Et stjålent øyeblikk

PSYKIATRI-TREFF I RETTEN: Torgeir Husby (t.v.), Synne Sørheim og Tarjei Rygnestad i Oslo Tinghus under rettssaken mot Anders Behring Breivik. Foto: HELGE MIKALSEN

Du har garantert hatt den følelsen av et stjålent øyeblikk: Å overhøre en interessevekkende samtale ved nabobordet, en telefonsamtale på bussen eller praten mellom to medpassasjerer i et fly. Du vet at det er ufint å lytte, men du kan ikke motstå fristelsen. Det kunne heller ikke NRK. 

Reporter Annemarte Moland må ha spisset ørene da hun 20. desember i fjor ringte lederen for Den Rettsmedisinske Kommisjon, Tarjei Rygnestad, og gjennom hans mobiltelefon kunne avlytte drøftelsene i kommisjonen om Anders Behring Breiviks psykiatrirapport. Avlyttingen ga kildegrunnlag for Dagsrevyens avsløring av angivelig faglig uenighet i spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet. 

Gjengivelsen av sitater og utsagn skapte psykiater-paranoia blant kommisjonens medlemmer som mente seg utsatt for ulovlig romavlytting fra NRK`s side. Kommisjonen klaget dermed NRK`s handlemåte inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk på en rekke punkter. I morgen kan du følge PFU`s behandling av saken gjennom åpen, direkte overføring på www.journalisten.no. 

«Sniklyttingen», som kommisjonen kaller det, skjedde to dager før man overleverte sin enstemmige klarering av sakkyndig-rapporten til psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby. Kommisjonen er lovpålagt å synliggjøre eventuell faglig uenighet om sin vurdering. Innslaget i Dagsrevyen, fremsto derfor som litt av et scoop og som gravet fram gjennom iherdig journalistisk kildearbeid hvor de anonyme kildene måtte beskyttes. 

Lederen for psykiatrisk gruppe, Karl Henrik Melle, ble bl.a. sitert på at han i møtet skal ha uttrykt: – Hvis det blir dissens, ja da har vi kaos.. 

Kommisjonen gikk til politiet med sine avlyttingsmistanker og etterforskningen viste at det hadde vært åpen linje fra kommisjonsleder Rygnestads mobil til NRK i 53 minutter. Da dette kom frem i forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik i juni innrømmet nyhetsredaktør Stein Bjøntegård at nyhetsledelsen hele tiden hadde kjent til hvordan kildematerialet var kommet i stand. 

Overfor Dagens Næringsliv avviste imidlertid programdirektør Per Arne Kalbakk i februar alle påstander om avlytting og opptak fra møtet. «Avsløringene er basert på normalt, journalistisk kildearbeid, som gjorde at vi fikk tilgang til informasjon om hva som ble sagt i kommisjonens møte», sa Kalbakk. I beste fall villedende. 

Nei, det ble ikke gjort opptak, men tatt notater fra avlyttingen. 

Kommisjonen mener at NRK i denne saken har brutt Vær Varsom-plakaten på en rekke punkter. Det gjelder bruk av skjult mikrofon, manglende kildekritikk og faktakontroll, fravær av kildehenvisning, brudd på bestemmelsene om rett til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for sterke beskyldninger og endelig manglende rettelse og beklagelse fra NRK`s side.

Kommisjonen har påpekt at NRK bare fikk med seg bruddstykker av drøftelsene, som pågikk i mer enn fem timer før man altså konkluderte enstemmig. Det er ikke uvanlig at det i en slik prosess kommer fram ulike synspunkter. Kommisjonen mener derfor at det ble tegnet et feilaktig bilde, som attpåtil innebærer en påstand om at man ikke fulgte spillereglene. Man fikk heller ikke en reell sjanse til å korrigere dette bildet, hevder kommisjonen. 

NRK avviser påstanden om skjult bruk av mikrofon, og viser til at det dreide seg om en helt normal kildeoppringning. Det er ikke uvanlig at aktører tar med NRK inn i møtet på denne måten, blir det hevdet. Vel, i mine 25 år som sjef i en hardtslående tabloid har jeg ikke hørt nevneverdig mye om dette. 

