Stille diplomati i Kina

 

TIANANMEN: Det blodige oppgjøret med opposisjonelle studenter i 1989 var en nødvendig historisk korreksjon, i følge kinesiske medier.

BEIJING/FUZHOU: Mens Kina-kjennere kritiserer Norges topptunge forskningsdelegasjon til Beijing og Shanghai sist uke, har jeg forsøkt å utøve et stille diplomati overfor kinesiske presseorganisasjoner: Siktemålet er å åpne en dialog om uavhengig journalistikk, presseetikk og selvregulering av medier i Kina.

I løpet av en uke har vi møtt over 100 journalister og redaktører, og et stort antall lærere og studenter ved journalist-universiteter i Beijing og i Fujian-provinsen syd i Kina, ved stredet mot Taiwan.

Vår dialog-delegasjon besto bare av to medlemmer. Undertegnede og presidenten i Ethical Journalism Network (EJN), Aidan White. EJN er en stiftelse i London som arbeider for presseetikk og selvregulering innen media. Stiftelsen ble opprettet i 2013 og har senere mottatt støtte fra Norges utenriksdepartement.

Jeg reiste direkte fra den norske SKUP-konferansen, som var en sterk manifestasjon av maktkritisk, fri og undersøkende journalistikk – til Kina. Det er litt av en overgang. Organisasjonen Reportere Uten Grenser «kåret» Kina som nummer 176 på listen over verdens nasjoner når det gjelder pressefrihet.  Onsdag denne uken presenteres årets utgave av den samme oversikten, men mange kritikere mener at utviklingen i Kina går fra vondt til verre.

Det er mange dilemmaer knyttet til en dialog med verdens største diktatur, men kan vi egentlig la være å samtale med en femtedel av verdens befolkning? Med et land som har verdens sterkest voksende økonomi og som snart er ledende i kommunikasjonsteknologi?

DIALOG-MØTE: EJNs president Aidan White diskuterer presseetikk og selvregulering av medier med journalister og redaktører i All-China Journalists Association og medlemmer av den presseetiske kommisjonen i Beijing.

I Beijing og Fuzhou – en by med sju millioner innbyggere – har vi vært gjester hos All-China Journalists Association, en organisasjon for alle landets mer enn 200 000 journalister. Det nærmeste man kan komme et presseforbund i dette landet. Organisasjonen er nok styrt av kommunistpartiet, som alt annet i Kina, men samtidig opptatt av de globale utfordringene som møter all journalistikk:

Desinformasjon. Hatefulle ytringer. Copyright-problemer. Dårlig reklame. Vulgært innhold.

Journalister opplever økende mistillit og svekket omdømme i offentligheten. Presset fra den politiske ledelsen nevnes ikke. Ledelse oppfattes som en nødvendig del av rammeverket som pressen må arbeide innenfor.

MAO – som ung skribent og redaktør.

Inngangspartiet til bygningen som huser All-China Journalists Association (ACJA) preges av monumenter, som viser journalistikkens historiske betydning for Folkerepublikken. Vi får snart en historisk forelesning av journalistikk-professor Zheng Baowei ved Remin-universitetet i Beijing, som ble grunnlagt av kommunistpartiet

– Det må stilles strenge krav til journalister. De skal tjene samfunnet, folket og staten. Regulering er nødvendig, men kinesisk journalistikk hviler dessuten på fundamentale regler innen akademia, sier professoren.

Zheng forteller at Kina feirer 100årsjubileum for journalistutdanningen. Formann Mao var blant de første studentene. Han ble senere redaktør i to aviser.  Maos tanker formanet journalistene

ZHENG BAOWEI – professor i journalistikk og pressehistoriker.

til å lære av folket og han beskrev dem som ingeniører i utviklingen av menneskesjelen.

