Istiden er over – kineserne kommer

IMG_4419.jpg

PÅ FLØIEN I SOL: F.v. Nicolas Zhang fra ACJAs internasjonale avdeling, Jia Wang leder av ACJAs presseetiske kommisjon, undertegnede, Yan Shizhong leder av Colorful Guizhou Network, Shouhua nestleder i Jiangsu Journalists Association, Zhou Zhiqiang sjefredaktør i Jiefang Daily, Shanghai.

Forholdet mellom Norge og Kina er i ferd med å normalisere seg etter flere års istid. Nylig kom Kongen og Dronningen hjem etter et vellykket offisielt besøk i Kina, i spissen for den største norske næringslivsdelegasjonen noensinne.

Her hjemme avsluttet vi i helgen et fire dager langt besøk av den første kinesiske mediedelegasjonen på lenge – uten sammenligning for øvrig. Fem medieledere fra det kinesiske presseforbundet, All-China Journalists Association – har vært i Norge for å studere det norske systemet med presseetikk og selvregulering av media.

Vertskap for besøket har vært Ethical Journalism Network (EJN), en britisk-norsk stiftelse som støttes av norske medieorganisasjoner, Utenriksdepartementet og bl.a. stiftelsen Fritt Ord. EJN arbeider globalt med presseetikk og pressefrihet gjennom selvregulering av media. Det handler om å bygge tillit til profesjonell journalistikk som grunnlag for levende demokratiske prosesser i samfunnet.

Det er et positivt tegn i tiden at Kina tross alle menneskerettslige problemstillinger ønsker å utvikle samarbeidet med EJN og norske medieorganisasjoner. Som trustee i stiftelsen EJN har det vært mitt ansvar å legge opp program og ledsage kineserne rundt i det norske medielandskapet.

Med i delegasjonen var bl.a. direktøren for den presseetiske kommisjon i All-China Journalists Association (ACJA), og tre høytstående ledere fra medievirksomheter i tre ulike kinesiske storbyer: Shanghai, Nanjing og Guiyang.

IMG_4341.jpg

I MBL: Geir Engen orienterer om det norske medielandskapet i forandring.

Besøket ble innledet torsdag i forrige uke med en introduksjon til det norske medielandskapet i Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening. Her fikk de kinesiske medielederne lære om hvordan norske medier arbeider med utfordringene som den digitale transformasjonen skaper med fallende papiropplag og digital transformasjon. Det ble også gitt en orientering om arbeidet med å digitalisere norsk næringsliv, og samfunnslivet for øvrig, ved samarbeidsinitiativet Digital Norway.

IMG_4344.jpg

I MBL: Tor Olav Mørseth fra Digital Norway orienterer om status for digitaliseringen i Norge.

Presentasjonen av medielanskapet ble gitt av adm.dir, Randi Øgrey og Geir Engen i MBL. Generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen presenterte de juridiske rammevilkår for norsk presse, ytringsfriheten som følger av Grunnloven og lovgivningen som sikrer redaktørens frie og uavhengige rolle. Prinsippene i Redaktørplakaten. Digital Norways leder, Tor Olav Mørseth, presenterte en status for arbeidet med digitaliseringen av Norge.

Fredagen var satt av til besøk i Norsk Presseforbund og store norske mediehus. I Presseforbundet fikk kineserne en grundig innføring i hvordan arbeidet med presseetikk og norsk offentlighet er organisert ved generalsekretær Elin Floberghagen. Delegasjonen fikk også en presentasjon av arbeidet i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og de viktigste punktene i Vær Varsom-plakaten ved utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, og nestleder Anne Weider Aasen.

44787653_2144032359023947_3648313278997725184_n

HOS PFU: Delegasjonen fikk  møte med generalsekretær Elin Floberghagen, EJNs president Aidan White og lederne for Pressens Faglige Utvalg Alf Bjarne Johnsen og Anne Weider Aasen (t.h.).

Det ble lagt hovedvekt på utfordringene knyttet til reglene om retten til samtidig imøtegåelse av sterke beskyldninger, og kontroll av faktaopplysninger, samt viktigheten av å skille mellom verdivurderinger og faktaopplysninger. Kineserne var svært opptatt av hvordan uttalelsene fra PFU følges opp av mediene og hvordan det arbeides med å øke den presse-etiske bevisstheten i redaksjonene. Under møtet i Norsk Presseforbund fikk delegasjonen også en orientering om EJNs planlagte samarbeidsprogram med Kina av stiftelsens president Aidan White.

IMG_4365.jpg

ØYVIND NÆSS forklarer om Olufsens metode for minnelig løsning i klagesaker.

Senere på dagen  fikk delegasjonen et detaljert innsyn i redaksjonenes arbeid med presseetikk ved et besøk hos Aftenposten og VG i Akersgaten. Her redegjorde stabssjefene i de to avisene, Arild Kveldstad og Øyvind Næss, for redaksjonenes praktiske arbeid med presseetikken. Det samme gjorde redaktør Marius Tetlie fra NRK. Også i disse presentasjonene sto spørsmålene knyttet til samtidig imøtegåelse og praksis med tilsvarsrett sentralt. Kineserne fikk dessuten en orientering om

IMG_4373.jpg

ARILD KVELDSTAD orienterer om hvordan Aftenposten snudde en negativ trend i PFU.

hvordan brudd på god presseskikk følges opp i redaksjonene og praktiseringen av mer åpenhet om journalistiske metoder gjennom årlige redaksjonelle regnskap.

Fredagen ble avsluttet med et besøk i redaksjonen til faktisk.no, det norske faktasjekk-nettstedet som er etablert gjennom et samarbeid mellom de største norske medievirksomhetene; VG, Dagbladet, NRK, TV2, Amedia og Polaris Media. Her ble

IMG_4382.jpg

MARIUS TETLIE fra NRK orienterer om punktene i Vær Varsom-plakaten som brytes oftest.

faktasjekkernes metode og publiseringsstrategi presentert av Tore Bergsaker.

Lørdag fikk den kinesiske mediedelegasjonen oppleve et Bergen i praktfullt høstvær med sol fra blå himmel, foruten besøk i den hypermoderne medieklyngen Media City Bergen, som huser teknologiske innovasjonsselskaper og mediehusene Bergens Tidende, Bergensavisen, TV2 og NRKs distriktredaksjon under samme

IMG_4388.jpg

TORE BERGSAKER forklarer metode og publisering hos faktasjekkere i faktisk.no.

tak.

IMG_4393.jpg

JAN STIAN VOLD orienterte om transformasjonen i Bergens Tidende.

Først fikk kineserne en grundig presentasjon av idéen med klyngen, delingskulturen og innovasjonsarbeidet i medielaben i tårn tre, ved lederen av Media City Bergen, Anne Jacobsen. Deretter presenterte nyhetsredaktør Jan Stian Vold i Bergens Tidende arbeidet med den digitale transformasjon i regionavisen. Hvordan det redaksjonelle arbeidet har endret seg og hvordan mediehusets forretningsmodell er gått fra annonsefinansiering til mer brukerfinansiering.

TV2s nye nyhetsstudio i klyngen skal være Europas mest moderne og kineserne ble vist rundt i redaksjonen av Kjetil Frugård som ledet kanalens arbeid med å flytte til Media City Bergen. Delegasjonen lot seg imponere av nyhetsstudioet med kameraroboter, grafikk-presentasjoner og høyteknologiske løsninger som er utviklet og levert av andre selskaper i medieklyngen.

IMG_4405.jpg

IMPONERTE: Delegasjonen lot seg imponere av TV2 høyteknologiske nyhetsstudio som Kjetil Frugård her viser fram.

Et hektisk program, komprimert over få dager, men kineserne ga i hvert fall uttrykk for at de hadde fått med seg ny og viktig kunnskap da de forlot landet vårt søndag morgen. Og samarbeidet skap utvikles videre: Til våren skal en ny delegasjon av mediefolk fra Norge besøke Kina. Kineserne ønsker dessuten å åpne en dialog om et mer formalisert samarbeid mellom All-China Journalists Association og Norsk Presseforbund. Jeg lovet å formidle dette ønsket videre.

Ethical Journalism Network har lansert et samarbeidsprogram for 2018 – 2019 med flere pilotprosjekter:

  • Utarbeidelse av et program for drening og dialog mellom EJN og lokale/nasjonale mediemiljøer i Kina.
  • Utvikling av en digital informasjonsstrategi for deling av innhold om etikk, styring og selvregulering innen media. Opprettelse av en kinesisk-språklig nettside for EJN.
  • Deltagelse i utviklingen av et internasjonalt forum for kommunikasjon rundt det kinesiske silkevei-initiativet.
  • Utarbeidelse av et kursopplegg i presseetikk for journaliststudenter ved Beijings nasjonale teknologi-universitet.
  • Organisering av en egen sesjon om presseetikk i samarbeid med nyhetsbyrået Xinhua.net ved World Internet Congress i Kina.
  • En delegasjonsreise for norske medieledere og Norsk Presseforbund til Kina våren 2019 for utveksling av erfaringer knyttet til presseetikk og selvregulering av media. Og utarbeidelse av et praktisk program for fremtidig samarbeid med Kinas kommisjoner for presseetikk.
44838396_1933754733374906_4626446884720869376_o

I TÅRNET: Delegasjonen fikk en grundig orientering om innovasjon i  Media City Bergen, av medieklyngens leder Anne Jacobsen.

Tre temaer er dessuten identifisert som aktuelle for den videre dialog. Det er situasjoner for kvinner i journalistikk, journalistikk om klimaforandringer og kampen mot hatefulle ytringer gjennom media.

Selv om striden mellom Norge og Kina etter fredsprisutdelingen i 2010 ser ut til å være bilagt, kan det fort oppstå nye problemstillinger i det mellomstatlige forholdet. Kinas forhold til Sverige ser ut til å ha nådd frysepunktet, etter at den svenske forleggeren Gui Minhai i fjor ble pågrepet og bortført fra Thailand til Kina, hvor han fortsatt holdes fanget. Gui Minhai drev et kritisk bokforlag i Hong Kong inntil pågripelsen.

Svenske medier har fått et svært vanskelig forhold til den kinesiske ambassaden, som er tilbakeholden med å utstede pressevisum. Åtte svenske medier har fått anmerkninger på ambassadens hjemmeside og i pressemeldinger.

Denne saken kan snart utvikle seg i negativ retning og påkalle eventuell støtte også fra norske myndigheter.

Fjøstid i Bergen

IMG_4591.JPG

HYGGELIG MØTE: Jeg møtte Bergens Tidendes nye kommentator Jens Kihl i Ukeslutt-studio til diskusjon om navlebeskuende riksmedier. T.h. programleder Ann Kristin Liestøl.

Det er fjøstid i Bergens Tidende og den nyankomne drengen fra Oslo skal lære seg å melke kua. Den har fire – 4 – spener og juret sitter bak, under buken. Det går bra. Snart foreligger et pasteurisert oppgjør med hovedstadens medier og all dens sneversyn og nasjonale ignoranse.

Bergens-folket jubler fra gater og i sosiale medier. Journalist Jens Kihl har bestått opptaksprøven i avisens kommentar-avdeling. Under tittelen «Stille i fjøset» har han beskrevet riksmedias navlebeskuende journalistikk: Nyhetsoppslag om et løp i Smestad-tunellen skal stenges – syklist bøtelagt da han syklet i kollektivfeltet på Mosseveien.

Journalisten forsto det da han kom kjørende over fjellet fra Oslo. Ikke et ord om stengning av Gudvanga-tunnelen eller køen inn til Bergen..

Akkurat som om det skulle være en nyhet at det dukker opp en omkjøring når du kjører bil til Bergen?

Kritikken mot riksmediene er heller ikke spesielt original, den er avspilt med hakk i plata like lenge som jeg har vært journalist – i over 40 år. Jens Kihl retter skytset mot NRK, VG, Aftenposten og Dagbladet og overser noen av journalistikkens grunnsetninger: Oppmerksomhet om det som angår mange mennesker. Oppmerksomhet om det uvanlige, det sensasjonelle.

Hvem er det forresten som styrer disse forhatte riksmediene?

VGs ansvarlige redaktør var sjefredaktør i Bergens Tidende inntil i forfjor. Dagbladets sjefredaktør er fra Trondheim. Aftenpostens fra Grimstad. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen er visstnok ekte Grorud-døl, men hans nyansatte nyhetsdirektør er Østerdøl.

