2015 – lesernes år

På terskelen til et nytt år er det lov å håpe: 2015 kan bli året hvor trenden snur og mediene atter setter journalistisk kvalitet i høysetet. Slik at vi slipper, hver dag å brøyte oss vei gjennom klikkhorestrøket på nettavisenes førstesider.

Som journalist og redaktør har jeg alltid verdsatt arbeidet med den interesseskapende førstesiden. Den salgbare miksen av avsløring og underholdning. I vår digitale verden blir selve artikkelen den nye førstesiden som leseren ledes direkte til gjennom søk og anbefalinger. Deling via sosiale medier som Facebook og Twitter.

Frontredigerernes betydning for medieøkonomiske resultater blir svakere. Journalistisk dybde og treffsikker, digital fortellerevne vil få høyere markedsverdi. Denne utviklingen tilskyndes av mobilrevolusjonen. Folk leser stadig mer nyheter på mobilen, også blant ungdom er veksten sterk (20 – 25 prosent).

Samtidig er vi blitt mer villige til å betale for innhold som vi oppfatter har en viss verdi. Sakte vokser antallet digitale abonnenter hos tradisjonsrike mediehus. Det er blitt en anerkjent tabbe å jage sidevisninger – klikk – for enhver pris.

– Vi må kvitte oss med innhold som hindrer interessen for god journalistikk, skriver Cory Haik, digitalredaktør i The Washington Post i en artikkel ved årsskiftet.

For den som har oppslag som «Slik får du rumpe som håndballjentene» eller kåringen av håndball-EMs «lækreste piger» friskt i minne, kan selvsagt dette lyde som søt musikk. Lesernes klikk synliggjør nå i sterkere grad journalistikkens yttergrenser; det mest banale og det aller grundigste. Det store havet av mer eller mindre intetsigende nyhetsartikler og registrering av hendelser, fordamper gradvis.

NY BOK: «Nettjournalistikk. Å lage en viktig nettavis» av Jan Thoresen. Gyldendal Forlag.

I en nylig utkommet bok på Gyldendal Forlag beskriver en av veteranene i norsk nettjournalistikk, Jan Thoresen, denne utviklingen: Med nettavisene er nyhetene blitt mer ensrettet og personfokusert, og tabloide fortellerteknikker preger nå også de ikke-tabloide mediene. Dette skaper et nytt behov for vesentlighet, substans, sammenheng og analyse. Kvantitetsredigering vil føre til økt etterspørsel etter kvalitet. Det er her de største mulighetene for nettavisene fremover ligger, skriver han i boken «Nettjournalistikk. Å lage en viktig nettavis».

Thoresen har sin bakgrunn fra aftenposten.no og dagbladet.no før han deltok i oppbyggingen av Egmonts forbrukernettsted klikk.no. I boken viser han til at både Facebook og Google kontinuerlig vil forbedre sine sorteringsalgoritmer for å nå stedene med høy kvalitet. Google sender hver måned ti milliarder klikk til nyhetsnettsteder og blogger verden over.

– Når forsiden forsvinner blir stemmene viktigere. Man kan ikke lenger lene seg på merkevarens troverdighet alene, skriver Thoresen. Boken er ikke et dypdykk ned i vårt digitale verdenshav, men gir et greit innblikk i kravene til ny journalistisk metode og utfordringene som nettjournalister vil stå overfor i kommersiell verden hvor alt kan måles.

Ved inngangen til 2015 er det verd å registrere at fagbladet «Journalisten» velger å ta farvel med papiret. Samtidig som mediekrisen også rammer Andeby: Donald Duck skal opphøre som ukeblad på norsk – i løssalg. Sannsynligvis vil også andre publikasjoner på papir bli tvunget til å endre sin utgivelsesfrekvens neste år.

2015 kan også bli året hvor mediekrisen for alvor rammer tradisjonelle TV-selskaper som NRK og TV2. NRK må ikke bare møte skjerpet konkurranse fra strømmetjenester og YouTube. Statens kringkaster risikerer også å få sine rammevilkår barbert av politikerne.

– 2014 var året då «Tidningen» lades in på intensiven, med risk för fortsatt transport til hospis, skriver den svenske kulturjournalisten Per Svensson i Sydsvenskan i romjulen. Han ble nærmest et ikon for ytringsfrihet etter at informasjonsavdelingen i SAS valgte å sensurere hans artikkel om høyrepopulismens fremvekst fra Carl I. Hagen til Sverigedemokratene. SAS` uprofesjonelle inngripen førte til at Svenssons artikkel i stedet ble distribuert via et hundretalls skandinaviske nyhetsnettsteder.

