Fakta Faen

IMG_2979.jpg

SKEPTISKE: Politiske kommunikasjonsrådgivere under debatt i Oslo Redaktørforening. F.v. Rune Alstadsæter (H), Camilla Ryste (Ap) og Espen Teigen (Frp).

Det har vært forstemmende å se det norske politikermiljøets negative reaksjon på at medier tar seg bryet med å sjekke sannhetsgehalten i deres utspill og påstander. Minst like urovekkende er det at journalister og redaktører, som er helt avhengige av troverdighet, dømmer faktasjekk-prosjekter nord og ned.

Ja, det er et stort paradoks at demokratiene har fått behov for egne, uavhengige faktakontrollører når hver enkelt journalists fremste oppgave burde være å sjekke faktum før en historie eller påstand publiseres. Er det et tegn på at de tradisjonsrike mediene har sviktet sine idealer?

Dessverre er det mange eksempler på at journalister videreformidler påstander fra norske politikere uten at den faktiske bakgrunn sjekkes nevneverdig. Senest i august behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage mot Moss Avis som slo opp at funksjonshemmede ikke hadde vært utenfor boligen sin på et år. Kilden var en SV-politiker, som igjen hadde en anonym annenhånds kilde.  Påstanden ble ukritisk formidlet uten samtidig imøtegåelse fra kommunens side.

Eksempelet er ikke enestående. Mange journalister mener åpenbart at det er unødvendig å sjekke faktum når politikere kommer med sine utspill. Og slik svekkes gradvis medienes troverdighet.

Det er nettopp de tradisjonelle medienes dalende troverdighet som fremkaller behovet for uavhengig faktasjekk. Det er blitt et viktig virkemiddel i forsvaret av våre demokratier, ikke minst på grunn av alle usannheter som flommer gjennom nye sosiale medier.

Her i Norge var Bergens Tidende tidlig ute med sitt faktasjekk-initiativ. Senere kjenner vi fenomenet fra bl.a. Aftenpostens spalter. NRK opprettet sitt faktasjekk-program Detektor. Og nå i forbindelse med valgkampen ble nettstedet faktisk.no etablert av VG, Dagbladet, NRK og TV2. Prosjektet har mottatt støtte fra bl.a. stiftelsen Fritt Ord, stiftelsen Dagbladet og fra stiftelsen Tinius, som er Schibsted-konsernets største eier.

Faktisk.no er opprettet som et non-profit foretak, og har som formål å drive uavhengig faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskifte i Norge. I forrige uke ble det kjent at faktisk.no er tatt opp i det gode selskap av internasjonale faktasjekkere, IFCN, som administreres av anerkjente Poynter Intitute i USA. Nettverket rommer bl.a. PolitiFact, The Washington Post, Fact Checker, FullFact og svenske Viralgranskaren.

Faktisk.no skal drives i samsvar med de presseetiske prinsippene i Vær Varsom-plakaten og den internasjonale faktasjekk-plakaten til IFCN. De viktigste prinsippene her er meningsnøytralitet, rettferdighet og åpenhet når det gjelder kilder og metode.

Det uavhengige norske faktasjekk-initiativet fikk en blandet mottagelse etter lanseringen i begynnelsen av juli. Allerede første publiseringsdag kom det kritiske merknader fra Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske og statsminister Erna Solbergs høyre hånd Sigbjørn Aanes. De likte ikke måten faktisk.no kikket politikerne i kortene på. Europarådets generalsekretær Torbjørn Jagland fulgte to dager senere opp med en bredside fra sin egen Facebook-side der han hevdet at faktasjekk kunne skape frykt blant norske politikere for å uttale seg offentlig. Senere har han fulgt opp med diverse konspirasjonsteorier som gir media skylden for Aps valgnederlag. Og partiets fremste spinn-doktor, Hans Kristian Amundsen, pusset advokat på NRK-journalister for å stanse innslag om Jonas Gahr Støre, før han i verste Stalin- eller Putin-stil innkalte faktasjekkernes redaktører «på teppet» midt i valgkampen.

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum har svart på utfordringen fra faktasjekkerne på mer fornøyelig vis:

«Det er min politiske vurdering, og den er umulig å faktasjekke», sa han til NTB. Kanskje kan vi av dette slutte at Vedums politikk ikke er bygget på en faktisk analyse av samfunnsutviklingen?

Sp-lederen ga i alle fall uttrykk for at faktasjekk «forflater det politiske ordskiftet» og «svarer på et problem som ikke er stort i Norge». Vedum legger tydeligvis samme fortolkning som Donald Trump til grunn for begrepet «fake news», nemlig det forhold at medier presenterer faktum ut fra sine bestemte synsvinkler.

Han overser dermed flommen av falsk informasjon og propaganda som sprer seg ut over all verdens landskaper i sosiale medier, bl.a. russisk finansierte Facebook-angrep på demokratiske institusjoner i USA. Også britenes skjebnesvangre «Brexit» tilskrives i stor grad desinformasjon, mens faktasjekk-nettverkene i Frankrike og Tyskland i stor grad ser ut til å ha lykkes i å demme opp for falske nyheter i valgkampen.

Mange av forsøkene på å spre falsk informasjon er knyttet til debatten om innvandring, terror og religion. Særdeles giftig brennstoff til økt polarisering og miljøer som vil bryte ned våre levende demokratier.

Jeg synes det er trist at norske politiske partier uttrykker så mye negativitet til ærlige forsøk på å rydde opp i denne jungelen. Blant kritikerne til faktisk.no stiller gjerne korpset av politiker-rådgivere opp i fremste rekke. Det er jo disse som først og fremst har bryet med å svare på faktasjekkernes kritiske spørsmål.

Under et møte i Oslo Redaktørforening nylig kom skepsisen unisont til uttrykk fra et knippe politiske kommunikasjonsrådgivere, Camilla Ryste (Ap), Rune Alstadsæter (Høyre) og Espen Teigen (Frp). Her er noen utsagn fra trioen:

  • «Trist at noen av landets flinkeste journalister bruker tiden på dette, i stedet for å avdekke kritiske samfunnsforhold».
  • «Faktasjekk er et samfunnsoppdrag som uansett ligger til mediene».
  • «Det er ikke alltid absolutte sannheter som sjekkes, og det er heller ikke alltid åpenbart hva sannheten er».
  •  «Jeg er skeptisk til å lage en slags sannhetskommisjon for landet».
  • «Sosiale medier er et slags faktasjekk-apparat for folk flest allerede».
  • «Faktasjekkere gir seg til å tolke på vegne av folk flest hva en politiker egentlig har ment».
  • «Faktasjekk brukes bare til å få bekreftet egne oppfatninger».

De kritiske innfallsvinklene er altså mange. De positive rådene færre. Det er viktig å være klar over at faktasjekk-initiativet fortsatt befinner seg i en krevende startfase, hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede. Hvis prosjektet skal bli vellykket bør det bl.a. skilles enda tydeligere mellom faktapåstander og verdiutsagn som utgangspunkt for sjekkingen.

De verdibaserte politiske utsagn er ikke like egnet for faktasjekk. Norske politikere har imidlertid en lei tendens til å lage et sammensurium av faktum og verdier når de uttaler seg. Dermed gjør de heller ikke oppgaven enkel for faktasjekkerne.

Vi lever imidlertid i en tid hvor makta søker å påvirke befolkningen gjennom å ytre seg i egne kanaler uten de kritiske filtre som uavhengige medier representerer. Dette gjelder i høy grad også de sosiale medier, som ser ut til å spille en stadig viktigere rolle i partienes valgkamp. Dermed blir det også viktigere å faktasjekke påstandene.

Om det er trist at faktasjekk møtes med skepsis blant politikere, er det kanskje enda tristere at enkelte pressefolk dømmer faktisk.no nord og ned. En som gjør det –  bokstavelig talt – er den poltitiske redaktøren i avisa Nordlys, Skjalg Fjellheim:

«..et prosjekt som ser ut til å underbygge et narrativ om norsk presse som grunnleggende upålitelig, et lurvete miljø der usannheter florerer».

Ikke mye nordnorsk over uttrykket «narrativ», nei. Fjellheims beskrivelse av «det ytterst pompøse fakta-politiet i Oslo som har utstyrt seg med et selvoppnevnt mandat til å veie, måle og dømme alt av utsagn i hele kongeriket, smått som stort» er kanskje mer begripelig. Han beskriver faktasjekk-prosjektet som en «selvskadeordning for norsk journalistikk».

Fjellheim plasserer seg selv i selskap med Erling Borgen som mener at faktasjekk er nok et eksempel på skummel import fra det imperialistiske USA.

For min egen del vil jeg påpeke: En større selvskadeinnretning enn den avisa Nordlys fabrikkerte da mediehuset lanserte nettstedet buzzit.no, skal man lete lenge etter..

Etter alt kritisk oppgulp mot et initiativ som ikke har annet enn ideelle målsettinger, er jeg nærmest fristet til å låne Ari Behns «Trist som faen» som tittel på denne ytringen. Men utfordringen for journalistene i faktisk.no må være å arbeide for ubestridt og høy kvalitet på sin faktasjekk. Så vil jeg råde dem til å sjekke et bredt utvalg av kilder i samfunnsdebatten, ikke minst påstander i sosiale medier og fra mer ansvarlige medier, gjerne også sine egne eiere.

Nettstedet må nemlig overbevise i kampen for sin eksistensberettigelse. Det skal være «Fakta Faen», som det heter i den ungdommelige frasen fra 80-tallet. Den ble gjerne brukt om alt som var 100 prosent sant.

* Artikkelforfatteren er medlem av Rådet for faktisk.no og slik sett en del av det Oslo-baserte fakta-politi, dog av trøndersk herkomst slik politifolk gjerne er.

Mediene gjennom lydmuren

FullSizeRender (1)

DEL AV DAGLIG ANTREKK: Snart vil vi lytte mer til nyhetsreportasjer på mobilen.

Her er de to viktigste lærdommene fra Medie-Norges siste lesertall: Mediehusene må forsterke produktutviklingen av mobilen som en viktig innholdskanal. Staten gir NRK en stadig mer dominerende posisjon i det norske medielandskapet.

