Robotene kommer!

DIGITAL GURU: Leonard Brody mener innovasjon er et utdatert ord i mediebransjen. Alle har tilgang til teknologi – det handler om å «omskape» virksomhet. Medieverden venter på hans nye bok «The Great Re:Write» som kommer i sommer.

BERGEN/LONDON – Kan det være tilfeldig at robotenes inntog i norsk journalistikk først kommer til sportsredaksjonene? På selveste fotballens høytidsdag, 16. mai, kunne vi lese historiens første kampreferat skrevet av en robot.

Referatet ble publisert bare sekunder etter at dommeren blåste i fløyta for full tid, og mediebransjen har store forventninger til hvordan feilfri, automatisert journalistikk kan erstatte slumsete språk, typiske sportsmetaforer og ordspill i seiersrus.

Det er Norsk Telegrambyrå (NTB) som leder an i automatiseringen av norsk journalistikk. Ikke spesielt overraskende, siden byrået alltid har vært preget av registreringsjournalistikk.

Nå sier ledelsen at byråets sportsjournalister skal bruke mindre tid på å skrive ut registrerende referater etter kampslutt og i stedet bruke tiden på intervjuer og jakt på nyheter og originale vinklinger.

NTBs robot har foreløpig ikke tilegnet seg evnen til å gjennomføre intervjuer eller grave fram egne nyheter, men jeg forventer at det vil kunne skje raskt. Det kan ikke koste store mengder data å lære en robot å stille spørsmålet ”Hva føler du nå?”.

HELEN VOGT presenterer NTBs fotball-robot under Mediedagene i Bergen.

Under Nordiske Mediedager i Bergen presenterte redaktør Helen Vogt og sportsleder Magnus Aabech den nye sports-journalisten som etter sigende kan gjøre jobben raskere, bredere og mer nøyaktig enn journalistikk fra menneskehånd. Roboten gjør nemlig ikke – i motsetning til levende journalister – samme feil to ganger.

Noen i prosjektet kaller ham «Bob» (ja, for det er vel en han), men jeg ville nok ha døpt ham «Drillo» etter mannen med Norges mest systematiske tilnærming til fotballspillet. Det handler jo om ferdigskrevne maler hvor datamaskinen fyller inn tallene. Algoritmer som genererer et naturlig språk og gjør valg ved hjelp av kunstig intelligens.

Det har tatt lang tid å lære roboten å skrive referater på 4 – 8 avsnitt, som du knapt vil kunne skille fra de menneskeskapte. Mange sportstermer er matet inn. Og roboten har gjort alvorlige feil. En dommer ble visstnok tildelt et gult kort, og roboten forstår ikke at fotballkamper aldri ender 30 – 0. Virkningen av selvmål var også vanskelig for roboten og forstå. Men den lærer altså av sine feil, i motsetning til oss mennesker.

Under INMAs verdenskongress (International News Media Association) i London denne uken har jeg møtt andre mediefolk som tyr til teknologiske løsninger i mediekrisen, bl.a. Robin Govik i det svenske lokalaviskonsernet MittMedia. Dette konsernet var det første i Skandinavia som tok i bruk robotjournalistikk.

Roboten «Rosalinda» leverer 1000 fotballreferater i løpet av en helg, og er i stand til å dekke 7000 kamper i løpet av en uke. I alle divisjoner, alle lokalsamfunn, alle alderstrinn i sitt dekningsområde. MittMedia består av 28 lokale mediehus. De fleste av dem midt i Sverige. Brukerne vil kunne velge personlig innstillinger og få pushvarsel basert på geografisk interesse. «Rosalinda» kan dessuten levere tabeller, statistikk og kanskje lete fram den type funfacts som fotballfans elsker å lese.

