Pressens rett, offerets vern

KLAGER: Partisekretær Raymond Johansen er misfornøyd med enkelte mediers omtale av sex-skandalen i Troms Ap. Foto: HEIKO JUNGE, NTB/Scanpix

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Denne retten er slått fast i innledningen av Vær Varsom-plakaten, og den gir medier betydelig makt. Men det er ingen uinnskrenket rett. Den kan umulig innebære retten til å identifisere offeret i en sak om maktmisbruk med seksuelt motiv. 

Verken Nettavisen, Finansavisen eller iTromsø klarte å skille nominasjonsstriden i Troms Ap fra sex-skandalen som kostet statssekretær og førstekandidat Roger Ingebrigtsen hans politiske liv. Offeret i saken sto selv på kandidatlisten til nominasjonen. Offentliggjøringen av anklagene mot Ingebrigtsen måtte være politisk motivert, fastslo de tre redaktørene som i morgen sitter på «tiltalebenken» i Pressens Faglige Utvalg (PFU). 

– En politisk henrettelse, skrev redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen i en kommentarartikkel hvor han navngir Troms-kvinnen som er offeret i Ingebrigtsen-saken. 

– Hun bruker sex-våpenet uhemmet og stygt, mente redaktør Trygve Hegnar i Finansavisen. På lederplass bruker han navn og bilde av Troms-kvinnen. 

Også sjefredaktør Jørn Christian Skoglund i iTromsø oppfatter skandalen som en del av en politisk maktkamp av stor offentlig interesse. For å gi saken en balansert dekning er det en stor fordel at vi kjenner begge ansikter, mener han. 

Hegnar & Stavrum er nesten som siamesiske tvillinger å regne i presseetisk forstand. De overfører begge næringslivets liberalistiske logikk til problemer med dype menneskelige dimensjoner. De to fremstår som usedvanlig uredde og direkte i beskrivelsen av mennesker på trykk, og kaller gjerne en spade for gravemaskin. 

Det er Arbeiderpartiet som står bak klagene til PFU i denne saken. Klagene mot de tre avisene gjelder brudd på god presseskikk når det gjelder identifikasjon av Troms-kvinnen og manglende respekt for hennes integritet og privatliv. I tillegg er NRK innklaget på grunn av mangelfull sladding av kvinnen i arkivopptak og identifiserende opplysninger som ble brukt i nyhetsdekningen av saken. Troms-kvinnen har gitt sitt samtykke til at de fire mediene blir klaget inn til PFU. 

Sex-skandalen har sikkert vært en vond opplevelse for alle de involverte. Både kvinnen, Troms Ap og Roger Ingebrigtsen ønsker å legge saken bak seg. Sistnevnte innrømmet det kritikkverdige forholdet og trakk seg fra nesten alle politiske verv med umiddelbar virkning. Også kvinnen trakk seg fra nominasjonen i Troms Ap. 

En nominasjonskamp som får en slik dramatisk utgang gjør selvsagt krav på bred offentlig oppmerksomhet. Pressen har likevel en klar plikt til å veie de ulike hensyn opp mot hverandre i spørsmålet om identifisering. Tradisjonelt gjelder det en svært høy terskel for å identifisere ofre i overgrepssaker med navn eller bilde. 

Sentralt i vurderingen av dette spørsmålet står en prinsipputtalelse fra PFU i 1992, som regulerer retts- og kriminalreportasjen. Prinsippene her gjelder også i saker om opptreden av klanderverdig karakter og såkalte «offentlige personer». Men teksten er her skrevet først og fremst med tanke på omtalen av siktede, tiltalte eller domfelte personer. Og det er uttrykkelig slått fast at pressen uansett har en forpliktelse til å ivareta hensynet til offerets integritet. 