Tallenes tale fra statistikken som hvert halvår utarbeides på oppdrag fra Mediebedriftenes Landsforening er klar. Nedgangen i lesningen av papiraviser fortsetter. I fallet får mediehusene nå selskap av lesertallene for nettaviser på web, mens mobilplattformen øker sterkere enn noensinne.

I følge lesertallene fra Kantar/TNS for andre halvår 2017 er det nå 43 prosent av befolkningen som leser nyheter på mobilen til daglig. Mediebedriftenes Landsforening (MBL) fremhever at mediebruken fremdeles er svært høy i Norge. Hele 82 prosent bruker mediehusenes innhold hver dag, men bak dette skjuler det seg fortsatt mange utfordringer.

Samlet sett er nedgangen i lesningen av papiraviser 11,3 prosent. I den norske avisfloraen er det likevel noen blomster som står seg lenger. Enkelte steder, og kanskje flere enn vi tror, er det lønnsomt å investere i produktforbedringer av papiraviser og magasiner. Og i nisjene finnes det fortsatt liv i papiret.

61 prosent av befolkningen er nå lesere av nettaviser til daglig, men det er bekymringsfullt at veksten i mobilbruken (7,6 prosent) ikke er sterkt nok til å kompensere for fallet i lesningen av papir og nettaviser på stasjonære og bærbare datamaskiner. Noen steder registrerer man også at antallet mobil-lesere går ned.

Dette er et varsel om at satsingen på mobilplattformen ikke er sterk nok. At produktutviklingen her går for tregt, selv om antallet sidevisninger øker. Mediehusene må ikke slå seg til ro med at mobilen er et sted hvor vi i stigende grad leser nyheter. Snarere bør vi ta utgangspunkt i hva vi bruker mobilen til. En dings vi alle bærer med oss i lommen, og hvor vi også snakker, skriver, ser og lytter. Hvor vi gjør opptak og spiller av lyd og bilde.

Et par hvite ledninger som henger ned fra ørene, er blitt en del av den daglige påkledning i Norge. Noen går også rundt med større og dyrere trådløse øretelefoner. Trådløse høyttalere er på plass i norske hjem og på enkelte arbeidsplasser. Alt med trådløs tilknytning til mobilens datanett. Norske mediehus må raskere forholde seg til denne utviklingen med nye innholdsprodukter.

Kanskje vil vi i større grad lytte til nyhetene – eller se dem som varsel, snaps og video. Journalistikken blir mer og mer audiovisuell. Reportere må snart like gjerne lese nyheter som å skrive dem. Samtidig vil utviklingen av ny teknologi gjøre forbruket av nyhetsmeldinger til en mer personlig affære. Mediehusene må utvikle nye måter å kommunisere med enkeltindivider.

VG anskueliggjorde denne utviklingen allerede for et par år siden i videoproduksjonen «VG i 2020», som er vist på mange bransjeseminarer. VG Mobil har nå i følge MBL 1,4 millioner daglige brukere. Like mange som Dagbladet har i alle kanaler. Det er derfor naturlig at VG går foran og viser vei, men flere mediehus bør nå kjenne sin besøkelsestid.

– Nyhetsjournalistikkens fremtid er mennesker som snakker til maskiner, skriver BBCs redaktør for digitale applikasjoner, Trushar Barot. I et halvår har han studert utviklingen av stemmestyrte medieplattformer ved NiemanLab på Harvard-universitetet i USA. Det snakkes om en lydbølge som den neste store teknologiske revolusjon som vil slå inn over mediebransjen. Stemmestyring og kunstig intelligens (AI) blir sentrale elementer i denne.

Vi ser allerede hvordan podcaster, musikkstrømmetjenester og nettradio er populære på mobilen. Mange i min generasjon synes kanskje det virker kleint å snakke til telefonen når det ikke er en levende samtalepartner i den andre enden. Men snart vil også vi kunne føre samtaler med mobildingsen. Barn av vår tid googler ikke via nettet på en PC eller mobil-skjerm, de spør bare SIRI på iPhone eller Google via Android – og får svar.

Denne trendbølgen vil snart slå inn over nyhetsmediene også. I følge Mary Meeker (en av verdens fremste rapportører om markedsendringer) skjer allerede 20 prosent av alle søk på Google via stemmebruk snarere enn bokstavtasting.

Ved hjelp av kunstig intelligens som gjenkjenner dine personlige interesser vil du snart bare spørre mobilen når du våkner opp:

«Hei, Siri. Hva er nytt i dag?» Eller be mobilen anbefale en podcast som du lytter til mens du trakter morgenkaffen.

Eller lyd fra andre dingser – såkalte digitale assistenter –  som teknologigigantene Amazon, Google, Microsoft eller Apple nå kappes om å utvikle for ditt hjem. De stemmestyrte mediene vokser kraftig i USA og det spås at 7,5 milliarder enheter vil være i bruk på vår klode i 2021.

NPR (National Public Radio) eksperimenterer allerede med kunstig intelligens og strømming av podcaster. En tredjedel av unge i USA eier ikke en radio, men kan nås via digitale assistenter som «HomePods» og mobilen. BBC News har nedsatt en arbeidsgruppe som skal eksperimentere med nye former for digital radio basert på stemmestyring og kunstig intelligens. I følge Trushar Barot finnes det allerede studier som viser at stemmestyrt kunstig intelligens øker forbruket av lydinnhold.

Mediehusene gjør lurt i å følge med på hva giganter som Associated Press (AP) og The Washington Post foretar seg. Sistnevnte styres jo av Jeff Bezos – eieren av Amazon, som ligger langt fremme i utviklingen av stemmestyrte plattformer med kunstig intelligens. AP har nylig utgitt en stor rapport om hvordan kunstig intelligens vil påvirke journalistikken.

Alltid lyttende-funksjoner på de nye dingsene kan også brukes av mediehus til å pushe innhold ut til brukerne.

– Fortell meg din historie og jeg skal låne deg mitt øre, skriver den danske mediebloggeren Lars K. Jensen entusiastisk om den nye lydbølgen. I likhet med undertegnede har han en slem tendens til å lagre artikler som ser interessante ut, men som likevel ikke blir lest senere. Nå ser han fram til heller å kunne lytte til disse historiene, mens han gjør andre ting.

I Danmark viser statistikken til langlesningsnettstedet Zetland at fire av ti reportasjer heller blir lyttet til enn lest.

BBC-redaktøren regner med at den nye medierevolusjonen vil være en fordel for store medier, som allerede produserer mye lydinnhold og samler store mengder data fra brukerne. I vår sammenheng blir det dermed svært interessant å følge med på hvordan NRK utvikler sin virksomhet digitalt.

De nye brukertallene fra MBL viser at nrk.no har den sterkeste veksten i antall brukere både på nett og mobil. Statens egen kringkaster får en stadig mer dominerende posisjon i det norske mediemarkedet. Få politikere fra venstre til høyre evner å se på dette som problematisk. I stedet sørger de for at en jevn strøm av milliarder hvert år strømmer til NRK. Utviklingsarbeidet der i huset må sies å være usedvanlig godt finansiert.

I den siste statistikken går NRK forbi Dagbladet på listen over mediehusene som har størst oppslutning på nettet og mobilen. NRK har nå 1 348 000 daglige brukere på nett og 757 000 daglige brukere på mobilen. Tjenestene er til forveksling lik de som tilbys av de store private nettavisene. I tillegg er den gratis og uten brysomme annonser.

De private mediehusene er avhengig av å finansiere sin innholdsproduksjon gjennom annonser og brukerbetaling. Etter noen svært krevende år er det nå tegn til større betalingsvilje blant brukerne, og mange mediehus melder om 4 – 5 prosent vekst i antall abonnenter. For annonsesalg er forholdene vanskelige, så lenge Facebook og Google forsyner seg med anslagsvis fem milliarder fra det norske markedet uten å gi særlig mye tilbake i form av skattekroner.

En undersøkelse blant all verdens medieledere i regi av WAN-IFRA viser at manglende evne til innovasjon er bransjens største risikofaktor for fremtiden. Mediepolitikken burde derfor legge forholdene bedre til rette for nyskaping og produktutvikling i mediehusene enn hva tilfellet er i dag.

Meningsløs eller meningsfylt journalistikk?

IMG_0383.jpg

BALANSEKJØRING: Pressen kan få møte sterkere publikumsforventninger til balanse i nyhetsformidlingen. Her er forfatteren tegnet i utøvelsen av ROAR HAGEN.

I skyggen av en valgkamp oppstår nesten alltid spørsmålet om journalistikkens betydning for utfallet. Ble Jonas Gahr Støre offer for velplasserte «drittpakker»? Hva ble egentlig effekten av den massive kritikken mot Sylvi Listhaug? Hvem tillot Erna Solberg å smile seg til fortsatt regjeringsmakt?

Det finnes egentlig ingen ting som heter objektiv journalistikk. Pressen legger gjerne til grunn hva vi kaller «en journalistisk vurdering», men dette er vurderinger i journalistens eget hode målt opp mot sett av kriterier, f.eks. nyhetskriterier eller faglige kriterier basert på etisk regelverk.

Vinkling, graden av spissing og utvalg av kilder blir dermed gjenstand for personlige vurderinger. I større eller stadig mindre grad blir resultatet målt mot andre kollegers – eller redaktørers – vurderinger før publisering.

I en tid hvor polariseringen tiltar og mistillit til mediene ser ut til å øke, er det svært viktig å holde de faglige vurderingene adskilt fra de personlige meninger. Nyhetsjournalister bør tilkjennegi hvilke vurderinger som ligger til grunn for publisering av en sak, men samtidig bli mer varsomme med å flagge politiske oppfatninger.

I vår tid representerer de sosiale mediene en nærmest uimotståelig fristelse til å gjøre begge deler. Det er ikke uvanlig å se nyhetsjournalister opptre som heiagjeng for bestemte politikere eller partier på Facebook eller som moralsk fordømmende røster overfor innvandringskritiske stemmer på Twitter.

Gjennom noen tiår dyrket mediebransjen fram som faglig ideal at det skal være et markant skille mellom nyhetsjournalistikk og kommentar. En journalist som dekket et saksområde kunne ikke gi seg til å kommentere utviklingen innenfor samme saksfelt. Framveksten av kommentarjournalistikken, parallelt med omstillingen av norske redaksjoner, ser nå ut til å true dette idealet.

