Thor vs. Thorhild

I FORSVARSPOSISJON: Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. Foto: FRODE HANSEN

Spillet om NRKs fremtid er i full gang, og jeg sanser at forholdet mellom kulturminister Thorhild Widvey og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen vil bli kjøligere og kjøligere for hver dag som går.

Det lå ingen vårstemning i luften da de to deltok i en debatt-frokost i regi av tenketanken Civita  på Cafè Christiania før helgen.  I løpet av våren starter arbeidet med en ny stortingsmelding som skal drøfte de fremtidige rammevilkårene for statlig kringkasting i Norge. Stortingsmeldingen skal fremlegges allerede om et år.

Kulturministeren ønsker seg en modernisering av mediepolitikken, og beskriver tre hovedelementer i arbeidet:

1)      NRKs finansiering. Lisensmodellen skal evalueres kritisk og andre finansieringsmodeller vurderes nærmere. Widvey nevner husstandsavgift og skatt som alternative finansieringskilder. Vi må

GÅR TIL ANGREP: Kulturminister Thorhild Widvey. Foto: MORTEN RAKKE

forberede NRK på en tid hvor folk ikke lenger har TV-apparat, men ser og lytter via andre dingser.

2)      NRKs handlingsrom. Det skal settes nye og tydelige grenser for allmennkringkasterens kommersielle virksomhet. Og defineres klart hva NRK skal ha et særlig ansvar for.

3)      NRKs bruk av eksterne produsenter. Kulturministeren mer enn antyder at andelen av innhold som kommer fra miljøer utenfor NRK, bør økes.

Thorhild Widvey er krystallklar på at hun ønsker en kritisk gjennomgang av hva som skal være kjernen i NRKs virksomhet. Verken vedtekter eller NRK-plakaten er fredet. Det er gått syv år siden siste stortingsmelding om NRK og den påfølgende revisjon av plakaten. Meldingen bar tittelen «Noe for alle. Alltid». Arbeidet resulterte i en blanco-fullmakt til kringkastingssjefen. Han kan gjøre alt stort sett som han vil. Onde medietunger vil ha det til at kulturminister Trond Giske i realiteten lot NRK skrive det meste av innholdet selv.

For hver gang jeg hører kulturministeren nå, oppfatter jeg at hun blir stadig mer bevisst risikoen for at statsfinansiert virksomhet på nettet skal forstyrre fri konkurranse i mediemarkedet. At lokale og regionale mediers ønske om å få betalt for nyheter skal bli kvalt av NRKs gratistjenester på nett. At NRK utfordrer mangfoldet i norske medier. Med sine 1750 redaksjonelle medarbeidere har NRK nesten like mange som Amedia og Schibsted til sammen.

Dette lyder selvsagt ikke som søt musikk i Thor Gjermund Eriksens P15-ører. Kringkastingssjefen mener at NRKs brede fullmakter er med på å sikre mediemangfoldet i Norge. Vi lever i en tid hvor Netflix har mer enn en million brukere i Norge og hvor Google og Facebook støvsuger annonsemarkedet for 2,5 milliarder kroner årlig.

– NRK har aldri i sin historie vært mindre dominerende enn nå, og har aldri hatt flere konkurrenter, sier Eriksen. Som et retorisk poeng nevner han at Norge sammen med Vatikanstaten er de land hvor statskringkasteren tar ut minst inntekter fra det kommersielle markedet. Så la oss for all del ikke bli mer katolske enn Paven!

Thor Gjermund Eriksen viser gjerne til den folkelige støtte til at NRK skal ha et bredt og populært innhold, og han lyder nesten som en retorisk kopi av Arbeiderpartiets Martin Kolberg når han poengterer de tre viktigste tingene for NRK:

– Det er uavhengighet. Uavhengighet. Og uavhengighet.

Dermed etterlater han også inntrykket av at han vil møte kulturministerens reformiver med en henvisning til redaktørplakaten: Det er NRKs ansvarlige redaktør som bestemmer hva slags innhold som skal formidles. Siden 2009 at vi hatt Loven om redaksjonell fridom som sikrer redaktørens suverene rett på dette område.

