Journalistikk i kalde spor

AVSLØRENDE BOK: I boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» avslører forfatteren Bjørn Olav Jahr politiets skandaløse etterforskning på Karmøy. Men boken reiser også flere medieetiske problemstillinger. Foto: NTB scanpix

Tre uoppklarte kvinnedrap i nyere tid har satt sine spor på Vestlandet. Det er mer eller mindre kalde spor etter gjerningspersonen(e) i Birgitte-saken, Trude-saken og Tina-saken. Drapssakene er ikke uten likhetstrekk, og det er noen av de mest medieomtalte kriminalgåtene i moderne tid.

Milevis av journalistikk er lagt ned. Ofrenes nære pårørende har aldri funnet fred. Det har heller ikke den som står bak ugjerningen. Etterforskningen av alle uoppklarte drap er avhengig av offentlig oppmerksomhet. Derfor spiller kriminaljournalistikk en så viktig rolle i slike saker.

Men det kan være smertefullt å lese om det. Journalister må vise omtanke for hvordan omtalen virker på nærstående, involverte og publikum. Også den betydning omtalen kan ha for ofrenes ettermæle. Dette er grunnen til at kriminaljournalistikk har fått en bred plass i presseetikken. I publiseringsregler og Vær Varsom-plakat.

Den siste uka har jeg lest Bjørn Olav Jahrs bok «Hvem drepte Birgitte Tengs?», og fått en påminnelse om dette. Boken gir svært detaljerte beskrivelser av de grufulle handlingene som den 17 år gamle jenta ble utsatt for natt til 6. mai 1995.

Vi har sett det flere ganger: Forlagsbransjen velger å forholde seg til jussen, der resten av mediebransjen velger å forholde seg til etikken. Etter utgivelsen av Marit Christensens bok «Moren» i 2013 oppsto det en debatt om behovet for et etisk regelverk i forlagsbransjen. Det skulle tas grep for å få noe slikt på plass, men nå later det til at spørsmålet er henlagt.

I prinsippet skal bevis og opplysninger som legges fram i retten være offentlige. Men det hender at retten lukkes når slike detaljer legges frem eller at dommerne formaner tilstedeværende journalister til å omtale dem med varsomhet. I Baneheia-saken la f. eks. dommeren ned referatforbud når det gjaldt beskrivelsene av selve drapshandlingene.

Bjørn Olav Jahr er både journalist og forlagsmann. Som journalist ble han i 2003 tildelt SKUP-prisen for sine avsløringer i den såkalte «Finance Credit-skandalen». Birigitte-saken kom han i befatning med da han for Dagbladet/Magasinet laget en sak om falske tilståelser. Jahr er vel kjent med vårt presseetiske regelverk når det gjelder dekningen av kriminalsaker.

Boken er svært veldokumentert, og inneholder en rekke forklarende fotnoter og en forbilledlig kildehenvisning. Jahr har hatt god tilgang til et omfattende skriftlig materiale i form av obduksjonsrapporter, avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater mv.

Også journalistene som i sin tid dekket saken, hadde tilgang til et bredt kildemateriale. Likevel valgte pressen å legge bånd på seg i presentasjonen av de mest grufulle og intime detaljer. Det er problematisk å se bort fra disse begrensningene når historien skal samles mellom to permer og utgis 20 år senere. Men i noen grad kan man også si at det er nødvendig for å kaste lys over alternative hendelsesforløp og drapsvåpen.

Bjørn Olav Jahr retter et skarpt søkelys mot sporene som forble kalde, etter pågripelsen av Birgtte Tengs 17 år gamle fetter. Alle personer som omtales i boken – bortsett fra offeret, hennes familie og de som har en offisiell rolle – har fått fiktive navn, men beskrivelsene er sterkt identifiserende. Det gjelder ikke minst beskrivelsen av alternative mistenkte gjerningspersoner på den såkalte «enerlisten».

Jahr konsentrerer sin mistanke mot «Kjell Dalstrøm» – en straffedømt mann med flere seksuelt motiverte overfall på samvittigheten. «Dalstrøm» er en alternativ hovedperson i boken. Da er det spesielt at forfatteren av en journalistisk dokumentarbok ser bort fra kontradiksjon og retten til samtidig imøtegåelse i fremstillingen. Det hadde i hvert fall ikke kostet ham mye arbeid å få hans advokat, John Christian Elden, i tale. Dette er en klar svakhet ved boken.