I dag har Oslo-folk sin bakgrunn fra alle kriker og kroker av landet og fra utlandet. Det er blitt helt annerledes enn da jeg vokste opp i Trondheim i 1960-årene. Den gang gikk folk til Narvesen-kiosken på toppen av Nordre gate for å kjøpe en «Oslo-avis» på lørdagen. For å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet over alt som skjer i hovedstaden.

Da min svigerfar fra Kyrksæterøra (et stedsnavn de færreste journalister kan uttale korrekt) for første gang i livet skulle besøke Oslo – nær 80 år gammel – ønsket han å se nærmere på to bygninger: Slottet og Blitz-huset. To ytterpunkter, kjent fra formidlingen av nyheter i Dagsrevyen.

Disse tankene har jeg i hodet på vei til Ukeslutt-studio på Marienlyst, hvor jeg skal møte Jens Kihl til diskusjon om riksmedia.

Skjermbilde 2018-10-20 kl. 15.40.34

MORSOMT: Bergens Tidendes kommentar om ignorante Oslo-journalister var vakker pyntet med en annonse fra VG.

Det var artig å lese hans kommentar i Bergens Tidende «Stille i fjøset». Teksten var nemlig pakket inn i en reklame for VG. «Hvis Bergen får sin egen Ex on the Beach, leser du først om det i VG..», står det i annonsen. Tidligere er vi også blitt lovet at når Bergen løsriver seg fra Norge, skal vi først få lese om det i VG.

Den tid – den sorg.

Bergens Tidendes kommentator var ikke spesielt heldig med timingen da han tok sitt oppgjør med riksmediene i Oslo. Samme uke som VG avslørte Tolga-saken, der kommunen urettmessig har erklært tre brødre for psykisk utviklingshemmet i bytte mot økte pengeoverføringer fra Staten. Tolga er jo ikke akkurat verdens navle, der kommunen ligger avsides til og litt bortgjemt i et hjørne av Nord-Østerdal. Kommunen er imidlertid kjent for sine mange melkekyr og meieridriften, som nå er nedlagt. Her ruler likevel fremdeles Senterpartiet.

VGs avsløringer av overgrepene i Tysfjord, lengst nord i Nordland, var vel heller ikke lokalpressens verk. For ikke å nevne den SKUP-premierte granskingen av sikkerhet på landets 17000 broer..

VG slo seg opp som en lokalavis for hele Norge med små og store historier fra ni lokalredaksjoner med tilsammen 35 medarbeidere. At avisen skulle være en riksavis med nyheter fra hele landet ble nedfelt ved stiftelsen i 1945. Det er riktig, som Jens Kihl påpeker, at VG la ned sitt bergenskontor i 2016. Det var 11 år etter at Dagbladet la ned sitt, og åtte år etter at Aftenpostens kontor ble nedlagt.

Riksavisenes lokalredaksjoner ble alle ofret i den digitale transformasjonen med sviktende medieøkonomi og en ny type journalistikk. Som sjefredaktør ble jeg en gang spurt hvor grensen gikk, med hensyn til lokalkontorene, for at VG kunne kalle seg en riksavis. Jeg svarte at den gikk ved opprettholdelsen av kontorene i Bergen, Trondheim og Tromsø. Jeg vil sette to streker under det svaret i dag.

Det er utrolig viktig for en riksavis å ha lytteposter ute i landet. Hver dag få servert inntrykk og meninger fra Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

NRK har 1700 journalister ansatt over hele Norge. I Bergen har NRK 250 ører og like mange øyne, men kan vi se tydelige spor av dette i riksnyhetene? Inntil nylig ville jeg ikke sagt det.

Men flomdekningen fra Vestlandet og Nord-Gudbrandsdal var så god og omfattende at den fikk rautene fra BT-fjøset til å stilne. Det er sannelig på tide at NRKs statsfinansierte tilstedeværelse over hele Norge setter et tydelig avtrykk i riksnyhetene.

Det er forresten bemerkelsesverdig hvor lite oppmerksomhet riksmediene i Oslo vier landets største arbeidsplass med et budsjett på 60 milliarder kroner – Oslo kommune. Hadde det ikke vært for noen kritiske granskninger i Dagens Næringsliv og Dagbladet kunne man tro at hovedstadens makthavere kan slippe unna med hva som helst av uregelmessigheter.

Selv ikke Østlandssendingen, som holder til ved Akerselvens bredd, har noen gjennomslagskraft i NRKs nasjonale nyhetssendinger.

Så bildet er nok mer nyansert enn det som tegnes av Jens Kihl i Bergens Tidende. Han er en ung og engasjert journalist med bakgrunn fra Klassekampens papiravis og Sosialistisk Ungdom. Oppvokst i Ullevål Hageby og nynorskkonvertitt fra Oslo Katedralskole. Han hadde bare seks ukers fartstid utenfor Ring 3 i Oslo, før flyttingen til Bergen. Flyttingen fikk ham til å forstå hvor skjeløyd riksmediene ser på dette landet.

For å forstå medias rolle må vi sette utviklingen i perspektiv. Digitaliseringen bringer folk i Norge tettere sammen. Vi deler opplevelser på en helt ny måte uavhengig av hvor vi bor. I dette perspektivet gjennomgår også journalistikken store forandringer.

eksisterer det ikke lenger én deadline hvor hva du skal lese i morgendagens avis. Det er deadline hele tiden. Nyhetsformidling foregår ustoppelig og i realtid. Og plassen i avisen er ikke lenger begrenset til sider og spalter. En sak lever på førstesiden kanskje en time eller to, før den glir ned i strømmen og blir borte. Til gjengjeld lever journalistikken lengere enn døgnets timer, gjennom deling og søk.

Vi har fått rask og langsom journalistikk. Mange redaksjoner deler seg også i to på denne måten. En ulempe er at flere journalister blir sittende fast ved sine pulter og PCer i redaksjonen. Det skjer ikke bare i hovedstaden, også i Bergens Tidende.

Som ung journalist måtte jeg ofte rykke ut til hendelser, dokumentere dem og intervjue personer. Beskrive det som hadde skjedd gjennom førstehånds inntrykk og i reportasjens form. Det tok sin tid. Men det førte meg til mange steder, som jeg ellers ikke ville lært å kjenne. Over hele landet.

«Fra vår utsendte medarbeider» sto det over regionavisens ingress. For å kunne dekke striden om Altautbyggingen var det naturlig å ha satt sine bein ved elvas bredd og ha sett Sautso (Nord-Europas største canyon) i Finnmark. Slik er det ikke lenger, og derfor er det heller ingen selvfølge å kunne lese eksakt hvor ting har skjedd.

Som styremedlem i Bergens Tidende i fem år var jeg medansvarlig for flere runder med nedbemanning. Avisens dekningsområde og distribusjon måtte innsnevres. Lokalredaksjoner nedlegges. Dekningen av Sogn og Fjordane nærmest opphøre. Dette var den digitale transformasjonens virkelighet.

Det var leit å være vitne til dette. Landet trenger en «Vestlandsfanden», selv om dette uttrykket visstnok først ble brukt i en artikkel av Nils Kjær i riksavisen Verdens Gang i 1909.

Nå øker heldigvis antallet digitale abonnenter i mange aviser. Journalistikkens forretningsmodell snur fra annonsefinansiering til brukerfinansiering. Kanskje bærer det bud om at journalistikken igjen blir mer oppsøkende?

Når «Vestlandsfanden» raljerer over riksmedias introverte journalistikk skaper det jubel i distriktene og forsmådde storbyer med krav på oppmerksomhet. Det er en farlig populisme av samme sort som den som førte Donald Trump til makten: Kritikken mot alt som Washington står for. Hvis riksmediene blir enda flinkere til å lytte og oppsøke vanlige folk som kilder, vil vi kanskje unngå at det skapes økte motsetninger mellom hovedstaden og landet for øvrig.

Så kan vi kanskje heller nøye oss med å sende hatefulle ytringer om været? Og om at «gullet skal hem» – som om det noen sinne har hørt hjemme nettopp der.

Når redaktøren har en Plan

 

IMG_4318

KJØR DEBATT: Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen i debatt om sponing med PFUs nestleder Anne Weider Aasen (TV2) og redaktør Erik Waatland (t.v.) i nettavisen Medier 24. Til høyre debattleder Elin Ludvigsen (TV2).

Vil Norsk Presseforbund akseptere sponsing av aktualitetsjournalistikk som ny finansieringskilde for mediebedriftene? Spørsmålet er høyaktuelt etter at både journalistlag og redaktørforening nå setter det på dagsorden og diskuterer behovet for nok en revisjon av Vær Varsom-plakaten.

Forleden kveld var temaet gjenstand for debatt på et felles medlemsmøte mellom Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening. Utgangspunktet for debatten var en fornærmet Aftenposten-sjef; Espen Egil Hansen, etter at avisen i vår ble felt for brudd på god presseskikk i Pressens Faglige Utvalg. Klagen var rettet mot programkonseptet «Stuck» som Aftenposten lot sponse av Plan International.

Aftenposten mener at det smaker av «presseetisk apartheid» når avisen blir felt i PFU, mens NRK og TV2 får ture fram som de vil med sponsing i tide og utide. Espen Egil Hansen viser bl.a. til TV2s program «Truls i Nepal», som også er sponset av Plan.

Til debattmøtet var jeg på forhånd invitert til å gi noen kommentarer. Her er noe av det jeg ga uttrykk for:

De siste fem årene har norske redaktører, som tidligere satte sin ære i å forsvare redaksjonell integritet og uavhengighet til siste blodsdråpe, lat seg presse ut i et kommersielt myrlandskap av nye annonseformater som til forveksling ligner på journalistikk.

Journalister og redaktører i Norge brukte 100 år på å etablere et medielandskap preget av uavhengig og kritisk journalistikk uten innslag av PR og tekstreklame. Med et tydelig og åpenbart skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Truet av sviktende finansieringskilder for journalistikk har enkelte av dagens redaktører startet nedrivingen av dette byggverket. Nå lovprises pengestrømmer fra såkalt innholdsmarkedsføring. Fra reklame forkledt som journalistikk. Fra sponsing av redaksjonelt innhold.

Samtidig er vi vitne til et veldig positivt bilde: Nesten alle mediehus kan melde om stigende inntekter fra brukerne. Aftenposten, som tidligere var finansiert 70 prosent av annonser og 30 prosent av abonnementsinntekter, kan nå melde om brukerinntekter som overstiger 70 prosent av de totale inntektene.

Det var utvilsomt riktig av Norsk Presseforbund i 2015 å innarbeide de viktigste reglene fra Tekstreklameplakaten i Vær Varsom-plakaten. Siden har PFU behandlet et mindre antall klager mot de nye kommersielle formatene, og utvalgets uttalelser har korrigert kursen for noen mediehus som seilte i feil retning.

Mange av PFUs konklusjoner handler om merking. Mye synes å være akseptabelt bare det er tydelig nok merket. Det eksisterer ingen felles retningslinje for tydelig merking. Men Vær Varsom-plakaten inneholder en krevende formulering: Det skal være et tydelig skille og «åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold». Dette er mye mer krevende enn det mange redaktører later til å oppfatte.

Redaktører som gjerne kaller en spade for en spade, vegrer seg åpenbart for å gjøre dette når det handler om de nye formatene som skal finansiere journalistikken. Altså å kalle kommersielt innhold for «annonse» eller «reklame». I stedet har man introdusert mer diffuse begreper for publikum. Hensikten kan ikke være en annen enn å tilfredsstille kundenes behov for å bli oppfattet på samme måte som redaksjonelt materiale.

Jeg frykter at merking kan utvikle seg til å bli en myk og behagelig sovepute for landets redaktører. Og at resultatet kan bli svekket tillit til medienes uavhengige stilling. Til selve samfunnsrollen.

Det er grunn til å minne om at verken mobilformatet eller rulletekster innbyr til tydelig merking som gir åpenbar tolkningsmulighet for publikum. Begreper som «i samarbeid med» gir svært liten og presis mening om hva dette egentlig innebærer.

