Soloppgang i Riga

FORELESER: 140 undersøkende journalister fra østlige land fikk høre mine tanker om journalistikk for det neste tiåret. Foto: ALFREDS ULMANIS

RIGA – I et snaut tiår har den svenske handelshøyskolen i Latvia – Stockholm Business School samlet journalister til sommer-seminar i undersøkende journalistikk. I år fikk jeg oppdraget med å være keynote-speaker om 2020-tallets journalistikk og holde forelesning i presseetikk foran 140 pressefolk fra Sverige, Estland, Litauen, Latvia, Russland, Hvite-Russland, Ukraina, Polen, Bulgaria, Georgia, Kazakhstan, Armenia, Aserbadjan….

En broget forsamling vil kanskje mange si, når oppdraget er å anskueliggjøre den uavhengige og kritiske journalistikkens betydning for demokratiene. Men økende oppslutning om undersøkende journalistisk metode i Øst-Europa bærer forhåpentlig bud om at vi kan skimte en lysning der fremme.

«Soloppgang i Riga» er som teateroppsetning en 50 år gammel kjærlighetskomedie, og den ble skrevet av en russer. Teaterstykket er dermed like gammelt som minnet om den sovjetiske okkupasjonen i Tsjekkoslovakia, der russiske tanks i Prahas gater kvalte demokratiseringsprosessen.

Fortsatt er uavhengig og kritisk journalistikk en svært farlig geskjeft i mange av de tidligere Sovjet-statene. Flere av deltagerne på Riga-seminaret har fått merke det på kroppen, bokstavlig talt. En gruppe journalister har derfor flyttet til baltiske land hvor de etablerer nettverk for gravejournalistikk.

STOCKHOLM SCHOOL OF ECONOMICS i Riga.

Medie-programmet til Stockholm Business School samarbeider også med det internasjonale nettverket for gravejournalister, OCCRP, som holder til i Sarajevo. Nettverket arbeider for å avsløre korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Hva skal en journalist som kommer fra verdens mest pressefrie land si til denne forsamlingen:

Jeg forsøker å få fram at veien fra demokratisk mediemangfold og folkeopplysning til undertrykkende og mediefiendtlig propagandastyre er urovekkende kort i vår tid. I flere tidligere kommuniststater styrer høyre-orienterte nasjonalister. I USA erklærer en folkevalgt president at journalister er Statens største fiender.

I de fleste land brekker nyhetsbildet opp i fragmenter, som blandes med løgner og hatefulle ytringer, propaganda og reklame, rykter og sterke meninger i sosiale medier. Dette skaper grobunn for større motsetninger i samfunnet – polarisering. Skillet mellom disse elementene, som spres via sosiale medier, opphører å eksistere.

Dette er en svært farlig utvikling, som mediene selv må ta en del av ansvaret for. Pressefolk har ikke alltid vært like flinke til å lytte. Til å formidle hvilke stemninger som rører seg blant folk på grasrota. I for stor grad har mediene dyrket eliten (les: profesjonelle premissleverandører for ordskiftet) som sine kilder.

Kraftig nedbemanning av redaksjonene har også svekket medienes evne til å fylle sin rolle i mange lokalsamfunn. Makta overvåkes ikke i samme grad som tidligere. Resultatet er blitt lavere tillit til medienes innhold og til journalistikk som viktig forutsetning for demokrati.

Dette er alvorlig og vi er nå kommet til et punkt hvor tilliten må gjenreises. Dette kan bare gjøres dersom mediene satser enda sterkere på en undersøkende og kritisk journalistikk som setter spor etter seg – også i lokalsamfunnet.

Svaret på redusert tillit må være økt kontakt med publikum, noe nye teknologiske plattformer gjør mulig.

Som representant for den britiske stiftelsen «Ethical Journalism Network» (EJN) får jeg fram budskapet om at høy presseetisk standard i journalistikken er en nøkkelfaktor for å bygge tillit til mediene ute blant folk. Mediene må i større grad skille kommentarer fra

EJN med nøkkelen til medienes fremtid.

rapporteringen, og bli mer åpne omkring sin metodebruk og oftere innrømme sine feil på en skikkelig måte. Omfattende bruk av anonyme kilder svekker tilliten til journalistikk, og redaksjonene bør derfor overveie interne kjøreregler som begrenser omfanget av dette til å gjelde samfunnsviktig faktisk informasjon. Muligens foregår det for mye spill i medienes anonyme lommer.

