Journalistikk med ambisjoner

AV PER ANRNE KALBAKK, nyhetsdirektør I NRK

NYHETSDIREKTØREN: Per Arne Kalbakk. Foto: ANNE LIV EKROLL

Under tittelen «Journalistikk i ruiner» karakteriserer tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen NRKs dekning av Lærdal-brannen som elendig og fastslår at vi gikk på et knusende nyhetsjournalistisk nederlag målt mot TV2 Nyhetskanalen.

Dette er en framstilling som mangler noen svært viktige nyanser. NRK hadde denne natten og morgenen rundt 20 journalister på jobb i Sogn og Fjordane. Vi hadde en bred og god dekning gjennom natta og morgenen på nett og radio. Distriktskontoret sendte ekstrasending lokalt i P1 hele natta for å kunne informere folk i nærområdet best mulig, og leverte også to timelange sendinger som gikk i P1 over hele landet.

Tilbudet på tv var ikke bra nok de første timene, men med journalister som var først på stedet og rapporterte løpende gjennom hele døgnet for alle medieplattformer var det et etter min mening et langt stykke vei til et «knusende nyhetsjournalistisk nederlag» i dekningen av brannen. På tv hadde vi i snitt 268.000 seere da vi først kom i gang, fem ganger så mange som Nyhetskanalen.

Vi må sørge for å komme på lufta på tv når det skjer store hendelser, men det blir feil å skylde på at NRK satser på nye radiokanaler hvis vi ikke er raske nok. Den nye rocke-kanalen P13 har ikke tatt penger fra nyhetene, men er bemannet gjennom omprioriteringer fra eksisterende programmer i P1, P2 og P3.

Faktum er at NRK har brukt mer penger på nyheter de siste årene, blant annet på grunn av satsing på digitale medier. Men vi må som alle andre gjøre prioriteringer når vi satser på nye ting, og det betyr også at noen innholdstilbud må tas ned eller endres.

Men selv om tilbudet forandrer seg har vi fortsatt store ambisjoner for NRKs nyhetsjournalistikk. Vi vil sette dagsorden med gode egensaker, vi vil fortsette å gi publikum en bred utenriksdekning, vi vil lage saker fra hele landet til hele landet – og vi vil jobbe enda hardere med å være tidlig og godt ute med dekning av store hendelsesnyheter, også på tv.

Journalistikk i ruiner

SORTE SÅR: Oversikt over et brannherjet Lærdal sentrum etter katastrofebrannen som ødela 40 hus. Foto: GEIR OLSEN

Fredag denne uken utløper betalingsfristen for mitt tvangspålagte halvårlige bidrag til driften av Norsk Rikskringkasting – NRK – 1364kroner og 58 øre. Innbetalingen faller samtidig med at NRK må beklage sin elendige dekning av brannkatastrofen i Lærdal. Det var bokstavelig talt journalistikk i ruiner.

Som vanlig skulle vi våkne opp til en januar-søndag fylt av et skimaraton på NRKs fjernsynskanaler, men i snødrevet fra stafett-løypa på Lillehammer sto det en tekst om brann i Lærdal. Den ekstrasendingen som fulgte var preget av kaldprat om brann mellom studiovert Viggo Johansen og en brannmester fra Oslo. Det var mesterlig utført å holde samtalen gående uten reportasjer og nye opplysninger fra åstedet, men snart ble nyhetsdekningen fordrevet til nrk.no. Arne Scheie & Co kunne atter regjere over sendeflatene.

Målt mot TV2s nyhetskanal gikk NRK på et knusende nyhetsjournalistisk nederlag. Det er ikke første gang det skjer og på papiret skulle det heller ikke skje. Ingen norsk medievirksomhet rår over tilsvarende journalistiske og økonomiske ressurser som NRK.

Den nye ledelsen i kulturdepartementet har rett nok kuttet i den foreslåtte økning av TV-lisensen for 2014, Kuttet fører til at NRK må spare penger. Men det er bemerkelsesverdig at hver gang NRK må spare penger så velger man å kutte i nyhetsformidlingen, mens pengene fortsetter å flyte ut til sommerseilaser og kostbare sport-, drama- og underholdningsproduksjoner.

