Det er lov å tenke sjæl..

Så fikk vi alle vite det vi hadde ant: Den pensjonerte skistjernen var påvirket av alkohol da hun omkom i vannscooterulykken ved Arendal i slutten av juli. I en oppsiktsvekkende og høyst uvanlig pressemelding skriver politiet at obduksjonen viser en promille som overstiger 0,8-grensen for båtførere.

Allerede tidlig i etterforskningen opplyste politiet at hun hadde drukket alkohol den skjebnesvangre kvelden i Arendal. Nå – lenge etter begravelsen – får vi altså bekreftet detaljene fra obduksjonen.

Var det nødvendig for politiet å gå ut med stigmatiserende personopplysninger? Nei!

Var det et fornuftig bidrag til folkeopplysningen? Neppe.

Var det rettmessig av politiet å sende ut pressemeldingen? Nei, mener advokat John Christian Elden. Politiets handling kan ha vært ulovlig.

Var det i overensstemmelse med god presseskikk å formidle innholdet i pressemeldingen? Det er et godt spørsmål.

Så godt som alle større redaksjoner publiserte innholdet. Det kan ha vært en ukritisk handling. Når kilden for opplysninger er politiet, synes det som om kildekritikk og omtanke for ofre og pårørende noen ganger oppheves.

Dette har jeg vært vitne til flere ganger i min karriere som journalist og redaktør. Etterlysninger med navn og bilde formidles ofte ukritisk. Bilder som politiet utleverer av handlinger med mistenkte personer blir gjenstand for nærmest automatisk publisering. Det gjelder også personsensitive opplysninger eller detaljer som kommer frem i åpen rett. Det er ikke alt som bør publiseres.

Fra min egen redaktørtid i VG husker jeg med gru en kriminalreportasje hvor et drapsoffer fikk sitt pass påskrevet: Han var «pillemisbruker, fyllik, pengesløser som ikke betalte sine barnebidrag, mentalt syk, en som levde blant narkomane». Intet mindre. Om en avdød person..

Kritisk omtale av døde personer bør påkalle ekstra varsomhet i redaksjonene. I pressens Vær Varsom-plakat er dette forholdet viet spesiell oppmerksomhet i punkt 4.6:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

I en egen prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjer fastslår Pressens Faglige Utvalg at mediene har et særlig ansvar for å ivareta hensynet til offerets integritet. Også døde personer skal ha et personvern. Og i en prinsipputtalelse om ulykkesreportasjer påpekes behovet for omtanke for pårørende i sorg.

Det handler altså om å vise respekt for avdøde personer som ikke kan forsvare sine handlinger eller imøtegå personlig kritikk. I mange av samfunnets handlinger lærer vi om å vise respekt for avdøde. Om vi møter et gravfølge langs veien kjører vi til side. Noen av oss bøyer til og med hodet i respekt.

På den annen side skal det være pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Også dette er slått fast i pressens Vær Varsom-plakat. Når det gjelder den forulykkede skistjernens promille blir det altså et spørsmål om å veie personvern opp mot allmennhetens behov for å vite. Som så ofte ellers i spørsmål om pressens etikk.

Det vi kan slå fast med sikkerhet er at ingen andre personer var involvert i den tragiske ulykken. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde. Heller ikke politiet, som viser til flere mulige årsakssammenhenger. Promille i blodet kan være en av disse. Men svaret får vi aldri vite.

Så hva da med allmennhetens behov for å vite? Det er neppe tilstede.

Politiet begrunner sin oppsiktsvekkende pressemelding med at «det var en opplysning vi fikk og som var etterspurt. En bekreftelse av hva vitnene sa i forrige runde, og da valgte vi å gå ut og bekrefte det. Det hadde vært litt rart å holde opplysningene tilbake, og vi la de også ut i samråd med de pårørende».

I samråd med de pårørende? Ønsket de at opplysningene skulle legges ut? Jeg kan vanskelig forestille meg dette, men tar til etterretning at de var informert.

Polititjenestemenn omfattes av Forvaltningsloven, men politiet har også etiske retningslinjer som skal følges. Av disse fremgår det at politifolk skal opptre objektivt og «utvise diskresjon og ivareta personvernhensyn ved behandlingen av sensitive opplysninger som en får kjennskap til i tjenesten».

Selv om politiet ikke opplyste om det eksakte promillenivå i skistjernens blod, mener advokat John Christian Elden at man her har opptrådt i strid med menneskerettigheter og hensyn til avdødes personvern. Han viser også til en norsk høyesterettsdom i et sammenlignbart saksforhold.

Svært mange redaktørstyrte medier valgte umiddelbart å publisere innholdet i politiets pressemelding. I tidligere tider kunne redaktøren i en avis sette seg ned i ro og mak og vurdere alle hensyn som taler for eller imot en publisering. Veie dem opp mot hverandre før beslutningen ble tatt. Slik er det ikke lenger. Digitaliseringen med langt færre vurderende ledd gir et strammere tidsrom for presseetiske overveielser.

Kanskje er det nå blitt slik at når politiet først har sendt ut en pressemelding så har redaktører intet annet valg enn å følge strømmen: Via internett er opplysningene å anse som allerede publisert for allmennheten.

Bare redaktørene av Dagbladet og VG har så vidt jeg kan se valgt å begrunne sine publisistiske valg i egne medier. NTB formidlet umiddelbart innholdet i politiets pressemelding. NRK, Aftenposten og en rekke lokalaviser med Agderposten i spissen, formidlet innholdet videre.

Dagbladets nye sjefredaktør, Alexandra Beverfjord, viser til at «å velge å kjøre bil eller båt med promille kan sette både eget og andres liv i fare. Derfor er det relevant å opplyse om at promille kan være en medvirkende årsak…Når resultatene av politiets etterforskning viser… en høyere promille enn 0,8 da hun kjørte vannscooter, mener Dagbladet at det er riktig av norske medier å viderebringe denne informasjonen av allmennpreventive hensyn.»

Allmennpreventive hensyn? Jeg må si at jeg synes det låter ganske hult. Kanskje et tegn på redaktørens etterrasjonalisering. En uttalelse avgitt i pressens eget ekkokammer.

VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken sier til egen avis at «når politiet går ut med helt sentrale opplysninger, mener vi det er riktig å omtale disse. Informasjonen er med på å tegne et klarere bilde av hva som skjedde på den fatale turen, og politiet sier også at promillen kan være en av årsakene til ulykken».

Heller ikke denne uttalelsen sier noe om de overveielser redaksjonen har gjort når det gjelder avdødes personvern. Nyhetsredaktøren viser i stedet til at avisen har et ansvar for å bringe videre «viktige opplysninger som dette».

Jeg er redd for at mange i redaksjonene tar dette ansvaret for bokstavelig i slike saker. Presseetikken handler nemlig om hvilke rammer som omkranser samfunnets informasjonsbehov.

Som redaktør kunne sikkert også jeg ha argumentert for at det var berettiget å utfordre disse rammene i enkeltsaker. Men i denne saken har jeg altså tvilt meg fram til at det var en unødvendig påskrift på avdødes gravstein.

Enkelte har påpekt at mediene uten videre kunne offentliggjøre det eksakte promillenivå etter fyllekjøringssakene til brødrene Northug. Det er flere vesentlige forskjeller her. Disse nivåene fremkom i rettskraftige dommer. Dessuten var passasjerer involvert i begge sakene. Snart skal de kanskje kjøre bil blant oss igjen. Det skal ikke avdøde.

Soloppgang i Riga

021-MSS-20180816.JPG

FORELESER: 140 undersøkende journalister fra østlige land fikk høre mine tanker om journalistikk for det neste tiåret. Foto: ALFREDS ULMANIS

RIGA – I et snaut tiår har den svenske handelshøyskolen i Latvia – Stockholm Business School samlet journalister til sommer-seminar i undersøkende journalistikk. I år fikk jeg oppdraget med å være keynote-speaker om 2020-tallets journalistikk og holde forelesning i presseetikk foran 140 pressefolk fra Sverige, Estland, Litauen, Latvia, Russland, Hvite-Russland, Ukraina, Polen, Bulgaria, Georgia, Kazakhstan, Armenia, Aserbadjan….

En broget forsamling vil kanskje mange si, når oppdraget er å anskueliggjøre den uavhengige og kritiske journalistikkens betydning for demokratiene. Men økende oppslutning om undersøkende journalistisk metode i Øst-Europa bærer forhåpentlig bud om at vi kan skimte en lysning der fremme.

«Soloppgang i Riga» er som teateroppsetning en 50 år gammel kjærlighetskomedie, og den ble skrevet av en russer. Teaterstykket er dermed like gammelt som minnet om den sovjetiske okkupasjonen i Tsjekkoslovakia, der russiske tanks i Prahas gater kvalte demokratiseringsprosessen.

Fortsatt er uavhengig og kritisk journalistikk en svært farlig geskjeft i mange av de tidligere Sovjet-statene. Flere av deltagerne på Riga-seminaret har fått merke det på kroppen, bokstavlig talt. En gruppe journalister har derfor flyttet til baltiske land hvor de etablerer nettverk for gravejournalistikk.

IMG_4246.jpg

STOCKHOLM SCHOOL OF ECONOMICS i Riga.

Medie-programmet til Stockholm Business School samarbeider også med det internasjonale nettverket for gravejournalister, OCCRP, som holder til i Sarajevo. Nettverket arbeider for å avsløre korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Hva skal en journalist som kommer fra verdens mest pressefrie land si til denne forsamlingen:

Jeg forsøker å få fram at veien fra demokratisk mediemangfold og folkeopplysning til undertrykkende og mediefiendtlig propagandastyre er urovekkende kort i vår tid. I flere tidligere kommuniststater styrer høyre-orienterte nasjonalister. I USA erklærer en folkevalgt president at journalister er Statens største fiender.

I de fleste land brekker nyhetsbildet opp i fragmenter, som blandes med løgner og hatefulle ytringer, propaganda og reklame, rykter og sterke meninger i sosiale medier. Dette skaper grobunn for større motsetninger i samfunnet – polarisering. Skillet mellom disse elementene, som spres via sosiale medier, opphører å eksistere.

Dette er en svært farlig utvikling, som mediene selv må ta en del av ansvaret for. Pressefolk har ikke alltid vært like flinke til å lytte. Til å formidle hvilke stemninger som rører seg blant folk på grasrota. I for stor grad har mediene dyrket eliten (les: profesjonelle premissleverandører for ordskiftet) som sine kilder.

Kraftig nedbemanning av redaksjonene har også svekket medienes evne til å fylle sin rolle i mange lokalsamfunn. Makta overvåkes ikke i samme grad som tidligere. Resultatet er blitt lavere tillit til medienes innhold og til journalistikk som viktig forutsetning for demokrati.

Dette er alvorlig og vi er nå kommet til et punkt hvor tilliten må gjenreises. Dette kan bare gjøres dersom mediene satser enda sterkere på en undersøkende og kritisk journalistikk som setter spor etter seg – også i lokalsamfunnet.

Svaret på redusert tillit må være økt kontakt med publikum, noe nye teknologiske plattformer gjør mulig.

Som representant for den britiske stiftelsen «Ethical Journalism Network» (EJN) får jeg fram budskapet om at høy presseetisk standard i journalistikken er en nøkkelfaktor for å bygge tillit til mediene ute blant folk. Mediene må i større grad skille kommentarer fra

IMG_4240

EJN med nøkkelen til medienes fremtid.

rapporteringen, og bli mer åpne omkring sin metodebruk og oftere innrømme sine feil på en skikkelig måte. Omfattende bruk av anonyme kilder svekker tilliten til journalistikk, og redaksjonene bør derfor overveie interne kjøreregler som begrenser omfanget av dette til å gjelde samfunnsviktig faktisk informasjon. Muligens foregår det for mye spill i medienes anonyme lommer.

Min forelesning om presse-etikk handler ikke bare om hva journalister skal unngå å gjøre, også om deres positive samfunnsrolle og deres rettigheter.  Men disse verdiene kan lett skyves i bakgrunnen dersom redaksjonene ikke lever opp til sine idealer når det gjelder journalistisk integritet og uavhengighet.