Internasjonalt søker journalistikken flere nye finansieringsformer. En av dem er sponsing. Som fenomen fremstår sponsing av redaksjonelt innhold i dag som på mange måter mer renhårig i et integritetsperspektiv, og lettere å oppfatte enn såkalt «innholdsmarkedsføring», og fremfor alt i forhold til «native advertising» – selveste gjøkungen i vårt redaksjonelle rede.

Jeg tenker da spesielt i forhold til sponsing av redaksjonelle seksjoner, dekningsområder og dekningen av store publikumsarrangementer. Sponsing av enkeltstående innslag synes mer komplisert.

Jeg oppfatter sponsing som lettere å kommunisere overfor publikum enn «annonsørinnhold» som i mange tilfeller invaderer eller vil erstatte tradisjonelle redaksjonelle stoffområder som forbrukerjournalistikk, privatøkonomi, familieliv, reiselivsdekning, bilstoff og deler av kulturjournalistikken.

Vær Varsom-plakaten presiserer at sponsing av nyhets- og aktualitetsjournalistikk ikke er forenlig med god presseskikk. Men hverken Norsk Presseforbund eller PFU gir noen definisjon av begrepet «aktualitetsjournalistikk». Tradisjonelt aksepteres sponset dekning av idrettsarrangementer, men er ikke sportsjournalistikk også aktualitetsjournalistikk??

Sponsing av  redaksjonelt innhold er likevel ikke bare et presseetisk spørsmål. Det er også et spørsmål om lovgivning. Både nasjonal lovgivning og EU-direktiver setter hindringer i veien for sponsing av aktaulitetsjournalistikk i audiovisuelle formater.

IMG_7769

RØDT ELLER GRØNT? Møtedeltagerne gikk til votering for eller mot PFUs kjennelse. Aftenpostens stabsjef Arild Kveldstad (t.v.) valgte rødt kort – jeg gikk for grønt. Foto: KJESRTI LØKEN STAVRUM

Den nye  debatten ble altså  utløst av at PFU tidligere i år felte Aftenposten for brudd på god presseskikk i forbindelse med sponsing av programkonseptet «Stuck», som er produsert i et samarbeid med produksjonsselskapet TV Wonder. Utvalget fastslår at formidlingen av en norsk jentes møte med overgrepsutsatte tenåringer i Latin-Amerika er å oppfatte som aktualitetsjournalistikk. Altså ingen reality-serie eller dokusåpe, som Aftenposten viser til.

Merkingen av Plan International som samarbeidspartner mener PFU er presseetisk forsvarlig.

Av klagebehandlingen fremgår det likevel noen interessante poenger: Aftenposten skriver i et tilsvar at man ville hatt andre krav til bredde og nyansering, dokumentasjon og kildekritikk dersom programserien var laget i avisens utenriksredaksjon. Likevel har man det hele og fulle ansvar for innholdet. Aftenposten opererer altså her med to ulike presseetiske standarder.

Aftenposten blander også sammen rollene som sponsor og kilde. Av tilsvaret fremgår det at Plan International har bidratt med både finansiering og «uunnværlig faglig ekspertise». PFU finner det likevel ikke godtgjort at sponsoren ikke har hatt innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Når sponsorens faglige råd er uunnværlige må de vel kunne sies å ha en viss innflytelse..

Aftenposten er tydelig irritert over at NRK og TV2 får ture fram med sponsede reportasjereiser i forbindelse med TV-aksjoner og artistgallaer. Sammenligningen er imidlertid haltende. Jeg tror nemlig publikum i stor grad oppfatter at dette dreier seg om rene innsamlingsaksjoner til bistandsorganisasjonene.

Norsk presses etiske standarder på områder som har med integritet og uavhengighet å gjøre, blir gjerne til gjennom de vurderinger som utgis fra Pressens Faglige Utvalg. Det kommer færre klager til utvalget fra publikum på disse områdene enn på områder hvor personer, grupper eller institusjoner blir mer direkte rammet av publiseringer. PFU trenger derfor hjelp til å identifisere aktuelle problemstillinger i mediene. Presseforbundets generalsekretær hadde tidligere en egen referansegruppe, som kunne fremme forslag til klager med utgangspunkt i generalsekretærens initiativrett. Kanskje er det på tide å gjenopprette denne ordningen.

Tidvis er også prinsipputtalelser fra PFU egnet til å spre kunnskap og bedre vurderingsevne i presseetiske spørsmål. På Presseforbundets hjemmeside ligger det i dag slike uttalelser som må sies å være fullstendig utgått på dato. En prinsipputtalelse fra 2003 karakteriserer det som «uakseptabelt at artikler som framstår som redaksjonelt stoff, utarbeides av avisens annonse- og markedsavdelinger». Det er «heller ikke akseptabelt at avisens annonse- eller markedsavdelinger leier inn journalistisk arbeidskraft utenfra, på siden av eller tvers av redaksjonen. Slike ordninger bidrar til å skape uklarhet om hva som settes på trykk ut fra rene journalistiske kriterier og hva som publiseres ut fra kommersielle interesser.»

Norsk presse har vel klatret over det gjerdet for lenge siden. Nå er det et annet spørsmål som melder seg: Lot vi for ukritisk og lett, reklamemakerne realisere sin våte drøm om å ta i bruk journalistiske grep i formidlingen av kommersielle interesser? Hvis svaret er «ja» lar utviklingen seg neppe reversere.

Her kan du se opptak fra debatten.

Det er lov å tenke sjæl..

Så fikk vi alle vite det vi hadde ant: Den pensjonerte skistjernen var påvirket av alkohol da hun omkom i vannscooterulykken ved Arendal i slutten av juli. I en oppsiktsvekkende og høyst uvanlig pressemelding skriver politiet at obduksjonen viser en promille som overstiger 0,8-grensen for båtførere.

Allerede tidlig i etterforskningen opplyste politiet at hun hadde drukket alkohol den skjebnesvangre kvelden i Arendal. Nå – lenge etter begravelsen – får vi altså bekreftet detaljene fra obduksjonen.

Var det nødvendig for politiet å gå ut med stigmatiserende personopplysninger? Nei!

Var det et fornuftig bidrag til folkeopplysningen? Neppe.

Var det rettmessig av politiet å sende ut pressemeldingen? Nei, mener advokat John Christian Elden. Politiets handling kan ha vært ulovlig.

Var det i overensstemmelse med god presseskikk å formidle innholdet i pressemeldingen? Det er et godt spørsmål.

Så godt som alle større redaksjoner publiserte innholdet. Det kan ha vært en ukritisk handling. Når kilden for opplysninger er politiet, synes det som om kildekritikk og omtanke for ofre og pårørende noen ganger oppheves.

Dette har jeg vært vitne til flere ganger i min karriere som journalist og redaktør. Etterlysninger med navn og bilde formidles ofte ukritisk. Bilder som politiet utleverer av handlinger med mistenkte personer blir gjenstand for nærmest automatisk publisering. Det gjelder også personsensitive opplysninger eller detaljer som kommer frem i åpen rett. Det er ikke alt som bør publiseres.

Fra min egen redaktørtid i VG husker jeg med gru en kriminalreportasje hvor et drapsoffer fikk sitt pass påskrevet: Han var «pillemisbruker, fyllik, pengesløser som ikke betalte sine barnebidrag, mentalt syk, en som levde blant narkomane». Intet mindre. Om en avdød person..

Kritisk omtale av døde personer bør påkalle ekstra varsomhet i redaksjonene. I pressens Vær Varsom-plakat er dette forholdet viet spesiell oppmerksomhet i punkt 4.6:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

I en egen prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjer fastslår Pressens Faglige Utvalg at mediene har et særlig ansvar for å ivareta hensynet til offerets integritet. Også døde personer skal ha et personvern. Og i en prinsipputtalelse om ulykkesreportasjer påpekes behovet for omtanke for pårørende i sorg.

Det handler altså om å vise respekt for avdøde personer som ikke kan forsvare sine handlinger eller imøtegå personlig kritikk. I mange av samfunnets handlinger lærer vi om å vise respekt for avdøde. Om vi møter et gravfølge langs veien kjører vi til side. Noen av oss bøyer til og med hodet i respekt.

På den annen side skal det være pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Også dette er slått fast i pressens Vær Varsom-plakat. Når det gjelder den forulykkede skistjernens promille blir det altså et spørsmål om å veie personvern opp mot allmennhetens behov for å vite. Som så ofte ellers i spørsmål om pressens etikk.

Det vi kan slå fast med sikkerhet er at ingen andre personer var involvert i den tragiske ulykken. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde. Heller ikke politiet, som viser til flere mulige årsakssammenhenger. Promille i blodet kan være en av disse. Men svaret får vi aldri vite.

Så hva da med allmennhetens behov for å vite? Det er neppe tilstede.

Politiet begrunner sin oppsiktsvekkende pressemelding med at «det var en opplysning vi fikk og som var etterspurt. En bekreftelse av hva vitnene sa i forrige runde, og da valgte vi å gå ut og bekrefte det. Det hadde vært litt rart å holde opplysningene tilbake, og vi la de også ut i samråd med de pårørende».

I samråd med de pårørende? Ønsket de at opplysningene skulle legges ut? Jeg kan vanskelig forestille meg dette, men tar til etterretning at de var informert.

Polititjenestemenn omfattes av Forvaltningsloven, men politiet har også etiske retningslinjer som skal følges. Av disse fremgår det at politifolk skal opptre objektivt og «utvise diskresjon og ivareta personvernhensyn ved behandlingen av sensitive opplysninger som en får kjennskap til i tjenesten».

Selv om politiet ikke opplyste om det eksakte promillenivå i skistjernens blod, mener advokat John Christian Elden at man her har opptrådt i strid med menneskerettigheter og hensyn til avdødes personvern. Han viser også til en norsk høyesterettsdom i et sammenlignbart saksforhold.

Svært mange redaktørstyrte medier valgte umiddelbart å publisere innholdet i politiets pressemelding. I tidligere tider kunne redaktøren i en avis sette seg ned i ro og mak og vurdere alle hensyn som taler for eller imot en publisering. Veie dem opp mot hverandre før beslutningen ble tatt. Slik er det ikke lenger. Digitaliseringen med langt færre vurderende ledd gir et strammere tidsrom for presseetiske overveielser.

Kanskje er det nå blitt slik at når politiet først har sendt ut en pressemelding så har redaktører intet annet valg enn å følge strømmen: Via internett er opplysningene å anse som allerede publisert for allmennheten.

Bare redaktørene av Dagbladet og VG har så vidt jeg kan se valgt å begrunne sine publisistiske valg i egne medier. NTB formidlet umiddelbart innholdet i politiets pressemelding. NRK, Aftenposten og en rekke lokalaviser med Agderposten i spissen, formidlet innholdet videre.

Dagbladets nye sjefredaktør, Alexandra Beverfjord, viser til at «å velge å kjøre bil eller båt med promille kan sette både eget og andres liv i fare. Derfor er det relevant å opplyse om at promille kan være en medvirkende årsak…Når resultatene av politiets etterforskning viser… en høyere promille enn 0,8 da hun kjørte vannscooter, mener Dagbladet at det er riktig av norske medier å viderebringe denne informasjonen av allmennpreventive hensyn.»

Allmennpreventive hensyn? Jeg må si at jeg synes det låter ganske hult. Kanskje et tegn på redaktørens etterrasjonalisering. En uttalelse avgitt i pressens eget ekkokammer.

VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken sier til egen avis at «når politiet går ut med helt sentrale opplysninger, mener vi det er riktig å omtale disse. Informasjonen er med på å tegne et klarere bilde av hva som skjedde på den fatale turen, og politiet sier også at promillen kan være en av årsakene til ulykken».

Heller ikke denne uttalelsen sier noe om de overveielser redaksjonen har gjort når det gjelder avdødes personvern. Nyhetsredaktøren viser i stedet til at avisen har et ansvar for å bringe videre «viktige opplysninger som dette».

Jeg er redd for at mange i redaksjonene tar dette ansvaret for bokstavelig i slike saker. Presseetikken handler nemlig om hvilke rammer som omkranser samfunnets informasjonsbehov.

Som redaktør kunne sikkert også jeg ha argumentert for at det var berettiget å utfordre disse rammene i enkeltsaker. Men i denne saken har jeg altså tvilt meg fram til at det var en unødvendig påskrift på avdødes gravstein.

