På den ene siden

SISTE NYTT FRA VALG-FRONTEN:  Nyhetsartikkel eller lederkommentar?

På mitt kjøkkenbord ligger dagens utgave av Aftenposten med et prangende bilde av Sylvi Listhaug på førstesiden. «Strammer inn mer enn hun integrerer», lyder tittelen. Er det en lederartikkel eller kanskje en kommentar? Nei, det er visst en nyhetsartikkel.

For Aftenpostens journalister er det åpenbart ingen sammenheng mellom innstramming og integrering. Tilsynelatende ikke for resten av norsk presse heller.

Denne uken har ensidigheten i norske mediers dekning av Listhaugs famøse Sverige-tur overrasket meg. Nesten ingen journalister eller kommentatorer stiller kritiske spørsmål til politikere som er forferdet over hennes PR-stunt.

Ja, du skal være temmelig blåøyd for ikke å se at Rinkeby-besøket var en regissert del av Listhaugs valgkamp. Det var kanskje også forståelig at hennes svenske statsrådkollega avlyste møtet. Eller at noen i utenrikstjenesten fant Listhaugs stunt så udiplomatisk at de delte sin mening med svenske kolleger.

Likevel har jeg problemer med å forstå norsk presses enøyde blikk på hendelsen. Hos meg fremkaller denne episoden assosiasjoner til de amerikanske medienes manglende evne til å lytte til stemmene i folkedypet, og forstå bevegelsene som førte til valget av Donald Trump.

I stedet for det motsatte, kan ensidig mediedekning snarere bidra til å øke polariseringen som ser ut til å bre om seg i vårt samfunn.

Det kan jo hende at Listhaug tjener på sitt besøk i Rinkeby, på tross av kommentatorenes fordømmende vurderinger og kritikk mot Erna for manglende utvist lederskap. Godt assistert av Jonas, da, selvfølgelig.

Det kan også hende at vi har noe å lære av feilgrep og positive resultater som preger integreringspolitikken i Sverige og Danmark. Men sist NRK forsøkte å trenge innenfor portene til Rinkeby utløste det massiv kritikk fra kommentatorer som spiller stigmatiseringskortet.

Under de årlige Mediedager i Bergen presenterer professor Frank Aarebrot mediefolkets storting, slik det ville sett ut om bare journalister og redaktører hadde stemmerett i Norge. Her er det knapt noen folkevalgt representant for Fremskrittspartiet. SV, Rødt og MDG er derimot sterkere representert enn i virkeligheten.

For min egen del har jeg aldri stemt verken på Listhaug eller hennes Fremskrittsparti. Jeg tenker heller ikke gjøre det i høst. Hva jeg likevel etterlyser er profesjonaliteten i den journalistiske tilnærmingen til Listhaug som politisk fenomen.

Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, mente denne uka at Norge ikke trenger flere blå mediestemmer. Hun siktet nok til Helge Lurås’ etablering av innvandringskritiske «Resett» denne høsten. Fra før har vi dessuten det hun karakteriserer som «blåbrune» Document.no. Samtidig viste hun til at i Stortingets presselosje er det flertall av journalister som stemmer Høyre og Arbeiderpartiet. Og at det tross alt er medlemmene her som er de viktigste premissleverandørene til norsk debatt. Dette er feil. Nyheter om politikk og viktige samfunnsspørsmål kommer i dag fra langt flere kilder enn tidligere, samtidig som færre journalister oppsøker Stortinget.

Jeg tilhører dem som mener at utviklingen av kommentarjournalistikken er et riktig svar på noen av medienes utfordringer i den digitale transformasjonen, med kjappe nyheter i strie strømmer. Men det forutsetter at vi dyrker mangfoldet av stemmer, ikke bare hva som anses å være «innafor» det politisk korrekte.

I dag sitter mange av kommentatorene ved sitt leirbål i Spikersuppa og er skjønt enige i fordømmelsen av Listhaug og analyserer forviklingene som hun angivelig har skapt på borgerlig side.  En avstikker for å lytte til debatten i Trondheim eller Tromsø anses kanskje som noe eksotisk.

Jeg er redd svekkelsen av medienes nasjonale tilstedeværelse kan bidra til økt polarisering i samfunnet vårt. Polariseringen handler ikke bare om høyre kontra venstre. Også om by og land. Om folk flest og de som vet bedre.