Det er grunn til bekymring når en stigende andel av innholdet er reklame i journalistisk forkledning eller villedende propaganda i samme klær. Ja, jeg hører redaktører svare at de nye former for reklame er nødvendig for å finansiere medienes innsatser i kostbar undersøkende journalistikk, men sannelig er det også mange som gir integriteten på båten i sine bestrebelser på å sikre inntektssiden i budsjettet.

En trendundersøkelse fra INMA (International News Media Association) viser at nesten halvparten av de spurte medieselskapene lar redaksjonelle medarbeidere utføre oppdrag fra annonsører når det gjelder såkalt content marketing og native advertising. En økende andel redaktører bryr seg heller ikke om å merke disse innholdselementene som kommersielle.

Den årlige medieundersøkelsen fra Reuters Institute viser at mange forbrukere er opptatt av dette: 43 prosent av de spurte brukerne i den internasjonale studien svarte at de frykter en utvikling hvor annonser blir mer lik redaksjonelt innhold.

For å finansiere virkelig uavhengig journalistikk blir det derfor stadig viktigere å sikre inntekter fra brukerne. Den dyktige journalist er blitt den gode selgeren i mange mediehus.

Kvalitetsjournalistikk selger abonnement i betalingsmurene. Dette gjelder god lokaljournalistikk, dekning av arrangementer som samler mange mennesker, streaming av lokal sport, og undersøkende journalistikk som avslører personer og institusjoner som er besittelse av makt.

Overfor mine lyttere bruker jeg eksempler på dette fra Polaris Media sine lokale og regionale medieforetak. Nesten alle de 37 mediehusene i Polaris-systemet kan nå vise til opplagsvekst.

Fra Stiftelsen for en kritisk og uavhengig presse (SKUP) deler jeg eksempler fra stiftelsens rause lager av metoderapporter. Jeg viser også til SKUP-vinnere de siste fire årene som jeg har ledet juryen, og til gode lokale eksempler på undersøkende journalistikk. Det er ikke størrelsen det kommer an på. Penetrerende graveprosjekter leveres også fra små, lokale redaksjoner.

Jeg vil gjerne drepe myten om at undersøkende journalistikk handler om internett og enorme dataark. Det handler like mye om å forstå maktens irrganger, stille presise spørsmål og lytte til mennesker. Jakten på dokumentasjon er selvsagt avgjørende.

En annen misforståelse er at journalistikk er ensbetydende med uinnskrenket ytringsfrihet. Men journalistikk handler ikke om at man kan formidle akkjurat hva man ønsker. Journalistikk bygger på et sett av verdier og eksisterer innenfor gitte grenser. Hva vi kaller presse-etikk.

Presse-etikkens fem kjerneverdier lyder slik:

  • Nøyaktighet og faktabasert formidling.
  • Uavhengighet.
  • Upartiskhet.
  • Humanisme.
  • Troverdighet og åpenhet.

Budskapet blir vel mottatt, så vidt jeg kan skjønne, selv om mediekulturen i østlige land kan være annerledes enn den vi er vant med i vest. Jeg håper på en vakker soloppgang i Riga, og fornyet styrke i journalistenes viktige samfunnsrolle.

Sommer-seminaret ved Stockholm Business School bød for øvrig på mange spennende forelesere. Blant andre den svenske gravejournalisten Jan Mosander, BBC´s Paul Meyers (kongen av søk i sosiale medier), den bosniske gravejournalisten Miranda Patrucic, lederen for OCCRP Drew Sullivan og den USA-baserte briten Tom Trewinnard som organiserer faktasjekk-redaksjoner i forbindelse med valg. Stockholm Business School har et eget program for mediestudier og samarbeider bl.a. med OCCRP i Sarajevo. Sommer-seminaret ledes av den svenske journalisten og redaktøren Hans Månsson. Skolen ledes av svenske Anders Alexanderson.

Dessverre var ingen norske journalister påmeldt seminaret. Jeg tror norske journalister ville hatt utbytte av denne muligheten til å etablere kontakt med gravenettverkene i øst.

IMG_6628.JPG

I SOLNEDGANG: Foreleserne til sommer-seminaret ved Stockholm Business School i Riga med Anders Alexanderson og Hans Månsson midt i bildet.

Møte med en levende legende

 

IMG_4103.jpg

JAKTEN PÅ SANNHETEN: Amerikanske medier graver stadig dypere i saken om russisk innblanding i valgkampen som bragte Donald Trump til makten. Legenden Bob Woodward vil ikke spå om presidenten kommer til å falle. Snart kommer hans neste bok om Trump.

WASHINGTON – Like lenge som jeg har vært journalist har han vært pressefolks aller største helt og forbilde. Bob Woodward (75). Nå inntar han scenen foran 500 av verdens medieledere for å minne om hvordan erfaringene fra Watergate-skandalen bør brukes i dekningen av Donald Trump.

Scenen er verdenskongressen til INMA (International News Media Association) som ble avviklet i Washington i forrige uke. Bob Woodward er ulastelig antrukket i midnattsblå dress, hvit skjorte og diskret slips. Han peker på sine sorte sko, og leverer budskapet: Journalister må slite skosålene og oppsøke kildene, fremfor å leve i internett-boblen.

Det lyder som søt musikk i mine ører.

– Regjeringens hemmeligheter er den største trussel mot demokratiet. Donald Trump er en hard oppgave, men den er ikke umulig å løse, sier Woodward. Han mener at journalistene som dekker Det Hvite Hus må bli mindre opptatt av retorikk og satse mer på dyptpløyende undersøkelser og kildearbeid.

IMG_4037.jpg

SIGNERER BØKER: Medieledere fra hele verden sto i kø for å sikre seg et signert eksemplar av Bob Woodwards siste bok «The last of the Presidents Men»

Mannen som sammen med Carl Bernstein forårsaket president Richard Nixons fornedrelse og fall, arbeider fortsatt som undersøkende journalist, forfatter, journalistikk-professor og assosiert redaktør i The Washington Post. Om få uker er det klart for lanseringen av hans 19. bok – boken om president Donald Trump.

Han var bare 29 år gammel og en ganske fersk journalist da han nokså tilfeldig kom over Watergate. Innbruddet i det demokratiske partiets valgkampkontor i 1972, der fem menn ble pågrepet.

– Jeg ble sendt til retten for å dekke fengslingsmøtet og ble overrasket over å se fem «innbruddstyver» fremstilt i business-dresser. Under avhørene tvang dommeren en av dem til å hviske fram at CIA var hans arbeidsgiver, forteller Woodward før han med ettertrykk tilføyer:

«I nearly dropped dead».

The Washington Posts legendariske redaktør Ben Bradlee sa alltid at sannheten kommer gradvis fram. Vi vet ikke alltid hva den er i begynnelsen. Vi arbeider med saken og avdekker lag etter lag helt inn til kjernen. Det finnes ingen raske svar på maktkritisk og undersøkende journalistikk.

Han forteller om et lærerikt møte med eieren av The Washington Post, Katharine Graham, midt i dekningen:

– Hun spurte meg om hvordan denne saken ville ende, og jeg svarte at jeg ikke visste, kanskje får vi aldri svaret. Da sa hun:

«Don’t tell me never. You must never give up!»

Siden forsto Woodward at dette er kjernen i pressefolkets bransje. Å finne fram til historiene som en gammel redaktør i Washington Post pleide å kalle «Bacon coolers». Historier som er så oppsiktsvekkende at de får baconet på leserens gaffel til å kjølne over avisen til frokost.

IMG_4031.jpg

HISTORIEFORTELLEREN: Du må være villig til å slite skosåler for å bli en god journalist.

Sannheten. Men hvor går veien til sannheten, spør Woodward og peker på sin egen skosåle.

– Du må gå ut og snakke med folk. Folk som ønsker at sannheten skal komme fram.

Bob Woodward holder jevnlig forelesninger for journalistikk-studenter i Washington. Her forteller han om arbeidet med Watergate-avsløringen og spør studentene hvordan de ville ha løst saken i internettets tidsalder:

– Det er vel bare å google «Nixons hemmelige opptak», svarte en student.

Men de avslørende svarene vil du aldri finne på internett, mener Woodward. Journalist-studentene må logge seg av internett, komme seg ut av biblioteket og se hva som foregår der ute. Noen ganger kan det være nok å krysse gaten..

Bob Woodward er fortsatt en oppsøkende journalist, og forteller om jakten på kilder til sine avslørende bøker. Om et ganske nylig møte med en firestjerners general:

Du får ikke slike kilder i tale gjennom å ringe dem opp verken på kontoret eller privat. I enda mindre grad gjennom talspersoner og kommunikasjonsfolk. Du må rett og slett banke på døren. Men når passer det best å banke på døren hjemme hos en firestjerners general? Bob Woodward kom til at sjansen for å lykkes var størst på en tirsdag kveld, klokken kvart over åtte:

– Da han åpnet døren, så han på meg og spurte: «Are You still doing this shit?» Jeg svarte ikke, bare krysset pekefingeren til smerte bak på ryggen og så ham lenge rett i ansiktet. Til slutt vinket han meg inn. Deretter fulgte en to timer lang kildesamtale.

I følge Woodward er mye av problemet med dagens mediedekning at journalistene ikke dukker opp hos kildene og sier at de vil lytte til hva de har å si. Det er jo slik man bygger tillit og kildeforhold.

– Journalistikk er å dukke opp der hvor tingene skjer. Vi fikk riktignok døra i ansiktet noen ganger, men noen av dem vi oppsøkte var også villige til å snakke.

Donald Trump har erklært journalister som «fiender av det amerikanske folk», og undersøkelser viser at mellom 60 og 70 prosent av amerikanerne mangler tillit til mediene. Så hva gjør du når du har et produkt som preges av mistillit hos publikum?

– Du må levere en bedre vare. Mer undersøkende og avslørende journalistikk. Vi må finne nye veier til dyptpløyende, nøyaktige og faktabaserte historier. Ikke så preget av politiske synspunkter. Donald Trumps presidentskap representerer «a tipping point» i USAs historie, men han er vår president enten du liker det eller ikke. Som journalister er vi forpliktet til å grave fram så mye som mulig.

Bob Woodward oppfordrer journalistene til å ha mer fokus på hva Trump faktisk gjør, ikke så mye på hva han til en hver tid sier eller twitrer tidlig om morgenen.

– Trump vet at han kontrollerer den politiske agendaen. Den virkelige historien handler om det som skjer, sier Woodward.

Journalist-legenden lar oss få innblikk i enda en beskrivende historie fra filmatiseringen av boken «Alle presidentens menn». Sammen med Carl Bernstein besøkte Woodward filmsettet, og fikk høre om hva som skjedde da skuespilleren Jason Robarts hadde lest seg opp på rollen som Ben Bradlee – en rolle han tvilte på om han kunne spille:

– Alt Ben Bradlee gjør er jo at han flyr rundt i redaksjonslokalene og spør igjen og igjen alle han møter: «What’s the fucking story?»..

– Vel, det er jo det som er redaktørens jobb, sier Woodward. Den dag i dag er det fortsatt den grunnleggende delen av jobben – hva er egentlig historien? Til å begynne med er svaret aldri krystallklart, svaret krever en serie tilleggsspørsmål. Det er disse spørsmålene media nå må stille gjennom bedre og mer dyptpløyende journalistikk.

Bob Woodward er ikke villig til å svare på om Russland-etterforskingen kan føre til presidentens fall. Men hvem vet, kanskje kommer det flere avsløringer i hans nye bok om Donald Trump.

Spørsmålene knyttet til medienes manglende tillit i befolkningen og dekningen av Donald Trumps presidentskap ble det altoverskyggende tema for et eget redaktør-seminar under INMA-kongressen i Washington. Medieforskeren Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center la fram en fersk undersøkelse som viser at 75 prosent av voksne amerikanere finner det fullstendig uakseptabelt at mediene favoriserer ett politisk parti. Et spørsmål om mediene opptrer fair i sin politiske dekning scorer lavest av alle spørsmål i undersøkelsen.

IMG_3952.jpg

FORSKER: Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center undersøker folks tillit til medier over hele verden.