De første etiske retningslinjene ble skrevet i 1942, og etter opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 kom «sjølkritikk» med i en av fire presseetiske hovedsetninger. Staten utarbeidet et detaljer sett av presseetiske regler i 1987, som sist er revidert i 2009, men ganske nylig har president Xi beskrevet journalistens ansvar i seks punkter. Her understrekes også betydningen av at media overvåkes og må stå til regnskap for sine redaksjonelle valg. Det skal holdes seminarer med publikum og det er opprettet hotlines hvor folk kan varsle om presseetiske overtramp og desinformasjon. Etter fremveksten av sosiale medier varsles det nå nye reguleringer av innhold som spres via internett, og sterkere vern av privatliv på linje med europeisk lovgivning.

ACJAs generalsekretær Wang Dogmei forteller oss at det ble opprettet en nasjonal presseetisk kommisjon i 2015, og at det er bygget ut et system av 29 slike kommisjoner. Kommisjonen i Beijing har 33 medlemmer, bl.a. fra næringslivet og Partiet. Dermed har Kina fått et uavhengig system for selvregulering i mediebransjen, mener hun.

Det var bare det med Partiet, da..

Men vi må forstå at alt som skjer i Kina er forankret i Partiet. Og hos Xi. Likevel finnes det mye pressefaglig å diskutere mellom vest og øst. Vi opplever at de fleste kinesiske pressefolkene som vi møter, er åpne og positive til dialog om felles problemer.

POSITIVT MØTE: Aidan White diskuterer med medlemmer av Beijings presseetiske kommisjon.

Det finnes mer enn 400 ulike presseetiske koder i verden, ikke ett felles regelverk for alle journalister. Det er også en forskjell mellom ytringsfrihet og journalistikk. Journalister kan ikke publisere sitt innhold som de vil, de må operere innenfor en ramme av etikk og lovgivning.

– Men alle journalister bør dele kjerneverdiene i etisk journalistikk: Nøyaktighet, åpenhet, uavhengighet, upartiskhet, humanisme, ansvarlighet, sier Aidan White til forsamlingen. Han var tidligere generalsekretær for den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) gjennom 20 år, og har et unikt kontaktnett av pressefolk over hele verden. De siste årene har han bygget opp Ethical Journalism Network, med god støtte fra de norske presseorganisasjonene og UD.

Hvorfor akkurat lille Norge i dette bildet?

Fordi organisasjonen Reportere Uten Grenser regner Norge som verdens mest pressefrie nasjon. Og i følge Aidan White, fordi vi har et unikt selvregulerende presseetisk system. Det beste i verden, skryter min irske venn og kollega.

– I Norge deler alle journalister et felles presseetisk regelverk, som støttes av alle medier. Det omfatter alle journalistiske plattformer, behandlingen av klager foregår helt åpent og noe av det strømmes til publikum. Folk kjenner systemet og respekterer det. Mange redaksjoner utgir også årlige redaksjonelle regnskap, hvor tabber og feil blottlegges, forklarer Aidan White.

Så overlater han til meg å beskrive Pressens Faglige Utvalg og Vær Varsom-plakaten.

Diskusjonen med kineserne avslører at bortsett fra forholdet til Staten (og det er ikke noen liten forskjell) så er mange av de presseetiske problemstillingene ganske like i våre to land. Medlemmene av den presseetiske kommisjon ramser opp: Reklamens inntog i journalistikk, falske nyheter, vulgær-journalistikk, utfordringer i den digitale transformasjonen og fra sosiale medier.

– Hvordan blir norske journalister som bryter de presseetiske reglene straffet, spør et av medlemmene i Beijing-kommisjonen?

Jeg må forklare i detalj at læringen ligger i tilrettevisningen fra egne kolleger og i den redaksjonelle oppfølging av saken. Og i offentliggjøringen av PFUs konklusjoner, korreksjoner og beklagelser.

Hun repliserer at i Kina blir journalister ilagt bøter, de suspenderes og i alvorlige tilfeller får de sparken..

Ethical Journalism Network har arbeidet i fire år for å få opprettet en dialog med kinesisk presse. Det har vært en vanskelig vei. I fjor skulle jeg ha deltatt i en delegasjon til Kina, men fikk beskjed om at norske EJN-representanter var uønsket i landet. Etter normaliseringen av Norges forhold til Kina er tonen en annen.