Problemet til de innklagede medier i denne saken er at det ikke eksisterer noen dokumentert sammenheng mellom politisk maktkamp og avsløringen av utilbørlig sex-press. En person som opplever sex-press i politiske miljøer må ha krav på å få sin sak vurdert uavhengig av de politiske prosesser. Hegnar & Stavrum må gjerne mene hva de vil om drittpakker i demokratiske prosesser – uten å identifisere offeret. 

Jeg blir derfor ikke overrasket om PFU kommer frem til at både Nettavisen, Finansavisen og iTromsø har brutt god presseskikk i denne saken. NRKs «forbrytelse» er av en annen og mindre alvorlig art. NRK identifiserte ikke offeret med navn, men fortjener kanskje likevel kritikk for sin presentasjon av saken. 

Det er ikke opp til PFU å felle noen dom over Arbeiderpartiets håndtering av denne saken. Den har ikke vært optimal. Varsleren i saken er samboer med Ingebrigtsens motkandidat Martin Henriksen, som til slutt ble nominert på førsteplass. Den opprivende striden kan ha skapt langvarige sår i fylkespartiet og jeg ser ikke bort fra at noen vil sitte igjen med en ekkel bismak når de avgir sin stemme på Troms Ap. Men det er altså ikke et presseetisk spørsmål.

****

NETTAVISEN OG NRK GIKK FRI

PFU aksepterte Nettavisens begrunnelse for å identifisere Troms-kvinnen, som i et intervju med Nordlys hadde vedgått at hun offentliggjorde påstandene om utilbørlig sex-press for å hindre nominasjonen av Roger Ingebrigtsen. PFU mente også at NRKs redigering av bilder og opplysninger i saken var innenfor rammen av det akseptable.

Både Finansavisen og iTromsø fikk kritikk for sin bruk av navn og bilde av Troms-kvinnen, men på dette punktet var det full splittelse. To av medlemmene i PFU tok dissens i saken. 

 

Av med silkehanskene

SLÅR TILBAKE: Ellen Arnstad mener Se og Hør er i sin fulle rett til å ta strandbilder av kongelige uten forvarsel. Foto: MATTIS SANDBLAD

Aller-prinsessen Ellen Arnstad har tatt av seg silkehanskene i omgangen med kronprinsfamilien. Haakon og Mette Marit må finne seg i at bladet Se og Hør publiserer paparazzibilder fra kongefamiliens eksklusive badeferier. 

Nå er spørsmålet om Slottet vil tillate at det er Ellen Arnstad som setter grensene for vår inntreden i det kongelige privatliv. Lakeiene truer med både rettssak og Pressens Faglige Utvalg, og Slottet skjeller ut Se og Hør fra sine offisielle hjemmesider.  Men Det kongelige hoff bør besinne seg. Rettslig og presseetisk prøving kan slå begge veier. Det har bl.a. prinsesse Caroline av Monaco fått erfare. 

Kronprinsfamiliens medarbeidere på Slottet bør huske på at Kongen også er Se og Hør-lesernes konge. Norges mest offentlige familie bør avstå fra ønsker om et domstolregulert forhold til mediene. I vårt land bør det fortsatt være en langt høyere terskel for hva som kan kalles en majestetsfornærmelse enn det vi ser i f. eks. Thailand. 

Slottet skriver på sin hjemmeside at det var et «overtramp» av Se og Hør når bladet i fjor sommer publiserte 32 sider fra kongefamiliens eksklusive badeferie på Korsika. Nå i januar avslørte bladet kronprinsfamiliens «hemmelige» juleferie på den karibiske jetset-øya St.Bart  i en 14 siders reportasje, spekket med paparazzi-bilder. 

I følge Anne Kat. Hærland er du bra tjukk i huet hvis du påberoper deg retten til privatliv på St. Barts strender. 

– Det er like absurd som å kreve å være i fred når man soler seg toppløs på slottsbalkongen, sa Anne Kat. 