Midt i den digitale transformasjonen setter Per Svensson også ord på følelsene til mange erfarne journalister:

«Att vara en modern människa är därför att leva i spänningsfältet mellan bejakandet av förnyelsen, förändringen, framsteget och sorgen över förlusten av det som givit ens eget liv innehåll och mening».

Tilstedeværelsens uutholdelige tyngde

GOD JUL FRA NTB: Tradisjonen tro rapporterer NTB/Scanpix juledagsstemning fra Bondi Beach i Sydney, som her fra sist jul. Heretter med egen utsendt medarbeider. Foto: RICK RYCROFT, AP

Når Norsk Telegrambyrå (NTB) neste høst flytter sine nattevakter til Sydney for å rapportere siste nytt om slapseføre og kolonnekjøring over Saltfjellet, kan nyhets-organisasjonen kvitte seg med siste rest av tyngende kostnader til journalistisk tilstedeværelse.

Med de tragiske unntak for gisseldrama og barnemassakre i forrige uke, har nyhetsbyråets dekning av begivenheter «down under» stort sett begrenset seg til å formidle bildet av badende julenisser og bikininymfer på Bondi Beach 1. juledag. Nå kan vi kanskje forvente LIVE-rapportering og levende bilder fra denne tradisjonsrike hendelsen.

Journalistene i vårt nasjonale nyhetsbyrå dekker all verdens begivenheter fra sitt landskap av kontorpulter i Oslos havnelager. Beslutningen om å flagge ut nattevaktene til Australia, vekker bekymring i ganske vide pressekretser:

«Kenguruspranget» svekker NTBs slagkraft. Nærhet og tilstedeværelse er avgjørende for journalistisk kvalitet, mener lederen for Norsk Journalistlag, Thomas Spence.

Aftenpostens kommentator, Torstein Hvattum, advarer mot at NTB er i ferd med å sage av den skjøre grenen som byrået sitter på. Medienes store egenkapital er kvalitetsjournalistikken.

For min egen del vil jeg tilføye: NTB slår en ny spiker i sin egen kiste. Nyhetsbyrået er allerede svært sårbart for bortfall av kunder.

Sjefredaktør Pål Bjerketvedt er av en annen oppfatning: Opprettelsen av et kontor med fire medarbeidere i Sydney vil kunne øke nyhetsproduksjonen om natten og tidlig om morgenen. Beslutningen er ikke motivert av kostnadsbesparelser, den vil frigjøre kapasitet, hevder han.

De utflaggede NTB-medarbeiderne skal jobbe ordinære dagvakter i Sydney, som ligger ti tidssoner unna. Dermed sparer NTB 1250 kroner i natt-tillegg pr. vakt, samtidig som man blir kvitt en blytung vaktturnus her hjemme. Flere andre europeiske nyhetsbyråer har allerede etablert lignende ordninger i Australia.

Det er en skummel trend. Noen kaller det et skritt i retning av «fjernstyrt dronejournalistikk». På samme måte som bomber finner sine mål i Afghanistan, styrt fra PC-skjermer i Arizona eller Nevada, skal våre morgennyheter nå serveres av journalister som sitter lenket til en PC i Australia. Det er dessverre blitt slik at journalister i stadig mindre grad møter mennesker og miljøer som man rapporterer fra.

Min egen journalistiske karriere startet i en tid hvor man hver kveld tok «lensmannsrunden» og hvor man fortsatt kunne kjenne på stoltheten av å rapportere som en «utsendt medarbeider». I dag er observasjoner og beskrivelse ofte fraværende i rapporteringen.

En sterk sentralisering preger det norske mediebildet. Regionaviser legger ned sine lokalkontorer. Riksmedier legger ned sin regionale tilstedeværelse. Overvåkningen av nyhetsbildet samles på færre hender.

Jeg kan ikke huske sist NTB sprengte en nyhetsbombe, men byrået har vært en jevn basisleverandør av nyheter til norske nettaviser. Gjennom sine internasjonale samarbeids-partnere har byrået også vært en garantist for en sikker utenriksdekning basert på gode kilder og tilstedeværelse. Associated Press har fortsatt kontorer i 81 land.