Det er heller ikke lenger slik at kineserne feier problemer knyttet til hatefulle ytringer, desinformasjon og presseetiske overtramp under teppet som «ikke eksisterende». Under besøket i forrige uke hadde vi åpne og positive diskusjoner om alle de forandringer som journalistikken nå står midt oppe i og de utfordringer og muligheter som møter mediefolk i en digital tidsalder. Det virker som om presseetikk, selvregulering av media og online journalistikk er en fornuftig plattform for dialog.

Kinesiske medier er ikke lenger direkte subsidiert av Staten og har fått klar beskjed om å søke finansiering gjennom kommersiell virksomhet. Å tilnærme seg vestlig markedsøkonomi samtidig som man skal ivareta og formidle kommunistpartiets ideologiske verdier, må være en uhyre krevende balansegang. Midt i den digitale transformasjonen.

Kinesiske medier rapporterer fritt om mye av det som skjer i samfunnet, både politisk og i kulturlivet. Men noen tema er det strengt forbudt å diskutere: Partiets ideologi, menneskerettigheter og religiøse konflikter.

STUDENTMØTE: Møte med professorer og studenter ved Beijings universitet for kommunikasjon og medier. Studentene var opptatt av hatefulle ytringer og falske nyheter

Vi besøkte journalistutdanningen ved to av landets fremste universiteter, bl.a. Fakultetet for Journalistikk og Kommunikasjon i Beijing med 2000 studenter og 180 lærere. Her er ledelsen svært interessert i å opprette et nærmere samarbeid med EJN, spesielt om de presseetiske utfordringer som følger av migrasjon, hatefulle ytringer og rasisme. Dette er problemstillinger som begynner å melde seg med full tyngde i Kina.  Det er problemer knyttet til omtale av landets 55 ulike minoritetsbefolkninger og økt innvandring fra afrikanske land. Vi diskuterer også muligheten av å utarbeide et grunnkurs i presseetikk, og journalistiske verktøy i bekjempelsen av hatefulle ytringer innen media.

– Falske nyheter er blitt en stor trussel i Kina, sier en av studentene. Folk kaller seg journalister og fabrikkerer nyheter i sosiale medier for å få oppmerksomhet. Eller for å desinformere. Professor Peixin Cao gir oss et eksempel:

En gravid kvinne som ble nektet keisersnitt av legene, begikk selvmord. Sykehuset fabrikkerte en historie i sosiale medier om at det var svigermoren som hadde nektet henne dette, for å fjerne oppmerksomhet fra legenes ansvar.

Ved universitetet i Fuzhou får vi servert en annen historie: En «nyhet» om at kaffen hos Starbucks (det finnes en kaffebar på annethvert gatehjørne i Beijing og Fuzhou) øker faren for å få kreft, spredte seg som ild i tørt gress i kinesiske sosiale medier. Noen ganger er kraften i rykter sterkere enn i journalistikk.

For å summere opp: EJN-besøket i Kina har gitt flere gode muligheter for oppfølging: I tillegg til konkrete, presseetiske verktøy for journalister, drøftet vi mulighetene av flere gjensidige utvekslingsbesøk fra miljøer som arbeider innen selvregulering av media. En egen sesjon om digital presseetikk under Kinas årlige verdenskongress for internett. EJN vil også bli invitert til å presentere seg under et større nasjonalt mediaforum i juni. Dessuten ble det foreslått å opprette en egen dialog med Kinas organisasjon for kvinnelige journalister og med organisasjonen for miljøjournalister.

I FUZHOU: Fra møte med journalister og redaktører i presseorganisasjoner og Fujian-provinsens presseetiske komite. T.v. for Aidan White sitter visedirektør i ACJAs internasjonale avdeling Chen Tao, som ledsaget oss under hele besøket i Kina. Han er EJNs hovedkontakt i dialogen med kinesiske medier.

Digitalisering – som venn og fiende

VELFORTJENT HEDER: Å dele ut SKUP-prisen er en stor ære. Her er talen som jeg holdt for 600 av landets beste journalister.

