at jeg har svært liten sans for at vi har et kongehus som nå tyr til sivilrettslige argumenter mot folkelige institusjoner og innslag i vårt samfunn. Det kler ikke et privilegert monarki spesielt godt, og en slik linje kan være egnet til å undergrave monarkiets stilling i Norge.

Vår kongelige familie beveger seg på kanten av et stup med betydelig fallhøyde når man sender gjentatte klager til PFU, som er pressens selvdømmeordning. Brorparten av klagene ble denne gang avvist og det eksisterer en risiko for at PFU ikke vil gi kronprinsparet medhold i flere av de gjenstående klagepunkter.

Hoffsjefen gjør et stort poeng av at europeisk rett sikrer også de kongelige en rett til et beskyttet privatliv, ref. den såkalte Caroline-dommen, og at de presseetiske reglene skal være strengere enn jussen på dette område. Slottet ønsker at PFU skal avgi en nærmest prinsipiell bekreftelse på dette, men det kan utvalget vanskelig gjøre. Det ville, som Se og Hør anfører, svekke utvalgets posisjon som pressens selvdømmeorgan.

Et vesentlig poeng i Kyrre Eggens juridiske betenkning er at kongelig privatliv, med ferier og private gjøremål er vernet med mindre det foreligger forhold av «allmenn interesse». Og at man nyter et sterkere vern når medier benytter seg av skjult kamera, telelinser osv. Kongefamilien nyter dessuten en selvstendig beskyttelse mot forfølging og overvåking fra medias side.

Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er forhold av «allmenn interesse» i presseetisk forstand. Det må i hvert fall være gjenstand for en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Se og Hør mener at Slottet her forsøker å tilegne seg en definisjonsmakt over hva som er å anse som forhold av «allmenn interesse». Medienes rettigheter er likevel svakere hvis det dreier seg om innhold som har rent underholdende karakter.

De fleste påstandene om overtramp gjelder brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.3 om å vise respekt for menneskers privatliv. «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende», står det. Slottet viser til at bildene er tatt uten varsel eller samtykke, og at de krenker intimitetssfæren. Se og Hørs ansvarlige redaktør Ellen Arnstad viser til at det er pressens oppgave å gi et mer nyansert bilde av kongefamilien enn de offisielle programmene tillater, og dessuten: På kjendisøya St.Barts kan ingen ha en berettiget forventning om ikke å bli fotografert i det offentlige rom.

Vær Varsom-plakaten inneholder også en bestemmelse om at skjult kamera ikke bør benyttes med mindre det er som ledd i å avdekke forhold av «vesentlig samfunnsmessig betydning». Se og Hør mener at kongefamiliens medlemmer må påregne at de blir fotografert når de beveger seg ute i det offentlige rom. Også plakatens bud om å ta spesielle hensyn overfor barn er en del av klagegrunnlaget.

Det samme gjelder beskyldninger om faktafeil, beskyldninger om pengebruk og tilsvarsrett. Se og Hør har senere rettet noen feil, men partene står steilt mot hverandre når det gjelder pengebruk. Her forsøkte Slottet i vår å få oppnevnt en slags frivillig voldgiftsvurdering, siden man nektet å utlevere opplysninger av privat karakter. Jeg vil si at dokumentasjonsbyrden i dette tilfelle må hvile på bladet som har satt påstandene på trykk, og det kan godt tenkes at PFU feller bladet for brudd på god presseskikk på dette punktet. Det er ikke angitt kilde eller vist dokumentasjon for disse påstandene.

Slottet angriper også Se og Hørs presentasjon av bilder og artikler som «Eksklusivt», noe som indikerer kongefamiliens godkjennelse av oppslagene. Dette er imidlertid en misforstått tolkning av vignettbruken. I klagen kritiseres også bladets bruk av uttalelser og opplysninger som kongelige har gitt til utenlandske publikasjoner. Uttalelsene presenteres som om de er avgitt til Se og Hør eksklusivt. Dette er først og fremst et opphavsrettslig spørsmål, men det eksisterer også presseetiske krav til kildeangivelse.

Det er vel tvilsomt om Se og Hør og Ellen Arnstad kommer helskinnet gjennom morgendagens forestilling, men det kan fort ende med færre åpenbare brudd på god presseskikk enn det Slottet hadde regnet med. Det blir spennende å se om PFU vil legge vekt på omfanget av private bilder i sin vurdering av bestemmelsen om å vise respekt for menneskers privatliv.

