Presseetikk på direkten

LANDET TRYGT: Flyet fra Novair landet trygt på Gardermoen 31. august i år. Direktesendingen i NRK landet også trygt i Kringkastingsrådet, som i oktober behandlet klager mot dekningen. I morgen kommer saken opp i Pressens Faglige Utvalg.
Foto: TROND SOLBERG

Den direktesendte nødlandingen på Gardermoen kunne i teorien ha endt med at passasjerflyet gikk opp i flammer. Fjernsyns-produsenten ville ha mindre enn tretti sekunder på seg til å gjøre en presseetisk vurdering og eventuelt avbryte sendingen.

Slik er den nye mediehverdagen blitt, og i morgen skal Pressens Faglige Utvalg (PFU) diskutere om et slikt direktesendt TV-drama er forsvarlig ut fra hensynet til pårørende og publikum i sin alminnelighet.

Klagen retter seg mot NRK, selv om flere andre medier hadde tilsvarende direktesendinger om kvelden 31. august i år. Et Airbus-fly fra selskapet Novair hadde angivelig punktert i forbindelse med avgang til Kreta. 191 passasjerer befant seg om bord.

Klageren er en vanlig TV-seer med bakgrunn fra helsesektoren:

– Hva om dette hadde gått galt? Skulle da pårørende, som kanskje visste eller fryktet at deres kjære var på flyet, bli vitne til at de omkom? På direkten, med liten mulighet for å skjerme seg, spør hun.

PFU skal måle klagen opp mot bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten hvor det blant annet heter at redaksjonen skal legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Videre at man skal ta hensyn til hvordan omtale av ulykker kan virke på ofre og pårørende. For bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for tekst og tale.

PFU har dessuten avgitt en egen prinsipputtalelse om dekningen av ulykker og katastrofer. Her er det slått fast at pressen har et klart informasjonsansvar ved slike hendelser og en rett til å fortelle om det som skjer i samfunnet.

I vår tid foregår en stigende andel av nyhetsformidlingen i sann tid. Det er umulig å glemme CNNs direktesendte bilder 11. september 2001 av flyet som styrer rett inn i World Trade Center-bygningen i New York. I USA dekkes skolemassakre, gisselsituasjoner og biljakter fra helikopter LIVE.

Teknologisk er det blitt mye enklere å formilde dramatiske hendelser i direktesendte bilder. Denne utviklingen fører også til at mediene senker terskelen for hva slags hendelser som formidles i sann tid. Det er et godt spørsmål om såkalt «kontrollerte nødlandinger» bør dekkes på en slik måte, og om redaksjonene har en god beredskap for å takle de presseetiske ut fordringene.

Et merkelig begrep, forresten, påtvunget mediene av flyselskapene i 1990-årene, ettersom de mente begrepet «nødlanding» skapte unødig engstelse i befolkningen. Uansett er det vel en landing som er fremprovosert av en nødsituasjon. På samme måte vil muligens ordet «flykrasj» være et mer presist uttrykk for en «ukontrollert nødlanding».

Selve nyheten om den dramatiske situasjonen i luften over Østlands-området 31. august ble heller ikke formidlet av noe nyhetsmedium. Det var Romerike 110-sentral som først meldte om hendelsen på Twitter: «Nødetatene på vei til OSL. Beredskap. Fly som har punktert ved takeoff».

Senere kunne publikum følge flyets bevegelser på radarkart mens det fløy i sløyfer over store deler av Østlandet, for å kvitte seg med drivstoff. Enkelte steder ble også flyet fotografert fra bakken.

Det var altså skapt en dramaturgi som NRK, TV2, VG og Aftenposten ikke kunne motstå fristelsen av å formidle direkte til sine seere. NRK brøt inn i sitt oppsatte programskjema kl. 2055 søndag kveld for å gi rom til en over 30 minutter lang ekstrasending. Her følger studiovert Atle Bjurstrøm og reporter Hallvard Sandberg dramaet på Gardermoen.