Enkelte har påpekt at mediene uten videre kunne offentliggjøre det eksakte promillenivå etter fyllekjøringssakene til brødrene Northug. Det er flere vesentlige forskjeller her. Disse nivåene fremkom i rettskraftige dommer. Dessuten var passasjerer involvert i begge sakene. Snart skal de kanskje kjøre bil blant oss igjen. Det skal ikke avdøde.

Soloppgang i Riga

021-MSS-20180816.JPG

FORELESER: 140 undersøkende journalister fra østlige land fikk høre mine tanker om journalistikk for det neste tiåret. Foto: ALFREDS ULMANIS

RIGA – I et snaut tiår har den svenske handelshøyskolen i Latvia – Stockholm Business School samlet journalister til sommer-seminar i undersøkende journalistikk. I år fikk jeg oppdraget med å være keynote-speaker om 2020-tallets journalistikk og holde forelesning i presseetikk foran 140 pressefolk fra Sverige, Estland, Litauen, Latvia, Russland, Hvite-Russland, Ukraina, Polen, Bulgaria, Georgia, Kazakhstan, Armenia, Aserbadjan….

En broget forsamling vil kanskje mange si, når oppdraget er å anskueliggjøre den uavhengige og kritiske journalistikkens betydning for demokratiene. Men økende oppslutning om undersøkende journalistisk metode i Øst-Europa bærer forhåpentlig bud om at vi kan skimte en lysning der fremme.

«Soloppgang i Riga» er som teateroppsetning en 50 år gammel kjærlighetskomedie, og den ble skrevet av en russer. Teaterstykket er dermed like gammelt som minnet om den sovjetiske okkupasjonen i Tsjekkoslovakia, der russiske tanks i Prahas gater kvalte demokratiseringsprosessen.

Fortsatt er uavhengig og kritisk journalistikk en svært farlig geskjeft i mange av de tidligere Sovjet-statene. Flere av deltagerne på Riga-seminaret har fått merke det på kroppen, bokstavlig talt. En gruppe journalister har derfor flyttet til baltiske land hvor de etablerer nettverk for gravejournalistikk.

IMG_4246.jpg

STOCKHOLM SCHOOL OF ECONOMICS i Riga.

Medie-programmet til Stockholm Business School samarbeider også med det internasjonale nettverket for gravejournalister, OCCRP, som holder til i Sarajevo. Nettverket arbeider for å avsløre korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Hva skal en journalist som kommer fra verdens mest pressefrie land si til denne forsamlingen:

Jeg forsøker å få fram at veien fra demokratisk mediemangfold og folkeopplysning til undertrykkende og mediefiendtlig propagandastyre er urovekkende kort i vår tid. I flere tidligere kommuniststater styrer høyre-orienterte nasjonalister. I USA erklærer en folkevalgt president at journalister er Statens største fiender.

I de fleste land brekker nyhetsbildet opp i fragmenter, som blandes med løgner og hatefulle ytringer, propaganda og reklame, rykter og sterke meninger i sosiale medier. Dette skaper grobunn for større motsetninger i samfunnet – polarisering. Skillet mellom disse elementene, som spres via sosiale medier, opphører å eksistere.

Dette er en svært farlig utvikling, som mediene selv må ta en del av ansvaret for. Pressefolk har ikke alltid vært like flinke til å lytte. Til å formidle hvilke stemninger som rører seg blant folk på grasrota. I for stor grad har mediene dyrket eliten (les: profesjonelle premissleverandører for ordskiftet) som sine kilder.

Kraftig nedbemanning av redaksjonene har også svekket medienes evne til å fylle sin rolle i mange lokalsamfunn. Makta overvåkes ikke i samme grad som tidligere. Resultatet er blitt lavere tillit til medienes innhold og til journalistikk som viktig forutsetning for demokrati.

Dette er alvorlig og vi er nå kommet til et punkt hvor tilliten må gjenreises. Dette kan bare gjøres dersom mediene satser enda sterkere på en undersøkende og kritisk journalistikk som setter spor etter seg – også i lokalsamfunnet.

Svaret på redusert tillit må være økt kontakt med publikum, noe nye teknologiske plattformer gjør mulig.

Som representant for den britiske stiftelsen «Ethical Journalism Network» (EJN) får jeg fram budskapet om at høy presseetisk standard i journalistikken er en nøkkelfaktor for å bygge tillit til mediene ute blant folk. Mediene må i større grad skille kommentarer fra

IMG_4240

EJN med nøkkelen til medienes fremtid.

rapporteringen, og bli mer åpne omkring sin metodebruk og oftere innrømme sine feil på en skikkelig måte. Omfattende bruk av anonyme kilder svekker tilliten til journalistikk, og redaksjonene bør derfor overveie interne kjøreregler som begrenser omfanget av dette til å gjelde samfunnsviktig faktisk informasjon. Muligens foregår det for mye spill i medienes anonyme lommer.

Min forelesning om presse-etikk handler ikke bare om hva journalister skal unngå å gjøre, også om deres positive samfunnsrolle og deres rettigheter.  Men disse verdiene kan lett skyves i bakgrunnen dersom redaksjonene ikke lever opp til sine idealer når det gjelder journalistisk integritet og uavhengighet.

Det er grunn til bekymring når en stigende andel av innholdet er reklame i journalistisk forkledning eller villedende propaganda i samme klær. Ja, jeg hører redaktører svare at de nye former for reklame er nødvendig for å finansiere medienes innsatser i kostbar undersøkende journalistikk, men sannelig er det også mange som gir integriteten på båten i sine bestrebelser på å sikre inntektssiden i budsjettet.

En trendundersøkelse fra INMA (International News Media Association) viser at nesten halvparten av de spurte medieselskapene lar redaksjonelle medarbeidere utføre oppdrag fra annonsører når det gjelder såkalt content marketing og native advertising. En økende andel redaktører bryr seg heller ikke om å merke disse innholdselementene som kommersielle.

Den årlige medieundersøkelsen fra Reuters Institute viser at mange forbrukere er opptatt av dette: 43 prosent av de spurte brukerne i den internasjonale studien svarte at de frykter en utvikling hvor annonser blir mer lik redaksjonelt innhold.

For å finansiere virkelig uavhengig journalistikk blir det derfor stadig viktigere å sikre inntekter fra brukerne. Den dyktige journalist er blitt den gode selgeren i mange mediehus.

Kvalitetsjournalistikk selger abonnement i betalingsmurene. Dette gjelder god lokaljournalistikk, dekning av arrangementer som samler mange mennesker, streaming av lokal sport, og undersøkende journalistikk som avslører personer og institusjoner som er besittelse av makt.

Overfor mine lyttere bruker jeg eksempler på dette fra Polaris Media sine lokale og regionale medieforetak. Nesten alle de 37 mediehusene i Polaris-systemet kan nå vise til opplagsvekst.

Fra Stiftelsen for en kritisk og uavhengig presse (SKUP) deler jeg eksempler fra stiftelsens rause lager av metoderapporter. Jeg viser også til SKUP-vinnere de siste fire årene som jeg har ledet juryen, og til gode lokale eksempler på undersøkende journalistikk. Det er ikke størrelsen det kommer an på. Penetrerende graveprosjekter leveres også fra små, lokale redaksjoner.

Jeg vil gjerne drepe myten om at undersøkende journalistikk handler om internett og enorme dataark. Det handler like mye om å forstå maktens irrganger, stille presise spørsmål og lytte til mennesker. Jakten på dokumentasjon er selvsagt avgjørende.

En annen misforståelse er at journalistikk er ensbetydende med uinnskrenket ytringsfrihet. Men journalistikk handler ikke om at man kan formidle akkjurat hva man ønsker. Journalistikk bygger på et sett av verdier og eksisterer innenfor gitte grenser. Hva vi kaller presse-etikk.

Presse-etikkens fem kjerneverdier lyder slik:

  • Nøyaktighet og faktabasert formidling.
  • Uavhengighet.
  • Upartiskhet.
  • Humanisme.
  • Troverdighet og åpenhet.

Budskapet blir vel mottatt, så vidt jeg kan skjønne, selv om mediekulturen i østlige land kan være annerledes enn den vi er vant med i vest. Jeg håper på en vakker soloppgang i Riga, og fornyet styrke i journalistenes viktige samfunnsrolle.

Sommer-seminaret ved Stockholm Business School bød for øvrig på mange spennende forelesere. Blant andre den svenske gravejournalisten Jan Mosander, BBC´s Paul Meyers (kongen av søk i sosiale medier), den bosniske gravejournalisten Miranda Patrucic, lederen for OCCRP Drew Sullivan og den USA-baserte briten Tom Trewinnard som organiserer faktasjekk-redaksjoner i forbindelse med valg. Stockholm Business School har et eget program for mediestudier og samarbeider bl.a. med OCCRP i Sarajevo. Sommer-seminaret ledes av den svenske journalisten og redaktøren Hans Månsson. Skolen ledes av svenske Anders Alexanderson.

Dessverre var ingen norske journalister påmeldt seminaret. Jeg tror norske journalister ville hatt utbytte av denne muligheten til å etablere kontakt med gravenettverkene i øst.

IMG_6628.JPG

I SOLNEDGANG: Foreleserne til sommer-seminaret ved Stockholm Business School i Riga med Anders Alexanderson og Hans Månsson midt i bildet.

Møte med en levende legende

 

IMG_4103.jpg

JAKTEN PÅ SANNHETEN: Amerikanske medier graver stadig dypere i saken om russisk innblanding i valgkampen som bragte Donald Trump til makten. Legenden Bob Woodward vil ikke spå om presidenten kommer til å falle. Snart kommer hans neste bok om Trump.

WASHINGTON – Like lenge som jeg har vært journalist har han vært pressefolks aller største helt og forbilde. Bob Woodward (75). Nå inntar han scenen foran 500 av verdens medieledere for å minne om hvordan erfaringene fra Watergate-skandalen bør brukes i dekningen av Donald Trump.

Scenen er verdenskongressen til INMA (International News Media Association) som ble avviklet i Washington i forrige uke. Bob Woodward er ulastelig antrukket i midnattsblå dress, hvit skjorte og diskret slips. Han peker på sine sorte sko, og leverer budskapet: Journalister må slite skosålene og oppsøke kildene, fremfor å leve i internett-boblen.

Det lyder som søt musikk i mine ører.

– Regjeringens hemmeligheter er den største trussel mot demokratiet. Donald Trump er en hard oppgave, men den er ikke umulig å løse, sier Woodward. Han mener at journalistene som dekker Det Hvite Hus må bli mindre opptatt av retorikk og satse mer på dyptpløyende undersøkelser og kildearbeid.

IMG_4037.jpg

SIGNERER BØKER: Medieledere fra hele verden sto i kø for å sikre seg et signert eksemplar av Bob Woodwards siste bok «The last of the Presidents Men»

Mannen som sammen med Carl Bernstein forårsaket president Richard Nixons fornedrelse og fall, arbeider fortsatt som undersøkende journalist, forfatter, journalistikk-professor og assosiert redaktør i The Washington Post. Om få uker er det klart for lanseringen av hans 19. bok – boken om president Donald Trump.

Han var bare 29 år gammel og en ganske fersk journalist da han nokså tilfeldig kom over Watergate. Innbruddet i det demokratiske partiets valgkampkontor i 1972, der fem menn ble pågrepet.

– Jeg ble sendt til retten for å dekke fengslingsmøtet og ble overrasket over å se fem «innbruddstyver» fremstilt i business-dresser. Under avhørene tvang dommeren en av dem til å hviske fram at CIA var hans arbeidsgiver, forteller Woodward før han med ettertrykk tilføyer:

«I nearly dropped dead».

The Washington Posts legendariske redaktør Ben Bradlee sa alltid at sannheten kommer gradvis fram. Vi vet ikke alltid hva den er i begynnelsen. Vi arbeider med saken og avdekker lag etter lag helt inn til kjernen. Det finnes ingen raske svar på maktkritisk og undersøkende journalistikk.

Han forteller om et lærerikt møte med eieren av The Washington Post, Katharine Graham, midt i dekningen:

– Hun spurte meg om hvordan denne saken ville ende, og jeg svarte at jeg ikke visste, kanskje får vi aldri svaret. Da sa hun:

«Don’t tell me never. You must never give up!»

