Pest eller kolera?

PROTEST I BUDAPEST: Titusener marsjerte for pressefrihet i Budapest på minnedagen for 1956-opprøret 23. oktober. Demonstrasjonen ble arrangert av Milla – bevegelsen «En million innbyggere for pressefrihet». Foto: REUTERS

BUDAPEST (VG) – Titusener av innbyggere brukte nasjonaldagen til å protestere mot Statens og oligarkenes automatiserte diktatur – medielovgivningen som knebler all kritisk og undersøkende journalistikk i dagens Ungarn. 

I hele mitt journalistiske liv har jeg arbeidet i mediebedrifter som er grunnlagt på demokratiske verdier. I Norge har den frie og uavhengige journalistikken lovfestet vern. I Ungarn har journalister som yrkesgruppe tapt nesten all tillit. Redaktørene likeså. Alt handler om hva som tjener de to statsbærende partienes felles interesse, og deres støttespillere – de mektige oligarkiske grupperingene. 

«En million innbyggere for pressefrihet», lød hovedparolen i Budapest 23. oktober – under feiringen av 56-årsdagen for folkeopprøret mot Sovjetunionen i 1956. Jeg brukte dagen i forveien til et møte med en av de nye opprørerne, redaktøren og journalisten Balasz Weyer (40). 

Min venn Balasz er president i den uavhengige sammenslutningen av sjefredaktører i Ungarn. Foreningen består av 42 medlemmer og den kjemper for journalistisk uavhengighet og integritet i Ungarn. Balasz har stått i spissen for utarbeidelsen av presseetiske regler som skal sikre medienes kritiske samfunnsrolle. Han er dessuten en varm tilhenger av pressens selvjustis, slik vi har det bl.a. i Norge. 

Stemningen i Budapest denne høstdagen virker resignert. Det kjennes merkelig at Ungarn mer enn 20 år etter Berlinmurens fall, sliter med å få etablert en av de mest grunnleggende demokratiske verdier – pressefriheten. I mediene er fraværet av kritisk politisk journalistikk og debatt iøynefallende. Alt handler om tabloid underholdning – og om penger. 

Balasz Weyer har lang fartstid i radio, TV og internettmedier. Han var med på å grunnlegge det største online medieselskapet, Origo, men gründerne solgte seg ut til et hollandsk teleselskap på et tidlig stadium. Nå har han gitt opp den journalistiske karrieren og livnærer seg som musiker. 

– Å være journalist er noe du skammer deg over i dagens Ungarn. Tilliten er falt fra 80 til 20 prosent på ti år. Bare politikere har lavere tillit enn pressefolk, forteller Balasz. 

Siden år 2000 er noe gått fullstendig galt i det ungarske samfunnet. Det hele begynte med medielovgivningen, mener han. Det handler ikke så mye om sensur og fysiske trusler. Mest om penger og innflytelse over medienes økonomi. 

Brudd på medielovgivningen kunne resultere i million-bot for utgiver og redaktør. Loven svekket pressens kildevern og hindret presseetisk selvjustis. Den sørget for at regjeringspartiet har eneveldig kontroll over medietilsynet som styrer konsesjoner og lisenser. 

– Hensikten er å skremme utgiverne. Regjeringen bryr seg ikke om kritiske meninger. Det eneste den frykter er den undersøkende journalistikken, som avslører oligarkenes korrupsjon, sier Balasz. 

Staten bruker store beløp på annonsering i mediene. Annonseinntektene fordeles av mediebyråer. Oligarkene kontrollerer både byråene og de største mediene. Regjeringen sørger for til gjengjeld for at oligarkene kan ha sugerørene uforstyrret i Statens budsjetter og EU-støtten til investeringer i samfunnets infrastruktur. 

Utgivere, journalister og redaktører preges av mangel på selvtillit. Det er et stort rom for selvsensur. En solid økonomi er jo en vesentlig forutsetning for medienes uavhengighet. 

