Look to Norway! And Trondheim!

 

PÅ VERDENS-SCENEN: Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen drøfter Facebook og journalistikk med Maria A. Ressa fra Filippinene og direktør for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum, under World News Media Congress i Durban.

DURBAN/TRONDHEIM – Jeg legger bak meg to hektiske uker i Durban, Sør-Afrika og Trondheim, Norge. Begge steder har medieledere satt fokus på bransjens store utfordring: Den digitale revolusjonen og de sosiale medienes innvirkning på journalistikk og rammevilkår.

Nå er ikke verdens øyne bare rettet mot utvikling i The New York Times og The Washington Post. Mange ser at norske mediehus er i ferd med å ta en lederrolle i jakten på nye tiltak som kan skape ny optimisme i mediebransjen.

Dette skyldes selvsagt at Norge er et rikt land med høy grad av digitalisering og utbredelse av smart-telefoner. Men også utviklingsarbeidet som foregår i norske mediehus når det gjelder journalistikk og teknologi.

Scenen under WAN-IFRAs «World News Media Congress» i Durban var dominert av skandinaviske aktører som presenterte sitt arbeid med digital utvikling. Da kongressen diskuterte forholdet til Facebook satt både Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen og direktøren for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum på scenen. Torry Pedersen presenterte Schibsteds arbeid med en plattform for personalisering i direkte dialog med leserne, som nå testes ut i VG. Også Amedias suksess med brukerbetaling for lokale medier fikk oppmerksomhet.

Nøkkelordene er redaksjonell kvalitet, brukerbetaling, personalisering og samarbeid. Det siste er nødvendig for å møte konkurransen med globale giganter som Facebook og Google.

Under Medielederkonferansen i Trondheim denne uka var oppmerksomheten rettet mot de samme nøkkelordene. Men det er ikke så lett å få til samarbeid mellom aktører som samtidig skal konkurrere med hverandre.

Et forsøk på å samle bransjen på en felles plattform for programmatisk annonsering har nettopp strandet, og det er tegn som peker i retning av en todeling av norsk mediebransje der én del allierer seg med Google og Facebook, mens en annen del vil t a opp kampen mot gigantene. Det handler om utnyttelsen av store mengder brukerdata på forskjellige måter.

FRA DEBATTEN: Norske medieledere og politikere diskuterer sosiale mediers innvirkning på journalistikk under medielederkonferansen i Trondheim denne uka.

Debatten om falske nyheter og tillit står nå helt sentralt i medieorganisasjonene. Redaktørforeningens leder, Harald Stanghelle, stiller spørsmål ved om det virkelig eksisterer en tillitskrise mellom de redaktørstyrte mediene og publikum? Vi ser jo ofte at folk har god tiltro til medier som de faktisk er brukere av. Kampen om fakta er likevel blitt en kamp om verdier som mediene står midt oppe i, og hvor anklager om falske nyheter er blitt en ny hersketeknikk.

Et viktig spørsmål er likevel om medias vinklingsregime har fått en skyggeside, hvor offerets makt står sentralt. En dødvinkel. En blindsone. Hvor media glemmer å stille nødvendige, kritiske spørsmål. TV2s nyhetsredaktør, Jan Ove Årsæther, viste i debatten om dette til Lommedalssaken. – Vi må bli flinkere til å snu kamera og se en annen vei, sa han.

Det er liten tvil om at en slik blindsone har vært dekningen av problemene med å integrere innvandrere til landet vårt.  Det tok svært lang tid før mediene skjønte noe av Fremskrittspartiets bekymring på dette område. Harald Stanghelle karakteriserte det som norsk presses største unnlatelsessynd at man i 1980 og -90 årene unnlot å ta opp de problematiske sidene av kulturer som kolliderer i det norske samfunnet.

Statens Medietilsyn har nå fått i oppdrag å se nærmere på hvilken betydning falske nyheter har i norsk samfunnsliv. Statssekretær i Kulturdepartementet, Bård Folke Fredriksen, sa til medielederne at det vil være svært korttenkt av politikerne å så tvil om medienes tillit.

