Møte med en levende legende

 

IMG_4103.jpg

JAKTEN PÅ SANNHETEN: Amerikanske medier graver stadig dypere i saken om russisk innblanding i valgkampen som bragte Donald Trump til makten. Legenden Bob Woodward vil ikke spå om presidenten kommer til å falle. Snart kommer hans neste bok om Trump.

WASHINGTON – Like lenge som jeg har vært journalist har han vært pressefolks aller største helt og forbilde. Bob Woodward (75). Nå inntar han scenen foran 500 av verdens medieledere for å minne om hvordan erfaringene fra Watergate-skandalen bør brukes i dekningen av Donald Trump.

Scenen er verdenskongressen til INMA (International News Media Association) som ble avviklet i Washington i forrige uke. Bob Woodward er ulastelig antrukket i midnattsblå dress, hvit skjorte og diskret slips. Han peker på sine sorte sko, og leverer budskapet: Journalister må slite skosålene og oppsøke kildene, fremfor å leve i internett-boblen.

Det lyder som søt musikk i mine ører.

– Regjeringens hemmeligheter er den største trussel mot demokratiet. Donald Trump er en hard oppgave, men den er ikke umulig å løse, sier Woodward. Han mener at journalistene som dekker Det Hvite Hus må bli mindre opptatt av retorikk og satse mer på dyptpløyende undersøkelser og kildearbeid.

IMG_4037.jpg

SIGNERER BØKER: Medieledere fra hele verden sto i kø for å sikre seg et signert eksemplar av Bob Woodwards siste bok «The last of the Presidents Men»

Mannen som sammen med Carl Bernstein forårsaket president Richard Nixons fornedrelse og fall, arbeider fortsatt som undersøkende journalist, forfatter, journalistikk-professor og assosiert redaktør i The Washington Post. Om få uker er det klart for lanseringen av hans 19. bok – boken om president Donald Trump.

Han var bare 29 år gammel og en ganske fersk journalist da han nokså tilfeldig kom over Watergate. Innbruddet i det demokratiske partiets valgkampkontor i 1972, der fem menn ble pågrepet.

– Jeg ble sendt til retten for å dekke fengslingsmøtet og ble overrasket over å se fem «innbruddstyver» fremstilt i business-dresser. Under avhørene tvang dommeren en av dem til å hviske fram at CIA var hans arbeidsgiver, forteller Woodward før han med ettertrykk tilføyer:

«I nearly dropped dead».

The Washington Posts legendariske redaktør Ben Bradlee sa alltid at sannheten kommer gradvis fram. Vi vet ikke alltid hva den er i begynnelsen. Vi arbeider med saken og avdekker lag etter lag helt inn til kjernen. Det finnes ingen raske svar på maktkritisk og undersøkende journalistikk.

Han forteller om et lærerikt møte med eieren av The Washington Post, Katharine Graham, midt i dekningen:

– Hun spurte meg om hvordan denne saken ville ende, og jeg svarte at jeg ikke visste, kanskje får vi aldri svaret. Da sa hun:

«Don’t tell me never. You must never give up!»

Siden forsto Woodward at dette er kjernen i pressefolkets bransje. Å finne fram til historiene som en gammel redaktør i Washington Post pleide å kalle «Bacon coolers». Historier som er så oppsiktsvekkende at de får baconet på leserens gaffel til å kjølne over avisen til frokost.

IMG_4031.jpg

HISTORIEFORTELLEREN: Du må være villig til å slite skosåler for å bli en god journalist.

Sannheten. Men hvor går veien til sannheten, spør Woodward og peker på sin egen skosåle.

– Du må gå ut og snakke med folk. Folk som ønsker at sannheten skal komme fram.

Bob Woodward holder jevnlig forelesninger for journalistikk-studenter i Washington. Her forteller han om arbeidet med Watergate-avsløringen og spør studentene hvordan de ville ha løst saken i internettets tidsalder:

– Det er vel bare å google «Nixons hemmelige opptak», svarte en student.

Men de avslørende svarene vil du aldri finne på internett, mener Woodward. Journalist-studentene må logge seg av internett, komme seg ut av biblioteket og se hva som foregår der ute. Noen ganger kan det være nok å krysse gaten..

Bob Woodward er fortsatt en oppsøkende journalist, og forteller om jakten på kilder til sine avslørende bøker. Om et ganske nylig møte med en firestjerners general:

Du får ikke slike kilder i tale gjennom å ringe dem opp verken på kontoret eller privat. I enda mindre grad gjennom talspersoner og kommunikasjonsfolk. Du må rett og slett banke på døren. Men når passer det best å banke på døren hjemme hos en firestjerners general? Bob Woodward kom til at sjansen for å lykkes var størst på en tirsdag kveld, klokken kvart over åtte:

– Da han åpnet døren, så han på meg og spurte: «Are You still doing this shit?» Jeg svarte ikke, bare krysset pekefingeren til smerte bak på ryggen og så ham lenge rett i ansiktet. Til slutt vinket han meg inn. Deretter fulgte en to timer lang kildesamtale.

I følge Woodward er mye av problemet med dagens mediedekning at journalistene ikke dukker opp hos kildene og sier at de vil lytte til hva de har å si. Det er jo slik man bygger tillit og kildeforhold.

– Journalistikk er å dukke opp der hvor tingene skjer. Vi fikk riktignok døra i ansiktet noen ganger, men noen av dem vi oppsøkte var også villige til å snakke.

Donald Trump har erklært journalister som «fiender av det amerikanske folk», og undersøkelser viser at mellom 60 og 70 prosent av amerikanerne mangler tillit til mediene. Så hva gjør du når du har et produkt som preges av mistillit hos publikum?

– Du må levere en bedre vare. Mer undersøkende og avslørende journalistikk. Vi må finne nye veier til dyptpløyende, nøyaktige og faktabaserte historier. Ikke så preget av politiske synspunkter. Donald Trumps presidentskap representerer «a tipping point» i USAs historie, men han er vår president enten du liker det eller ikke. Som journalister er vi forpliktet til å grave fram så mye som mulig.

