Julegaven fra Høyesterett

OMSTRIDT VIDEO: Den fatale pågripelsen av Erik Are Stedt (35) på Oslo Legevakt ble fanget opp av tre overvåkningskameraer. Tre år senere er videoklippene omsider utlevert og offentliggjort.

Seks dager før julaften kom årets julegave fra Norges Høyesterett til pressen: NRK fikk endelig medhold i kravet om utlevering av overvåkningsvideoen fra Oslo Legevakt som viser det fatale halsgrepet med døden til følge for Erik Are Stedt (35) under en dramatisk pågripelse.

I tur og orden har Spesialenheten for politisaker, Riksadvokaten, Oslo Tingrett og Borgarting lagmannsrett avvist kravet om innsyn på vegne av offentligheten. Saken har stor betydning for pressens mulighet til å kunne utøve sin funksjon som samfunnets vaktbikkje; å etterprøve maktbruken ved den dødelige pågripelsen.

Med utgangspunkt i europeiske menneskerettigheter kom flertallet i Høyesterett til at det var et unødvendig inngrep i informasjonsfriheten å nekte NRK innsyn i opptakene fra tre overvåkningskameraer på Legevakten. Retten påla Spesialenheten å utlevere opptakene til NRK i sladdet, anonymisert stand.

Opptakene viser hvordan to kvinnelige politibetjenter strever med å få kontroll over den schizofrene mannen som ønsker å forlate Legevakten. Omsider får de hjelp av en tilfeldig ambulansearbeider som fester det fatale halsgrepet og holder mannen nede til han blir livløs. Straffesaken mot de tre var avgjort og henlagt da NRK begjærte innsyn. Begjæringen ble støttet av avdødes pårørende som fritok påtalemyndigheten for taushetsplikt.

Det siste året har Høyesterett vist en større interesse for å vurdere tvistemål som har med medienes arbeidsvilkår å gjøre. Bare noen uker i forveien opphevet Høyesterett politiets beslag av upublisert videomateriale hjemme hos filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Avgjørelsen styrker pressens kildevern i betydelig grad.

Den siste saken styrker pressens innsynskrav på vegne av offentligheten, særlig i de straffesaker som blir avgjort av påtalemyndigheten uten domstolsbehandling. Som for eksempel ved forelegg eller henleggelse.

Fire kvinner og en mann har vurdert NRKs innsynskrav. Wenche Arntzen, kjent som dommer i rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik, var førstevoterende. Hennes votum ble støttet av Bergljot Webster og Ingse Stabel. Høyesterettsdommerne Ragnhild Noer og Knut Kallerud tok dissens.

Diskusjonen i Høyesterett følger de klassiske spor i motsetningene mellom Den Europeiske Menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet og informasjonsfrihet og artikkel 8 om personvern. Det er avveiningen av de samme hensyn som preger svært mange redaksjonelle avgjørelser i dekningen av straffesaker.

Førstevoterende legger til grunn nyere rettspraksis fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) etter 2006, som peker i retning av en bredere forståelse av informasjonsfrihetsbegrepet. Det handler også om retten til å få tilgang til informasjon, særlig når det er snakk om pressens innsyn i saker av stor offentlig interesse og rollen som «public watchdog». Dette er et syn som også deles av FNs menneskerettskomité.

Høyesterett la også tilsvarende hensyn til grunn i vurderingen av NRKs krav om utlevering av lydbåndopptakene fra Treholt-saken: «Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, jo større behov er det for at forholdene legges til rette for at pressen gis mulighet til å fylle sin funksjon.»

Politiregisterloven gir dessuten en mulighet for å gi pressen innsyn under forutsetning av at det skjer uten bruk av navn eller andre identifiserende opplysninger. Tidligere hendelser med kvelningsdød ved bruk av mageleie og halsgrep har utløst rundskriv fra Politidirektoratet om behovet for større åpenhet omkring de faktiske forhold.

Flertallet i Høyesterett legger i tillegg vekt på at opptakene finnes lett tilgjengelig på en minnepinne hos Spesialenheten og at de kan sladdes uten et betydelig merarbeid.