Intet nytt fra Papirbredden

OMGITT AV MEKTIGE MENN: Mina Gerhardsen i debatt med konsernsjef Thomas Brunegård i svenske Stampen (t.h.), konsernsjef Rolv Erik Ryssdal i Schibsted, konsernsjef Are Stokstad i Amedia, konsernsjef Steffen Krag i danske Egmont under MBLs årskonferanse i Drammen.
T.v. debattleder Stål Talsnes.
Foto: NILS PETTER DALE

DRAMMEN (VG) – Statssekretær Mina Gerhardsen i Kulturdepartementet kom til Papirbredden av Drammenselva hvor hun leverte et budskap som var kjemisk renset for visjoner og forståelse av mediebransjens turbulente omstillingsbesvær.

Da hun reiste hadde hun gjort et par tilstedeværende lokalavisinvestorer en halv million kroner rikere, og det var det.

Under det himmelropende fravær av en moderne mediepolitikk avviklet Mediebedriftenes Landsforening (MBL) i forrige uke sin årskonferanse på papirfabrikken Unions gamle tomter i Drammen. Symbolikken var øredøvende.

Statssekretæren forsvarte med nebb og klør Regjeringens mediepolitikk med 25 prosent moms på digitale nyhetsmedier, mens papiraviser støttes indirekte, med null moms. Det blir ikke akkurat lettere å flytte lesere over i en moderne, digital verden med en slik linje.

Avisa Hallingdølen og andre som forsøker å satse digitalt har hele tiden momsspøkelset hengende over seg.

– Regjeringen har ingen planer om å endre momsregimet for de digitale mediene, forsikret Gerhardsen i sin hilsen til årskonferansen. Det slo meg at en minister med ansvar for næringer som fiskerier eller landbruk ikke ville være verd mer enn en død sild eller en kuruke etter en slik hilsen til næringens årskonferanse.

Kulturdepartementet er på total kollisjonskurs med mediebransjens organisasjoner. Det er ganske spesielt.

Og Gerhardsen slapp denne gang katta helt ut av sekken:

– Vi er usikre på om moms er det riktige virkemidlet. Det er en støtteordning til de sterkeste og de rikeste, sa statssekretæren.

Den velbrukte argumentasjonen om EU-skepsis til lavere digitalmoms var borte fra Gerhardsens vokabular. I stedet viste hun til at kulturministeren denne uka reiser til Brussel for å få aksept for Regjeringens planer om endringen i den direkte produksjonsstøtten til utsatte og meningsbærende aviser. Støtteberettigede aviser skal også få muligheten til å betale ut et større utbytte til sine eiere.

I dag vedtar for øvrig Stortinget Regjeringens forslag til ny lov om eierskap til mediene. Loven kommer trolig aldri til å bli satt ut i livet. Før forskriftene er skrevet og de vide fullmaktene skrevet ut til et eneveldig medietilsyn, kan en ny borgerlig regjering allerede til høsten sette lovprosessen i revers.

Flertallsinnstillingen fra kulturkomiteen på Stortinget lød som et ekko av Regjeringen, uten egne tanker om mediepolitikken. Mindretallet, som består av Høyre og Fremskrittspartiet med støtte fra Venstre, vil fjerne hele loven om medieeierskap. I stedet vil vår ordinære konkurranselovgivning få en passus som vil sikre mangfold i medielandskapet. KrF`s mann går med flertallet, men partileder Knut Arild Hareide har internt gått langt i å forsikre om at dette spørsmålet ikke vil stå i veien for et borgerlig regjeringssamarbeid.

Vi begynner nå å ane konturene av en ny, borgerlig mediepolitikk, som innebærer lav moms på både papiraviser og digitale medier, avskaffelse av loven om eierskap, og muligens et trangere nåløye for direkte statsstøtte til aviser. Sentralt i utmeislingen av den nye og mer moderne mediepolitikken står Høyres Olemic Thommessen.

Mina Gerhardsen bærer et historisk navn i norsk politikk, og hun vil dessverre også bære med seg videre en forhistorisk mediepolitikk. Hun vil ha en «føre var-lov» mot dårligere eiere som kan utgjøre en trussel mot reell ytringsfrihet. Kontrollen over mediene som styrer norsk samfunnsdebatt gir stor makt og representerer en potensiell fare for misbruk av makt, mener hun.