I pressens egen Vær Varsom-plakat er kravet til skille mellom faktiske opplysninger og kommentar slått uttrykkelig fast. Her framgår det også at «den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».

I dag er vi ofte vitne til at samme person opptrer både som nyhetsformidler og kommentator, selv i publikasjoner som dekker mediebransjen. Og i noen dagsavisredaksjoner er det ikke uvanlig at nyhetsredaktører opptrer som politiske kommentatorer.

Under min redaktørtid i VG var jeg opptatt av disse spørsmålene i forbindelse med utarbeidelsen av det interne presseetiske regelverk «God VG-skikk» (som du for øvrig også skal være ganske god for å finne fram til på nettsidene). Her heter det bl.a.:

  • Verdens Gangs medarbeidere skal opptre slik at det ikke oppstår tvil om deres egen eller redaksjonens integritet og troverdighet.
  • En avis som retter kritisk søkelys mot myndigheter, maktpersoner, organisasjoner og næringsliv, og som stiller spørsmål om habilitet, må stille strenge krav til egen integritet for å oppnå nødvendig troverdighet.
  • Redaksjonelle medarbeidere bør ikke ha bindinger, eller stille seg i avhengighetsforhold til enkeltpersoner, grupperinger, bedrifter, organisasjoner eller andre utenforstående, som kan tenkes å ha tilknytning til det stoffområdet vedkommende arbeider med i avisen.
  • Redaksjonelle medarbeidere bør ikke delta i underskriftskampanjer eller aksjoner, som kan reise tvil om den enkeltes eller redaksjonens uavhengighet og integritet

Disse prinsippene er svært viktige å ivareta når mediene skal opprettholde sin rolle som portvoktere for den opplyste, offentlige samtalen i vårt samfunn. Her skal profesjonell verdinøytralitet og balansert fremstilling av synspunkter i nyhetsdekningen, forenes med krav om rettferdig fordeling av oppmerksomhet til ulike grupper. Det er i sannhet en krevende oppgave.

I denne forbindelse har jeg med interesse lest den nyeste delrapporten om «Status for ytringsfriheten i Norge» fra Institutt for Samfunnsforskning. Her er det mange interessante perspektiver på journalistikkens rolle, særlig når det gjelder kampen om definisjonsmakt i innvandringsdebatten.

Prosjektet støttes av Fritt Ord og tar for seg grensedragninger i norsk offentlighet de siste årene. Forskerne mener at det eksisterer en taushetsspiral i norsk offentlighet, hvor særlig innvandringskritiske stemmer legger bånd på seg eller er underrepresentert i samfunnsdebatten. Det samme gjelder mer kritiske argumenter i den såkalte karikaturstriden.

Medienes rolle er her vesentlig, ettersom det eksisterer en grunnleggende forventning til profesjonell journalistikk om at man praktiserer uavhengighet til politiske interesser, interesseorganisasjoner og politiske motiver. Norstat-undersøkelser avdekker et stort gap mellom journalistikkens normative idealer og folkets oppfatning av hvordan disse fylles i praksis: Et klart flertall i befolkningen oppfatter at journalister er partiske.

63 prosent av de spurte tror at kilder blir favorisert når de mener det samme som journalistene. Enda flere – 72 prosent – tror at journalister lar personlige oppfatninger sive inn i utøvelsen av jobben.

Samfunnsforskerne slår fast at dette signaliserer en relativt høy grad av mistro. Men det er også slik at velgere på venstresiden har høyere tiltro til journalister enn folk som stemmer på partier til høyre. 56 prosent av Ap-velgerne tror journalister favoriserer sine meningsfeller, mens tilsvarende tall for Høyre-velgere er 72 prosent.

Hos de innvandringskritiske har journalistene en markert lavere tillit, men i innvandringsspørsmålet eksisterer det også en mistro på tvers av alle partier. Velgere til venstre og i sentrum etterlyser en mer nyansert presentasjon av immigranter, mens Høyre- og Frp-velgere mener innvandringskritiske stemmer neglisjeres.

Mediene sliter også, i følge undersøkelsene med en mer generell misnøye, når det gjelder mer utsatte grupper som eldre og pasienter i helsevesenet, og Oslo-orientering der bygdefolk i mindre grad slipper til. Det er dessuten misnøye med et sensasjonsjag som fører til at avbalanserte og kunnskapsbaserte synspunkter ikke synes like godt i mediene.

Kritikken av journalister som venstrevridde lever i beste velgående. I undersøkelsen er det ingen som kritiserer mediene for å være høyrevridde. Blant journalister er det derimot en ganske vanlig oppfatning at noen medier er høyrevridde.

Samfunnsforskerne mener at deres funn kan tolkes som en trussel mot en samlende offentlighet, der nyhetsmediene spiller en sentral rolle som kanal for informasjonsfrihet. Funnene kan også signalisere at det skapes nye forventninger og en endret rolle for mediene som en kanal mellom styresmakter og offentlighet.

En konklusjon som kanskje pressen selv i større grad burde diskutere. Det er jo nyhetsmedienes kjerneoppgave å legge til rette for en mangfoldig og inkluderende debatt. Men i dag overlates denne debatten til de skråsikre på hver side, og med polarisering og økt mistillit mellom frontene som resultat.

Til tross for at et flertall i befolkningen ønsker en strengere innvandringspolitikk, er det å uttrykke seg kritisk offentlig forbundet med stigma og en fornemmelse av sosial risiko. Mediedekningen av innvandring er preget av unnvikende journalistikk og manglende åpenhet fra mange samfunnsaktører, påpekes det i rapporten om status for norsk ytringsfrihet.

 

På den ene siden

IMG_2925

SISTE NYTT FRA VALG-FRONTEN:  Nyhetsartikkel eller lederkommentar?

På mitt kjøkkenbord ligger dagens utgave av Aftenposten med et prangende bilde av Sylvi Listhaug på førstesiden. «Strammer inn mer enn hun integrerer», lyder tittelen. Er det en lederartikkel eller kanskje en kommentar? Nei, det er visst en nyhetsartikkel.

For Aftenpostens journalister er det åpenbart ingen sammenheng mellom innstramming og integrering. Tilsynelatende ikke for resten av norsk presse heller.

Denne uken har ensidigheten i norske mediers dekning av Listhaugs famøse Sverige-tur overrasket meg. Nesten ingen journalister eller kommentatorer stiller kritiske spørsmål til politikere som er forferdet over hennes PR-stunt.

Ja, du skal være temmelig blåøyd for ikke å se at Rinkeby-besøket var en regissert del av Listhaugs valgkamp. Det var kanskje også forståelig at hennes svenske statsrådkollega avlyste møtet. Eller at noen i utenrikstjenesten fant Listhaugs stunt så udiplomatisk at de delte sin mening med svenske kolleger.

Likevel har jeg problemer med å forstå norsk presses enøyde blikk på hendelsen. Hos meg fremkaller denne episoden assosiasjoner til de amerikanske medienes manglende evne til å lytte til stemmene i folkedypet, og forstå bevegelsene som førte til valget av Donald Trump.

I stedet for det motsatte, kan ensidig mediedekning snarere bidra til å øke polariseringen som ser ut til å bre om seg i vårt samfunn.

Det kan jo hende at Listhaug tjener på sitt besøk i Rinkeby, på tross av kommentatorenes fordømmende vurderinger og kritikk mot Erna for manglende utvist lederskap. Godt assistert av Jonas, da, selvfølgelig.

Det kan også hende at vi har noe å lære av feilgrep og positive resultater som preger integreringspolitikken i Sverige og Danmark. Men sist NRK forsøkte å trenge innenfor portene til Rinkeby utløste det massiv kritikk fra kommentatorer som spiller stigmatiseringskortet.

Under de årlige Mediedager i Bergen presenterer professor Frank Aarebrot mediefolkets storting, slik det ville sett ut om bare journalister og redaktører hadde stemmerett i Norge. Her er det knapt noen folkevalgt representant for Fremskrittspartiet. SV, Rødt og MDG er derimot sterkere representert enn i virkeligheten.

For min egen del har jeg aldri stemt verken på Listhaug eller hennes Fremskrittsparti. Jeg tenker heller ikke gjøre det i høst. Hva jeg likevel etterlyser er profesjonaliteten i den journalistiske tilnærmingen til Listhaug som politisk fenomen.

Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, mente denne uka at Norge ikke trenger flere blå mediestemmer. Hun siktet nok til Helge Lurås’ etablering av innvandringskritiske «Resett» denne høsten. Fra før har vi dessuten det hun karakteriserer som «blåbrune» Document.no. Samtidig viste hun til at i Stortingets presselosje er det flertall av journalister som stemmer Høyre og Arbeiderpartiet. Og at det tross alt er medlemmene her som er de viktigste premissleverandørene til norsk debatt. Dette er feil. Nyheter om politikk og viktige samfunnsspørsmål kommer i dag fra langt flere kilder enn tidligere, samtidig som færre journalister oppsøker Stortinget.

Jeg tilhører dem som mener at utviklingen av kommentarjournalistikken er et riktig svar på noen av medienes utfordringer i den digitale transformasjonen, med kjappe nyheter i strie strømmer. Men det forutsetter at vi dyrker mangfoldet av stemmer, ikke bare hva som anses å være «innafor» det politisk korrekte.

I dag sitter mange av kommentatorene ved sitt leirbål i Spikersuppa og er skjønt enige i fordømmelsen av Listhaug og analyserer forviklingene som hun angivelig har skapt på borgerlig side.  En avstikker for å lytte til debatten i Trondheim eller Tromsø anses kanskje som noe eksotisk.

Jeg er redd svekkelsen av medienes nasjonale tilstedeværelse kan bidra til økt polarisering i samfunnet vårt. Polariseringen handler ikke bare om høyre kontra venstre. Også om by og land. Om folk flest og de som vet bedre.

Dommen over TV2

img_2488.jpg

FRIFUNNET & DØMT: TV2s tidligere sjefredaktør Alf Hildrum ble i sommer frifunnet i injuriesøksmålet fra kirurg Per Kristian Eide, mens journalist Sophie Lund Åserud ble dømt. Arbeidslederen, Per Niklas Lysvåg, ble også dømt. T.v. de saksøktes advokater, Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme. Dommen er anket.