Bob Woodward oppfordrer journalistene til å ha mer fokus på hva Trump faktisk gjør, ikke så mye på hva han til en hver tid sier eller twitrer tidlig om morgenen.

– Trump vet at han kontrollerer den politiske agendaen. Den virkelige historien handler om det som skjer, sier Woodward.

Journalist-legenden lar oss få innblikk i enda en beskrivende historie fra filmatiseringen av boken «Alle presidentens menn». Sammen med Carl Bernstein besøkte Woodward filmsettet, og fikk høre om hva som skjedde da skuespilleren Jason Robarts hadde lest seg opp på rollen som Ben Bradlee – en rolle han tvilte på om han kunne spille:

– Alt Ben Bradlee gjør er jo at han flyr rundt i redaksjonslokalene og spør igjen og igjen alle han møter: «What’s the fucking story?»..

– Vel, det er jo det som er redaktørens jobb, sier Woodward. Den dag i dag er det fortsatt den grunnleggende delen av jobben – hva er egentlig historien? Til å begynne med er svaret aldri krystallklart, svaret krever en serie tilleggsspørsmål. Det er disse spørsmålene media nå må stille gjennom bedre og mer dyptpløyende journalistikk.

Bob Woodward er ikke villig til å svare på om Russland-etterforskingen kan føre til presidentens fall. Men hvem vet, kanskje kommer det flere avsløringer i hans nye bok om Donald Trump.

Spørsmålene knyttet til medienes manglende tillit i befolkningen og dekningen av Donald Trumps presidentskap ble det altoverskyggende tema for et eget redaktør-seminar under INMA-kongressen i Washington. Medieforskeren Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center la fram en fersk undersøkelse som viser at 75 prosent av voksne amerikanere finner det fullstendig uakseptabelt at mediene favoriserer ett politisk parti. Et spørsmål om mediene opptrer fair i sin politiske dekning scorer lavest av alle spørsmål i undersøkelsen.

IMG_3952.jpg

FORSKER: Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center undersøker folks tillit til medier over hele verden.

I USA og Israel er det størst avstand mellom folk som støtter regjeringen og de som mener at mediene opptrer på en fair måte. I europeiske land er det motsatt. Her er de som støtter regjeringen mer sammenfallende med dem som mener at medienes politiske dekning er fair. Nederland og Sverige rapporterer en høyere grad av tillit til mediene, i motsetning til søreuropeiske land som f. eks. Italia.

I USA konsumerer folk i stor grad nyheter via sosiale medier, men de er i liten grad opptatt av å identifisere kilden til nyhetene og om kilden er troverdig eller ikke. Når det gjelder tillit til media er det i USA aldri målt større avstand mellom de politiske blokkene enn i 2017. Polariseringen vil altså ingen ende ta.

President Donald Trump mener at all nyhetsdekning i de tradisjonelle mediene er «fake news», men han fører selv an i spredningen av falske løgner. The Washington Post har en egen stab, hvis eneste oppgave er å faktasjekke presidentens morgenfriske Twitter-meldinger. Avisen konstaterer at han hittil har levert mer enn 3000 meldinger som savner grunnlag i fakta eller er direkte løgnaktige. Mediereporter Paul Fahri i The Washington Post mener det er grunn til å frykte at Trump kan komme opp i over 10 000 falske meldinger innen presidentperioden er over.

IMG_3941.jpg

PAUL FAHRI – The Washington Posts erfarne mediereporter gjennom mange år.

– Trump vinner for en stor del kampen mot mediene, som foreløpig ikke har klart å slå tilbake denne flommen av uriktig informasjon. Det er så mange historier. For oss journalister føles det som å samle regnvann i en storm, sier Fahri.

Journalister pleide å bruke sin tid på å avdekke sannheter som maktapparatet ville tildekke. Nå må pressen kjempe for å gi sannhetsordene reell gjennomslagskraft.

– Det er ikke så mye vi journalister kan gjøre med dette, annet enn å fortsette rapporteringen av sanne historier basert på faktum. Og så få vi håpe at folk til slutt innser forskjellen, sier Fahri.

Han frykter likevel den giftige blandingen av to typer «falske nyheter» –  det som er fabrikkerte historier og alt som av Trump oppleves som ubehagelige fakta og som derfor karakteriseres som «Fake News».

– Fake News er som farlig atomavfall. Det er svært giftig og vil kunne påvirke mange mennesker på livstid. Målet på vår tids sivilisasjon kan bli hvordan vi behandler dette ideologiske avfallet, sier Fahri.

Han er uansett stolt av å tilhøre skaren av journalister som vil gjøre Amerika faktabasert igjen.

Det er ingen tvil om at den journalistiske tonen overfor Det Hvite Hus er blitt tøffere under Donald Trump. De toneangivende mediene legger også i større grad konkurransen til side og samarbeider om dekningen. Situasjonen er likevel uoversiktlig og et knippe Washington-redaktører beskriver kommunikasjonen fra Det Hvite Hus som «ute av kontroll». Under Obama var forholdet til pressen langt mer disiplinert, der administrasjonen formidlet en konsistent historie gjennom pressebriefingene.

Twitter-presidenten følges likevel nøye av redaksjonene. Mange av Twitter-meldingene fra Trump setter policy, rett og slett fordi mange av medarbeiderne i administrasjonen tar lærdom fra dem. De fungerer på en måte som gamle dagers pressemeldinger.

BuzzFeed har nå sluttet å bruke begrepet «fake news» i sine reportasjer, på grunn av alt misbruk av ordene som våpen i krigen mot mediene. Nå omtales Trumps feilaktige påstander som det de er – nemlig «løgner».

Det er likevel usikkert som slike tiltak er tilstrekkelig for å gjenreise medienes tillit. Da har jeg i likhet med Bob Woodward større tro på forsterket satsing på dyptpløyende, undersøkende og uavhengig  journalistikk. En journalistikk som forteller – uten merkelapper eller politiske omsvøp – hva som faktisk skjer.

img_4109.jpg

BEST IN SHOW: The New York Times kampanje «Truth» ble belønnet med hedersprisen under INMA’s verdenskongress i Washington. VG, Aftenposten og Amedia fikk også flere utmerkelser.

