Forlagsetikk – hva er det?

Hva kan være mer arrogant eller nedlatende enn suverent å neglisjere det siste ønsket til et døende menneske om å få ha sitt privatliv i fred?

Det er bemerkelsesverdig at Aschehoug Forlag finner det utidig at advokater og nær familie ytrer seg på vegne av en dødssyk pasient.

Forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs gir i VG (25/11) uttrykk for at personvern måtte vike for ytringsfrihet når Marit Christensens bok «Moren» skulle utgis. Boken inneholder, «nye fakta, nye historiefortellinger og nye perspektiver som bidrag til forståelsen av det store bildet».

Det er mange som ikke har fått øye på dette perspektivet, selv om vi har lest boken fra perm til perm. Det var jo også en ganske overkommelig oppgave. I presseetikken er det slik at publisering av strengt private forhold må ha samfunnsmessig relevans eller være basert på medvirkning.

Journalister som påberoper seg et samfunnsoppdrag bør akseptere og bli vurdert mot pressens etiske regelverk enten de ytrer seg i bokform eller i artikler. Det samme bør redaktører. Forlag som utøver redigerende makt, anser seg høyt hevet over dette.

Direktør Spjeldnæs nevner «forlagsetikk». Hva er det? Jeg finner ingen referanser til forlagsetikk på hennes hjemmeside.

Journalister som har tilsluttet seg mediebransjens etiske standard bør ikke kunne skifte ham og gjemme seg i forlagshusenes litterære unntakstilstand. Når PR-bransjen nå vil utarbeide nye etiske retningslinjer, er det kanskje på tide at også forlagsbransjen gjør det samme? Eller i det minste aksepterer å la sin sakprosa bli vurdert etter «Vær Varsom-plakaten»?

Advokatene som forvalter Wenche Behring Breiviks ettermæle, har nå klaget Marit Christensens «Moren» inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Utvalget avviste I sitt møte sist onsdag å behandle denne klagen. PFU-leder Hilde Haugsgjerd gjorde det enkelt for seg selv ved å vise til en parantes i vedtektene som definerer «norske medier» (trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn).

I vedtektene for PFU heter det imidlertid at utvalgets kompetanseområde i prinsippet omfatter alle journalist-/redaktørstyrte massemedier. Det heter videre at Norsk Presseforbunds generalsekretær kan be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse. Det burde være mulig å tolke et stykke sakprosa hvor forfatteren  både er journalist påberoper seg samfunnsoppdraget inn under dette.  Marit Christensen henviste også til Vær Varsom-plakaten under lanseringen av boken.

Også Aschehoug Forlag burde se seg tjent med å få drøftet utgivelsens etiske spørsmål nærmere. Men det er vel ingen som har spurt dem?

Om presseetikk og forlagsetikk

BOKLANSERING: Forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs I Aschehoug Forlag lanserer Marit Christensens bok «Moren». Foto: NTB/Scanpix

Av KARI J. SPJELDNÆS, Aschehoug forlag

Marit Christensens bok «Moren» er en tragedie for massemorderens familie, journalisten og forlaget, skrev Bernt Olufsen.

Olufsens ytringer viser en arrogant og nedlatende holdning til forfatterens påpekning av sitt samfunnsoppdrag I forbindelse med utgivelsen av «Moren».

Marit Christensens bok «Moren» har vakt sterke reaksjoner. Noen fremhever Christensens varme skildring av Wenche Behring Breivik. Andre har i sterke ordelag fordømt boken og dens forfatter, slik VG gjorde det på lederplass to dager etter utgivelsen (2/11), etterfulgt av en kommentar fra avisens tidligere sjefredaktør Bernt Olufsen (4/11.)I Dag og Tid fredag (15/11) prøver Bernt Olufsen å forklare hvorfor han mente det var viktig og riktig å stille Marit Christensen i VGs gapestokk.

Bernt Olufsen skriver i Dag og Tid at «når Marit Christensen trampar inn i livet til mor til terroristen, under dekke av det journalistiske samfunnsoppdraget, må ho samstundes finna seg i å bli målt deretter.» Vi i Aschehoug forlag vet godt at Marit Christensen finner seg i saklig kritikk og gode motargumenter til det hun skriver. Men hverken for Marit Christensen eller andre er det riktig å finne seg i usaklige personkarakteristikker, ubehagelig insinuasjoner eller tidligere sjefredaktører som ser seg kallet til å lyse bann over bokbransjens etiske standard.