Men den internasjonale mediedekningen preges også av sentralisering og kostnadskutt. Antallet utenrikskorrespondenter i amerikanske aviser falt fra 307 i 2003 til 234 i 2011, skriver American Journalism Review. I løpet av et tiår har 18 store amerikanske aviser stengt sine utenriksstasjoner. I følge «State of The media 2014» fra Pew Institute, er utenriksdekningen i amerikansk TV nå under halvparten av volumet i slutten av 1980-årene.

For et tiår siden var det journalistveteraner og nyhetsankere som invaderte konflikt- og kriseområder som krevde en hel verdens oppmerksomhet. I dag er denne scenen stort sett overlatt til frilansere og borgerjournalister, som inkluderer aktivister og opprørere utstyrt med iPhones og Twitter-konto. Det rapporteres fra bakken, men analysene glimrer med sitt fravær eller snekres sammen av utenrikspolitiske eksperter med hjemmekontor.

Nye nettsteder som Vice News og BuzzFeed overtar nå dinosaurenes plass i den internasjonale mediedekningen. Vice News som satser hardt på ungdom og video, bl.a. gjennom YouTube, har til nå etablert seg med tilstedeværelse i 34 land. Istanbul – hvor Østen møter Vesten – er blitt utenriksjournalistikkens nye hotspot. Her etablerer både The New York Times, BuzzFeed og NRK(!) seg med nye kontorer. Mens vi andre tynges av tilstedeværelsens uutholdelige kostnader.

Løgnen som metode

MED SKJULT KAMERA: Med videokamera i skjorteknappen filmet aktivisten Frank Nervik overgrep mot dyr hos noen norske pelsdyrfarmere. I to år utga han seg for å være en kandidat til å starte pelsdyroppdrett. Den oppsiktsvekkende aktivistfilmen ble i forrige uke publisert av NRK «Brennpunkt».
Foto: PIRAYA FILM

NRK Brennpunkt har avslørt grotesk dyremishandling hos et knippe norske pelsdyroppdrettere, ved hjelp av løgnen som journalistisk metode. Nå skal Pressens Faglige Utvalg (PFU) vise oss hvor grensen går for bruk av falsk identitet og skjult kamera i journalistikken.

Jeg misliker bruk av provokasjon og falske premisser som journalistisk metode i mediene. Problemet er at det innebærer en alvorlig krenkelse av menneskers integritet og at resultatet i beste fall dokumenterer en bestemt del av virkeligheten. Skjulte opptak bekrefter bare bildet der og da. Jeg er derfor redd for at slike metoder i det lange løp vil svekke medienes tillit og anseelse

Gjentatte opptak og mengden av opptak kan selvsagt si noe om en tendens eller alvorligheten av konkrete handlinger, men det generelle bildet kan ikke anses dokumentert. Det er et interessant spørsmål om Brennpunkt-dokumentaren «Pels» går for langt i å tegne et generelt bilde av forholdene i næringen.

Vær Varsom-plakaten setter to absolutte krav til journalisters bruk av falsk identitet og skjult kamera/opptak:
• Det som avsløres skal være forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.
• Det skal være eneste mulighet for å kunne avdekke kritikkverdige forhold.

Pressens Faglige Utvalg har de siste 15 årene vurdert 30 klager på bruk av falsk identitet og skjult kamera/opptak. Svært mange av sakene er rettet mot dokumentar- og forbrukerprogram i NRK, TV2 og TV Norge. 11 av sakene resulterte i brudd på god presseskikk eller kritikk fra PFUs side.

Utvalget legger listen ganske lavt når det gjelder kravet til vesentlighet. Mange av sakene som frikjennes handler om forhold som har betydning for mange menneskers helse. Så hvorfor ikke dyrehelse?

Når det gjelder det andre kravet til metoden – at det skal være eneste mulighet – så hevder noen at dette innebærer at alle andre muligheter skal være prøvd. Ingen ting i PFUs praksis tyder på at dette kravet er absolutt. I mange saker begrenser utvalget seg til å avgi en vurdering hvorvidt metoden kan anses «nødvendig for å tegne et realistisk bilde» av en problemstilling.

Et par av sakene i PFUs tidligere praksis kan komme til anvendelse i denne saken. Det gjelder TV2s viktige avsløring av muslimske rådgiveres forhold til omskjæring. I programmet «Rikets Tilstand» bidro TV2 til å kaste lys over et vanskelig tilgjengelig område for storsamfunnet. Bruken av skjult opptaksutstyr på 15-åringer ble godkjent av PFU.