2017 ble et år vi vil huske for digital desinformasjon og misbruk av internett for å underminere demokratiske prosesser. Falske nyheter og brudd på personvern i digitale medier.

Samtidig ble 2017 et gjennombruddsår for effektiv bruk av digitale verktøy i den kritiske, undersøkende journalistikken. Datastøttet metode finner nå praktisk anvendelse i redaksjonene.

Dere har tatt et langt skritt fremover i analyse av enorme mengder data. Sammenkobling av data fra ulike registre. Kryssing av datakilder. I flere metoderapporter til SKUP skrives det nå om å intervjue datasett. Å stille journalistiske spørsmål og faktisk få fram svar som det tidligere var uoverkommelig å fremskaffe manuelt.

I de store redaksjonene ser vi også hvordan digitale utviklere nå tar sete i gravegruppene – og at utviklingsarbeidet gir skarpe resultater. Store datasett og algoritmer tas i bruk i den løpende nyhetsrapporteringen til folk.

Men ingen algoritme har hittil greid å erstatte journalistens kreative idé, evnen til å fremsette hypotesen, til å se gjennom intrigen, til å observere rent fysisk hva som skjer. Det er i kombinasjon med tradisjonell journalistisk metode at gravingen gir de beste resultater.

Utbredelsen av sosiale medier gir en farlig miks av innhold til samfunnets borgere: Strømmen blir til en blanding av fakta, meninger, propaganda, rykter og sladder. Reklame og underholdning. Falske nyheter. Det er ikke lett å se hva som er hva.

Resultatet av denne fragmenteringen er økt polarisering og misbruk av internett på en måte som truer demokratiet. Vårt svar på dette må være økt satsing på journalistisk kvalitet og presseetiske standarder. Husk at kritisk, undersøkende journalistikk er den viktigste delen av medienes samfunnsoppdrag.

Sviktende finansiering av mediene og fragmentering av nyhetsbildet fører til konsolidering. Flere avslørende prosjekter går dermed under radaren for konkurrerende medier, og får ikke den oppmerksomhet som de fortjener. Vi bør bli flinkere til å sitere hverandre og samarbeide mer om undersøkende journalistikk. Hvis vi samler flere ressurser om felles prosjekter og deler mer metode, kan vi også i større grad fylle vår samfunnsrolle.

En fri og uavhengig presse er en umistelig del av vårt demokratiske system.

Det er myndighetenes ansvar å legge til rette for dette. Gjennom rammevilkår og finansiering. Og fremfor alt ved å sikre offentlig innsyn i beslutningsprosesser og forvaltning av fellesskapets midler. Det er uforståelig at politikere og embetsverk fortsatt prøver å sette opp nye hindringer i veien for at pressen kan løse sine viktige oppgaver på dette område.

Årets bunke på 52 metoderapporter vitner om at undersøkende journalistikk møter mye motstand fra maktstrukturer som misliker kritiske spørsmål og krav om innsyn. I enkelte saker forsøker man å bruke Vær Varsom-plakaten for å trenere undersøkelser. Noen offentlige tjenere velger sågar å advare sine kommersielle samarbeidspartnere om at journalister graver. Hvorfor i all verden gjør de dette?

Det er vanskelig å finne andre svar enn at de har noe de vil skjule for offentligheten. At landets statsminister velger å sammenligne innsyn med overvåkning er ikke akkurat demokratibyggende.

Flere medier velger derfor å kreve offentlig innsyn i behandlingen av eget innsynskrav. Slikt innsyn kan gi svært avslørende innblikk i forvaltningens ulike strategier for å stenge offentligheten ute. I demokratiets navn bør de som praktiserer slike strategier nå stilles ordentlig til ansvar.

Svært mange av fjorårets SKUP-kandidater har satt kritisk søkelys på offentlig pengebruk. Det er en vesentlig del av pressens samfunnsoppdrag å kontrollere dette. En stigende andel av offentlige utgifter går med til å betale private aktører som gis oppdrag i velferdsstaten, gjennom bl.a. såkalt konkurranseutsetting.