Sommer som vinter opplever vi at f.eks. Morgennytt på TV stenges ned i lengre perioder. Nå stenges både «Kulturnytt» i radio og «Morgennytt» på TV for godt. I stedet får vi en ny rocke- og underholdningskanal i radio – P13. Hvorfor må NRK føre krig mot P4? Og vi som ikke kan fordra intetsigende sofapreik på TV2 om morgenen blir henvist til å lytte på radio – i 2014! Eller Smart TV, da.

Norge har fått en egen sportskanal – TV2. Norge har fått en egen humor-kanal – TV Norge. Norske seere lar seg i stigende grad underholde av strømmingstjenester i lyd og bilde. Så hvorfor skal NRK ha et tilbud som konkurrerer med alt dette?

Kulturministeren har varslet en kritisk gjennomgang av hele NRKs virksomhet i en egen stortingsmelding. Jeg tror det er på høy tid. Behovet for en bred lisensfinansiert statlig allmennkringkaster er ikke det samme i dag som det var for 40 år siden. Gjennomgangen bør handle om mer enn hva NRK kan drive med på internett og som eventbyrå.

Dagens virksomhet har en prislapp på over fem milliarder kroner. Må den være så høy? Kanskje bør den nye stortingsmeldingen inneholde et utkast til en ny definisjon av kjernen i NRKs samfunnsoppdrag. Det kan også være behov for å se på andre former for finansiering.

Debatten om nye rammer for statlig kringkasting føres nå over hele Europa. Av særlig interesse er kanskje diskusjonen i Storbritannia, Tyskland og Danmark.

– Producerer DR for meget X-Factor og kagebage-TV på bekostning af oplysning og saklig nyhedsformidling? spør man seg i dansk kulturdebatt. Partiene i Folketinget skal i løpet av vinteren bli enige om et nytt mediepolitisk forlik om størrelse og innretning på kringkastingslisensen.

I Storbritannia går debatten høyt om kostnadene til BBCs evigvarende såpeproduksjon Eastenders, mens NRK kan trøste seg med at krimsereien «Mammon», som hadde et budsjett på 36 millioner kroner, ser ut til å selge bra i utlandet.

De siste ukene har «Mammon» konkurrert med den britiske krimserien «Broadchurch» om å karikere journalistikkens vesen og tvilsomme metoder. Jeg må si at jeg holder en knapp på «Broadchurch» når det gjelder å gi seerne innblikk i dette temaet.

Apropos, storbrannen i Lærdal: For første gang fikk publikum stifte bekjentskap med et nytt journalistisk vesen: Dronen som leverte gode oversiktsbilder av brannruinene til VG og TV2. Dette er et grep som bidrar til å øke kvaliteten i nyhetsformidlingen, som jeg tror er kommet for å bli i mer regulerte former.

Samtidig dukket det opp en invitasjon til en konferanse om robotjournalistikk i min Epostkasse forleden. Roboter skal være på vei inn i redaksjonene for å samle inn opplysninger og bidra til presentasjonen. Kanskje noe for NRK?

 

*Ja, artikkelforfatteren er ansatt i Schibsted, som på enkelte områder konkurrerer med NRK. Kommentaren står for forfatterens egen regning.

Rett mot folkeskikk

I HØYESTERETT: Menneskerettsdomstolen I Strasbourg stadfestet Høyesteretts avgjørelse I striden mellom Se og Hør og kjendisekteparet Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther. Kjendisbladets ytringsfrihet går foran parets krav om privatliv I det offentlige rom. Advokat Harald Stabell førte saken på vegne av de to. Foto: MARTE VIKE ARNESEN

Kjendisekteparet Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther tapte så det suste for Se & Hørs ytringsfrihet ved Menneskeretts- domstolen i Strasbourg. Spørsmålet er likevel om juss skal gå foran folkeskikk i pressens omgang med kjente menneskers privatliv?

Scenen er fra 20. august 2005. På en strand ved Tjøme i Vestfold skal det holdes vielse og bryllup for det kjente samboerparet. Reportasjeteam fra lokalavisen, VG og Se og Hør har møtt fram for å dekke begivenheten, men superkjendisparet ber om respekt for ønsket om at seremonien skal forbli privat. Festen med de innbudte gjestene likeså.

Men inngåelse av ekteskap er en offentlig handling, som her finner sted på offentlig sted. Reportasjeteamene konfererer med sine redaksjoner. VG og lokalavisen trekker seg tilbake. Se og Hør gjemmer seg i buskene og tar bilder på 250 meters avstand, og publiserer dem senere. Dermed starter den ni år lange striden i rettsapparatet, som kulminerte med menneskerettsdomstolens avgjørelse sist torsdag.