Mindretallet viser til at det ikke foreligger noen ny storkammeravgjørelse, bare mindre avdelingsavgjørelser fra EMD i slike spørsmål. Disse omhandler heller ikke samme tema eller problemstilling som i saken fra Oslo Legevakt. Derfor velger mindretallet å legge større vekt på personvernet for de impliserte. Avdødes nærmeste pårørende har sett opptakene mange ganger, og hensynet til offentligheten kunne vært ivaretatt gjennom en visning uten utlevering.

I dagene før jul ble videoklippet publisert i mange medier, og det er påpekt at sladdingen er utført for omfattende til at man kan se selve halsgrepet skikkelig. Spesialenheten har sagt seg villig til å vurdere sladdingen på nytt etter årsskiftet. Uansett har Høyesterett igjen levert et viktig bidrag til undersøkende og kritisk journalistikk.

NRK fortjener ros for atter å ha bragt et viktig demokratispørsmål til topps i domstolene, med støtte fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening. Det er dessverre ingen selvfølge at redaktører prioriterer slikt i disse ulvetider.

Spekulanter på statslønn

ÅRETS NYHET? Mange satte nok morgenkaffen i halsen da Per Sandberg ble utropt av Magnus Takvam som Norges nye innvandringsminister. Ankomsthallen på Gardermoen er for øvrig et av de sikreste steder for statsrådspotting. Foto: TERJE BRINGEDAL

Det er ikke så ofte vi skrur på NRK-nyhetene i tidlig morgenstund og knapt tror våre egne ører: FrPs nestleder Per Sandberg blir Regjeringens nye innvandringsminister! Et par timer senere var nyheten død og begravet. Dementert og depublisert. Men er det oppgaven til en statlig allmennkringkaster å spekulere så uhemmet?

Ingen medier nyter så stor tillit og troverdighet i Norges befolkning som NRK. Det må også være noe av poenget med å ha en statlig allmennkringkaster. NRK skal likevel ikke fungere som et statlig informasjonsbyrå. Men selv om NRK er en uavhengig journalistisk institusjon bør man kanskje utvise noe større varsomhet med nyheter basert på anonyme kilder enn kommersielle mediehus.

Det kunne høres ut som om nyheten om innvandringsminister Sandberg hadde sitt utspring fra NRKs prestisjetunge kommentariat, som også kommenterte sin egen nyhet senere i sendingen. Lars Nehru Sand og Magnus Takvam er blitt så integrert i NRKs politiske nyhetsarbeid at statsråd-bommen fremstår som litt mer enn en ripe i lakken. Den er en bulk i panna.

Noen sier kanskje at det ikke er så farlig. Feilen kunne jo rettes opp allerede i neste sending. På den annen side kan man innvende at det nettopp er et behov for å utvise større varsomhet i dagens direkte og kjappe nyhetsformidling. Vær Varsom-plakaten maner til større aktsomhet og faktakontroll ved bruk av anonyme kilder, og krever dessuten at det skal fremgå klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer. I NRK fremstår kommentatorenes vurderinger stadig oftere som en del av nyhetene.

Det hadde vært interessant å vite om noen av redaktørene i NRK var involvert i publiseringen av nyheten om innvandringsminister Sandberg. Publiseringen av en så sensasjonell nyhet basert på anonyme kilder burde etter min oppfatning være forankret i kildekritiske vurderinger på ansvarlig redaktørhold. Slik er det nok også i de fleste mediehus, men jeg føler meg ikke sikker på NRK. Historisk sett har NRK også hatt temmelig trange rammer for sin kommentarvirksomhet.

En regjeringsomdannelse er som selveste julekvelden for politiske journalister. Et chicken-race for å komme først med statsråd-nyhetene. Redaksjonene svir av en måneds overtidsbudsjett i løpet av et døgn eller to i bestrebelsene på å få publisert den komplette statsrådslisten bare noen timer før den offentliggjøres på Slottsplassen.

Det er neppe verdt det, folk virker ikke veldig interessert, men du verden så viktig for den journalistiske selvoppholdelsesdriften. Og for selvtilliten. Ved en av Bondevik-kabalene ble det f.eks. laget egne jakkemerker i VGs politiske avdeling. Samme dag som den nye regjeringen ble presentert gikk avisens medarbeidere omkring i Stortinget – og senere i Tostrupkjelleren – med «Vi klarte alle!» på jakkeslaget.