NRK hevder dessuten at saken hadde vesentlig samfunnsmessig betydning, siden den bidro til at det ble oppnevnt et alternativt par sakkyndige i rettssaken. Jeg vil vel tro at det først og fremst var offentliggjøringen av den første psykiatri-rapporten som førte til dette. 

NRK hevder videre at man kontaktet seks av de tilstedeværende med spørsmål om kommentarer og ble avvist med «Ingen kommentar». Man unnlot imidlertid å fortelle hvordan opplysningene var kommet til journalistens kunnskap. NRK-ledelsen har i ettertid erkjent at man burde ha opplyst om dette. 

Jeg vil ikke klandre journalisten for å ha blitt ved sin lest – telefonen – ogdermed overhøre hva som ble sagt i møtet. Journalistikk er ikke noe fint eller snobbete yrke. Gode journalister publiserer nyheter som de kommer over, selv om det skulle koste dem litt skitt under neglene. 

Derimot var det ganske uprofesjonelt å holde tilbake opplysninger om kildegrunnlaget – selve premisset – for oppslaget om meningsbrytning i kommisjonen, både overfor intervjuobjekter og seerne. 

Hvorfor tiet NRK om de 53 minuttene. Kanskje fordi man skammet seg litt?

 

NRK felt for avlytting

NRK er også tidligere felt for avlytting i Pressens Faglige Utvalg. I 2006 behandlet utvalget en klage mot NRK Brennpunkt, som publisere opptak av en samtale mellom lederen i Fagforbundet, Jan Davidsen, og statsråd og SP-leder Åslaug Haga. 

Samtalen dreide seg om samrøre og pengebidrag fra LO til Senterpartiet, og NRK kunne sikre seg opptak fordi Haga svinset rundt i korridorene med en ikke avslått mikrofon på hodet. 

PFU kom til at NRK hadde brutt tillitsforholdet til et intervjuobjekt, og unnlat å gjøre premissene for intervju og kildeforhold klare overfor intervjuobjekter og seere.

Arkivirrvar om åpenhet

RIKSARKIVET: Her begraves Jens Stoltenbergs utsagn om mer åpenhet i fjellets dyp. Foto:SCANPIX

I dypet av et fjell ved Sognsvann i Oslo begraves nå Regjeringens postulat om å møte terror med «mer åpenhet og mer demokrati». Riksantikvar – unnskyld, riksarkivar – Ivar Fonnes har besluttet at forklaringene som en rekke topp-politikere og topp-byråkrater  ga til 22.juli-kommisjonen skal holdes hemmelig for folk flest 

Vi som er borgere av Norge skal ikke få vite hva folk som tidligere justisminister Knut Storberget og tidligere politidirektør Ingelin Killengren i detalj har forklart kommisjonen om den fatale beredskapssvikten. Det er intet mindre enn skandaløst. 

Jeg beklager begrepsforvirringen i innledningen, men den skyldes kanskje at Ivar Fonnes` begrunnelse for avslaget om å gi medier innsyn i forklaringene lyder som et antikvarisk opptak fra en arkivskuff i fjellets aller dypeste magasin.

Etter hans vurdering har 22. juli-kommisjonen hatt tilgang til alt relevant materiale og avgitt en fullstendig «ærlig og usminket» rapport om hva som gikk galt i regjeringskvartalet og på Utøya i fjor sommer. Meroffentlighet er altså unødvendig. 

Det lyder som en «Catch 22». Eller en melding til massene fra den kinesiske folkekongressen. En sjanse til å etterprøve kommisjonens vurderinger skulle være helt uaktuell, ettersom kommisjonen allerede har gitt folket et fullstendig bilde.. 

Avslaget om innsyn, som bl.a. både Aftenposten og VG har mottatt, henviser likelydende til at referatene dessuten er ufullstendige og ikke egnet for offentliggjøring. Vi skal altså tro at det dreier seg om rene skriblerier, men faktum er at referatene både er gjennomlest og godkjent av vitnene på forhånd. 