I USA og Israel er det størst avstand mellom folk som støtter regjeringen og de som mener at mediene opptrer på en fair måte. I europeiske land er det motsatt. Her er de som støtter regjeringen mer sammenfallende med dem som mener at medienes politiske dekning er fair. Nederland og Sverige rapporterer en høyere grad av tillit til mediene, i motsetning til søreuropeiske land som f. eks. Italia.

I USA konsumerer folk i stor grad nyheter via sosiale medier, men de er i liten grad opptatt av å identifisere kilden til nyhetene og om kilden er troverdig eller ikke. Når det gjelder tillit til media er det i USA aldri målt større avstand mellom de politiske blokkene enn i 2017. Polariseringen vil altså ingen ende ta.

President Donald Trump mener at all nyhetsdekning i de tradisjonelle mediene er «fake news», men han fører selv an i spredningen av falske løgner. The Washington Post har en egen stab, hvis eneste oppgave er å faktasjekke presidentens morgenfriske Twitter-meldinger. Avisen konstaterer at han hittil har levert mer enn 3000 meldinger som savner grunnlag i fakta eller er direkte løgnaktige. Mediereporter Paul Fahri i The Washington Post mener det er grunn til å frykte at Trump kan komme opp i over 10 000 falske meldinger innen presidentperioden er over.

IMG_3941.jpg

PAUL FAHRI – The Washington Posts erfarne mediereporter gjennom mange år.

– Trump vinner for en stor del kampen mot mediene, som foreløpig ikke har klart å slå tilbake denne flommen av uriktig informasjon. Det er så mange historier. For oss journalister føles det som å samle regnvann i en storm, sier Fahri.

Journalister pleide å bruke sin tid på å avdekke sannheter som maktapparatet ville tildekke. Nå må pressen kjempe for å gi sannhetsordene reell gjennomslagskraft.

– Det er ikke så mye vi journalister kan gjøre med dette, annet enn å fortsette rapporteringen av sanne historier basert på faktum. Og så få vi håpe at folk til slutt innser forskjellen, sier Fahri.

Han frykter likevel den giftige blandingen av to typer «falske nyheter» –  det som er fabrikkerte historier og alt som av Trump oppleves som ubehagelige fakta og som derfor karakteriseres som «Fake News».

– Fake News er som farlig atomavfall. Det er svært giftig og vil kunne påvirke mange mennesker på livstid. Målet på vår tids sivilisasjon kan bli hvordan vi behandler dette ideologiske avfallet, sier Fahri.

Han er uansett stolt av å tilhøre skaren av journalister som vil gjøre Amerika faktabasert igjen.

Det er ingen tvil om at den journalistiske tonen overfor Det Hvite Hus er blitt tøffere under Donald Trump. De toneangivende mediene legger også i større grad konkurransen til side og samarbeider om dekningen. Situasjonen er likevel uoversiktlig og et knippe Washington-redaktører beskriver kommunikasjonen fra Det Hvite Hus som «ute av kontroll». Under Obama var forholdet til pressen langt mer disiplinert, der administrasjonen formidlet en konsistent historie gjennom pressebriefingene.

Twitter-presidenten følges likevel nøye av redaksjonene. Mange av Twitter-meldingene fra Trump setter policy, rett og slett fordi mange av medarbeiderne i administrasjonen tar lærdom fra dem. De fungerer på en måte som gamle dagers pressemeldinger.

BuzzFeed har nå sluttet å bruke begrepet «fake news» i sine reportasjer, på grunn av alt misbruk av ordene som våpen i krigen mot mediene. Nå omtales Trumps feilaktige påstander som det de er – nemlig «løgner».

Det er likevel usikkert som slike tiltak er tilstrekkelig for å gjenreise medienes tillit. Da har jeg i likhet med Bob Woodward større tro på forsterket satsing på dyptpløyende, undersøkende og uavhengig  journalistikk. En journalistikk som forteller – uten merkelapper eller politiske omsvøp – hva som faktisk skjer.

img_4109.jpg

BEST IN SHOW: The New York Times kampanje «Truth» ble belønnet med hedersprisen under INMA’s verdenskongress i Washington. VG, Aftenposten og Amedia fikk også flere utmerkelser.

Stille diplomati i Kina

 

IMG_3730

TIANANMEN: Det blodige oppgjøret med opposisjonelle studenter i 1989 var en nødvendig historisk korreksjon, i følge kinesiske medier.

BEIJING/FUZHOU: Mens Kina-kjennere kritiserer Norges topptunge forskningsdelegasjon til Beijing og Shanghai sist uke, har jeg forsøkt å utøve et stille diplomati overfor kinesiske presseorganisasjoner: Siktemålet er å åpne en dialog om uavhengig journalistikk, presseetikk og selvregulering av medier i Kina.

I løpet av en uke har vi møtt over 100 journalister og redaktører, og et stort antall lærere og studenter ved journalist-universiteter i Beijing og i Fujian-provinsen syd i Kina, ved stredet mot Taiwan.

Vår dialog-delegasjon besto bare av to medlemmer. Undertegnede og presidenten i Ethical Journalism Network (EJN), Aidan White. EJN er en stiftelse i London som arbeider for presseetikk og selvregulering innen media. Stiftelsen ble opprettet i 2013 og har senere mottatt støtte fra Norges utenriksdepartement.

Jeg reiste direkte fra den norske SKUP-konferansen, som var en sterk manifestasjon av maktkritisk, fri og undersøkende journalistikk – til Kina. Det er litt av en overgang. Organisasjonen Reportere Uten Grenser «kåret» Kina som nummer 176 på listen over verdens nasjoner når det gjelder pressefrihet.  Onsdag denne uken presenteres årets utgave av den samme oversikten, men mange kritikere mener at utviklingen i Kina går fra vondt til verre.

Det er mange dilemmaer knyttet til en dialog med verdens største diktatur, men kan vi egentlig la være å samtale med en femtedel av verdens befolkning? Med et land som har verdens sterkest voksende økonomi og som snart er ledende i kommunikasjonsteknologi?

IMG_3719
DIALOG-MØTE: EJNs president Aidan White diskuterer presseetikk og selvregulering av medier med journalister og redaktører i All-China Journalists Association og medlemmer av den presseetiske kommisjonen i Beijing.

I Beijing og Fuzhou – en by med sju millioner innbyggere – har vi vært gjester hos All-China Journalists Association, en organisasjon for alle landets mer enn 200 000 journalister. Det nærmeste man kan komme et presseforbund i dette landet. Organisasjonen er nok styrt av kommunistpartiet, som alt annet i Kina, men samtidig opptatt av de globale utfordringene som møter all journalistikk:

Desinformasjon. Hatefulle ytringer. Copyright-problemer. Dårlig reklame. Vulgært innhold.

Journalister opplever økende mistillit og svekket omdømme i offentligheten. Presset fra den politiske ledelsen nevnes ikke. Ledelse oppfattes som en nødvendig del av rammeverket som pressen må arbeide innenfor.

IMG_3723

MAO – som ung skribent og redaktør.

Inngangspartiet til bygningen som huser All-China Journalists Association (ACJA) preges av monumenter, som viser journalistikkens historiske betydning for Folkerepublikken. Vi får snart en historisk forelesning av journalistikk-professor Zheng Baowei ved Remin-universitetet i Beijing, som ble grunnlagt av kommunistpartiet

– Det må stilles strenge krav til journalister. De skal tjene samfunnet, folket og staten. Regulering er nødvendig, men kinesisk journalistikk hviler dessuten på fundamentale regler innen akademia, sier professoren.

Zheng forteller at Kina feirer 100årsjubileum for journalistutdanningen. Formann Mao var blant de første studentene. Han ble senere redaktør i to aviser.  Maos tanker formanet journalistene

IMG_3722

ZHENG BAOWEI – professor i journalistikk og pressehistoriker.

til å lære av folket og han beskrev dem som ingeniører i utviklingen av menneskesjelen.

De første etiske retningslinjene ble skrevet i 1942, og etter opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 kom «sjølkritikk» med i en av fire presseetiske hovedsetninger. Staten utarbeidet et detaljer sett av presseetiske regler i 1987, som sist er revidert i 2009, men ganske nylig har president Xi beskrevet journalistens ansvar i seks punkter. Her understrekes også betydningen av at media overvåkes og må stå til regnskap for sine redaksjonelle valg. Det skal holdes seminarer med publikum og det er opprettet hotlines hvor folk kan varsle om presseetiske overtramp og desinformasjon. Etter fremveksten av sosiale medier varsles det nå nye reguleringer av innhold som spres via internett, og sterkere vern av privatliv på linje med europeisk lovgivning.

ACJAs generalsekretær Wang Dogmei forteller oss at det ble opprettet en nasjonal presseetisk kommisjon i 2015, og at det er bygget ut et system av 29 slike kommisjoner. Kommisjonen i Beijing har 33 medlemmer, bl.a. fra næringslivet og Partiet. Dermed har Kina fått et uavhengig system for selvregulering i mediebransjen, mener hun.

Det var bare det med Partiet, da..

Men vi må forstå at alt som skjer i Kina er forankret i Partiet. Og hos Xi. Likevel finnes det mye pressefaglig å diskutere mellom vest og øst. Vi opplever at de fleste kinesiske pressefolkene som vi møter, er åpne og positive til dialog om felles problemer.

IMG_3720

POSITIVT MØTE: Aidan White diskuterer med medlemmer av Beijings presseetiske kommisjon.

Det finnes mer enn 400 ulike presseetiske koder i verden, ikke ett felles regelverk for alle journalister. Det er også en forskjell mellom ytringsfrihet og journalistikk. Journalister kan ikke publisere sitt innhold som de vil, de må operere innenfor en ramme av etikk og lovgivning.

– Men alle journalister bør dele kjerneverdiene i etisk journalistikk: Nøyaktighet, åpenhet, uavhengighet, upartiskhet, humanisme, ansvarlighet, sier Aidan White til forsamlingen. Han var tidligere generalsekretær for den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) gjennom 20 år, og har et unikt kontaktnett av pressefolk over hele verden. De siste årene har han bygget opp Ethical Journalism Network, med god støtte fra de norske presseorganisasjonene og UD.

Hvorfor akkurat lille Norge i dette bildet?

Fordi organisasjonen Reportere Uten Grenser regner Norge som verdens mest pressefrie nasjon. Og i følge Aidan White, fordi vi har et unikt selvregulerende presseetisk system. Det beste i verden, skryter min irske venn og kollega.

– I Norge deler alle journalister et felles presseetisk regelverk, som støttes av alle medier. Det omfatter alle journalistiske plattformer, behandlingen av klager foregår helt åpent og noe av det strømmes til publikum. Folk kjenner systemet og respekterer det. Mange redaksjoner utgir også årlige redaksjonelle regnskap, hvor tabber og feil blottlegges, forklarer Aidan White.

Så overlater han til meg å beskrive Pressens Faglige Utvalg og Vær Varsom-plakaten.

Diskusjonen med kineserne avslører at bortsett fra forholdet til Staten (og det er ikke noen liten forskjell) så er mange av de presseetiske problemstillingene ganske like i våre to land. Medlemmene av den presseetiske kommisjon ramser opp: Reklamens inntog i journalistikk, falske nyheter, vulgær-journalistikk, utfordringer i den digitale transformasjonen og fra sosiale medier.

– Hvordan blir norske journalister som bryter de presseetiske reglene straffet, spør et av medlemmene i Beijing-kommisjonen?

Jeg må forklare i detalj at læringen ligger i tilrettevisningen fra egne kolleger og i den redaksjonelle oppfølging av saken. Og i offentliggjøringen av PFUs konklusjoner, korreksjoner og beklagelser.

Hun repliserer at i Kina blir journalister ilagt bøter, de suspenderes og i alvorlige tilfeller får de sparken..

Ethical Journalism Network har arbeidet i fire år for å få opprettet en dialog med kinesisk presse. Det har vært en vanskelig vei. I fjor skulle jeg ha deltatt i en delegasjon til Kina, men fikk beskjed om at norske EJN-representanter var uønsket i landet. Etter normaliseringen av Norges forhold til Kina er tonen en annen.

Det er heller ikke lenger slik at kineserne feier problemer knyttet til hatefulle ytringer, desinformasjon og presseetiske overtramp under teppet som «ikke eksisterende». Under besøket i forrige uke hadde vi åpne og positive diskusjoner om alle de forandringer som journalistikken nå står midt oppe i og de utfordringer og muligheter som møter mediefolk i en digital tidsalder. Det virker som om presseetikk, selvregulering av media og online journalistikk er en fornuftig plattform for dialog.