Ellen Arnstad er en svært erfaren ukepresseredaktør, som i en årrekke har fulgt debatten omkring ytringsfrihet, medierett og presseetikk fra første benk i presseorganisasjonene. Hun har vært ukepressens representant i Pressens Faglige Utvalg og styremedlem i Norsk Redaktørforening. 

Hun har presentert den tungt sminkede versjonen av kongefamiliens kvinner i bladet Henne. Nå er det lange telelinser mot bikini-prinsesser som gjelder. Ellen Arnstad har tidvis gitt inntrykk av å stå på god fot med både Mette Marit og Märtha Louise, men da har det handlet om designermote, rådyre vesker og politisk korrekt sosialt engasjement. 

Til stående applaus fra både Knut Haavik og Odd Johan Nelvik avfeier Arnstad nå enhver kritikk så skråsikkert at det bare kan sammenlignes med mine egne første år i VGs redaktørstol. Paparazzibildene er ikke inntreden i privatliv. Det Se og Hør bedriver er god, gammeldags gravejournalistikk. Bladet skriver om bruken av kongeskipet og kongelig pengeforbruk, forhold som har klar offentlig interesse, hevder hun. 

Noen forventet kanskje en mykere linje fra Se og Hør med Ellen Arnstad. Akkurat som feministenes forventning om at Rebekkah Brooks skulle fjerne den forhatte «side 3-piken» fra The Sun da hun overtok som tabloidens sjefredaktør. Men på hennes første utgivelsesdag slo avisen i stedet til med «Rebekkah from Wapping» på side 3. 

Grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og personvern er et av medieverdenens klassiske dilemma. Begge hensyn er beskyttet i menneskeretten. Men den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) skiller mellom omtale og bilder fra privatliv i underholdningsøyemed og i et samfunnskritisk perspektiv. 

Dessuten spiller omfanget av mediets inntreden på privat område en sentral rolle. Omfanget må stå i et rimelig forhold til den samfunnsmessige nytten av innsyn i privatsfæren. Også journalistisk metodebruk og forhold til presseetikk kan ha en viss betydning for den rettslige avveining mellom ytringsfrihet og personvern. 

Ellen Arnstad hevder at bladet står på trygg juridisk grunn, og at ny rettspraksis gir mediene rett til å gå tettere inn på kongelig familieliv. Men ingen jurist har hittil gått offentlig ut med dette synspunktet. Da Norges fremste medieadvokater oppsummerte rettstilstanden på et møte i regi av Norsk Redaktørforening i forrige uke var det heller ikke noen slike signaler å spore. 

Rettskildene viser at det nesten ikke føres injuriesaker mot mediene i norske domstoler. Derimot er det flere saker om krenkelser av privatlivets fred enn tidligere. Dessverre er det Se og Hør som bidrar sterkest til ny rettspraksis på dette området. 

Se og Hør er det eneste norske mediet som overvåker kongefamiliens ferieliv gjennom utstrakt bruk av paparazzifotografer. Det er rimelig å anta at fotografene styres av bladets redaktør, og det er derfor hennes ansvar å sørge for at de opptrer innenfor rammen av god presseskikk.

****

Faksimile av Se og Hør nr. 2, 2013

Smil til det skjulte kamera?

Badeferiebildene som er publisert i Se og Hør er tatt uten viten og medvirkning fra noen av kongefamiliens medlemmer. Bruk av skjult kamera og identitet kan i følge Vær Varsom-plakaten bare skje dersom det en nødvendig for å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. 

Pressens Vær Varsom-plakat pålegger også mediene å opptre hensynsfullt og med omtanke i reportasjevirksomheten og vise respekt for privatliv. 

Pressens Faglige Utvalg har avgitt flere uttalelser om slike forhold. I år 2000 ble Dagbladet felt i PFU for KYSSET – bildet av et kyssende kronprinspar på terrassen til kongefamiliens private landsted på Mågerø. 