Riksarkivaren viser også til hensynet overfor senere granskingskommisjoner: «Aktuelle personer og organer vil i fremtiden kunne vegre seg for å snakke åpent og ærlig og dele viktig informasjon dersom de legger til grunn at deres forklaringer for kommisjonen vil bli lagt åpent frem for offentligheten». 

Denne henvisningen er ganske oppsiktsvekkende. Riksantikvaren legger altså til grunn at ansvarlige politikere og toppembetsmenn ikke vil forklare seg sannferdig hvis de vet at referatet senere kan bli offentliggjort! 

I følge Aftenposten ble alle sjefene som forklarte seg for kommisjonen gjort oppmerksom på at referatene senere kunne bli offentliggjort. Hvis vi legger riksarkivarens vurdering til grunn er det dermed liten grunn til å tro at de tegnet et riktig bilde? 

Nå er det kommet stadig flere signaler som tyder på at det kan være grunn til å gå kommisjonsrapporten etter i sømmene.  Sentrale aktører kommer med motforestillinger og peker på enkelte misforståelser. Noen kommisjonsmedlemmer innrømmer at man på enkelte områder hadde svært liten tid til disposisjon for å foreta vurderinger. Derfor er det uhørt at offentligheten ikke skal få tilgang til grunnlagsmaterialet.

Mediene har bedt om tilgang til referater av forklaringene til en rekke nåværende og tidligere statsråder, departementsråder, politisjefer og etatssjefer som har ansvar for samfunnets sikkerhet og beredskap. Noe av innholdet i forklaringene vil kunne være gradert materiale, men det aller meste er informasjon og vurderinger som burde drøftes i offentligheten. 

Man kan undres over hva slags kompetanse som skulle tilligge riksarkivaren når det gjelder en slik vesentlig forutsetning for norsk samfunnsdebatt. Riksarkivaren har vurdert begjæringen om innsyn i lys av unntaksbestemmelsene i Offentlighetsloven. 

Aftenposten og VG har klaget på avslaget overfor Kulturdepartementet, som er første ankeinstans i slike saker. De to avisene påpeker at riksarkivarens vurderinger ligger helt på utsiden av de rammer som loven trekker opp. En av Norges fremste eksperter på forvaltningsrett, professor Jan Fridthjoj Bernt, mener også at det er galt å bruke unntaksbestemmelser som er ment å sikre forsvarlig intern saksbehandling, som begrunnelse for avslaget om innsyn. 

Og folk flest støtter kravet om offentlig innsyn. I en undersøkelse som Infact har gjort for Oslo Redaktørforening, var 60 prosent av de spurte for offentliggjøring av forklaringene. Blant de som hadde tatt stilling til spørsmålet, støttet to tredjedeler dette kravet. 

Kulturminister Anniken Huitfeldt rykket raskt ut og sa at det var naturlig å innvilge innsyn i topp-politikernes forklaringer. Når det gjelder forklaringer fra embetsverk og etatssjefer var hun imidlertid mer forbeholden. Nå bør hun sørge for en rask behandling av klagene. Det vil være ytterst pinlig for Regjeringen om Sivilombudsmannen må på banen i denne saken.

 

Åpenhetstinget

Torsdag i neste uke arrangerer Norsk Presseforbund det årlige Åpenhetstinget

 

. Ved årets konferanse vil det bli rettet et kritisk søkelys mot åpenhet i kjølvannet av terrorangrepene 22. juli. 

Det gjelder bl.a. spørsmålet om oppbevaring og tilgang til lydlogger i nødetatene og spørsmålet om åpenhet i forhold til 22. juli-kommisjonens arbeid. Sekretariatsleder Bjørn Otto Sverdrup må svare for kommisjonens vurderinger av offentlighet før, under og etter arbeidet med rapporten. 