NRKs «Brennpunkt» har tidligere infiltrert aktivistmiljøer for å avdekke forhold ved hjelp av falsk identitet og skjult kamera. I 2004 gikk journalister inn i ulvejegermiljøet for å avdekke holdninger til ulovlig jakt. Produksjonen, som ble gjennomført i samarbeid med Sveriges Television, fikk også godkjentstempel i PFU. Utvalget har i flere sammenhenger lagt vekt på at mediene opptrer åpent i etterkant av provokasjonen og sikret retten til samtidig imøtegåelse.

To sett etiske verdier står mot hverandre i vurderingen av «Pels»-dokumentaren. Ikke bare prinsippet om dyrevelferd. Man plikter også å vurdere virkningen som bruk av skjulte opptak har på vanlige mennesker. Det er ingen tvil om at den er en krenkelse av integritet og en stor personlig belastning. Berettigelsen bør være åpenbar.

Jeg tviler ikke på at NRK har vurdert disse forholdene inngående. Programredaktør Lars Kristiansen har levert en inngående og detaljert begrunnelse for publiseringen. «Brennpunkts» redaksjonelle leder, Odd Isungset, er tidligere leder av PFU og har paradoksalt nok vært med på å legge grunnlaget for presseetikken i dette vanskelige farvann.

Jeg har heller ingen sympati med pelsdyrnæringen, men det er et problem at NRK i denne saken benytter seg av et utenforstående produksjonsselskap og aktivister. Og at man kom relativt sent inn i produksjonsprosessen. Det er en vesentlig del av redaktøransvaret å kontrollere den journalistiske innsamlingsprosessen og metodebruk til enhver tid. Eksklusiv tilgang til en aktivistproduksjon setter ekstreme krav til kildekritikk.

Jeg tviler på om NRK hadde satt i gang en slik produksjon på egen kjøl. Men det er klart at fristelsen til å publisere ble stor når man sto overfor et slikt debattskapende TV-drama med dokumentarisk tilsnitt. Hvis jeg var kringkastingssjef (og det er det minst 3000 NRK-ansatte som gleder seg over at jeg ikke er) ville jeg lagt listen høyere for bruk av løgnen som journalistisk metode.

Å tirre en elefant

NYHETSPORTAL: BBC regionale nyhetssider med «BBC Local Live» er en interessant modell for NRK

Det er ikke risikofritt å erte på seg elefanten. Det svære, mektige dyret ser fredelig ut der det rager over savannens høye gress og busker, men blir du for nærgående kan elefanten gå til motangrep. Kringkastingssjefen liker ikke å bli beskrevet som elefanten i porselensbutikken.

Thor Gjermund Eriksen har de siste to ukene karakterisert meg som vulgær og uetterrettelig. I en takkformatentale til Oslo Redaktørforening på Hotell Bristol forrige mandag, ble jeg fem ganger omtalt ved navns nevnelse. I en takkformatentale! Det er ganske flatterende, og faktisk litt morsomt.

Et utvalg i Mediebedriftenes Landsforening (MBL) har satt NRKs rammebetingelser på dagsorden denne høsten. Spørsmålet er hvilken rolle Statens Medier kan spille i et konkurranseutsatt privat mediemarked, så lenge NRK er finansiert gjennom en tvungen lisensavgift for alle som eier et TV-apparat.

Utvalgets rapport har satt en liten hær av kommunikasjonsmedarbeidere og rådgivere på Marienlyst i bevegelse. I følge kringkastingssjefen farer det bredt sammensatte utvalget med vås og usannheter. – Elefantene er Google, Facebook og Netflix. Jeg er Dumbo, sier Eriksen.

Problemet er at Dumbo har så store ører at han kan fly med dem..

Det siste to ukene har jeg hatt gleden av å presentere utvalgets synspunkter for kulturministeren,Thorhild Widvey, Arbeiderpartiets mediepolitiske utvalg og regjeringspartienes fraksjon i Stortingets Familie- og kulturkomitè (Høyre og Frp). Mottagelsen har stort sett vært positiv. Alle ser at det er et behov for å diskutere NRK-plakatens innhold og statsinstitusjonens vedtekter.