På en av forsommerens aller siste arbeidsdager mottok TV2 en kraftig lærepenge: Oslo Tingretts dom i ærekrenkelsessaken som var anlagt av hjernekirurg Per Kristian Eide ved Rikshospitalet mot fire journalister, fem redaktører og selve TV-selskapet.

Dommen er ingen hyggelig lesning for TV2, som anket den nærmest på stedet. Journalistene Sophie Lund Aaserud, Hanne Taalesen og Jens Christian Nørve ble dømt til å betale 50 000 kroner hver i oppreisningserstatning. Redaktør Per Niklas Lysvåg ble dømt til å betale 75 000 kroner og TV-selskapet 600 000 kroner.

Dommen gikk nok under radaren til mange redaktører og journalister i sommerferiemodus, men den inneholder mange interessante elementer som det kan være verd å se nærmere på.

Den må være en av de første som er avgitt fra en rettsinstans mot medier på bakgrunn av skadeserstatningslovens nye regime for æreskrenkelser. Dommen retter et særlig kritisk søkelys mot journalister og arbeidsledere som har hatt befatning med publiseringen, mens de ansvarlige redaktører (Alf Hildrum og Olav T. Sandnes), TV2s nyhetsdirektør (Jan Ove Årsæther) og nettredaktør (Bård Espen Hansen) frifinnes.

Etter at det objektive redaktøransvaret i Skadeserstatningsloven nå er tatt bort, må redaktørene ha opptrådt uaktsomt dersom det skal være aktuelt å pålegge dem å betale oppreisningserstatning. Retten er kommet til at det ikke er ført bevis for at de to sjefredaktørene og nyhetsredaktøren har opptrådt uaktsomt ved publiseringen av nesten femti innslag i TV2 Nyhetene, Nyhetskanalen og TV2.no. Heller ikke når det gjelder ærekrenkende innhold i kommentarfelt og på TV2s Facebooksider.

Tidligere måtte mediets ansvarlige redaktør svare for injurier etter Straffeloven, og kunne dømmes til oppreisningsansvar. Som ansvarlig redaktør ble jeg av og til saksøkt og frifunnet i Oslo Tingrett/Borgarting lagmannsrett. Som oftest uten at journalistene ble saksøkt. Redaktøransvaret tilsa at jeg måtte svare for publiseringen.

Nå skal journalister vite at de lettere kan bli dømt, såfremt håndverket ikke holder mål eller opptrer uaktsomt og i strid med de profesjonelle etikkregler. TV2-dommen slår fast at dette også gjelder deres nærmeste arbeidsleder. Selv om TV-selskapet svarer solidarisk for den økonomiske straffen, må Oslo Tingretts dom oppfattes som en relativt knusende dom over de fire medarbeidernes journalistiske arbeid og vurderingsevne. På flere punkter konstaterer dommeren at journalistene ikke handlet i samsvar med aktsomhetskravene eller i god tro.

Selv om TV2 anker dommen til Borgarting Lagmannsrett på grunnlag av de juridiske vurderinger, inneholder den mye lærdom som vil komme til nytte i arbeidet med å øke kvaliteten på kanalens nyhetsarbeid. Sett med mine øyne er denne saken blitt gjenstand for en slags misforstått tabloidisering.

Problemstillinger må gjerne spisses, vinkles på interessevekkende måte. Dekningen kan være personfokusert. Men god tabloid journalistikk er redelig og presis. Den bygger på faktum. Ikke kortreiste karakteristikker og dramatiske påstander uten journalistisk forbehold. Slutninger i redaksjonelle hoder kan snart bli til kortslutninger i vårt fag.

Saken dreier seg om TV2s dekning av et forskningsprosjekt hvor kirurg Per Kristian Eide tok vevsprøver av hjernen til i alt 122 pasienter. Det ble vist til at forskningsprosjektet var stanset etter at to pasienter hadde fått alvorlige hjerneskader og en pasient var død under uklare omstendigheter. De tre pasientene hadde vært inne til det som ble beskrevet som en «rutineundersøkelse».

Statens Helsetilsyn konkluderte senere med at prosjektet var startet med forsvarlige risikovurderinger, og forhåndsgodkjent. Informasjonen som ble gitt pasientene var imidlertid mangelfull, og representerte dermed et brudd på bestemmelsene om såkalt informert samtykke fra deltakerne. De tre pasientene var forsvarlig utredet og behandlet, men Eide hadde brutt meldeplikten om komplikasjoner som oppsto.

Sentralt i TV2s dekning sto gjentatte påstander om at kirurgen tok ut biter av hjernen på pasientene kun for forskning. Flere av innslagene inneholdt også en overdrevet animasjon av inngrepet i hjernen og video av en av pasientene som lå med usammenhengende jamring på et sykehjem. Det ble også vist gamle bilder av en annen pasient, der vedkommende fremsto som frisk og rørlig.

Påstanden om at inngrepene ble foretatt kun for forskning må anses som feilaktig, i beste fall upresis. Det er kritisk for TV2 at flere påstander fremsettes uten at det tas journalistisk forbehold.

Nå det er sagt vil jeg presisere at TV2s avsløring av prosjektet som ble midlertidig stanset, både er god og viktig. Midt i kjernen av medienes samfunnsoppdrag. Og det kan godt være at kirurg Per Kristian Eides virksomhet er kritikkverdig. Derfor er det synd at fremstillingen skjemmes av håndverksmessige blundere.

Tingrettsdommer Inga Bejer Engh bygger sin avgjørelse mye på det inntrykk som TV2s samlede dekning etterlater av kirurgen Per Kristian Eide. Etter rettens syn etterlater publiseringene, sett under et, et hovedinntrykk hos den alminnelige TV-seer/leser av at Eide beskyldes for å ha utført sterkt klanderverdige handlinger som har skadet pasienter. Videre at det ble skapt et inntrykk av at Eide hadde gjort inngrep i hjernen til pasientene kun for å forske, noe som slett ikke var tilfelle. Dessuten ble det skapt et inntrykk av at pasientene stort sett var friske.

Jeg trodde ærlig talt at «inntrykk hos den alminnelige seer/leser» var et begrep som tilhørte jussen i forrige århundre. Siden tusenårsskiftet har europeisk rett beveget seg i retning av et forsterket vern om ytringsfriheten, også i forhold til ærekrenkelser. Noen nyere dommer i norsk Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), kan likevel bidra til å nyansere denne oppfatningen.

Det heter gjerne at juss og etikk er to begreper med forskjellig innhold. I medielandskapet skal etikken være strengere enn jussen, men det blir kanskje som å vurdere et objekt med både nærsyntbriller og langsyntbriller. Ikke lett å sammenligne.

TV2s sak ble imidlertid først vurdert av Pressens Faglige Utvalg (PFU) på grunnlag av den såkalte «monsterklagen» med 4000 påståtte brudd på god presseskikk. PFU fant grunn til å felle TV2 på et fåtall punkter, hovedsakelig de samme som nå er påpekt av retten, uten at dette gir grunnlag for å si at presseetikken nå er blitt mer lik injurieretten. Snarere må denne saken sies å være unntaket som bekrefter regelen om at en fellelse i PFU ikke nødvendigvis er ensbetydende med en domfellelse i retten.

Dommen fra Oslo Tingrett inneholder også en interessant gjennomgang av saksomkostningsbyrden, hvor det opplyses at Eides advokat Per Danielsen har presentert en regning på nesten 4,7 millioner kroner. Retten anser at dette ligger utenfor det som har vært rimelig og nødvendig, og reduserer Eides saksomkostninger til drøye 2,8 millioner kroner. Eide krevde også dekket 1,8 millioner kroner for kostnader i forbindelse med PFU-klagen, som ble ført i pennen av Anders Cappelen. Også dette kravet ble avvist i Oslo Tingrett.

De saksøktes advokater Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt leverte omkostningsoppgave på 3 millioner kroner. Selv om fire redaktører ble frifunnet og dermed har krav på full erstatning for sine sakskostnader, mener retten at Eide skal fritas for disse fordi tungtveiende grunner gjør det rimelig.

Eides erstatningskrav var opprinnelig begrenset oppad til nesten 7 millioner kroner + saksomkostningene. En injuriesak for Oslo Tingrett skulle altså koste TV2 over ti millioner kroner. Det er ganske vanvittig. Rettens utmåling av erstatningsbeløpet ble da også barbert ned til totalt 825 000 kroner.

Eide kan dermed ikke sies å ha vunnet saken fullt ut, og utmålingen av saksomkostningene kan vel dermed bli en del av ankegrunnlaget. Det er vanskelig å spå noe om TV2 vil få lagmannsrettens medhold i ankesaken. Tingrettsdommer Bejer Engh leverer en grundig gjennomgang av de fem beskyldningene som er rettet mot Eide, de saksøktes involvering i publiseringen og rettsstridsvurderingen i så henseende.

Spørsmålet blir om rettsanvendelsen er korrekt. Det begynner å bli vanskelig å presentere kritikk mot leger i dette landet nå.

LES OGSÅ: Djevelen ligger i detaljene

Et klassisk forsvar av ytringsfriheten

 

Journalistikken vil slå tilbake

 

img_2638.jpg

HOVEDBUDSKAPET –  Fra sommerens kongress i World News Media Congress i Durban.

Den digitale revolusjonen ødelegger dessverre ting raskere enn den bygger nye løsninger.  Dette er også grunnen til at nyhetsmediene opplever en krise i publiseringen av samfunnsviktig informasjon og nyheter. Det er ikke bare en finansieringskrise, men like mye en utfordring fra kakafonien av inntrykk gjennom sosiale medier.

I juni fulgte jeg drøftelsene mellom all verdens medieledere ved World News Media Congress i Durban i Sør-Afrika. Medieindustrien er kommet til et vendepunkt: Tapt tillit og finansiering skal gjenerobres.

Nøkkelord i kampen er journalistisk presisjon, dypere undersøkelser, presseetisk standard, samarbeid på tvers av foretak, brukerbetaling og utnyttelse av brukerdata.

Det globale duopolet av Facebook og Google sluker det digitale verdensmarkedet. I mange land tar gigantene mellom 70 og 80 prosent av inntektene fra all digital annonsering. Noen markedsandeler kan kanskje vinnes tilbake gjennom samarbeid mellom nasjonale mediehus, men bransjens analytikere er krystallklare i sin tilbakemelding:

Det er brukerne – lesere, lyttere og seere – som i hovedsak skal finansiere fremtidens journalistikk. Og vi ser at betalingsløsningene virker. Fra alle verdenshjørner meldes det om god fremgang når det gjelder brukerbetaling.