– Hvordan tenker de nå, at nå er det bare noen sekunder igjen før de får greie på om det er noe mer alvorlig feil med flyet enn det piloten sannsynligvis har fortalt dem hele veien, sier Sandberg. Bjurstrøm forteller at TV-signalet er direkte og snakker om «et spenningsnivå som jeg ikke tør gi meg ut på å beskrive en gang».

Mange reagerte negativt på medienes sendinger denne kvelden. NRK anfører i sitt tilsvar til PFU at man hadde kontroll over situasjonen. Sannsynligheten for en katastrofe var liten og det hadde vært mulig å stoppe utsendelsen av TV-bildene fordi det av tekniske årsaker ligger en forsinkelse på 10 – 30 sekunder i overføringen. Dessuten kan seerne selv velge å slå av apparatet.

Jeg kan vanskelig se for meg at PFU vil kritisere formidlingen av disse bildene. På Stavanger Aftenblads nettsider kan du se direktebilder av enhver landing på Sola Lufthavn, hvis du tør..

Folkets røst?

Av kringkastingssjef THOR GJERMUND ERIKSEN

Det er ikke pent å ta mannen i stedet for ballen. Men når Bernt Olufsen debatterer NRK, er begge deler like interessant.

Da VGs tidligere sjefredaktør i sin VG-spalte sist mandag uttrykte bekymring for at andre medieledere bare forfølger egne interesser i den mediepolitiske debatten, singlet det i glasshus. Olufsen er nemlig selv en aktør og ikke bare en forhenværende redaktør. Han deltar i debatten om regjeringens mediepolitikk på vegne av Schibsted og som leder av Mediebedriftenes landsforenings utvalg som skal uttale seg om NRKs rammebetingelser.

Jeg ønsker all debatt om NRK velkommen, også Bernt Olufsens bidrag. Dette har blant annet har vært at NRK hadde passet inn i Putins Russland og at NRKs oppdrag og finansiering må begrenses. Mandag karakteriserte han undertegnede som Agent 007 og NRK som elefant i glassbutikken. Og han beskyldte NRK for drap. På lokalaviser.

Som mediekommentator Sven Egil Omdal har påpekt, er det likevel et problem når konkurrentene til NRK vil ha et svakere NRK, mens debatten i liten grad preges av brukerne av NRK – som er oss alle. Når noen tar til orde for at NRK skal være «litt for noen av og til», vil resultatet bli at vi ikke lenger er et felles gode som samler folket.

Olufsen er bekymret for at NRK hindrer det lokale avismangfoldet i et digitalt marked der «alt blir likt og noe er gratis». Virkeligheten er motsatt: Et pågående forskningsprosjekt i Bergen (Sjøvaag, Stavelin, Moe), viser at NRKS tilbud på nett likner mindre på de andre nettavisene (enn i 2009) og mer på en portal til en allmennkringkaster.

Jeg deler Olufsens bekymring for norske lokalaviser. Men det er tapte inntekter fra annonsørene som er problemet deres, ikke posisjonen hos leserne. De fleste lokalavisredaktørene Olufsen skyver foran seg, mener dessuten at det finnes langt viktigere tiltak for å løse utfordringene deres enn å svekke NRK.

Olufsen skriver dessuten selv i en avis som nettopp har lansert en TV-kanal. Slik formulerte Morgenbladets Espen Hauglid VG-TV-paradokset: «Ved neste revisjon av NRKs retningslinjer vil (Torry) Pedersen da kunne argumentere kraftfullt for at også NRKs TV-sendinger konkurrerer på urimelig vis med de private mediene.»

Det er grunn til å gratulere VG med TV-kanalen sin, selv om NRK og TV2 får mer konkurranse. Men det blir da både tilbakeskuende og paradoksalt når Olufsen problematiserer at NRK driver digital utvikling. Skal NRK utføre sitt oppdrag, må vi være der folk er og journalistikken foregår.

Det er underlig å bli utpekt som elefanten i mediemarkedet, når virkeligheten er at alle medier møter konkurransen fra de globale mammutene Facebook, Netflix og Google. I møte med slike globale giganter er det viktigere enn noen gang at NRK klarer å møte konkurransen og bidra til å bevare norsk språk, demokrati og kultur.