Kinesiske medier er ikke lenger direkte subsidiert av Staten og har fått klar beskjed om å søke finansiering gjennom kommersiell virksomhet. Å tilnærme seg vestlig markedsøkonomi samtidig som man skal ivareta og formidle kommunistpartiets ideologiske verdier, må være en uhyre krevende balansegang. Midt i den digitale transformasjonen.

Kinesiske medier rapporterer fritt om mye av det som skjer i samfunnet, både politisk og i kulturlivet. Men noen tema er det strengt forbudt å diskutere: Partiets ideologi, menneskerettigheter og religiøse konflikter.

IMG_3731

STUDENTMØTE: Møte med professorer og studenter ved Beijings universitet for kommunikasjon og medier. Studentene var opptatt av hatefulle ytringer og falske nyheter

Vi besøkte journalistutdanningen ved to av landets fremste universiteter, bl.a. Fakultetet for Journalistikk og Kommunikasjon i Beijing med 2000 studenter og 180 lærere. Her er ledelsen svært interessert i å opprette et nærmere samarbeid med EJN, spesielt om de presseetiske utfordringer som følger av migrasjon, hatefulle ytringer og rasisme. Dette er problemstillinger som begynner å melde seg med full tyngde i Kina.  Det er problemer knyttet til omtale av landets 55 ulike minoritetsbefolkninger og økt innvandring fra afrikanske land. Vi diskuterer også muligheten av å utarbeide et grunnkurs i presseetikk, og journalistiske verktøy i bekjempelsen av hatefulle ytringer innen media.

– Falske nyheter er blitt en stor trussel i Kina, sier en av studentene. Folk kaller seg journalister og fabrikkerer nyheter i sosiale medier for å få oppmerksomhet. Eller for å desinformere. Professor Peixin Cao gir oss et eksempel:

En gravid kvinne som ble nektet keisersnitt av legene, begikk selvmord. Sykehuset fabrikkerte en historie i sosiale medier om at det var svigermoren som hadde nektet henne dette, for å fjerne oppmerksomhet fra legenes ansvar.

Ved universitetet i Fuzhou får vi servert en annen historie: En «nyhet» om at kaffen hos Starbucks (det finnes en kaffebar på annethvert gatehjørne i Beijing og Fuzhou) øker faren for å få kreft, spredte seg som ild i tørt gress i kinesiske sosiale medier. Noen ganger er kraften i rykter sterkere enn i journalistikk.

For å summere opp: EJN-besøket i Kina har gitt flere gode muligheter for oppfølging: I tillegg til konkrete, presseetiske verktøy for journalister, drøftet vi mulighetene av flere gjensidige utvekslingsbesøk fra miljøer som arbeider innen selvregulering av media. En egen sesjon om digital presseetikk under Kinas årlige verdenskongress for internett. EJN vil også bli invitert til å presentere seg under et større nasjonalt mediaforum i juni. Dessuten ble det foreslått å opprette en egen dialog med Kinas organisasjon for kvinnelige journalister og med organisasjonen for miljøjournalister.

IMG_3737

I FUZHOU: Fra møte med journalister og redaktører i presseorganisasjoner og Fujian-provinsens presseetiske komite. T.v. for Aidan White sitter visedirektør i ACJAs internasjonale avdeling Chen Tao, som ledsaget oss under hele besøket i Kina. Han er EJNs hovedkontakt i dialogen med kinesiske medier.

Digitalisering – som venn og fiende

IMG_1857

VELFORTJENT HEDER: Å dele ut SKUP-prisen er en stor ære. Her er talen som jeg holdt for 600 av landets beste journalister.

2017 ble et år vi vil huske for digital desinformasjon og misbruk av internett for å underminere demokratiske prosesser. Falske nyheter og brudd på personvern i digitale medier.

Samtidig ble 2017 et gjennombruddsår for effektiv bruk av digitale verktøy i den kritiske, undersøkende journalistikken. Datastøttet metode finner nå praktisk anvendelse i redaksjonene.

Dere har tatt et langt skritt fremover i analyse av enorme mengder data. Sammenkobling av data fra ulike registre. Kryssing av datakilder. I flere metoderapporter til SKUP skrives det nå om å intervjue datasett. Å stille journalistiske spørsmål og faktisk få fram svar som det tidligere var uoverkommelig å fremskaffe manuelt.

I de store redaksjonene ser vi også hvordan digitale utviklere nå tar sete i gravegruppene – og at utviklingsarbeidet gir skarpe resultater. Store datasett og algoritmer tas i bruk i den løpende nyhetsrapporteringen til folk.

Men ingen algoritme har hittil greid å erstatte journalistens kreative idé, evnen til å fremsette hypotesen, til å se gjennom intrigen, til å observere rent fysisk hva som skjer. Det er i kombinasjon med tradisjonell journalistisk metode at gravingen gir de beste resultater.

Utbredelsen av sosiale medier gir en farlig miks av innhold til samfunnets borgere: Strømmen blir til en blanding av fakta, meninger, propaganda, rykter og sladder. Reklame og underholdning. Falske nyheter. Det er ikke lett å se hva som er hva.

Resultatet av denne fragmenteringen er økt polarisering og misbruk av internett på en måte som truer demokratiet. Vårt svar på dette må være økt satsing på journalistisk kvalitet og presseetiske standarder. Husk at kritisk, undersøkende journalistikk er den viktigste delen av medienes samfunnsoppdrag.

Sviktende finansiering av mediene og fragmentering av nyhetsbildet fører til konsolidering. Flere avslørende prosjekter går dermed under radaren for konkurrerende medier, og får ikke den oppmerksomhet som de fortjener. Vi bør bli flinkere til å sitere hverandre og samarbeide mer om undersøkende journalistikk. Hvis vi samler flere ressurser om felles prosjekter og deler mer metode, kan vi også i større grad fylle vår samfunnsrolle.

En fri og uavhengig presse er en umistelig del av vårt demokratiske system.

Det er myndighetenes ansvar å legge til rette for dette. Gjennom rammevilkår og finansiering. Og fremfor alt ved å sikre offentlig innsyn i beslutningsprosesser og forvaltning av fellesskapets midler. Det er uforståelig at politikere og embetsverk fortsatt prøver å sette opp nye hindringer i veien for at pressen kan løse sine viktige oppgaver på dette område.

Årets bunke på 52 metoderapporter vitner om at undersøkende journalistikk møter mye motstand fra maktstrukturer som misliker kritiske spørsmål og krav om innsyn. I enkelte saker forsøker man å bruke Vær Varsom-plakaten for å trenere undersøkelser. Noen offentlige tjenere velger sågar å advare sine kommersielle samarbeidspartnere om at journalister graver. Hvorfor i all verden gjør de dette?

Det er vanskelig å finne andre svar enn at de har noe de vil skjule for offentligheten. At landets statsminister velger å sammenligne innsyn med overvåkning er ikke akkurat demokratibyggende.

Flere medier velger derfor å kreve offentlig innsyn i behandlingen av eget innsynskrav. Slikt innsyn kan gi svært avslørende innblikk i forvaltningens ulike strategier for å stenge offentligheten ute. I demokratiets navn bør de som praktiserer slike strategier nå stilles ordentlig til ansvar.

Svært mange av fjorårets SKUP-kandidater har satt kritisk søkelys på offentlig pengebruk. Det er en vesentlig del av pressens samfunnsoppdrag å kontrollere dette. En stigende andel av offentlige utgifter går med til å betale private aktører som gis oppdrag i velferdsstaten, gjennom bl.a. såkalt konkurranseutsetting.

Medias undersøkelser avdekker manglende kontroll med slike utbetalinger både på politisk nivå og i forvaltningen.

Byrådsleder Raymond Johansen skrev sommeren 2015 en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han beskrev det som nærmest risikofritt å være styrende politiker i Oslo. Sånn bør det ikke være, skrev han.

I fjor fikk han svar på tiltale. Flere av medias undersøkelser avdekket graverende forhold i hovedstadens forvaltning.

image-1.jpg

OVERFALL: Jurylederen ble nærmest overfalt i glede av diplomvinner Lajla Ellingsen som sammen med Mari K. By Rise fikk heder for Adresseavisens reportasjer om Kystad-avtalen i Trondheim.

SKUPs metoderapporter tegner et bilde av mange tvilsomme lokale politiske forhold, skjulte forbindelser og manglede styring. Flere metoderapporter flombelyser også usunne forhold i et eskalerende boligmarked. Det er kritisk fokus på situasjonen i helsevesenet, og flere arbeider tar opp mulige justismord og mangel på rettssikkerhet i samfunnet.

Sikkerhet skal også omfatte journalister som stiller kritiske spørsmål og avdekker kritikkverdige forhold. Det er bekymringsfullt at journalister i flere europeiske land utsettes for press og trusler når de går maktstrukturene etter i sømmene.  Drapene på undersøkende journalister i Slovakia og på Malta er alarmerende. Også her i Norge er det blitt slik at kritisk journalistikk mot visse miljøer utløser behov for omfattende sikkerhetstiltak. Det er derfor grunn til å minne om rettsstatens ansvar for at mediene kan løse sine oppgaver på en trygg måte.

Alle som vil lære mer om journalistikk bør kaste seg over årets samling av metoderapporter. De store redaksjonene er fortsatt toneangivende i utviklingsarbeidet, men det er gledelig å se at flere lokale redaksjoner styrker seg og arbeider mer systematisk med undersøkende journalistikk.

30714263_10155164004932001_138816624361734144_n

JURY-VORSPIEL: Trond Sundnes (t.v.), Asbjørn Olsen, Linn Kongsli Hillestad, Bernt Olufsen, Bjørn G.Sæbø og Vibeke Haug. Tone Jensen var ikke tilstede i Tønsberg.

Juryen arbeider ut fra et sett av 12 kriterier i vurderingen av SKUP-kandidatene. Med en liten ekstra vekt på nyhetsverdi, ny metode og konsekvens. Vi har lest 1100 sider metoderapporter og utallige vedlegg i form av artikler, video, bøker og grafiske fremstillinger. Vi har hatt fire heldagsmøter i løpet av vinteren. Kandidatene har jevnt over høy kvalitet og det har vært krevende å kåre et finaleheat.

Vår bransje har tatt et langt skritt i riktig retning. Dere kan alle være stolte over resultatene. Husk at det viktigste med SKUP er ikke prisen, men den delingskulturen som vi bygger sammen. Derfor kan vi trygt slå fast – at her er det viktigste ikke å vinne, men å delta.

Den mørke flekken på kartet

 

img_8484.jpg

FANDEN PÅ VEGGEN: Visepresident Le Quoc Minh i Vietnam News Agency følger med på min forelesning om behovet for uavhengig og kritisk journalistikk, presseetikk og økt åpenhet fra medienes side.

HANOI – Jeg viser den beksvarte flekken på verdenskartet. Vietnam. En av statene som ligger nederst på pressefrihetslisten til organisasjonen «Reportere Uten Grenser». Nummer 175 på oversikten over pressefrihet og informasjonsfrihet i verdens 180 stater.

Visepresident Le Quoc Minh og 25 av hans medieledere i Vietnam News Agency følger interessert med, men kommenterer ikke verdensbildet som jeg bretter ut over veggen i møterommet.

I tre stive klokketimer foreleser jeg om pressefrihet, informasjonsfrihet, presseetikk og selvregulering av media – som grunnleggende elementer i et demokrati og en viktig forutsetning for publikums tillit til journalistikk.

Det blir også tid til en orientering om offentlig innsyn i forvaltningen, datastøttet journalistikk og kritisk, undersøkende journalistikk. Men det er nok ikke dette forsamlingen er kommet for å høre. Den er mer opptatt av forretningsmodeller og inntektsstrømmer.

Vietnam er på mange områder den siste Sovjet-staten, men samtidig ekstremt opptatt av kapitalistiske problemstillinger. Det vakre landet rommer mange paradoks: Gapet mellom de rike og vanlige mennesker vokser. Et veldig fokus på luksusgjenstander og statussymboler. Økonomien vokser med 6,5 prosent i året, samtidig som kommunistpartiet styrer befolkningen med jernhånd.