– Det er en overdrivelse å si at det er like ille som under kommunismen, men oligarkene legger en hånd på alt. Redaktørene skyr dekningen av all politikk, forteller Balasz. TV-mediene dekker bare kriminalitet og hendelser. Avisene bare fotball og underholdning. Og de beste fotball-lagene eies av statsminister Viktor Orban og av de mektigste oligarkene.. 

Tillitskrisen til mediene blir monumental. Den største nasjonale avisen har falt fra 800 000 til 55 000 i opplag på få år. 

Journalister i Ungarn må velge mellom pest eller kolera. Møtet med Balasz Weyer ble en nyttig påminnelse om hvor viktig det er å bevare medienes uavhengighet og den frie, samfunnskritiske journalistikken her i landet.

*******

Europa presser på

Den ungarske medieloven er et viktig styringsredskap for den ungarske regjeringen og dens støttespillere – oligarkene. Medieloven trådte i kraft i januar 2011 og har utløst et massivt press fra både EU og Europarådet. 

I mai førte presset til at parlamentet vedtok enkelte justeringer, men disse imøtekommer bare 11 av i alt 66 anbefalinger fra Europarådet. Rådet har vært spesielt opptatt av sammensetningen av det ungarske medietilsynet, som fordeler lisenser og konsesjoner. Alle de fem medlemmene kommer fra statsminister Viktor Orbans regjeringsparti. 

Generalsekretær Thorbjørn Jagland har pekt på viktigheten av at medietilsynet har uavhengige medlemmer som ikke oppfattes som regjeringens talspersoner. 

Europeiske menneskerettsorganisasjoner er også opptatt av at flere lover truer demokratiet i Ungarn, bl.a. når det gjelder domstolenes uavhengighet, religionsfrihet, likestilling og diskriminering på grunn av rase eller seksuell legning.

Ser vi snart lyset?

 

APOSTLENES BUDSKAP: Jesus har lyst over Breiavatnet siden 1926, nå er menigheten gått online. Det gjør også det nesten like gamle nyhetsmagasinet Newsweek.

STAVANGER (VG) – Første gang jeg sjekket inn på Hotell Atlantic kunne jeg se den iøynefallende reklamen lyse mot mitt værelse tvers over Breiavatnet – JESUS VERDENS LYS. Nå, mange år senere, kan Herrens glade budskap knapt skimtes gjennom løvverket til trærne som vokser rundt vannet. 

Siden 1926 har lysreklamen fra menigheten Den Apostoliske Tro vært et av Stavangers landemerker, der den skinner fra taket av det gamle menighetshuset. Lysreklamen er nå vernet, og byen finansierer visstnok strømmen som forbrukes til å holde anlegget i drift, selv om budskapet tildekkes mer og mer. 

Det er lenge siden det ble hogget i stein, eller skrevet på papir. Nå blir også apostlenes budskap forkynt online.. 

Jeg gjør meg noen refleksjoner om dette der jeg sitter nærmest vegg i vegg med lysreklamen og intervjuer toppsjefkandidater til stillingen som ny administrerende direktør i Stavanger Aftenblad. Rammen er overgangen fra papir til digital nyhetsformidling og den dramatiske effekten dette ser ut til å ha på mediehusenes økonomi. 

Mens vi sitter der brummer et par nyhetsmeldinger inn nesten lydløst på mobilen via Twitter: Den britiske avisa The Guardian vurderer å legge ned papirutgaven. Og: Fra nyttår vil det anerkjente nyhetsmagasinet Newsweek slutte å utkomme på papir. 

Dette er litt av et vendepunkt, tenker jeg. Nesten like lenge som lysreklamen har lyst over Breiavatnet har Newsweek kommet ut hver uke med sine historiske magasincover og innsiktsfull kvalitetsjournalistikk om alt som skjedde i verden. Opplaget steg til tre millioner eksemplarer ukentlig. Nå har det sunket til under halvparten. Underskuddet har vært betydelig de siste årene. 

Sjefredaktør Tina Brown ser på digitaliseringen som en redningsplanke: 

– Det er en mulighet for å opprettholde vår redaksjonelle kvalitet gjennom hurtig og enkel digital distribusjon. Det er en fremragende global plattform for vår prisvinnende journalistikk, sa hun da nyheten ble kunngjort. 