Licence to kill?

SVINGER TAKTSTOKKEN: Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen forvalter et budsjett på over 5 milliarder årlig. Av dette går ca 100 millioner til driften av Kringkastingsorkesteret KORK.
Foto: ROGER NEUMANN

BERGEN (VG) – Det er fristende å låne tittelen fra den 16. James Bond-filmen i en beskrivelse av NRKs rolle i det norske mediemarkedet. Kan den statlige lisensfinansieringen på sikt innebære retten til å drepe de privateide lokale og regionale mediehus?

For forbrukerne kan valget bli enkelt når man står overfor nettaviser som krever betaling eller en gratis nettavis fra NRK, som allerede er finansiert av kringkastingslisensen. Når de ulike medieformene som tekst, lyd og bilde smelter sammen i ett digitalt format vil dette bli utfordringen.

I forrige uke gikk startskuddet for medieselskapene som ønsker å påvirke Regjeringens arbeid med en mer moderne regulering av NRKs rammevilkår. Alle medietoppene møtte til seminar om allmennkringkasterrollen på Norges Handelshøyskole (NHH). Både myndigheter og politikere var rikt representert, i tillegg til noen av Norges fremste eksperter på konkurranse og økonomi.

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen fremstår ikke akkurat som noen ny agent 007, men så var det også Timothy Dalton som spilte rollen i «Med rett til å drepe». Han fikk som kjent sparken etter to filmer. Poenget er imidlertid at kringkastingssjefen har rett til å drepe hvis han benytter seg av mandatet som politikerne har definert for NRK. Derfor er det så viktig at NRK-plakaten begraves og NRKs vedtekter moderniseres.

For den private del av mediebransjen er det maktpåliggende at politikerne også definerer et ansvar hos NRK for å bidra til sunn konkurranse i mediemarkedet. Hvis statlig innkrevde penger flommer inn i markedet vil dette ikke være tilfelle.

Både NRK og TV2 fikk presentert nye rapporter på NHH-seminaret. TV2 har fått professor Trond Bjørnenak til å vurdere kostnaden for TV2 ved å ta på seg allmennkringkasteroppdraget. Driftsmarginen i TV2 har gått fra 20 til svake 7 prosent på 13 år. De tre siste årene har lønnsveksten i kanalen vært sterkere enn inntektsveksten. Det koster dyrt å levere nyheter og ha hovedkontor i Bergen.

Konkurrenten TV Norge, som eies av SBS Discovery, har droppet nyhetsproduksjonen og satser i stedet på humor. Kanalen når med det en driftsmargin på 20 prosent og sjefen, Harald Strømme, kan le hele veien til banken. For allmennkringkastere som TV2 og NRK er det ikke aktuelt å slutte med nyhetsproduksjonen. For TV2 er det nå viktig å komme inn under det samme momsregime som andre leverandører av samfunnsnyttig journalistikk skal leve under – nemlig digital nullmoms eller lavmoms.

NRK har engasjert analyseselskapet Oslo Economics til å vurdere hva som egentlig skjer hvis politikerne «struper» statens kringkaster. Thor Gjermund Eriksens hovedpoeng er at NRK må forbli en arena for felles opplevelser i Norge. Dette krever et bredt og populært innholdstilbud, og at NRK har full frihet til å flytte sitt innhold dit hvor folk flest flytter seg. De nye rammevilkårene må ha et positivt innhold, og ikke bare romme begrensninger.

Asbjørn Englund i Oslo Economics poengterer at begrensninger i NRKs brede tilbud, også vil ramme oppslutningen om de smale programmer. Dette skyldes såkalte «lead-in-effekter» hvor smale program «arver» opptil 50 prosent ekstra seere fra populære programmer.

Thor Gjermund Eriksen bedyrer at NRK fortsatt vil ta sin del av ansvaret for at vi skal ha mangfold i den norske mediefloraen. «Vi har ingen planer om å ta lokalavisenes posisjon i markedet», sier han.