Jeg lurer på hvor ale dette vil føre oss. Her i London melder BBC om en rugbyklubb som tar i bruk roboter på treningsfeltet. Noe som ligner store sjakkbrikker styres fra sidelinjen og takler spillerne i kamp om ballen. Hvem vet, det neste blir kanskje at fotballspillerne erstattes av roboter som i et gigantisk dataspill a la FIFA 2016, som du betaler for å se LIVE?!

I VG-Sporten har man lenge hatt en journalist-robot. Han heter Geir Juva og er resultatbørsens herre og mester. Det finnes ikke den merkverdige detalj som han ikke kan lete fram fra sine arkiver til lesernes store fornøyelse. VGs dyktige fotballmedarbeider, Knut Espen Svegaarden, har ført sirlige oversikter over alle kampdetaljer siden guttedagene. Skal disse ressurspersonene nå erstattes av «kunstig intelligens».

Ja, vi lever i en tid hvor alt synes mulig. Artificial Intelligence (AI) er i ferd med å bli journalistikkens nye mantra. Robotene skal bli de beste journalistenes nye assistenter, som gjør at informasjon kan letes fram raskere, bedre og mer effektivt enn tidligere. Det trengs i en tid hvor mediene stadig må kutte sine kostnader.

Det som gjenstår å se, er om robotene virkelig blir satt inn for å gjøre rutinepreget arbeid slik at journalistene kan konsentrere seg om å levere bedre produkter. Eller om roboten blir et redskap til ytterligere nedbemanning.

Ikke uventet er det nyhetsbyråene som leder utviklingen av robotjournalistikk. Deres arbeid er ofte rutinepreget og uten særlige krav til vinkling. Den internasjonale nyhetsgiganten AP spyr ut robotsaker om sport, vær og finans. I følge Marius Karlsens helt.digital kan Aps robotsystem levere 2000 saker i sekundet. Gjennom 2015 publiserte AP gjennomsnittlig 50 finanssaker hvert eneste døgn fra sin økonomirobot. 20 prosent av nyhetsredaksjonens journalistiske kapasitet ble fristilt til andre formål.

Roboter bør være spesielt egnet til datastøttet journalistikk. Redaksjonelle graveprosjekter handler ofte om å lete etter informasjon i store mengder data. Denne jobben kan en robot gjøre mer effektivt enn menneskehoder.

Fremtidsforskere spår at om 30 år vil halvparten av alle jobber som vi utfører i dag, være borte. En fryktelig visjon. Men frykten for roboter og automatisering er ikke noe nytt. 1920-årenes økonomiske depresjon var preget av frykten for at maskiner overtar alt. Senere snakket man om teknologisk arbeidsløshet som en sykdom. Robotfrykten ble fremstilt i 50-årenes tegneserier. Et tiår senere snakket verdens fremste politikere om tiltak mot automatisering. Databrikker inntok scenen, og det ble snakket om at de drepte jobbene våre. Nå handler det om selvkjørende biler og vi kan oppleve at popstjerner som døde for 20 år siden gjenoppstår på scenen – LIVE!

– Science Fiction er avgått ved døden, erklærte regissøren av Robocop-filmen, Paul Verhoven, under filmfestivalen i Cannes. Science Fiction-forfatterne har forlengst fortalt alt som kan sies i denne sjangeren. Eller det kan nå oppleves i virkeligheten.

INMAs verdenskongress i London ble innledet av den digitale guruen Leonard Brody, som snart kommer med boken «The Great Re:Write». Hans tema er at begreper som innovasjon ikke lenger har noen mening. I dag har alle tilgang til samme teknologiske verktøy. Det handler om å ha de beste forretningsmodellene og «omskaping» av produkter og tjenester.

– Selskaper bør bruke 20 prosent av sine ressurser på å bygge parallelle organisasjoner som forsøker å ødelegge egen virksomhet, sier Brody.

Digitalguruen viser til Microsoft som det perfekte eksempel på dette: Selskapet har utviklet en ny programvare som lærte en robot å male en eksakt kopi av et Rembrandt-maleri, som Microsofts anti-falskneri-program ikke klarte å avsløre. Roboten ble opplært til å male med Rembrandts faktiske håndbevegelser.