– Mediene representerer et uhyre viktig forsvarsverk mot maktmisbruk. Politikerne kommer selv til å bli taperne hvis vi ikke makter å konsolidere medienes stilling, sa han.

Jeg er enig og forventer at mediene vil avsløre forsøk på å ta i bruk falske teknikker under høstens norske valgkamp.

Problematikken rundt falskt innhold og manipulasjon i sosiale medier er imidlertid så omfattende at det er utilstrekkelig å stole bare på kunnskapsrike journalister som faktasjekkere. Det må utvikles teknologi som leter fram falske innslag automatisk, og som kan drepe spredningseffekten. Her eksisterer det gode muligheter for et samarbeid med digitale utviklingsmiljøer bl.a. ved NTNU i Trondheim.

Medlemmene av Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening arrangerte sine medielederdager i byen for å delta i feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum. Jeg hadde selv gleden av å jobbe fem av disse årene i Midt-Norges regionavis. I feiringen ble det lagt vekt på at Adresseavisen for en måned siden mottok Mediebedriftenes innovasjonspris for 2016. Ikke dårlig av en 250 år gammel trønder, som har sett 70 ulike medieforetak komme og dø i sin levetid.

Vi må kunne forvente at Adresseavisen vil utvikle seg videre og ligge i front av nyskapningen som skjer i norsk presse. Trondheim har et rikt teknologimiljø, hvor spennende nye ideer utvikles hele tiden i institusjoner eller av spennende startups. I foreningen av nye ideer og medier bør det ligge gode muligheter for vekst.

Under feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum ble også Den Store Journalistprisen for 2016 delt ut, en triumf for kollegene Thomas Ergo, Hans Petter Aass og Rune Vandvik i Stavanger Aftenblad. En anerkjennelse for deres store arbeid med «Glassjenta», en grensesprengende reportasje om en 15-årings kamp mot barnevernet. Journalistikken har utløst bred debatt og ført til forbedringer i omsorgen. Stavanger Aftenblad fyller 125 år neste år. Det er sannelig liv i norsk presses gamle tanter.

Det er i det hele tatt mye optimisme å spore i norsk mediebransje om dagen. Drevet av produktforbedringer, kvalitetsjournalistikk, økt brukerbetaling og noe bedre marked for digital annonsering. Optimismen er betinget av at bransjen fort kan få oppleve nye rystelser.

MEDIE-NORGES NYE HELT: En sann glede å dele ut Nors Presseforbunds åpenhetspris – Flavisus-prisen – til riksrevisor Per Kristian Foss. Foto: GARL L. MICHAELSEN, Medier24

Et dystert kapittel for norsk presse er fremdeles offentlighet i forvaltningen. Riksrevisjonen har nettopp levert en skremmende rapport om mangel på innsyn i departementenes arbeid. Unødvendig hemmelighold, trenering og mangelfull arkivering. Rapporten bekrefter mange av de forhold som Norsk Presseforbunds Offentlighetsutvalg har påpekt tidligere.

Riksrevisjonen har imidlertid hatt anledning til å gå inn i saker som pressen ikke har hatt kjennskap til. Det kan dermed se ut til at forholdene faktisk er verre enn vi tidligere har fått beskrevet.

Riksrevisor Per Kristian Foss er medienes nye helt i arbeidet for offentlighet og innsyn. Det var derfor en stor glede å dele ut Flavius-prisen til ham under Adresseavisens jubileumsfeiring. Juryen har bestått av Anine Kierulf i den nye statlige institusjon for menneskerettigheter, Hanne Wien i Kommunal Rapport og undertegnede.

Foss legger ingenting i mellom selv om kritikken rammer gamle kolleger og venner hardt. Det eksisterer en redselskultur for åpenhet i forvaltningen.

– Det er ikke mindre alvorlig å bryte arkivloven enn å bryte straffeloven, sa Foss ved fremleggelsen av sin rapport.

I sin takketale til mediefolkene lovet Foss at Riksrevisjonen skal fortsette sitt arbeid for å påse at offentlighetsprinsippet følges av forvaltningen og at departementene skjerper seg. Riksrevisjonen kommer ikke til å gi seg før forholdene er bedret.