                                               Trenger nye inntekter

Mediehusene kan ikke fortsette å kutte seg til blods hvis de skal levere på sitt samfunnsoppdrag med troverdigheten i behold. Det trengs nye inntektsstrømmer. Her pekes det selvsagt på nye annonseringsformater og sponsorater som får reklame til å se ut som journalistikk, men like viktig er tiltak som bringer mediene nærmere sitt publikum. Satsing på møter og seminarer, samt tjenester innen f. eks. reiseliv.

Viktigst av alt er gode og effektive løsninger for brukerbetaling, gjerne på felles innloggingsystemer. Journalistikk har stor verdi i samfunnet, den kan ikke være gratis og bør prises tydelig. Bransjen bør snarest mulig forlate 9,99-løsningene og våge å ta ut pris som fortjent.

I dette perspektivet endres journalistikkens betydning vesentlig. Det oppstår en direkte relasjon mellom story og finansiering.  Journalistisk kvalitet vil bli belønnet med større betalingsvillighet. Opplevelsen av relevans og engasjement hos brukeren blir viktigere enn ren tidtrøyte og underholdning.

De sosiale mediene har fått stor innvirkning på nyhetsmedienes journalistikk. På Facebook blandes kvalitetssikret nytt, med rykter, propaganda, satire og meninger. Og med falske nyheter. Resultatet er blitt rekordlav tillit til de tradisjonelle mediene og manipulasjon av demokratiske prosesser.

                                               Falske kontoer et stort problem

Emneknaggen #fakenews er blitt den kraftigst voksende på nettet, i seg selv et stort problem for mediene. Alt folk misliker får merkelappen «falsk nyhet».

– Vi må slutte å bruke dette uttrykket, sier Claire Wardle i First Draft, som samler kreftene fra 100 redaksjoner over hele verden i kampen for å gjenopprette medienes tillit gjennom ulike faktasjekk-initiativ. Det virkelige problemet er millioner av falske kontoer på sosiale medier som brukes bevisst for å spre desinformasjon og manipulere valg.

American Press Institute og First Draft har studert effekten av desinformasjon i det amerikanske og franske presidentvalget, i forbindelse med Brexit og det siste parlamentsvalget i Storbritannia.

– Theresa Mays dårlige resultat kom ikke som noen overraskelse på oss, sier Clire Wardle i First Draft.

Elisabeth Jane ved American Press Institute har undersøkt effekten av 100 000 twittermeldinger. Materialet omfatter påstander om at Ebola-viruset spres gjennom luften, og at to millioner amerikanere kommer til å miste jobben som følge av Obamacare. Undersøkelsen viser at spredningen av en usannhet er åtte ganger sterkere enn forsøkene på å korrigere påstandene. Det tar minst to uker å utligne forholdet mellom løgn og sannhet i sosiale medier.

Det trengs en spesiell innsatsstyrke for å bekjempe desinformasjon via sosiale medier. Mediehus bør samarbeide om dette, slik det norske initiativet Faktisk.no vil gjøre under den norske valgkampen. Redaksjonelle medarbeidere som arbeider med publisering på sosiale plattformer bør også trenes og få dette som oppgave. Det er ingen tvil om at kritiske undersøkelser av innhold i sosiale medier vil utgjøre en viktigere del av journalistikken i tiden som kommer.

                                               Hat og trusler

IMG_2752.jpg

«TUTU ER DØD» – Falske nyheter om biskopens endelikt spres med jevne mellomrom i Sør-Afrika, i følge Sam Mkokeli i redaktørorganisasjonen SANEF.

 Fri og uavhengig journalistikk vekker kraftig motstand i mange land. I Sør-Afrika finnes det langt flere konti i sosiale medier enn det er velgere i landet. De sosiale mediene brukes kraftfullt for å svekke inntrykket av kritikk mot myndighetene. På engelsk kalles journalisten for «a presstitute», og biskop Desmond Tutu erklæres med jevne mellomrom for død i poster som kommer fra tilsynelatende ekte nyhetsmedier.

IMG_2730.jpg

MARIA A RESSA – Sjefredaktør i den nye regimekritiske nettavisen The Rappler

I Filippinene kom den omstridte og dødbringende president Duterte til makten etter å ha dominert Facebook, hvor 97 prosent av befolkningen har tatt bolig. Få tror at myndighetenes drap på 1000 antatte narkotikakriminelle hver måned, ville vært mulig uten den falske støtten fra sosiale medier. Den modige redaktøren Maria A. Ressa i nettavisen The Rappler mottar 90 hatmeldinger og trusler i timen på grunn av sin kritiske journalistikk mot det nye regimet. Tusenvis av falske konti er opprettet med utgangspunkt i en filippinsk popstjerne.

                                               En journalistisk algoritme

img_2734.jpg

ESPEN EGIL HANSEN – Aftenposten vil bygger en algoritme som bygger på gode jorunalistiske prinsipper.

Ekte nyhetsmedier over hele verden vil nå mobilisere mot utviklingen hvor ansvarlige redaktører erstattes av algoritmer som bygger på følelser og graden av engasjement. Et svar på mediebransjens utfordring er å skape mer personlige brukeropplevelser, basert på høy journalistisk kvalitet, etisk standard og personlige interesser. Aftenposten vil f. eks. bygge en egen algoritme, basert på journalistiske prinsipper, som publiserer ulike førstesider til en million lesere. Altså en kunstig, intelligent redaktør.

Skandinaviske mediehus har sammen med enkelte amerikanske aviser tatt en lederrolle i denne utviklingen. Under verdenskongressen i Durban sto utviklingsarbeidet til Schibsted helt sentralt. VG tester allerede en lukket betaversjon av den neste generasjon nyhetsmedium for mobilen. Testingen skal snart utvides til 50 000 brukere og bli tilgjengelig for alle ved slutten av året. Schibsteds mål er å ha et personlig kjerneprodukt for all nyhetspublisering innen 2020.

Journalistikken skal utvikles til å bli en dialog med leseren, som en personlig én-til én-opplevelse. Journalister må bevege seg nærmere leseren, lytte og respondere. Være åpne for kritikk og korrigere egne feil. Forklare hva man gjør og hvorfor. I kakafonien fra alt innhold må nyhetsmedia igjen bli en troverdig kilde for verifisering.

Let`s make journalism great again!

Look to Norway! And Trondheim!

 

IMG_2744.jpg

PÅ VERDENS-SCENEN: Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen drøfter Facebook og journalistikk med Maria A. Ressa fra Filippinene og direktør for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum, under World News Media Congress i Durban.

DURBAN/TRONDHEIM – Jeg legger bak meg to hektiske uker i Durban, Sør-Afrika og Trondheim, Norge. Begge steder har medieledere satt fokus på bransjens store utfordring: Den digitale revolusjonen og de sosiale medienes innvirkning på journalistikk og rammevilkår.

Nå er ikke verdens øyne bare rettet mot utvikling i The New York Times og The Washington Post. Mange ser at norske mediehus er i ferd med å ta en lederrolle i jakten på nye tiltak som kan skape ny optimisme i mediebransjen.

Dette skyldes selvsagt at Norge er et rikt land med høy grad av digitalisering og utbredelse av smart-telefoner. Men også utviklingsarbeidet som foregår i norske mediehus når det gjelder journalistikk og teknologi.

Scenen under WAN-IFRAs «World News Media Congress» i Durban var dominert av skandinaviske aktører som presenterte sitt arbeid med digital utvikling. Da kongressen diskuterte forholdet til Facebook satt både Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen og direktøren for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum på scenen. Torry Pedersen presenterte Schibsteds arbeid med en plattform for personalisering i direkte dialog med leserne, som nå testes ut i VG. Også Amedias suksess med brukerbetaling for lokale medier fikk oppmerksomhet.

Nøkkelordene er redaksjonell kvalitet, brukerbetaling, personalisering og samarbeid. Det siste er nødvendig for å møte konkurransen med globale giganter som Facebook og Google.

Under Medielederkonferansen i Trondheim denne uka var oppmerksomheten rettet mot de samme nøkkelordene. Men det er ikke så lett å få til samarbeid mellom aktører som samtidig skal konkurrere med hverandre.

Et forsøk på å samle bransjen på en felles plattform for programmatisk annonsering har nettopp strandet, og det er tegn som peker i retning av en todeling av norsk mediebransje der én del allierer seg med Google og Facebook, mens en annen del vil t a opp kampen mot gigantene. Det handler om utnyttelsen av store mengder brukerdata på forskjellige måter.

IMG_2809.JPG

FRA DEBATTEN: Norske medieledere og politikere diskuterer sosiale mediers innvirkning på journalistikk under medielederkonferansen i Trondheim denne uka.

Debatten om falske nyheter og tillit står nå helt sentralt i medieorganisasjonene. Redaktørforeningens leder, Harald Stanghelle, stiller spørsmål ved om det virkelig eksisterer en tillitskrise mellom de redaktørstyrte mediene og publikum? Vi ser jo ofte at folk har god tiltro til medier som de faktisk er brukere av. Kampen om fakta er likevel blitt en kamp om verdier som mediene står midt oppe i, og hvor anklager om falske nyheter er blitt en ny hersketeknikk.

Et viktig spørsmål er likevel om medias vinklingsregime har fått en skyggeside, hvor offerets makt står sentralt. En dødvinkel. En blindsone. Hvor media glemmer å stille nødvendige, kritiske spørsmål. TV2s nyhetsredaktør, Jan Ove Årsæther, viste i debatten om dette til Lommedalssaken. – Vi må bli flinkere til å snu kamera og se en annen vei, sa han.

Det er liten tvil om at en slik blindsone har vært dekningen av problemene med å integrere innvandrere til landet vårt.  Det tok svært lang tid før mediene skjønte noe av Fremskrittspartiets bekymring på dette område. Harald Stanghelle karakteriserte det som norsk presses største unnlatelsessynd at man i 1980 og -90 årene unnlot å ta opp de problematiske sidene av kulturer som kolliderer i det norske samfunnet.