Til høylytt applaus fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening ga Strasbourg-domstolen sin støtte til avgjørelsen i norsk Høyesterett: Prinsippet om privatlivets fred måtte her vike for prinsippet om ytringsfrihet. Kjendisekteparet hadde vunnet fram både i tingretten og lagmannsretten.

Ikke nok med det. Presseforbundets tidligere generalsekretær Per Edgar Kokkvold støttet Se og Hør hele veien på et prinsipielt grunnlag. Han var imidlertid forsiktig med å spå om utfallet hadde blitt det samme hvis paret hadde klaget saken inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Jeg er heller ikke så sikker på det. Presseetikken er på mange måter strengere enn rettspraksis.

Som ansvarlig redaktør var jeg i 2005 involvert i beslutningen om å trekke VGs journalist og fotograf tilbake. Alminnelig folkeskikk tilsa at mediene burde vise respekt for parets ønske om at seremonien skulle forbli privat. Eller så var det kanskje at jeg ikke så verdien i å utfordre parets ønske fra et buskas på Tjøme. Verken leserne eller de tilstedeværende bryllupsgjester ville se det som en handling i tråd med allmennhetens interesse for offentlighet, tenkte jeg.

Altså en pragmatisk avgjørelse. Et bryllupsbilde ville ikke veie opp for et langvarig problemfylt forhold til kjendisekteparet. En dagsavis som VG hadde dessuten andre saker å skrive om. Men ikke Se og Hør.

Selvsagt er det en seier for pressen at Menneskerettsdomstolen her anerkjenner kjendis- og underholdningsstoffet som en legitim del av journalistikken. Men spørsmålet om privatlivets fred har altså ikke bare en rettslig side. Vær Varsom-plakaten inneholder flere bestemmelser som kunne ha rammet Se og Hørs handlemåte.

Her heter det at journalister skal opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og at skjult kamera bare skal brukes i unntakstilfeller og når det er eneste mulighet for å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Ikke minst pålegger plakaten pressefolk å vise respekt for menneskers egenart, identitet og privatliv.

Jeg ser ikke bort fra at enkelte av medlemmene i PFU ville ha latt seg forlede til å mene at Se og Hørs opptreden var i strid med god presseskikk, som ofte kan utmåles i folkeskikk.

God presseskikk handler om å foreta en god avveining mellom hensynet all allmennhetens opplysning (ytringsfrihet) og privatlivets fred. Rettsutviklingen de senere år har klart gått i ytringsfrihetens favør. Menneskerettsdomstolen har avgitt to relativt ferske avgjørelser som styrker dette inntrykket.

Strasbourg-domstolen er rettsapparatets høyeste ankeinstans for innbyggerne i Europarådets medlemsland, og avgjørelsene derfra inkorporeres i nasjonale domstolers rettspraksis. I saker som har med privatlivets fred å gjøre har Menneskerettsdomstolen noen ganger lagt vekt på opplysningenes samfunnsmessige betydning. Domstolen har f. eks. avgitt motstridende dommer om påståtte krenkelser av privatlivet til prinsesse Caroline av Monaco.

Ni år har altså gått med til å vurdere en enkelt krenkelse av privatlivet til Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther. Noe sier meg at de hadde vært vel så godt tjent med en enkel behandling av spørsmålet i Pressens Faglige Utvalg.

Norsk presse-havari

I PFU: Finansmannen Arne Fredly (I bakgrunnen) vant en viktig prinsippsak mot Dagens Næringsliv I PFU under Odd Isungsets ledelse I 2008. Kjennelsen er blitt stående som en liten bauta I presseetikken når det gjelder å få objekter for undersøkende journalistikk I tale. Foto: KRISTIAN HELGESEN

Norsk Redaktørforening ville frelse norsk presse fra arvesynden – den massive neglisjeringen av menneskets rett til å forsvare sitt gode navn og rykte – men må ved årsskiftet konstatere at en presseetisk helvetesild regjerer i redaksjonene.

For ørtende år på rad topper manglende rett til samtidig imøtegåelse brudd-statistikken til Pressens Faglige Utvalg. I alt 33 brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om dette, tre ganger flere enn på noe annet punkt i plakaten. De siste fem årene har utvalget konstatert 170 tilfeller av brudd på bestemmelsen eller tilfeller med berettiget kritikk av redaksjonenes handlemåte.