Dommen over TV2

FRIFUNNET & DØMT: TV2s tidligere sjefredaktør Alf Hildrum ble i sommer frifunnet i injuriesøksmålet fra kirurg Per Kristian Eide, mens journalist Sophie Lund Åserud ble dømt. Arbeidslederen, Per Niklas Lysvåg, ble også dømt. T.v. de saksøktes advokater, Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme. Dommen er anket.

På en av forsommerens aller siste arbeidsdager mottok TV2 en kraftig lærepenge: Oslo Tingretts dom i ærekrenkelsessaken som var anlagt av hjernekirurg Per Kristian Eide ved Rikshospitalet mot fire journalister, fem redaktører og selve TV-selskapet.

Dommen er ingen hyggelig lesning for TV2, som anket den nærmest på stedet. Journalistene Sophie Lund Aaserud, Hanne Taalesen og Jens Christian Nørve ble dømt til å betale 50 000 kroner hver i oppreisningserstatning. Redaktør Per Niklas Lysvåg ble dømt til å betale 75 000 kroner og TV-selskapet 600 000 kroner.

Dommen gikk nok under radaren til mange redaktører og journalister i sommerferiemodus, men den inneholder mange interessante elementer som det kan være verd å se nærmere på.

Den må være en av de første som er avgitt fra en rettsinstans mot medier på bakgrunn av skadeserstatningslovens nye regime for æreskrenkelser. Dommen retter et særlig kritisk søkelys mot journalister og arbeidsledere som har hatt befatning med publiseringen, mens de ansvarlige redaktører (Alf Hildrum og Olav T. Sandnes), TV2s nyhetsdirektør (Jan Ove Årsæther) og nettredaktør (Bård Espen Hansen) frifinnes.

Etter at det objektive redaktøransvaret i Skadeserstatningsloven nå er tatt bort, må redaktørene ha opptrådt uaktsomt dersom det skal være aktuelt å pålegge dem å betale oppreisningserstatning. Retten er kommet til at det ikke er ført bevis for at de to sjefredaktørene og nyhetsredaktøren har opptrådt uaktsomt ved publiseringen av nesten femti innslag i TV2 Nyhetene, Nyhetskanalen og TV2.no. Heller ikke når det gjelder ærekrenkende innhold i kommentarfelt og på TV2s Facebooksider.

Tidligere måtte mediets ansvarlige redaktør svare for injurier etter Straffeloven, og kunne dømmes til oppreisningsansvar. Som ansvarlig redaktør ble jeg av og til saksøkt og frifunnet i Oslo Tingrett/Borgarting lagmannsrett. Som oftest uten at journalistene ble saksøkt. Redaktøransvaret tilsa at jeg måtte svare for publiseringen.

Nå skal journalister vite at de lettere kan bli dømt, såfremt håndverket ikke holder mål eller opptrer uaktsomt og i strid med de profesjonelle etikkregler. TV2-dommen slår fast at dette også gjelder deres nærmeste arbeidsleder. Selv om TV-selskapet svarer solidarisk for den økonomiske straffen, må Oslo Tingretts dom oppfattes som en relativt knusende dom over de fire medarbeidernes journalistiske arbeid og vurderingsevne. På flere punkter konstaterer dommeren at journalistene ikke handlet i samsvar med aktsomhetskravene eller i god tro.

Selv om TV2 anker dommen til Borgarting Lagmannsrett på grunnlag av de juridiske vurderinger, inneholder den mye lærdom som vil komme til nytte i arbeidet med å øke kvaliteten på kanalens nyhetsarbeid. Sett med mine øyne er denne saken blitt gjenstand for en slags misforstått tabloidisering.

Problemstillinger må gjerne spisses, vinkles på interessevekkende måte. Dekningen kan være personfokusert. Men god tabloid journalistikk er redelig og presis. Den bygger på faktum. Ikke kortreiste karakteristikker og dramatiske påstander uten journalistisk forbehold. Slutninger i redaksjonelle hoder kan snart bli til kortslutninger i vårt fag.

Saken dreier seg om TV2s dekning av et forskningsprosjekt hvor kirurg Per Kristian Eide tok vevsprøver av hjernen til i alt 122 pasienter. Det ble vist til at forskningsprosjektet var stanset etter at to pasienter hadde fått alvorlige hjerneskader og en pasient var død under uklare omstendigheter. De tre pasientene hadde vært inne til det som ble beskrevet som en «rutineundersøkelse».