Her kan man ane sporen til en kjøligere atmosfære mellom Thor og Thorhild. Men kulturministeren er også NRKs generalforsamling og fastsetter rammene for NRKs virksomhet. Enhver redaktør som ikke kan operere i henhold til eierstyrte rammer må finne seg noe annet å gjøre.

Det gjenstår likevel å se hvordan kulturdepartementet vil legge opp det praktiske arbeidet med å utforme den nye stortingsmeldingen. Kompetansen på dette området skal  være nokså begrenset.

Demokratiets pris – tross alt

PRISVINNERE: Alan Rusbridger (t.v.) og Glenn Greenwald har høstet priser og lovord for sine avsløringer basert på Edward Snowdens lekkasjer. Foto: CHANG W LEE, The New York Times

LONDON (VG) – En vandring langs Fleet Street levner få spor etter det som en gang var verdens mest berømte avisgate. I avishusenes blankslipte granittfasader er det fortsatt gapende hull etter avisutstillingsmonter. Bare klokkene øverst på fasaden står igjen som et minne om en tid da Fleet Street var selve symbolet på en fri presse.

Nå er alt snudd på hodet. Etter mer enn 300 år med pressefrihet er verdens oppmerksomhet rettet mot britiske myndigheters iherdige forsøk på å tilrettevise en uavhengig presse gjennom lover, forskrifter og politikerstyrt overvåkning.

Det vakte pinlig oppsikt da den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN – IFRA sist vinter sendte en offisiell utredningsgruppe til Storbritannia for å finne ut hva som skjer med britisk pressefrihet. Pressens selvjustis er satt fullstendig ut av spill etter de massive skandaleavsløringene av tabloidenes arbeidsmetoder med telefonavlytting og bestikkelser.

AVISEN SOM DØDE I SKAM: The Sun varsler om verdens endelikt ved begravelsen av søsteravisen News of The World,som gikk inn i 2011 etter utgivelse i 168 år.

Avsløringene førte til arrestasjon av over 60 redaktører og journalister. Skandaleavisen The News of The World gikk inn etter 168 års utgivelse. «THE WORLD`s END» – Verdens Ende – lød oppslaget i Storbritannias største dagsavis på den siste utgivelsesdagen i 2011.

Nedleggelsen var ikke nok. Britenes tillit til media og pressens selvjustis var på bristepunktet. Den offentlig oppnevnte Leveson-utredningen kom i 2012 med en rekke forslag til lovendringer og tiltak, som vakte massiv motstand fra medienes side. En lang tautrekking endte med et tverrpolitisk forlik og et såkalt Royal Charter som skulle sikre fortsatt selvregulering av pressen, men under en viss overvåkning fra myndighetenes side. Ordningen skal være frivillig, men de mediene som ikke tilslutter seg systemet risikerer å bli påført store kostnader som følge av klager fra publikum. Spesielt regionavisene har stilt seg kritisk til dette.

Britiske medier har i stedet etablert et nytt Pressens Faglige Utvalg – IPSO – men nekter samtidig å la dette underkaste seg det nye overvåkingsorganet. 90 prosent av britiske mediehus har tilsluttet seg IPSO, som forventer å være i drift fra juni i år. Tre store avishus, The Guardian, The Financial Times og The Independent, har stilt seg avventende til IPSO.

I påsken ble det kjent at The Financial Times har besluttet at man ikke vil tilslutte seg IPSO, og i stedet satse på en egen løsning for klagebehandling. Denne avisen har jo en global leserkrets, selv om redaksjonen er lokalisert til London.

Uavhengige miljøer har også etablert et alternativt organ for pressens selvjustis, IMPRESS, som skal operere under det nye statlige overvåkingspanelet. Problemet er at ingen medier vil slutte seg til IMPRESS. Mediene er også sterkt kritiske til lovforslag som gir parlamentet mulighet til å endre overvåkingssystemet i fremtiden.

Avisen The Guardian og dens redaktør, Alan Rusbridger, står sentralt i debatten. Det var denne avisen som avslørte tabloidenes telefonavlytting og bestikkelser av polititjenestemenn. Det var denne avisen som i fjor sommer publiserte en serie avslørende artikler om overvåkingsmetodene til amerikansk og britisk etterretning basert på lekkasjene fra varsleren Edward Snowden.