På samme måte regulerer Partiet de journalistiske medienes handlingsrom. I en av verdens tettest befolkede nasjoner hva angår brukere av Facebook. Det eksisterer 64 millioner Facebook-kontoer i Vietnam, hvor folk kan ytre seg om det meste med høy risiko for å bli arrestert.

Observatører i Hanoi forventer at myndighetene vil ta nye regulatoriske grep overfor sosiale medier i løpet av 2018.  Regjeringen ønsker samarbeid med internasjonale giganter som Facebook og Google, om å kontrollere innholdet.

For tredje år på rad er vi tilbake i den livlige, vietnamesiske hovedstaden. Sammen med Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim er jeg mentor for ledergruppene i to av landets store digitale medier, Vietnam Plus og VNExpress. Vi jobber frivillig for et prosjekt i regi av World Association of Newspapers, WAN-IFRA, som er støttet av det norske utenriksdepartementet.

Hensikten er å arbeide for pressefrihet gjennom fokus på kvalitetsjournalistikk og bransjefaglige utfordringer i den digitale transformasjonen. Det handler om utvikling av mobilen som publiseringsverktøy, videoproduksjon og digitale inntektsstrømmer fra annonsører og brukere. Heldigvis har gavmilde ledere i norske mediehus som VG, Polaris og Amedia utstyrt oss rikt med gode presentasjoner. De to vietnamesiske mediene begynner å bli familiære med norsk medieutvikling etter hvert.

img_8312.jpg

MR. BERNT: Foreleser i VNExpress med sjefredaktør Thang Duc Thang (t.v.) som tilhører.

I Vietnam går vi under navnene «Mr. Rolf & Mr. Bernt», to reisende i evangelister i digital produktutvikling og fri, uavhengig journalistikk. Det er inspirerende å se at noen av frøene som vi sådde i fjor later til å gro opp gjennom asfalten:

I fjor brukte vi mye tid på å snakke om behovet for brukerbetaling når det gjelder journalistisk innhold. Dette er et vanskelig tema i Vietnam, som verken har sterke tradisjoner for abonnement eller noen lovgivning som beskytter opphavsrett. Temaet står nå høyt oppe på agendaen både i Vietnam Plus og hos VNExpress. Førstnevnte skal om kort tid introdusere en betalingsløsning i markedet for deler av innholdet.

Begge de to mediehusene opplever et sterkt press på økonomien. Facebook har spist store deler av de digitale annonseinntektene som et lett frokostmåltid, her som ellers i verden. Ledelsen skjønner at journalistikken også trenger finansiering direkte fra brukerne. Og så er de på jakt etter nye inntektsstrømmer. Vietnam Plus finansieres delvis av Staten, men er likevel avhengig av inntekter fra markedet for å finansiere virksomheten. VNExpress er privat eid og drives på rene markedsmessige betingelser.

IMG_3609.jpg

MR. ROLF: Med staben i Ho Chi Minh City via video link.

«Mr. Rolf» foreleser om innloggingssystemer, digitale abonnementsmodeller, programmatisk annonsering, branded content og native advertising – innholdsmarkedsføring eller annonsørinnhold som det heter på norsk. På mitt språk «annonser i journalistisk forkledning». Om teknologisk utvikling. Roboter som skriver, kunstig intelligens og stemmestyrte medier.

IMG_8487.jpg

DISKUTERER: Le Quoc Minh og jeg er begge opptatt av å bekjempe falske nyheter i sosiale medier. 

Jeg snakker mer om hvordan bruken av sosiale medier påvirker tilliten til journalistikk. Om hvordan spredningen falske nyheter kan true demokratiske prosesser. Dette er tema som engasjerer også vietnamesiske medieledere. Den farlige sammenblandingen av rykter, meninger, propaganda, sladder og falske nyheter, med fakta og profesjonell journalistikk. En grobunn for fragmentering og polarisering.

Mitt svar på disse utfordringene er økte investeringer i uavhengig og kritisk kvalitetsjournalistikk, presseetikk og åpenhet om journalistisk metode. Tydelige skiller mellom journalistikk og reklame. Mellom meninger og nyhetsrapportering.

img_8332.jpg

LUNSJ: Content Marketing-jentene i VNExpress hadde ikke nevneverdig tro på merking av innholdsannonser.

Kravet til merking av annonsørinnhold møtes med lett hoderysting i forsamlingen. Dette er ikke vanlig praksis i Vietnam.

– Si meg, ønsker dere å advare leserne mot å lese innholdet i denne artikkelen, spør en av sjefene i VNExpress?

– Nei, vi ønsker å gjenopprette den profesjonelle journalistikkens troverdighet, svarer jeg.

Min presentasjon av content marketing-løsningen for filmen «Kongens Nei» fra VGs Partnerstudio imponerer likevel forsamlingen.

I timen om undersøkende, kritisk journalistikk forteller jeg om den store avsløringen til den unge reporteren Kristoffer Örstadius i svenske Dagens Nyheter. Skandalen omkring outsourcing av IT-tjenester fra den svenske Transportstyrelsen – en skandale som har kostet flere regjeringsmedlemmer jobben.

– Hvis jeg hadde forsøkt meg på noe lignende, så hadde jeg nok heller fjernet meg selv, sier en av redaktørene i VNExpress spøkefullt.

Jeg viser dem også en presentasjon av fjorårets SKUP-vinner, avsløringen av ulovlige tvangsmidler og bruk av sengebelter i psykiatrien. Mulighetene for offentlig innsyn og analyse av store datasett fascinerer. Størst interesse vekker likevel VGs prosjekt omkring sikkerheten på de nesten 17000 broene som avisen undersøkte i fjor.

– Er det virkelig ingen begrensninger for norske journalisters innsyn i forvaltning og offentlige registrere, spør en av redaktørene i Vietnam News Agency når vi er på tomannshånd.

– Jo, blant annet når det gjelder nasjonens sikkerhet og personvern, svarer jeg overfladisk.

Det er tydelig at jeg har vekket noen journalistiske instinkter i tilhørerskaren.

Så gir det noen mening å snakke om mediebransjens utfordringer, digital produktutvikling og journalistikk i en av verdens mørkeste avkroker når det kommer til pressefrihet og demokrati?

Vårt håp er i alle fall at faglig kontakt og dialog, sammen med deling av kunnskap om mediebransjens teknologiske, markedsmessige og journalistiske utfordringer, vil gi et bidrag til positiv utvikling. Kanskje i beskjeden grad, men likevel..

IMG_3654.jpg

HYGGELIG LAG: Visepresident Le Quoc Minh inviterte oss på middag sammen med ledelsen i Vietnam Plus i den nyåpnede restauranten Luk Lak 

Vår vert, Le Quoc Minh, er usedvanlig godt orientert om medieutviklingen i vestlige demokratier, men ledergruppene hans får ikke ofte tilgang til slike presentasjoner. Minh var tidligere sjefredaktør i nettavisen Vietnam Plus, et underbruk av det nasjonale nyhetsbyrået, som presenterer innholdet sitt på tre språk; vietnamesisk, engelsk og fransk.

Siden sist er Minh forfremmet til stillingen som en av byråets tre visepresidenter, med ansvar

For Vietnam Plus og flere andre nettsteder og publikasjoner. Dermed står han bare et trappetrinn fra landets definitive maktsentrum – partiets sentralkomite hvor alle medlemmer har status som ministre. Her er nemlig presidenten i Vietnam News Agency sikret automatisk medlemskap.

Minh er stolt når han viser oss sitt nye kontor i 2. etasje av det nasjonale nyhetsbyråets bygning sentralt i Hanoi, like ved Hilton Hotel og det flotte operabygget. Etter opprykket har han fått seg tildelt svart limousin og privatsjåfør, som han vennlig deler med oss under besøket.

Paradoksalt nok ledes Vietnam av en tidligere journalist, Nguyen Phu Trong, som er partiets generalsekretær. Men den journalisten som sist våget å kritisere en av hans taler fikk umiddelbart sparken – for brudd på avisens etiske retningslinjer.

I Vietnam er alle landets 17 000 lisensierte journalister forpliktet til å oppgi alle sine kilder. Et internett med mer enn 350 ulike sosiale nettverk overvåkes strengt. Den eneste uavhengige mediekilden, bloggere og cyber-dissidenter, risikerer lange fengselsstraffer. Kritiske journalister ekskluderes fra fagforeningen og partiet.

I fjor ble 20 såkalte borger-journalister arrestert, deportert eller dømt til strenge fengselsstraff på mellom 9 og 14 år, for å ha spredt uavhengig informasjon til publikum. Rettssakene varer aldri mer enn fire timer. Familiene deres rapporterer om tvangsarbeid og manglende helsetilsyn. I følge myndighetene har de «misbrukt sine demokratiske rettigheter». Å ta til orde for flerpartisystem eller ideologisk mangfold anses som kriminelt.

Alle profesjonelle medier i landet må ha lisens for å kunne operere. Informasjonsministeriet og partiets byrå for utdanning og kommunikasjon utøver streng kontroll med landets 185 papiraviser og 195 nettaviser. Medieloven fastslår at alle journalister må ha universitetsutdanning og er forpliktet til å forsvare alle kommunistpartiets synspunkter og aktiviteter.

Sjefredaktørene utnevnes etter godkjenning fra myndighetene, og må møte til ukentlige briefinger hos partiets sentrale kommisjon for utdanning og kommunikasjon. Det samme gjelder sjefredaktørenes stedfortredere.

Regjeringens utenrikspolitikk, religiøse spørsmål og menneskerettigheter står på forbudslisten over saker som mediene ikke kan dekke fritt. Det samme gjelder kommunistpartiets rolle i samfunnet – og ikke minst privatlivet til regjeringsmedlemmer og partitopper.

Kontrolltiltakene overfor vietnamesiske medier er så omfattende at Europa-parlamentet foreløpig nekter å ratifisere en lukrativ frihandelsavtale som regjeringen har fremforhandlet med EU. Organisasjonen «Reportere uten grenser» presser på for å få Frankrike til å ta en lederrolle i kampen for mer pressefrihet i Vietnam.

Det gjenstår å se om lysten på langsiktig økonomisk vekst demper behovet for å hindre utøvelsen av fri journalistikk.

IMG_3644.jpg

CRUISE: Palmesøndag ble brukt til en liten pause i mentor-programmet med et døgns besøk i Ha Long. Den særegne øygruppen som står på listen over verdens sju underverker.

 

Når matematikk blir til journalistikk

IMG_3545

SVENSK SUPERSTJERNE: Kristoffer Örstadius fra Dagens Nyheter presenterer sine graveprosjekter med datastøttet journalistikk under NODA-konferansen i Stockholm.

STOCKHOLM – Jeg ble journalist da jeg ikke kunne utstå tanken på å ta eksamen i matematikk forberedende for Handelshøyskolen i Bergen. I dag blir du journalist hvis du behersker matematikk på høyt nivå.

Sveriges nye stjerneskudd innen undersøkende journalistikk – den unge Kristoffer Örstadius (32) i Dagens Nyheter – startet med kodespråk og programmering da han var seks år gammel. Nå bruker han disse kunnskapene i avsløringer som får regjeringsapparatet til å riste i sine sammenføyninger.

Skandalen i Transportstyrelsen, som blottlagte identiteten til noen av Sveriges aller hemmeligste agenter. Da sjefen for Styrelsen, Maria Ågren, på mystisk vis fikk sparken, startet jakten på opplysninger om bakgrunnen i alle slags dataregistre.

Det viste seg at førerkort-registeret, hvor hemmelige agenter var utstyrt med doble identiteter, ble outsourcet til et tidligere østblokkland. Spionenes identitet kunne dermed avsløres.

Sentrale personer i regjering og maktapparat hadde visst om datalekkasjen i halvannet år, uten å orientere statsminister Stefan Löfven. En serie personer på minister- og styrenivå mistet sine jobber, da dette ble avslørt bl.a. på grunnlag av en møtekvittering med servering av kanelboller, som journalisten fikk innsyn i. Affæren er fortsatt under offentlig gransking.