For øvrig representerer boken viktig dokumentasjon av den rettsskandalen som rammet Birgitte Tengs 17 år gamle fetter. Den vel dokumenterte fremstillingen av politiets strategiske feilgrep og tvilsomme avhørsmetoder er rystende lesning. Heller ikke advokater og dommere kan vente seg en plass i rettsstatens «Hall of Fame», etter beskrivelsene i boken å dømme. En av de mest omtalte politifolkene har ikke hatt mulighet til å forsvare seg mot beskrivelsen av hans opptreden.

Det er viktig at samfunnet ikke gir opp disse sakene. Her kan media spille en viktig rolle. Undersøkende journalistikk kan i dag spille på et teknologisk register som gjør det mulig å formidle informasjon i tekst, lyd og bilde på helt nye måter. I USA har vi sett eksempler på hvordan kalde spor er varmet opp gjennom føljetonger av dokumentarprogrammer. Kanskje vil vi få se de uoppklarte Vestlands-drapene på en slik måte også.

«Drittsekker» for demokrati

DAGENS HELT: Siri Gedde-Dahl er journalist i Kapital, har tidligere lang erfaring fra Aftenposten og er leder for Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg. Foto:BJØRM ÅGE MOSSIN

De er «drittsekkene» i pressen som fører an i krigen mot «vriompeisene» i offentlig forvaltning. Journalist Siri Gedde-Dahl (Kapital) og Vegard Venli (Kommunal Rapport) kjemper utrettelig for økt dokumentinnsyn og åpenhet om beslutnings-prosessene i kommuner, fylker og i stats-administrasjonen.

Gedde-Dahl er leder for Pressens Offentlighetsutvalg, som utøver et vedvarende press mot forvaltningsorganer som ikke innretter seg etter intensjonene med «Offentleglova». I forrige uke slo hun i bordet med en rapport som dokumenterer 13 kritikkverdige innsynssaker.

Dagens Helt II: Journalist Vegard Venli i Kommunal Rapport. Foto: NTB/Scanpix

En av dem gjelder retten til innsyn i Skatteetatens aksjonærregister. Etter mer enn to års innsats lykkes det Vegard Venli å nedkjempe toppbyråkratenes innbitte motstand mot å la media kontrollere mulige dobbeltroller hos våre folkevalgte og medarbeidere i offentlig forvaltning. Et journalistisk kunststykke av et arbeid! Landets redaktører ble den første yrkesgruppen som ble gransket for mulige habilitetskonflikter.

Jeg kan levende forestille meg hvordan offentlige saksbehandlere og politikere banner og sverter over brysomme journalister som griper forstyrrende inn i deres arbeidshverdag med sine omfattende krav om ekspeditt innsyn. Men journalister som Gedde-Dahl og Venli bør være folkets helter. Uten deres innsats ville vi ikke ha et velfungerende demokrati, skal vi tro jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.

Som en av landets fremste eksperter på forvaltningsrett har professoren ved Universitetet i Bergen valgt tydelig side i innsynskampen. Også Sivilombudsmannen stiller stadig oftere kritiske spørsmål til offentlige forvaltningsorganer når det gjelder praktiseringen av offentlighetsprinsipper. Det skjer som en konsekvens av at journalister oftere sender inn klager på avslag om innsyn og trenering av innsynsbegjæringer.

Rapporten fra Pressens Offentlighetsutvalg ble fremlagt under Sivilombudsmannens seminar om innsyn og offentlighet sist onsdag. Mange av sakene dreier seg om det siste årets mest omtalte avsløringer: Asylbarn-saken og historien om Forsvarets skandaløse salg av skip til krigsherrer i Vest-Afrika. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet må sies å være ledende i treneringsteknikker når det gjelder krav om offentlig innsyn.

Det er også mange grelle eksempler fra kommunal forvaltning:

Stavanger kommune opererte med hemmelige sakskart og møter i formannskapet helt til dette ble avslørt av Aftenbladets journalister. Møtene ble brukt til å vedta hemmelige forlik og utbetalinger til ofre for kommunal vanskjøtsel. Hensikten var åpenbart å unngå at flere ofre skulle gjøre samme krav gjeldende.