Norsk Presseforbund konstaterer på sin nettside at «2013 ble et fryktelig år når det gjelder et av pressens viktigste bud, den samtidige imøtegåelsesretten».

Det har ikke manglet på innsatser fra presseorganisasjonenes side. For et år siden var situasjonen så ille at Norsk Redaktørforening etablerte en eget redningsgruppe, «4.14-skvadronen». Foreningens generalsekretær sto på scenen iført en pilothjelm fra redningstjenesten og manet redaktørene til innsats.

I 2011 ble det utgitt en 10 sider lang veileder til hvordan pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten skulle brukes og fortolkes. Veilederen inneholder et betydelig antall referanser til konkrete spørsmål som utvalget har behandlet de siste årene. Nå er veilederen ajourført med fjorårets misèrer og utgitt på nytt.

Bestemmelsen lyder slik: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Kan den være så vanskelig å forstå, da?

Svarene fra norske redaktører på klagene som fremmes overfor PFU tyder på det. Samlingen som gjengis i veilederen er så mangfoldig at den kan sammenlignes alle forklaringer som folk har når de kommer for seint på jobben. Det handler ofte om tidspress, misforståelser og om at objektet er så vanskelig tilgjengelig. I alle tenkelige varianter. I noen tilfeller er det også slik at redaksjonen mangler en klar forståelse av hvem som besitter retten til å imøtegå kritikken, fordi den rammer forvaltningsorganer, institusjoner eller organisasjoner.

Ofte opplever journalister at den som blir utsatt for alvorlig kritikk, gjemmer seg for offentlighetens søkelys og unnlater å svare på spørsmål. Men her er reglene helt klare: Det skal ikke lønne seg.

Klagene som ender med konstatering av brudd på god presseskikk er likevel eksempler på at redaksjonene har det for travelt med å publisere. Jeg kjenner igjen den hastefølelsen fra mange år i bransjen: Frykten for at nyheten skal sprekke. At en konkurrent skal få snusen i det vi holder på med. At den kritiserte gis sjansen til å foreta en avledningsmanøver eller ødelegge dokumentasjon.

I mange redaksjoner var det å kontakte den angrepne part, noe av det siste man gjorde like før publisering, gjerne på kveldstid når «offeret» hadde minimale ressurser til disposisjon.

Dagens Næringsliv jobbet i måneder med å avsløre virksomheten til finansmannen Arne Fredly. Da det nærmet seg publisering fikk mannen frist over natten til å kommentere innholdet i en serie svært kompliserte transaksjoner. Det resulterte i en smekk over fingrene fra PFU. Selv om avisen hadde stilt en rekke spørsmål til Fredly under arbeidet med saken, konstaterte utvalget at opplysningene om reportasjens innhold og påstander ga et svært ufullstendig bilde.

De siste fem årene har det vært ganske mange klager mot etermediene på dette punktet. Særlig mot NRK og TV2, som ble felt tre ganger hver ifjor. Den viktige kjennelsen mot Dagens Næringsliv ble avgitt i 2008 under Odd Isungsets ledelse av PFU. Han har bakgrunn fra begge kanaler og er nå blitt sjef for NRKs Brennpunkt. Kanskje sørger han nå for å skjerpe bevisstheten.

I min 17 år lange karriere som ansvarlig redaktør i VG ble avisen felt fire ganger for brudd på pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Det var fire ganger for mye. Sakene var både gode og avslørende, men de hadde heller ikke blitt dårligere om vi hadde gitt objektene for viktig og berettiget kritikk en bedre og mer presis mulighet til å forsvare seg. Vi må huske at journalistikken blir bedre av å ivareta retten til samtidig imøtegåelse. Også leserne spør seg hva den kritiserte har å si til sitt forsvar.

2014 blir et «smart» år

STØRST: Samsung viste den første 110 tommers Ultra HDTV skjermen under fjorårets elektronikkshow I Las Vegas. Nå kommer den i Nye utgaver. Foto: AFP

2014 kan bli året hvor min barndoms tegneseriefantasier går i oppfyllelse. Samtidig som George Orwells spådommer for 1984 blir til virkelighet – 30 år på overtid. Digitaliseringen tar et nytt sjumilssprang. Overvåkings- samfunnet er et faktum.