Medias undersøkelser avdekker manglende kontroll med slike utbetalinger både på politisk nivå og i forvaltningen.

Byrådsleder Raymond Johansen skrev sommeren 2015 en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han beskrev det som nærmest risikofritt å være styrende politiker i Oslo. Sånn bør det ikke være, skrev han.

I fjor fikk han svar på tiltale. Flere av medias undersøkelser avdekket graverende forhold i hovedstadens forvaltning.

OVERFALL: Jurylederen ble nærmest overfalt i glede av diplomvinner Lajla Ellingsen som sammen med Mari K. By Rise fikk heder for Adresseavisens reportasjer om Kystad-avtalen i Trondheim.

SKUPs metoderapporter tegner et bilde av mange tvilsomme lokale politiske forhold, skjulte forbindelser og manglede styring. Flere metoderapporter flombelyser også usunne forhold i et eskalerende boligmarked. Det er kritisk fokus på situasjonen i helsevesenet, og flere arbeider tar opp mulige justismord og mangel på rettssikkerhet i samfunnet.

Sikkerhet skal også omfatte journalister som stiller kritiske spørsmål og avdekker kritikkverdige forhold. Det er bekymringsfullt at journalister i flere europeiske land utsettes for press og trusler når de går maktstrukturene etter i sømmene.  Drapene på undersøkende journalister i Slovakia og på Malta er alarmerende. Også her i Norge er det blitt slik at kritisk journalistikk mot visse miljøer utløser behov for omfattende sikkerhetstiltak. Det er derfor grunn til å minne om rettsstatens ansvar for at mediene kan løse sine oppgaver på en trygg måte.

Alle som vil lære mer om journalistikk bør kaste seg over årets samling av metoderapporter. De store redaksjonene er fortsatt toneangivende i utviklingsarbeidet, men det er gledelig å se at flere lokale redaksjoner styrker seg og arbeider mer systematisk med undersøkende journalistikk.

JURY-VORSPIEL: Trond Sundnes (t.v.), Asbjørn Olsen, Linn Kongsli Hillestad, Bernt Olufsen, Bjørn G.Sæbø og Vibeke Haug. Tone Jensen var ikke tilstede i Tønsberg.

Juryen arbeider ut fra et sett av 12 kriterier i vurderingen av SKUP-kandidatene. Med en liten ekstra vekt på nyhetsverdi, ny metode og konsekvens. Vi har lest 1100 sider metoderapporter og utallige vedlegg i form av artikler, video, bøker og grafiske fremstillinger. Vi har hatt fire heldagsmøter i løpet av vinteren. Kandidatene har jevnt over høy kvalitet og det har vært krevende å kåre et finaleheat.

Vår bransje har tatt et langt skritt i riktig retning. Dere kan alle være stolte over resultatene. Husk at det viktigste med SKUP er ikke prisen, men den delingskulturen som vi bygger sammen. Derfor kan vi trygt slå fast – at her er det viktigste ikke å vinne, men å delta.

Solnedgang i Myanmar

 

I SKUMRINGEN: Media i Myanmar opplever mørkere tider både forretningsmessig og journalistisk. Landet ligger på en 131.plass på World Press Freedom Index.

YANGON – Den gulrøde solnedgangen over hovedstadens forgylte pagoder utstråler varme og skjønnhet. Men snart ligger et skummelt mørke over Yangons gater og offisielle bygninger. Frykten for at demokratiutviklingen vil stanse.

Overgrepene mot Rohingya-folket, etnisk uro og fengslingen av kritiske journalister – en tsunami av negativ oppmerksomhet i internasjonale medier – truer med bråstopp for økonimien i Myanmar. Turismen svikter. En voldsom reduksjon av inntekter demper utviklingsmulighetene for Myanmars nye, frie medier.

Skjønt friheten virker begrenset. Selv om den direkte sensuren ble opphevet for seks år siden, er det fremdeles lovregulering som hemmer utøvelsen av uavhengig og kritisk journalistikk. Fengslingen av to Reuters-journalister som avdekket hærens massakre av ti Rohingyaer skremmer noen pressefolk til taushet. Samtidig sprer sosiale medier hatefulle ytringer som ild i tørt gress.

