Øl, gründerånd og journalistikk

DEBATT OM NYSKAPNING. E24s publisher Per Valebrokk (t.h.) leder diskusjonen mellom Øystein Stray Spetalen, Lise Lyngsnes Randberg og Are Traasdahl på «Stopp Pressen».

Det er torsdagskveld på puben og fra scenen serverer Per Valebrokk økonomijournalistikk til øl og støyende akustikk. Nettavisen E24 feirer tiårsjubileum med LIVE podcast fra puben «Stopp Pressen» i Oslo.

På den vesle scenen leder publisher Per Valebrokk diskusjonen om gründervirksomhet, nyskapning, oljepris og investeringer. Med seg i panelet har han spennende gjester – Øystein Stray Spetalen, Lise Lyngsnes Randberg (president  i ingeniørorganisasjonen Tekna) og Are Traasdahl (IT-gründer og milliardær).

I ti år har Per Valebrokk utfordret Dagens Næringsliv og Hegnars finansavis med kjappe økonominyheter på nett og mobil. Med en viss suksess, men uten at det er blitt så mye penger i kassen av det. 13 millioner kroner er det samlede resultatet i løpet av et tiår.

Men nettavisen lever, og den entusiastiske E24-gjengen holder hodet over vannet, takket være god entreprenørånd og VGs robuste trafikkmaskin.

Jeg skåler gjerne for bursdagsbarnet. Det langt fra alle nyskapninger innen media som lykkes i å bite seg fast i markedet. E24 har 321 000 daglige lesere (TNS Gallup 2015), og puster Dagens Næringsliv i nakken (351 000). E24 har tre ganger så mange lesere som hegnar.no, og på mobil er E24 klart større enn både Dagens Næringsliv og Hegnar.

E24 har fra første dag hatt som tydelig strategi å være raskere ute med kjappe nyheter. Nettstedet henvender seg også til et bredt publikum og særlig til unge, profesjonelle i norsk arbeidsliv.

Jeg var en av fødselshjelperne til E24. Nettstedet ble født på en drøm om å utnytte det digitale momentet til å knuse Dagens Næringslivs lederposisjon i markedet. I 2006 var Dagens Næringsliv en digital sinke i publiseringen av nyheter. Men det lykkes ikke å samle alle kreftene i Schibsted og beslektede regionaviser bak initiativet. Mediehusene hadde for mye eget territorium å beskytte. VG hadde ingen omfattende næringslivsdekning og lite å tape på en offensiv satsing på E24.

Ideen om en næringslivsavis på nett ble hentet fra Sverige hvor Schibsted-avisene Svenska Dagbladet og Aftonbladet forente sine krefter i etableringen av E24. Her leverte Svenskans næringslivsredaksjon mye av innholdet mens Aftonbladet skulle gi distribusjonen av nyheter turbokraft. Sammen med VGs nyhetsredaktør, Hans Chr. Vadseth, reiste jeg til Stockholm for å studere prosjektet nærmere.

Vi ble overbevist om at det var en god idé og inviterte snart kollegene i Aftenposten til felles utredningsarbeid. For første gang skulle Schibsted-avisene VG og Aftenposten samarbeide om et felles redaksjonelt prosjekt. Aftenposten hadde en stor og tungrodd næringslivsredaksjon. VG hadde en merittert samfunnsredaksjon med en liten økonomigruppe.

I Aftenposten var det utbredt skepsis til prosjektet fra første dag. Avisen hadde som vanlig høy selvtillit og stor tro på at man ville lykkes i å ta en ledende nasjonal posisjon på egen hånd. På den annen side var ideen om mer samarbeid på tvers begynt å feste seg i konsernledelsen og Aftenposten ville nødig bli oppfattet som bakstreversk. For oss i VG gjaldt det å lokke Aftenposten med på leken.