The Guardian er fortsatt under politietterforskning, og beskyldes for å løpe i terroristers ærend. Nasjonal sikkerhet skal være satt i fare. Alan Rusbridger ble tvunget til å ødelegge harddiskene hvor Snowdons materiale lå oppbevart, selv om myndighetene utmerket visste at kopier var forvart både i USA og Brasil, slik at det journalistiske arbeidet kunne fortsette.

Alan Rusbridger ble også innkalt til fordømmende og til dels ydmykende utspørringer i parlamentet. Partneren til journalisten Glenn Greenwald ble arrestert og satt i varetekt. Uttalelser fra statsminister David Cameron og parlamentsmedlemmer levner liten tvil om at myndighetene ønsker å ha en hånd på rattet i britisk presse.

Den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN – IFRA er i sin rapport sterkt kritisk til britisk medieregulering og til flere av myndighetenes aksjoner både i avlyttingsskandalen og overfor The Guardian. Man frykter internasjonal smittefare, og at presseregulering i et av verdens ledende demokratier skal gi legitimitet til totalitære regimer som ønsker å kneble offentlig debatt. Rapporten påpeker at den britiske konstitusjonen mangler et kapitel om ytringsfrihet.

Det var derfor en stor, positiv nyhet at verdens gjeveste journalistpris, den amerikanske Pulitzer-prisen, i påskeuken ble tildelt The Guardian og The Washington Post for sin avslørende og ansvarsfulle rapportering med utgangspunkt i Edward Snowdens lekkasjer fra sin tid i den amerikanske sikkerhetstjenesten NSA. Journalistikk som har stor betydning for verdensborgernes individuelle rettigheter.

En pris til demokratiet, der en fri og uavhengig presse er en solid bærebjelke. Tross alt.

Lysere tider i sikte?

LYSNING I SIKTE: Administrerende direktør Randi Øgrey I Mediebedriftenes Landsforening (MBL) besøkte The Financial Times I spissen for 15 norske medieledere.

LONDON (VG) Fra det elegante styrerommet i Financial Times på Southwark Bridge skuer den norske mediebransjens sjef, Randi Øgrey, ut over Themsen. Et avbrudd fra dyp, norsk mediekrise og forberedelser til journalistenes lønnsoppgjør.

– Arbeidet med å få ned printkostnadene har satt oss i stand til å fokusere mer på digital business, forklarer Lisa MacLeod. Den sørafrikanske kvinnen er sjef for den ganske vellykkede digitalsatsingen til den gamle finansavisen.

Det er skjedd større forandringer i The Financial Times de siste ti årene enn på 125 år i avisens historie. Kulturen er totalt forandret. Papirutgaver er kuttet. Deadlines fremskutt. Nye tidligskift i redaksjonen. Publisering på universelle plattformer.

– Det foregår en kontinuerlig omorganisering av redaksjonen. Akkurat nå er det fokus på kortreist journalistikk – på mobilen.

ORIENTERER: Digitalsjef Lisa MacLeod ((I midten) med norske medieledere i sentralredaksjonen til The Financial Times.

I følge Lisa MacLeod har Financial Times nå 200 000 digitale abonnenter. Mer enn 60 prosent av trafikken fra abonnentene kommer via mobil. Desktop er i ferd med å bli «det nye printmediet».

Digitalsjefen bedyrer likevel at FT langt ifra hengir seg til prostitusjon i klikk-bransjen. Der pupper og lår driver trafikk til norske nettaviser, handler det i stedet om Kina og golf for finansaviser på nettet.

– Kravene til kvalitet krever at vi opprettholder en dyr redaksjonell organisasjon. Vi må ha masse folk ute i felt – verden rundt, sier Lisa MacLeod.

Det lyder som musikk i mine ører. På min egen mobiltelefon har jeg lastet ned det ene dystre budskapet etter det andre, mens jeg oppholdt meg i London: Amedia vil kutte 500 millioner, 50 stillinger fjernes i Dagbladet. Polaris og Schibsted fortsetter med fokus på kostnader.

Jeg registrerer at lederen for journalistenes fagforbund, Thomas Spence, ikke kan finne store nok ord når han sier at «vi står overfor en historisk krise som er større en mediene i hele verden har opplevd tidligere».