I 2002 tapte Ole Gunnar Solskjær en sak mot Se og Hør i PFU om bladets reportasje med bilder fra Solskjær-familiens badeferie i Italia. I uttalelsen heter det bl.a.: 

«Utvalget legger til grunn at bildene ble tatt mens familien befant seg på det som må oppfattes som offentlig sted, hvor kjente personer må regne med at de kan bli fotografert uten samtykke fra dem selv eller de som gjør krav på å representere dem. Utvalget vektlegger også at feriebildene verken var krenkende eller oppsiktsvekkende.»

I skyggen av Jens

OPPHØYET: Statsminister Jens Stoltenberg egner seg ikke mye i sakene til den som trenger innsyn i forvaltningens gjøren og laden. Foto: TERJE BRINGEDAL

Utsagnet om «mer åpenhet og mer demokrati» kommer til å forfølge Jens Stoltenberg så lenge han er politiker – på godt og vondt. Offentlige forvaltningsorganer trives i statsministerens skygge og fortsetter sitt omfattende hemmelighold som aldri før. Det vil ta et hav av tid å gjøre ord til handling. 

Det er ikke gått mer enn fire år siden den siste reviderte utgave av Offentlighetsloven trådte i kraft, men allerede nå er det klart at loven ikke fungerer særlig godt. Norges fremste juridiske eksperter feller en knusende dom over lovgivningens manglende gjennomslagskraft i offentlig forvaltning. 

I midten av januar overvar jeg et seminar i regi av Offentlighetsutvalget til Norsk Presseforbund. Bortsett fra en liten håndfull ildsjeler hadde ikke seansen påkalt noen større interesse blant journalister og redaktører. Ekspertenes massive og oppsiktsvekkende slakt nådde derfor aldri offentligheten. 

Sivilombudsmann Arne Fliflet spiller sjelden en offensiv rolle overfor lovgiverne. Hans rolle er å behandle alle klagene mot forvaltningsorganene. Men nå tok han bladet fra munnen og beskrev både «uskikk» og «ukultur» i forvaltningspraksis. 

– I mange saker tar ikke forvaltningen utgangspunkt i innsynsbegjæringen, kulturen i offentlig forvaltning er å ta utgangspunkt i taushetsplikten. Angsten for å bryte den fører til en tilbakeholdenhet – at man for sikkerhets skyld lar være å utlevere dokumenter som burde være offentlige, sa Fliflet. 

Han vil heller se til Sverige hvor det hersker en helt annen åpenhetskultur med 200 års praktisering av offentlighetsprinsippet. Den ligger i ryggraden på forvaltningen, hvor embetsmenn frykter å bli rettslig forfulgt hvis de ikke åpner for innsyn. Embetsmenn har dessuten kildevern på lik linje med pressen og kan ikke forfølges for lekkasjer. 

Professor i rettsvitenskap Jan Fridthjof Bernt mente at man skal ha meget god moral for å selge gummistrikk som metervare. Det er dette forvaltningen driver med. Den tenker: Hvor langt kan vi strekke bestemmelsene for å hindre at noen får innsyn. Det skjer ofte av bekvemmelighetsgrunner. Særlig når det gjelder dokumenter fra annet forvaltningsorgan som blir brukt i saksbehandlingen. 

-Det er et misbruk. Man ønsker å skjule premissene for forvaltningsorganets avgjørelse, sa Bernt. Han viste særlig til Oslo kommune hvor dokumentene flyter mellom instanser over hele byen. 

– Det praktiseres også forhåndsklassifisering av dokumenter som unntatt offentlighet, helt i strid med loven. Vurderingen skal skje der og da, når innsynsbegjæringen foreligger. Det er rett og slett ulovlig, sa jusprofessoren fra Bergen. 

Professor i offentlig rett, Erik Boe, viste til grunnleggende svakheter ved selve lovsstrukturen på dette området, som gjør det mulig for forvaltningen å ta «lettvinte innersvinger som hindrer åpenhet». 