Men det har også vært nedturer. Ved en regjeringsdannelse i 70-årene bestemte kolleger i Stortingets Presselosje seg for å fôre en VG-journalist med mer eller mindre sensasjonelle statsrådkandidater. Summen av ryktespredning fra kafébordene i stortingsrestauranten ble til en spinnvill førsteside…

Det var heller ikke så lett å gjette utfallet av Thorbjørn Jaglands mer eksperimentelle regjeringsdannelser. Hvem kunne forutse en Bendik Rugaas eller en Anne Holt? Eller en oppringning til Nils Arne Eggen?

– E’ du blitt toillat, svarte heldigvis orkdalingen.

Alt var i grunnen verre før internettets tidsalder, den gang feilene sto utstilt på førstesider i et helt døgn før feilen kunne rettes opp. Jeg glemmer aldri den natten i februar 1981 da VG utropte Rolf Hansen til landets nye statsminister etter Odvar Nordlis avgang. Det var korrekt da avisen gikk i trykken, men innen avisen nådde ut til leserne var Gro Harlem Brundtland blitt landets nye statsminister.

Som eneste avis fulgte vi de nattlige forhandlingene i Ap-ledelsen, som foregikk hjemme hos parlamentarisk leder Trygve Bratteli. Leiligheten lå på toppen av Ullevålsveien i Oslo, like i nærheten av stedet som på folkemunne kalles for «Idioten». Bak buskene på tvers av gaten sto en liten hvit Volvo parkert. Den tilhørte Reiulf Steen og var landets første partipolitiske «firmabil». Så var det bare å vente.

De fem personene i møtet, inkludert den mektige LO-bossen Tor Aspengren, bestemte seg for at den anonyme Rolf Hansen skulle overta statsministerjobben, fikk vi vite av gode kilder. Men så sa han neitakk og alt var duket for Gro.

Sånt svir i et journalisthjerte.

Sjarlataner i journalistikk

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

LONDON – Flyktninger og terror gir rekord- oppslutning for Europas innvandrings-kritikere, leser vi i avisen. Det gir grunn til å minne om at media forvalter et stort ansvar for at innbyggerne får korrekt og nyansert informasjon. Presseetikk og kildekritikk må få en mer sentral plass i redaksjonenes nyhetsarbeid med disse spørsmål.

At det finnes sjarlataner i journalistikk er ingen nyhet. Den siste uken er det rullet opp en avsløring som igjen setter britisk sensasjonspresse i et uheldig lys. Avisen The Sun leverte en rystende historie om hvor lett det var å ta seg ubemerket gjennom Europas grenser fra Tyrkia til terrormålene i Paris i løpet av seks dager. Hele reportasjen viste seg å være en gigantisk bløff.

Men først vakte historien så stor oppsikt at parlamentarikere rykket ut med bekymrede spørsmål om sikkerheten i Europa. Opplysningene og kommentarene ble også videreformidlet av en rekke medier.

Etter to dagers storm måtte redaktøren i The Sun krype til korset og beklage reportasjen. Avisen hevdet at den var ført bak lyset av en frilansjournalist.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

I reportasjen «6 DAYS TO TERROR» beskrev den tidligere Royal Marine-soldaten Emile Ghessen hvordan han hadde unngått alle kontrollpunkter på reisen fra Tyrkia til Hellas, gjennom Balkan, til Østerrike og Tyskland før reisen endte opp i konsertlokalet Bataclan i Paris. Frilansjournalisten hevdet at han hadde reist med båt og tog ved hjelp av menneskesmuglere, og beskrev inngående hvordan han hadde lurt seg unna identitetskontroller ved å gjemme seg på toaletter o.l.

Påstandene fikk myndighetene i Kroatia til å reagere, og vips kunne innenriksministeriet publisere ikke bare ett, men to avtrykk av Ghessens britiske pass. Det ene var scannet i passkontrollen på en flyplass. Frilansjournalisten hadde fløyet gjennom Europa..

Så mye for sannheten.

Skandalen kom bare et par uker etter at den forrige skandalen rammet skandaleavisen. Hittil er det kommet inn over 3000 klager mot The Suns presentasjon av en undersøkelse som angivelig skulle vise at 20 prosent av britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Klagene behandles av IPSO – et britisk klageorgan for medieoppslag.

Storbritannia har et stort antall borgere med innvandrerbakgrunn, svært mange av dem arbeider også innen media, men landet er skjermet for strømmen av asylsøkere som nå fyller Europa. De har samlet seg i en svær teltleir ved Calais på den andre siden av Kanalen, innenfor grensen mot Schengen.