Åpenhetstinget vil også evaluere pressens dekning av rettssaken og i hvilken grad media fikk mulighet til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

Drapssiktet i gapestokk

MINNES SIGRID – Blomster og lys ble lagt ned ved skogen hvor Sigrid Giskegjerde Schjertne (16) ble funnet. Foto: KRISTIAN HELGESEN. VG

Han var selv aktiv i cyberspace. Bare timer etter siktelsen for forsettelig drap på Sigrid (16) var han satt i gapestokk – til spott og spe for alle som gadd bruke ti minutter på internett. Fanget i sitt eget nett, mens alle «ansvarlige» medier nølte. Hvem er det som kommer til å avgjøre spørsmålet om identifikasjon av gjerningsmenn i alvorlige kriminalsaker? I hvert fall ikke Vær Varsom-plakaten! 

– Det blir en mørk kveld på internett, konstaterte Johan Hallesby på Twitter samme kveld som liket av Sigrid ble identifisert. 

Han fikk rett. Skjellsordene haglet over 37-åringen og hans 64-årige kamerat på strenger og i kommentarfelt. «Jævla sjuke svin». «Måtte du brenne i helvete». En blogger lovet sine lesere at de skulle få vite alt om gjerningsmennenes identitet. Samme kveld lå bilder av dem ute – 64-åringen fremstilt som Chuck Norris; «I killed a 16 yro girl in Oslo».. 

Redaktørene i Akersgata, Postgirobygget, Havnelageret og på Marienlyst hadde ikke engang rukket å ta fatt på det kompliserte identifiseringsspørsmålet. 

Tar du en jobb som ansvarlig redaktør i media, så går det ikke mange dagene før du står overfor ditt første identifiseringsvalg. Dette er et av de mest hverdagslige presseetiske spørsmål i enhver nyhetsredaksjon. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet ved kjøkkenbordet en sen kveldstime og vurdert for eller imot identifisering i kriminalsaker. Det er som regel en avgjørelse som den ansvarlige redaktøren er helt alene om. Det handler om å veie pro opp mot kontra – og om allmennhetens interesser. 

-Identifisering  må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, heter det i Vær Varsom-plakaten. Det handler altså om hva allmennheten har en klar interesse av å vite om. 

– Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke, lyder plakaten. 

Men pressens hovedregel er at det utøves stor varsomhet med identifisering i kriminalsaker.

De aller mest alvorlige kriminalsakene hører til unntakene: Drap på tilfeldig offer. Svik mot fellesskapet. 

Rent juridisk har mediene full ryggdekning for identifikasjon. Pressen har rett til å referere innholdet av siktelser som blir utferdiget i vår åpne rettsstat.  Presseetiske motforestillinger er ofte knyttet til graden av bevisførsel og hensynet til pårørende. Dessuten inneholder pressens etiske regelverk en klar oppfordring om å ta særlig hensyn overfor unge lovbrytere. 

Men også hendelsens karakter kan gi grunnlag for identifisering, i følge en prinsipputtalelse om retts- og kriminaljournalistikken fra Pressens Faglige Utvalg. Strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som er skjedd. At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering. 

Her i VG la vi for mer enn 20 år siden til et annet viktig kriterium: Det kan være lurt å avvente forhørsrettens vurdering av hvorvidt det foreligger skjellig grunn til mistanke – samsynlighetsovervekt for at siktede virkelig står bak ugjerningen. I forbindelse med rettens vurdering av fengslingsgrunnlaget kan det også komme fram nye opplysninger om skyld- og bevisspørsmål. Faktorer som tilståelse og DNA-spor gjør redaktørens vurdering lettere. 

Først og fremst handler altså avveiningen om allmennhetens behov for å vite hvem personen er. Den store forskjellen i allmenn interesse går mellom drap på tilfeldig offer og relasjonsmotiverte drap. 

Det er altså ikke gapestokken – ønsket om å straffe gjennom offentlig hån – som motiverer identifisering i ansvarlige medier. Det kan imidlertid se ut som dette er en viktig driver bak identifisering i sosiale medier. 