Ap-utvalget er naturlig nok mer skeptisk til å svekke NRKs posisjoner, men også dette utvalget består av erfarne mediefolk som ser faren for konkurransevridende effekter mot nettsatsingene til lokale og regionale mediebedrifter.

Både Ap-utvalget og regjeringspartiene ber MBL komme med dokumentasjon på at NRK truer de lokale og regionale mediehusene. NRK produserer tallmateriale og vurderinger på løpende bånd som skal vise at dette ikke er tilfelle. Men poenget er ikke nåtidsbildet. Spørsmålet er hva som skjer når lokale og regionale nettaviser tar betaling for sine tjenester, mens NRK opprettholder og kanskje forsterker et lignende innholdstilbud som er gratis fordi det er finansiert gjennom en offentlig avgift.

Dagens rammevilkår gir NRK et carte blanche til å gjøre som man vil i mediemarkedet. Denne situasjonen må politikerne gjøre noe med. I et demokratisk samfunn må regulering til for å skape en sunn balanse mellom offentlig og privat finansiert medievirksomhet.

Debatten er heller ikke unik for Norges del. I mange europeiske land drøftes disse problemene, som trer tydeligere fram i den digitale transformasjonen. Ikke minst i Storbritannia, hvor BBC kjemper for en uinnskrenket fornyelse av sitt charter og lisensavgiften. Fornyelsen skal gjelde fra 2016 og forhandlingene med Regjeringen skal starte etter parlamentsvalget i mai. BBC håper nok på regjeringsskifte, for ved forrige fornyelse i 2010 måtte man forplikte seg til å gjennomføre omfattende effektiviseringstiltak i størrelsesorden sju milliarder kroner.

BBC er under sterkt press fra politikerne, hvor stadig flere ønsker å erstatte lisensordningen med en frivillig abonnementsordning. I sitt tradisjonelle julebudskap til britiske pressekolleger, ba BBCs TV-sjef Danny Cohen i forrige uke om mer forståelse og vennskap fra sine privateide konkurrenter.

– BBC er et flott britisk selskap, ikke et regjeringsdepartement, sa Cohen. Et mindre og svakere BBC vil samtidig svekke mangfoldet og hele det kreative miljøet. BBC utgjør hele Storbritannias kreative risikokapital, lød melodien under statskringkasterens julecocktail- selskap i London.

BBC er en viktig rollemodell for NRK, som stadig henter inspirasjon til å bevare sin samfunnsrolle derfra. Herfra kommer også ideen om å etablere regionale nyhetsportaler på nettet, hvor man samler bidrag fra- og lenker til private lokale medier og mikser det sammen med sitt eget i «BBC Local Live». Tanken er å samarbeide med lokale medier om dekningen av politikk og begivenheter. BBC vil i tillegg kjøpe mer innhold fra lokale TV-selskaper.

Også NRK ønsker å utvikle et bedre samarbeid med lokale mediehus, bl.a. gjennom dekningen av kommunevalg og lokale arrangementer. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres på en måte som sikrer mediemangfoldet og uten at NRKs medieportaler gjør private medier til underbruk og indirekte innholdsleverandører.

****

*) Artikkelforfatteren er medlem av MBLs hovedstyre og styreleder i mediekonsernet Polaris.

Frekkhetens nådegave

I HOVEDROLLEN: Sjefredaktør Poul Madsen i Ekstra Bladet lot filmdokumentarister skildre kampen for å overleve i papiravismarkedet.

Ekstra Bladet i København er løssalgsavisen som «Tør – hvor andre tier». En tabloid sinnatagg som har levd godt på frekkhetens nådegave i mange tiår. Nå kjemper redaksjonen en desperat kamp for å overleve en stupende opplagskurve og danskenes digitale hverdag.

Kampen skildres gjennom nærbilder fra redaksjonens arbeid i dokumentarfilmen «Newsroom – off the record», som i forrige uke ble vist for et knippe norske pressefolk i Oslo. Gjennom et år har regissøren Mikala Krogh fulgt sjefredaktør Poul Madsen og hans medarbeidere.

Resultatet er blitt et halvannen time langt, ganske rått og ærlig, portrett av tabloid kynisme i avisen som danskene elsker å hate. Ekstra Bladet topper suverent listen over medier som blir innklaget til Pressenævnet, Danmarks svar på Pressens Faglige Utvalg. Men avisen er også elsket og respektert for sin maktkritiske og avslørende journalistikk.