Men utviklingen, som skaper behov for nye og sterkere eierkonstellasjoner i det skandinaviske mediemarked, preges i større og større grad av internasjonale giganter som Google, Facebook og Apple. Skandinaviske medietopper er bekymret over undersøkelser som viser at et flertall av unge i Norge (19-24) synes at engelsk er bedre enn norsk.

MBL`s avtroppende leder, Are Stokstad, karakteriserte Regjeringens mediepolitikk som «uforståelig».

– Kulturdepartementet har fremmet et lovforslag som vi i Norge ville ha angrepet dersom det ble innført av president Lukasjejnko i Hviterussland, sa A-presseveteranen som nylig ble utnevnt til konsernsjef i Amedia.

Og som har tidligere LO-boss Roar Flåthen som styreleder..

****

Europeisk bekymring

Forslaget til ny medieeierskapslov, som i dag behandles av Stortinget, har utløst bekymring både blant juridiske eksperter og på europeisk hold.

– Vi har fremholdt Norge som et foregangsland innenfor pressefrihetens område. Det er med forbauselse og dyp bekymring vi leser lovforslaget til medieeierskapsloven som fremmes av regjeringen, skriver direktør Francine Cunningham i den europeiske organisasjonen for mediebedrifter, ENPA i et brev til Stortingets Familie- og kulturkomite.

ENPA skriver at de tolker lovforslaget som et brudd på den norske grunnlovens paragraf 100. De ber norske stortingspolitikerne unngå å vedta et regelverk som underminerer mediemangfold og pressefriheten.

Jus-ekspertene Eivind Smith og Kyrre Eggen er kommet til samme konklusjon, men lovavdelingen i Justisdepartementet forsvarer de vide fullmaktene som tenkes gitt til Statens Medietilsyn.

 

*Artikkelforfatteren er medlem av styret i Mediebedriftenes Landsforening

 

Hjemkomsten

PÅ GAMLE TOMTER: Tilbake i Adresseavisens bygg på Heimdal utenfor Trondheim – 34 år etter avskjeden. Foto: KJELL A. OLSEN, Adresseavisen

Da jeg forlot min hjemby Trondheim og Adresseavisen 1. august 1979 var planen å jobbe et år i Verdens Gang. Jeg leide ut toromsleiligheten og ble ønsket velkommen tilbake av sjefredaktør Fridtjof M. Ålstedt da jeg tok farvel. Lite ante jeg at det skulle ta meg nesten 34 år å vende tilbake – for å bli valgt som styreleder i konsernet Polaris Media. 

Jeg har ikke en gang drømt om en slik retur til arnestedet for mitt journalistiske liv. Men du verden for en spennende utfordring: Å jobbe tett opp mot ledelsen i et moderne, mangfoldig mediekonsern som består av 31 mediehus over storparten av Norge. Fra Måløy, via Sjåk og til Kirkenes.

Idet jeg ankommer mediehuset på Heimdal, blir jeg møtt av en gammel kollega og svirebror fra 70-årene. Nå er den gamle musikkjournalisten Ulf Dalheim blitt vinekspert og konserntillitsvalgt i Polaris. Jeg gjenoppfrisker minner fra tiden som faglig rabulist på barrikadene for journalistlagets krav om lokal forhandlingsrett.

 I 1978 vendte jeg tilbake til Adresseavisen etter et opphold på LO-skolen i Sørmarka. Som hovedverneombud, med den nye arbeidsmiljøloven i hånd, truet jeg med å stanse all virksomhet på Heimdal inntil ledelsen hadde fremlagt lister over overtidsbruken i bedriften. Akk, ja. 

På vei inn til generalforsamlingen går jeg gjennom kantina, hvor jeg i 1978 traff mitt livs utkårede foran kaffeautomaten under et fagforeningsmøte..

I dag omsetter Polaris-konsernet for et par milliarder kroner og betjener daglig nesten 800 000 lesere. Det tredje største mediekonsernet i Norge består av små lokalaviser, mellomstore byaviser og et par-tre regionaviser med ca. 500 aktive journalister.

Utgangspunktet er et avishus med usedvanlig sterke tradisjoner, Norges eldste avis Adresseavisen, som om fire år kan feire sitt 250 års jubileum. Konsernet Polaris Media ble etablert i 2008, med overtagelse av Harstad Tidende Gruppen i Nord-Norge og senere oppkjøp av Edda-konsernets mediehus på Nordvestlandet.