Statens Helsetilsyn konkluderte senere med at prosjektet var startet med forsvarlige risikovurderinger, og forhåndsgodkjent. Informasjonen som ble gitt pasientene var imidlertid mangelfull, og representerte dermed et brudd på bestemmelsene om såkalt informert samtykke fra deltakerne. De tre pasientene var forsvarlig utredet og behandlet, men Eide hadde brutt meldeplikten om komplikasjoner som oppsto.

Sentralt i TV2s dekning sto gjentatte påstander om at kirurgen tok ut biter av hjernen på pasientene kun for forskning. Flere av innslagene inneholdt også en overdrevet animasjon av inngrepet i hjernen og video av en av pasientene som lå med usammenhengende jamring på et sykehjem. Det ble også vist gamle bilder av en annen pasient, der vedkommende fremsto som frisk og rørlig.

Påstanden om at inngrepene ble foretatt kun for forskning må anses som feilaktig, i beste fall upresis. Det er kritisk for TV2 at flere påstander fremsettes uten at det tas journalistisk forbehold.

Nå det er sagt vil jeg presisere at TV2s avsløring av prosjektet som ble midlertidig stanset, både er god og viktig. Midt i kjernen av medienes samfunnsoppdrag. Og det kan godt være at kirurg Per Kristian Eides virksomhet er kritikkverdig. Derfor er det synd at fremstillingen skjemmes av håndverksmessige blundere.

Tingrettsdommer Inga Bejer Engh bygger sin avgjørelse mye på det inntrykk som TV2s samlede dekning etterlater av kirurgen Per Kristian Eide. Etter rettens syn etterlater publiseringene, sett under et, et hovedinntrykk hos den alminnelige TV-seer/leser av at Eide beskyldes for å ha utført sterkt klanderverdige handlinger som har skadet pasienter. Videre at det ble skapt et inntrykk av at Eide hadde gjort inngrep i hjernen til pasientene kun for å forske, noe som slett ikke var tilfelle. Dessuten ble det skapt et inntrykk av at pasientene stort sett var friske.

Jeg trodde ærlig talt at «inntrykk hos den alminnelige seer/leser» var et begrep som tilhørte jussen i forrige århundre. Siden tusenårsskiftet har europeisk rett beveget seg i retning av et forsterket vern om ytringsfriheten, også i forhold til ærekrenkelser. Noen nyere dommer i norsk Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), kan likevel bidra til å nyansere denne oppfatningen.

Det heter gjerne at juss og etikk er to begreper med forskjellig innhold. I medielandskapet skal etikken være strengere enn jussen, men det blir kanskje som å vurdere et objekt med både nærsyntbriller og langsyntbriller. Ikke lett å sammenligne.

TV2s sak ble imidlertid først vurdert av Pressens Faglige Utvalg (PFU) på grunnlag av den såkalte «monsterklagen» med 4000 påståtte brudd på god presseskikk. PFU fant grunn til å felle TV2 på et fåtall punkter, hovedsakelig de samme som nå er påpekt av retten, uten at dette gir grunnlag for å si at presseetikken nå er blitt mer lik injurieretten. Snarere må denne saken sies å være unntaket som bekrefter regelen om at en fellelse i PFU ikke nødvendigvis er ensbetydende med en domfellelse i retten.

Dommen fra Oslo Tingrett inneholder også en interessant gjennomgang av saksomkostningsbyrden, hvor det opplyses at Eides advokat Per Danielsen har presentert en regning på nesten 4,7 millioner kroner. Retten anser at dette ligger utenfor det som har vært rimelig og nødvendig, og reduserer Eides saksomkostninger til drøye 2,8 millioner kroner. Eide krevde også dekket 1,8 millioner kroner for kostnader i forbindelse med PFU-klagen, som ble ført i pennen av Anders Cappelen. Også dette kravet ble avvist i Oslo Tingrett.

De saksøktes advokater Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt leverte omkostningsoppgave på 3 millioner kroner. Selv om fire redaktører ble frifunnet og dermed har krav på full erstatning for sine sakskostnader, mener retten at Eide skal fritas for disse fordi tungtveiende grunner gjør det rimelig.