– Vi må satse på døtre som gjør alt de kan for å ødelegge morselskapenes forretningsmodeller, lyder budskapet fra Leonard Brody.

Mellom de syv fjell

FRA «FØRERBUNKEREN» MAIDAGENE 2016: F.v. Kjersti Mo (Egmont), Trygve Hegnar, Harald Klungtveit (Filter), Bernt Olufsen og Hadia Tajik. Foran podcasterne Fridtjof Jacobsen og Anders Giæver.

BERGEN – Midt i mediekrisen kommer det uunngåelige spørsmålet: Hvem har skylden for undergangen? Hvem var det som kom på ideen med at vi skulle begynne og distribuere vårt dyrebare innhold på internett?

Podcasterne Giæver & Joffen har døpt siste utgave ”Der Untergang”, inspirert av filmen om Det Tredje Rikes siste døgn i Berlins førerbunker i maidagene 1945. Fra scenen i Grieghallen skal jeg svare svare for starten av mine synder –lanseringen av VG Nett i 1994.

Finansmannen og redaktøren Trygve Hegnar mener jeg må ta min del av ansvaret for at medieøkonomien er gått i knas. Vi kan ikke ha skjønt hva vi gjorde da vi slapp galskapen løs. Styrene i avishus som Dagbladet og VG kan ikke ha fulgt med i timen, antyder han.

Selv satt Trygve Hegnar i Dagbladets styre i begynnelsen av 1990-årene, men han trakk seg i raseri over avisens omtale av ham. Dagbladet var tidligere ute med å lansere seg på nett enn konkurrenten VG. Selv har Hegnar aldri gitt bort gratis så mye som en linje av Finansavisens innhold. Han bedyrer at han heller aldri kommer til å gjøre det.

Den siste uken har mange av mediefolkene som ennå kan krype eller gå, gjestet Bergen og Nordiske Mediedager. Selv om solen skinner fra skyfri himmel og kirsebærtreene rundt Lille Lungegårdsvann står i full blomst, henger den dystre medieøkonomien som et forurenset lokk over byen mellom de syv fjell.

Kutt i redaksjonenes økonomi og nye nedbemanningsrunder er på alles lepper. Her i byen sliter både Bergens Tidende og Bergensavisen. Riksaviser som VG legger ned sine kontorer. TV2 kjemper for at Staten skal dekke merutgiftene som nyhetsjournalistikk fra Bergen medfører. Nedbemanningstruede journalister søker nødhavn i NRK Hordaland – et beskyttet journalistisk skatteparadis.

Et par steinkast fra Grieghallen pågår arbeidet for fullt med å bygge Media City Bergen, hvor alle medier skal flytte inn neste år. Her skal pussisg nok Universitetet i Bergen også satse sterkere på journalistudanning i årene som kommer.

– Vi står ikke foran «Der Untergang». Vi befinner oss ved «Der Übergang», svarer jeg podcasterne og beskriver fjellovergangen som mediene er i ferd med å bestige. Jeg viser til at medieøkonomien i avisene snur – fra konkurranseutsatte annonseinntekter til økte brukerinntekter fra digitale abonnementer. I løpet av de siste 12 måneder har overgangen skutt ny fart. Mediehus med 70/30 fordeling mellom annonseinntekter og brukerinntekter nærmer seg den omvendte fordeling. VG+ passerer 80 000 abonnenter og er en av Norges største aviser.

Vi er ikke i fritt fall. Vi går inn for en brutal buklanding, til et nedjustert kostnadsnivå. Herfra skal vi igjen bygge vår posisjon i markedet. Gjennom salg av digitale abonnement og enkeltartikler, ved siden av annonsesalg på nye plattformer.

Pøh, det blir det bare småpenger av, mener Trygve Hegnar.