– De som ber om innsyn burde bli tatt imot med åpne armer, men bli i stedet betraktet som noe brysomt og det eksisterer en stor mistro i forvaltningen mot mediene, sa Boe. 

Ukulturen fører til at også faktiske opplysninger holdes tilbake for allmennheten, og det er merkelig at man i vår digitale tidsalder praktiserer forbud mot å legge opplysninger ut på internett. 

Statsministerens eget kontor er blant de forvaltningsorganer som slaktes av ekspertisen. Blant de mer banale eksempler det vises til, er hemmeligholdelsen av et takkebrev som Jens Stoltenberg sendte til president Obama etter at U.S. Air Force hadde fraktet ham til Sydpolen. 

Statsministerens kontor kritiseres også for bevisst manipulering, bl.a. i forbindelse med bankkrisedrøftingene med DnB-sjef og statsministervenn Rune Bjerke. Notatene som ble oversendt Kredittilsynet ble samtidig gjenstand for et vedtak i statsråd, slik at ingen kunne pusse Sivilombudsmannen på forvaltningen, -Smart, konstaterte juss-ekspertisen lakonisk, og tilføyde: 

– Når Statsministerens kontor og statsråder velger slike lettvinte løsninger, hvordan skal man da forvente at underordnede organer praktiserer offentlighet i forvaltningen… 

Det er gått 40 år siden vi fikk Offentlighetsloven, og over seks år siden siste revisjon. Stortinget har bedt om en snarlig evaluering, men den skal være forskningsbasert. Justisdepartementets lovavdeling arbeider derfor med et utlysning av et forskningsprosjekt, selv om vi altså vet at loven fungerer dårlig. Slik skyves dette problemet ut på et langt og tidkrevende sidespor.

****

Smutthull i loven

– Smutthullene i Offentlighetsloven utnyttes like ofte som det finnes hull i Oslos gater, sier redaktør Ole Petter Pedersen i bladet Kommunal Rapport.

Sammen med kollegene i redaksjonen har han kartlagt at det eksisterer 1044 kommunale selskaper med en samlet egenkapital på 25 milliarder kroner, som er unntatt fra Offentlighetslovens bestemmelser fordi selskapene ikke har egen daglig ledelse. 

– Praksis er helt i strid med lovens intensjon om åpenhet, sier Pedersen. 

De tre presseorganisasjonene Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag avga i desember en felles uttalelse om evalueringen av Offentlighetsloven. Her påpekes forvaltningens lemfeldige praktisering av merinnsynsprinsippet. 

Organisasjonene påpeker bl.a. det demokratiske problem at vårt kongelige hoff ikke omfattes av lovverket. Samtidig er det et paradoks at Statens spillmonopol Norsk Tipping også er unntatt fra offentlighet.

En journalistisk entreprenør

Jeg tror Kåre Valebrokk ville likt å bli kalt en entreprenør. Han var et menneske som virkelig trodde på talent og skaperkraft. På ureddhet og vilje til å ta risiko. 

FRA VG-DESKEN 1984: Kåre Valebrokk, Bernt Olufsen, Karl R. Strømmen, Knut Åge Hansen. Foto: JAN PETTER LYNAU

Det er alltid rart når et så levende menneske går bort. For Kåre Valebrokk strakk døgnets timer sjelden til for alt som han interesserte seg for. Historie og politikk. Næringsliv og investeringer. Vennskapelighet. Kunst og raske biler. 

I 1980 jobbet jeg i VGs politiske avdeling med Per Norvik som sjef, da vi plutselig en dag fikk en ny kollega. Han kom opprinnelig fra det blide Sørlandet og hadde en omskiftende bakgrunn fra gravemaskinbransjen. Kåre Valebrokk var akkurat hva en hardtslående tabloid løssalgsavis trengte i dekningen av norsk økonomi og næringsliv. 