For tredje gang på tre år landet jeg like før påske i Yangon for å besøke pressekolleger, sammen med min mentor-kollega Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim. Vi arbeider sammen i et prosjekt for å støtte arbeidet med utviklingen av demokrati og pressefrihet i Myanmar. Prosjektet drives av den internasjonale presseorganisasjonen World Association of Newspapers (WAN-IFRA).

 

 

HYGGELIG GJENSYN: Publisher Sonny Swe tar imot utenfor mediehuset Frontier.

I to omganger har vi tidligere besøkt mediehuset Mizzima, som i fjor fikk tildelt en ny TV-konsesjon underlagt det statlige kringkastingsselskapet. Nå skal vi besøke det engelskspråklige nyhetsmagasinet Frontier, som ble startet av mediegründeren Sonny Swe (49) for fem år siden. 

Vi har møtt Sonny tidligere. Han har store journalistiske ambisjoner om å utvikle et magasin av høy kvalitet. Og som henvender seg til et internasjonalt publikum ved siden av en større leserskare i Myanmar med høyere utdanning.

Sonny har en interessant bakgrunn, som redaktør i den engelskspråklige avisa Myanmar Times. Men under generalenes regime ble han arrestert og satt åtte og et halvt år innesperret i forskjellige fengsler. Han er sønn av en tidligere general som falt i unåde under militærregimet og som var fengslet i ti år.

 

I REDAKSJONEN: Sjefredaktør Thomas Kean med noen av de 25 redaksjonelle medarbeiderne i Frontier Magazine. 

Sonny Swe vendte tilbake til mediebransjen da han ble løslatt i 2014, først som en av sjefene i Mizzima. Men etter et drøyt år satset han alt på å utvikle magasinet Frontier. Nå er han publisher og har 50 ansatte i eget mediehus. Redaksjonen drives av den unge australske mediemannen Thomas Kean som sjefredaktør. De 25 redaksjonelle medarbeiderne består av av journalister fra Myanmar, Australia, USA og England.

 

I to og et halvt år har Frontier vært et ukemagasin, men siden 1. mars har økonomiske problemer tvunget mediehuset til å redusere utgivelsesfrekvensen til hver 14. dag. Mediehuset publiserer også innhold digitalt gjennom en online-tjeneste på to språk. I løpet av en måned når Frontier på denne måten 250 000 brukere. Redaksjonen produserer også fem videoinnslag og en podcast hver måned. Det meste distribueres via sosiale medier som Facebook og Twitter.

Landet består av 54 millioner innbyggere, fordelt på over 130 ulike folkeslag. Over 30 millioner bruker internett. De fleste av dem tror at Facebook er internett. Mark Zuckerbergs globale selskap har 97 prosent brukerdekning i Myanmar, forteller Sonny Swe.

Vi besøker ham i den lave kontorbygningen på et sentralt gatehjørne i hovedstaden. Her huserer den kommersielle avdelingen andre etasje, mens redaksjonen holder til i tredje. På gateplan er man i ferd med å innrede et TV- og podcast-studio, for bedre produksjon av audiovisuelle innslag som skal distribueres via Facebook. 60 prosent av all trafikk til mediehuset kommer via Facebook, bare 15 prosent av trafikken er direkte til Frontiers nettside.

 

COVERSTORY: «After Dark» om voldtekter i Myanmar.

– Nettet fører til massiv økning av kriminalitet. Spesielt når det gjelder seksuelle overgrep og voldtekt. Unge jenter lokkes til å møte overgripere via Facebook, får vi vite. Dette temaet er også coverstory på siste utgave av Frontier Magazine. Reportasjen «After Dark» skildrer voldtekten av en 26 år gammel kvinne i en Yangon taxi. Over hele landet rapporteres det om en kraftig økning av tallet på anmeldte voldtekter.

 

Utgaven av Frontier Magazine inneholder også en side om den desperate situasjonen til de 700 000 Rohingya-flyktningene i Bangladesh, statsløse mennesker som er fordrevet av Myanmar-hæren fra sine landsbyer i Rakine-provinsen.