Vel, ifølge Aftenpostens sjef Espen Egil Hansen forventer Schibsted Norge digitale brukerinntekter på 250 millioner kroner neste år. Abonnementsavisene i konsernet har satt mål om å nå 100 000 digitale abonnementer innen årets utgang.

Avisene er også begynt å eksperimentere med betalingsløsninger for enkeltartikler (9 kr per stykk). Det går ikke så aller verst, men det er klart at enkeltbetaling ikke løser bransjens finansieringsproblem alene. Det må på plass et felles innloggingssystem som gjør at brukere kan bevege seg sømløst mellom ulike medier. Folk kommer til å bruke innhold fra flere medier i fremtiden.

Så det ser ikke helt håpløst ut. Og jeg angrer slett ikke på at vi slapp galskapen løs tilbake i 1995. Hva skulle vi ellers gjort? Som Trygve Hegnar – sakte seilas mot papiravisens død uten en offensiv digital strategi?

Våren 1995 framsto internett som noe helt nytt. Verken mediefolk eller lesere ante noe som helst om internett. Det var surfetid og folk tok papirkopier av sine første eposter og arkiverte dem som brev i ringpermer.

I VG hadde vi ikke lagt noen detaljert strategiplan for den videre utvikling men vi var overbevis om noen få ting: Vi måtte være tilstede på den nye distribusjonsplattformen for redaksjonelt innhold. Den ville på sikt erstatte papiravisen. Vi måtte bygge en stor leserskare på nett.

Derfra startet det hele i oktober 1995. Da jeg overtok redaktørstolen i Verdens Gang i 1994 hadde avisen litt over 1,3 millioner daglige lesere. Da jeg forlot stillingen i 2011 var antallet lesere kommet opp i nesten 2,3 millioner. «Galskapen» hadde tilført avisen nesten en million nye lesere. Det akkumulerte overskuddet i løpet av 17 år var kommet opp i 5,6 milliarder kroner.

Ikke akkurat småpenger, repliserte jeg til Trygve Hegnar fra scenen i Grieghallen.

Mens vi sitter på scenen i Grieghallen, springer nyheten i London om at selveste Alan Rusbridger – den legendariske redaktøren for The Guardian gjennom 20 år – må trekke seg fra stillingen som ny styreleder for The Scott Trust, stiftelsen som eier verdens mest suksessrike gratisavis på nett. Som redaktør insisterte Rusbridger på at The Guardians innhold skulle distribueres gratis til en hel verden.

Nå veltes han overende av sine etterfølgere i avisen. Rusbridger etterlot seg et underskudd på 650 millioner kroner i løpet av siste år. Nå må ledelsen kutte 250 stillinger i avisen. Siden 2012 hadde Rusbridger & Co ansatt 450 nye i den globale aviseventyret. Han etterlot seg en økonomisk orkan styrke 12, ifølge kritikerne.

Så kanskje har Trygve Hegnar rett. Gratis-jippoet er over. Annonseinntektene kommer ikke tilbake i samme omfang og mediehusene må basere seg på økt brukerbetaling for å finansiere sin journalistikk.

Det er bare et par store skjær i sjøen: NRK vil fortsette å spy ut gratis nyheter og reportasjer i sine avislignende nett-tjenester. Og Gunnar Stavrums Nettavisen lover samtidig dyrt og hellig at den skal forbli gratis for brukerne. Kommer det flere, mon tro?

GLADE AVISGUTTER: Sannelig fikk vi ikke «Avisgutten» av Per Ung – MBLs høyeste utmerkelse under Mediedagene i Bergen. Gunnar Bjørkavaag (NH&ST), Bernt Olufsen, Didrik Munch (Schibsted Norge) og Øyvind Johannesen (TV2). Over Didrik Munch og Hans Erik Matre (Schibsted Norge). Foto: MBL

Good Morning Vietnam

 

MENTORER PÅ TUR: Med Rolf Dyrnes Svendsen på utflukt til Hanois gamle kvarter, hvor det myldrer av folk på dag og kveldstid.