Han benyttet samtidig anledningen til å tildele kulturminister Linda Hofstad Helleland, som var tilstede på Adressa-festen, et verbalt spark på skinnleggen:

– Husk, du er ansvarlig for arkivloven, sa Foss.

Medie-Norge gir ham velfortjent applaus.

Journalistikk det lukter svidd av

MØNSTRING AV JOURNALISTIKK: Schibsted og Tinius Trust arrangerte temadag om medias kraft samme uke som Dagens Næringsliv bombarderte konsernet med kritiske spørsmål. Her introduseres hovedtaler Emily Bell av VGs kommentator Frithjof Jacobsen.

Dagens Næringsliv leverer journalistikk som det lukter svidd av i disse dager. Journalistikk som virker like forutinntatt som Schibsteds direktører virker forurettet.

Gjennom to massive lørdagsdokumentarer og et stort antall dobbeltsider etterlates inntrykket av at Schibsted tar kvelertak på startups og deler verdensmarkedet for rubrikk-annonser med Sør-Afrikanske Nasper på ytterst tvilsomt vis.

Jeg skal ikke spå noe om utfallet av disse sakene. Jeg kjenner dem ikke. Det er snart gått 15 måneder siden jeg forlot Schibsteds konsernadministrasjon. I min tid der hadde jeg ikke noe med vekstselskaper eller rubrikkselskaper å gjøre.

Og som er stort medieselskap må i hvert fall Schibsted finne seg i å bli gått etter i sømmene og bli stilt kritiske spørsmål.

Det som opptar meg er imidlertid tonen i den undersøkende og kritiske journalistikken, og hva inntrykket av forutinntatthet gjør med medienes troverdighet ute blant folk. Alle målinger viser tynnslitt tillit til mediene i befolkningen.

De sosiale mediene forsterker denne utviklingen. Her blandes nyheter med rykter, propaganda, reklame og meninger. For ikke å glemme falske nyheter. En blanding som jeg tror vil føre til publikums krav om at nyhetsmediene leverer renere kost. Fakta og dokumentasjon foran hypotese og mening.

Ikke fremkalt utelukkende av DNs reportasjer stiller jeg meg oftere spørsmålet om vinklingen i journalistikken dør ut. I flere tiår har vi journalister lært at alle historier må ha en vinkel, og den bør være god. Vi har lært å drive saken fram ved hjelp av kilder som gir belegg for mistanken.

Godt hjulpet av sosiale medier er spørsmålet nå om dette setter oss i en dødvinkel, hvor vi ikke i tilstrekkelig grad evner å se ulike sider ved en sak.

I Dagens Næringslivs reportasjer oser hvert avsnitt og setnings oppbygning av mistenksomhet. Et register av såkalte eksperter som uttaler seg på generelt grunnlag og basert på avisens fremstilling, skyves foran. De angrepne parter svarer med tilmålt knapphet i forhold til konfidensielle avtaler, hvis de svarer i det hele tatt. Slik skapes et behov for oppfølging, uten at noe ulovlig er dokumentert så langt.

Jeg har sett det før. Utallige ganger. Gudene skal vite at jeg vet hva jeg snakker om. I tidens løp har jeg vært ansvarlig for mange slike reportasjer med vinkelen som utgangspunkt. Spørsmålet mitt er nå om de sosiale mediene gjør at denne formen for journalistikk går av moten.

En gammel kollega, Kristiansand-journalisten Knut Engen, sa en gang for lenge siden: «Ved all gravende journalistikk må vi først stille oss spørsmålet: Graver vi vår egen grav?». Han var lei av de volumiøse arbeidene, fulle av gjentagelser og unødvendige detaljer som knapt har med saken å gjøre.

Og helst formulert med forbehold om at påstanden kan være unøyaktig eller kanskje helt feil.

– Det er injurier i konjunktiv, utbrøt en gang daværende politimester Willy Haugli i Oslo byrett, hvor han hadde anlagt sak mot VGs undersøkende journalistikk. Avisen hadde iverksatt et graveprosjekt mot politimesterens engasjement i en stiftelse som eide en større bedrift nordpå.