Kristiansand kommune fjernet like godt hele sin digitalt søkbare postjournal, inntil journalister i Fædrelandsvennen slo alarm og opprettet en «privat» søkbar dokumentjournal for publikums innsyn.

Noen kommuner og fylkeskommuner har innført parlamentarisk styring, med f. eks. byråd som utøvende organ. Her hjemler dagens lov en utvidet adgang til å lukke beslutningsprosesser uten nærmere begrunnelse. Under en høring i Stortinget i forrige uke ba både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening om at denne adgangen oppheves.

Flere av pressens klagesaker handler om innsyn i tilsynsrapporter fra sykehjem og psykiatriske institusjoner i kommunene. Dette er selvsagt både viktig og komplisert, men det er også et problem at hensynet til offentlighet praktiseres helt ulikt fra fylke til fylke. Flertallet i Oslo bystyre sørget for straffeforfølgelse av Bjørnar Moxnes fra partiet Rødt, fordi han offentliggjorde konklusjonene i tilsynsrapporter. Heldigvis ble han frifunnet og dommen ble i forrige uke rettskraftig. Hvor juristen og ytringsfrihetsforkjemperen Fabian Stang var da han tok initiativ til politianmeldelsen, kan man bare undre seg over.

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger benyttet likevel sitt åpenhetsseminar til å trekke fram at det også finnes gode grunner til å unnta saker fra offentlighet, som f. eks. hensynet til personvernet og en forsvarlig saksbehandling.

Samtidig er dette hensyn som forvaltningsorganer, politi og helsevesen skyver foran seg for å unngå uønsket oppmerksomhet. Ulike treneringsteknikker som hensyn til saksmengde, ferie- og sykdomsfravær benyttes også i stor utstrekning, noe som blir jevnlig påtalt både av Sivilombudsmannen og Pressens Offentlighetsutvalg.

Journalistikk er demokratisk ferskvare. Offentlige hensyn kan ikke vike i måneder i påvente av klageinstansenes omhyggelige og sendrektige saksbehandling. Vi trenger et jourhavende organ, gjerne underlagt Sivilombudsmannen, som kan rykke ut og gi forvaltningsorganer hurtige råd om offentlighet på løpende bånd.

Møkkagravernes kongress

FIKK GRAVEPRIS: Bosniske Miranda Patrucic har nettopp mottatt den internasjonale graveprisen Global Shining Light Awards på Lillehammer lørdag kveld. Prisen ble overrakt av argentinske Gabriela Manuli i det globale nettverket. Til høyre amerikanske David Kaplan, direktør i GIJN. Prisen ble gitt etter at hun avslørte tette bånd mellom regjeringstopper og organisert kriminalitet i Montenegro.
Foto: JOHN BONES

LILLEHAMMER – Man må nesten være gravejournalist for å finne ut at 900 av verdens farligste journalister i fire døgn har vært samlet på norsk jord. Bortsett fra et par artikler i GD (Gudbrandsdølen Dagningen) og DN (Dagens Næringsliv) har det ikke vært mye medieomtale av Global Investigative Journalism Conference 2015 i folkelige massemedier.

Mange av dem lever svært farlig og ønsker kanskje ikke like stor oppmerksomhet som vanlige journalister. Deltagere fra 121 land var samlet på møkkagravernes verdenskongress, til mer enn 60 faglige sesjoner med avansert journalistisk metode.

– En fire dagers verdensutstilling av møkkagraving, konstaterte nettverkets direktør, David Kaplan.

Det voksende globale nettverket av undersøkende journalister sprer seg som et virus. Det angriper maktmisbrukere og kriminelle, og gjør verden gradvis bedre. Men det har også en kostnad: 44 journalister er drept hittil i år.

Jeg fulgte seminarene på GIJC15 gjennom fire døgn – et tettpakket program fra morgen til midnatt. Et program for journalistnerder – hvor man om ettermiddagen kunne nyte et glass øl på data-pub, og avslutte kvelden med en avslørende dokumentarfilm. Metode-utveksling og bygging av nettverk foregikk kontinuerlig.