Det nye digitale magasinet skal hete Newsweek Global og være tilgjengelig både på nett og lesebrett. Observatører i mediene kaller det «et symptom på den trykte nyhetskulturens historiske fall». En konsekvens av de mobile medieplattformenes vekst. Neste år forventes det å være 70 millioner brukere av lesebrett i USA opp fra 13 millioner for to år siden. 39 prosent av amerikanerne får nå sine nyheter servert fra kilder online. 

På årsmøtet til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) i Oslo for noen uker siden, erklærte publisher Jan Helin at Skandinavias største avis – Aftonbladet – i løpet av fem år vil definere seg som et online-selskap. I forrige uke kom nyheten om at mobilutgaven av VG for første gang hadde flere lesere enn papirutgaven. 

Her på berget har vi en tendens til å se den digitale utfordringen som en trussel mot kvalitetsjournalistikken. Dalende inntekter fra opplag og annonser på papir gjør det vanskelig å finansiere journalistikk. For de fleste mediehus vil inntektene pr. bruker av papirutgaven fortsatt være langt større enn inntektene pr. digital bruker. Det gjør det krevende å budsjettere. 

Men trykk og distribusjon av papiraviser koster også mye penger. For en utryddingstruet avisart som f. eks. Nationen, kan det være et alternativ å gå online på hverdager. Nå finnes det vel snart et lesebrett om bord i hver traktor her til lands. Myndighetenes mediepolitikk setter imidlertid en effektiv stopper for slike tanker. Det er null moms på papir mot 25 prosent moms på digitale nyheter. Denne skjevheten er den virkelige trusselen mot fremtidens kvalitetsjournalistikk. 

Bare en halvtimes ferjereise fra Stavanger ligger hjembygda til vår nye kulturminister Hadia Tajik. Hun har allerede varslet at hun ikke vil høre på rådet fra en nesten samlet mediebransje som står bak kravet om et plattformnøytralt avgiftsregime. Hun viser i stedet til Regjeringens forslag om å øke den direkte produksjonsstøtten til aviser med 20 millioner neste år. Hun utelukker ikke at produksjonstilskudd kan bli en form for omstillingsstøtte til utsatte papiraviser i årene som kommer. 

Å tro at direkte produksjonstilskudd er svaret på medienes digitale utfordring er ganske naivt.

Tid for omstilling

Mediehus over hele verden kjemper mot brudd på tradisjonelle forbruksmønster som er forårsaket av internett. Omstillingsbehovene skaper uro og konflikter i tradisjonsrike avisbedrifter. 

I de internasjonale storavisene The New York Times og The Guardian er det full krig med fagforeningene om kostnadskutt og bemanningsreduksjoner. USA`s digitale fyrtårn, Journal Register Co vil slå seg konkurs for andre gang. Mediehuset eies av selskapet med det megetsigende navnet «Digital First». 

Problemet er at man ikke lykkes i bestrebelsene på å få annonseinntektene over på digitale plattformer. Fortsatt er markedets plassering av penger i papirannonser mer enn tre ganger som høy som amerikanernes tidsbruk på denne mediekanalen skulle tilsi. TV stikker av med annonsekronene. Investeringen i internett og mobile plattformer samsvarer dårlig med den tid som folk faktisk bruker på disse mediekanalene. 

Dette er en hovedutfordring for mediebransjen også i Norge.

 

 

 

 

Et hår i suppen

EKS-ADVOKAT: Sigurd Klomsæt er den eneste som fratas levebrødet som konsekvens av sin befatning med 22.juli-saken. Foto: SCANPIX

– Det må være et tankekors at den eneste som blir straffet etter 22. juli, ved siden av gjerningsmannen, er advokat Sigurd Klomsæt. Det er litt rart at ingen fra pressen står mer på barrikadene for ham… 

Ordene og observasjonen tilhører Svenska Dagbladets korrespondent i Oslo gjennom 30 år, Björn Lindahl. De falt på et evalueringsmøte etter 22.julidekningen i Oslo Redaktørforening tidligere i høst. 