Derfor var vi rause med å innvilge Aftenposten majoriteten av aksjene i det nye selskapet «Næringsliv 24» – 60 prosent. I styret skulle Aftenposten også ha posisjonen som styreleder. Alt ble nedfelt i aksjonæravtalen.

Så var det spørsmålet om lokalisering. I VG så vi helst at selskapet ble etablert på nøytral grunn, for å fremme entreprenørånd og bygging av egen bedriftskultur. Men Aftenposten insisterte på at bedriften skulle holde hus i deres lokaler i Postgirobygget. Så gikk vi med på det også, da.

Men VG hadde et trumfkort i bakhånd, og da stillingen som ansvarlig redaktør/administrerende direktør for den nye nettavisen skulle utlyses la jeg det høyeste kortet jeg hadde i hånden på bordet: VGs nyhetsredaktør søkte stillingen! Aftenposten, som sikkert anså det naturlig at en person derfra fikk jobben, var overrasket.

Både VG og Aftenposten «lånte ut» noen av sine erfarne næringslivsreportere i de første tre månedene. Samtidig ble det satt ambisiøse mål for brukertall, konkrete mål for Aftenposten og VGs bidrag til trafikken fra sine førstesider på nett. VG leverte raskt over halvparten av trafikken. Dessverre ble det et gjentagende tema i styremøtene at Aftenposten ikke maktet å levere sin trafikkandel.

Holdningen til nyfødte E24 var temmelig halvhjertet i Aftenpostens redaksjon. Innimellom skal den ha vært så dårlig at da annonseselgerne i E24 slo i bjella for en ny kontrakt, så utløste det buing fra Aftenposten-ansatte på samme gulv.

«Næringsliv 24» var nå blitt til E24, etter at tyske ProSieben som driver TV-kanalen «N24» truet med rettssak. Staben jobbet knallhardt for å bygge den nye merkevaren og øke trafikkgrunnlaget. E24 leverte overskudd allerede i det første hele driftsåret, men senere kom finanskrisen..

 I motsetning til sine svenske brødre hadde ledelsen i norske E24 sterkt fokus på utviklingen av selskapet i det norske markedet. I Sverige brukte ledelsen mye tid og ressurser på mislykket internasjonal ekspansjon med E24-konseptet, bl.a. til Frankrike og Nederland. Til slutt ble prosjektet også lagt ned i Sverige.

I Norge la vi stadig mer entusiastiske planer for E24s utvikling. Nå pustet nyhetstjenesten virkelig Dagens Næringsliv i nakken. Men i Aftenposten var tonen fortsatt kjølig, og da sjefredaktør Hilde Haugsgjerd tok meg til side under et Schibsted-møte på Gardermoen og ba om skilsmisse, ble den innvilget på stedet.

E24 fikk flytte tilbake til Akersgaten og innlosjert på samme etasje som bladet «Dine Penger» som VG også hadde kjøpt. Nå startet utviklingen av et nytt samarbeid mellom E24 og Dine Penger i stedet. E24 hadde manglet en tydelig satsing på personlig økonomi.

Akkurat som panelet i E24s jubileumspodcast trekker jeg noen konklusjoner for hva det kreves å starte ny virksomhet. En god idé, pågangsmot, fokus og knallhardt arbeid. I følge Are Traasdahl 17 timer i døgnet, sju dager i uka gjennom år. Øystein Stray Spetalen brukte kineserne som eksempel: De jobber døgnet rundt for en bolle med ris.

Etablerte selskaper som vil lykkes, må være villig til å ofre sine egne, tradisjonsbundne posisjoner for noe nytt. Slik medietrendene utvikler seg nå, vil det være behov for sterkere samarbeid og samhandling på tvers innenfor konserner. Kanskje er det ikke for sent å etablere et fruktbart, nasjonalt samarbeid om næringslivsjournalistikken innenfor Schibsted Norge.