De senere år har det vært mye fram og tilbake med eierskapet til Polaris Media. Begrensningene i eierskapslovgivningen tvang Schibsted til å selge seg ned, men nedgangen i papiropplag har senere tillatt Schibsted å kjøpe seg opp til en eierandel på 29 prosent. Samtidig har familien som kontrollerer Nya Wärmlandstidningen – en større investor også i Schibsted – kjøpt seg opp til 26 prosent av aksjene.

I forbindelse med generalforsamlingen i forrige uke ble det uttrykt dyp trøndersk skepsis til denne konstellasjonen på eiersiden. Schibsted kom for å slakte selskapet og sikre seg juvelen Adresseavisen og den verdifulle minoritetsposten i Finn, ble det hevdet. Eierne fra Østlandet ville forsyne seg med ekstraordinære kapitaluttak og fandens oldemor. Den avtroppende styrelederen, Kaare M. Gisvold, hadde allerede før generalforsamlingen forsynt redaksjonene med en kronikk som oste av mistenksomhet.

Det er i grunnen merkelig hvilke følelser geografiske forskjeller kan avstedkomme i et lite land som Norge. Like lite som Schibsted er et Oslo-selskap, er Polaris et Trondheim-selskap. Like mye for Schibsted som for Polaris Media, representerer internasjonale giganter som Google og Facebook en stor digital utfordring.

Det ærverdige Erichsens konditori på Nordre gate i byen, er nå erstattet av den internasjonale kleskjeden Zara. Et tegn på tidens forandring. Det er kanskje også på tide å flytte diskusjonen om eierskapet til Adresseavisen og Polaris Media ut av klubselskapet Harmoniens salonger.

– Hvor mener du at forankringen til Polaris Media bør ligge, blir jeg spurt som nyvalgt styreleder.

– Forankringen ligger ikke lenger i Trondheim. Den ligger i de 31 mediehusene og lokalsamfunnene som de betjener, svarer jeg. 

En provokasjon? Jeg håper ikke det.

Men hovedkvarteret til Polaris Media skal bestå i Trondheim. I et flott nybygg som skal stå ferdig i 2015 på stedet Hans Rotmo i en av sine sanger beskriver som byens beste tomt. Ved Nidelvens bredd.

Polaris Media utgjør i dag et viktig tredje tyngdepunkt i det norske medielandskapet og Schibsted ønsker å bidra aktivt i den videre utvikling av selskapet og være en langsiktig strategisk eier. Det er naturlig å bygge videre på et allerede nært profesjonelt samarbeid mellom Adresseavisen og regionavisene i Schibsted Norge. VG har også i mange år samarbeidet tett med avisene i Harstad Tidende Gruppen.

Jeg tror Adresseavisen og de andre mediehusene i Polaris vil ha større nytte av å ha Schibsted som en aktiv medspiller på eiersiden, enn vi kan gjøre ugagn. Alle kjenner behovet for å forsterke arbeidet med digital utvikling av mediehusene. Det blir også min viktigste oppgave.

Kokkvolds reviderte

Hver gang pressen begår et overtramp kommer det snart et krav om forsterkning av bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten, gjerne så detaljert som mulig. Per Edgar Kokkvold liker det ikke spesielt godt, men det siste året har han ledet nok en revisjon av plakaten. Det er blitt en del av dem i hans 17 år lange karriere som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Kanskje burde Vær Varsom- plakaten få et nytt punkt: Vær varsom med å revidere denne plakaten. 

Nok en utredning ligger på bordet. Et nytt sett av høringsuttalelser. Både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening ønsker at det skal utarbeides en ny veiledning til Vær Varsom-plakaten. Men den viktigste veiledningen får man gjennom å lese uttalelsene fra Pressens Faglige Utvalg. En veiledning må derfor ta utgangspunkt i utvalgets praktisering av de mer generelle bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten. 

Per Edgar Kokkvold etterlater seg, når han går av til høsten, en selvdømmeordning for mediene som er i god skikk. Selv er han motstander av at alle overtramp som tenkes kan skal skrives detaljert inn i plakaten. Det viktigste er at plakaten har gode formuleringer som gir et fornuftig rammeverk for god presseskikk – et kompass som utøverne av journalistyrket, og de som står på broen, kan navigere etter, og som PFU kan ta utgangspunkt i for sine vurderinger. 

For detaljerte regler fungerer ikke. Alle saker er ulike. 