Tilsynsråd og Advokatbevillingsnemnd, støttet av tingrett og lagmannsrett, har fratatt Klomsæt levebrødet som advokat siden 10. september i år. Fordi han angivelig lekket opplysninger fra etterforskingen mot Anders Behring Breivik til mediene. 

Politiet la en felle, hvor de la ulike digitale spormerker i taushetsbelagt etterforskingsmateriale som ble omdelt til bistandsadvokatene. Sporet, som senere ledet politiet til Klomsæts advokatkontor, lå gjemt i et bilde av Anders Behring Breivik der han satt i jern i den hvite hovedbygningen på Utøya, rett etter pågripelsen. Et historisk bilde. Avsløringen førte til at Klomsæt ble kastet ut av saken som bistandsadvokat, mot sin egen klients ønske. 

Sigurd Klomsæt har hele tiden nektet for at han er kilde til lekkasjen.  Saken er fortsatt under etterforsking ved Asker og Bærum politidistrikt, og Høyesterett skal ta endelig stilling til spørsmålet om advokatbevillingen, etter at lagmannsretten avviste Klomsæts anke.  Retten fant det ikke tilrådelig at Klomsæt kunne fortsette som advokat inntil saken var endelig behandlet i rettsapparatet. Til tross for at 28 saker med Klomsæt som forsvarer allerede var berammet denne høsten. 

– Hensynet til sakens alvor og hensynet til å bevare allmennhetens tillit til advokatprofesjonen er av retten tillagt stor vekt. De forhold som tilbakekallsvedtaket er begrunnet i, er svært alvorlige og er i høy grad egnet til å svekke allmennhetens tillit til advokater generelt, sier Oslo Tingrett. 

Dataeksperten Gisle Hannemyr har plukket fra hverandre bitene i politiets bevis og dokumenterer at det digitale sporet i Breivik-bildet kan manipuleres. Politiet benyttet seg av en gratis demoversjon av et photoshop-program for å merke bildet. Hadde man brukt en femtilapp på den autoriserte versjonen av programmet, så hadde beviset vært sikkert. 

Advokater og journalister er demokratiets vedlikeholdsarbeidere, som ivaretar interessene til utsatte grupper og leverer premisser for samfunnsdebatten. 22. juli har vist oss dette. Lekkasjer til pressen har hatt stor betydning for sakens opplysning og konsekvenser i ettertid. Likevel er det få redaktører som tar til orde for at 22.juli er en så spesiell sak at man bør la nåde gå for rett i Klomsæt-saken. 

– Hadde ikke noen lekket psykiatrirapporten til pressen, så kunne saken fått et annet utfall, sa tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på TV. 

Hvis det er slik at det var regelbrudd fra mediene som skulle til for at retten kom til riktig konklusjon, så må man nesten spørre om det er loven det er noe galt med. 

Jeg vet ikke om Sigurd Klomsæt lekket opplysninger og bilder til pressen om 22. juli-etterforskningen. Jeg registrerer at tilsynsråd og bevillingsnemnd også legger vekt på at han de siste årene har hatt fem disiplinærsaker i Advokatforeningen. Flere av dem handler om lekkasjer til mediene. 

Som regel er det svikefull adferd overfor klienter eller økonomiske misligheter som fører til tap av advokatbevilling. Det skal mye til. I Norge kan du fortsette å praktisere som advokat selv om du er dømt for heleri eller grovt skattesvik. Dette anses ikke som skadelig nok for standens anseelse. 

Sigurd Klomsæt har lenge vært et hår i suppen for det finere selskap i Advokatforeningen. Hvis man skulle silt hele suppen på jakt etter mulige kilder for advokatlekkasjer er jeg redd vi ville bli sittende igjen med et helt pelsverk. 

Verken handlingslammede politi-sjefer, topp-byråkrater eller politikere har fått livstidsstraffer etter 22.juli-granskingen. Enkelte er blitt skyflet på til godt betalte rådgiverstillinger i det offentlige. Bare en mann har fått yrkesforbud. Kan det være rettferdig?