10 veikryss for media

IMG_1503.JPG

TROR PÅ FREMTIDEN: Ericssons toppsjef, Hans Vesterberg, mener at vi aldri mer vil oppleve at forandringer skjer saktere enn akkurat nå.

LONDON – Vi befinner oss midt i den fjerde industrielle revolusjonen, med roboter, automatisering og nye digitale forretningsmodeller. Nå står vi snart overfor den femte revolusjon, den som handler om menneskehjernens sammenkobling med teknologi i en digital tidsalder.

Det er ikke godt å vite hva vi egentlig snakker om, og media strever allerede med å forstå hva som skjer. Vi befinner oss i den største endringsprosessen som verden noensinne har opplevd. I mediebransjen gjelder det å treffe gode strategiske valg som kan stake ut veien videre.

Dette var utgangspunktet for den store verdenskongressen til INMA (International News Media Association) i London i slutten av mai. Her oppsummerer jeg situasjonen i 10 veikryss for media:

1. STRATEGI

Begrepet «innovasjon» er i ferd med å bli avleggs, i følge Leonard Brody, som titulerer seg selv «digital bestefar». I sommer kommer han ut med boken «The Great Re:Write». Å snakke om innovasjon gir ingen mening lenger. Vi befinner oss snart i den postinnovative æra, hvor redskapene til innovasjon – teknologi – er tilgjengelig for alle til en lav kostnad.

De digitale guruene snakker om «disruption», et ord som det er vanskelig å finne en enkel norsk oversettelse av. Vi snakker om selvskading. Å gå til angrep på egne forretningsmodeller for å omskape dem til nye før det kommer noen andre på banen.

Så er det viktig å forstå at menneskeheten ikke er den samme som for 20 år siden. Vi lever både fysiske og virtuelle liv. I våre virtuelle liv gir vi fra oss sju ganger så mye personlige data. Vi snakker om den største sosiologiske forandring på 700 år. Snart vil to tredjedeler av alle ekteskap starte online. Mellom 10 og 15 millioner barn vil bli født årlig på grunn av kunstig intelligens (AI). Hologram-teknologi (3D) vil gjøre det mulig å gjenoppleve døde mennesker som om de var levende..

De mektige institusjonene i kapitalmarkedet vil miste grepet på utviklingen, og vil ikke lenger kunne hindre forandring. Dermed vil heller ikke den tradisjonelle bilindustrien kunne hindre at bilene blir elektriske og selvkjørende, med den følge at ungdommen ikke lenger vil trenge førerkort.

De nye markedslederne vil ikke være teknologibaserte selskaper, tror Brody, men selskaper som fører an i utviklingen av nye forretningsmodeller. Alle selskaper bør derfor bruke 20 prosent av ressursene sine på å bygge parallelle organisasjoner som utfordrer de tradisjonelle.

Det er alltid vanskelig å vurdere spådommer som kommer fra mer eller mindre klarsynte  performanceartister i mediebransjen. Likevel står medieforetakene overfor viktige strategiske veivalg  i slike overordnede spørsmål. Selvsagt i tillegg til de veivalg som handler om innhold, distribusjon, brukerbetaling og annonsesalg.

2.MOBIL-REVOLUSJONEN

At en milliard nye mennesker de nærmeste årene kobler seg til internett vil trolig være det største skritt i menneskenes historie. Det vil skje via mobilen. Under INMA 2016 var det et høydepunkt å høre sjefen for Ericsson-konsernet, Hans Vestberg, snakke om dette. Vestberg er mannen som snudde Ericsson fra å være en mislykket mobilprodusent til å bli en ledende nettverksoperatør og distributør av innhold og tjenester på internett.

Ericsson har 116 000 ansatte og kunder i 180 land. Selskapet driver 500 TV-kanaler og administrerer en milliard abonnenter til ulike tjenester. De siste to årene har Ericsson rekruttert 32 000 nye ansatte, samtidig som selskapet har kvittet seg med 34 000 personer.

– Endringstakten som vi opplever i den digitale transformasjonen vil aldri være så lav som den vi opplever nå, sier Vestberg. Om ti år vil antallet dingser knyttet til internett være mer en femti milliarder på verdensbasis.  De neste fem årene vil verden få 700 nye mobilabonnenter.

Mobil-revolusjonen er den femte industrielle revolusjonen. Den handler om samspillet mellom mobilen, bredbånd og «skyen». Vi kommer til å bruke 80 prosent av tiden på mobilen til andre ting enn å ringe til folk. Mobilen vil forandre hele menneskehetens livsstil og mediene vil stå for den raskeste forandringen.

Vi vil få 5G, som er 350 ganger raskere enn 4G. Batterikapasiteten vil være tidoblet. Mobilt datavolum 1000 ganger større. Mobil teknologi vil bringe TV ut til massene, vi vil være i direktekontakt med «skyen» til enhver tid. I 2020 vil 90 prosent av nettverkskapasiteten bli brukt til video, tror Vestberg.

Alle har dermed en stor jobb å gjøre for å optimalisere bruken av strømmetjenester via mobilen. Samtidig er det viktig å være klar over at majoriteten av verdens mobilbrukere fortsatt bare har 2G. Det er et enormt skritt som skal tas de nærmeste år. Og en ting er sikkert: Innhold blir fortsatt superviktig. Media vil fortsette å spille en helt sentral rolle.

Men det begynner å bli i seineste laget for de medieforetak som ennå ikke har startet sine endringsprosesser. I Norge er vi allerede godt i gang: 25 prosent av landets befolkning leser allerede VG daglig på mobilen.

VG er sammen med den amerikanske lokalavisen Newsday, som utgis på Long Island ved New York, to av ledestjernene som medieverdenen forholder seg til når det gelder mobil innholdsdistribusjon. I magasinverdenen er Condé Nast en av ledestjernene.

Det handler mye om å forbedre brukeropplevelsen på mobilen. Og hvordan få store penger ut av en liten skjerm. Mediene er på desperat jakt etter brukerinntekter.

For Condé Nast handler det om å få leserne til å lese flere sider og bruke mer tid. Da utvikles hver eneste nettside til å ligne mer på en hjemmeside, med mange valgmuligheter. Det handler også om å få journalistene til å bruke mindre tid og levere direkte i mobilformatene. Og selvsagt om å øke pengestrømmen til hver side.