I Sigrid-saken ser det foreløpig ut til å være så mange uavklarte forhold at mediene venter med å identifisere de siktede. Spørsmålet er likevel om mediene ivaretar rettssikkerheten best ved å late som om ingenting har skjedd, bare noen få tastetrykk unna. Det er kanskje på høy tid at Norsk Presseforbund og Pressens Faglige Utvalg ser nærmere på denne problemstillingen.

 

Norge ble dømt

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg ga i 2009 en nordmann fullt medhold i kravet om oppreisning etter at han i forbindelse med drapsetterforskningen i Baneheia urettmessig ble uthengt som mistenkt for ugjerningen. Europa-dommen er en viktig rettskilde i identifiseringsspørsmålet. 

Mannen hadde status som vitne i drapsetterforskningen og medier som TV2 og Fædrelandsvennen gikk svært langt i å identifisere ham. TV2 ble dømt for injurier i Agder Lagmannsrett, men mannen vant ikke fram i søksmålet mot Fædrelandsvennen, som hadde identifisert mannens bosted og arbeidsplass. Dommen fra Norges Høyesterett ble imidlertid satt til side av Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. 

En annen viktig rettskilde er Høyesteretts dom i Landås-saken fra Bergen som ga TV2 rett til å identifisere en siktet hjelpepleier.

Høring for døve ører?

LUTTER ØRE? Kulturminister Anniken Huitfeldt ser ut til å ha bestemt seg i spørsmålet om eierskapsregulering. Foto: ROGER NEUMANN, VG

Denne helgen fikk kulturminister Anniken Huitfeldt med seg hjem en solid bunke høringsuttalelser til forslagene om ny eierskapsregulering i Medie-Norge. Det store spørsmålet er om hun overhode er innstilt på å lytte til innsigelsene fra bransjens tyngste aktører. 

Mediebedriftenes Landsforening (MBL), A-pressen og Schibsted er alle kritiske til å gi Medietilsynet i Fredrikstad nærmest uinnskrenket makt over både forskriftenes reelle innhold og kontrollen med hvorvidt de etterleves. 

Jeg representerer ingen høringsinstans, men tillater meg likevel å gi noen synspunkter til kjenne. Og hvis kulturministeren skulle lese dem, skjer det neppe i denne papiravisen. Jeg har henne mistenkt for å være blant dem som har emigrert til elektroniske plattformer for nyhetsformidling og samfunnsdebatt. 

Så hvis kulturministeren leser disse linjene, er det trolig på VG`s iPad-utgave eller via Twitter, hvor hun er min følgesvenn. Google, Facebook, Twitter, Tumblr, Flickr ogYoutube – er alle internasjonale aktører som utfordrer tradisjonelle norske mediehus, både som premissleverandør for samfunnsdebatt og kommersielt. Felles for dem er at de ligger utenfor både Annikens og Medietilsynets kontroll. Men i konkurransen mot gigantene skal de nasjonale aktørenes mulighet til å finne sammen i dynamiske og fremtidsrettede konstellasjoner underlegges de strengeste reguleringer. 

Her er et eksempel: 

Mediehusene Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen ønsket for få år siden å slå seg sammen i Schibsted`s Media Norge-konsern, og gjerne sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Adresseavisen. Det ble det satt en effektiv stopper for. Fordi Schibsted ville få kontroll over mer enn en tredjedel av papiravisopplaget, måtte Schibsted selge seg ned i Polaris som eier Adresseavisen, og dessuten kvitte seg med sine nordnorske aviser. Planen truet mangfoldet i media, ble det hevdet. 

Likevel er det ingenting som hindrer Adresseavisen å samarbeide enda tettere med Schibsted`s regionaviser. Men ryggdekning i Loven om redaksjonell fridom, som den heter, kan redaktøren av Adresseavisen trykke Aftenpostens lederartikler om han vil. Forståelig nok er det lite som tyder på at viljen er til stede, men jeg blir ikke overrasket om Adresseavisen inngår som en sentral partner i Schibsted`s omdiskuterte RP 15-prosjekt, som bl.a. innebærer mer omfattende deling av redaksjonelt innhold. Kommersielt samarbeider avisene allerede tett på annonsesiden. 