Flyktningkrisen er årets største story i Europa. Etter all sannsynlighet blir den vår største mediehistorie også neste år. Krisen vil etterlate seg flere politiske jordskjelv i Europa og det er viktig at mediene dekker alt som skjer på en kritisk måte. Ofte skjer det ved hjelp av beretninger om enkeltindividenes dramatiske opplevelser, eller gjennom fokusering på uheldige sider ved menneskestrømmen. Mediene må sørge for at de pressefaglige faner holdes høyt over denne oppgaven.

Dette har vi arbeidet med i det internasjonale Ethical Journalism Network. Under et styremøte i London i forrige uke la vi siste hånd på en stor rapport – «Moving Stories» – om medienes behandling av migrasjon i alle verdensdeler. Det er ikke bare Europa som møter utfordringen av store menneskemengder i bevegelse – det skjer innenfor store nasjoner som Brasil, fra mange afrikanske land til Sør-Afrika, mellom Latin-Amerika og USA, fra land i Asia og Midt-Østen. Til Australia.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, har skrevet forordet til rapporten, som skal presenteres under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo kommende fredag – på den internasjonale migrantdagen.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

Temaet blir stadig mer aktuelt, også i USA hvor mediene nå ser ut til å lage en felles front mot Donald Trumps kamp for å bli nominert til republikansk presidentkandidat. Hans siste forslag om innreiseforbud til USA for muslimer har ikke falt i god jord. The Huffington Post har besluttet å flytte dekningen av Trump fra seksjonen for underholdning til seksjonen for politikk, ettersom man anser ham som en fare for nasjonens sikkerhet. Noen amerikanske redaktører tillater sine nyhetsjournalister å bruke svært nedsettende karakteristikker av den høyrepopulistiske milliardæren, som stadig leder kampen om å bli republikanernes kandidat.

Nyhetsmagasinet Time kåret i forrige uke Tysklands Angela Merkel til prestisjetunge «Person of the Year». Merkel ønsker en million flyktninger velkommen til Tyskland. Det står i en viss kontrast til Norge, hvor bl.a. mange lesere av VG ser ut til å ønske seg islamkritikeren Hege Storhaug som «Årets Navn».

Når enden er nær

HVITT PÅ SVART: Som papiravisen Daily News indikerer, vil bønn og forkynnelse av helvetes ild vil heller ikke hjelpe mediebransjen. Her er det hyklerske politikere som får unngjelde etter San Bernadino-skytingen.

Svovelpredikantene gjenoppstår i norske mediehus som befinner seg i helvetes forgård. Avisene trues med helvetes ild og evige pinsler hvis ikke grådige eiere kastes på dør og erstattes av fromme stiftelser eller statsstøtte.

Det er kanskje ikke spesielt oppsiktsvekkende at den siste salven kommer fra Stavanger:

– Avisbransjen går til helvete, skriver journalist og fotograf Jarle Aasland i et engasjert debattinnlegg i Klassekampen og Kampanje i forrige uke. Oppgaven med å finansiere samfunnsnyttig journalistikk er for stor til å overlates til kapitalister hvis eneste mål er å tjene penger, mener han.

Som medarbeider i Stavanger Aftenblad har Aasland de senere år vært vitne til pinefulle kutt og nedbemanning. Bergens Tidende, Dagbladet og VG varsler ytterligere nedbemanning det kommende året. Lokalavisene i Polaris Media og Amedia må trolig også redusere bemanningen med flere hundre personer de nærmeste årene. NRK må kutte mer i nyhetsstaben.

I forrige uke varslet svenske Bonnier at konsernet må redusere kostnadene med to milliarder kroner frem til 2018. Pengene må brukes til å finansiere digital satsing, som skal stå for minst 50 prosent av inntektene i 2018. I Tyskland – Europas største marked for papirmedier – skjer det samme. I forrige uke varslet magasinet Der Spiegel at man vil kvitte seg med en femtedel av de 700 ansatte og innføre brukerbetaling på nettet.

Det er dessverre naivt å tro at frelsen for papirbasert medieindustri i flammer ligger i statsfinansiering og eierskap fra stiftelser. Det er like naivt som å tro at medier kan drives for sparebankbøker og eiendomsverdier. Også stiftelser må drives med fornuftig avkastning. Uten risikovillig, privat kapital og lokalt eierskap vil den usedvanlig rikholdige norske avisfloraen raskt visne hen.