Dagens Næringslivs kilder ledes til å minne om at ansvarlige for ulovlig markedsdeling risikerer fengsel i mange land, også i Norge. Fremtiden vil vise om konsernsjef Rolv Erik Ryssdal virkelig risikerer dette, det er jo en kjent journalistisk metode å ta utgangspunkt i lovens absolutt strengeste reaksjonsform. Først må imidlertid den angivelige markedsdelingen etterforskes og det hele ende med en tiltale. Det ser ut til å være et stykke igjen til dette.

Det er mange eksempler på at medier driver sakene fram til etterforskning, granskning og påtale. God, undersøkende journalistikk skal ha konsekvenser. Reaksjon eller endring.

På Schibstedsk kalles dette «Power of Journalism». Kvalitetsjournalistikkens iboende kraft.

DNs kritiske søkelys på Schibsted fant sted samme uke som mediekonsernet mønstret det beste innen journalistisk innovasjon, historiefortelling og undersøkende journalistikk på Kristiania Teater i Oslo. Her stakk svenske Aftonbladet og VG av med de gjeveste prisene. Men også Svenska Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblads granskninger ble fremhevet. Svenskan er ikke kjent for å legge fingrene mellom når det gjelder avsløringer i næringslivet.

– Jo mer kraftfull journalistikk vi kan levere, desto bedre demokrati, lød mantraet fra Schibsted-avisenes norske sjef. Torry Pedersen. Han hadde neppe Dagens Næringsliv i tankene.

I stedet trakk han fram Svenska Dagbladets avsløring av falsk markedsføring av pengefond, VGs åpning av tvangslogger i psykiatrien, Stavanger Aftenblads massive skjebnehistorie om «glassjenta» Ida og Aftonbladets avsløringer av pampevelde i fagforbundene Kommunal og Transport – som faktisk rammet et av avisens egne styremedlemmer.

Edelsmans tillitsbarometer viser synkende tillit til mediene i 82 prosent av landene. Bransjens svar på dette må være bedre journalistisk metode og etikk. Kravet til presisjon øker.

– Skal journalistikken virkelig ha kraft, så må de journalistiske fakta som presenteres, virkelig kunne dokumenteres, sa Pedersen ved åpningen av Schibsteds «Power of Journalism».

Jeg er enig.

I flere tiår har norske journalister kunnet ringe til juridiske professorer for å få dem til å kommentere alt mellom himmel og jord. Med forbehold. Uten å se dokumentasjon. En vanlig metode i undersøkende journalistikk har også vært å publisere tidlig, for å se om det kan utløse tilførsel av dokumentasjon og nye opplysninger. Undersøkende journalistikk er ofte svært ordrik, påført tykke lag av sminke ved beskrivende vendinger og karakteristikker. Journalistisk volum skaper kanskje inntrykk av soliditet.

Skikkelig kontradiksjon av påstander som fremsettes i spørsmåls form hindres av objektenes manglende vilje til å delta i diskusjonen, og møte påstandene i åpent lende. Man svarer gjerne knapt og via E-post, hvis man i det hele tatt svarer.

Sett i lys av alt som foregår i sosiale medier bør den undersøkende journalistikken bli mer nøktern i formen. Mer faktaorientert. Mediene bør være mer åpne om metode og utøve sterkere kildekritikk. Vise større vilje til å korrigere feil og presentere den andre siden av saker – uavhengig av objektets medvirkning.

Noe annet vil virke gammeldags i vår tid.

Denne uka er jeg på redaktørenes verdenskongress i Durban, Sør-Afrika. Her står de sosiale medienes innvirkning på journalistikken høyest på agendaen. 150 medieledere fra 50 land vil danne en ekspertgruppe, et nettverk som skal gå Facebook etter i sømmene og se på innvirkningen som sosiale medier har for journalistikk.

PS

Undertegnede mottar pensjon fra Schibsted og eier dessuten noen aksjer i selskapet.

DS