Nå er Kristoffer Örstadius igjen nominert til Stora Journalistpriset i Sverige for sitt arbeid med denne avsløringen. Tidligere har han fått Gräv-prisen for sin evne til å kombinere journalistiske undersøkelser med avansert analyse av store mengder data. For tre år siden fikk han også den store journalistprisen for sin avsløring av bredbåndsmodem i titusenvis av svenske hjem lå åpen for inntrenging fra utenforstående. Han har dessuten avslørt hvordan det er mulig å hacke Svenska Kyrkan og få kirkeklokker til å ringe på bestilling – når som helst og hvor som helst.

I et par dager har jeg lyttet til presentasjoner av morgendagens journalistikk på NODA-konferansen på Södertörns Universitet like utenfor Stockholm. Her er det fortsatt folk med hettegensere og svarte T-skjorter å se. Journalist-nerder med bakgrunn fra gaming og programmering. Jeg var invitert til å holde forelesning om tradisjonell journalistikk og medieetikk for redaksjonelle utviklere uten journalistisk bakgrunn. Men nok om det.

Jeg tenker at det snart er gått 43 siden jeg valgte journalistikk fremfor matematikk. Året i forveien hadde journalistene Jan Guillou og Peter Bratt avslørt den hemmelige svenske etterretningstjenesten Informationsbyrån gjennom sine reportasjer i det venstreorienterte bladet Folket i Bild/kulturfront. I beste Watergate-stil. Senere avslørte Peter Bratt skandalen om landets justisminister som horekunde på bordell med tilknytning til en fremmed makts etterretning.

Dette var skandaler som rystet Sverige, etter gammeldags, analogt journalistarbeid. Basert på egen kartlegging og personlige kilder.

Nå er den tid over hvor en ung journalistspire, uten nevneverdige kunnskaper, kunne ta T-banen ned Groruddalen og hengi seg til en journalistisk karriere i Akersgaten. Bare med én gudbenådet gave i bagasjen: Evnen til å snuble over en god historie eller stille et forløsende spørsmål på riktig sted og til rett sted.

Nå er det programmering og evnen til å analysere store datasett som gjelder. Å stille journalistiske spørsmål til titusenvis av dataceller og faktisk få svar. På spørsmål som det var fysisk umulig å finne svar på tidligere gjennom manuelt arbeid.

Dette skjer fordi vi samfunnet registrerer stadig større mengder data om personer og handlinger. I offentlige registre og ved bruk av sosiale medier. Gjennom analyseredskaper og krysskoblinger kan datajournalisten finne fram til avslørende informasjon.

Dette vil vi kunne få se mange eksempler på når metoderapportene fra undersøkende journalistikk til den norske SKUP-konferansen offentliggjøres etter påske. Som juryleder noterer jeg at norsk datajournalistikk har tatt et stort steg framover i løpet av det siste året.

Vi får nå lære om hvordan journalister kan «intervjue» store datasett og om datasett som kan brukes i fortløpende nyhetsdekning av saker. Altså ikke tilbakeskuende, men data om ting som skjer nå.

Under NODA-festen i Stockholm stakk VG atter en gang av med den gjeveste prisen for datastøttet undersøkende journalistikk – historien om «Childs Play», verdens største overgrepsforum på det mørket nettet. VG avslørte i fjor hvordan dette var drevet av australsk politi i en storstilt «under cover»-operasjon. Det skal være første gang noen klarer å avsløre en server og ip-adresser som opererer på det krypterte, mørke nettet. Metoden skal deles i forbindelse med SKUP-konferansen 2018.

IMG_3472

STOLT KOLLEGA: Øyvind Engan er journalistisk data-konvertitt i VG

Bak dette arbeidet står i journalist Håkon F. Høydal, utvikler Einar Otto Stangvik og VGTV-journalist Natalie Remøe Hansen. Kollega Øyvind Engan presenterte prosjektet på deres vegne under NODA-konferansen og bemerket bl.a. om Stangvik:

«His mind works in mysterious ways..»

Slik er altså datajournalisten nå til dags.

Engan var  selv nominert til pris i klassen for applikasjoner, med utviklingen av VGs Stortingskalkulator som beregner mandatfordelingen ut fra ulike nasjonale modeller. Uten sperregrensen hadde Høyre og Fremskrittspartiet i forrige periode hatt rent flertall i Stortinget. Med dagens mandatfordelingsmodell kunne ikke Einar Gerhardsen ha regjert landet sammenhengende 16 år etter krigen.

Øyvind Engan er for øvrig en av flere tradisjonelle VG-journalister som har tatt tilleggsutdanning i programmering og i dag arbeider som datautviklere i redaksjonen. Et smart valg, ser det ut til.

Mange av de datastøttede prosjektene som ble vist på NODA-konferansen var av det mer kuriøse eller lett underholdende slaget. Om inviterer lesere inn til tester eller til å lete fram informasjon. Sveriges Television og Danmarks Radio er ganske avanserte i arbeidet med datastøttet journalistikk. Det samme gjelder finske YLE, mens NRK ikke presenterte noen prosjekter på NODA Awards. NRK rekrutterte i fjor den prisbelønte VG-utvikleren Dan Kåre Engebretsen for å få mer sving på dette området.

Både internasjonalt og her i Norden registrerer jeg tydelige tegn på at den datastøttede journalistikken retter seg stadig mer inn mot politisk journalistikk. Et område som lenge har vært preget av kommentarjournalistikk og analog kaffeprat med kilder av anonym art. Det skal bli spennende å registrere hva man kan få fram av ukjent informasjon på dette område. Foreløpig har datajournalister i Sverige og Finland kastet seg over besøksregistrene i Riksdagen for å avdekke lobbyvirksomhet, men det er sikkert mye mer å hente her.

Kristoffer Örstadius er sikkert en av de nye reporterne som kommer til å prege utviklingen av journalistisk metode framover. På NODA-konferansen presenterte han også sitt arbeid med å avsløre hvordan svenske skip hugges opp på en strand i India – til dels av barn under livsfarlige omstendigheter – og med svenske myndigheters viten. Alt ved avansert kobling mellom internasjonale skipsregistre og satellitt-kommunikasjon.

Men han avslørte også at datakunnskap kan gi private fordeler: Han skaffet seg sin første leilighet i Stockholm gjennom dataskraping av boligregistre og i vinterferien flyr han billigere enn noen andre passasjerer takket være dataskraping av Norwegians nettsider. Datasettet sender ham en SMS når det norske flyselskapet legger ut sine billigste billetter…

Dagen var ikke helt den samme uten kvinner i VGs ledelse..

IMG_3403-kopi 2.jpg

DET VAR TIDER, DET: VGs redaktørkollegium anno 1989. F.v. Bernt Olufsen, Kjell Sørhus, Sigmunn Lode, Per Norvik, Einar Hanseid, Terje Jansson, Einar Munthe-Kaas, Jan Erik Knarbakk.

Jeg henger på veggen bak glass i en oval ramme.  Rundt bordet sitter ni alvorlige menn. Det er Verdens Gangs redaktørkollegium anno 1989. Bildet er fra vårt forrige århundre.

Nei, arbeidsdagen blir ikke helt den samme uten kvinner i redaksjonsledelsen. Verken diskusjonen eller beslutningene. Kommunikasjon og produkt. Arbeidsmiljøet. Dette kan jeg trygt fastslå på grunnlag av 23 års erfaring fra ledelsen i et stort norsk mediehus.

Da jeg høsten 1987 trådte inn i redaktørkollegiet, var det som en av åtte menn. To år senere var vi ni. Da jeg i 2011 forlot det samme kollegiet var jeg hanen i kurven. Redaktørkollegiet besto av en mann og fire kvinner.

En snuoperasjon

Denne snuoperasjonen var ikke gjort i en håndvending. Det første kjønnsdelte redaktørkollegiet i en norsk storavis, var resultatet at et langsiktig arbeid som strakte seg over mange år.

Å utvikle en organisasjon på denne måten starter nedenfra – med grunnmuren til mediehuset. Rekrutteringen av kvinnelige journalister måtte styrkes. Da jeg kom til Akersgaten på slutten av 1970-årene var det om lag 20 prosent kvinner i redaksjonen. Bare to kvinnelige reportere i nyhetsavdelingen, ingen i politisk avdeling, ingen på sporten, ingen på lokalkontorene, et fåtall på desken, én på utenriks. Jentene jobbet stort sett på kultur, med underholdning og feature..

De daglige avdelingsledermøtene og evalueringsmøtene ble stort sett holdt av og for menn. De få kvinnene som kom innom ytret seg sjelden. Vaktsjefkorpset som redigerte avisen, bestod utelukkende av menn. Det ville være en løgn å si at dette ikke preget innholdet.

En lang reise kunne begynne.

«Kjerringrådet»

Jeg har aldri vært tilhenger av radikal kjønnskvotering. Jeg har også til gode å finne to kandidater til en stilling som har hatt helt like kvalifikasjoner. De gangene jeg har satt hensynet til kjønnsbalanse foran talent for ledelse og faglige kvalifikasjoner, har jeg som regel også mislykkes med rekrutteringen.

Alt handler om å legge forholdene til rette for en balansert rekruttering av ledere. Og om å utvikle lederskap videre.

Heller ikke den administrative ledelse var dominert av kvinner. Det såkalte «husmøtet» – den felles ledergruppen i VG – var i 1987 så stor at møtebordet strakk seg over to tilstøtende rom. Bare en kvinne var til stede – kontorsjefen.

Gerd Wilberg tok til gjengjeld fatt i problemstillingen og startet et langsiktig arbeid for å få rekruttert flere kvinner inn i ledelsen. «Kjerringrådet» ble et uformelt nettverk for kvinner i VG, til inspirasjon og utvikling av leder-emner. Jeg vet lite om dagsorden og møtenes innhold, men da jeg rekrutterte Nina Gram som avisens nye feature- og utviklingsredaktør i 1995 fikk jeg vite at «Kjerringrådet» flere år i forveien hadde «vedtatt» at hun skulle bli avisens første kvinnelige redaktør.

Mot slutten av 1980-årene ble spørsmålet om kvinnerekruttering for alvor satt på dagsorden. Redaksjonsklubben kom sent, men godt på banen, selv om klubben tidligere dette tiåret hadde hatt Sølvi Wærhaug som leder.

En annen kvinnelig lederskikkelse, Elisabeth Selinger, var sjef for redaksjonsklubbens festligheter.  Redaksjonsklubbens nyttårsgilde var tidlig i 1980-årene fortsatt preget av «damenes tale» og blant journalisthustruene som var til stede, kåret man hvert år «den glade enke» – med premie til den som hadde hatt mannen mest på reisefot det siste året. Det var alltid kona til en sportsjournalist som «vant».

Kvinnene kommer

I Stortingets presselosje var bare et fåtall kvinner noensinne blitt medlemmer. VGs politiske avdeling hadde ingen kvinnelige reportere. Vi måtte se å få ansatt en. Valget falt på Kari Storsletten, som ble rekruttert fra NRK, hvor hun bl.a. hadde vært vaktsjef i Dagsnytt. Storsletten ble senere avdelingsleder i VG, kanalsjef for P2 i NRK Radio og administrasjonssjef i Aftenpostens redaksjon.

Anne Lise Gjetvik var en av få kvinner som gjorde karriere på desken i VG. Hun ble vaktsjef og leder for etableringen av avisens nye redaksjon for forbrukerstoff. Senere ble hun redaktør av bladet Det Nye, nyhetsredaktør i Aftenposten og magasinredaktør i Schibsted Forlag og Egmont, bl.a.

Catharina Jacobsen var den lederen av VGs redaksjonsklubb som satte rekrutteringen av kvinner til lederstillinger på dagsorden, sammen med bl.a. Kari Storsletten. Catharina Jacobsen ble senere også avdelingsleder i VG. I samarbeid med redaksjonsklubben fikk vi omsider etablert en handlingsplan for økt likestilling mellom kjønnene i VG.

Målet var minst 40 prosent av det underrepresenterte kjønn i redaksjonen og langt flere kvinner i ledelse. Det var ingen revolusjonerende metoder vi tok i bruk for å nå disse målene.