Det har ikke vært lett å finne alternative eiere til Schibsted`s aksjepost i Polaris. I Norge er det i praksis ingen andre enn Schibsted og LO som ønsker å ta langsiktig, strategisk eierskap i norske medier. Schibsted fant ikke annet enn en usikker havn for Polaris-posten i Sverige, med kostbare tilbakekjøpsklausuler. 

I løpet av sommeren har både Konkurransetilsynet og Medietilsynet gitt klarsignal for A-pressens oppkjøp av Edda-konsernet, under nærmere forutsetninger om salg av enkelte aviser. Konsernsjef Thor Gjermund Eriksen har opptrådt som Norges svar på Warren Buffet (styrtrik amerikansk investor) og sikret seg kontrollen over nesten 80 norske lokalaviser, fast i troen på at lokale medier vil være sikret solide annonseinntekter i lang tid fremover. 

Medietilsynets retorikk har vært preget av stor og rørende forståelse, selv om tilsynets leder, tidligere stortingsrepresentant Tom Thoresen, altså tvinger A-pressen til å selge Demokraten for å kunne få kontroll over Fredrikstad Blad. En byttehandel som fremstår mer som et landeveisrøveri, spør du meg. 

Spørsmålet er om vi kunne ha klart oss godt uten både eierskapslov og medietilsyn. Fra før har vi både omfattende konkurranselovgivning og et oppegående konkurransetilsyn med masse verktøy i kassen. 

Forrige mandag skjedde det noe interessant i denne debatten. Direktøren for konkurransetilsynet, Christine B. Meyer, trampet i klaveret og i et debattinnlegg i DN ga hun uttrykk for at mediene kunne Konkurransetilsynet ta seg av. Tilsynet har instrumenter som sikrer en mer konkret og praktisk vurdering av slike spørsmål, enn prosentregning og synsing i Medietilsynet. 

Kulturministeren gikk til det oppsiktsvekkende skritt å svare henne to dager før høringsfristen løp ut. I et innlegg i DN fastslår hun kategorisk at medieeierskapsloven er kommet for å bestå. Medietilsynet likeså. 

Anniken Huitfeldt har inntatt en sterkt konserverende holdning i spørsmålet om medieeierskap. Det kan være grunn til å minne henne om årsaken til Mona Sahlin og Socialdemokratiets kraftige nedtur. En svensk velger uttrykte det slik: 

– Jag tycker inte at dom tänker tilstreckligt modernt!

En drøm om frihet

Etableringen av TV2 for 20 år siden var fullbyrdelsen av en drøm om frihet fra NRK`s fjernsynsmonopol i Norge. Den markerte en definitiv slutt på Arbeiderpartiets statsfjernsyn etter «østtysk» modell. Og et etterlengtet, endelig farvel med finsk TV-teater på tirsdager. 

Publikum hadde allerede fått en forsmak på hva som skulle skje. Hallvard Flatland var blitt mektig populær med sitt Casino på TV Norge. Men nå skulle kommersielt fjernsyn bli tilnærmet riksdekkende i Norge. 

Jeg var til stede denne lørdagskvelden i Grieghallen for 20 år siden. Fra storskjerm kunne vi se  Kongen og Dronningen løfte et teppe av sitt TV-apparat hjemme på Skaugum. Showet var i gang både på TV2 og i NRK, som ga den nye kanalen fødselshjelp. TV2`s nye programdirektør Dan Børge Akerø ledet showet – så det var egentlig ingen stor forandring fra lørdagskvelder flest. 

1, 7 millioner nordmenn fulgte åpningen, som ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri over Bergen.   Men to tredjedeler av seerne så showet på NRK. En sendeflause førte til at titusener av TV2-seere fikk opplevelsen forstyrret av et tekstfelt over store deler av skjermen. 