Statens Medietilsyn har nå fått i oppdrag å se nærmere på hvilken betydning falske nyheter har i norsk samfunnsliv. Statssekretær i Kulturdepartementet, Bård Folke Fredriksen, sa til medielederne at det vil være svært korttenkt av politikerne å så tvil om medienes tillit.

– Mediene representerer et uhyre viktig forsvarsverk mot maktmisbruk. Politikerne kommer selv til å bli taperne hvis vi ikke makter å konsolidere medienes stilling, sa han.

Jeg er enig og forventer at mediene vil avsløre forsøk på å ta i bruk falske teknikker under høstens norske valgkamp.

Problematikken rundt falskt innhold og manipulasjon i sosiale medier er imidlertid så omfattende at det er utilstrekkelig å stole bare på kunnskapsrike journalister som faktasjekkere. Det må utvikles teknologi som leter fram falske innslag automatisk, og som kan drepe spredningseffekten. Her eksisterer det gode muligheter for et samarbeid med digitale utviklingsmiljøer bl.a. ved NTNU i Trondheim.

Medlemmene av Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening arrangerte sine medielederdager i byen for å delta i feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum. Jeg hadde selv gleden av å jobbe fem av disse årene i Midt-Norges regionavis. I feiringen ble det lagt vekt på at Adresseavisen for en måned siden mottok Mediebedriftenes innovasjonspris for 2016. Ikke dårlig av en 250 år gammel trønder, som har sett 70 ulike medieforetak komme og dø i sin levetid.

Vi må kunne forvente at Adresseavisen vil utvikle seg videre og ligge i front av nyskapningen som skjer i norsk presse. Trondheim har et rikt teknologimiljø, hvor spennende nye ideer utvikles hele tiden i institusjoner eller av spennende startups. I foreningen av nye ideer og medier bør det ligge gode muligheter for vekst.

Under feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum ble også Den Store Journalistprisen for 2016 delt ut, en triumf for kollegene Thomas Ergo, Hans Petter Aass og Rune Vandvik i Stavanger Aftenblad. En anerkjennelse for deres store arbeid med «Glassjenta», en grensesprengende reportasje om en 15-årings kamp mot barnevernet. Journalistikken har utløst bred debatt og ført til forbedringer i omsorgen. Stavanger Aftenblad fyller 125 år neste år. Det er sannelig liv i norsk presses gamle tanter.

Det er i det hele tatt mye optimisme å spore i norsk mediebransje om dagen. Drevet av produktforbedringer, kvalitetsjournalistikk, økt brukerbetaling og noe bedre marked for digital annonsering. Optimismen er betinget av at bransjen fort kan få oppleve nye rystelser.

DSC_7499.JPG

MEDIE-NORGES NYE HELT: En sann glede å dele ut Nors Presseforbunds åpenhetspris – Flavisus-prisen – til riksrevisor Per Kristian Foss. Foto: GARL L. MICHAELSEN, Medier24

Et dystert kapittel for norsk presse er fremdeles offentlighet i forvaltningen. Riksrevisjonen har nettopp levert en skremmende rapport om mangel på innsyn i departementenes arbeid. Unødvendig hemmelighold, trenering og mangelfull arkivering. Rapporten bekrefter mange av de forhold som Norsk Presseforbunds Offentlighetsutvalg har påpekt tidligere.

Riksrevisjonen har imidlertid hatt anledning til å gå inn i saker som pressen ikke har hatt kjennskap til. Det kan dermed se ut til at forholdene faktisk er verre enn vi tidligere har fått beskrevet.

Riksrevisor Per Kristian Foss er medienes nye helt i arbeidet for offentlighet og innsyn. Det var derfor en stor glede å dele ut Flavius-prisen til ham under Adresseavisens jubileumsfeiring. Juryen har bestått av Anine Kierulf i den nye statlige institusjon for menneskerettigheter, Hanne Wien i Kommunal Rapport og undertegnede.

Foss legger ingenting i mellom selv om kritikken rammer gamle kolleger og venner hardt. Det eksisterer en redselskultur for åpenhet i forvaltningen.

– Det er ikke mindre alvorlig å bryte arkivloven enn å bryte straffeloven, sa Foss ved fremleggelsen av sin rapport.

I sin takketale til mediefolkene lovet Foss at Riksrevisjonen skal fortsette sitt arbeid for å påse at offentlighetsprinsippet følges av forvaltningen og at departementene skjerper seg. Riksrevisjonen kommer ikke til å gi seg før forholdene er bedret.

Han benyttet samtidig anledningen til å tildele kulturminister Linda Hofstad Helleland, som var tilstede på Adressa-festen, et verbalt spark på skinnleggen:

– Husk, du er ansvarlig for arkivloven, sa Foss.

Medie-Norge gir ham velfortjent applaus.

Journalistikk det lukter svidd av

IMG_2597.jpg

MØNSTRING AV JOURNALISTIKK: Schibsted og Tinius Trust arrangerte temadag om medias kraft samme uke som Dagens Næringsliv bombarderte konsernet med kritiske spørsmål. Her introduseres hovedtaler Emily Bell av VGs kommentator Frithjof Jacobsen.

Dagens Næringsliv leverer journalistikk som det lukter svidd av i disse dager. Journalistikk som virker like forutinntatt som Schibsteds direktører virker forurettet.

Gjennom to massive lørdagsdokumentarer og et stort antall dobbeltsider etterlates inntrykket av at Schibsted tar kvelertak på startups og deler verdensmarkedet for rubrikk-annonser med Sør-Afrikanske Nasper på ytterst tvilsomt vis.

Jeg skal ikke spå noe om utfallet av disse sakene. Jeg kjenner dem ikke. Det er snart gått 15 måneder siden jeg forlot Schibsteds konsernadministrasjon. I min tid der hadde jeg ikke noe med vekstselskaper eller rubrikkselskaper å gjøre.

Og som er stort medieselskap må i hvert fall Schibsted finne seg i å bli gått etter i sømmene og bli stilt kritiske spørsmål.

Det som opptar meg er imidlertid tonen i den undersøkende og kritiske journalistikken, og hva inntrykket av forutinntatthet gjør med medienes troverdighet ute blant folk. Alle målinger viser tynnslitt tillit til mediene i befolkningen.

De sosiale mediene forsterker denne utviklingen. Her blandes nyheter med rykter, propaganda, reklame og meninger. For ikke å glemme falske nyheter. En blanding som jeg tror vil føre til publikums krav om at nyhetsmediene leverer renere kost. Fakta og dokumentasjon foran hypotese og mening.

Ikke fremkalt utelukkende av DNs reportasjer stiller jeg meg oftere spørsmålet om vinklingen i journalistikken dør ut. I flere tiår har vi journalister lært at alle historier må ha en vinkel, og den bør være god. Vi har lært å drive saken fram ved hjelp av kilder som gir belegg for mistanken.

Godt hjulpet av sosiale medier er spørsmålet nå om dette setter oss i en dødvinkel, hvor vi ikke i tilstrekkelig grad evner å se ulike sider ved en sak.

I Dagens Næringslivs reportasjer oser hvert avsnitt og setnings oppbygning av mistenksomhet. Et register av såkalte eksperter som uttaler seg på generelt grunnlag og basert på avisens fremstilling, skyves foran. De angrepne parter svarer med tilmålt knapphet i forhold til konfidensielle avtaler, hvis de svarer i det hele tatt. Slik skapes et behov for oppfølging, uten at noe ulovlig er dokumentert så langt.

Jeg har sett det før. Utallige ganger. Gudene skal vite at jeg vet hva jeg snakker om. I tidens løp har jeg vært ansvarlig for mange slike reportasjer med vinkelen som utgangspunkt. Spørsmålet mitt er nå om de sosiale mediene gjør at denne formen for journalistikk går av moten.

En gammel kollega, Kristiansand-journalisten Knut Engen, sa en gang for lenge siden: «Ved all gravende journalistikk må vi først stille oss spørsmålet: Graver vi vår egen grav?». Han var lei av de volumiøse arbeidene, fulle av gjentagelser og unødvendige detaljer som knapt har med saken å gjøre.

Og helst formulert med forbehold om at påstanden kan være unøyaktig eller kanskje helt feil.

– Det er injurier i konjunktiv, utbrøt en gang daværende politimester Willy Haugli i Oslo byrett, hvor han hadde anlagt sak mot VGs undersøkende journalistikk. Avisen hadde iverksatt et graveprosjekt mot politimesterens engasjement i en stiftelse som eide en større bedrift nordpå.

Dagens Næringslivs kilder ledes til å minne om at ansvarlige for ulovlig markedsdeling risikerer fengsel i mange land, også i Norge. Fremtiden vil vise om konsernsjef Rolv Erik Ryssdal virkelig risikerer dette, det er jo en kjent journalistisk metode å ta utgangspunkt i lovens absolutt strengeste reaksjonsform. Først må imidlertid den angivelige markedsdelingen etterforskes og det hele ende med en tiltale. Det ser ut til å være et stykke igjen til dette.

Det er mange eksempler på at medier driver sakene fram til etterforskning, granskning og påtale. God, undersøkende journalistikk skal ha konsekvenser. Reaksjon eller endring.

På Schibstedsk kalles dette «Power of Journalism». Kvalitetsjournalistikkens iboende kraft.

DNs kritiske søkelys på Schibsted fant sted samme uke som mediekonsernet mønstret det beste innen journalistisk innovasjon, historiefortelling og undersøkende journalistikk på Kristiania Teater i Oslo. Her stakk svenske Aftonbladet og VG av med de gjeveste prisene. Men også Svenska Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblads granskninger ble fremhevet. Svenskan er ikke kjent for å legge fingrene mellom når det gjelder avsløringer i næringslivet.

– Jo mer kraftfull journalistikk vi kan levere, desto bedre demokrati, lød mantraet fra Schibsted-avisenes norske sjef. Torry Pedersen. Han hadde neppe Dagens Næringsliv i tankene.

I stedet trakk han fram Svenska Dagbladets avsløring av falsk markedsføring av pengefond, VGs åpning av tvangslogger i psykiatrien, Stavanger Aftenblads massive skjebnehistorie om «glassjenta» Ida og Aftonbladets avsløringer av pampevelde i fagforbundene Kommunal og Transport – som faktisk rammet et av avisens egne styremedlemmer.

Edelsmans tillitsbarometer viser synkende tillit til mediene i 82 prosent av landene. Bransjens svar på dette må være bedre journalistisk metode og etikk. Kravet til presisjon øker.