Mediebransjen trenger raskere digital vekst. Jarle Aasland skriver at bransjen «preges av selvbedrag og desperasjon». Er det virkelig noen som tror at video er redningen for de gamle avisene? Det er fortsatt bokstaver og stillbilder vi skal leve av i fremtiden..

BREAKING NEWS: For første gang leverte Snapchat Breaking News til sine brukere.

Nei. Ærlig talt. Dette blir som å høre argumentasjonen mot fargefjernsyn og fargebilder i trykte aviser. At nyhetsdekningen oftere skjer i form av levende bilder må da være et kommunikasjonsmessig fremskritt.

Stavanger Aftenblad var tidlig ute med å distribuere sitt innhold via Snapchat. I forrige uke fikk vi demonstrert hvordan Snapchat selv ønsker å utvikle seg som nyhetskanal. Den dødelige skyteepisoden i San Bernadino, USA, ble første «Breaking News»-dekning fra Snapchat gjennom tekstede bilder og videoer fra brukerne. Dette vil vi nok få se mer av i året som kommer.

Det er nå svært viktig å få fart på lokalavisenes digitale utvikling. Norge må for all del unngå samme nedbygging av lokale medier som svenskene har opplevd. I følge årboken til Institutt for mediestudier er 100 lokalredaksjoner nedlagt i Sverige de siste ti årene, i samme periode er antall lokalavisjournalister redusert med 25 prosent. 68 svenske kommuner har nå ingen fast nyhetsredaksjon, som kan overvåke myndigheter og politikere.

Annonseinntekter kan ikke finansiere denne journalistikken alene. Det ser dessverre ikke ut til at 2016 vil bringe sterkere vekst i avisenes digitale annonseinntekter, heller ikke for mobilen. Merkevareannonseringen via desktop/mobil forventes å bli 2,7 milliarder neste år. Den sterkeste veksten forventes å komme i tilknytning til digitale søk. Facebook og Google vil i Norge omsette for 200 millioner mer enn papiravisenes samlede annonseinntekter.

Derfor må vi finne frem til enklere betalingsmodeller for digitalt innhold. I forrige uke ble notifikasjonsbrevet for nullmoms på norske nettaviser sendt til Brüssel. Ordningen blir trolig iverksatt fra 1. mars neste år, og dette blir myndighetenes vesentligste bidrag til digital utvikling.

Det er også verd å merke seg en stigende norsk interesse for den nederlandske aviskiosk-modellen Blendle, som har en viss suksess med mikrobetaling for enkeltartikler fra tilknyttede medier etter en slags iTunes-modell. Det er også tatt til orde for Spotify-løsninger på tvers av medier. Hittil har tradisjonelle norske mediehus inntatt en kjølig holdning til slike initiativ, men tiden er nå kanskje moden for at dette blir et hetere tema.

I 2016 vil omstillingsarbeidet altså fortsette i norsk medieindustri. Året vil bli preget av sammenslåinger, økt samarbeid og samordningsløsninger. Flere mediehus vil få felles administrasjon, salg- og støttefunksjoner. Jeg merket meg at det store britiske lokalavis-konsernet Johnston Press i forrige uke utnevnte en felles sjefredaktør for regionavisene i Nord-England.

I likhet med Den norske kirke tar jeg avstand fra forkynnelsen om evig fortapelse og tortur i helvete, men her tror jeg sannelig at britene er kommet til et grenseland.

* Artikkelforfatteren er styremedlem i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, samt styreleder i Polaris Media.

Terrorismens dilemma

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees. Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PARIS  – På vei til styremøte i det franske mediehuset 20 Minutes møtes jeg av et geværlag fra franske sikkerhetsstyrker som patruljerer utenfor de store varehusene Printemps og Gallerie Lafayette. I full kamuflasjeutrustning smyger soldatene seg langs fortauet og dukkene i de juledekorerte utstillingsvinduene.

– Velkommen til Paris. Du er en modig mann, sier direktøren tørt, idet han tar imot meg ni etasjer over bakken. Det er stille i avishusets redaksjonslokale, etter hektiske arbeidsdøgn. Men business as usual.