Samtidig tikker det inn en nødmelding fra Sverige også: TV4 vil legge ned alle sine 13 lokale redaksjoner. 140 ansatte må gå. Svenske journalistlagsledere kommenterer at dette er en «krise for demokratiet».

I tre dager har jeg fulgt konferansen Digital Media Europe, et årlig evenement i den internasjonale avisutgiverorganisasjonen. Konferansen handler om digital utvikling og mediehusenes overlevelse. Diskusjonen dreier seg om betalingsmodeller, analyseverktøy og annonseformater. Lite om journalistikk og redaksjonelt innhold.

Mediehusenes valg står mellom såkalt «freemium- modell» eller «meter-modell». Norske regionaviser satser på en kombinasjon av gratis og betalt innhold gjennom pluss-løsninger (freemium), mens f. eks. Aftenposten har lansert en modell som krever abonnement etter et bestemt antall gratis artikler. I begge modeller forsøker mediehusene å konvertere eksisterende papirabonnenter til digitale produkter.

Under konferansen i London var det mye framsnakking av meter-modellen. Daily & Sunday Telegraph var det første mediehuset som tok i bruk meter-modellen i Storbritannia for et år siden. Siden den gang har online-trafikken økt med 40 prosent, i følge selskapets opplysninger. I mars måned ble det registrert 72 millioner unike brukere, men disse besøkte nettstedet bare 12 ganger i gjennomsnitt. Verdien av abonnementsinntektene blir dermed mer usikker. The Financial Times skal derimot nå ha nådd et punkt hvor inntektene fra leserne er større enn inntektene fra annonsører.

Bransjen tar nå i bruk avansert analyseverktøy for å øke følelsen av relevans for leseren av nettsidene. Samtidig utvikles det annonseformater som utfordrer kravene til redaksjonell integritet. Buzz-ordet er «native advertising».

Reklamen skal se ut som journalistikk. Den skal se ut som den er innfødt. Som et ektefødt barn av den uavhengige journalist eller redaktør. Kan det være redningen for norske medier?

Kamp i Store Studio

STINN BRAKKE: Rolf Kirkvaag leder radioshowet «Hva da?» fra Store Studio i 1957 – et historisk symbol på NRKs mediemakt. Nå skal den vingeklippes.
Foto: NTB/Scanpix

Statsråd Thorhild Widvey og hennes kulturpolitiske håndlanger Knut Olav Åmås er ikke villig til å frede noen del av NRK når departementet nå tar fatt på stortingsmeldingen om de fremtidige rammene for elefanten i det norske medielandsskapet.

Kulturdepartementet vil ikke ha en utvikling av NRK som skaper problemer for andre frie, kommersielle aktører.  Nå er arbeidet med å definere NRKs grenseflater startet for alvor. Det kommer ikke til å skje i stillhet og uten sverdslag.

Sist torsdag var kamparenaen NRKs historiske Store Studio på Marienlyst – selve symbolet på fordums mediemakt i Norge. Herfra samlet radiolegenden Rolf Kirkvaag hele nasjonens oppmerksomhet på 1950 og 60-tallet med sine show. Nå er mediebildet fragmentert til det ugjenkjennelige i en lapskaus av digitale arenaer for tekst, lyd og bilde.

Motpolene i oppgjøret om mediebransjens rammevilkår var samlet til dyst i «Digitalforum»: Kalle Lisberg fra MTG og P4, Gunnar Stavrum fra Nettavisen, mediekommentator Sven Egil Omdal og hans noe mer pengeorienterte åndsfrende, Mentor-sjef Helge Simonnes (Vårt Land & Dagsavisen), som forsvarer den direkte pressestøtten.

Tonen var satt allerede dagen i forveien, da den liberale tenketanken Civita presenterte et notat om «Liberal mediepolitikk i et endret mediemarked» – det Omdal lett foraktelig karakteriserer som en «kladd» til Thorhild Widveys stortingsmelding.

– NRKs ledelse kan trygt starte morgenmøtene med å synge «Til ungdommen». NRK er kringsatt av fiender, sier Omdal.

Han viser til at klagekoret, som ellers består av konkurrenter eller folk som ikke ønsker offentlige aktører, det siste halvåret har fått en ny stemme: Thorhild Widvey. Det meste av det hun sier, tolkes som et angrep på NRK.