Sin journalistiske grunnopplæring fikk Kåre Valebrokk sammen med Per Norvik i Morgenbladet på 60-tallet. I Verdens Gang satte han umiddelbart i gang med å grave fram den ene nyheten etter den andre. Han var uhyre produktiv, rett på sak, men nektet plent å bli fast ansatt. 

Kåre Valebrokk var nysgjerrig på VGs suksess og ville lære seg alt om layout og redigering. Han ble vaktsjefkollega en periode på desken og hadde delegert ansvar fra sjefredaktøren til å utforme avisen uten engang å være fast ansatt i redaksjonen. 

Kåre Valebrokk begrunnet sin posisjonering med at han ønsket full frihet for egne karrierevalg. Og fra 1985 ble han sjefredaktør i Dagens Næringsliv. Han må i rettferdighetens navn dele æren for avisens fremgang med flere andre, men det var han som for alvor slapp det nyskapende talentet til i spaltene. 

Avisen ble kjent for sin undersøkende journalistikk og avslørende nyheter. Det var da han kom med sitt berømte sitat om at «en dyktig journalist skal gjerne lukte av øl etter lunsj». Om han ikke mente det bokstavelig, ja det gjorde han kanskje også, så mente han i hvert fall at kildearbeid og menneskekontakt var avgjørende i journalistikken. 

Fra 1999 var han TV2s ubestridte sjef og åndelige leder. Han profesjonaliserte kanalen, og utfordret konkurrenten NRK på en måte som gjorde statskanalen til et langt bedre produkt. Samtidig bygget han nettverk som sikret TV2 stadig bedre innflytelse, f.eks. gjennom den årvisse tradisjon med tre uker sammenhengende lutefiskbespisning på Theatercafèen I Oslo. 

Det kan ikke underslås at Kåre Valebrokk var en alt for pasjonert røyker i hele sitt liv. Han var hensynsløs mot seg selv, og hans barn kan fortelle om fortettede bilturer med truende og helsefarlig røykutvikling over baksetet. 

«En god bil skal være slik at man kan kjenne merket på sigarettstumpene når du kjører over dem», sa Kåre Valebrokk. 

Han var en sann «Alle Mands Venn» 

 

– Til vakkert vintervær på Rikshospitalet sovnet Kåre Valebrokk, vår kjære ektemann, pappa og bestefar, stille inn klokken 10:20 i dag. 

                                                              Sønnen, Per Valebrokk, på Twitter

10 RÅD TIL NRK

SYNGER SISTE VERS: Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas iverksetter presseetisk tiltaksplan før han slutter. Foto: HALLGEIR VÅGENES

Det famøse Dagsrevy-innslaget om den straffedømte romkvinnen har tvunget NRK-ledelsen i kne. Nå starter arbeidet med å gjenreise tilliten til institusjonens faglige standard. Her er mine ti beste råd med på veien for å skape større bevissthet omkring presseetikk i Norges største og viktigste journalistiske arbeidsmiljø. 

1)      Skap større rom for presseetisk debatt i alle redaksjoner, gjennom hver dag å identifisere en presseetisk problemstilling siste døgn, og evaluere hvordan den er håndtert av redaksjonen. Analyser argumenter for og mot publisering. 

2)      NRK`s organisasjon bør gi rom for en egen presseetisk veileder. Vedkommende kan også ha et ansvar for kursopplegg og kunnskapsdeling. 

3)      Sørg for at redaksjonene raskt blir engasjert i utarbeidelsen av en praktisk presseetisk veileder i ti punkter. Heng den opp i alle rom. 

4)      Rett særlig et kritisk søkelys mot sentral nyhetsredaksjon, lokalredaksjoner, Brennpunkt og FBI. Her er det størst rom for presseetiske forbedringer. 