Her må man kunne karakterisere kleskoden som uformell. Det sivile politiet, som sto vakt om arrangementet, hadde latt de mørke konferansedressene henge i skapet og tatt fram hva jeg nærmest vil karakterisere som spanerantrekk.

Undersøkende journalistikk handler nå oftere om et globalt marked. Korrupsjon, maktmisbruk og organisert kriminalitet krysser landegrensene. Undertrykkere i Langtvekkistan gjemmer eller hvitvasker sitt utbytte i London og Paris, de har kontoer i Gibraltar og sveitsiske banker. Terrorister i Midt-Østen kan ha forbindelse til narkotikakarteller i Sør-Amerika. Afrikanske maktpersoner forsyner seg av penger fra Europa. Den italienske mafia invaderer Tyskland. Kriminalitet i Norge styres fra land på Balkan.

Et velkjent journalistisk mantra lyder «follow the money». Det meste av maktmisbruk, korrupsjon og organisert kriminalitet lar seg i dag dokumentere på papir eller som data, for den som graver dypt nok. Nesten alle finansielle transaksjoner det det nå mulig å spore, alt arkiveres på en eller annen måte. Alle som opererer internasjonalt er avhengig av å ha fullmaktstrukturer som kan identifisere ansvarlige personer.

Det har vært imponerende å se hvordan gravejournalistene kan søke seg fram til avslørende data, Nesten alt mennesker foretar seg på kloden vår lagres på en eller annen måte som data. Metadata fra eposter, bilder og video, innhold fra sosiale medier, lokaliseringsdata og dokumentasjon lagret på nettet. Mye ligger åpent tilgjengelig og det kommer stadig nye dataverktøy som gjør det mulig å lete fram avsløringer.

Seminaret om hvordan det er mulig å spore seg tilbake til den russiske militære enheten som avfyrte den dødelige raketten mot passasjerflyet MH17 over Ukraina, fremstår som et lysende eksempel på hvor langt det er mulig å komme gjennom analyse av søk i slike åpne kilder. Den prisbelønte undersøkende journalisten Eliot Higgins har samarbeidet med etterforskerne fra Nederland, som publiserer en rapport om nedskytingen denne uken. Higgins mener å ha identifisert det mobile rakettbatteriet som krysset grensen til Ukraina. Kanskje kan han også identifisere mannskapene som avfyrte raketten.

Samtidig hviler det en uhyggelig og kald skygge over de journalistiske suksesshistoriene. Virksomheten er ekstremt farlig. ISIL har kapasitet til å ramme de syriske journalistene som opererer i eksil i Tyrkia eller inne i hjemlandet. Kartellene fortsetter å drepe journalister i Mexico. Journalister som avslører diktatorfamiliene i øst kastes i fengsel.

– Å ha kontakt med kilder innen organisert kriminalitet, er som å holde en giftslange etter halen, fortalte en serbisk krimreporter under GIJC15.

I mange deler av verden tvinges undersøkende journalister til å operere anonymt eller bak pseudonymer. Det gjelder særlig landene i Midt-Østen og Vest-Afrika.

Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland engasjerer seg i behovet for å gi journalister beskyttelse. Han har etablert et varslingssystem for truede journalister og lover å følge sakene opp i direkte dialog med regimenes ledere. Blant sponsorene til GIJC15 finner vi også Det Kongelige Norske Utenriksdepartement.

Norge topper listen over nasjoner med pressefrihet, og norske medier høster bred anerkjennelse for høye faglige standarder og sin presseetikk. Utenriksminister Børge Brende bør derfor kjenne sin besøkelsestid og øke den norske støtten til journalistisk demokratibygging.

Gratispassasjerer truer demokratiet

LONDON – Det er en opplest og vedtatt sannhet: Uten velfungerende nyhetsmedier som samtidig skaper arena for viktig samfunnsdebatt, vil demokratiene forvitre og råtne på rot. Så hva ville innholdet i våre sosiale medier være dersom alle nyhetsmedier gikk konkurs?

Sannsynligvis et hav av rykter, familiebilder, ukvalifiserte meninger og ukritisk formidling av informasjon. Jeg får våge den påstanden, ettersom jeg tror på den. Likevel fortsetter det digitale våpenkappløpet, hvor det handler om å utvikle stadig nye produkter og metoder som truer nyhetsmedienes eksistens.