– Vi trenger lavere skuldre i denne debatten. Hver gang noen nevner et eksempel, så blir det leven, sier Knut Olav Åmås. Eksemplene har vært NRKs engasjement i yr.no, trafikkportalen dit.no, ytring.no, OL-rettigheter, nettavisen nrk.no, nye radiokanaler og som eventmaker.

Eksemplene er mange. De siste ti åene har politikerne latt NRKs virksomhet ese som en gjærbolledeig i drivhustemperatur. Civita-rapporten påpeker at NRKs økonomi har økt med godt over 50 prosent til over fem milliarder kroner i 2013. Lisensen er økt med 34 prosent, mens det er blitt 11 prosent flere lisensbetalere. Alt for å kunne leve opp til tittelen på den forrige stortingsmeldingen fra 2008 – «Noe for alle. Alltid».

Blant de spørsmål som nå skal vurderes er andre finansieringsformer enn lisensen.

– Vi bør kanskje gå over til en husstandsfinansiering, i stedet for lisens på apparat, sier Aps mediepolitiske talsmann, Arild Grande. Åmås nevner i tillegg en universell skjermavgift som en mulighet. Fremskrittspartiet har programfestet full privatisering av NRK, men dette får ikke flertall.  Både Åmås og Grande er opptatt av at det bør skapes bred enighet om langsiktige og forutsigbare rammer for medievirksomheten i Norge.

– Dersom NRK ikke fantes, ville Staten i dag tatt på seg oppgaven med å bygge en institusjon for fem milliarder kroner, lyder Kalle Lisbergs retoriske spørsmål.  Nei, like lite som Staten ville starte en bok-klubb med tvungent medlemskap eller statlig papiravis basert på tvangsabonnement.

Kalle Lisberg fremsetter åpenbart en klage på vegne av sin syke mor i P4, men sier at han ikke vil vingeklippe sin tidligere arbeidsgiver. NRK må bare fly en annen vei og ikke «plyndre vårt reir».  Slik det er nå, blokkerer NRK for private aktører og blir dermed et hinder for mediemangfold.

Sven Egil Omdal mener derimot at offentlig finansiert journalistikk er en god idé. Når det kommersielle markedet for nyhetsjournalistikk svekkes av Google og Facebook får de offentlige kringkastingsselskapene en viktigere rolle å spille for å sikre kvalitet.

Kvalitet og mangfold søkes også sikret gjennom den direkte og indirekte pressestøtten. Gunnar Stavrum har regnet ut at den samlede mediestøtten på åtte milliarder kroner nå utgjør 1, 2 millioner pr. journalist. Til sammenligning subsidieres landbruket i Norge med 13 milliarder, eller 400 000 pr. bonde. Og bøndene kan vise til seks ganger økt produksjon…

Da passer det kanskje å avrunde med en refleksjon fra hans bedre halvdel, generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund, som ønsket velkommen til «Digitalforum» med følgende frase: «Mengden journalistikk er også en kritisk masse for et demokrati».

Men det blir stadig færre av oss – både journalister og bønder.

Et år med forandringer

TILHØRER HISTORIEN:  Slik så det ut på morgentogene i England. Så godt som alle leste papiravisen på vei til jobb.

NÅ: OMNI er Schibsteds siste mobiltjeneste for nyhetsjunkies i Sverige. 10 redaktører aggregerer nyheter fra alle tenkelige kilder og presenterer nyhetene med skreddersøm til den enkelte bruker.

De siste ukene har jeg lagt siste hånd på verket – Schibstedkonsernets redaksjonelle årsrapport for 2013.Vi har lagt bak oss et år med store forandringer i medieverdenen. 2013 ble året da mobilen virkelig tok steget til å bli menneskets viktigste leverandør av nyheter.

Fra arbeidet sitter to bilder på netthinnen: Et historisk sort/hvitt bilde av en togkupé hvor nesten alle passasjerene har papiravisen oppslått. Et bilde av en hånd som holder fram nyhetene på mobilen foran et tog som hastig forlater perrongen. I min tid som VG-redaktør lot jeg meg hvert år avbilde til slike rapporter. Nesten alltid med en utgave av papiravisen i hånden, eller under armen. Årets bilde av VG-sjefen, Torry Pedersen, taler for seg selv der han står og sjekker innholdet på smarttelefonen.