Bernt Olufsen kan hverken ha lest Christensens bok fra perm til perm eller fått med seg Marit Christensens egen gjenfortelling av arbeidet med boken, som ble behørig kringkastet i forbindelse med utgivelsen. I boken fremgår det tydelig at samarbeidet mellom Wenche Behring Breivik og Marit Christensen kom i stand fordi Wenche Behring Breivik selv henvendte seg til Christensen og ønsket at nettopp hun skulle skrive hennes historie. Samarbeidet pågikk nesten elleve måneder, og Behring Breivik tok selv initiativ til at det skulle gjenopptas etter at hun hadde initiert et brudd.

Wenche Behring Breivik fortsatte å oppsøke og ringe Marit Christensen regelmessig inntil hun ble så syk at hun ble innlagt på sykehus. Der Marit Christensen besøkte henne inntil hun en dag plutselig fikk beskjed om at hun ikke lenger var ønsket. Gjennom det omfattende samarbeidet med Wenche Behring Breivik ble Marit Christensen den som kom tettest på Wenche Behring Breivik og hennes livshistorie. Christensen ble kjent med en kvinne, som var blitt kastet inn i norgeshistoriens største terrorsak i moderne tid, som kjempet med uhelbredelig kreft, som hadde et innstendig ønske om at hennes versjon måtte komme fram, slik at hun kunne ta til motmæle mot alle som hadde ytret seg uetterrettelig om henne uten å kjenne henne.

For Marit Christensen og forlaget har det vært en vesentlig problemstilling hvorvidt det er riktig å utgi en bok der hovedpersonen noen dager før hun går bort, har uttalt at hun ønsker boken stoppet. På den ene siden satt forfatteren og forlaget med inngående kjennskap til Wenche Behring Breiviks gjentatte ønske om at hennes versjon skulle komme fram gjennom en helhetlig beretning. Behring Breivik hadde fått utallige intervjuforespørsler fra inn- og utland siden 22. juli 2011, men takket nei til dem alle gjennom sin advokat. Det var hun som på selvstendig grunnlag valgte Marit Christensen til å fortelle historien om sitt liv. Det var Marit Christensen Wenche Behring Breivik delte sin historie med.

På den andre siden dukket det kort tid før Behring Breivik døde, opp advokater som hevdet at det var de som kjente Wenche Behring Breiviks egentlige ønsker. Hverken forlag eller forfatter har trukket i tvil de omtalte lydopptakene av Wenche Behring Breivik på dødsleiet. Men likevel har vi altså valgt å legge større vekt på Wenche Behring Breiviks handlinger gjennom mange måneder mens hun fremdeles var forholdsvis frisk, enn det hun omgitt av advokater og nær familie ytret fra sin sykeseng på Radiumhospitalet kort tid før hun gikk bort. Marit Christensen kjente Wenche Behring Breivik så godt at hun har grunnlag for å hevde at hennes ønske var at historien hun hadde fortalt til Marit Christensen, skulle bli offentligheten til del.

Gjennom samarbeidet med Wenche Behring Breivik hadde Marit Christensen fått enestående kjennskap til en historie som vil kunne kaste nytt lys over terroristen Anders Behring Breivik og hans bakgrunn. Vi mente – og mener – at det var riktig å utgi Moren. Og vi visste at det ville bli stilt spørsmål til utgivelsen, nettopp fordi vi hadde stilt dem selv.

Bernt Olufsens ytringer, først i VG og senere i Dag og Tid, viser en arrogant og nedlatende holdning til Marit Christensens påpekning av sitt samfunnsoppdrag i forbindelse med utgivelsen av Moren. Det er vanskelig å forstå at Bernt Olufsen og enkelte andre sentrale personer i norske presse, som har fulgt 22. juli-saken tett i måneder og etter hvert år, ikke ser verdien av at nye aktører bringer fram nye fakta, nye historiefortellinger og nye perspektiver som bidrag til forståelsen av det store bildet. For forfatter og forlag har noen av de alvorlige overveielsene forut for utgivelsen av Moren vært knyttet til forholdet mellom ytringsfrihetens betydning og personvernet.