Siden forsto Woodward at dette er kjernen i pressefolkets bransje. Å finne fram til historiene som en gammel redaktør i Washington Post pleide å kalle «Bacon coolers». Historier som er så oppsiktsvekkende at de får baconet på leserens gaffel til å kjølne over avisen til frokost.

IMG_4031.jpg

HISTORIEFORTELLEREN: Du må være villig til å slite skosåler for å bli en god journalist.

Sannheten. Men hvor går veien til sannheten, spør Woodward og peker på sin egen skosåle.

– Du må gå ut og snakke med folk. Folk som ønsker at sannheten skal komme fram.

Bob Woodward holder jevnlig forelesninger for journalistikk-studenter i Washington. Her forteller han om arbeidet med Watergate-avsløringen og spør studentene hvordan de ville ha løst saken i internettets tidsalder:

– Det er vel bare å google «Nixons hemmelige opptak», svarte en student.

Men de avslørende svarene vil du aldri finne på internett, mener Woodward. Journalist-studentene må logge seg av internett, komme seg ut av biblioteket og se hva som foregår der ute. Noen ganger kan det være nok å krysse gaten..

Bob Woodward er fortsatt en oppsøkende journalist, og forteller om jakten på kilder til sine avslørende bøker. Om et ganske nylig møte med en firestjerners general:

Du får ikke slike kilder i tale gjennom å ringe dem opp verken på kontoret eller privat. I enda mindre grad gjennom talspersoner og kommunikasjonsfolk. Du må rett og slett banke på døren. Men når passer det best å banke på døren hjemme hos en firestjerners general? Bob Woodward kom til at sjansen for å lykkes var størst på en tirsdag kveld, klokken kvart over åtte:

– Da han åpnet døren, så han på meg og spurte: «Are You still doing this shit?» Jeg svarte ikke, bare krysset pekefingeren til smerte bak på ryggen og så ham lenge rett i ansiktet. Til slutt vinket han meg inn. Deretter fulgte en to timer lang kildesamtale.

I følge Woodward er mye av problemet med dagens mediedekning at journalistene ikke dukker opp hos kildene og sier at de vil lytte til hva de har å si. Det er jo slik man bygger tillit og kildeforhold.

– Journalistikk er å dukke opp der hvor tingene skjer. Vi fikk riktignok døra i ansiktet noen ganger, men noen av dem vi oppsøkte var også villige til å snakke.

Donald Trump har erklært journalister som «fiender av det amerikanske folk», og undersøkelser viser at mellom 60 og 70 prosent av amerikanerne mangler tillit til mediene. Så hva gjør du når du har et produkt som preges av mistillit hos publikum?

– Du må levere en bedre vare. Mer undersøkende og avslørende journalistikk. Vi må finne nye veier til dyptpløyende, nøyaktige og faktabaserte historier. Ikke så preget av politiske synspunkter. Donald Trumps presidentskap representerer «a tipping point» i USAs historie, men han er vår president enten du liker det eller ikke. Som journalister er vi forpliktet til å grave fram så mye som mulig.

Bob Woodward oppfordrer journalistene til å ha mer fokus på hva Trump faktisk gjør, ikke så mye på hva han til en hver tid sier eller twitrer tidlig om morgenen.

– Trump vet at han kontrollerer den politiske agendaen. Den virkelige historien handler om det som skjer, sier Woodward.

Journalist-legenden lar oss få innblikk i enda en beskrivende historie fra filmatiseringen av boken «Alle presidentens menn». Sammen med Carl Bernstein besøkte Woodward filmsettet, og fikk høre om hva som skjedde da skuespilleren Jason Robarts hadde lest seg opp på rollen som Ben Bradlee – en rolle han tvilte på om han kunne spille:

– Alt Ben Bradlee gjør er jo at han flyr rundt i redaksjonslokalene og spør igjen og igjen alle han møter: «What’s the fucking story?»..

– Vel, det er jo det som er redaktørens jobb, sier Woodward. Den dag i dag er det fortsatt den grunnleggende delen av jobben – hva er egentlig historien? Til å begynne med er svaret aldri krystallklart, svaret krever en serie tilleggsspørsmål. Det er disse spørsmålene media nå må stille gjennom bedre og mer dyptpløyende journalistikk.

Bob Woodward er ikke villig til å svare på om Russland-etterforskingen kan føre til presidentens fall. Men hvem vet, kanskje kommer det flere avsløringer i hans nye bok om Donald Trump.

Spørsmålene knyttet til medienes manglende tillit i befolkningen og dekningen av Donald Trumps presidentskap ble det altoverskyggende tema for et eget redaktør-seminar under INMA-kongressen i Washington. Medieforskeren Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center la fram en fersk undersøkelse som viser at 75 prosent av voksne amerikanere finner det fullstendig uakseptabelt at mediene favoriserer ett politisk parti. Et spørsmål om mediene opptrer fair i sin politiske dekning scorer lavest av alle spørsmål i undersøkelsen.

IMG_3952.jpg

FORSKER: Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center undersøker folks tillit til medier over hele verden.

I USA og Israel er det størst avstand mellom folk som støtter regjeringen og de som mener at mediene opptrer på en fair måte. I europeiske land er det motsatt. Her er de som støtter regjeringen mer sammenfallende med dem som mener at medienes politiske dekning er fair. Nederland og Sverige rapporterer en høyere grad av tillit til mediene, i motsetning til søreuropeiske land som f. eks. Italia.

I USA konsumerer folk i stor grad nyheter via sosiale medier, men de er i liten grad opptatt av å identifisere kilden til nyhetene og om kilden er troverdig eller ikke. Når det gjelder tillit til media er det i USA aldri målt større avstand mellom de politiske blokkene enn i 2017. Polariseringen vil altså ingen ende ta.

President Donald Trump mener at all nyhetsdekning i de tradisjonelle mediene er «fake news», men han fører selv an i spredningen av falske løgner. The Washington Post har en egen stab, hvis eneste oppgave er å faktasjekke presidentens morgenfriske Twitter-meldinger. Avisen konstaterer at han hittil har levert mer enn 3000 meldinger som savner grunnlag i fakta eller er direkte løgnaktige. Mediereporter Paul Fahri i The Washington Post mener det er grunn til å frykte at Trump kan komme opp i over 10 000 falske meldinger innen presidentperioden er over.

IMG_3941.jpg

PAUL FAHRI – The Washington Posts erfarne mediereporter gjennom mange år.

– Trump vinner for en stor del kampen mot mediene, som foreløpig ikke har klart å slå tilbake denne flommen av uriktig informasjon. Det er så mange historier. For oss journalister føles det som å samle regnvann i en storm, sier Fahri.

Journalister pleide å bruke sin tid på å avdekke sannheter som maktapparatet ville tildekke. Nå må pressen kjempe for å gi sannhetsordene reell gjennomslagskraft.

– Det er ikke så mye vi journalister kan gjøre med dette, annet enn å fortsette rapporteringen av sanne historier basert på faktum. Og så få vi håpe at folk til slutt innser forskjellen, sier Fahri.

Han frykter likevel den giftige blandingen av to typer «falske nyheter» –  det som er fabrikkerte historier og alt som av Trump oppleves som ubehagelige fakta og som derfor karakteriseres som «Fake News».

– Fake News er som farlig atomavfall. Det er svært giftig og vil kunne påvirke mange mennesker på livstid. Målet på vår tids sivilisasjon kan bli hvordan vi behandler dette ideologiske avfallet, sier Fahri.

Han er uansett stolt av å tilhøre skaren av journalister som vil gjøre Amerika faktabasert igjen.

Det er ingen tvil om at den journalistiske tonen overfor Det Hvite Hus er blitt tøffere under Donald Trump. De toneangivende mediene legger også i større grad konkurransen til side og samarbeider om dekningen. Situasjonen er likevel uoversiktlig og et knippe Washington-redaktører beskriver kommunikasjonen fra Det Hvite Hus som «ute av kontroll». Under Obama var forholdet til pressen langt mer disiplinert, der administrasjonen formidlet en konsistent historie gjennom pressebriefingene.

Twitter-presidenten følges likevel nøye av redaksjonene. Mange av Twitter-meldingene fra Trump setter policy, rett og slett fordi mange av medarbeiderne i administrasjonen tar lærdom fra dem. De fungerer på en måte som gamle dagers pressemeldinger.

BuzzFeed har nå sluttet å bruke begrepet «fake news» i sine reportasjer, på grunn av alt misbruk av ordene som våpen i krigen mot mediene. Nå omtales Trumps feilaktige påstander som det de er – nemlig «løgner».

Det er likevel usikkert som slike tiltak er tilstrekkelig for å gjenreise medienes tillit. Da har jeg i likhet med Bob Woodward større tro på forsterket satsing på dyptpløyende, undersøkende og uavhengig  journalistikk. En journalistikk som forteller – uten merkelapper eller politiske omsvøp – hva som faktisk skjer.

img_4109.jpg

BEST IN SHOW: The New York Times kampanje «Truth» ble belønnet med hedersprisen under INMA’s verdenskongress i Washington. VG, Aftenposten og Amedia fikk også flere utmerkelser.

Stille diplomati i Kina

 

IMG_3730

TIANANMEN: Det blodige oppgjøret med opposisjonelle studenter i 1989 var en nødvendig historisk korreksjon, i følge kinesiske medier.

BEIJING/FUZHOU: Mens Kina-kjennere kritiserer Norges topptunge forskningsdelegasjon til Beijing og Shanghai sist uke, har jeg forsøkt å utøve et stille diplomati overfor kinesiske presseorganisasjoner: Siktemålet er å åpne en dialog om uavhengig journalistikk, presseetikk og selvregulering av medier i Kina.

I løpet av en uke har vi møtt over 100 journalister og redaktører, og et stort antall lærere og studenter ved journalist-universiteter i Beijing og i Fujian-provinsen syd i Kina, ved stredet mot Taiwan.

Vår dialog-delegasjon besto bare av to medlemmer. Undertegnede og presidenten i Ethical Journalism Network (EJN), Aidan White. EJN er en stiftelse i London som arbeider for presseetikk og selvregulering innen media. Stiftelsen ble opprettet i 2013 og har senere mottatt støtte fra Norges utenriksdepartement.

Jeg reiste direkte fra den norske SKUP-konferansen, som var en sterk manifestasjon av maktkritisk, fri og undersøkende journalistikk – til Kina. Det er litt av en overgang. Organisasjonen Reportere Uten Grenser «kåret» Kina som nummer 176 på listen over verdens nasjoner når det gjelder pressefrihet.  Onsdag denne uken presenteres årets utgave av den samme oversikten, men mange kritikere mener at utviklingen i Kina går fra vondt til verre.

Det er mange dilemmaer knyttet til en dialog med verdens største diktatur, men kan vi egentlig la være å samtale med en femtedel av verdens befolkning? Med et land som har verdens sterkest voksende økonomi og som snart er ledende i kommunikasjonsteknologi?

IMG_3719
DIALOG-MØTE: EJNs president Aidan White diskuterer presseetikk og selvregulering av medier med journalister og redaktører i All-China Journalists Association og medlemmer av den presseetiske kommisjonen i Beijing.

I Beijing og Fuzhou – en by med sju millioner innbyggere – har vi vært gjester hos All-China Journalists Association, en organisasjon for alle landets mer enn 200 000 journalister. Det nærmeste man kan komme et presseforbund i dette landet. Organisasjonen er nok styrt av kommunistpartiet, som alt annet i Kina, men samtidig opptatt av de globale utfordringene som møter all journalistikk:

Desinformasjon. Hatefulle ytringer. Copyright-problemer. Dårlig reklame. Vulgært innhold.

Journalister opplever økende mistillit og svekket omdømme i offentligheten. Presset fra den politiske ledelsen nevnes ikke. Ledelse oppfattes som en nødvendig del av rammeverket som pressen må arbeide innenfor.

IMG_3723

MAO – som ung skribent og redaktør.

Inngangspartiet til bygningen som huser All-China Journalists Association (ACJA) preges av monumenter, som viser journalistikkens historiske betydning for Folkerepublikken. Vi får snart en historisk forelesning av journalistikk-professor Zheng Baowei ved Remin-universitetet i Beijing, som ble grunnlagt av kommunistpartiet

– Det må stilles strenge krav til journalister. De skal tjene samfunnet, folket og staten. Regulering er nødvendig, men kinesisk journalistikk hviler dessuten på fundamentale regler innen akademia, sier professoren.