Newsday erfarer at hyperlokale nyheter fungerer godt i mobilformatet. 79 prosent av leserne bruker mobilen, bare 21 prosent desktop. Personaliserte nyhetsvarslinger er svært populære og skreddersys nå for 200 tettsteder i avisens dekningsområde. Dette er svært interessant også for norske lokalaviser.

3.BIG DATA

De siste årenes store «buzzword» skal være medias redning. Større brukerinnsikt på journalistnivå. Analyseverktøy i realtid. Anbefalingsteknologi. Algoritmestyrt og personalisert utvalg av innhold, som gjør at brukeropplevelsen føles mer relevant. Annonser som interesserer akkurat meg.

Men det ligger samtidig mange potensielle konflikter innebygget i dette begrepet. Storebror-ser-deg-problematikk. Økt kommersielt press, som kan fremtvinge regulering og ny lovgivning. Jeg nærer også en viss uro over alt jeg ikke får se, informasjon som styres unna min oppmerksomhet fordi algoritmen i utgangspunktet sier at jeg ikke er interessert. Går jeg glipp av noe vesentlig her?

Innsamlingen av store mengder brukerdata anses likevel å være selve nøkkelen til fremtidig suksess. Dataene skal brukes til å forstå kundene, nå lettere ut til dem og til å engasjere dem.

Kate Day i Politico Europe er en av dem som arbeider med dette. Hun har tittel som «redaksjonell direktør med ansvar for vekst». Politico forsøker å bygge et brukersamfunn for mennesker som er opptatt av politikk og samfunnsliv i Europa.

– Bruk av data som utviklingsverktøy i nyhetsformidling er komplisert. Det er krevende å forstå hva som er årsaken til at en nyhetsartikkel flyr eller flopper, mener Day.

Derfor er det viktig å definere eksakt hvilket problem man ønsker å løse ved hjelp av brukerdata. Likeledes; hvordan kan man dokumentere presist at en spesiell løsning virker? Hva er det spesifikke vi trenger å vite om publikum for å treffe dem bedre?

Bruken av store mengder data må altså være målrettet og tjene en helt spesiell hensikt. Et av målene kan også være å identifisere potensielle abonnenter, slik The Economist har hatt en viss suksess med.

4. BETALINGSMUREN

Digital handel vokser friskt og generasjonene blir mer og mer vant til å betale for sin handlekurv i kassen på vei ut. Dermed synes også betalingsviljen å være økende for redaksjonelt innhold. Strømmetjenester som Netflix og Spotify lærer verden å betale for innholdsprodukter.

Men diskusjonen fortsetter om hvilke betalingsmodeller som fungerer best. Flere tror at metermodellen som New York Times og Aftenposten har satset på, kommer til å møte veggen.

Antallet digitale abonnenter er doblet i løpet av to år, melder News Corp i Australia, som fortsatt oppfordrer folk til å tegne abonnement med kombinasjon av hjemlevert print med online nyheter. Folk vil betale for sport, kriminaljournalistikk og lokale nyheter. Jo flere artikler bak lås og slå i betalingsmuren, desto flere abonnementer solgt. News Corp har i likhet med flere norske regionaviser økt andelen lukkede saker på sine nettsider fra 25 til 50 prosent det siste året. Og det funker!

Tyske BILD Zeitung satser også på en freemium model , og selger bl.a. abonnement gjennom partnerskap med andre tjenesteleverandører, f. eks. innen telekommunikasjon. – Betalt innhold gjennom BILDplus fører også til en økning av annonseinntektene, forteller produktsjef Tobias Henning.

Abonnementsinntektene gir en markant økning av gjennomsnittsinntekten pr. bruker. BILD har nå 320 000 digitale abonnenter av totalt 20 millioner brukere. Det er fortsatt en lang vei å gå..

Svenska Dagbladet er en av Skandinavias mest kriserammede aviser gjennom de siste 20 år. Få mediehus har gått gjennom så dramatiske forandringer som Stockholms gamle storhet, de siste to årene med oppsiktsvekkende gode resultater. Avisen var den første i Schibsted-systemet til å ta i bruk en 100 prosent algoritmestyrt nettside. Antallet digitale abonnenter er økt fra 2000 i 2013 til nesten 30 000.

«Svenskan» følger en multikanalstrategi og tilbyr en kombinasjon av meter- og freemium-modellene. En vellykket hybridløsning, i følge administrerende direktør Gunilla Asker. For 185 svenske kroner i måneden får brukeren fri tilgang til alt online og premium innhold, PDF-utgave, ekstra brukertilganger og historiske arkiver. Brukeren kan også velge å følge bestemte emner og journalister. En alternativ freemium-modell tilbyr lesning av inntil 20 artikler gratis i måneden.

Resultatene så lang virker positive. SvD opplevde en nedgang i papiropplaget på hele 12 prosent i 2013, men avisens multikanalstrategi har fått abonnementskurven til å peke oppover igjen. Den negative trenden ser ut til å være snudd.

5.VIDEO

I USA er det 40 prosent vekst i markedet for online video annonsering. Det er lovende. Samtidig spår ekspertene et sammenbrudd for økonomien i tradisjonell kommersiell TV. Det neste angrepsmålet for ødeleggende krefter i dette markedet spås å bli nettopp økosystemet for video. Man kan se tendenser til det allerede bl.a. i Nederland, hvor Netflix er i ferd med å møte veggen. Alt dette i følge konsulentselskapet McKinseys ekspert Patrick Behar.

I stedet er det spillere som The Washington Post som fører an i utviklingen av videodistribusjon integrert i sin nettavis. Nesten 80 prosent av alle videovisninger starter nå fra innslag som er integrert i artikkelvisninger. Automatisk avspilling i sosiale medier er en viktig nøkkel til trafikk, sammen med det vertikale visningsformatet – lydløst og med integrert tekst tilpasset mobilformatet.

I følge Washington Posts nye video-sjef Mikah Gelman handler det om å gi brukerne muligheten til å balansere kaffekruset med den ene hånden mens den andre holder i mobilen som viser video.