For oss ble ett av flere vesentlige argumenter for utgivelse det faktum at Marit Christensen ikke kunne la være å dele historien hun hadde fått så inngående kjennskap til. Det ble mye riktigere å publisere enn å la være. Hverken forfatter eller forlag anser ytringsfriheten som noe amnesti for å publisere hva som helst, slik sterkt følelsesladde reaksjoner fra noen kommentatorer og kritikere kan tyde på. Det har vært viktig for forfatter og forlag at beretningen ikke utleverer mer enn det som er nødvendig for å gi en beskrivelse av hvem Wenche Behring Brevik var, forhold som formet og preget henne og familien hun skapte for seg og sine barn, med særlig vekt på forholdet til Anders Behring Breivik.

Det vil alltid være mulig på stille spørsmål ved de valg som er gjort før en bok kommer ut. Enhver står fritt til å mene hva de vil om tekst og innhold. Men noen ganger er det nødvendig å minne om at det kan ligge grundig arbeid og solide overveielser bak bøker som likevel får garvede journalister til å se rødt og havne i tåka.

Jungelens lov i Aftenposten

AFTENPOSTEN JUNIOR har et opplag på over 20000 eksemplarer.

På en av sine aller siste arbeidsdager som Aftenpostens sjefredaktør må Hilde Haugsgjerd svare for en Junior-tabbe i Pressens Faglige Utvalg (PFU), hvor hun de siste ti årene har vært medlem og leder. Barnas egen nyhetsavis er innklaget for brudd på god presseskikk etter at det i september trykket bilde av regnskog-indianere uten å ha innhentet deres samtykke på forhånd.

Det var da heller ikke så lett, siden indianerstammen som lever i Peru, skyr inntrengere fra sivilisasjonen som pesten..

Den vanligvis så politisk korrekte ukeavisen for barn fant Reuter-bildet i arkivet, og brukte det som illustrasjon til en nyhetsartikkel om indianere som presses ut av regnskogen. I billedteksten heter det:

«Denne stammen i Peru vil ikke ha kontakt med mennesker utenfor stammen. Derfor er det ikke lett å ta bilder av dem. Han som tok dette bildet måtte bruke et teleskop, det vil si en kikkert, for å ta bildet.»

Vi står med andre ord overfor en bevisst krenkelse i dokumentasjonsøyemed. Hvorfor trykke bilde av noen som ikke vil ha kontakt med andre mennesker?

Det er en leser som har klaget Aftenposten Junior inn for PFU. Normalt må man innhente skriftlig samtykke fra den som er direkte krenket for å få behandlet en klage i utvalget. PFUs sekretariat slår lakonisk fast at det synes noe vanskelig å framskaffe et slikt samtykke i denne saken. Fordi man anser at klagen likevel kan ha en viss prinsipiell interesse skal den behandles i morgendagens møte.

Klagen gjelder tre av punktene i Vær Varsom-plakaten. Om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Videre punktet om å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Endelig skal Aftenposten Junior ha brutt regelen om å vise særlig hensyn til konsekvenser for barn som eksponeres gjennom reportasjen.

Klageren mener at det er et overtramp å publisere bildet mot de avbildede personenes vilje. Artikkelen omhandler ikke spesifikt denne stammen. Avisen kunne med fordel ha valgt et annet bilde.

Klageren er også opptatt av at Aftenposten Junior undergraver de regler man ellers søker å innprente de unge gjennom skolen, om at det er galt å legge ut bilder uten elevenes samtykke. Avisen sender dermed et svært uheldig signal til sine lesere.

Aftenpostens redaktør viser i sitt tilsvar til at bildet ikke er tatt av Aftenposten, men distribuert fra organisasjonen Survival International, som arbeider for urfolks rettigheter. Avisen mener at bildet er en viktig dokumentasjon på at det lever mennesker i skjul av regnskogen, uten kontakt med det moderne samfunn. Noe myndighetene i enkelte land benekter er tilfelle.