HANOI – Mediene i Vietnam må ha lisens fra myndighetene for å formidle sin journalistikk. Dette fører til utstrakt selvsensur. Journalister og redaktører vet at de ikke kan formidle fri kritikk av myndighetene. Her i landet er content marketing-journalistikken satt i system på vegne av regjeringen.

Mens myndighetene fører strengt oppsyn med hva som skrives i de profesjonelle mediene, er det fritt fram for vietnameserne å si sin hjertens mening på Facebook og andre sosiale medier, som ikke er underlagt lisens eller kontroll.

Sammen med kollega Rolf Dyrnes Svendsen har jeg tilbragt en uke blant redaktører og journalister i den vietnamesiske hovedstaden. Landet, med over 90 millioner innbyggere, skal være et av verdens dårligst stilte når det kommer til pressefrihet, i følge organisasjonen Reportere Uten Grenser. Nummer 175 på rankingen av 180 stater.

Vi er sendt hit av den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN-IFRA for å være mentorer for ledelsen i tre av Hanois mediehus. To av dem eid av statlige Vietnam News Agency, et privat mediehus, som eies av et stort telekommunikasjons- og IT-selskap.

Det må føles frustrerende for redaktørene å se at mer eller mindre velfunderte ytringer florerer ganske fritt i sosiale medier, mens et stort antall lover og reguleringer pålegger dem høy grad av selvsensur. Det er ingen forhåndsgodkjenning av innholdet i informasjonsministeriet, men det er ingen tvil om at lisensordningen legger en klam hånd på alle tilbøyeligheter til å fremme kritikk.

I følge Reportere Uten Grenser er bloggere og borger-journalister utsatt for konstant forfølgelse fra myndighetene. Bruk av internett skal være begrenset til «personlige opplysninger», og misbruk i retning av systemkritikk forfølges strafferettslig. De siste ti årene er det gjort flere forsøk på å etablere frie og uavhengige nettsteder, men flere av initiativtagerne er fengslet.

ØL MED GUTTA: To av de få mannlige redaktørene i VietnamPlus inviterte på øl i en av sjappene i Hanois gamle bydel.

Redaktører og journalister som vi møter i de etablerte mediehusene snakker ikke om disse, men de beskriver gjerne lisensreguleringene som de må ta hensyn til i sin journalistikk. Vårt oppdrag er imidlertid å drøfte de store utfordringene som mediehusene møter i den digitale transformasjonen. På mange områder et gjensyn med kjente problemstillinger fra det norske medielandskapet ti år tilbake i tid.

VietnamPlus er en forholdsvis ny avlegger av nyhetsbyrået Vietnam News Agency, som vil være et selvstendig tilbud til vietnamesere med høyere utdanning. Nettavisen ble startet i 2008, og sjefredaktøren har investert private penger i prosjektet. Publiserer daglig 2 -300 artikler på fem språk (vietnamesisk, engelsk, fransk, spansk og kinesisk). 56 ansatte, hvorav 48 i redaksjonen. 60 prosent av journalistene er kvinner. Vil gjerne henvende seg til vietnamesere i hele verden. Satser forholdsvis tung på sin mobilutgave, og forsøker å nå ungdommer med nyheter presentert av rap-stjerner. Skjønt, nyheter; det tar fire dager å produsere en rap-utgave…

KVINNER I LEDELSE: Ledergruppen i Vietnam News består bare av kvinner – og så sportsredaktøren, da, selvsagt.

Vietnam News er en blytung, papirorientert organisasjon som utgir en 28 siders engelskspråklig tabloidavis sju dager i uka. Redaksjonen lager også en nettutgave som oppdateres tre – fire ganger i døgnet. Målgruppen er utlendinger. 120 medarbeidere, 70 prosent kvinner i redaksjonen. I 2015 er annonseinntektene redusert med nesten 30 prosent. Mange journalister slutter. Det er vanskelig å organisere på en måte som gjør at man mestrer den digitale transformasjonen.