TV2-sjefen, Alf Hildrum, er ikke like sikker. I likhet med Eriksen er han tidligere sjef for A-pressen (nå Amedia), Norges største lokalaviskonsern. På avisenes vegne er han dypt bekymret over nettsatsingen til NRK:

– Hvis alt er likt og noe er gratis, så har vi et problem. Dette var noe av det første vi lærte her ved NHH, sier siviløkonomen og presseveteranen Hildrum.

Thor Gjermund Eriksen sier derimot: « Det regionale nivået tror jeg blir viktig for NRK.»

Tydeligere kan neppe utfordringen formuleres for regionavisene. Allerede neste dag stiller jeg på styremøte i en av dem, Bergens Tidende. På dagsorden står nye kostnadskutt på 20 millioner kroner neste år. Redaksjonen skal omstilles til å bli en digital organisasjon som også utgir papiravis. Journalistene tilbys sluttpakker.

Det er litt av en kontrast: Det nye statsbudsjettet innebærer at NRK kanskje må kutte kostnader med 3 prosent. Private aktører i mediemarkedet må tilpasse seg fall i reklameinntekter på 15 prosent i løpet av et år.

I dette bildet er Thor Gjermund Eriksen kanskje ikke agent 007. Han er en elefant i rommet med snabelen trygt begravet i statens finanser og bare han vifter med de store ørene sine vil han knuse porselen. Det siste uttrykket lånt fra mediekommentator Andreas Wiese som forrige uke sluttet i Dagbladet – han også.

TV2 sjakk matt?

DUELLEN: 438 000 seere var innom den nye VGTV-kanalen i løpet av helgen. 26 000 seere fulgte Magnus Carslsen og Viswanathan Anand mellom klokken 17 og 18 lørdag ettermiddag.
Foto: OLE KR. STRØM

Etter at VGTV startet sine sendinger i helgen er kampen om tilværelsen i TV-ruta blitt hardere enn noensinne. NRK og VG deler rettighetene til Magnus Carslens VM-kamper i Sotsji. Spørsmålet er om Nyhetskanalen i TV2 blir stilt sjakk matt i løpet av de nærmeste ukene.

Det var et lurt trekk av VG å starte den nye lineære TV-kanalen på Canal Digital idet sjakk-VM startet. TV2 og Nyhetskanalen kan nå håpe på at det inntreffer en stor, dramatisk nyhetshendelse som setter kanalen i stand til å kjempe på like fot.

Det er en svært dristig satsing som VG når har begitt seg inn på. Oppslutningen om faste sendinger i TV-kanaler er svakt fallende. Seerne blir stadig eldre. Å få en ungdom til å sette seg ned på rompa og vente på interessante TV-nyheter er blitt en nærmest umulig oppgave.

VGs svenske søster, Aftonbladet, skrinla for en måned siden planene om å starte en lineær TV-kanal og leverte tilbake konsesjonen til å benytte sendenettet.

Derfor er TV-bildet fra VG til forveksling lik det du finner på internett-sider. LIVE og kontinuerlig oppdatert i forhold til løpende nyhetskilder og sosiale medier. Det kan bli det nye «ventebildet» i TV, hvor det skjer noe hele tiden.

Nyhetskanalen har de siste åtte årene utviklet seg til å bli en ganske god investering for TV2. I løpet av disse årene har kanalen sendt 35 000 timer direkte TV. Opptil 900 000 seere har fulgt kanalens dekning av de mest dramatiske hendelsene i Norge, som f. eks. katastrofebrannen i Lærdal i januar i år.

Kampen om tilværelsen i TV-ruta handler ikke bare om seertall. Den er også i høy grad en kamp om tid. Nesten tre timer daglig bruker nordmenn på lineær TV. Nyhetskanalens seere bruker i gjennomsnitt 38 minutter på sendingene, til sammenligning bruker seere på web-TV under fem minutter.