– Formatet må være vertikalt. Brukerne kommer ikke til å snu mobilen sin til breddevisning, sier Gelman. The Washington Post satser også mye på videoproduksjon i 360 graders format – en spennende måte å fortelle historier på. En måte å ta brukerne med til steder som de ellers ikke får tilgang til.

I mange land har det vist seg krevende å få fart på annonseomsetningen i tilknytning til video. Det er lett å sa seg irritere av reklameinnslag i forkant av visningene, men finske Sanomat har en viss suksess med syv sekunders visningsformater i forkant av nyhetsinnslagene.

Bloomberg Media er en av de globale operatørene som satser hardt på video. Selskapet sysselsetter 2500 journalister, som produserer 5000 historier hver eneste dag. Totalt engasjerer selskaper over 1,2 milliarder brukere. Bloomberg distribuerer 3500 videostrømminger i minuttet. Video er selskapets mest økende inntektsstrøm og inntektskilde nummer to. En tydeligere illustrasjon på denne formidlingsformens betydning skal man lete lenge etter.

6. PUBLISERINGSPLATTFORMER

Ja, Bloomberg har stor suksess med sin multikanal-plattform. Og jeg synes det er vanskelig å se for seg hvordan mediehus kan lykkes uten å være tilstede i alle kanaler, inklusive alle former for sosiale medier – Facebook og Google. For de store nasjonale mediehusene er det likevel et utfordrende strategisk valg: Skal man satse på å være en distributør av alt mulig innhold, eller først og fremst en innholdsprodusent. Skal man satse på webapplikasjoner eller såkalte «stand alone» apps. Det ser ut til at f. eks. VG i økende grad velger å være en viktig distributør av innhold til alle sine brukere. Dette skyldes nok den ekstremt høye andelen direktetrafikk som VG har.

Jeg lekte en gang med tanken om å erklære meg som ateist, men falt ned på agnostiker – en som som ikke er overbevist om guddommens eksistens. Hvis Google er Gud og Facebook er Jesus, tilhører agnostikeren «vet ikke»-gruppen. Så for sikkerhets skyld er det best å være tilstede overalt – det er det som kjennetegner en «plattform-agnostiker».

Det er mange av dem i mediebedriftene, og en av de mest suksessrike er Vox Media. Markedssjefen der, Jonathan Hunt, sier:

– Hvis du ikke er tilstede på plattformene, blir du ikke sett. Da er du heller ikke relevant.

For Vox handler det derfor mer om å bygge merkevare enn om å bygge nettsteder. En form for omreisende kvalitetsinnhold, utviklet fra nisjene og som brukerne stoler på.

Det polske netthodet, Grzegorz Piechota, som det siste året har studert medietrender ved Harvard-universitetet, beskriver fremtiden som «basarene i Istanbul» – et gigantisk marked hvor distribusjonsplattformene øker medienes rekkevidde. Men samtidig ødelegges de tradisjonelle mediemarkedene.

– Facebook er verdens største avis, men de har ingen journalister. Uber blir stadig større i taxinæringen, men de eier ingen drosjebiler. Airbnb er en betydelig aktør i eiendomsbransjen, men eier ingen hoteller, poengterer Gregorz.

I Nord-Amerika bruker folk fire minutter på nyhetsnettsteder i døgnet, og fire ganger så lang tid på Facebook. Å hengi seg til Facebook Instant Articles som distributør innebærer at man tar økt risiko, men tradisjonelle medier har ikke noe annet valg enn å finne fram til funksjonelle samarbeidsløsninger med de altoppslukende plattformene.

The Financial Times er likevel opptatt av å utvikle sin egen strategi – opp mot hver enkelt plattform. Avisen vil ikke gjøre noe som utfordrer sin egen fundamentale forretningsmodell, som er abonnementsalg. FT har 650 000 abonnenter world wide. Avisen produserer i tillegg egne saker som er spesielt beregnet på Facebook-publikum.

– Vi må ha dataene som gjør oss i stand til å forstå våre brukere, sier digitalredaktør Robert Shrimsley.

Også britiske Daily Telegraph er opptatt av å ha en egen strategi for å bygge gode relasjoner til leserne. Samtidig har avisen en pragmatisk innstilling til de store plattformene. Særlig Google, som bidrar sterkt til veksten i mobilmarkedet. Digitalredaktør Malcolm Coles er likevel opptatt av at man ikke må neglisjere utviklingen av egne tjenester, og her kan avisene virkelig lære mye av de globale plattformene når det gjelder fokus på brukerne.

7. CONTENT MARKETING

Medieledere over hele verden synes å være opptatt av at man skal «omfavne» de nye annonseformatene «branded content» og «native advertising». Strategien går ut på at kommersiell markedsføring skal forkles som uavhengige redaksjonelle budskap. Redaktørenes hengivende ettergivenhet er så sterk at jeg nesten oppgir å ha meninger om den. Nesten alle internasjonale mediekongresser er derfor blitt det rene «red light district” i bransjen, hvor representanter for The New York Times og The Guardian presenterer sin suksesshistorie. De bekjenner ingen synder.

Systemer for annonseblokkering og displayannonseringens død tvinger oss til å gjøre dette, sier reklameredaktørene.  Trenden tilsier at kommersielle budskap for all del ikke må ligne på reklame. The New York Times` T-Brand Studio har i løpet av de siste par årene gjennomført 170 store kampanjer for 100 kjente merkevarer. Samtidig har studiostaben økt fra 5 til 100 ansatte. Mange av dem tidligere journalister.

The New York Times ser de nye annonsetrendene som en naturlig del av den digitale transformasjonen, og satser nå stort på Virtual Reality-produksjoner i reklame bl.a. for General Electric. Som mediehus må du gå «all in» eller så er du ikke inne i det hele tatt.

– Vi har ikke råd til å stå stille, sier Anna Watkins, sjef for Guardian Labs som leverer innholdsmarkedsføring.  Hun ønsker å lage «ustoppelige historier» for merkevarer. Ikke minst i mobilformatet, siden 60 prosent av avisens lesere nå kommer fra mobilen.