– De er fotografert slik de lever i sitt miljø, og det er derfor ikke belastende for dem. Ingen i verden utenfor deres samfunn kan identifisere dem, skriver Aftenposten i sitt svar på klagen. Avisen medgir imidlertid at billedteksten er uheldig formulert.

Aftenposten Junior kommer ut på tirsdager og skal gi barn nyheter fra Norge og verden. Avisen tar sikte på å forklare vanskelige sammenhenger og forteller om det viktigste som har skjedd den siste uken. Junior har nå et opplag på over 20 000 eksemplarer.

Men avisens innhold distribueres ikke via internett, så det er dermed minimal risiko for at noen i Peru, skal dra kjensel på medlemmene av den skye indianerstammen.

I årenes løp har Pressens Faglige Utvalg behandlet mange klager om urettmessig eksponering av mennesker på bilder. Innenfor visse rammer eier vi alle retten til eget bilde.

Hvis bildeeksponeringen inngår i dokumentasjonen av en nyhetshendelse som har allmenn interesse, opphører i noen tilfelle denne retten.

Flere medier er tidligere blitt dømt i PFU for å ha publisert bilder uten samtykke, men som regel i forbindelse med omtale som kunne oppfattes belastende. Eksempelvis i forbindelse med prostitusjon i asiatiske land, selvmordsforsøk og farlig ekstremisme. Jeg tviler på om Aftenposten Junior havner i denne kategorien. Den unge avisen slipper nok unna med en påtaleunnlatelse.

Kampen for tilværelsen

MANNEN MED KOFFERTENE: Arne Strand (t.v.) var statssekretær og veskebærer for statsminister Gro. Her på travel vandring med en annen statssekretær, Ted Hanisch. Foto: AFTENPOSTEN

For redaktørene i de «meningsbærende avisene» er argumentasjonen mot  reduksjon av pressestøtten det samme som kampen for tilværelsen. Man kan be til Kristelig Folkeparti og deres høyere makter om å unnslippe kuttene i direkte produksjonsstøtte, men man kommer neppe til å bli bønnhørt i årene som kommer.

Selv om kulturministeren også er kirkeminister, så har vi på dette område nærmest med et ateistisk regime å gjøre. Helgens budsjettforlik med uendret støttebeløp på 308 millioner er i realiteten et kutt.

Men selvsagt kan det gjøres mye for å dempe fallet og lette overgangen til en mer effektiv og billigere distribusjon av alternative meninger. Derfor er det også fornuftig av Regjeringen å legge opp til en forsiktig endring av pressens rammevilkår. Det alle pressefolk kan juble over, er at vi nå for første gang på meget lenge har fått en regjering som later til å forstå den fundamentale transformasjonen til digitale medier.

En del av de som hevder seg meningsberettiget vil ikke erkjenne dette. De ønsker å melke papirkua så lenge den kan stå uforstyrret i båsen. Klassekampens sjef, Bjørgulv Braanen, er en av disse, som nekter å kutte i papir for å satse digitalt.  Hans uttalelser om dette til Dagens Næringsliv i forrige uke kunne gi inntrykk av en tro på at internett er et fenomen som går over.

Uttalelsen fikk meg til å minnes et foredrag som for 43 år siden vakte min ungdomspolitiske interesse: AKP-profilen Sæmund Fiskvik stod på talerstolen i Trondhjems Studentersamfund og skulle overbevise alle tilstedeværende denne lørdagskvelden, om Det Store Kinesiske Underet. I Shanghai hadde det vært mulig å bygge skip i 20 000 tonnsklassen fra dokkanlegg som tok bare 5000 tonn. Alt som en følge av den kraften verftsarbeiderne kjente fra Mao Tse Tungs tenkning (Den Lille Røde). Fysikkens lover var opphevet!

Det var mange av oss som ikke lot oss overbevise av denne tankekraften, selv om den gode Sæmund hadde verbal støtte fra en proletarisert verftsarbeider fra Trondheim Mek. Verksted. Den industrielle revolusjon kom aldri så langt. Nå er spørsmålet om Klassekampen vil overleve den digitale revolusjonen.