Eides erstatningskrav var opprinnelig begrenset oppad til nesten 7 millioner kroner + saksomkostningene. En injuriesak for Oslo Tingrett skulle altså koste TV2 over ti millioner kroner. Det er ganske vanvittig. Rettens utmåling av erstatningsbeløpet ble da også barbert ned til totalt 825 000 kroner.

Eide kan dermed ikke sies å ha vunnet saken fullt ut, og utmålingen av saksomkostningene kan vel dermed bli en del av ankegrunnlaget. Det er vanskelig å spå noe om TV2 vil få lagmannsrettens medhold i ankesaken. Tingrettsdommer Bejer Engh leverer en grundig gjennomgang av de fem beskyldningene som er rettet mot Eide, de saksøktes involvering i publiseringen og rettsstridsvurderingen i så henseende.

Spørsmålet blir om rettsanvendelsen er korrekt. Det begynner å bli vanskelig å presentere kritikk mot leger i dette landet nå.

LES OGSÅ: Djevelen ligger i detaljene

Et klassisk forsvar av ytringsfriheten

 

Journalistikken vil slå tilbake

 

HOVEDBUDSKAPET –  Fra sommerens kongress i World News Media Congress i Durban.

Den digitale revolusjonen ødelegger dessverre ting raskere enn den bygger nye løsninger.  Dette er også grunnen til at nyhetsmediene opplever en krise i publiseringen av samfunnsviktig informasjon og nyheter. Det er ikke bare en finansieringskrise, men like mye en utfordring fra kakafonien av inntrykk gjennom sosiale medier.

I juni fulgte jeg drøftelsene mellom all verdens medieledere ved World News Media Congress i Durban i Sør-Afrika. Medieindustrien er kommet til et vendepunkt: Tapt tillit og finansiering skal gjenerobres.

Nøkkelord i kampen er journalistisk presisjon, dypere undersøkelser, presseetisk standard, samarbeid på tvers av foretak, brukerbetaling og utnyttelse av brukerdata.

Det globale duopolet av Facebook og Google sluker det digitale verdensmarkedet. I mange land tar gigantene mellom 70 og 80 prosent av inntektene fra all digital annonsering. Noen markedsandeler kan kanskje vinnes tilbake gjennom samarbeid mellom nasjonale mediehus, men bransjens analytikere er krystallklare i sin tilbakemelding:

Det er brukerne – lesere, lyttere og seere – som i hovedsak skal finansiere fremtidens journalistikk. Og vi ser at betalingsløsningene virker. Fra alle verdenshjørner meldes det om god fremgang når det gjelder brukerbetaling.

                                               Trenger nye inntekter

Mediehusene kan ikke fortsette å kutte seg til blods hvis de skal levere på sitt samfunnsoppdrag med troverdigheten i behold. Det trengs nye inntektsstrømmer. Her pekes det selvsagt på nye annonseringsformater og sponsorater som får reklame til å se ut som journalistikk, men like viktig er tiltak som bringer mediene nærmere sitt publikum. Satsing på møter og seminarer, samt tjenester innen f. eks. reiseliv.

Viktigst av alt er gode og effektive løsninger for brukerbetaling, gjerne på felles innloggingsystemer. Journalistikk har stor verdi i samfunnet, den kan ikke være gratis og bør prises tydelig. Bransjen bør snarest mulig forlate 9,99-løsningene og våge å ta ut pris som fortjent.

I dette perspektivet endres journalistikkens betydning vesentlig. Det oppstår en direkte relasjon mellom story og finansiering.  Journalistisk kvalitet vil bli belønnet med større betalingsvillighet. Opplevelsen av relevans og engasjement hos brukeren blir viktigere enn ren tidtrøyte og underholdning.

De sosiale mediene har fått stor innvirkning på nyhetsmedienes journalistikk. På Facebook blandes kvalitetssikret nytt, med rykter, propaganda, satire og meninger. Og med falske nyheter. Resultatet er blitt rekordlav tillit til de tradisjonelle mediene og manipulasjon av demokratiske prosesser.

                                               Falske kontoer et stort problem

Emneknaggen #fakenews er blitt den kraftigst voksende på nettet, i seg selv et stort problem for mediene. Alt folk misliker får merkelappen «falsk nyhet».

– Vi må slutte å bruke dette uttrykket, sier Claire Wardle i First Draft, som samler kreftene fra 100 redaksjoner over hele verden i kampen for å gjenopprette medienes tillit gjennom ulike faktasjekk-initiativ. Det virkelige problemet er millioner av falske kontoer på sosiale medier som brukes bevisst for å spre desinformasjon og manipulere valg.