Min forelesning om presse-etikk handler ikke bare om hva journalister skal unngå å gjøre, også om deres positive samfunnsrolle og deres rettigheter. Men disse verdiene kan lett skyves i bakgrunnen dersom redaksjonene ikke lever opp til sine idealer når det gjelder journalistisk integritet og uavhengighet.

Det er grunn til bekymring når en stigende andel av innholdet er reklame i journalistisk forkledning eller villedende propaganda i samme klær. Ja, jeg hører redaktører svare at de nye former for reklame er nødvendig for å finansiere medienes innsatser i kostbar undersøkende journalistikk, men sannelig er det også mange som gir integriteten på båten i sine bestrebelser på å sikre inntektssiden i budsjettet.

En trendundersøkelse fra INMA (International News Media Association) viser at nesten halvparten av de spurte medieselskapene lar redaksjonelle medarbeidere utføre oppdrag fra annonsører når det gjelder såkalt content marketing og native advertising. En økende andel redaktører bryr seg heller ikke om å merke disse innholdselementene som kommersielle.

Den årlige medieundersøkelsen fra Reuters Institute viser at mange forbrukere er opptatt av dette: 43 prosent av de spurte brukerne i den internasjonale studien svarte at de frykter en utvikling hvor annonser blir mer lik redaksjonelt innhold.

For å finansiere virkelig uavhengig journalistikk blir det derfor stadig viktigere å sikre inntekter fra brukerne. Den dyktige journalist er blitt den gode selgeren i mange mediehus.

Kvalitetsjournalistikk selger abonnement i betalingsmurene. Dette gjelder god lokaljournalistikk, dekning av arrangementer som samler mange mennesker, streaming av lokal sport, og undersøkende journalistikk som avslører personer og institusjoner som er besittelse av makt.

Overfor mine lyttere bruker jeg eksempler på dette fra Polaris Media sine lokale og regionale medieforetak. Nesten alle de 37 mediehusene i Polaris-systemet kan nå vise til opplagsvekst.

Fra Stiftelsen for en kritisk og uavhengig presse (SKUP) deler jeg eksempler fra stiftelsens rause lager av metoderapporter. Jeg viser også til SKUP-vinnere de siste fire årene som jeg har ledet juryen, og til gode lokale eksempler på undersøkende journalistikk. Det er ikke størrelsen det kommer an på. Penetrerende graveprosjekter leveres også fra små, lokale redaksjoner.

Jeg vil gjerne drepe myten om at undersøkende journalistikk handler om internett og enorme dataark. Det handler like mye om å forstå maktens irrganger, stille presise spørsmål og lytte til mennesker. Jakten på dokumentasjon er selvsagt avgjørende.

En annen misforståelse er at journalistikk er ensbetydende med uinnskrenket ytringsfrihet. Men journalistikk handler ikke om at man kan formidle akkjurat hva man ønsker. Journalistikk bygger på et sett av verdier og eksisterer innenfor gitte grenser. Hva vi kaller presse-etikk.

Presse-etikkens fem kjerneverdier lyder slik:

Nøyaktighet og faktabasert formidling.
Uavhengighet.
Upartiskhet.
Humanisme.
Troverdighet og åpenhet.

Budskapet blir vel mottatt, så vidt jeg kan skjønne, selv om mediekulturen i østlige land kan være annerledes enn den vi er vant med i vest. Jeg håper på en vakker soloppgang i Riga, og fornyet styrke i journalistenes viktige samfunnsrolle.

Sommer-seminaret ved Stockholm Business School bød for øvrig på mange spennende forelesere. Blant andre den svenske gravejournalisten Jan Mosander, BBC´s Paul Meyers (kongen av søk i sosiale medier), den bosniske gravejournalisten Miranda Patrucic, lederen for OCCRP Drew Sullivan og den USA-baserte briten Tom Trewinnard som organiserer faktasjekk-redaksjoner i forbindelse med valg. Stockholm Business School har et eget program for mediestudier og samarbeider bl.a. med OCCRP i Sarajevo. Sommer-seminaret ledes av den svenske journalisten og redaktøren Hans Månsson. Skolen ledes av svenske Anders Alexanderson.

Dessverre var ingen norske journalister påmeldt seminaret. Jeg tror norske journalister ville hatt utbytte av denne muligheten til å etablere kontakt med gravenettverkene i øst.