– Skal journalistikken virkelig ha kraft, så må de journalistiske fakta som presenteres, virkelig kunne dokumenteres, sa Pedersen ved åpningen av Schibsteds «Power of Journalism».

Jeg er enig.

I flere tiår har norske journalister kunnet ringe til juridiske professorer for å få dem til å kommentere alt mellom himmel og jord. Med forbehold. Uten å se dokumentasjon. En vanlig metode i undersøkende journalistikk har også vært å publisere tidlig, for å se om det kan utløse tilførsel av dokumentasjon og nye opplysninger. Undersøkende journalistikk er ofte svært ordrik, påført tykke lag av sminke ved beskrivende vendinger og karakteristikker. Journalistisk volum skaper kanskje inntrykk av soliditet.

Skikkelig kontradiksjon av påstander som fremsettes i spørsmåls form hindres av objektenes manglende vilje til å delta i diskusjonen, og møte påstandene i åpent lende. Man svarer gjerne knapt og via E-post, hvis man i det hele tatt svarer.

Sett i lys av alt som foregår i sosiale medier bør den undersøkende journalistikken bli mer nøktern i formen. Mer faktaorientert. Mediene bør være mer åpne om metode og utøve sterkere kildekritikk. Vise større vilje til å korrigere feil og presentere den andre siden av saker – uavhengig av objektets medvirkning.

Noe annet vil virke gammeldags i vår tid.

Denne uka er jeg på redaktørenes verdenskongress i Durban, Sør-Afrika. Her står de sosiale medienes innvirkning på journalistikken høyest på agendaen. 150 medieledere fra 50 land vil danne en ekspertgruppe, et nettverk som skal gå Facebook etter i sømmene og se på innvirkningen som sosiale medier har for journalistikk.

PS

Undertegnede mottar pensjon fra Schibsted og eier dessuten noen aksjer i selskapet.

DS

Fakebook i motbakke

Facebook-Files-Guardian-Front-Page-and-inside-story-22-May-2017.jpg

FACEBOOK FILES: Avisa The Guardian avslører Facebooks interne regelverk.

Verken 7000 moderatorer i Facebook eller sju faktasjekkere i Norge kan hindre at sju verdenshav fylt med informasjon blir forurenset av falske nyheter, propaganda, hevnporno, hatefulle ytringer og fordekt reklame. De blir til dråper i havet.

Facebook har nesten to milliarder brukere fordelt over hele verden. Av disse er en milliard aktive hver eneste dag, med poster, likes og kommentarer. Innslaget av uønskede elementer blir dermed uendelig stort. Et like stort problem som forsøplingen av plast i havet.

Introduksjonen av plast i menneskers liv skapte store forandringer av våre samfunn, på sitt vis i like stor grad som de sosiale mediene. Bildet av store mengder plastsøppel i hvalens buk vekker berettiget global harme. Nå er det på tide at mengden «plast» som skal fylle menneskenes hoder gjør det samme.

Det siste året er Facebook drevet fra skanse til skanse. Mark Zuckerbergs lett naive forestilling av en verdensomspennende plattform for fri og uavhengig kommunikasjon har fått stygge riper i den glansede lakken: LIVE selvmordsforsøk på nett. Direktesendt vold og voldtekt. Sex-misbruk av små barn. Halshugging. Terror, hat og ekstremisme. Forsøk på manipulasjon av demokratiske valg.

Alt dette tvinger fram reguleringer. Fra Facebook selv. Og fra verdenssamfunnet. Giganten må ta større ansvar og beveger seg fra å være et teknologiselskap til å anerkjenne egen rolle som publisist.

espenegil2.jpg

BEST IN SHOW: Espen Egil Hansen mottar den gjeveste INMA-prisen fra organisasjonens president Mark Challinor under verdenskongressen i New York. Foto: ROBERT DOWNS.

I forrige uke kunne sjefredaktør Espen Egil Hansen på vegne av Aftenposten hente hjem den gjeveste prisen på verdenskongressen til International News Media Association (INMA) i New York. Vi var nok mange som syntes hans førstesidebrev til «Dear Mark» var i overkant selvhøytidelig. Men på sitt vis markerte dette usedvanlige søkelyset på Facebooks lukkede publiseringsregime et viktig vendepunkt: All verdens medier vil nå påtvinge Facebook redaktøransvar.

De siste ukene har den britiske avisa The Guardian avslørt detaljer fra gigantens indre liv, bl. a. de interne og hemmeligholdte regelsettene som Facebooks  4000 moderatorer trenes til å håndheve. Her er det mye merkelig å lese: At abort-videoer tillates såfremt det ikke vises nakenhet, at voldelig død kan vises når det bidrar til oppmerksomhet omkring psykisk sykdom, at forsøk på selvskading er ok fordi man ikke vil sensurere folk som er oppskaket, at dyremishandling kan deles, at ikke-voldeldig misbruk og mobbing av barn bare slettes hvis den kan oppfattes som sadistisk…

I farten glemte jeg at håndmalt sex er ok, men ikke i digital fremstilling.

Alt dette merkelige skal bare merkes som «Disturbing». Altså som urovekkende innhold.

Urovekkende innhold som Facebook kan fortsette å tjene penger på med god samvittighet.

Mye av det som fremkommer i The Guardians reportasjer viser likevel at Facebook tvinges til å ta et større ansvar for innholdet som formidles. Selskapet svarer bl.a. med å ansette 3000 nye moderatorer.  Tilsammen blir det likevel ikke mer enn én moderator for 250 000 brukere.

Innholdsregimet baserer seg derfor i høy grad på varsling fra brukerne. Det er opplyst at Facebook hver uke mottar 6,5 millioner klager fra brukerne over upassende innhold. Mye av det publiseres via falske kontoer.

Det er ikke profesjonelle journalister som engasjeres for å behandle klager eller overvåke publiseringen. The Guardian har avslørt at det dreier seg om billig arbeidskraft, ofte folk med innvandrerbakgrunn, som hyres inn til 120 kroner timen etter å ha gjennomgått to ukers opplæring. De har kanskje bare ti sekunder til rådighet på hvert innslag. Inntrykkene fra 1000 ulovlige bilder pr. dag kan bli en stor psykologisk belastning.

Facebook forsøker å navigere i et verdensomspennende minefelt. Det er ikke enkelt. På den ene side presset fra krefter som vil ha fjernet hatefullt og voldelig innhold. På den annen side presset fra ytringsfrihetsaktivister som vil forhindre at Facebook blir verdens mektigste sensurinstans.

Monika Bickert, som bærer den tyngende tittel «Global Policy Chief», innrømmer overfor The Guardian at Facebook nå vil ta ansvar for brukernes opplevelse av innholdet:

– Det er absolutt vårt ansvar å være på tå hev. Det er selskapets forpliktelse, sier hun.

Facebook gjennomfører nå også flere tiltak for å begrense spredningen av falske nyheter. Algoritmen endres for en rekke språk, slik at saker med luretitler av typen «Du vil ikke tro hva..» skyves langt ned i nyhetsfeeden. Slik håper man også å kvele falske nyheter. Endringen gjelder imidlertid ikke Norge.

Samtidig endres brukervilkårene for å bekjempe spredningen av falske videoer, som er blitt et stort problem.

Facebooks produktsjef, Chris Cox, lovet nylig at selskapet vil forfølge de økonomiske profittørene bak falske nyheter på samme måte som man går etter spammere og hackere.

Men forsikringene møtes med skepsis fra en rekke mediefolk. Tiltakene mot falske nyheter virker bare begrenset. I noen tilfeller møtes også faktasjekkere med motaksjsoner. Folk oppfordres til å dele Facebooks advarsler mot deling. Dermed får initiativet motsatt effekt. Dette skjedde f. eks. med en artikkel som hevdet at hundretusener av mennesker i sin tid ble fraktet fra Irland til USA som slaver.

Samarbeidet med faktasjekkere i Associated Press, PolitiFact og ABC om å utstede advarsler fungerer heller ikke effektivt. I mange tilfeller forblir falsk innhold på Facebook umerket eller merkingen kommer alt for sent.

Selv om store mediehus legger ned betydelig arbeidskraft på å bekjempe falske nyheter, har innsatsen få konsekvenser. En stor amerikansk kanal som ABC News har klart å merke 12 historier med advarselstegn, men halvparten av dem kan fortsatt leses på Facebook. Det gjelder bl.a. saker om Obamas påståtte plan for et statskupp og historien om at han nå har fått bygget en stor statue av seg selv utenfor Det Hvite Hus.

Facebook er særdeles lite villig til å dele informasjon om effekten av disse tiltakene.

IMG_2463.jpg

SNART KLARE: Tre av medarbeiderne i Faktisk.no presenterte planene for norsk faktasjekk under et møte på Høyskolen i Oslo og Akershus tidligere i vår. F.v. Jari Bakken, Tore Bergsaker og Silje Skiphamn.

Her i Norge er faktasjekkerne i Faktisk.no, som eies av VG, Dagbladet, NRK og TV2 i fellesskap, i ferd med å etablere seg. Nettstedet som skal avsløre falske nyheter og tvilsomme påstander i norsk samfunnsdebatt, skal være i drift fra juli måned. Dette er et godt tiltak, som sikkert vil øke bevisstheten rundt behovet for kvalitetssikret innhold i de sosiale mediene. Men arbeidet med å sjekke ihjel saker er svært tidkrevende. Også i Norge blir dette dermed en dråpe i havet.

Ansvaret må først og fremst legges på Facebook. Et selskap som verdsettes til over 3000 milliarder kroner kan ikke forvente at en hardt prøvet mediebransje skal gjøre ryddejobben for dem. Vi må kreve at Facebook legger en slags medieetikk til grunn for sitt publisistiske arbeid. Og vi må kreve en langt større åpenhet omkring selskapets indre liv og virksomhet.

For de tradisjonelle mediehusene er Facebook både en nødvendig venn og en fiende.  Vennskapet forsterkes gjennom at Facebook legger til rette for publisering av kvalitetsjournalistikk og tekniske løsninger som styrker forretningsmodeller. Fiendskapet oppstår som en konsekvens av at Facebook svekker medienes troverdighet og demokratiske samfunnsrolle.