Zheng forteller at Kina feirer 100årsjubileum for journalistutdanningen. Formann Mao var blant de første studentene. Han ble senere redaktør i to aviser.  Maos tanker formanet journalistene

IMG_3722

ZHENG BAOWEI – professor i journalistikk og pressehistoriker.

til å lære av folket og han beskrev dem som ingeniører i utviklingen av menneskesjelen.

De første etiske retningslinjene ble skrevet i 1942, og etter opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 kom «sjølkritikk» med i en av fire presseetiske hovedsetninger. Staten utarbeidet et detaljer sett av presseetiske regler i 1987, som sist er revidert i 2009, men ganske nylig har president Xi beskrevet journalistens ansvar i seks punkter. Her understrekes også betydningen av at media overvåkes og må stå til regnskap for sine redaksjonelle valg. Det skal holdes seminarer med publikum og det er opprettet hotlines hvor folk kan varsle om presseetiske overtramp og desinformasjon. Etter fremveksten av sosiale medier varsles det nå nye reguleringer av innhold som spres via internett, og sterkere vern av privatliv på linje med europeisk lovgivning.

ACJAs generalsekretær Wang Dogmei forteller oss at det ble opprettet en nasjonal presseetisk kommisjon i 2015, og at det er bygget ut et system av 29 slike kommisjoner. Kommisjonen i Beijing har 33 medlemmer, bl.a. fra næringslivet og Partiet. Dermed har Kina fått et uavhengig system for selvregulering i mediebransjen, mener hun.

Det var bare det med Partiet, da..

Men vi må forstå at alt som skjer i Kina er forankret i Partiet. Og hos Xi. Likevel finnes det mye pressefaglig å diskutere mellom vest og øst. Vi opplever at de fleste kinesiske pressefolkene som vi møter, er åpne og positive til dialog om felles problemer.

IMG_3720

POSITIVT MØTE: Aidan White diskuterer med medlemmer av Beijings presseetiske kommisjon.

Det finnes mer enn 400 ulike presseetiske koder i verden, ikke ett felles regelverk for alle journalister. Det er også en forskjell mellom ytringsfrihet og journalistikk. Journalister kan ikke publisere sitt innhold som de vil, de må operere innenfor en ramme av etikk og lovgivning.

– Men alle journalister bør dele kjerneverdiene i etisk journalistikk: Nøyaktighet, åpenhet, uavhengighet, upartiskhet, humanisme, ansvarlighet, sier Aidan White til forsamlingen. Han var tidligere generalsekretær for den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) gjennom 20 år, og har et unikt kontaktnett av pressefolk over hele verden. De siste årene har han bygget opp Ethical Journalism Network, med god støtte fra de norske presseorganisasjonene og UD.

Hvorfor akkurat lille Norge i dette bildet?

Fordi organisasjonen Reportere Uten Grenser regner Norge som verdens mest pressefrie nasjon. Og i følge Aidan White, fordi vi har et unikt selvregulerende presseetisk system. Det beste i verden, skryter min irske venn og kollega.

– I Norge deler alle journalister et felles presseetisk regelverk, som støttes av alle medier. Det omfatter alle journalistiske plattformer, behandlingen av klager foregår helt åpent og noe av det strømmes til publikum. Folk kjenner systemet og respekterer det. Mange redaksjoner utgir også årlige redaksjonelle regnskap, hvor tabber og feil blottlegges, forklarer Aidan White.

Så overlater han til meg å beskrive Pressens Faglige Utvalg og Vær Varsom-plakaten.

Diskusjonen med kineserne avslører at bortsett fra forholdet til Staten (og det er ikke noen liten forskjell) så er mange av de presseetiske problemstillingene ganske like i våre to land. Medlemmene av den presseetiske kommisjon ramser opp: Reklamens inntog i journalistikk, falske nyheter, vulgær-journalistikk, utfordringer i den digitale transformasjonen og fra sosiale medier.

– Hvordan blir norske journalister som bryter de presseetiske reglene straffet, spør et av medlemmene i Beijing-kommisjonen?

Jeg må forklare i detalj at læringen ligger i tilrettevisningen fra egne kolleger og i den redaksjonelle oppfølging av saken. Og i offentliggjøringen av PFUs konklusjoner, korreksjoner og beklagelser.

Hun repliserer at i Kina blir journalister ilagt bøter, de suspenderes og i alvorlige tilfeller får de sparken..

Ethical Journalism Network har arbeidet i fire år for å få opprettet en dialog med kinesisk presse. Det har vært en vanskelig vei. I fjor skulle jeg ha deltatt i en delegasjon til Kina, men fikk beskjed om at norske EJN-representanter var uønsket i landet. Etter normaliseringen av Norges forhold til Kina er tonen en annen.

Det er heller ikke lenger slik at kineserne feier problemer knyttet til hatefulle ytringer, desinformasjon og presseetiske overtramp under teppet som «ikke eksisterende». Under besøket i forrige uke hadde vi åpne og positive diskusjoner om alle de forandringer som journalistikken nå står midt oppe i og de utfordringer og muligheter som møter mediefolk i en digital tidsalder. Det virker som om presseetikk, selvregulering av media og online journalistikk er en fornuftig plattform for dialog.

Kinesiske medier er ikke lenger direkte subsidiert av Staten og har fått klar beskjed om å søke finansiering gjennom kommersiell virksomhet. Å tilnærme seg vestlig markedsøkonomi samtidig som man skal ivareta og formidle kommunistpartiets ideologiske verdier, må være en uhyre krevende balansegang. Midt i den digitale transformasjonen.

Kinesiske medier rapporterer fritt om mye av det som skjer i samfunnet, både politisk og i kulturlivet. Men noen tema er det strengt forbudt å diskutere: Partiets ideologi, menneskerettigheter og religiøse konflikter.

IMG_3731

STUDENTMØTE: Møte med professorer og studenter ved Beijings universitet for kommunikasjon og medier. Studentene var opptatt av hatefulle ytringer og falske nyheter

Vi besøkte journalistutdanningen ved to av landets fremste universiteter, bl.a. Fakultetet for Journalistikk og Kommunikasjon i Beijing med 2000 studenter og 180 lærere. Her er ledelsen svært interessert i å opprette et nærmere samarbeid med EJN, spesielt om de presseetiske utfordringer som følger av migrasjon, hatefulle ytringer og rasisme. Dette er problemstillinger som begynner å melde seg med full tyngde i Kina.  Det er problemer knyttet til omtale av landets 55 ulike minoritetsbefolkninger og økt innvandring fra afrikanske land. Vi diskuterer også muligheten av å utarbeide et grunnkurs i presseetikk, og journalistiske verktøy i bekjempelsen av hatefulle ytringer innen media.

– Falske nyheter er blitt en stor trussel i Kina, sier en av studentene. Folk kaller seg journalister og fabrikkerer nyheter i sosiale medier for å få oppmerksomhet. Eller for å desinformere. Professor Peixin Cao gir oss et eksempel:

En gravid kvinne som ble nektet keisersnitt av legene, begikk selvmord. Sykehuset fabrikkerte en historie i sosiale medier om at det var svigermoren som hadde nektet henne dette, for å fjerne oppmerksomhet fra legenes ansvar.

Ved universitetet i Fuzhou får vi servert en annen historie: En «nyhet» om at kaffen hos Starbucks (det finnes en kaffebar på annethvert gatehjørne i Beijing og Fuzhou) øker faren for å få kreft, spredte seg som ild i tørt gress i kinesiske sosiale medier. Noen ganger er kraften i rykter sterkere enn i journalistikk.

For å summere opp: EJN-besøket i Kina har gitt flere gode muligheter for oppfølging: I tillegg til konkrete, presseetiske verktøy for journalister, drøftet vi mulighetene av flere gjensidige utvekslingsbesøk fra miljøer som arbeider innen selvregulering av media. En egen sesjon om digital presseetikk under Kinas årlige verdenskongress for internett. EJN vil også bli invitert til å presentere seg under et større nasjonalt mediaforum i juni. Dessuten ble det foreslått å opprette en egen dialog med Kinas organisasjon for kvinnelige journalister og med organisasjonen for miljøjournalister.

IMG_3737

I FUZHOU: Fra møte med journalister og redaktører i presseorganisasjoner og Fujian-provinsens presseetiske komite. T.v. for Aidan White sitter visedirektør i ACJAs internasjonale avdeling Chen Tao, som ledsaget oss under hele besøket i Kina. Han er EJNs hovedkontakt i dialogen med kinesiske medier.

Digitalisering – som venn og fiende

IMG_1857

VELFORTJENT HEDER: Å dele ut SKUP-prisen er en stor ære. Her er talen som jeg holdt for 600 av landets beste journalister.

2017 ble et år vi vil huske for digital desinformasjon og misbruk av internett for å underminere demokratiske prosesser. Falske nyheter og brudd på personvern i digitale medier.

Samtidig ble 2017 et gjennombruddsår for effektiv bruk av digitale verktøy i den kritiske, undersøkende journalistikken. Datastøttet metode finner nå praktisk anvendelse i redaksjonene.

Dere har tatt et langt skritt fremover i analyse av enorme mengder data. Sammenkobling av data fra ulike registre. Kryssing av datakilder. I flere metoderapporter til SKUP skrives det nå om å intervjue datasett. Å stille journalistiske spørsmål og faktisk få fram svar som det tidligere var uoverkommelig å fremskaffe manuelt.

I de store redaksjonene ser vi også hvordan digitale utviklere nå tar sete i gravegruppene – og at utviklingsarbeidet gir skarpe resultater. Store datasett og algoritmer tas i bruk i den løpende nyhetsrapporteringen til folk.

Men ingen algoritme har hittil greid å erstatte journalistens kreative idé, evnen til å fremsette hypotesen, til å se gjennom intrigen, til å observere rent fysisk hva som skjer. Det er i kombinasjon med tradisjonell journalistisk metode at gravingen gir de beste resultater.

Utbredelsen av sosiale medier gir en farlig miks av innhold til samfunnets borgere: Strømmen blir til en blanding av fakta, meninger, propaganda, rykter og sladder. Reklame og underholdning. Falske nyheter. Det er ikke lett å se hva som er hva.

Resultatet av denne fragmenteringen er økt polarisering og misbruk av internett på en måte som truer demokratiet. Vårt svar på dette må være økt satsing på journalistisk kvalitet og presseetiske standarder. Husk at kritisk, undersøkende journalistikk er den viktigste delen av medienes samfunnsoppdrag.

Sviktende finansiering av mediene og fragmentering av nyhetsbildet fører til konsolidering. Flere avslørende prosjekter går dermed under radaren for konkurrerende medier, og får ikke den oppmerksomhet som de fortjener. Vi bør bli flinkere til å sitere hverandre og samarbeide mer om undersøkende journalistikk. Hvis vi samler flere ressurser om felles prosjekter og deler mer metode, kan vi også i større grad fylle vår samfunnsrolle.

En fri og uavhengig presse er en umistelig del av vårt demokratiske system.

Det er myndighetenes ansvar å legge til rette for dette. Gjennom rammevilkår og finansiering. Og fremfor alt ved å sikre offentlig innsyn i beslutningsprosesser og forvaltning av fellesskapets midler. Det er uforståelig at politikere og embetsverk fortsatt prøver å sette opp nye hindringer i veien for at pressen kan løse sine viktige oppgaver på dette område.

Årets bunke på 52 metoderapporter vitner om at undersøkende journalistikk møter mye motstand fra maktstrukturer som misliker kritiske spørsmål og krav om innsyn. I enkelte saker forsøker man å bruke Vær Varsom-plakaten for å trenere undersøkelser. Noen offentlige tjenere velger sågar å advare sine kommersielle samarbeidspartnere om at journalister graver. Hvorfor i all verden gjør de dette?

Det er vanskelig å finne andre svar enn at de har noe de vil skjule for offentligheten. At landets statsminister velger å sammenligne innsyn med overvåkning er ikke akkurat demokratibyggende.

Flere medier velger derfor å kreve offentlig innsyn i behandlingen av eget innsynskrav. Slikt innsyn kan gi svært avslørende innblikk i forvaltningens ulike strategier for å stenge offentligheten ute. I demokratiets navn bør de som praktiserer slike strategier nå stilles ordentlig til ansvar.