Dagsavisen, Vårt Land, Nationen, Klassekampen og den dypt kristne avisa Dagen kjemper nå for å bevare den direkte støtten til papirproduksjon. Bøndenes avis, Nationen, erkjenner at traktorene nå har fått trådløst nettverk og er primært kanskje mer interessert i støtte til sin digitale utvikling.

Debatten om pressestøtten har de siste årene ikke vært uten politiske overtoner. Og hevntanker:

– Det skal være meg en sann glede å ta pressestøtten fra han Arne Strand, sa Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Øyvind Korsberg da han i september 2012 deltok i en paneldiskusjon på høstmøtet til Mediebedriftenes Landsforening på Stratos i Oslo.

Uttalelsen skremte ikke vettet av Arne Strand, politisk sjefredaktør i Dagsavisen.  Strand kan snart legge over 40 års karriere som politisk journalist og kommentator på Stortinget bak seg. I utgangspunktet var han en politisk kommissær i Arbeiderbladet, som fant et naturlig ly i NRK og som lot seg forføre til å bli Gros veskebærende statssekretær på Statsministerens kontor. Man skulle tro at alt dette var egnet til å begrave fremtidig journalistisk troverdighet. Men Arne gjenvant sin troverdighet gjennom å etablere en fri kommentatorstemme i Dagsavisen.

Her vant han også respekten til Korsbergs kamphane i FrP, Per Sandberg, som i forbindelse med sin boklansering i forrige uke ga Strand de beste attester. Arne Strand snyter nå Øyvind Korsberg for opplevelsen av å ha knust den uavhengige kommentatorstemmen. Arne gir seg i Dagsavisen når han fyller 70 år i mars, og hengir seg til den evige statsstøtte som pensjonist.

Personlig tror jeg at alternative meninger for fremtiden er best tjent med en finansiering som er uavhengig av Staten. Direkte pressestøtte bør derimot opprettholdes for å sikre driften av levedyktige lokale medier. Regjeringens erkjennelse av at det er nødvendig å likestille momsregimet for digitale og papirbaserte medier er langt viktigere enn den direkte pressestøtten. Mange medieforetak er nå likevel opptatt av at det etableres fornuftige overgangsordninger, hvor nullsatsen for papir opprettholdes inntil transformasjonen er kommet så langt at mediene sikres tilstrekkelig digital finansiering.

Erna Solbergs regjering har nok ikke gitt opp ambisjonen om å kutte pressestøtten. Selv Gud kan ikke hindre at hun får flertall for en reell nedgang de nærmeste årene. På dette området går hun motsatt vei av sine svenske regjeringskolleger, som trolig kommer til å øke den direkte støtten til avisene i en overgangsperiode.

Journalistikk «on demand»

GENERAL OG GRENSEVAKT: Kjersti Løken Stavrum I Norsk Presseforbund overvåker tekstreklamens trussel mot norske mediers kvalitet. Foto: STIAN LYSGÅRD SOLUM, NTB/Scanpix

PARIS (VG) – «Content is King» – innhold er kongen – har i alle år vært et av journalistikkens fremste mantra. Nå er begrepet i ferd med å bli overtatt av reklamemakere. Det skjer samtidig som internett tar over som den største kanalen for reklame.

I årets tredje kvartal passerte internett papir som Norges største reklamekanal. Det ble omsatt annonser for 1,3 milliarder kroner på internett. Det var 140 millioner kroner mer enn papiravisene, som hittil har vært den dominerende reklamekanalen i Norge.

Annonsene følger forbrukernes vaner, og det blir stadig vanskeligere å skille reklamen fra det redaksjonelle innholdet. Digitaliseringen innbyr til nye, kreative annonseformater og mer kontekstuell reklame.

Reklamen har et felles mål: Du skal påvirkes av kommersielle budskap forkledt som relevant informasjon. Det er minst tre viktige trender.