Sjefredaktør og grunnlegger Thang Duv Thang og hans nestkommanderende Thuy Nguyen Thi Thanh i den moderne sentralredaksjonen til VnExpress.

VnExpress har seks millioner daglige brukere og publiserer over 500 artikler i døgnet på vietnamesisk og engelsk. Avisen henvender seg til hele folket og har 14 prosent av trafikken på nettutgaven fra utlandet. Den moderne sentralredaksjonen i Hanoi huser 140 medarbeidere og er designet etter mønster fra noen av Europas mest digitaliserte mediehus. 60 redaksjonelle medarbeidere holder til i Ho Chi Minh-byen (tidligere Saigon I Sør-Vietnam). VnExpress får 15 000 kommentarer fra Facebook i døgnet og publiserer nesten 70 prosent av disse. Nå vil ledelsen lage eget nettsted for rubrikkannonser på nett. legger ikke skjul på at oppgaven er fremstille Vietnams utvikling i et best mulig lys for omverdenen. Nyhetsjournalistene lager både redaksjonelt innhold og artikler på oppdrag fra annonsørene.

Problemstillingene som vi drøfter med ledelsen i disse selskapene, er den mobile revolusjonen i nyhetsformidling, hvordan organisere redaksjonen slik at man makter alle oppgavene, kompetanseutvikling, bruken av video, hvordan forløse nyskapning, utarbeide ny publiseringsstrategi, data & analyse, personalisering av tjenester. Hele pakka gjennom en tolvtimers arbeidsdag.

Mr. Bernt og Mr. Rolf, som vi kalles, har selvsagt ikke alle svarene på deres utfordringer. Men vi kan fortelle hvordan norske medier arbeider med disse spørsmålene. Som et innspill til deres diskusjoner.

I bagasjen har jeg også et lite foredrag om ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven, Loven om Redaksjonell Fridom, Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Demokratienes system for selvregulering av uavhengige medier. Ingen tar budskapet ille opp. Det lyttes med oppriktig interesse. Men foredraget avstedkommer liten diskusjon. Lisensen overskygger alt.

Vårt poeng er likevel at faglig kontakt, profesjonelle diskusjoner, er av betydning for utviklingen av Vietnam. Med små skritt i riktig retning bør det være mulig for dette landet å klatre på indeks-listen over pressefrihet.

Good Morning Vietnam, står det på de røde T-skjortene med gul stjerne som selges til turister og backpackere i Hanoi. Som i filmen av samme navn, etter åpningsreplikken i en radiostasjon for amerikanske soldater i krigens Saigon. Også den utsatt for sensur og rigget for propaganda. Filmens hovedperson var en DJ som nektet å bøye seg for sensur og reguleringer og som til slutt ble sendt hjem.

KRIGENS SPOR: Finansjournalist Nguyen Hoang Son viste oss krigsmuseet i Hanoi sentrum

41 år etter at det siste amerikanske helikopteret forlot ambassadetaket i Saigon, har kommunistpartiet fortsatt kontroll på overflaten i Vietnam. Og kontroll over mediene. Resten av samfunnet utvikler seg i superkapitalistisk retning. Lysten på vestlig luksus synes umettelig og gapet mellom lavinntektsgrupper og de superrike øker og øker.

I løpet av mai kommer USAs president Barack Obama på offisielt besøk til Vietnam. Få vet nøyaktig når det vil skje, men den amerikanske ambassadøren har allerede tatt i bruk Facebook til å spre engasjement rundt besøket. Han ba vietnameserne selv komme med forslag til hvilke steder Obama burde besøke. I løpet av en dag i forrige uke fikk han 46 000 likes på sin invitasjon, skriver VnExpress.

Det blir spennende å følge med på hvordan den eksplosive bruken av Facebook vil påvirke medias rolle i Vietnam.