 Jeg husker ikke showet i detalj, det kom fullstendig i skyggen av presentasjonen av de nye vær-blondinene – alt med glitter og stas til langt på natt. Siri M. Kalvig ble på sett og vis stående som symbolet på at norsk fjernsyn var gått over i en ny kommersiell tid. Snart prydet hun hver dag sistesiden i Norges største avis – hver dag et nytt antrekk. Aldri det samme.

TV2 fikk en ganske trang fødsel. Etter at nyheten hadde lagt seg sank seertallene i takt med at pengene rant ut. Kanalen hadde i mange år en toppledelse uten redaksjonell ballast, noe som ga spillerom for importerte, selvbevisste ringrever fra TV-bransjen. En etter en falt de i unåde, Dan Børge Akerø og Finn H. Andreassen blant dem. 

Det ble også en posisjonskamp på eiersiden, hvor Staten ved Kulturdepartementet gjennom eierskapsbegrensninger hindret at noen fikk for stor makt. Enkelte eiere ønsket å etablere redaksjonsråd for å sikre innholdet. Senere utviklet Schibsted en strategi for å ta kontrollen over både TV2 i Norge og TV4 i Sverige. Sammen med de enestående nettposisjonene til VG og Aftonbladet ville det bli dynamitt. Strategien måtte senere oppgis. Den norske Staten og svenske Bonnier ble for sterke motstandere. 

I stedet kunne Schibsted i 2006 innkassere milliardgevinst på salget av sine eierandeler. Penger som bl.a. ble brukt til å erverve et verdensomspennende imperium av online rubrikkannonsetjenester. Det som er blitt fremstilt som et kupp fra A-pressens Alf Hildrum, var i realiteten mer et modnet exit-tidspunkt for Schibsteds konsernstyre. For konsernsjef Kjell Aamodt var det likevel et stort nederlag at han ikke klarte å overtale Kulturdepartementet til å gi Schibsted større spillerom i TV. I dag er TV2 i stedet blitt pære dansk. 

 Det første tiåret påvirket Staten den redaksjonelle profilen gjennom rigide konsesjonsvilkår. Hovedkvarteret skulle ligge i Bergen. Flyruten over kjølen ble en gullkantet affære for SAS som fikk fly alle programaktørene til og fra. 

Likevel klarte medarbeiderne i TV2 å tilføre oksygen til TV-bransjen i Norge. Med ungdommelig friskhet og pågangsmot ble NRK påført nesestyver etter nesestyver. Både når det gjelder aktualitet og underholdning. Tabloid vinkling var et fremmed begrep på Marienlyst. TV-publikum elsket TV2`s evne til å fortelle en historie med enkle ord. 

Midt i nyhetsredaksjonen burde det stå en bauta over den avdøde journalisten Bjarne Berg, som ble en drivkraft i arbeidet for at TV2 skulle være tilstede og dekke nyhetene der de skjedde. Han var sjef i en periode som tok direktesendt nyhetsformidling et langt skritt videre. 

Et av TV2`s viktigste bidrag til medieutviklingen er etter min oppfatning profesjonaliseringen av NRK. Den nye konkurransesituasjonen tvang NRK til nytenkning, produktutvikling og tabloide vinklinger. I dag er det faktisk blitt mulig å klare seg med NRK-nyhetene, selv for en gammel tabloid løve. 

I mange år var det ikke slik. TV2 vokste til en markedsandel på rundt 30 prosent ved årtusenskiftet. De ti siste årene har markedsandelen falt til i underkant av 20 prosent. Dette er alvorlig. Jeg tror det har sammenheng med at kanalen ikke legger like stor vekt på å være den mest samfunnsaktuelle. 

TV2 er blitt voksen, og samtidig en fjernsynskanal for godt voksne med direktesendt sport og underholdning. Til hjem med utflyttede barn, og hvor middelaldrende fedre ser fotball mens mødrene lar seg underholde av Grey`s i tilstøtende rom. Fjernsynet har mistet sin samlende funksjon. Med utgangspunkt i sin relativt svake digitale nettposisjon står TV2 overfor en enorm utfordring i årene som kommer. 

Vi får se hva som skjer..