Svært mange av fjorårets SKUP-kandidater har satt kritisk søkelys på offentlig pengebruk. Det er en vesentlig del av pressens samfunnsoppdrag å kontrollere dette. En stigende andel av offentlige utgifter går med til å betale private aktører som gis oppdrag i velferdsstaten, gjennom bl.a. såkalt konkurranseutsetting.

Medias undersøkelser avdekker manglende kontroll med slike utbetalinger både på politisk nivå og i forvaltningen.

Byrådsleder Raymond Johansen skrev sommeren 2015 en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han beskrev det som nærmest risikofritt å være styrende politiker i Oslo. Sånn bør det ikke være, skrev han.

I fjor fikk han svar på tiltale. Flere av medias undersøkelser avdekket graverende forhold i hovedstadens forvaltning.

image-1.jpg

OVERFALL: Jurylederen ble nærmest overfalt i glede av diplomvinner Lajla Ellingsen som sammen med Mari K. By Rise fikk heder for Adresseavisens reportasjer om Kystad-avtalen i Trondheim.

SKUPs metoderapporter tegner et bilde av mange tvilsomme lokale politiske forhold, skjulte forbindelser og manglede styring. Flere metoderapporter flombelyser også usunne forhold i et eskalerende boligmarked. Det er kritisk fokus på situasjonen i helsevesenet, og flere arbeider tar opp mulige justismord og mangel på rettssikkerhet i samfunnet.

Sikkerhet skal også omfatte journalister som stiller kritiske spørsmål og avdekker kritikkverdige forhold. Det er bekymringsfullt at journalister i flere europeiske land utsettes for press og trusler når de går maktstrukturene etter i sømmene.  Drapene på undersøkende journalister i Slovakia og på Malta er alarmerende. Også her i Norge er det blitt slik at kritisk journalistikk mot visse miljøer utløser behov for omfattende sikkerhetstiltak. Det er derfor grunn til å minne om rettsstatens ansvar for at mediene kan løse sine oppgaver på en trygg måte.

Alle som vil lære mer om journalistikk bør kaste seg over årets samling av metoderapporter. De store redaksjonene er fortsatt toneangivende i utviklingsarbeidet, men det er gledelig å se at flere lokale redaksjoner styrker seg og arbeider mer systematisk med undersøkende journalistikk.

30714263_10155164004932001_138816624361734144_n

JURY-VORSPIEL: Trond Sundnes (t.v.), Asbjørn Olsen, Linn Kongsli Hillestad, Bernt Olufsen, Bjørn G.Sæbø og Vibeke Haug. Tone Jensen var ikke tilstede i Tønsberg.

Juryen arbeider ut fra et sett av 12 kriterier i vurderingen av SKUP-kandidatene. Med en liten ekstra vekt på nyhetsverdi, ny metode og konsekvens. Vi har lest 1100 sider metoderapporter og utallige vedlegg i form av artikler, video, bøker og grafiske fremstillinger. Vi har hatt fire heldagsmøter i løpet av vinteren. Kandidatene har jevnt over høy kvalitet og det har vært krevende å kåre et finaleheat.

Vår bransje har tatt et langt skritt i riktig retning. Dere kan alle være stolte over resultatene. Husk at det viktigste med SKUP er ikke prisen, men den delingskulturen som vi bygger sammen. Derfor kan vi trygt slå fast – at her er det viktigste ikke å vinne, men å delta.

Solnedgang i Myanmar

 

IMG_3580

I SKUMRINGEN: Media i Myanmar opplever mørkere tider både forretningsmessig og journalistisk. Landet ligger på en 131.plass på World Press Freedom Index.

YANGON – Den gulrøde solnedgangen over hovedstadens forgylte pagoder utstråler varme og skjønnhet. Men snart ligger et skummelt mørke over Yangons gater og offisielle bygninger. Frykten for at demokratiutviklingen vil stanse.

Overgrepene mot Rohingya-folket, etnisk uro og fengslingen av kritiske journalister – en tsunami av negativ oppmerksomhet i internasjonale medier – truer med bråstopp for økonimien i Myanmar. Turismen svikter. En voldsom reduksjon av inntekter demper utviklingsmulighetene for Myanmars nye, frie medier.

Skjønt friheten virker begrenset. Selv om den direkte sensuren ble opphevet for seks år siden, er det fremdeles lovregulering som hemmer utøvelsen av uavhengig og kritisk journalistikk. Fengslingen av to Reuters-journalister som avdekket hærens massakre av ti Rohingyaer skremmer noen pressefolk til taushet. Samtidig sprer sosiale medier hatefulle ytringer som ild i tørt gress.

For tredje gang på tre år landet jeg like før påske i Yangon for å besøke pressekolleger, sammen med min mentor-kollega Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim. Vi arbeider sammen i et prosjekt for å støtte arbeidet med utviklingen av demokrati og pressefrihet i Myanmar. Prosjektet drives av den internasjonale presseorganisasjonen World Association of Newspapers (WAN-IFRA).

 

 

IMG_3587.jpg

HYGGELIG GJENSYN: Publisher Sonny Swe tar imot utenfor mediehuset Frontier.

I to omganger har vi tidligere besøkt mediehuset Mizzima, som i fjor fikk tildelt en ny TV-konsesjon underlagt det statlige kringkastingsselskapet. Nå skal vi besøke det engelskspråklige nyhetsmagasinet Frontier, som ble startet av mediegründeren Sonny Swe (49) for fem år siden. 

Vi har møtt Sonny tidligere. Han har store journalistiske ambisjoner om å utvikle et magasin av høy kvalitet. Og som henvender seg til et internasjonalt publikum ved siden av en større leserskare i Myanmar med høyere utdanning.

Sonny har en interessant bakgrunn, som redaktør i den engelskspråklige avisa Myanmar Times. Men under generalenes regime ble han arrestert og satt åtte og et halvt år innesperret i forskjellige fengsler. Han er sønn av en tidligere general som falt i unåde under militærregimet og som var fengslet i ti år.

 

IMG_8266.jpg

I REDAKSJONEN: Sjefredaktør Thomas Kean med noen av de 25 redaksjonelle medarbeiderne i Frontier Magazine. 

Sonny Swe vendte tilbake til mediebransjen da han ble løslatt i 2014, først som en av sjefene i Mizzima. Men etter et drøyt år satset han alt på å utvikle magasinet Frontier. Nå er han publisher og har 50 ansatte i eget mediehus. Redaksjonen drives av den unge australske mediemannen Thomas Kean som sjefredaktør. De 25 redaksjonelle medarbeiderne består av av journalister fra Myanmar, Australia, USA og England.

 

I to og et halvt år har Frontier vært et ukemagasin, men siden 1. mars har økonomiske problemer tvunget mediehuset til å redusere utgivelsesfrekvensen til hver 14. dag. Mediehuset publiserer også innhold digitalt gjennom en online-tjeneste på to språk. I løpet av en måned når Frontier på denne måten 250 000 brukere. Redaksjonen produserer også fem videoinnslag og en podcast hver måned. Det meste distribueres via sosiale medier som Facebook og Twitter.

Landet består av 54 millioner innbyggere, fordelt på over 130 ulike folkeslag. Over 30 millioner bruker internett. De fleste av dem tror at Facebook er internett. Mark Zuckerbergs globale selskap har 97 prosent brukerdekning i Myanmar, forteller Sonny Swe.

Vi besøker ham i den lave kontorbygningen på et sentralt gatehjørne i hovedstaden. Her huserer den kommersielle avdelingen andre etasje, mens redaksjonen holder til i tredje. På gateplan er man i ferd med å innrede et TV- og podcast-studio, for bedre produksjon av audiovisuelle innslag som skal distribueres via Facebook. 60 prosent av all trafikk til mediehuset kommer via Facebook, bare 15 prosent av trafikken er direkte til Frontiers nettside.

 

IMG_3693

COVERSTORY: «After Dark» om voldtekter i Myanmar.

– Nettet fører til massiv økning av kriminalitet. Spesielt når det gjelder seksuelle overgrep og voldtekt. Unge jenter lokkes til å møte overgripere via Facebook, får vi vite. Dette temaet er også coverstory på siste utgave av Frontier Magazine. Reportasjen «After Dark» skildrer voldtekten av en 26 år gammel kvinne i en Yangon taxi. Over hele landet rapporteres det om en kraftig økning av tallet på anmeldte voldtekter.

 

Utgaven av Frontier Magazine inneholder også en side om den desperate situasjonen til de 700 000 Rohingya-flyktningene i Bangladesh, statsløse mennesker som er fordrevet av Myanmar-hæren fra sine landsbyer i Rakine-provinsen.

Det eksisterer fortsatt et uavhengig og kritisk søkelys på den etniske rensingen som foregår. Og som mange mener at Facebook må ta en stor del av ansvaret for. I følge FN har Facebook gitt nærmest fritt utløp for muslim-hatet som spres, bl.a. gjennom kjedebrev i Messenger.

De nyvunne tilløp til pressefrihet etter 60 års militærdiktatur kommer igjen under press. En omstridt del av telekommunikasjonslovgivningen gjør det mulig å fremme vidtgående anklager om ærekrenkelse via internett og kringkasting. Det er uklart hva som kan defineres som en ærekrenkelse, så mange redaktører velger å sitte stille i båten. Det eksisterer selvsensur.

Over 80 rettssaker er anlagt med hjemmel i denne loven, 73 av dem er anlagt etter at Aung San Suu Kyi kom til makten, ifølge The Diplomat.

Sonny Swe har dyrkjøpt erfaring fra Myanmars fengsler. Han mener at det fengsles ti ganger flere journalister i landet nå, enn under generalenes regime.

I mange av landets mediehus sitter pressefolkene nokså desillusjonert tilbake, etter håpet om demokratisk utvikling som ble tent av Aung San Suu Kyi.

– Hun bryr seg ikke om medier. Det går historier om at hun ser på journalister som levende djevler. Hun viser seg sjelden offentlig og gir ingen intervjuer, forteller mediefolk.

Det bekymrer mange av landets 4000 journalister at utviklingen nå ser ut til å gå i feil retning. Enkelte redaktører føler på frykten hver gang de hører en bil stanse utenfor boligen i nattemørket. Andre innrømmer åpent at de kjører omveier i hovedstaden for å unngå å bli stoppet i checkpoints, der det kan by seg en anledning for politiet til å plassere et kompromitterende bevis i bilen.

I saken mot de to fengslede Reuters-journalistene blir det hevdet at politiet provoserte fram arrestasjonen gjennom å gi dem hemmeligstemplet materiale. Den rettslige prosessen betraktes av mange som en farse med skiftende anklager og bevisføring.

Men det er også en annen side av frykten som preger Myanmar. Det eksisterer nemlig en ganske utbredt frykt for at landet skal bli et nytt oppmarsjområde for islamittisk terrorisme. At ISIL vil infiltrere ulike etniske miljøer i Myanmar, nå som terrororganisasjonen ser ut til å bli jaget ut av Midt-Østen. Dette er en frykt som også deles av kritiske medier.

Medienes oppslutning om regjeringspartiet NLD (National League for Democracy) er dalende. Aung San Suu Kyi har i følge observatører mistet mye av grepet. I 2020 skal det holdes nye valg i Myanmar. Ingen vet hvem som vil etterfølge henne som lederskikkelse. Hvilken rolle mediene vil spille frem mot valget er også uvisst. Mediehusene sliter med fall i trykt opplag på henimot 60 prosent i løpet av et år og enkelte steder er reduksjonen av annonseinntekter på 40 prosent.

– Vi snakker ikke om depresjon, det er resesjon, sier Sonny Swe. Selv ble han tvunget til å gjennomføre lønnskutt for staben sin.

Vårt beskjedne bidrag i Frontiers kamp for å overleve ble to dager med forelesninger og diskusjon med staben – om digital forretningsutvikling i abonnement og annonsesalg, redaksjonell produktutvikling, presseetikk og forholdet til de sosiale mediegigantene. Basert på europeiske erfaringer advarte vi mediehuset mot å legge hele sin skjebne i hendene til Facebook og Google:

– Du kan nemlig ikke forhandle med en tiger, når du ligger med hodet i tigerens munn.