I USA og Europa jobber Facebook nå i motbakke etter press fra både politikere og regulatoriske myndigheter. Selskapet fikk nylig en milliardbot i Frankrike for overtredelse av lovgivningen som gjelder beskyttelse av data, og det pågår lignende etterforskning i flere land. Facebook ble også ilagt en milliardbot av EU for å ha gitt villedende informasjon til myndighetene om oppkjøpet av WhatsApp i 2014. Overfor sine annonsekunder har Facebook også vært nødt til å innrømme «tellefeil» i besøkstallene.

Her i Norge er det merkelig stille. Verken fra politikere, medietilsyn eller andre myndigheter hører vi særlig mye om innvirkningen som Facebook har på norsk samfunnsliv. Også Facebook selv er temmelig usynlig i landskapet. Selskapet later til å være representert ved annonseselgere her i landet. Er det ikke snart på tide at Facebook gir oss et fjes som samfunnet kan forholde seg til?

For denne uka fikk vi nye tall som dokumenterer Facebooks enestående posisjon i Norges befolkning: Facebook har 3 443 000 aktive brukere i Norge. 83 prosent av disse bruker tjenesten daglig. Dette innebærer at 7 av 10 nordmenn over 18 år er daglige brukere. 3 av 5 med profil følger et eller flere redaksjonelle medier via Facebook.

Også våre politikere er på Facebook, men det er bemerkelsesverdig hvor lite interessert de er i å utmeisle politikk på dette området.

Når taushet er tull

IMG_2587.jpg

FRA DEBATTEN: Legeforenigens juridiske direktør Lars Duvaland (t.v.) og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold i kollisjon med medieadvokat Ina Lindahl Nyrud.

Helsejurister kjemper en innbitt kamp for å hindre at medier kan få innsyn i anonymiserte pasientjournaler for å kunne avsløre systemsvikt og skavanker i Norges helsevesen. De viser til pasientenes personvern, men jeg mistenker at offentlig innsyn skal hindres for å beskytte helsevesenets ansatte og arbeidsrutinene der.

Legeforeningen og helseforetaksjuristene  er representert i en arbeidsgruppe nedsatt av Helsedirektoratet for å vurdere spørsmålet om pasientjournaler bør omfattes av Offentleglova.

Her blir det trolig front mot front-kollisjon med pressens oppnevnte medlemmer, medieadvokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening.

Pasientombudene er også representert i arbeidsgruppen, men har foreløpig tatt opphold på venteværelset.

De harde frontene i denne striden kom tydelig til syne da Oslo Redaktørforening mandag arrangerte debattmøte om spørsmålet. Her møtte mediene Legeforeningens juridiske direktør Lars Duvaland og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold, som begge har engasjert seg sterkt mot offentlig innsyn i anonymiserte pasientjournaler.

IMG_2585.jpg

ÅPNET TVANGSPROTOKOLLENE: VG-journalistene Mona Grivi Norman (t.v.) og Synnøve Åsebø fikk den prestisjetunge SKUP-prisen.

Utgangspunktet for debatten er VGs prisbelønte og avslørende reportasjer om ulovlig tvangsbruk i helse-Norge.VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman ble i april tildelt SKUP-prisen for sitt arbeid, som var basert på innsyn i helsevesenets anonymiserte tvangsprotokoller.

Helseminister Bent Høie og flere andre sentrale politikere har karakterisert avsløringen som den største skandalen i norsk helsevesen i inneværende stortingsperiode.

VG arbeidet med saken i 15 måneder og publiserte 80 artikler. Uten innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller hadde det ikke vært mulig å avdekke hundrevis av tilfeller med ulovlig tvangsbruk. I 200 saker var det ikke en gang oppgitt grunn for tvangsbruken. I de to sisite ukene av juli og to første i august – fellesferien – økte tvangsbruken formidabelt. Kontroll-kommisjonene har knapt stilt spørsmål ved det som skjedde – de går kun inn i saker hvor det foreligger klager.

Det er urovekkende å høre erfarne helsejurister gå til angrep på offentlig innsyn i anonymiserte journaler og tvangsprotokoller. Jostein Vist gjør det til et prinsipielt spørsmål om personvern og menneskerett. Han frykter at hvem som helst kan få innsyn i taushetsbelagte opplysninger, og sammenligner offentlig innsyn med «å legge igjen pasientjournaler på bussen».

Legeforeningens representant fortalte at man hadde fått mange spørsmål fra leger om denne saken, og at full anonymisering av pasientjournaler er vanskelig å gjennomføre i praksis. Det vil alltid være en sjanse for identifisering.

Etter flere klagerunder, som bl.a. involverte helsedepartementet, lykkes det VGs journalister å få utlevert tusenvis av protokollerte tilfeller av tvangsbruk ved over 100 norske helseinstitusjoner. Protokolleringene var sladdet for navn og identifiserbare opplysninger, men VG sladdet mer slik at heller ikke pasientene kunne gjenkjenne seg selv. Det var system-opplysninger man var ute etter.

Journalistene registrerte at legenes navn var konsekvent sladdet, mens sykepleiernes navn ble utlevert.

Legenes og sykehusenes advokater mener imidlertid at de argumenterer på vegne av pasientene, selv om ingen har klaget over offentliggjøringen av tvangsprotokollene.  De mener at det gjelder et særlig vern for taushetsbelagte pasientopplysninger, og at innsyns-prosessen i seg selv vil gjøre pasientopplysninger kjent blant flere i helsevesenets administrasjon. Hva om journalister skulle be om innsyn i journaler som gjelder alle kvinner som tar abort?

– Dessuten vil det være svært uheldig om helsepersonell skal bruke sin tid på innsynskrav, i stedet for på pasientene, poengterer Vist.

Det eksisterer en klassisk juridisk konflikt mellom hensynet til ytringsfrihet og offentlighet på den ene side og om hensynet til personvern på den andre. I andre typer saker gir europeisk rettspraksis ytrings- og informasjonsfrihet en viss forkjørsrett overfor personvernet når det gjelder spørsmål av større samfunnsmessig betydning.

Men hensynet til taushetsbelagte pasientopplysninger står i en særstilling. Det vet også mediene. Derfor er det ikke den taushetsbelagte informasjonen mediene er ute etter her.Det er opplysninger som ikke kan knyttes til noen identitet, men som avdekker helseforetakenes metodikk.

Gjennom 40 år som journalist og redaktør har jeg fortsatt til gode å se at helsevesenet avslører sine egne svakheter. Ja, såfremt det ikke dreier seg om en interessekonflikt mellom ledelse og faglige organisasjoner, da..

Hva VGs sak egentlig avslørte var at vi ikke kan stole på offentlig informasjon når det gjelder tvangsbruk i helsesektoren. I følge medieadvokat Ina Lindahl Nyrud er dette helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag:

– Taushetspliktens grenser er helt tydelige i vår helselovgivning. Forvaltningen forholder seg til innsynskrav om personsensitive saker hver eneste dag, når det gjelder bostøtte, skilsmisse, NAV-saker og barnevern. Vi har et trygt og godt regelverk som forteller oss hva som skal sladdes. At det ved all behandling av taushetsbelagt informasjon kan bli begått menneskelige feil, kan ikke tilsidesette retten til offentlig innsyn, påpeker medienes advokat.

Hun minner oss om at det også er medienes oppgave å kontrollere at kontrollfunksjonene fungerer i det offentlige helsevesen. Og som samfunn må vi forsikre oss om at slik journalistikk også kan drives i fremtiden.

Det er altså lite som tyder på at medlemmene i Helsedirektoratets arbeidsgruppe blir enige om hvordan offentlighet skal praktiseres i forhold til pasientjournaler. Pasientombudene later til å være opptatt av at opplysninger ikke kan føres tilbake til enkeltpersoner og at det skal foreligge en berettiget interesse for innsyn. Og de dokumenter som utleveres må være forsvarlig sladdet slik at de faktisk kan etterlates på bussen. For øvrig må spørsmålet om innsyn utredes nærmere.

Det later også til å være stortingspolitikernes holdning. Kjersti Toppe (Sp) er selv lege og forundret over at VGs avsløringer ikke har ført til en større oppvask:

– Det er en stor skandale at vi ikke visste om økningen av tvangsbruk i ferien. Og om behandlingen som «Glassjenta» i Stavanger Aftenblads reportasjer fikk av barnevernet.Jeg oppfatter vårt helsevesen som lukket, og dette tjener verken leger eller pasienter. Vi må få til mer åpenhet uten at det går ut over pasientopplysningenes vern, mener Toppe.

Som lovgiver vil hun avvente arbeidsgruppens innstilling og høre alle sider av dette spørsmålet.

Dette er en viktig debatt, som berører selve kjernen av medienes samfunnsrolle, slik den er beskrevet i pressens Vær Varsom-plakat:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Jeg engasjerer meg i dette spørsmålet fordi jeg var leder av juryen som ga SKUP-prisen til VG-journalistenes arbeid med tvangsprotokollene. I juryens begrunnelse heter det:

«Sjelden har vi sett et prosjekt som så til de grader oppfyller pressens selvpålagte samfunnsoppdrag».

Det vil være helt vanvittig om denne prestasjonen nå skulle bringe nytt mørke over forvaltningen av vårt helsevesen.

Da VGs journalister søkte innsyn i forvaltningens arbeid med VGs egne innsynskrav ble det avdekket ganske skremmende holdninger blant helseforetakenes jurister og kommunikasjonsmedarbeidere. Dette kan du lese nærmere om i journalistenes metoderapport til SKUP.

Tonen var ikke god, det var på tide å stå opp mot brysomme journalister som ville se helsevesenet nærmere etter i sømmene. Det ble utvist stor kreativitet i trenering og vrange. Holdningene aktualiserer etter mitt skjønn behovet for bestemmelser om offentlig påtale mot byråkrater som aksjonerer mot

Kloke Kåre Willoch sa en gang til meg at «VG på sitt aller beste er den nye Riksrevisjonen».

Jeg tror mange av psykiatriens pasienter kan dele denne oppfatningen. En av dem grep også ordet i Oslo Redaktørforenings debatt:

«Jeg føler VGs avsløring som en personlig oppreisning. Noen folk tror vi er klin gærne hele tida, men det er vi slett ikke. Endelig ble vi hørt», sa den godt voksne kvinnelige pasienten fra Østfold.