Tradisjonelt har Ekstra Bladet vært et talerør for den litt sinte, øldrikkende og halvgamle mannen i gata. Avisen inneholder en salig miks av avkledte piker, koblingsannonser, krim og knallharde oppgjør med maktpersoner. Ispedd litt fotball og sosialpornografi.

Den daglige «Side 9-pigen» ble en slags kulturinstitusjon i Danmark. Alle forsøk på å rive henne ut, eller redaktørenes forsøk på å kle på henne, utløste protester og samfunnsdebatt. Journalister møtte maktpersoner med respektløshet, ikke servilitet slik man kan se i mange medier. Hvert år kårer Bladet «Årets nytårstorsk» til den kjente danske som har dummet seg mest ut. Tidligere utenriksminister Uffe Ellemann-Jensen har fått prisen hele fem ganger.

Avisen nådde en opplagstopp rundt 250 000 eksemplarer i midten av 1980-årene. Etter at TV2 ble etablert i Danmark gikk det bratt utover bakke. Den danske mannen i fotformsko og med skjerf fikk sterkere fotfeste. Ved århundreskiftet var opplaget kommet ned i 130 000 eksemplarer. Nå kjemper man hver dag desperat for å lage en førsteside som utløser marginalt mersalg slik at opplaget kan holdes oppe i overkant av 40 000 eksemplarer.

Filmen «Newsroom – off the record» skildrer denne jakten på salgsutløsende onelinere. Vi følger redaksjonsledelsens kalkulerende overlegninger om å offentliggjøre det tragiske dødsfallet til datteren av en kjent politiker. Vi følger en ung journalistpraktikant som får oppdraget med å banke på «dødens dør» hjemme hos en familie som nettopp har mistet et to år gammelt barn under tragiske omstendigheter.

Filmen tar oss med inn i annonseavdelingens telefonmottak hvor en «fræk brunette» er i ferd med å tilby «all sorts of soft sex». Opplagsnedgangen akselererer og nærmer seg 14 – 15 prosent i året, men det er stadig penger å tjene på papiravis.

– Papir er som å ha kunst på veggen. Du kan se ting på en helt annen måte enn på skjermen til en mobiltelefon, sier sjefredaktør Madsen. Han er langt bakpå i sin egen tid. I digital utvikling befinner Ekstra Bladet seg et tiår etter VG og Aftonbladet. Nå går det fremover: I dag har nettbrettutgaven «Ekstra» ca. 25 000 abonnenter, men inntjeningen er lav. Avishusets inntekter falt med over 42 millioner i 2013. Nedbemanning ble uunngåelig og redaksjonen diskuterer mykporno på webTV som en mulig løsning.

Kampanjejournalistikk har i årtier stått sterkt i Ekstra Bladet. I filmen følger vi avisens pågående og avslørende politiske reporter på pressekonferanse med Lars Løkke Rasmussen. Den tidligere statsministeren ble kalt «luksus-dyret» på førstesidens avsløringer av et enormt forbruk på skattebetalernes regning.

Filmens gjennomgående skildring er avisens kamp for å få løslatt to danske sjømenn – Søren og Eddy – som ble holdt som gisler av somaliske pirater i over to år. Ekstra Bladet nektet å etterleve Regjeringens og de pårørendes anmodning om å holde en lav profil, mens det ble forhandlet for å få danskene frigitt. Avisen slo opp intervjuer som ble gitt under trusler om våpenbruk og hengte ut skipsrederen som «lever i luksus mens gislene råtner». Bannere med de to sjøfolkene prydet halve veggen på avishuset ved Rådhusplassen

– Vår oppgave er ikke å drive forhandlinger i Afrika. Den er å fortelle sannheten, sier sjefredaktør Madsen.

I dag angrer han. Etter frigivelsen vendte et av gislene sin vrede mot avisen. Han klaget alle oppslagene inn for Pressenævnet og dommen var knusende: Ekstra Bladet måtte gjengi kritikken mot sin journalistikk over hele avisens førsteside.

Men redaktøren har fremdeles frekkhetens nådegave i behold. På toppen av førstesiden skriver han: «Avisen skal i dag læses bagfra». Avisens sider var stokket i motsatt rekkefølge av den vanlige. Og på sistesiden fant leserne den egentlige førstesiden.

Redaktørens frie stilling er ukrenkelig.