Tiltakene handlet om å øke inntaket av kvinnelige sommervikarer, de beste hadde jo en tendens til å bli værende. Det samme gjald tilfeldige vikariater og journaliststudenter i praksis. Kvinner skulle få vikariere i redaksjonelle mellomlederstillinger. Videre ble det utarbeidet kandidatlister med kvinner til ledige stillinger i redaksjonen. Kvinnelige kandidater skulle alltid velges ut til intervju, og det skulle alltid være minst en kvinne blant intervjuerne.

Tiger mot toppen

Et resultat av dette arbeidet ble at vi en dag fikk besøk av Kjersti Sortland, som hadde søkt en reporterstilling etter oppfordring. – Hun er en tiger, lød forhåndsomtalen fra Bergens-kontoret som hadde ført henne opp på listen over mulige kvinnelige kandidater. Da vi stilte det tradisjonelle spørsmålet om hvordan hun så for seg sin egen stilling om ti år, svarte hun uten å nøle:

– Da har jeg kanskje jobben din!

Jeg var nyhetsredaktør i VG på dette tidspunktet i 1990 og Kjersti var nyutdannet journalist på 21 år. Det ble en interessant leksjon om tydelige ambisjoner og målsettinger. Det skader ikke å ha det. Senere ble Sortland avdelingsleder og reportasjesjef, og hun er nå ansvarlig redaktør i Asker og Bærums Budstikke.

Handlingsplanen for økt likestilling i VG handlet også om tiltak for lederutvikling, internt og eksternt, og økt rekruttering av kvinnelige ledere. Avisen hadde hatt få kvinnelige reportasjeledere i nyhetsarbeidet, og det ble derfor fokusert spesielt på dette. Arbeidet resulterte i rekrutteringen av Grete Synnøve Ruud, som kom fra Hamar Arbeiderblad. Hun gled raskt inn i miljøet og fikk gradvis økt ansvar og en bredere erfaringsbakgrunn som vaktsjef i sentralredaksjonen og leder for ulike redaksjonelle avdelinger. Dermed ble hun også en godt kvalifisert administrativ redaktør fra 2005. Hun er i dag distriktsredaktør for NRK Østfold.

De kvinnelige stemmene

En del av likestillingsarbeidet handlet også om avisens innhold, om synliggjøring av kvinner i spaltene, bredere stoffutvalg, og bygging av kommentatorprofiler. Avisens kommentaravdeling var mannsdominert, og det var nødvendig med nyrekruttering av en kvinnestemme. Kåre Valebrokk hadde utviklet Marie Simonsen til å bli en interessevekkende spaltist i Dagens Næringsliv, og tiden var nå moden for et bredere publikum. Jeg reiste til London og tidenes lengste rekrutteringsmøte (det sluttet klokken fire om morgenen). Vi diskuterte journalistikk og muligheter for å bli en tydeligere stemme i norsk samfunnsdebatt. Marie lot seg be og ble en viktig kommentatorstemme i VG fra 1997. Hun ble også leder av VGs kommentaravdeling, inntil hun i 2003 ble rekruttert til Dagbladet og stillingen som politisk redaktør.

I VG ble det senere også politisk redaktørskifte da Hanne Skartveit i 2009 overtok som avisens politiske redaktør.

Det har de senere år ikke manglet på kvinnelige politiske redaktører i norsk presse. Ei heller kulturredaktører eller featureredaktører. Få av dem har likevel nådd helt til topps og blitt ansvarlige redaktører for sine mediehus. Jeg mener at dette skyldes behovet for et bredt faglig og praktisk erfaringsgrunnlag i rekrutteringen av toppsjefer til mediehus. Det er rett og slett for få kvinner som vil ta ansvar for å lede arbeidet med nyheter.

Vi bør analysere hva som kan være årsakene til dette. Nyheter er 24/7. Kan det ha med tradisjonelle kjønnsrollemønstre å gjøre? Hva kan gjøres for å avhjelpe tidsklemma som synes å presse jenter ut av nyhetsledelsen?

I ettertid er det lett å se at jeg selv har bidratt til å skape et nærmest mytisk inntrykk av behovet for absolutt tilstedeværelse for å kunne lede arbeidet med nyheter. Det kunne nok være slik under forhistoriske produksjonsregimer innen media. I dag preges hverdagen av digitale ledelsesverktøy, moderne kommunikasjonsteknologi og en helt annen mulighet for effektiv delegering av ansvar.  Det er mulig å opptre med fleksibilitet i lederrollen.

Rekruttert i fødselspermisjon

Det er sagt at en toppleders viktigste oppgave er å utvikle nye ledere. Å få dem til å gjøre sine kolleger virkelig gode. Derfor har det for meg vært viktig å skille mellom de talentfulle medarbeidere som har hele organisasjonens mål for øye og de som først og fremst er opptatt av egen suksess. I media har som kjent selvopptattheten ingen grenser.

Det er utvilsomt en fordel å ha vært nyhetsredaktør før man inntar toppen som sjefredaktør eller ansvarlig redaktør. Da har man med seg erfaringen fra å stå i kompliserte faglige vurderingsprosesser hver eneste dag og samtidig ha linjeansvaret for en større organisasjon av mennesker.

I utviklingen av ledere har jeg vært opptatt av å gi folk gradvis nye utfordringer. Det er ingen ulempe å ha vært reportasjeleder eller vaktsjef eller avdelingsleder før man blir redaksjonssjef eller redaktør. Og i bunnen må det selvsagt ligge et velutviklet journalistisk talent, kunnskap og kompetanse.

Jeg har rekruttert flere nyhetsredaktører på denne måten. Den siste av dem var Helje Solberg som i dag er administrerende redaktør/ansvarlig redaktør for VGTV. Hun ble først rekruttert til stillingen som sjef for VGs samfunnsavdeling, hvor hun allerede var en prisbelønnet journalist.

Planen var å bygge henne opp som leder gjennom å gi henne jevnlig og langsiktig påfyll av nye utfordringer. Det spilte ingen rolle at hun var midt i en fødselspermisjon da vi kalte på henne til å ta sjefsjobben. Behovet for ledelse i avdelingen fikk finne en midlertidig løsning inntil hun var klar. Man kan rett og slett ikke la kortsiktige behov overstyre så viktige valg. Husk at det fort tar seks måneder å få på plass en ekstern løsning også.

Helje lot seg overtale til å ta jobben da vi tilbød henne å kunne gå tidlig hjem i 14-tiden to ganger i uka.

Neste skritt i karriereplanen var å overtale henne til å ta jobben som redaksjonssjef, en nøkkelrolle i VGs organisasjon. Jeg sa at det er svært begrenset hvor mye en redaktør klarer å påvirke produktet etter at normalarbeidsdagen er over. Det er nattskiftet som skal lose skuta i havn, og at det beste du kan gjøre er å være tilgjengelig på telefon sent om kvelden.

Selvsagt er utfordringene ganske annerledes i digital realtid med krav til fortløpende faglige vurderinger. Poenget er likevel at det er mulig å bygge fleksibilitet inn i de fleste arbeidsordninger og at kreative løsninger kan være nødvendig for spesielt å tiltrekke seg kvinner i ledelse.

Etter noen års erfaring som redaksjonssjef var det heller ikke vanskelig å overtale henne til å ta utfordringen som nyhetsredaktør. I 2006 ble Helje Solberg og Grete Ruud gitt ansvaret med å gjennomføre redaksjonens første nedbemanning med 25 prosent, et arbeid som ble gjennomført til punkt og prikke.

Gradvis, gradvis…

IMG_3405.JPG

EN VEILEDER: Norsk Redaktørforening ga 2016 ut boken «Redaktør-jakten» om rekruttering av kvinnelige redaksjonelle ledere. Denne teksten er et av kapitlene.

Kunsten å dra bra damer handler ikke alltid om pågående stil og direkte tale. Oppskriften kan også være en mer gradvis tilnærming. Noen har ikke ferdig utviklede evner til å presentere kompliserte sammenhenger overfor større forsamlinger. Til å kommunisere. Til å beherske debatter i radio og fjernsyn. Alt dette er noe du gradvis lærer deg å beherske bedre gjennom erfaring. Derfor er det viktig å gi ledere gradvis større utfordringer på dette feltet. Som toppleder må du til enhver tid tenke hva som er en riktig match for vedkommende. Hva som er neste steg i utviklingen.

Parallelt med dette er det naturligvis behov for lederutvikling gjennom kurs og veiledning. Også for kvinnelige ledere er det viktig å legge en plan for utvikling gjennom deltagelse i slike programmer. Det samme gjelder behovet for kontakt med uavhengige mentorer og anledning til å bygge nettverk.  Sjelden er det vellykket å la damer jobbe alene blant mange menn. Det er faktisk slik at bra damer jobber bra sammen.

Det burde kanskje være unødvendig å si det, men likevel: Alt dette gjelder faktisk også for rekruttering av flinke menn!

Nu går alt så meget bedre..

 

img_3393.jpg

SKRIFTEN PÅ VEGGEN: VG-sjef Gard Steiro viser at mediebedriftene kan stå overfor en ny, stor utfordring når siste papir forlater rullen.

Nei, Kåre Willoch sa visstnok aldri dette. Sitatet ble likevel brukt som en satirisk illustrasjon på oppgangstiden like før det meste gikk til helvete mot slutten av 80-tallet.

Nå er det mediebransjen som ser lyset i tunellen. Avisene ser opplagsøkning for første gang på nesten 20 år. 105 mediehus kan vise vekst i opplagene fra 2016 til 2017. Økningen av digitalt opplag er blitt sterkere enn nedgangen for papiraviser. Det er nå flere som leser avisa på mobilen enn på papir.

Så kan vi dermed avblåse mediekrisen og la korkene sprette i været?

Nei. Den digitale transformasjonen er langt fra gjennomført. Mediehusene er fortsatt svært avhengige av inntekter fra papir, og må bære tyngden av kostbar infrastruktur. Kunstig intelligens og maskinlæring vil skape store omveltninger. Vi vil få se mange nye produkter basert på kombinasjonen av tekst, lyd og levende bilder.

Under presentasjonen av mediebransjens gode opplagstall var det flere som minnet om at medaljen alltid har to sider. Og som VG-sjefen Gard Steiro poengterte med sitt tabloide bilde: Det er når rullen tømmes for papir, at problemene for alvor melder seg.

På medaljens bakside står lesertallene, med en nedgang på nesten fire prosent for bransjen som helhet fra 2016 til 2017. VG er landets største mediehus med over 2,3 millioner daglige lesere. Nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet kan vise til stor vekst i antall lesere, begge med ti prosents økning.

Aftenposten er opplagsvinneren med en økning i totalsalget på nesten 14000. Mediehuset ligger likevel fem år bak VG og Dagbladet i den digitale transformasjonen. VG ser nå at mobiltrafikken bikker to millioner brukere dag etter dag, digitale annonseinntekter utgjør 90 prosent av de samlede annonseinntekter.

Vi registrerer altså kraftfulle endringer i avisenes forretningsmodeller. Lokalaviser og regionaviser våger i større grad å ta seg betalt for digitalt innhold. En tradisjonell løssalgsavis som VG er i ferd med å bli en abonnementsavis, hvor opplaget på betaltjenesten VG+ nå er høyere enn papiropplaget.

VG+ kunne legge 50 prosent vekst til sitt opplag i 2017 med 115 000 abonnenter som gjennomsnitt for året. Ved årsskiftet var antallet kommet opp i 142 500. Gard Steiro forventer at pluss-inntektene vil nærme seg 150 millioner i 2018. Samlet når de ulike abonnementsproduktene fra VG-huset snart 200 000 abonnenter.

Også Dagbladet rapporterer om sterk vekst i antall digitale abonnenter. Flere enkeltsaker har utløst salg på en million kroner. Man er kommet opp i en inntekt pr. bruker på godt over 600 kroner.

– Vi ser nå at investeringer i journalistikk gir direkte betalt, sier Gard Steiro i VG. Betalingsviljen inspirerer til å satse enda sterkere på egne avsløringer gjennom undersøkende journalistikk. Slik satsing vil gi størst økonomisk effekt, mener VG-sjefen. Han antyder dermed at mer av avisens kvalitetsinnhold skal publiseres bak betalingsmuren.