Per Edgar Kokkvold har stått som en bauta i norsk presseetikk gjennom snart to decennier. En riktig «gentleman of the press». Det gjenstår å se om eks-Aftenposten-redaktør Kjersti Løken Stavrum blir en like «gentle woman» i presseetisk forstand. Hennes største utfordring kommer til å handle om pressens integritet og troverdighet i et stadig mer kommersialisert medielandskap. 

Den viktigste delen av revisjonsarbeidet som på går nå, er knyttet til Tekstreklameplakaten. De ulike styrer og utvalg i presseorganisasjonene sliter virkelig med å finne moderne ord og uttrykk som kan regulere bølgen av kommersielle hensyn som skyller inn over en journalistikk på desperat pengejakt. Det handler om sponsing, produktplassering og merkevarejournalistikk. Det siste er innhold som er redigert og finansiert av produsenter av merkevarer. 

For leserne blir det utrolig vanskelig å skille det ene fra det andre. Hva skal vi tro på? 

Min store bekymring er at stadig flere redaktører later til å gi blaffen, og konsentrere seg om sitt egenproduserte innhold. Ikke det som mediene bærer til torgs på vegne av andre, og som redaktøren fortsatt har et formelt ansvar for. Det er OK, bare det er merket på en måte som leserne ikke skjønner bæret av. 

Det er begynt å dukke opp merkevarejournalistikk – såkalt «branded content» – i europeiske medier. I helsider og seksjoner. Det er til forveksling likt alt annet redaksjonelt innhold og tjener dermed absolutt den hensikten som det er betalt for. 

Norsk Journalistlag er imidlertid mest opptatt av at produktplasseringen ikke må være fysisk på journalisten, i følge høringsuttalelsen til Kokkvolds reviderte. Det har pågått en intens kamp om dette mellom ledelsen og journalistklubben i TV2, etter at reportere måtte bære logoen til en sponsor på jakka under hoppuka og Tour de Ski sist vinter.  Partene skal nå være enig om at klesleverandørens logo skal være synlig på arbeidsuniformen under vinter-OL i Sochi. Det betraktes ikke som produktplassering. 

Mener forresten Norsk Journalistlag at det er i sin fulle orden om journalistene holder i produktplasseringen? Slik et par VG-journalister gjorde i programmet «Foppal», der de satt med sine Pepsi-krus i neven? 

TV2 og andre kan glede seg over at jeg representerer en utdøende rase av pressefolk som er opptatt av dette. TV 2`s sportsanker mente jo at sponsormerkingen var i sin skjønneste orden siden alle forstår at TV 2 er en kommersiell TV-kanal. Og presseorganisasjonene synes nå å være mest opptatt av om sportsdekning i det hele tatt bør defineres som journalistikk. 

I forrige uke besøkte den anerkjente mediekommentatoren i New York Times, David Carr, tigerstaden. Under et journalist-seminar i Jakobskjerka bannet han og utbrøt: – Selv ikke mine døtre bryr seg om det de leser er journalistisk materiale eller annonser, bare de finner innholdet relevant.. 

En ny generasjon av digitalt innfødte journalister og redaktører vil kanskje ikke være så opptatt av sånt heller. Kanskje er det derfor på tide at uttrykket «redaksjonelt innhold» tas av plakaten og erstattes av begrepet «journalistisk innhold», slik revisjonsutvalget foreslår. En meningsløst nødvendig presisering av hva vi holder på med.

****

Langspurt

Jeg sliter med å forestille meg Per Edgar Kokkvold som en mann som gjerne løper etter bussen, men nå er han i gang med en langspurt i bekjempelsen av brudd på reglene i pressens Tekstreklameplakat. 

I møte etter møte fremmer han på eget initiativ saker overfor Pressens Faglige Utvalg om brudd på pressens tekstreklameregler. Han har nedsatt en egen referansegruppe som hjelper ham med å finne sakene, siden det ikke kommer så mange klager fra publikum. 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom at jeg er med i denne gruppen. Og i forrige ukes PFU-møte måtte  Egmont-gruppens nettsted Klikk.no stå til ansvar for påståtte brudd på tekstreklamereglene. 

I en forbrukersak om gulvlegging dukket det pussig nok opp en Google-annonse for en parkettleverandør midt mellom  journalistens by-line og brødteksten. Og tro det eller ei  – annonsøren var identisk med kilden i artikkelen. Etter min oppfatning var det et grovt brudd på god presse-skikk. PFU`s uttalelse om saken kan du lese her. Kokkvold vil ventelig fortsette å fremme slike saker til han går av etter sommerferien.