Å restarte E24, med deltagelse fra alle Schibsteds regionaviser, gjerne også samarbeidende medier burde være interessant med tanke på å erobre en klart ledende posisjon i dette markedet. Mange av disse avisene har god regional næringslivsdekning, som også fortjener et nasjonalt publikum. Samtidig kan E24 forsyne disse med innhold fra den nasjonale agenda.

Ellers er det bare å gratulere E24 med tiårsjubileet. Barnet blir snart en utprøvende tenåring.

 

Idrettens jomfruelige renhet

Mange oppfatter nok at det kan ligge en innebygget motsetning i det mye brukte norske uttrykket «Åpenhet er en dyd». Så det er kanskje ikke rart at norske idrettstopper går seg vill i en debatt om etikk og moral.

Det kommer an på hva man legger i ordet «dyd»:  Er det en etisk standard eller et uttrykk for jomfruelig renhet?

HØY OG MØRK: Idrettspresident Tom Tvedt. Foto. Geir Owe Fredheim, Norges Idrettsforbund.

President Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund kjemper en desperat kamp for å bevare skinnet av jomfruelig renhet i idrettstoppenes regnskaper. Det er en kamp de er dømt til å tape. De fleste mennesker mister tilslutt dyden.

Tvedt & Andersen tviholder på idrettstoppenes reiseregninger fra Sotsji-OL, og vil sette ned et utvalg som skal vurdere graden av åpenhet i idrettsbevegelsens regnskaper. I kampen har de to møtt en mektig koalisjon av kulturministeren og hele Norges sportsavis, VG. Stadig flere idrettsledere på forbunds- og lokalnivå er i ferd med å støtte denne koalisjonen.

Tom Tvedt vil ikke innvilge folket innsyn i reiseregninger fra tiden før han ble valgt til idrettspresident i fjor sommer. For generalsekretær Inge Andersen finnes det intet forsvar for en slik grense. Men de to mener vel å befinne seg i samme fly.

Jo, jeg har i aller høyeste grad forståelse for idrettspresidentens ønske om å slippe å sitte tvekroket ombord i fly til Malaysia. Når man rager nesten to meter over bakken er sete 37E ingen fornøyelse. Billettprisene i hans offentliggjorte reiseregnskap når likevel astronomiske høyder i forhold til dem jeg har sett i mitt lange liv som redaktør.

HØYT I SKY: Generalsekretær Inge Andersen. Foto: Geir Owe Fredheim, Norges Idrettsforbund.

Det virker også som generalsekretæren fortsatt befinner seg på 38 000 fot når han ser ned på det folkelige engasjement og forklarer sitt syn på kravene om offentlig innsyn. Inge Andersen har en sjelden arrogant stil når han blir satt under press fra offentligheten.

Jeg forventer at idrettens toppledelse vil bli drevet fra skanse til skanse i kampen mot offentlig innsyn i reiseregningene. Neste skanse ligger ved Sotsji. Man skal ikke oppholde seg lenge i en OL-by før man kjenner eimen av høy sigarføring fra den internasjonale idrettsbevegelsens pampevelde.

Så det er kanskje på tide å konsentrere seg om den andre betydningen av ordet «dyd» på norsk. Her er «dyden» uttrykk for en viss etisk standard. Det motsatte av «last». I antikken også kjent som de fire kardinaldydene «måtehold, visdom, mot og rettferdighet».

Det høres nesten ut som en oppramsing av idrettens kjerneverdier.

Kulturminister Linda later til å ha begge beina trygt plantet i alle idrettsmødrenes rekker når hun krever den samme åpenhet fra Idrettsforbundets toppledelse som gjelder for henne selv. Når hun skal besøke OL i Rio de Janeiro må hun legge fram for offentligheten dokumentasjon på sine utgifter til minste detalj.

VG er en uavhengig avis, hvor journalistikken normalt ikke styres av en spesiell agenda. Avisen skriver om hendelser i samfunnet, og retter kritisk søkelys mot samfunnsforhold som det er naturlig å gå nærmere etter i sømmene. I dette tilfelle graden av åpenhet i idrettsbevegelsen. Avisa legger nå hele sin tyngde som landets mest populære sportsavis bak kravet om større åpenhet.