Først tapte nyhetsmediene inntektene fra rubrikkannonsene, som fra de trykte medienes morgen hadde finansiert mye av journalistikken. At vi så oss nødt til å formidle mye innhold gratis under den digitale oppveksten, bidro til å devaluere innholdets verdi. Google og andre aktører kunne utfordre opphavsretten og mediene ble mer avhengig av inntektene fra merkevarereklame. Inntil Google og Facebook forsynte seg av halve reklamemarkedet også.

Det er som å befinne seg i en dødsspiral på vei ned mot avgrunnen. Nå er det bare en ting som forener Google og mediene – kampen mot de såkalte «adblockers», systemene for annonseblokkering på mobiler, nettbrett og datamaskiner.

Sammen med en gruppe europeiske publisister sitter jeg og diskuterer disse problemene mellom de mørke eikepanelene i ærverdige The Law Society, 100 meter opp i en sidegate til den fordums berømte avisgaten Fleet Street. Vi er kommet hit fra USA, Tyskland, Nederland, Belgia, Portugal, Danmark, Finland og Norge for å diskutere sammen med britene hva som kan gjøres for å stanse gratispassasjerene.

Dette skjer i lys av arbeidet som nå gjøres i EU for å styrke opphavsretten i vår digitale tidsalder. Det handler om å begrense piratvirksomhet, parasitt-medier og innsamling av artikler i kort format uten skikkelig dyp-lenking. I kampen mot globale aktører som Google ønsker EU å innføre et nytt copyright-regime for digitalt innhold. Dagens lover og regler har alt for mange huller i forhold til beskyttelsen av opphavsrett for journalister og publisister.

En undersøkelse fra Belgia viser at 27 prosent av alle artikler på websider formidles videre uten tillatelse. Inntektstapet som følge av stofftyveri er beregnet til 27 millioner Euro og 7 millioner Euro for parasitt-medier. I tillegg kommer inntektstapet fra annonsører som følge av redusert antall sidevisninger.

En rettsavgjørelse fra patent- og merkevaredomstolen i München har gitt tyske mediehus nytt håp: Bare sju ord av en artikkel skal være gratis å videreformidle. Fra og med det åttende ordet må Google betale..

Det store, tyske mediekonsernet Axel Springer støtter arbeidet med å etablere et felles foretak for alle mediehus som skal samle inn vederlag for gjenbruk. Foretaket bærer navnet «VG»  (!). Men Google forsøker å splitte fronten av mediehus, gjennom å lansere ulike programmer for støtte til journalistikk og produktutvikling.

– Det første vi må gjøre er å fjerne all urettmessig kopiering som foregår mediehusene imellom, lød en sarkastisk stemme fra diskusjonen. Og det gjenstår å se hvilken effekt München-dommen vil ha på globale aktører.

I forbindelse med EUs arbeid for å etablere et enhetlig og felles digitalt marked er det likevel et klart mål om å beskytte mediehusenes opphavsrett. Ellers vil vi ikke ha europeisk mediemangfold om 30 – 40 år.

Et annet og mer akutt problem er framveksten av annonseblokkeringsystemer. I løpet av fem år er bruken nesten tidoblet og nærmer seg nå nesten 200 millioner brukere på verdensbasis. Paradoksalt nok er det grekerne som leder an i utviklingen. Det finnes nå minst 200 annonseblokkeringsprodukter på markedet.

I følge en undersøkelse fra IAB (Internet Advertising Bureau) er hele 56 prosent av brukerne ikke klar over at de derved også blokkerer nyhetsmedienes reklameinntekter og finansieringen av viktig journalistikk. Installasjonen er ofte motivert av hensynet til opplevelsesrike og raske dataspill.

Etter lanseringen av operativsystemet iOS9 vil bruken av blokkeringsknapper øke ytterligere, og mediebransjen spekulerer på om Apple snart vil tilby å sluse annonsene gjennom mot et gebyr på 30 prosent av omsetningen. Det er allerede oppstått mafialignende tilstander der noen annonseblokkeringsleverandører tilbyr «beskyttelse» av forhåndsgodkjente annonseformater.

Det er «vill vest» i mediebransjen, men løsningen ligger neppe i å stenge brukerne ute. Mediebransjen må fortsatt basere seg på dialog med sine brukere.