Winston Churchill sa visstnok dette i verdenskrigens mørkeste stund.

IMG_3583

MENTORING: Rolf Dyrnes Svendsen diskuterer forholdet til Facebook med sjefredaktør Thomas Kean (t.v.) og publisher Sonny Swe.

 

Den mørke flekken på kartet

 

img_8484.jpg

FANDEN PÅ VEGGEN: Visepresident Le Quoc Minh i Vietnam News Agency følger med på min forelesning om behovet for uavhengig og kritisk journalistikk, presseetikk og økt åpenhet fra medienes side.

HANOI – Jeg viser den beksvarte flekken på verdenskartet. Vietnam. En av statene som ligger nederst på pressefrihetslisten til organisasjonen «Reportere Uten Grenser». Nummer 175 på oversikten over pressefrihet og informasjonsfrihet i verdens 180 stater.

Visepresident Le Quoc Minh og 25 av hans medieledere i Vietnam News Agency følger interessert med, men kommenterer ikke verdensbildet som jeg bretter ut over veggen i møterommet.

I tre stive klokketimer foreleser jeg om pressefrihet, informasjonsfrihet, presseetikk og selvregulering av media – som grunnleggende elementer i et demokrati og en viktig forutsetning for publikums tillit til journalistikk.

Det blir også tid til en orientering om offentlig innsyn i forvaltningen, datastøttet journalistikk og kritisk, undersøkende journalistikk. Men det er nok ikke dette forsamlingen er kommet for å høre. Den er mer opptatt av forretningsmodeller og inntektsstrømmer.

Vietnam er på mange områder den siste Sovjet-staten, men samtidig ekstremt opptatt av kapitalistiske problemstillinger. Det vakre landet rommer mange paradoks: Gapet mellom de rike og vanlige mennesker vokser. Et veldig fokus på luksusgjenstander og statussymboler. Økonomien vokser med 6,5 prosent i året, samtidig som kommunistpartiet styrer befolkningen med jernhånd.

På samme måte regulerer Partiet de journalistiske medienes handlingsrom. I en av verdens tettest befolkede nasjoner hva angår brukere av Facebook. Det eksisterer 64 millioner Facebook-kontoer i Vietnam, hvor folk kan ytre seg om det meste med høy risiko for å bli arrestert.

Observatører i Hanoi forventer at myndighetene vil ta nye regulatoriske grep overfor sosiale medier i løpet av 2018.  Regjeringen ønsker samarbeid med internasjonale giganter som Facebook og Google, om å kontrollere innholdet.

For tredje år på rad er vi tilbake i den livlige, vietnamesiske hovedstaden. Sammen med Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim er jeg mentor for ledergruppene i to av landets store digitale medier, Vietnam Plus og VNExpress. Vi jobber frivillig for et prosjekt i regi av World Association of Newspapers, WAN-IFRA, som er støttet av det norske utenriksdepartementet.

Hensikten er å arbeide for pressefrihet gjennom fokus på kvalitetsjournalistikk og bransjefaglige utfordringer i den digitale transformasjonen. Det handler om utvikling av mobilen som publiseringsverktøy, videoproduksjon og digitale inntektsstrømmer fra annonsører og brukere. Heldigvis har gavmilde ledere i norske mediehus som VG, Polaris og Amedia utstyrt oss rikt med gode presentasjoner. De to vietnamesiske mediene begynner å bli familiære med norsk medieutvikling etter hvert.

img_8312.jpg

MR. BERNT: Foreleser i VNExpress med sjefredaktør Thang Duc Thang (t.v.) som tilhører.

I Vietnam går vi under navnene «Mr. Rolf & Mr. Bernt», to reisende i evangelister i digital produktutvikling og fri, uavhengig journalistikk. Det er inspirerende å se at noen av frøene som vi sådde i fjor later til å gro opp gjennom asfalten:

I fjor brukte vi mye tid på å snakke om behovet for brukerbetaling når det gjelder journalistisk innhold. Dette er et vanskelig tema i Vietnam, som verken har sterke tradisjoner for abonnement eller noen lovgivning som beskytter opphavsrett. Temaet står nå høyt oppe på agendaen både i Vietnam Plus og hos VNExpress. Førstnevnte skal om kort tid introdusere en betalingsløsning i markedet for deler av innholdet.

Begge de to mediehusene opplever et sterkt press på økonomien. Facebook har spist store deler av de digitale annonseinntektene som et lett frokostmåltid, her som ellers i verden. Ledelsen skjønner at journalistikken også trenger finansiering direkte fra brukerne. Og så er de på jakt etter nye inntektsstrømmer. Vietnam Plus finansieres delvis av Staten, men er likevel avhengig av inntekter fra markedet for å finansiere virksomheten. VNExpress er privat eid og drives på rene markedsmessige betingelser.

IMG_3609.jpg

MR. ROLF: Med staben i Ho Chi Minh City via video link.

«Mr. Rolf» foreleser om innloggingssystemer, digitale abonnementsmodeller, programmatisk annonsering, branded content og native advertising – innholdsmarkedsføring eller annonsørinnhold som det heter på norsk. På mitt språk «annonser i journalistisk forkledning». Om teknologisk utvikling. Roboter som skriver, kunstig intelligens og stemmestyrte medier.

IMG_8487.jpg

DISKUTERER: Le Quoc Minh og jeg er begge opptatt av å bekjempe falske nyheter i sosiale medier. 

Jeg snakker mer om hvordan bruken av sosiale medier påvirker tilliten til journalistikk. Om hvordan spredningen falske nyheter kan true demokratiske prosesser. Dette er tema som engasjerer også vietnamesiske medieledere. Den farlige sammenblandingen av rykter, meninger, propaganda, sladder og falske nyheter, med fakta og profesjonell journalistikk. En grobunn for fragmentering og polarisering.

Mitt svar på disse utfordringene er økte investeringer i uavhengig og kritisk kvalitetsjournalistikk, presseetikk og åpenhet om journalistisk metode. Tydelige skiller mellom journalistikk og reklame. Mellom meninger og nyhetsrapportering.

img_8332.jpg

LUNSJ: Content Marketing-jentene i VNExpress hadde ikke nevneverdig tro på merking av innholdsannonser.

Kravet til merking av annonsørinnhold møtes med lett hoderysting i forsamlingen. Dette er ikke vanlig praksis i Vietnam.

– Si meg, ønsker dere å advare leserne mot å lese innholdet i denne artikkelen, spør en av sjefene i VNExpress?

– Nei, vi ønsker å gjenopprette den profesjonelle journalistikkens troverdighet, svarer jeg.

Min presentasjon av content marketing-løsningen for filmen «Kongens Nei» fra VGs Partnerstudio imponerer likevel forsamlingen.

I timen om undersøkende, kritisk journalistikk forteller jeg om den store avsløringen til den unge reporteren Kristoffer Örstadius i svenske Dagens Nyheter. Skandalen omkring outsourcing av IT-tjenester fra den svenske Transportstyrelsen – en skandale som har kostet flere regjeringsmedlemmer jobben.

– Hvis jeg hadde forsøkt meg på noe lignende, så hadde jeg nok heller fjernet meg selv, sier en av redaktørene i VNExpress spøkefullt.

Jeg viser dem også en presentasjon av fjorårets SKUP-vinner, avsløringen av ulovlige tvangsmidler og bruk av sengebelter i psykiatrien. Mulighetene for offentlig innsyn og analyse av store datasett fascinerer. Størst interesse vekker likevel VGs prosjekt omkring sikkerheten på de nesten 17000 broene som avisen undersøkte i fjor.

– Er det virkelig ingen begrensninger for norske journalisters innsyn i forvaltning og offentlige registrere, spør en av redaktørene i Vietnam News Agency når vi er på tomannshånd.

– Jo, blant annet når det gjelder nasjonens sikkerhet og personvern, svarer jeg overfladisk.

Det er tydelig at jeg har vekket noen journalistiske instinkter i tilhørerskaren.

Så gir det noen mening å snakke om mediebransjens utfordringer, digital produktutvikling og journalistikk i en av verdens mørkeste avkroker når det kommer til pressefrihet og demokrati?

Vårt håp er i alle fall at faglig kontakt og dialog, sammen med deling av kunnskap om mediebransjens teknologiske, markedsmessige og journalistiske utfordringer, vil gi et bidrag til positiv utvikling. Kanskje i beskjeden grad, men likevel..

IMG_3654.jpg

HYGGELIG LAG: Visepresident Le Quoc Minh inviterte oss på middag sammen med ledelsen i Vietnam Plus i den nyåpnede restauranten Luk Lak 

Vår vert, Le Quoc Minh, er usedvanlig godt orientert om medieutviklingen i vestlige demokratier, men ledergruppene hans får ikke ofte tilgang til slike presentasjoner. Minh var tidligere sjefredaktør i nettavisen Vietnam Plus, et underbruk av det nasjonale nyhetsbyrået, som presenterer innholdet sitt på tre språk; vietnamesisk, engelsk og fransk.

Siden sist er Minh forfremmet til stillingen som en av byråets tre visepresidenter, med ansvar

For Vietnam Plus og flere andre nettsteder og publikasjoner. Dermed står han bare et trappetrinn fra landets definitive maktsentrum – partiets sentralkomite hvor alle medlemmer har status som ministre. Her er nemlig presidenten i Vietnam News Agency sikret automatisk medlemskap.

Minh er stolt når han viser oss sitt nye kontor i 2. etasje av det nasjonale nyhetsbyråets bygning sentralt i Hanoi, like ved Hilton Hotel og det flotte operabygget. Etter opprykket har han fått seg tildelt svart limousin og privatsjåfør, som han vennlig deler med oss under besøket.

Paradoksalt nok ledes Vietnam av en tidligere journalist, Nguyen Phu Trong, som er partiets generalsekretær. Men den journalisten som sist våget å kritisere en av hans taler fikk umiddelbart sparken – for brudd på avisens etiske retningslinjer.

I Vietnam er alle landets 17 000 lisensierte journalister forpliktet til å oppgi alle sine kilder. Et internett med mer enn 350 ulike sosiale nettverk overvåkes strengt. Den eneste uavhengige mediekilden, bloggere og cyber-dissidenter, risikerer lange fengselsstraffer. Kritiske journalister ekskluderes fra fagforeningen og partiet.

I fjor ble 20 såkalte borger-journalister arrestert, deportert eller dømt til strenge fengselsstraff på mellom 9 og 14 år, for å ha spredt uavhengig informasjon til publikum. Rettssakene varer aldri mer enn fire timer. Familiene deres rapporterer om tvangsarbeid og manglende helsetilsyn. I følge myndighetene har de «misbrukt sine demokratiske rettigheter». Å ta til orde for flerpartisystem eller ideologisk mangfold anses som kriminelt.

Alle profesjonelle medier i landet må ha lisens for å kunne operere. Informasjonsministeriet og partiets byrå for utdanning og kommunikasjon utøver streng kontroll med landets 185 papiraviser og 195 nettaviser. Medieloven fastslår at alle journalister må ha universitetsutdanning og er forpliktet til å forsvare alle kommunistpartiets synspunkter og aktiviteter.

Sjefredaktørene utnevnes etter godkjenning fra myndighetene, og må møte til ukentlige briefinger hos partiets sentrale kommisjon for utdanning og kommunikasjon. Det samme gjelder sjefredaktørenes stedfortredere.

Regjeringens utenrikspolitikk, religiøse spørsmål og menneskerettigheter står på forbudslisten over saker som mediene ikke kan dekke fritt. Det samme gjelder kommunistpartiets rolle i samfunnet – og ikke minst privatlivet til regjeringsmedlemmer og partitopper.

Kontrolltiltakene overfor vietnamesiske medier er så omfattende at Europa-parlamentet foreløpig nekter å ratifisere en lukrativ frihandelsavtale som regjeringen har fremforhandlet med EU. Organisasjonen «Reportere uten grenser» presser på for å få Frankrike til å ta en lederrolle i kampen for mer pressefrihet i Vietnam.

Det gjenstår å se om lysten på langsiktig økonomisk vekst demper behovet for å hindre utøvelsen av fri journalistikk.

IMG_3644.jpg

CRUISE: Palmesøndag ble brukt til en liten pause i mentor-programmet med et døgns besøk i Ha Long. Den særegne øygruppen som står på listen over verdens sju underverker.