Kroppens funksjoner kan overvåkes kontinuerlig. Våre hjem kan styres av digitale hjelpemidler. Førerløse biler kan frakte deg trygt fra sted til sted. Fly kan flys uten piloter om bord. Mye av teknologien som lanseres i år minner om fantasifulle hjelpemidler som tegneserieheltene benyttet seg av i 1950 og 60-årene.

Eller om fantastiske scener i tidlige James Bond-filmer. Men Q lever i beste velgående. Mye av det sofistikerte utstyret som han leverte til agent 007 i filmene får du i dag kjøpt på internett.

Fjorårets nyhetsbilde ble preget av Edward Snowdens avsløringer av den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA sin masseovervåkning av telekommunikasjon over hele Kloden. Før jul fikk vi flere detaljer om amerikanernes overvåkingskapasitet: NSA kan visstnok overvåke alle iPhone-mobiler fra Apple. NSA kan tappe ditt wi-fi på mer enn en mils avstand.

De fleste av oss har kanskje ikke noe å skjule. Likevel fylles tankene av ubehag. Og nettets sårbarhet blir avslørt. 2013 var året da retten til et digitalt privatliv ble satt på en kraftig prøve. Det første nyhetsdøgnet i 2014 ble preget av meldingen om truende lekkasjer av data fra sosiale medier.

Likevel fortsetter vi å kalle de nye teknologiske fremskrittene for «smarte». Det er «smarte» telefoner. «Smarte» biler og «smarte» briller. Nå kommer bølgen av «smarte» dingser som løser oppgaver i hjemmet.

CES – Consumers Electronics Show – i Las Vegas er et Mekka for all verdens beundrere av digitale duppeditter. Når den årlige utstillingen åpner dørene i morgen vil vi få et overveldende inntrykk av årets nyheter på elektronikkmarkedet.

Nå skal vi alle utstyres med en såkalt «fitness tracker» – et armbånd som måler kroppens forfall med deprimerende nøyaktighet, eller forbedringer som følge av trening. Boligen skal utstyres med avanserte termostater som overvåker det meste og brannvarslere som ikke bare kommuniserer med sikkerhetsselskaper, men som også styrer direkte boligens øvrige elektroniske installasjoner. Og inngangsdøren – den åpnes og låses via en «smart» telefon. På fjorårets utstilling ble det presentert en «smart» gaffel som sier STOPP! når du har spist NOK.

SOLBILEN: Ford skal vise sin C-Max på solenergi under årets elektronikkshow i Las Vegas. Foto. AP

Amerikanske forskere har regnet ut at personskadene i trafikken kan reduseres med 90 prosent dersom vi bare slipper førerløse, «smarte» biler ut på veiene. Ford viste sine første prototyper på fjorårets messe. Nå kommer de andre etter. Volvo har kommunisert at de skal ha sin første førerløse bilmodell klar i 2017. For å gjøre bilturen mer komfortabel utvikles avanserte kommunikasjons- og underholdningssystemer. Det er ventet at Audi-fabrikken vil presentere store nyvinninger på årets messe.

2014 spås å bli dronenes år. Små, pilotløse luftfartøy som utfører alle tenkelige oppgaver. Når amerikanerne kan føre krig med pilotløse droner som dropper dødelige våpen i Afghanistan, er det muligens ikke lenge til man også kan styre pilotløse passasjerfly fra bygninger på bakken, hundrevis av mil borte? I USA har diskusjonen om dette allerede begynt å anta seriøse former.

De digitale gigantenes krig ventes å flytte seg fra landjorden til de øvre skylag i 2014. Det vil bli kamp om parkeringsplassene for alt innhold som vi skal hente ned til de «smarte» telefonene. Både Google, Microsoft, Amazon og Apple vil konkurrere om å tilby lagerplass i skyene.

Under årets CES-utstilling vil vi kanskje få se internett-briller fra flere produsenter enn Google Glass. Og kjøpte du en ny iPhone 5S til jul, går det hardnakkede rykter om at Apple vil lansere iPhone 6 allerede i mai. 2014 vil bli skjermens år, og her handler alt om størrelsen.

Det ventes nye tilbakeslag for tradisjonell TV, men vi vil ha innhold på skjerm i alle formater. Flatskjermene blir tynnere og tynnere og større og større. Samsung skal denne uken vise sin nyeste skjerm på 110 tommer med 4K oppløsning (Ultra HD) – altså like stor som en dobbeltseng. Du slipper å lete etter fjernkontrollen. Den erstattes av din pekefinger.

Spørsmålet er bare om vi – menneskene – blir smartere av alt dette?