Kvalitet og utvikling har høy prioritet hos disse globale medieaktørene. Minst like store ressurser settes inn i dette arbeidet for annonsørene som i jakten på godt redaksjonelt innhold, ikke minst når det gjelder data-analysekapasitet  for å forstå hva publikum ønsker seg.

Det er flere kryssende hensyn i dette bildet. På den ene side er mange lesere gått lei av de tradisjonelle annonseformatene. På den annen side er det få som liker å blir lurt av annonselignende journalistikk. Forbrukermyndighetene skjerper også blikket mot de nye annonseformatene.

8. ANNONSEBLOKKERING

Bransjefolk sammenligner bruken av annonseblokkere med klimakrisen. Den er foreløpig ikke så merkbar her i Skandinavia, men globalt stiger temperaturen noen hakk hele tiden.

Fenomenet er sterkt økende og truer mediehusenes finansiering i flere land. I Storbritannia opplevde man siste år 82 prosent vekst i bruken av annonseblokkere. Etter første halvår 2015 hadde 12 millioner briter installert slikt utstyr, som altså fjerner annonser fra websider. På verdensbasis regner man med at det nå finnes over 400 millioner brukere. Antallet har doblet seg etter at mobilbrukere fikk tilgang til teknologien.

I følge irske Johnny Ryan i Pagefair er det flere årsaker til at folk velger å installere annonseblokkeringsutstyr:

– Problemet skyldes at internett er et ganske rotete sted, med for mange annonser og for lite oppmerksomhet, sier Ryan. En del annonser skaper kaos når du er på nettet, de stjeler lastetid, de invaderer opplevelsen av å være privat, de reduserer maskinens sikkerhetsnivå.

Annonser som ligner journalistikk er en vei å gå i kampen mot annonser. Eller å lage flere  annonser som brukerne liker. Noen mediehus lar seg irritere over brukerne og bygger mur mot annonseblokkerne. Du kommer ikke gjennom muren og får lese artikler, med mindre du slår av blokkeringsutstyret. I følge Ryan viser det seg at omtrent 40 prosent av brukerne er villig til å gjøre dette.

Strategidirektør Piers North i Trinity Mirror har større tro på muren som virkemiddel. Hvis innholdet bak muren holder høy kvalitet vil 60 prosent av av annonseblokkerne slå av sitt utstyr, mener han. North får støtte fra Tobias Henning i tyske BILD, som har stengt annonseblokkere ute siden i fjor høst. Resultatene skal være gode.

Uansett er det viktig for mediehusene å kommunisere direkte med brukerne av blokkeringsutstyr, for å høre hva som skal til for at de vil akseptere å se annonsene. Å stenge dem ute er ingen god strategi i det lange løp. Min franske kollega Frederic Filloux i Monday Note mener at det er en bedre strategi å bygge sterkere relasjoner mellom brukere, annonsører og journalister.

Det kan se ut som om annonseblokkeringstrenden deler medieøkonomien i to, Et økosystem for dem som tåler å se annonser og en for de som ikke kan utstå synet. I forrige uke ble det kjent at The New York Times vurderer å lansere en abonnementsmodell helt uten annonser. I Sverige har konsernet MittMedia utviklet en egen app, som skal eliminere problemet med annonseblokkering på samme måte som Facebook Instant Articles.

9. PROGRAMMATISK ANNONSESALG

76 prosent av veksten i det amerikanske annonsemarkedet ble i fjor delt mellom to aktører – Facebook og Google. De to selskapene er gigantene i programmatisk annonsesalg, som utvikler seg til å bli den viktigste salgsformen for reklame. For annonsørene handler det ikke lenger bare om antall visninger, men om å nå et bestemt publikum. Store mengder brukerdata gjør det mulig å målrette reklamen bedre. Alt dette kan nå skje automatisk på annonsebørser som finner de riktige målene for annonsen i realtid.

Medieindustrien sliter med å velge strategi. Skal man legge sin skjebne i hendene til navnløse personer og algoritmer hos Facebook og Google, eller skal man gå sammen med likesinnede og etablere konkurrerende nettverk for annonser. Det siste er mulig fordi store nasjonale medieaktører sitter på vel så gode brukerdata som de globale operatørene.

Her i Norge er det samtaler i gang mellom de største mediekonsernene om en slik felles løsning for programmatisk annonsesalg. Vi kan kanskje la oss inspirere av hva Fairfax Media har fått til i New Zealand, et land som kanskje ikke er så ulikt Norge på dette området. Under INMA 2016 presenterte Gareth Codd, kommersiell direktør i Fairfax Media, resultatene etter etableringen av Kiwi Premium Ad Exchange (KPEX).

Det frittstående selskapet for programmatisk, lokalt annonsesalg ble etablert i fjor høst av de fire største mediekonsernene i New Zealand. Planleggingen frem til lansering foregikk i største hemmelighet og på rekordtid har nettverket vokst seg like stort som Facebook eller Google i annonsemarkedet-

KPEX er organisert som et kooperativ og tilsvarende selskaper er dannet i flere land, bl.a. i Danmark, Frankrike, Tsjekkia og Storbritannia. Videoløsninger er underveis, og salget skal etter hvert integreres med merkevarenes salgsteam for å gjøre nettverket enda sterkere.

10. FREMTIDENS JOURNALISTIKK

Kommer neppe til å ligne på den som min generasjon har utført gjennom 40 år. Rutinepreget innsamling av stoff og data vil bli utført av roboter, og tredimensjonal Virtual Reality-teknologi vil fortelle kompliserte historier på en helt ny måte. I levende bilder. Venture-investorene ser for seg enorm verdiskapning basert på kvalitetsinnhold i en ny teknologisk drakt.

– Nå gjelder det å satse på VR før alle andre gjør det, sier finske Marjaana Toiminen i Mindmill Network.

Bare de sosiale mediene representerer en voksende kanal for nyheter. Vi har alle mer enn en nyhetskilde på mobilen, og 70 prosent av oss har ulike apper nedlastet. Vi bruker en tredjedel av dem hver uke. Vi deler nyheter med andre. Det blir uhyre viktig å forstå hvorfor vi deler, hva vi deler og hvem som deler.