Idrettstoppene har svart med krav om at også VG offentliggjør sine reiseregninger, ettersom avisa nyter godt av momsfritaket for nyheter på papir og nett. Kravet faller imidlertid på steingrunn, ettersom skatte- og avgiftsvilkår for privat næringsvirksomhet vanskelig kan sammenlignes med direkte statstilskudd til idretten. Jeg har for øvrig sett nok av VG-sportens OL-innkvartering til å vite at den tåler enhver sammenligning hva angår måtehold, med idrettstoppenes luksuspalasser.

I dette spørsmålet vil flere mediehus mer enn gjerne dele VGs agenda. Presse-Norge gir massiv støtte til VGs krav om åpenhet.  NRK inviterer Tom Tvedt til konfrontasjoner i Dax 18 annenhver dag. Her gjentar han erkjennelsen av at vi befinner oss i en «ny tid for åpenhet og transparens», og at idrettsbevegelsen som alltid vil lytte til kulturdepartementets synspunkter og pålegg. Men først må man altså avvente en komité og skikkelig organisasjonsmessig behandling.

Dette holder ikke, lyder Kultur-Lindas kontante svar igjen og igjen.

For «når Fanden vil at intet skal skje, så nedsetter han en komité». Nettopp. Det kan virke som om idrettstoppene for enhver pris vil unngå offentlig innsyn i Sotsji-regnskapene.  Tom Tvedt og Inge Andersen har nå malt seg inn i et hjørne som det skal bli svært vanskelig å komme seg ut av uten å sette varige spor i lakken.

Djevelen i detaljene

SKUP-TALEN: Jurylederen presenterer vinnerne av diplomer og hovedpris med 600 forventningsfulle gravejournalister i salen. Foto: TROND SUNDNES

TØNSBERG – SKUP-konferansen er det årlige vårslipp av ny journalistisk metode, ideer og ambisjoner i en bransje preget av digital transformasjon og anstrengt medieøkonomi. Over 600 journalister lot seg i helgen inspirere av kollegers arbeide og deler sine erfaringer. Det skal norske maktmisbrukere få merke i året som kommer.

For andre år på rad har jeg ledet juryen som deler ut SKUP-prisen og diplomer for fremragende undersøkende og kritisk journalistikk. For tredje år på rad tok journalister i Dagbladet den gjeveste prisen.

Gravejournalistikken er demokratiets drivstoff, poengterte jeg i min tale under utdelingen. Nå er alle ”møkkagraverne” reist hjem til sine redaksjoner med tankene fylt opp og klare til å gyve løs på nye prosjekter.

Avslørende og kritisk journalistikk utgjør den store forskjellen i samfunnet, og uten innsatsen fra gravejournalistene hadde samfunnsdebatten vært et fattig skue:

”Stortingets kontroll– og konstitusjonskomité hadde vært en frokostklubb, advokatene arbeidsløse, PR-bransjen hadde ikke hatt noe omdømme å gjenopprette, politikerne hadde bodd på Gran Canaria storparten av året og Sigrid Sollind og Fredrik Solvang i Dagsnytt 18 hadde vært et pausesignal”, sa jeg til journalistene.

JURYENS VORSPIEL: Klare til utdeling av SKUP-prisen. F.v. Linn Kongsli Hillestad, Vineke Haug, Tove B. Knutsen, Trond Sundnes og Bernt Olufsen. Guri Hjeltnes tok bildet. Bjørn Sæbø var ikke tilstede i Tønsberg.

SKUP-prisen er den mest prestisjetunge av de norske journalistprisene, og juryen har vurdert de 49 nominerte arbeidene etter et sett av kriterier. Vi har vært opptatt av at det skal være en unik historie, bygget på egne undersøkelser og original metode. Her leverer Dagbladets ”Våtdrakt-mysteriet” i særklasse best.