5)      Utarbeid et eget presseetisk kursopplegg som rommer konkrete eksempler på saker hvor NRK er felt av Pressens Faglige Utvalg. Det er effektivt å lære av egne feil. 

6)      Sett fokus på utarbeidelsen av introduksjoner, sammendrag og vinklinger. Innfør rasjoneringskort i bruk av dramaturgiske effekter i nyhetsproduksjonen – journalistikk uten spillerom for teater. 

7)      Praksis viser at NRK har store problemer med håndteringen av tilsvar og retten til samtidig imøtegåelse. NRK bør etablere kultur for en mer romslig praktisering av tilsvarsretten og utvikle programkonsepter som gjør dette mulig. 

8)      Rettelser og beklagelser kan ikke henvises til andre publiseringsplattformer. Nyhetssendinger må gi rom for denne type innslag. Et daglig eller ukentlig pustehull for kritikk og selvkritikk kan også overveies. 

9)      Det bør utarbeides en daglig journalistisk oversikt over kontroversielle eller kritiske saker som bringes til torgs. Ledere må vite hva slags journalistisk metode, innhold og presentasjon de skal ta ansvar for. Tid gir handlingsrom. 

10)  Det viktigste er kanskje den gode, gamle regelen om at det er ingen skam å snu. Ta time-out hvis det oppstår rom for tvil. Presseetiske problemstillinger løses best i dagslys. 

Noe av dette har NRK-ledelsen allerede tenkt på, slik det fremgår av en rekke strakstiltak som ledelsen kunngjorde fredag kveld. Jeg tror NRK stadig har behov for en tydeligere ledelse både internt og overfor eksterne miljøer. For den som blir utsatt for pågående journalistikk er det ikke alltid like lett å vite hvem som sitter med det reelle metodiske og publisistiske ansvaret. Det kan se ut som at enhver nærmest er sin egen redaktør. 

Mange pressefolk har nok reagert over kollegers brutale uthenging av enkeltmedarbeidere i NRK de siste dagene. Det har ikke vært et vakkert syn. Som sjef må du av og til filleriste medarbeidere som viser grov svikt i vurderingsevnen. Men det er også et lederansvar å bygge disse opp igjen. En redaksjon er avhengig av tillitsforhold internt. Så lenge tillit eksisterer bør ledelsen ta støyten når det begås feil. 

Historien om romkvinnen tvang NRK-ledelsen ut på banen – sent, men godt. Jeg kan likevel ikke helt fri meg fra forestillingen om at de siste dagers rygg- og kneøvelser har klar sammenheng med at Hans Tore Bjerkaas synger på siste verset som kringkastingssjef. Han lover at arbeidet med å rette opp NRK-skuta skal være godt i gang når den nye sjefen – Thor Gjermund Eriksen – overtar sjefsstolen på Marienlyst 11. mars. 

For å forstå den uheldige håndteringen av romkvinnehistorien savner jeg likevel svar på tre sentrale spørsmål: Når ble reportasjen laget? Når ble den redigert? Og når ble de kontroversielle spørsmålene forelagt de ansvarlige for nyhetssendingen? 

NRK`s virksomhet er lisensfinansiert. Det innebærer ikke at enhver NRK-journalist har lisens til å forvalte sannheten etter eget skjønn.

****

På klagetoppen

47 av de 374 klagene over brudd på pressens Vær Varsom-plakat rettet seg i fjor mot NRK`s redaksjonelle virksomhet. NRK topper bruddstatistikken til PFU med åtte brudd og to tilfeller av kritikk for overtredelse av reglene om god presseskikk. 

Det er tredje år på rad at NRK topper denne statistikken. Samlet har NRK flere brudd på god presseskikk enn VG, Dagbladet, Aftenposten og TV2 til sammen. 

NRK er landets suverent største redaksjonelle organisasjon og publiserer sitt innhold i en flora av kanaler. Institusjonen sysselsetter hele 20 prosent av landets yrkesaktive journalister.