I forrige uke kom nye, oppdaterte tall over utviklingen i mediebildet: PC-bruken stagnerer. På verdensbasis utgjør PC-salget nå en knapp fjerdedel av den totale omsetningen av datamaskiner. Salget av smarte mobiltelefoner har eksplodert, sammen med lesebrett, smart-TV og diverse bærbare duppeditter som armbånd, klokker og briller som kan oppdatere deg med siste nytt.

Likevel fortsetter vi å pusse opp papiravisen. Aftenposten kom i forrige uke i ny drakt på alle sine plattformer, kreert av den anerkjente avisdesigneren Mario Garcia. Han har pusset opp 650 publikasjoner over hele verden i løpet av sin karriere. Mange av dem er blitt til forveksling like. Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen gjorde i fjor det samme. Pusset opp og utbedret fasaden.

Sammen med Adresseavisen startet Schibsteds tre viktige regionaviser i fjor et felles lørdagsmagasin på glanset papir. Annonsesalget og halvparten av innholdet er felles. I Sverige har Stockholms stolte morgenavis, Svenska Dagbladet, gjort mye av det samme. De store, regionale morgenavisene blir tynnere og tynnere.

Avisenes stoff blir presentert på færre rygger (seksjoner). I Bergen vakte det stor oppstandelse da avisen samlet innholdet på en rygg i stedet for to. Pensjonistekteparene kunne ikke lenger dele avisen fysisk til frokost.

De største forandringene henger likevel sammen med den digitale transformasjonen. Schibsted lanserte sin egenutviklede digitale betalingsmodell, SPID, og regionavisene begynte å ta betalt for lesningen av innhold på nettet. Introduksjonen av nye abonnementspakker ser ut til å virke positivt. Etter mange år med nedgang papiropplaget er trenden i ferd med å snu. Bergens Tidende hadde f.eks. i januar 600 flere abonnenter enn et år tidligere.

Schibsted eier faktisk også 12 små lokalaviser, og de fleste av disse tok i fjor lange skritt inn i en digital fremtid. Lokalavisene, som er lokalisert til Vestlandet og Sørlandet, installerte standard nettløsninger fra Schibsted. Digitaliserte utgaver av papiraviser (eAvis) ser ut til å selge godt fra de fleste mediehus, men dette blir nok et forbigående fenomen.

I de større mediehusene utvikles det også en jevn strøm av applikasjoner for mobiltelefoner og lesebrett, som ser ut til å slå bra an. Aftonbladet i Sverige passerte i fjor litt av en milepæl – over tre millioner lesere hver dag. VG har nesten 2,4 millioner brukere på daglig basis. De to mediehusene fremstår nå som lysende fyrtårn på verdenskartet når det gjelder digital transformasjon.

Spesielt spennende er de to mediehusenes satsinger på webTV. VGTV blir dette året et samlingspunkt for all produksjon av levende bilder i Schibsteds norske virksomheter.

Den redaksjonelle årsrapporten tar spesielt for seg arbeidet med kilder, journalistisk metode og presseetikk. Det er gledelig å kunne konstatere at på disse områdene er kvaliteten svært høy. Antall fellende kjennelser fra de presseetiske selvdømmeorganene i Norge og Sverige er lavere enn noensinne. Det er en generell problemstilling at mediene har et for stort underskudd på kvinnelige kilder.

Som vanlig forsyner Schibsteds mediehus seg godt av nasjonale og internasjonale bransjepriser. Men det er en tendens til færre nominasjoner for undersøkende journalistikk. Den digitale transformasjonen har muligens sin pris når det gjelder fokus og ressurser til gravende prosjekter. Mye settes inn på å vinne nyhetskampen i realtid.

Hensikten med Schibsteds redaksjonelle årsrapport er å åpne opp for bedre innsyn i redaksjonenes virksomhet. Flere av mediehusene publiserer også egne redaksjonelle regnskap på sine nettsider. De beste av disse ligger på vg.no, aftenposten.no og aftenbladet.no. Flere mediehus har også opprettet egne blogger hvor brukere kan kritisere og diskutere. Slike tiltak er med på å styrke medienes troverdighet.