Historien handler om Europas største utfordring akkurat nå – strømmen av flyktninger og asylsøkere fra Syria. To døde menn blir funnet med 67 dagers mellomrom på Lista lengst sør i Norge og på den nederlandske øya Texel. Begge likene er iført våtdrakter. Uten ID-papirer, og uten treff i sentrale DNA-registre må politiet i tre land gi opp jakten på mennenes identitet.

Der politiet ga opp bestemmer Dagbladet seg for å løse mysteriet. Journalist Anders Fjellberg og fotograf Tomm W. Christiansen reiser til Calais på Kanalkysten, samler DNA-bevis fra slektninger i flere europeiske land og bruker aktivt sosiale medier i jakten på svømmernes identitet. Til slutt får to familier visshet om skjebnen til de to som ville krysse Den engelske kanal.

Saken er svært godt formidlet og blir omtalt som en av de beste som er skrevet om den pågående flyktningkrisen, og har gitt internasjonal oppmerksomhet rundt teltleiren ”The Jungle” ved Calais. Arbeidet ble derfor hedret med IR-prisen (International Reporter).Det var da heller ingen stor overraskelse for mange av de tilstedeværende journalister at den også fikk SKUP-prisen for 2015.

Men mange har spurt hvorfor Dagbladet – en av det siste tiårets mest hjemsøkte redaksjoner av budsjettkutt og nedbemanninger – klarer å vinne SKUP-trofeet tre år på rad?

Dette handler om at Dagbladet, tross alt, har klart å hegne om ressurser til undersøkende journalistikk. Redaksjonen har til enhver tid tre- fire graveprosjekter gående, og tidvis 15 – 17 journalister engasjert i dette arbeidet fra ulike avdelinger. Arbeidet er organisert rundt Norges kanskje største gravejournalist (målt i volum), Arve Bartnes. Han coacher journalistene i mål, og skal i følge ledelsen av Dagbladet ha sin del av æren for at man lykkes i å styre prosjektene i havn. Resultatene understreker også betydningen av å ha erfaren og kompetent reportasjeledelse på slike prosjekter. I Sverige har man en egen egen priskategori for denne funksjonen.

Norske medier velger ulike måter å organisere arbeidet med gravejournalistikk. I NRK foregår mye av arbeidet rundt ”Brennpunkt”, men det er også en rullerende prosjektgruppe i nyhetsredaksjonen. I Dagens Næringsliv har mye av arbeidet utgangspunkt i featureredaksjonen, men avslørende reportasjer følges kontinuerlig opp i nyhetsarbeidet. I VG har magasinredaksjonen ambisjoner om å levere gravejournalistikk, men nå organiseres arbeidet også rundt en egen avdeling i nyhetsredaksjonen for mer dagsordensettende prosjekter.

Dette handler om å dele ressursene mellom de lange, krevende prosjektene og korte, løpende nyhetsoppdateringer på en god måte. Ikke minst handler det om å følge opp graveprosjektene i nyhetene, og her ser vi at gode avsløringer noen ganger ikke følges helt i mål. Risikoen for dette blir selvsagt større, jo større avstanden er mellom prosjekt og nyhetsdesken i redaksjonen.

Noen redaksjoner velger også gjerne litt generelle og tematiske utgangspunkt for sine undersøkelser. Min erfaring er at resultatet blir best når undersøkelsene iverksettes med et mest mulig konkret utgangspunkt; en nyhetshendelse, et tips, en skjebne.

En av de mestvinnende regionavisene, Bergens Tidende, går nå vekk fra ordningen med interne gravestipend i redaksjonen. Den nye sjefredaktøren, Øyulf Hjertenes, satser i stedet på å sette av graveressurser fortløpende etterhvert som gode ideer og konkrete utgangspunkt oppstår. Stipendordningen ble for statisk.