Enkelte operatører kan gjenkjenne deg blant flere hundre millioner brukerprofiler. De kan ha samlet opptil 1500 individuelle data om deg, og mener at de er i stand til å forutsi 3000 av dine personlige valg basert på brukerdata. Nyhetsfeeden kommer med andre ord til å bli din personlige, basert på store datamengder. Dette kommer helt sikkert også til å påvirke journalistikken, men på hvilken måte er for tidlig å si. Uansett vil teknologien bringe journalisten nærmere hver enkelt leser.

Forhåpentlig vil den nye teknologien øke betalingsviljen hos publikum, ettersom journalistikken oppleves som mer relevant.  Fremveksten av delingsteknologi vil kanskje endre journalistikken i en mer positiv retning. Folk vil gjerne dele positive og glade historier, ikke så mye all verdens elendighet. Enkelte britiske aviser, som The Liverpool Echo og gratisavisen The Evening Standard, har allerede startet omleggingen mot en lysere fremtid. Sterk i troen på at glade saker deles lettere.

Min erfaring fra papir tilsier at positive nyheter sjelden selger aviser. Kanskje er det annerledes i en virituell, viral verden?

PS.

Det er ingen tvil om at mobilen er fremtidens medieplattform. I følge konsulentselskapet McKinsey sier 54 prosent av amerikanerne at de vil redde mobilen før katten , fra et brennende hus.

DS.

Rapport fra staten Google

HAN SER DEG: Tom Wolfe (65) er sjef-concierge på ærverdige Fairmont Hotel I San Francisco og møter sine gjester med Google-briller på nesen. Foto INMA

HAN SER DEG: Tom Wolfe (65) er sjef-concierge på ærverdige Fairmont Hotel I San Francisco og møter sine gjester med Google-briller på nesen. Foto INMA

SAN FRANCISCO (VG) – Du vet at du er kommet til California når resepsjonisten på Fairmont Hotel tar i mot deg med et par Google-briller på nesen.

65-årige Tom Wolfe er en stolt utøver av hotellyrket. Han kan hjelpe deg med å finne en god restaurant, leie en bil eller skaffe billetter til konserter, sportsbegivenheter eller teater. Men for å kunne gi best mulig service må han vite hvem du er:

Bak brillene blir du googlet. Han ser på bilder av deg. Sjekker dine profiler på Facebook og LinkedIN. Alt han kan finne ut bak brillen er kanskje ikke lovlig å hente ned – hvor mye du tjener, formue, bolig alle data som er samlet om deg. Jeg sier ikke at han gjør det, men det er mulig.

Tom tok i forrige uke imot 300 av verdens medieledere til INMAs verdenskongress  (International News Media Association), bare en kort kjøretur fra nettgigantenes hovedkvarter i Silicon Valley. Innledningen var lovende:

– Medieselskapene vil vokse seg viktigere i det neste internett, lød parolen.

Vi lever ennå i duppedittenes tidsalder. I følge Duncan Stewart, forfatteren bak den årlige Deloitte-rapporten om teknologi, media og telekommunikasjon, har vi nå reisevesken så full av dingser at det ikke er plass til et ekstra kreditt-kort. Men dette bildet vil snart endre seg.

Når vi har fått kjøpt oss Google-briller, phablets (mellomting mellom mobil og nettbrett) og digitale armbånd.

Jeg gikk en tur innom Apple-butikken i San Francisco for å kjenne på dette. Det var stinn brakke. Og nesten like mange ekspeditører som kunder. Her gikk omsetningen unna. Jeg signerte med pekefingeren på en iPhone og var straks et par hundre dollar fattigere.

I følge Duncan Stewart begynner det nå å gå lengre tid mellom hver gang vi skifter smarttelefon. PCen var ikke død, likevel.  Google-brillen vil neppe bli allemannseie og fitness-trackeren rundt håndleddet er som medlemskapet i treningsstudioet – 80 prosent slutter å bruke den.

Og det beste av alt for oss mediefolk: Mindre bruk av penger på såkalt hardware betyr mer penger til dataprogrammer og innhold.

Det neste internettet vil i stor grad være en formidler av levende bilder – på bestilling. I Nord-Amerika er allerede 60 prosent av trafikken på nettet video. 32 prosent kommer fra Netflix og 17 prosent fra YouTube.

– Internett i 2020 vil være en distribusjonskanal for innhold av høy kvalitet, tilpasset vårt individuelle behov, sier Duncan Stewart.

Det er denne virkeligheten medieindustrien nå må ta inn over seg. Vi må fortsette å bygge et nytt økosystem rundt mobilen. Arbeidet med innovasjon må forsterkes, med utgangspunkt i design og forbrukernes reelle behov.

Googles sjefinnovatør Richard Gingras mener at mediene har brukt alt for mye krefter på å gjøre tradisjonelt papirinnhold om til digitalt innhold. Det er inngått altfor mange kompromisser mellom innhold på papir og på skjerm.

– Vi kan ikke bruke 75 prosent av tiden på å venne oss av med papir, vi må ta det store spranget fremover, sier INMA-direktøren Earl J. Wilkinson.

Aftonbladets publisher, Jan Helin, tar ham på ordet og fikk det nesten til å gå et gisp gjennom verdenskongressen da han erklærte at Sveriges største avis vil være en «online only operation» fra 2017. På det tidspunktet er forhåpentlig inntektene fra betalt digitalt innhold like store som utgiftene til Aftonbladets redaksjonelle virksomhet.

Det er dette vi alle jobber med. Brukerinntektene må i større grad overta for annonseinntektene. I forrige uke kom det gode nyheter fra tre av Schibsteds regionaviser, som nå har flere abonnenter enn for et år siden. Selv om det kommer positive meldinger om betalingsveggene til store, internasjonale mediehus som bl.a. The New York Times og Financial Times vil det bli spennende å følge utviklingen.

– Betalingsveggene er nok kommet for å bli, men de kommer til å måtte kjempe, sier sjefstrategen i Murdocs  NewsCorp, Raju Narisetti.