 

Det gode selskap

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet mener at Sigurd Klomsæt har hatt et uakseptabelt stort antall disiplinære reaksjoner fra Advokatforeningens disiplinærnemnd over kort tid.  Siden 2006 dreier det seg om fem saker.  Den siste av dem gjaldt utlevering av dokumenter fra Baneheia-saken til en journalist, og resulterte i forslag om å tilbakekalle advokatbevillingen. 

Adgangen til å tilbakekalle advokatbevilling skjer med hjemmel i domstolloven, når advokater «gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket». 

Tilsynsrådets styre fremmer forslag om dette overfor Advokatbevillingsnemnda, som består av advokat Erling O. Lyngtveit, dommer Trine Standahl (leder) og Nina Walthinsen. I saken mot Klomsæt erklærte Lyngtveit seg inhabil og ble erstattet av advokat Johnny Veum. Nemnda sluttet seg til Tilsynsrådets vurdering i saken.

Et spørsmål om integritet

NY NRK-SJEF? – Forbundsleder Jan Davidsen i Fagforbundet. Foto: ROGER NEUMANN, VG

NRK har alliert seg med LO`s største og mektigste forbund – Fagforbundet – i et forsøk på å avsløre hvor dårlig det står til med eldreomsorgen i Norge. Spørsmålet er om denne alliansen er egnet til å styrke statskanalens troverdighet. 

Jeg må innrømme at jeg skvatt til da NRK startet sitt nyhetskjør gjennom et helt døgn med tilstandsrapporter fra eldreomsorgen i alle kanaler. Ikke av alvoret i virkelighetsbeskrivelsene, det har jeg for så vidt hørt før, men av opplysningen om at kildematerialet for avsløringen var innhentet «i samarbeid med Fagforbundet». 

– Jøss, tenkte jeg. Nå blir vel det neste at Jan Davidsens navn føyer til rekken av kandidater for stillingen som ny kringkastingssjef. Stillingen blir utlyst i disse dager, og Davidsen er jo allerede styremedlem i den nye Amedia, som kontrollerer nesten 80 dagsaviser i Norge og en haug med nettaviser. 

Jan Davidsen er den mest maktutøvende fagforeningslederen i Norge. Og da snakker vi om rå makt. Dette er altså NRK`s nye samarbeidspartner. 

Fagforbundet har 330 000 medlemmer, hovedsakelig i offentlig sektor, i kommuner og fylkeskommuner, blant annet de fleste som arbeider i omsorgsektoren. NRK dekker nyhetsmessig de fleste av organisasjonens aksjoner, bl.a. den siste streiken blant ansatte på våre sykehjem. 

Men kan vi virkelig stole på det som rapporteres herfra når vi vet at NRK samarbeider tett med den ene parten i konflikten. 

 NRK har gjennomført en spørreundersøkelse blant 12000 omsorgsarbeidere som er organisert i Fagforbundet. Undersøkelsen ble gjennomført sist vinter via internett. Mer enn 3600 medlemmer svarte på spørsmålene. 847 av dem var kommunalt ansatt hjemmesykepleiere, 1474 av dem var ansatt på sykehjem. Resultatene av undersøkelsen ble publisert i nyhetssendinger og av Forbrukerinspektørene (FBI) i slutten av mars og av Puls-redaksjonen i forrige uke. 

NRKs satsing er et godt eksempel på datastøttet journalistikk, hvor tilgangen til epostadresser er helt avgjørende. I sum blir svarene til et massivt angrep på den såkalte samhandlingsreformen i helsevesenet. Undersøkelsen, som også gir rom for en rekke anonyme ytringer, blir til en unison fordømmelse av kommunale innsatser overfor de eldste. 

Og fra artiklene på NRKs nettsider lenkes det direkte til en vervekampanje på Fagforbundets egen hjemmeside. 