BTs forrige sjefredaktør, Gard Steiro, tok med seg ideen om gravestipend til VG, hvor avisens søkelys mot pengebruk i idretten er hans første prosjekt i rollen som nyhetsredaktør.

I stigende grad vil vi få se graveprosjekter som er finansiert også av kilder utenfor mediene, gjennom stipendier, sponsormidler og innsamlinger. Det er avgjørende for troverdigheten at mediene er åpne om hvem som står bak disse pengene.

I fremtiden vil vi nok få se flere eksempler på medier som samarbeider om de store avsløringene. Det kan være samarbeidsprosjekter innenfor samme konsern, mellom nasjonale og lokale medier, mellom NRK og private mediehus. Det kan også tenkes større nettverk av gravende journalister som jobber sammen. En fristende tanke er å organisere et nettverk av tiloversblevne, svært erfarne 62-åringer og gyve løs på et enkeltstående prosjekt.

Det er vel også bare et tidsspørsmål før noen lekker innholdet i en stor database som kan danne utgangspunkt for store, nasjonale avsløringer.

Det var ikke mange Panama-hatter å se under helgens SKUP-konferanse i Tønsberg, men det var likevel mye fokus på The Panama Papers. Aftenposten redegjorde for sitt arbeid med utgangspunkt i lekkasjen av 11,5 millioner dokumenter fra skatteparadisene. Miranda Patrucic fra Sarajevo er en edderkopp i nettverket OCCRP, som avslører organisert kriminalitet og korrupsjon i mange øst-europeiske land. Hun ga en ganske detaljer innføring i hvordan Panama-basen er bygget opp.

Det gjenstår foreløpig å se konkrete resultater av Panama-gravingen i Norge, bortsett fra søkelyset mot et knippe DNB-topper. Aftenposten har ikke publisert noen navn fra norske selskaper i såkalte skatteparadiser. I stedet har avisen innledet et kildesamarbeid med enkelte nordmenn på listen, noe som forundrer meg.

Ute i Europa har en del større mediehus begynt å publisere navnelister. Her i Norge har vi nettopp fått åpnet skatteetatens aksjonærregister for offentlig innsyn. Så hva er galt med å opplyse hvem som har etablert selskaper på Seychellene?

Det heter at ”djevelen ligger i detaljene”, og de 49 metoderapportene fra SKUP viser at dette absolutt er tilfelle når det gjelder undersøkende journalistikk. En liten innsydd registreringskode i en våtdrakt satte Dagblad-journalistene på sporet. En skryte-selfie fra innsiden av et privatfly, lagt ut på Facebook, felte Bergens-ordføreren. Lastevekten til et russisk transportfly på Gardermoen avslørte destinasjonen til norsk krigsmateriell. En glemt gammel epost via gmail, ledet journalistene til norske narkohaier på det mørke nettet…

Digitale sporhunder i journalistikken kommer til å grave fram mer møkk i årene som kommer.

Holy shit!

”Holy shit!” er en replikk som går igjen flere ganger i storfilmen ”Spotlight”, etter hvert som journalistene i The Boston Globe graver fram møkk – lag for lag i den katolske kirken. Filmen, som ble belønnet med Oscar for beste film, byr på en fantastisk og virkelighetsnær beskrivelse av undersøkende journalistikk.

Samtidig forteller den hvor viktig gravejournalistikken er for demokrati og menneskeverd, alle steder hvor den gjennomlyser maktstrukturer og finner svar på utfordringer som er oppgitt eller skjult av myndigheter. Den kritiske, undersøkende journalistikken kjenner ingen grenser. Den avslører kritikkverdige forhold lokalt, så vel som internasjonalt.

Og selv garvede reportere vil noen ganger knapt tro hva de finner. ”Holy shit”, utbrøt reporterne som gransket alle byens kirkebøker og fant ut at 87 katolske prester var skyldig i seksuelle overgrep mot mindreårige. Kirken var full av ”hellig møkk” og hemmelige forlik. Det ble startskuddet til avsløringene som rystet hele den katolske verden.