Men Nyhetskanalen og web-TV har for lengst gjort begrepet «ekstrasending» til historie. Det er skapt en forventning blant publikum til å få være med direkte når noe dramatisk skjer. Breaking News er blitt et begrep for folk flest, enda så amerikansk det høres ut.

Levende bilder er blitt en nødvendig og naturlig del av de fleste nettaviser. VG har opplevd en vekst i bruken av levende bilder i formatet til vg.no på opptil 60 prosent i enkelte innslag det siste året. Nå er VGTV etablert som eget selskap med 61 ansatte. Kanalen skal satse på å bygge opp unge TV-profiler for et yngre publikum.

Vi skal forvente et råere og mer eksperimentelt TV-format. Ikke så blankpolert som NRKs ressurskrevende sendinger. VGTV vil utfordre NRK og TV2 på hastighet når noe skjer. Da nyheten om den første norske ebola-pasienten sprakk, var VGTV i gang med sin direktesending seks minutter senere.

Forrige ukes krangel om plasseringer på Canalvelgeren var nok bare forpostfektninger i den skjerpede nyhetskonkurransen som nå kommer. Canal Digital har sikret seg eksklusiv rett til VGTVs sendinger det første halvåret. Sendingene når dermed ut til nesten en million abonnenter via kabel eller parabol. Men samtaler er allerede i gang med andre selskaper som formidler lineære TV-signaler.

For mediehuset VG handler dette om å utnytte inntektsstrømmer i TV-industriens solnedgang. Inntekter fra distribusjon og reklame som mediehuset ellers ikke ville ha tilgang ti. Reklamemarkedet for TV i Norge er nå på rundt to milliarder kroner. Reklame i web-TV er også i kraftig økning og forventes å nå 200 millioner i år. Om et par år er det kanskje på en halv milliard. Alt som produseres for VGTV vil derfor også bli gjort digitalt tilgjengelig på vg.no.

VGTV er et nasjonalt prosjekt, hvor sannsynligvis mye av fremtidens kildegrunnlag også vil basere seg på levende bilder fra de store, regionale mediehusene i Schibsted Norge; Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. Også Adresseavisen er med i dette samarbeidet.

Det blir spennende å se hvordan NRK og TV2 vil svare på denne utfordringen. NRK har slitt med å komme raskt nok på banen når dramatiske nyheter inntreffer. TV2 har en tendens til å pakke inn sine større journalistiske satsinger i 21-nyhetene. VG håper nok at de vil fortsette med det.

Nå blir det raske løpere og tårn mot dronning og konge på sjakkbrettet.

Troverdighetens pris

OMDISKUTERT PAR: Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund sitter i utvalget som skal vurdere behovet for nye presseetiske regler for innholdsmarkedsføring og tekstreklame. Hennes ektemann, Gunnar Stavrum, er redaktør for Nettavisen som inneholder mye markedsføring av denne typen. Her er de to på vei inn til Petter Stordalens kjendisfest 16- mai i år. Foto: ROBERT S. EIK

Vi journalister nyter ikke all verdens tillit og troverdighet i samfunnet, men vi kan trøste oss med en ting: Vår troverdighet er større enn reklamens. Det samme gjelder vår uavhengighet og integritet.

Disse begrepene lever i en skjør sameksistens. Uavhengig journalistikk finansieres bl.a. av reklame. For troverdighetens skyld er det derfor viktig at journalistikk og reklame lever side om side, tydelig adskilt fra hverandre. I dag blir dette skillet utfordret av såkalt «content marketing» og «native advertising», eller innhold som er direkte sponset av merkevarer.

I dag og i morgen  er Norsk Redaktørforening samlet til høstmøte på Gardermoen for å drøfte bl.a. denne utfordringen og behovet for nye presseetiske regler for tekstreklame.

Innholdsmarkedsføring vokser kraftig i USA og på det europeiske kontinentet. Mange steder blir journalister også satt til å utforme de kommersielle budskapene. Reklamemakere tror at de med fordel kan overta mye av forbrukerjournalistikken og underholdningsjournalistikken. De synes heller ikke det er noe i veien for at det meste av sportsjournalistikken er sponset. Merkevareprodusenter kan levere innhold av minst like høy kvalitet som uavhengige redaksjoner, hevdes det.