Fagforbundet er en av de driftigste aktørene i kampen om penger fra offentlige budsjetter. Jan Davidsen & Co slåss uavlatelig for høyere lønn, bedre arbeidsvilkår, lengre ferie, flere ansatte og økt medlemstall. Forbundet skyr få midler når det gjelder å fremstille virkeligheten slik at det gir størst mulig uttelling.

Selvsagt er de ansatte i omsorgssektoren en viktig kilde for journalistikk. De gamle og deres pårørende likeså. Dessuten er det medienes fremste oppgave å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet og beskytte de svake grupper. 

NRK er langt fra alene om å tegne et rystende bilde av eldreomsorgen. Som journalist og redaktør gjennom snart 40 år har jeg stått ansvarlig for denne avisens bidrag til fremvisningen av radmagre og blåmerkede gamlinger som må ligge timevis i egen urin og som ikke får stå opp før langt på dag. Oppslagene har fremtvunget den ene eldremilliarden etter den andre og løfter om 12000 nye, varme hender. 

Så hvorfor blir det ikke særlig bedre? Står det virkelig så ille til med eldreomsorgen i et av verdens rikeste land som det vi beskriver? Eller får vi oss servert et bilde som passer målsettingene om å oppnå større overføringer til offentlig virksomhet? 

NRK vil nok svare at man behandler dette tema med full integritet og uavhengighet. Men integritet er ikke noe man får gjennom å uttale at det har man. Den må synliggjøres gjennom bl.a. den kildekritikk som utøves, valg som gjøres og spørsmålene som stilles. 

Jeg kjenner lusa på gangen og mener at det er solid dekning for å si at helsesektoren huser noen av de sterkeste kreftene for mediemanipulasjon i Norge. Kanskje ligger det her begravd en stor utfordring for noen av landets dyktigste gravende journalister: Å finne ut hvor pengene egentlig tar veien i Helse-Norge.

 

Tillit og troverdighet

Ingen norsk mediebedrift nyter så sterk tillit som Norsk Rikskringkasting (NRK). Derfor er det også svært viktig at denne institusjonen i samfunnet vokter om sin integritet og troverdighet. 

Pressens oppgaver og begrensninger er regulert i Vær Varsom-plakaten. Her slås det fast at pressen skal beskytte enkeltmennesker eller grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter. Klarere kan det ikke sies at det en sentral oppgave å rette et kritisk søkelys mot omsorgssvikt i helsesektoren. 

Men samtidig er det klart at den enkelte redaksjon må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig av grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre hensyn vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold. 

Her er kildekritikken en helt sentral faktor. Og ved bruk av anonyme kilder eller informasjon som tilbys eksklusivt skal det utvises særlig aktsomhet.

Med påholden penn

SOMMEREN 1981: Uventet illustrasjon til mitt første store intervju med statsminister Gro Harlem Brundtland. Foto: IVAR AASERUD

Gro Harlem Brundtland var i en periode alle norske journalisters store skrekk. Hun satte foten ned og forlangte full sitatsjekk for alle avgitte uttalelser i intervjuer med pressen. Ikke nok med det: Hun brukte rød blyant i manuskriptet. 

Jeg har flere traumatiske journalistminner fra mine første møter med statsminister Gro på 80-tallet. Hun hadde så mange innskutte bisetninger i et resonnement at det var komplett umulig å sitere henne i overensstemmelse med det uttalte. Man måtte ta seg enkelte journalistiske friheter. Så kom manusskriptet tilbake, rettet med rødt som i en dårlig skolestil. 

Men hun gjorde som regel rettelsene selv. I dag er det gjerne en hær av kommunikasjonsrådgivere som retter og fikser på uttalelsene fra maktpersoner i samfunnet.  Grensen kan være hårfin til manipulasjon av mediene. 

I USA skal det nå bli en slutt på dette. I forrige uke la ledelsen i The New York Times ned forbud mot at reportere tilbyr sine intervjuobjekter sitatsjekk. Nyhetsbyrået Reuters har langt på vei gjort det samme. Beslutningen har sin bakgrunn i den amerikanske presidentvalgkampen hvor det pusses og files på alle uttalelser som avgis av Barack Obama, Mitt Romney og deres sentrale rådgivere. Skandaler og kontroverser skal til enhver pris unngås. 