På pressefrihetens dag

TRØNDERE PÅ TUR: Artikkelforfatteren og redaktør Rold Dyrnes Svendsen i Adresseavisen på besøkj hos onlineredaktør Theingi Tun, Teknisk redaktør Kyaw Naing og sjefredaktør Myo Thant i mediehuset  Mizzima i Myanmar – nr. 143 på listen over verdens land når det gjelder pressefrihet.

YANGON – På pressefrihetens dag 3. mai skal vi lande i Hanoi, Vietnam – et land hvor myndighetene har stålkontroll på innholdet i media. Vi skal møte ledelsen i tre av landets sentrale mediehus for faglige diskusjoner.

Håpet er at vi kan levere et lite bidrag til utviklingen av Vietnams nye medier på internett, som utsendinger fra den globale avisutgiverorganisasjonen WAN-IFRA.

Vi er er to trondhjemmere som har kjent hverandre siden tenårene og har mer enn 40 års yrkeserfaring fra norske medier, de siste 20 årene på den fantastisk spennende reisen fra trykksverte til mobilskjermen. Også kjent som den digitale transformasjonen.

SJEKKER MOBILEN: Onlineredaktør Theingi Tun I Mizzima.

Helgen har vi tilbragt i Myanmar, det ferskeste og ennå umodne demokratiet i Asia, tidligere kjent som Burma. For et par år siden hadde bare to prosent av de 51 millioner innbyggerne her tilgang til internett. I dag er antallet vokst til omlag 35 prosent, og nye medieforetakene vil ekspandere direkte på mobiltelefonen som distribusjonskanal.

97 prosent av innbyggerne som er knyttet til internett, har en Facebook-konto. Mange av dem tror faktisk at Facebook er internett. Plutselig har femti års militærstyre åpnet for alles mulighet til å ytre seg i sosiale medier. Flommen av hatefulle ytringer er dermed blitt et nytt problem.

Telenor er allerede etablert som den tredje store mobiloperatøren i landet. Overalt i hovedstaden Yangon, langs gatene med utallige mobilsjapper, står det blå Telenor-parasoller på fortauene.

Idet den digitale temperaturmåleren i gatekrysset ved hotellet viser 40 grader, blir vi fraktet i bil til mediehuset Mizzima. Her jobber 100 ansatte med å produsere innhold og selge annonser for digitale nyhetstjenester på to språk, et ukemagasin, TV og via SMS. Mizzima er det tredje største mediehuset målt i rekkevidde, og målet er å bli størst i Myanmar innen 2020.

Nyhetstjenesten ble grunnlagt i 1998 i eksil av en ung, opposisjonell student som kapret et passasjerfly i 1990 og flyktet til India. I mange år ble tjenesten drevet i eksil fra New Dehli og fra Chiangmai nord i Thailand. Mizzima-redaksjonens sjefredaktør Myo Thant jobbet selv flere år fra eksil før han i 2012 vendte hjem til Myanmars hovedstad.

Vi blir usedvanlig godt mottatt:

HYGGELIG LAG: Sjefredaktør Myo Thant og Rolf Dyrnes Svendsen.

– Vi husker godt alle årene med støtte fra Norge, mens vi jobbet fra eksil, forklarer redaktør Myo.

Mizzima betegner seg som et uavhengig mediehus, som skal levere kritisk kvalitetsjournalistikk til landets innbyggere. Myo Thant erkjenner likevel at mediehuset støtter regjeringen som nylig ble utnevnt etter det første demokratiske valget i fjor høst.

– Den nye regjeringen har bare sittet ved makten i en måned, så vi får se om den holder hva den lover. Regjeringen har lovet at den umiddelbart skal gå i gang med utbyggingen av ny hovedvei mellom Yangon og Mandalay, forteller redaktør Myo

Han lover at man skal gå kritisk til verks for å måle resultatet av Regjeringens arbeid når tingene får satt seg om noen måneder.