”Spotlight” er navnet på gravegruppen i The Boston Globe. Til helgen skal filmen om redaksjonens største ”scoop” vises på de norske gravejournalistenes årlige Oscar-galla i Tønsberg. 49 nominerte prosjekter kjemper om den prestisjetunge SKUP-prisen.

Også i år har jeg vært leder av SKUPs prisjury. I vinter har de 7 jurymedlemmene lest seg gjennom 1000 sider av metoderapporter, i tillegg til vedlagte kopier av artikler og innslag.Jeg skal ikke antyde hvilke arbeider som vil bli premiert, men tillater meg likevel å reflektere over noen sider ved status for norsk gravejournalistikk.

Mange er bekymret over at en sliten medieøkonomi setter kvalitetsjournalistikken under press. Det er færre nominasjoner til SKUP i år enn for et år siden. Flertallet av nominasjonene kommer fra de større redaksjonene som tradisjonelt satser på graveprosjekter: NRK, VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen og Dagbladet. Fremdeles er alt for få mellomstore- og mindre lokalaviser representert.

Det er gjennomgående høy og svært jevn kvalitet på prosjektene. Det er vanskelig å kåre vinnere med god margin. Noen prosjekter gransker forhold som ligger langt tilbake i tid. Andre griper inn i vårt høyaktuelle nyhetsbilde. Fortsatt preges arbeidene av at offentlige og private maktutøvere gjør kraftig motstand mot å bli kikket i kortene. Når det kommer til krita er festtalenes innhold om åpenhet og demokrati glemt.

Det er dessverre et særtrekk ved flere av årets metoderapporter at deler av beslutningsprosessene i kommune og stat holdes unna offentlig innsyn. I flere av sakene rapporteres det om møter, eposter og notater som ikke journalføres. Dette er en alvorlig utvikling som bør følges nøye.

Flere av metoderapportene handler om personer som opptrer under anonymitet på nettet. Det gjelder kriminell virksomhet på den mørke delen av internett, hatefulle ytringer i sosiale medier og personer som distribuerer eller laster ned barnepornografisk materiale. Norske medier utvikler stadig bedre metode for å avsløre deres identitet. De kan ikke lenger føle seg trygge bak anonyme fasader på internett.

I løpet av årets som er gått siden forrige SKUP-konferanse har mediene også tilkjempet seg innsynsrett på nye områder. NRK fikk omsider medhold i Høyesterett i kravet om innsyn i overvåkningsvideoen som viser de dramatiske minuttene hvor en person dør under pågripelse ved Oslo legevakt. Medarbeiderne i Kommunal Rapport vant også fram i kampen for å få åpnet Skatteetatens aksjonærregister for offentligheten. Dermed har alle medier fått et nytt og særdeles viktig redskap i arbeidet med å sjekke habilitet og avsløre tvilsomme dobbeltroller i samfunnet.

Fra bunken av SKUP-rapporter kan alle landets journalister også lære nye, kreative metoder for å trenge til bunns i saker der maktutøvere lykkes i å hindre offentlig innsyn.

Filmen ”Spotlight” viser med all mulig tydelighet hvor vanskelig det er for journalister og redaktører å bryne seg på lokalsamfunnets etablerte nettverk av personer som besitter makt og myndighet. I så henseende kan Boston ligne på Bergen, hvor Bergens Tidende i høst fikk gjennomgå for å kikke ordføreren og havnedirektøren i kortene. BT fikk smake massiv kritikk for sin undersøkende journalistikk.

I Boston var det den modige og nyansatte redaktøren Marty Baron som utfordret den mektige katolske menigheten. Byron er i dag sjefredaktør i en annen legendarisk avis, The Washington Post, hvor Ben Bradlee i sin tid var ansvarlig for Watergate-avsløringen. Men journalist-kult-filmen ”Alle presidentens menn” når ikke opp til ”Spotlight”s realistiske beskrivelser av undersøkende journalistikk.