Under et besøk i Paris i høst, spurte jeg en avisredaktør hvor mye av produksjonen i hans featureavdeling som gikk med til å produsere artikler på oppdrag fra markedet. 70 prosent, svarte han uten å blunke. En stor del av featureredaktørens arbeidsdag gikk med til å drøfte og tilrettelegge produksjoner sammen med produsenter av merkevarer. I Norge ser vi nå at det etableres egne redaksjoner for dette formål under ledelse av markedsavdelingen i mediehusene, som f. eks. i Dagbladet.

For noen uker siden kunne jeg lese en artikkel i VG om kunsten å bruke en oppvaskmakin på riktig måte. Det er ikke nødvendig å skylle av bestikk og tallerken før man setter det inn i maskinen – i hvert fall ikke hvis man bruker en bestemt maskinleverandør – og mer om dette kunne man få vite hvis man fulgte linken til en produsent av et bestemt oppvaskmiddel..

Denne utviklingen står i grell kontrast til den uavhengige forbrukerjournalistikken som vi utviklet i 1980-årene. Alle tester og all forbrukerveiledning skulle være uavhengig utført og finansiert av mediene selv. Senere er medieøkonomien kommet under sterkere press, så slik er det ikke lenger.

Selvsagt er det lettere å stå opp for uavhengighetsidealer når man ikke lenger må svare for avisens bunnlinje. I alle de årene jeg sa konsekvent nei til formater og virkemidler som utfordret journalistikkens uavhengighet, ble jeg samtidig utfordret av markedsavdelingens beregninger av hvor store annonseinntekter som gikk tapt. Det var ofte snakk om millionbeløp. Men i det lange løp tror jeg uavhengighetslinjen var den mest lønnsomme.

Det er tydelig at redaktører nå presses fra skanse til skanse i disse spørsmålene. Aftenposten satte i høst et prisverdig og kritisk søkelys på innholdsmarkedsføringens inntog i norsk dagspresse. Tillitsvalgte i VG og Dagbladet har opprettet en kritisk Facebook-side under mottoet «Jævlig bra reklame», hvor Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum utpekes som en versting i tekstreklame.

Hans ektefelle, generalsekretær Kjersti Løken Stavrum, i Norsk Presseforbund  deltar i et utvalg som skal vurdere behovet for endringer i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten på dette området. Løken Stavrum er selvsagt inhabil i alle presseetiske saker som gjelder Nettavisen.TV2 tok initiativ til dette utvalget, og tillater meg likevel å tvile på om hensikten med utvalget er å innskjerpe medienes praksis.

Vær Varsom-plakatens punkt 2.6 er mer enn klar nok:

«Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Avvis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet.»

Det er ikke rart at markedsføringseksperter i flere debattinnlegg

i Dagens Næringsliv nå tilbyr seg å hjelpe til med å endre nettopp denne bestemmelsen. De hevder samtidig at redaksjonene ikke har noen eksklusiv eller beskyttet rett til å benytte journalistiske uttrykksformer. Ekspertene «glemmer» at reklamen også omfattes av redaktøransvaret.

I USA viser markedsundersøkelser at publikum misliker reklame forkledt som journalistikk. Folk mener helt klart at innholdsmarkedsføring svekker medienes troverdighet. For å svare på dette vil markedsførerne gjøre reklamen enda mer lik journalistikken. Alt har sin pris.

****

NB!

Den opprinnelige versjonen i denne artikkelen, som sto på trykk i papirutgaven av VG og ble publisert på VG+, er endret på ett punkt: Det gelder Kjersti Løken Stavrums rolle i forbindelse med opprettelsen av utvalget som skal vurdere tekstreklamereglene. Løken Stavrum har gjort meg oppmerksom på at dette utvalget ble inspirert av TV2. Jeg beklager denne feilen.

Løken Stavrums kommentar til dette kan du lese her.