Mizzima tok tidlig en beslutning om å bygge ut sitt mediehus uten bidrag fra utenforstående donorer. Slike bindinger kan svekke inntrykket av uavhengighet. Utfordringen er nå å få det hele til å gå rundt, finansiert av brukere og annonsører.

I mediehuset tilbringer vi dagen sammen med to av Mizzimas unge, talentfulle ledere. Kyaw Naing og Theingi Tun. Han er teknisk redaktør og hun er redaktør for online nyheter og distribusjonen via sosiale medier og SMS. Kyaw virker å være husets alt-mulig-redaktør og sentral i strategiarbeidet. Han presenterer Mizzimas ambisiøse strategiplaner og vil ha tilbakemeldinger med kritiske spørsmål fra oss to trøndere som har sett nok strategiplaner til å påpeke behovet for klare, oppnåelige mål, konsekvenser for organisasjonen og effektiv prioritering av oppgavene.

FORELESER: Rolf Dyrnes Svendsen forklarer medietrender for teknisk redaktør Kyaw Naing i Mizzima.

I en ni timer lang workshop forklarer vi om bakgrunn og arbeidet i mediekonsernene Schibsted og Polaris, felles utfordringer i den digitale transformasjonen, om medietrender, satsingen på mobilen, nye former for annonsering, publisering i sosiale medier. Og om journalistikk, selvsagt. Ytringsfrihet, uavhengighet og medieetikk.

Vi får ikke plukke opp regningen fra den hyggelige middagen i det hete, mørklagte havnekvarteret etterpå. Vi har brukt mye penger på reisen til Myanmar, forklarer sjefredaktør Myo.

Mens vi snakker om Grunnlovens paragraf 100 (den om ytringsfrihet), Redaktør-plakaten (den om redaktørens uavhengige stilling), Loven om Redaksjonell Fridom (som den heter på nynorsk) og Vær Varsom-plakaten (bærebjelken i prinsippet om medias selvregulering), ligger spørsmålet om pressefrihet i bakhodet. Landene i Sørøst-Asia ligger ikke akkurat øverst på pressefrihetsindeksen fra organisasjonen Reportere Uten Grenser.

Her troner land som Finland, Nederland og Norge øverst på listen over land når det gjelder pressefrihet. Myanmar er nummer 143 på listen. Vietnam holder den lite flatterende 175.plassen på listen over i alt 180 nasjoner.

I den nylig offentliggjorte årsrapporten fra Reportere Uten Grenser heter det at myndighetene i Myanmar nå satser mer på forsiktig overvåkning av mediene, fremfor generalenes tidligere sensur. Medier som dekker politikk har fått en friere stilling, mens statlige medier som publiserer på originalspråk er fortsatt preget av selvsensur. Få tør kritisere landets væpnede styrker. Konflikten mellom muslimer og buddhister  er en svært betent tema.

Demokratiseringen av Myanmar går sakte fremover og myndighetenes grep om mediene vil nok sakte bli bedre. En tidligere journalist er utnevnt til informasjonsminister i regjeringen, og han lover å innføre mer pressefrihet, sunn konkurranse mellom mediene og journalister skal ikke lenger forfølges for å ha gjort jobben sin.

Men arbeidet med å reformere grunnloven og medielovene henger etter. Lovene for kringkasting og telekommunikasjon gir fortsatt myndighetene sterk kontroll med mediene og distribusjon av innhold. I følge nettstedet mediapowermonitor.com, som overvåker pressefriheten, står ikke dette temaet spesielt høyt på dagsorden i Aung San Suu Kyi´s parti NLD. Landet derfor bare en plass opp på listen i Press Freedom Index for 2016. Fortsatt kontrollerer de militære en fjerdedel av setene i parlamentet.

Det gjenstår også å se om vårt besøk vil føre til forbedringer. Men vil skal holde kontakten i månedene som kommer.