Så gjenstår det å se om uttalelsen vil medføre en større profilendring for VGs plusstjeneste, som i stor grad også selger abonnement på historier om penisforlengelse og rumpeforstørrelse. Under en MBL-presentasjon av folkets betalingsvilje for digitalt innhold opplyste VG nylig at de lukkede sex- og samlivssakene kan selge opptil 400 abonnement pr. dag.

At journalistikk betaler seg ser vi nå også tydelige eksempler på i Bergen, som lenge har vært et av Norges tøffeste avismarkeder med hard konkurranse mellom Bergens Tidende og Bergensavisen. Etter flere tiår med kniven mot strupen er BA nå blitt en opplagsvinner. Nedgangstrenden er de siste to årene snudd til oppgang. Den svært tabloide løssalgsavisen er nesten blitt abonnementsavis, og kan vise til en opplagsvekst fra 14 923 til 16 275 eksemplarer siste år. Samtidig er også Bergens Tidenes tall meget gode.

– Forretningsmodellen støtter nå direkte opp under journalistikken. Slik var det ikke nødvendigvis før, sier BA-sjef Sigvald Sveinbjørnsson.

Han forteller om et avishus som opplever styrket relasjon til sine lesere, og fornyet selvtillit etter mange år som nederlagsdømt. Etableringen av betalingsmur sent i 2015 var et skummelt valg, kanskje heller ikke helhjertet i begynnelsen, men det har gjort journalistikken bedre.

Jeg vet godt hva det vil si å jobbe i et avishus som opplever medgang. Fra slutten av 1970-årene ble det hengt opp månedlige opplagsresultater i redaksjonen i Verdens Gang. Det var bare et A4-ark med tjukk, svart tusjskrift – + 29 000 eks. sammenlignet med samme måned ifjor. Det ga en boost til stemningen i avishuset. Og fornyet pågangsmot.

Nå varsler Mediebedriftenes Landsforening (MBL) månedsrapportering av online rekkevidde for mediehusene. Det er et godt tiltak, som sikkert vil virke inspirerende for mange medlemsbedrifter.

Forklaringen bak denne nye optimismen i mediebransjen ligger i styrket brukerinnsikt og tilgang til brukerdata som kan analyseres. Bransjen blir nå mer opptatt av målretting og salg som er direkte knyttet opp mot journalistikk. Her kan det ligge en risiko som truer mangfoldet, men det er samtidig slik at norske journalister  i stadig mindre grad jager nyheter i flokk. Utviklingen borger for større grad av originalitet i hvert enkelt mediums tilbud av saker.

Heldigvis har vi sosiale medier som tilbyr nok kuriosa. Folk skjønner i stigende grad at de må betale noe mer for å få tilgang til innhold av høy kvalitet. Og nordmenn flest anser at riksdekkende medier og lokalaviser er deres viktigste kilde til nyheter. I en undersøkelse utført for MBL holder likevel så mange som 9 av 10 ikke-abonnenter det som usannsynlig at de kommer til å abonnere på digitale nyhetsmedier i fremtiden. De har jo tilgang til gratis nyheter på nrk.no.

Mediebransjen står dermed overfor et par store utfordringer:

  • Det må opprettes sunne konkurranseforhold til en statsfinansiert kringkaster som bruker lisenspenger på å utgi gratis nettavis.
  • Det må utvikles et felles innloggingssystem for digitale medier som gjør det mulig å bevege seg mer sømløst i betalingslandskapet for redaksjonelt innhold.

Det vil bli spennende å følge med på forholdet mellom sosiale medier og mediehusene i året som kommer, etter at Facebook atter gjorde endringer i algoritmen slik at nyhetsinnhold ikke kommer like høyt opp i feeden til brukerne. Reduksjonen i trafikken er allerede merkbar hos de mediehus som har satset mye på slik distribusjon. Chartbeat-statistikken, som leverer trafikktall fra 50 000 mediehus over hele verden, viser nedgang med seks prosent siden januar. Nedgangen for store nyhetsorganisasjoner som New York Times, Washington Post, CNN og BuzzFreed er allerede kommet opp i 14 prosent, og man venter at den kan komme opp i 20 prosent. Et lokalt mediehus i USA, som satset uhemmet på Facebook-distribusjon av sitt innhold, har allerede varslet opphør.

Det blir viktigere nå å bygge sterkere relasjoner til brukerne og dyrke en lojal leserskare. Erfaringen fra amerikanske aviser viser at det trengs opptil 25 ganger flere besøk via Facebook for å konvertere én leser til abonnent, enn når mediehusene henvender seg direkte til leserne.

Edison Research har målt bruken av Facebook i USA siden 2008. Nå viser målingene for første gang at bruken av Facebook synker – det siste året med fem prosent. Det er bemerkelsesverdig.

Journalistikk for demokrati

IMG_3326

BRENNAKTUELL: Filmen om Katharine Grahams publisherrolle i The Washington Post har sterk relevans til Donald Trumps forsøk på å kvele uavhengig, kritisk journalistikk i USA.

Go.Go.Go. Run it!

Idet Katharine Graham gir klarsignalet til å starte trykkpressene til The Washington Post inntreffer et historisk presse-øyeblikk: Hun nekter å føye USAs president Richard Nixon og publiserer innholdet i den hemmeligstemplede «Pentagon-rapporten» – tusenvis av sider som dokumenterer at USAs krigføring i Vietnam bygger på løgner fra fem presidenter.

Historien om sosietetskvinnen og enken som tvang Det Hvite Hus i kne, har en merkelig relevans til dagens situasjon, hvor Donald Trump gjør hva han kan for å underminere Amerikas frie og uavhengige medier. Nå er historien om Graham blitt til en ny storfilm av Steven Spielberg med  Meryl Streep og Tom Hanks I hovedrollene. «The Post» har allerede rukket å bli nominert til seks Golden Globe-priser.

Filmen hadde verdenspremiere før jul og kommer på norske kinoer i februar. Jeg har sett den og tror norske journalister og redaktører har fått en ny kultfilm å glede seg over. Filmen om «The Post» slutter der storfilmen «Alle presidentens menn» begynner. Begge filmene handler om The Washington Posts viktige og avslørende journalistikk, og vil bli stående som minnesmerker over de frie mediers rolle i demokratiet.

MV5BYzU1MjNlZWMtMzZkOS00ZGRmLWJhNjQtMzNhMWVhMTJlN2RiXkEyXkFqcGdeQXVyNzEyODY5OTc@._V1_SY1000_CR0,0,1505,1000_AL_

JOURNALISTISK KULTFILM: Tom Hanks og Meryl Streep leverer fantastisk skuespill i rollene som Ben Bradlee og Katharine Graham. Foto: Nordisk Film/20th Century Fox

Så lenge jeg har vært journalist har aviseieren Katharine Graham og hennes sjefredaktør, Ben Bradlee, vært heltefigurer i min tilværelse.  Uten medieerfaring overtok hun publisher-rollen i The Washington Post etter sin ektemann som begikk selvmord. Hun samarbeidet tett med avisens legendariske redaktør Ben Bradlee, en sta og stødig profesjonsutøver. Journalist til fingerspissene.

Sammen ledet de avisen gjennom noen av de største avsløringene i nyere amerikansk historie. Historien er beskrevet i deres memoarbøker «Personal History» og «A Good Life», som storfilmen bygger på. Filmens fremstilling av de to er nøktern, naturtro og med en dramatisk nerve som gir deg følelsen av tilstedeværelse. I hvert fall hvis du har tilbragt størstedelen av ditt liv i en nyhetsredaksjon.

Offentliggjøringen av «Pentagon-rapporten» i 1971 ga støtet til en bølge av demonstrasjoner over hele USA mot makthavernes forfalskede grunnlag for krigføringen i Vietnam. Krigen kostet nesten 60 000 amerikanske ungdommer livet.

Avsløringen startet i The New York Times, men en domstol stanset videre publisering av hensyn til Rikets sikkerhet. Da overtok redaksjonen i The Post jakten på dokumentene og filmen byr på en realistisk skildring av journalistisk metode. Fra stua hjemme hos Bradlee  følger vi arbeidet. Videre til nattredaktøren som setter førstesidetittelen i blyantskrift på manuskriptet, som legges i rørposten (!) til blysetteriet før pressen rigges klar..

Idet Graham og Bradlee gir de forløsende beskjeder, setter faktor tommelen i den grønne startknappen. Pressene ruller, og vi som sitter i kinosalen kan felle en tåre på demokratiets alter.

Katharine Graham sto i mot presset fra Det Hvite Hus, justisministeren og domstolene. Og rådene fra sine finansielle og juridiske rådgivere som truet med at hun risikerte både fengsel og konkurs. Hun trosset også sine personlige omgangsvenner, bl.a. USAs forsvarsminister Robert McNamara, som ble skandalisert i «Pentagon-rapporten». Hun sto ved sin redaktør, Ben Bradlee.

Det Hvite Hus forsøkte å få USAs høyesterett til å forby publiseringen, men også her led Richard Nixon et sviende nederlag. I dommen slås det fast at mediene er til for folk som styres av makthavere – ikke for makthavere som vil styre folk. Et viktig demokratisk prinsipp, som president Trump synes å ha gått fullstendig glipp av.

Filmen «The Post» er dermed brennaktuell, handlingen går rett inn i debatten om tilliten til mediene og journalistikkens grunnleggende rolle i et godt fungerende demokrati. Donald Trump har klart å splitte den amerikanske befolkningen i to leire når det gjelder dette spørsmålet.

En omfattende undersøkelse fra Knight Foundation viser at voksne amerikanere støtter tanken om at media har en viktig rolle, men et flertall mener likevel at dagens medier ikke klarer å fylle denne rollen. Undersøkelsen omfatter 19 000 intervjuer og er en del av stiftelsens «Trust, Media and Democracy Initiative».

84 prosent av de spurte anerkjenner at media har en kritisk og viktig rolle å spille i demokratiet, gjennom å informere publikum. Men bare 44 prosent kan identifisere en objektiv nyhetskilde.

USA lider under en politisk splittelse i synet på media. 54 prosent av demokratene har en positiv innstilling, mens hele 68 prosent av republikanerne har en negativ oppfatning av mediene.

Mange mener (58 prosent) at økende tilgang til flere nyhetskilder gjør det vanskeligere å bli godt informert. Spredningen av falske nyheter skaper en stor grad av bekymring. Hele 73 prosent av de spurte mener at dette representerer et stort problem, bare halvparten tror at folk klarer å skille fakta fra usannheter.

Under en tredjedel av amerikanerne sier at de sikkert kan skille mellom nyhetskilder som rapporterer faktiske nyheter og kommentarer og meningsytringer som formidles i mediene.

Dette siste synes jeg er interessant i forhold til norsk politisk journalistikk, særlig hvis man studerer kommentatorenes rolle i dekningen av trakasseringssakene og regjeringsomdannelsen.

I USA sier mange republikanske velgere at nyhetsrapportering som setter politikere i et dårlig lys er å betrakte som «falske nyheter».

Hele 54 prosent av de spurte mener at sosiale medier som Facebook og Twitter har negativ innflytelse på nyhetsmiljøet. 53 prosent er dessuten mer negativt innstilt overfor politikere som henvender seg direkte til velgerne på denne måten.

57 prosent mener at de sosiale plattformenes valg av nyheter som de bør lese, representerer et stort demokratisk problem. Men når det gjelder spørsmålet om behovet for å regulere plattformenes virksomhet er meningene delte i omtrent to like store leirer.

Det er også interessant at hele 64 prosent av de spurte deler nyhetshistorier med venner, familie eller «følgere» på sosiale medier, men 69 prosent av disse svarer at deler med folk som også deler deres synspunkter.

De eldre er mer positivt innstilt til medienes rolle enn yngre velgere. Republikanere har langt mindre tillit til mediene, men totalt sett mener faktisk 45 prosent at det er for mye partisk nyhetsrapportering.  Dette tallet er kraftig opp fra en tilsvarende undersøkelse som ble gjort i 1989.

Resultatene fra Knight Foundations undersøkelse understreker behovet for å sette medienes viktige rolle på den politiske dagsorden både i USA og andre demokratier. Tilliten til uavhengig og kritisk journalistikk er viktigere enn noen sinne. Mediebransjen må nå også ta på alvor de utfordringene som sviktende tillit representerer.