Det eksisterer fortsatt et uavhengig og kritisk søkelys på den etniske rensingen som foregår. Og som mange mener at Facebook må ta en stor del av ansvaret for. I følge FN har Facebook gitt nærmest fritt utløp for muslim-hatet som spres, bl.a. gjennom kjedebrev i Messenger.

De nyvunne tilløp til pressefrihet etter 60 års militærdiktatur kommer igjen under press. En omstridt del av telekommunikasjonslovgivningen gjør det mulig å fremme vidtgående anklager om ærekrenkelse via internett og kringkasting. Det er uklart hva som kan defineres som en ærekrenkelse, så mange redaktører velger å sitte stille i båten. Det eksisterer selvsensur.

Over 80 rettssaker er anlagt med hjemmel i denne loven, 73 av dem er anlagt etter at Aung San Suu Kyi kom til makten, ifølge The Diplomat.

Sonny Swe har dyrkjøpt erfaring fra Myanmars fengsler. Han mener at det fengsles ti ganger flere journalister i landet nå, enn under generalenes regime.

I mange av landets mediehus sitter pressefolkene nokså desillusjonert tilbake, etter håpet om demokratisk utvikling som ble tent av Aung San Suu Kyi.

– Hun bryr seg ikke om medier. Det går historier om at hun ser på journalister som levende djevler. Hun viser seg sjelden offentlig og gir ingen intervjuer, forteller mediefolk.

Det bekymrer mange av landets 4000 journalister at utviklingen nå ser ut til å gå i feil retning. Enkelte redaktører føler på frykten hver gang de hører en bil stanse utenfor boligen i nattemørket. Andre innrømmer åpent at de kjører omveier i hovedstaden for å unngå å bli stoppet i checkpoints, der det kan by seg en anledning for politiet til å plassere et kompromitterende bevis i bilen.

I saken mot de to fengslede Reuters-journalistene blir det hevdet at politiet provoserte fram arrestasjonen gjennom å gi dem hemmeligstemplet materiale. Den rettslige prosessen betraktes av mange som en farse med skiftende anklager og bevisføring.

Men det er også en annen side av frykten som preger Myanmar. Det eksisterer nemlig en ganske utbredt frykt for at landet skal bli et nytt oppmarsjområde for islamittisk terrorisme. At ISIL vil infiltrere ulike etniske miljøer i Myanmar, nå som terrororganisasjonen ser ut til å bli jaget ut av Midt-Østen. Dette er en frykt som også deles av kritiske medier.

Medienes oppslutning om regjeringspartiet NLD (National League for Democracy) er dalende. Aung San Suu Kyi har i følge observatører mistet mye av grepet. I 2020 skal det holdes nye valg i Myanmar. Ingen vet hvem som vil etterfølge henne som lederskikkelse. Hvilken rolle mediene vil spille frem mot valget er også uvisst. Mediehusene sliter med fall i trykt opplag på henimot 60 prosent i løpet av et år og enkelte steder er reduksjonen av annonseinntekter på 40 prosent.

– Vi snakker ikke om depresjon, det er resesjon, sier Sonny Swe. Selv ble han tvunget til å gjennomføre lønnskutt for staben sin.

Vårt beskjedne bidrag i Frontiers kamp for å overleve ble to dager med forelesninger og diskusjon med staben – om digital forretningsutvikling i abonnement og annonsesalg, redaksjonell produktutvikling, presseetikk og forholdet til de sosiale mediegigantene. Basert på europeiske erfaringer advarte vi mediehuset mot å legge hele sin skjebne i hendene til Facebook og Google:

– Du kan nemlig ikke forhandle med en tiger, når du ligger med hodet i tigerens munn.

Winston Churchill sa visstnok dette i verdenskrigens mørkeste stund.

MENTORING: Rolf Dyrnes Svendsen diskuterer forholdet til Facebook med sjefredaktør Thomas Kean (t.v.) og publisher Sonny Swe.