Besøket i Paris gir meg anledning til å reflektere litt over medienes opptreden i tiden etter den svarte fredagen 13. november. Hvorfor blir medienes integritet og presseetiske regelverk tilsynelatende tilsidesatt og plassert i skyggen av terrorangrepet?

Fordi det oppstår et absolutt og umiddelbart behov for å informere allmennheten. Nå. Fra minutt til minutt. Tidsrommet som skal brukes til refleksjon, etiske vurderinger, kvalitetssikring – forsvinner.

De første timene etter angrepet syder alle kanaler av rykter og spekulasjoner. Det er lite annet å rapportere om. Likevel er det en forventning om at mediene skal holde publikums oppmerksomhet kontinuerlig fanget i dramaet som foregår på skjermen. Mye av innholdet bygger på meldinger, bilder og video, klipp og livestream via sosiale medier. Det viser seg at en god del av informasjonen er falsk eller feilaktig.

Både NRK og Sveriges Television (SVT) har fått knusende kritikk for at de ikke avbrøt sine sendinger (dansk fredagskrim og en Madonna-konsert) for å formidle det som skjedde i Paris denne kvelden – LIVE. Men det finnes nesten ikke en skandinavisk korrespondent å oppdrive i den franske hovedstaden lenger.

Dermed ble nesten parodisk å se NRKs Europa-korrespondent Åse Marit Befring på Kveldsnytt stående i en bakgate i Roma hvor hun forsøkte å rapportere om hendelsene mens hun febrilsk lette etter oppdateringer på sin mobiltelefon. For øvrig ikke et vondt ord om Befring som har stått på kontinuerlig fra Malta, Roma, Paris og Grand Place i Brüssel de siste tre ukene. Både SVT og NRK trekker nok sine lærdommer fra denne svarte november-natten.

– Vi søker en ny identitet hvor hurtighet må bli en mer sentral del av vårt kvalitetsbegrep, skriver SVTs sjef, Anna Lagercrantz i et blogginnlegg.

Jeg er selvfølgelig enig i det. Men la det ikke føre til mer spekulasjon, ryktespredning og innholdsløse kommentarer til livestream. Bruk heller ressursene på journalistikk, på egne reportasjer og intervjuer. Så må det innarbeides langt bedre rutiner for rask verifikasjon av såkalt brukergenerert innhold.

Det ser nesten ut til at noen av vår sivilisasjons viktigste regler settes ut av spill når samfunnet står overfor terrortrusselen. Budskapet fra nasjonale sikkerhetsmyndigheter formidles stort sett ukritisk, regler for beskyttelse av personlig integritet og rettssikkerhet tilsidesettes. Pressens Vær Varsom-plakat skyves i bakgrunnen.

Dette har vi sett både etter angrepet mot Boston Maraton, hvor potensielle terrorister ble hengt ut feilaktig. Her hjemme ble det spekulert åpent om islamistisk terror de første timene etter Breiviks dødelige angrep mot Staten og norsk ungdom.

I Sverige hevet man terrortrusselen til nivå 4 og etterlyste en 22-årig asylsøker med navn og bilde som mistenkt ISIL-terrorist. Han ble raskt pågrepet ved a
et asylmottak i Boliden, langt inne i blåbærskogen. «Ladies and gentlemen: We got him», skrek Göteborgsposten fra sin første side. 48 timer senere var han satt fri utenfor mistanke, men merket for livet.

Mens franske sikkerhetsstyrker løsnet 5000 skudd mot en leilighet i St. Denis rapporterte all verdens medier om ISILs første kvinnelige selvmordsbomber, som senere ble omtalt «The cowgirl». Hennes tidligere liv ble illustrert med festlige boblebadbilder og portretter som viste seg å være av en helt annen kvinne. Kvinnen i leiligheten var heller ikke selvmordsbomber og det er uklart hvilken tilknytning hun har hatt til terrorhandlingene.

I Storbritannia gikk tabloidavisen «The Sun» fullstendig av skaftet med en meningsmåling som angivelig skulle vise at én av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Det britiske klageorganet for medier, IPSO, har mottatt over 2000 klager mot oppslaget, og avisen er nå tvunget til retrett.

Er det frykten som gjør at noen medier taper besinnelsen? At vi slutter å holde fast i de etiske overveielsene? At mediene mer eller mindre lar seg styre ukritisk av sikkerhetsmyndighetenes vurderinger?

Jeg frykter at det kan være tilfelle.