Digitale medier velger ulike løsninger for sin finansiering. Som en illustrasjon på dette vil jeg nevne følgende hjertesukk fra en kollega i Guatemala:

– Vann kan nok være gratis, men champagne må vi betale for.

Blir dette forskjellen på VG og Aftenposten?

De siste dagers hellige

LOS ANGELES (VG) – Jeg sitter i rom 2007 på JW Marriott i englenes by og funderer på hvordan redaktør- og journalistrollen egentlig blir i fremtidens digitale medier: Tettere på menneskene. Raskere. Dypere. På alle tenkelige medieplattformer hvor brukerne forventer å finne informasjon som de har bruk for. Til enhver tid. 

I tre dager har jeg hørt medieledere på INMA`s* verdenskongress drøfte den kolossale digitale utfordringen under mottoet «Nytt oksygen til ny vekst». Nyhetsmediene må forandre sin kultur og nærme seg tankesettet til brukerne i større grad. 

– Den som ikke kan forandre mening, kan heller ikke forandre noen ting, skrev George Bernard Shaw

Amerikanske eksperter tror at bare 60 prosent av de som jobber i medieindustrien vil evne å bli med på forandringen. I dag er det bare 16 prosent av journalistene som engasjerer sine lesere direkte gjennom sosiale medier. 

The Los Angeles Times relanserer nå sin gjeldstyngede avis gjennom kampanjen «Thoughts». Avisen på papir og nett skal i større grad speile lesernes tanker, fange trenden som går ut på at vi tenker mer på de forhold som angår selve livet og dagliglivet. 

En av de største mediesuksessene i USA for tiden er mormonernes eget mediehus i Salt Lake City – The Deseret News. Her er strategien ikke bare «digital first», men «digital only». De siste dagers hellige satser på en tydelig, verdibasert innholdsprofil: Familie og tro. Utdanning og ansvarlighet. Kampen mot fattigdom. Mediehuset, som har mer enn 2000 frivillige bidragsytere i 45 stater, har nå stor suksess med en kampanje for familieansvar: En tredjedel av alle barn i USA vokser opp uten en far. 

De siste dagers hellige fant visstnok troen på graverte gullplater og i skrifter på papyrus. En dag i uka gjelder papiret fortsatt; den nasjonale søndagsutgaven til mormonerne er USAs raskest voksende avis. Ellers handler alt om å gjenskape digitale gullplater preget av den rette tro og mye brukergenerert innhold. Nye Hollywood-filmer vurderes gjennom nettavstemminger av typen: Er denne filmen passende for mine tenåringsbarn? Er den verd min tid? 

En annen gammel papirtiger, The Washington Times, satser knallhardt på konservative livsverdier og har globale ambisjoner på nettet. Utgangspunktet for all produktutvikling er at livene til halvparten av alle amerikanere styres av grunnleggende konservative verdier.

 

Sjefen for Digital First Media, John Paton, mener at foretakskultur blir mer utslagsgivende enn strategi i fremtiden. For mediene handler det om å gjenvinne publikums tillit. En undersøkelse viser at 92 prosent av amerikanerne stoler på anbefalinger fra folk de kjenner, 70 prosent på forbrukeranbefalinger – bare 58 prosent på redaksjonelt innhold fra papiraviser og nettaviser. 

– Vi trenger flere journalister og færre redaktører og redigerere, sier John Paton. Hans selskap står bak de raskest voksende mediehusene i USA. 

Dagens redaktørrolle ble på kongressen beskrevet som å kjøre bil i en snøstorm. I fremtiden kommer det ikke til å handle så mye om redaksjonell styring, planlegging og prioritering. Det vil i større grad handle om raske publisistiske beslutninger i et utgavefritt miljø. Redaktøren må beslutte om publiseringskanaler og om artikkelen skal være gratis eller ikke. Vi går fra tradisjonelt redaksjonelt hierarki til en mye flatere organisasjonskultur. 

Samtidig blir journalistrollen mer multifunksjonell. Det vil handle om å gjøre tilgjengelig mest mulig informasjon, formidle den på mange ulike måter, dele og kommunisere med brukerne. Journalistikken vil i større grad handle om å formidle gjennom bilder. YouTube inneholdt i 2011 en trillion videoer, 4 milliarder videoer ble lastet ned hver dag, på Facebook ble 500 år video delt daglig. 

I fremtidens nettavis vil ikke førstesiden og direktetrafikken til denne spille like stor rolle. Det handler om å kapitalisere mer verdi fra hver enkelt artikkel. Det handler om å skape nye utbudsmarkeder for redaksjonelt innhold. 

Fremtidens journalistikk kan bli bedre enn gårsdagens. Forandringen blir tøff og vanskelig, men kanskje også morsom. Det finnes trøst i Walt Disneys bevingede ord: «It`s kind of fun to do the impossible..» 

Heldigvis er troen på det redaksjonelle innholdets verdi blant verdens avisledere like usvikelig som Salt Lake City-misjonærenes tro på Mormons Bok. Vi er mediebransjens siste dagers hellige! 

N.Y. Times lykkes

LOS ANGELES (VG) – Den digitale betalingsmuren til New York Times er i ferd med å bli en suksess. På under to år har avisen skaffet seg mer enn 450 000 digitale abonnenter. Det totale antallet abonnenter har økt fra 1,3 millioner i oktober 2010 til over 2 millioner i mars 2012. 

Den kvartalsvise veksten er nå på 15 – 20 prosent, sier Paul Smurl, ansvarlig for betalingstjenester. De digitale inntektene økte med ti prosent i 2011. Samtidig gikk antallet sidevisninger på nettet like mye ned. Uten betaling får du tilgang til bare 20 artikler i måneden. 

– Vår viktigste lærdom er at vi skulle ha gjort dette mye tidligere, sier Smurl. N.Y. Times digitalt koster nå 140 kroner i måneden. For 245 kroner for man tilgang til absolutt alt innhold. Eneste skår i gleden er at abonnementet ikke kan sies opp digitalt – du må ringe en kundebehandler… 

I dag starter avisa Fædrelandsvennen sin betalingsmur for digitalt innhold i Kristiansand.

 

 

 

*) INMA er den internasjonale foreningen for markedsføring av nyhetsmedier