– Kan vi stole på nyhetsmedier som tillater at avgitte uttalelser endres, spurte journalistikonet Dan Rather i et innlegg i debatten. 

I amerikansk politisk journalistikk utviklet det seg over mange år en praksis hvor regjeringskilder lettet på sløret og ga nyhetsopplysninger og vurderinger til journalister mot løfte om anonymitet. Til slutt ble hele nyhetsbildet preget av navnløse kilder. Den omfattende praksisen med sitatsjekk ble innført som et virkemiddel for at flere kilder skulle godta å bli identifisert. 

– Men det er gått for langt, fastslår redaktørene i The New York Times. Praksisen med sitatsjekk kan etterlate et inntrykk hos leserne av at vi har oppgitt kontrollen over avisens nyhetsinnhold og overlater redigeringen til medierådgiverne. 

En av de første som fikk erfare den nye trenden var den britiske forfatterdronningen J.K. Rowling. Magasinet The New Yorker og avisen USA Today nektet å gi henne sitatsjekk i lanseringsintervjuer ved utgivelsen av hennes nyeste bok. Journalistene ble presentert kontraktsutkast hvor hele presentasjonen skulle avtalefestes ned til den minste detalj. Også her i Norge har vi sett spredte forsøk på det samme ved lanseringer. Det er uhyre viktig at mediene står imot dette presset, som ser ut til å true pressens integritet og uavhengige rolle. 

I Skandinavia finnes det medievirksomheter som vil gå motsatt vei. I sommer foreslo den danske storavisen Politiken at tilbud om sitatsjekk burde bakes inn i det presseetiske regelverket. Forslaget vakte en viss oppmerksomhet også her i Norge, hvor mediene har svært ulik praksis på dette området. 

Men på den tiden Gro var statsminister i Norge hadde politikere og andre samfunnstopper «eiendomsrett» til egne uttalelser helt til de var publisert. Dette ble strammet inn i 1994 da vi fikk et nytt punkt i Vær Varsom-plakaten som begrenset maktutøvernes rett til å trekke tilbake eller endre på avgitte uttalelser, med mindre det var for å korrigere faktafeil. 

Det finnes gode grunner for å holde en ganske lav terskel for sitatsjekk. Journalister behandler ofte kompliserte saker med risiko for feil, noen saker kan være børssensitive, ofre for overgrep bør innrømmes en større rett til å kontrollere opplysninger som kommer ut. Men noen yrkesgrupper lider bare av fremskreden journalistfrykt, som f. eks. leger og forskere. Maktutøvere og slike ser jeg liten grunn til å innrømme kontrollerende privilegier. Flere redaksjoner burde i stedet utforme tydelige policyregler på dette område, regler som gjør premissene for journalistisk virksomhet klare. 

Men alt bygger på en viktig forutsetning: Journalistenes evne til å oppfatte og nedtegne korrekt det som sies.  I norsk journalistikk er det en utbredt og tvilsom praksis å gjengi meningsinnholdet i uttalelser som et sitat. Gjerne med en talestrek foran i stedet for sitattegn. Og noen journalister har en uavlatelig trang til å bruke alt som uttales. En artikkel som stort sett bare består av uttalelser er ingen god historiefortelling. Vi bør ha så stor respekt for sitatet at vi bare bruker det som dokumentasjon, beskrivende illustrasjon eller som bekreftelse på at fremstillingen er korrekt.

 

Hva med å innføre faktasjekk i stedet for sitatsjekk?

*****

Pressens regler

Pressens Vær Varsom-plakat inneholder flere bestemmelser om forholdet til kildene. Hovedregelen er at alle kilder skal identifiseres. Journalister skal også ha kritisk distanse til kildene og gjøre premissene klare i forbindelse med alle intervjusituasjoner. 

Kildene til fortrolige opplysninger skal beskyttes, og upublisert kildemateriale skal også være vernet. 

Pressen har en klar plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av et intervjuobjekts uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.