American Press Institute og First Draft har studert effekten av desinformasjon i det amerikanske og franske presidentvalget, i forbindelse med Brexit og det siste parlamentsvalget i Storbritannia.

– Theresa Mays dårlige resultat kom ikke som noen overraskelse på oss, sier Clire Wardle i First Draft.

Elisabeth Jane ved American Press Institute har undersøkt effekten av 100 000 twittermeldinger. Materialet omfatter påstander om at Ebola-viruset spres gjennom luften, og at to millioner amerikanere kommer til å miste jobben som følge av Obamacare. Undersøkelsen viser at spredningen av en usannhet er åtte ganger sterkere enn forsøkene på å korrigere påstandene. Det tar minst to uker å utligne forholdet mellom løgn og sannhet i sosiale medier.

Det trengs en spesiell innsatsstyrke for å bekjempe desinformasjon via sosiale medier. Mediehus bør samarbeide om dette, slik det norske initiativet Faktisk.no vil gjøre under den norske valgkampen. Redaksjonelle medarbeidere som arbeider med publisering på sosiale plattformer bør også trenes og få dette som oppgave. Det er ingen tvil om at kritiske undersøkelser av innhold i sosiale medier vil utgjøre en viktigere del av journalistikken i tiden som kommer.

                                               Hat og trusler

«TUTU ER DØD» – Falske nyheter om biskopens endelikt spres med jevne mellomrom i Sør-Afrika, i følge Sam Mkokeli i redaktørorganisasjonen SANEF.

 Fri og uavhengig journalistikk vekker kraftig motstand i mange land. I Sør-Afrika finnes det langt flere konti i sosiale medier enn det er velgere i landet. De sosiale mediene brukes kraftfullt for å svekke inntrykket av kritikk mot myndighetene. På engelsk kalles journalisten for «a presstitute», og biskop Desmond Tutu erklæres med jevne mellomrom for død i poster som kommer fra tilsynelatende ekte nyhetsmedier.

MARIA A RESSA – Sjefredaktør i den nye regimekritiske nettavisen The Rappler

I Filippinene kom den omstridte og dødbringende president Duterte til makten etter å ha dominert Facebook, hvor 97 prosent av befolkningen har tatt bolig. Få tror at myndighetenes drap på 1000 antatte narkotikakriminelle hver måned, ville vært mulig uten den falske støtten fra sosiale medier. Den modige redaktøren Maria A. Ressa i nettavisen The Rappler mottar 90 hatmeldinger og trusler i timen på grunn av sin kritiske journalistikk mot det nye regimet. Tusenvis av falske konti er opprettet med utgangspunkt i en filippinsk popstjerne.

                                               En journalistisk algoritme

ESPEN EGIL HANSEN – Aftenposten vil bygger en algoritme som bygger på gode jorunalistiske prinsipper.

Ekte nyhetsmedier over hele verden vil nå mobilisere mot utviklingen hvor ansvarlige redaktører erstattes av algoritmer som bygger på følelser og graden av engasjement. Et svar på mediebransjens utfordring er å skape mer personlige brukeropplevelser, basert på høy journalistisk kvalitet, etisk standard og personlige interesser. Aftenposten vil f. eks. bygge en egen algoritme, basert på journalistiske prinsipper, som publiserer ulike førstesider til en million lesere. Altså en kunstig, intelligent redaktør.

Skandinaviske mediehus har sammen med enkelte amerikanske aviser tatt en lederrolle i denne utviklingen. Under verdenskongressen i Durban sto utviklingsarbeidet til Schibsted helt sentralt. VG tester allerede en lukket betaversjon av den neste generasjon nyhetsmedium for mobilen. Testingen skal snart utvides til 50 000 brukere og bli tilgjengelig for alle ved slutten av året. Schibsteds mål er å ha et personlig kjerneprodukt for all nyhetspublisering innen 2020.

Journalistikken skal utvikles til å bli en dialog med leseren, som en personlig én-til én-opplevelse. Journalister må bevege seg nærmere leseren, lytte og respondere. Være åpne for kritikk og korrigere egne feil. Forklare hva man gjør og hvorfor. I kakafonien fra alt innhold må nyhetsmedia igjen bli en troverdig kilde for verifisering.

Let`s make journalism great again!