Paradoksalt nok skildrer den nye filmen de lunkne holdningene til The Globes erfarne nyhetsredaktør, Ben Bradlee jr. (!), som ikke helt får seg til å tro at det kan ligge noe i tipsene. Påstandene er servert til avisen tidligere, men redaksjonen har raskt lagt dem vekk og ikke brukt nevneverdige ressurser for å sjekke dem ut på en ordentlig måte.

Jeg har sett det før – i flere redaksjoner. Tips legges vekk fordi de virker usannsynlige og krever ressurser for oppfølging. Det minner meg om hvor viktig det er at journalistene ikke gir opp og følger sakene helt i mål. Dessverre inneholder også årets SKUP-bunke eksempler på gode avsløringer som ikke er fulgt opp på tilstrekkelig vis.

Det er nå ikke lenger bare leserne som merker at medienes ressurser til undersøkende journalistikk er blitt svekket. I en av metoderapportene gjengis også kildenes reaksjon på dette:

”Stadig oftere opplever vi en sorg hos kilder over at journalister får stadig hardere leveringspress og kortere tid på å sette seg grundig inn i saker – eller ta samtaler som ikke skal resultere i en sak etterpå”, skriver journalistene bak rapporten.

Siri Gedde Dahl  – prisbelønt journalist og leder av Pressens Offentlighetsutvalg – skriver i en kronikk på nrk.ytring at viktig avslørende journalistikk ikke er noe man skaper med venstrehånden i forbifarten. De sentrale innsatsfaktorene er tid og engasjement. Begge deler er på vikende front i en medieøkonomi i krise.

”Det er skremmende få journalister som dekker landets hovedstad – med et budsjett på 65 milliarder kroner, inkludert investeringer på ti milliarder, 53 000 ansatte og ansvaret for 650 000 innbyggere”, skriver Gedde Dahl.

Regjeringssjefen i Oslo, Raymond Johansen, delte i valgkampen denne bekymringen over at folkevalgte kunne skalte og valte med milliarder uten at noen journalister kikket dem i kortene. Han bør nå være tilfreds med at VG avslørte den forurensende kommunale ”panserbilen” som frakter ham rundt i Oslo på piggdekk. Å avdekke forskjeller mellom liv og lære i politikken er en av pressens aller mest galante oppgaver.

Noen setter sin lit til at statsfinansiert gravejournalistikk, f. eks. i regi av NRK, skal hjelpe mediene til å fylle sin viktige samfunnsrolle. Andre mediehus forsøker å løse oppdraget ved å dele ut gravestipend til journalistene. Det er et stort paradoks at undersøkende journalistikk skal drives for stipendmidler mens man har penger nok til å dekke realityshow, siste nytt fra markedet for swinger-sex og beskrive elegante damerumper.

Redaktørhelten fra The Boston Globe, Marty Baron, frykter at leserne vil forlate de tradisjonsrike mediehus hvis redaksjonene ikke holder fast ved sin samfunnsrolle.  ”Egentlig er vi alle blitt nyhetsbyråer, og vi har så mange oppgaver som vi ikke hadde tidligere. Sosiale medier, video, podcast. En enorm arbeidsmengde som distraherer oss bort fra kjerneansvaret”, sier Byron.

Sjefredaktøren i The Washington Post sier til World Editors Forum at det er medias egen feil hvis innholdet blir oppfattet som en alminnelig og ubetydelig handelsvare. Det som kjennetegner journalistikk er at vi graver dypere ned og ikke bare på overflaten. Ikke bare i lange, undersøkende artikler, men at vi forsøker å trenge dypere ned hver eneste dag. Det er det leserne forventer av oss, mener Marty Baron.

”Holy shit!”. Hvor enig jeg er med ham.

 

PS. De 49 metoderapportene til SKUP (Stifelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) kan du lese her.