• CONTENT MARKETING – det er markedsføring gjennom artikler og presentasjoner i bilag til papiraviser og nettaviser, eller på selvstendige merkevare-siter på nettet og i sosiale medier.  Bilagene produseres gjerne av frilansere, tekstforfattere eller kommersielle PR-redaksjoner.
• ADVITORIALS – redaksjonelt utseende artikler produsert på oppdrag av kommersielle aktører eller merkevareleverandører. Presenteres som egne seksjoner eller blant uavhengig journalistisk materiale med en liten merkelapp på. Bare navnet på denne sjangeren er egnet til å fremme sure oppstøt fra en gammel avisredaktør.
• PRODUKTPLASSERING – merkevarer som plasseres i filmer og TV-programmer som naturlige elementer i handlingen. Tidligere var lovreguleringen av slik markedsføring meget streng, men liberalisert innen EU-området fra 2013. Skal normalt merkes i rulleteksten. Men merkingen kan virke mot sin hensikt og gi produktplasseringen ekstra stor oppmerksomhet.

Hensikten er altså at markedsføringen skal gli inn som en naturlig del av innholdskonsumet. Dette innebærer at reklamen gis et uttrykk som er til forveksling lik det redaksjonelle uttrykket. Jeg har tidligere kalt dette lureri og er ikke blitt mildere stemt slik mediebransjen nå utvikler seg.

Det er vel og bra at de digitale reklameinntektene øker og derved bidrar til finansieringen av god innholdsproduksjon. Samtidig ser vi at den digitale transformasjonen gjør mediene mer avhengig av reklameinntekter, ettersom det er vanskelig å få særlig fart på digital brukerbetaling. Denne utviklingen kan føre til økt press mot redaktørene for å akseptere de nye annonseformatene.

Ute i Europa blir blandingen av kommersielt og redaksjonelt innhold stadig mer merkbar. I Frankrike er det vanlig at annonsøren kan kjøpe seg et redaksjonelt produkt på bestilling, for å kommunisere «forbrukerinformasjon» om et bestemt produkt. Dermed kjøper man seg også indeksering via Googles søkemotorer, som ellers ikke ville produsere lenker til markedsføringen.

Jeg kjenner en fransk annonsedirektør som poengterer verdien av å kunne dele reklamen og derved måle effekten av den på en mer direkte måte. Den redaksjonelle integriteten er ivaretatt gjennom merking og fargekoder, mener han. På web eller mobil er slikt innhold gjerne merket med en spesiell bakgrunnsfarge. På mobile plattformer skilles reklame fra redaksjonelle artikler ved at det sveipes horisontalt for å åpne.

I mange europeiske land er det tunge tider i annonsemarkedene. Reklamens andel av nasjonalproduktet er synkende i Frankrike, som følge av svake priser. Annonsørene benytter ikke det ledige rommet til å annonsere mer, men til å spare penger.

Vi må forvente at presset mot redaktørene til å akseptere uskarpe skiller mellom reklame og redaksjonelt innhold vil øke også her i landet. Det kan være grunn til å minne om at reklamens utforming og plassering er en del av redaktøransvaret, hjemlet i Redaktørplakaten og Loven om redaksjonell fridom. Mange mener at uklart skille kan avhjelpes gjennom merking. Den nye generalsekretæren i Presseforbundet, Kjersti Løken Stavrum, har foreslått at journalistikken må merkes. Det er helt absurd!

Hittil i år har Pressens Faglige Utvalg behandlet flere klager om brudd på Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakaten knyttet til reklame. I siste møte ble TV Norge felt for det som ble kalt «en saus av produktplassering, sponsing og ren annonsering». Jeg håper utvalget får flere slike saker til behandling. En fastere PFU-praksis er eneste mulighet for å hindre at skillet mellom journalistikk og reklame gradvis vaskes ut.

En journalistisk tragedie

OFFER OG OVERGRIPER? Marit Christiensen har identifisert seg med medieofrene, men hennes bok om massemorderens mor betegnes som et presseetisk overgrep. Foto: TROND SOLBERG/VG

Marit Christensens bok «Moren» er en ny norsk tragedie. En tragedie for massemorderens familie. En tragedie for journalisten Marit Christensen. En tragedie for omdømmet til forlagshuset Aschehoug. For de to sistnevnte sannsynligvis en svært lønnsom tragedie.

Boken har fått en drepende mottagelse blant de fleste kommentatorer og skribenter som er familiær med begreper som etikk og integritet innen media. Forfatterens og forlagets famlende forsvar har vært en patetisk øvelse.

Et eller annet sted på veien i en lang og spennende journalistisk karriere må det ha gått fullstendig i ball for Marit Christensen. Hun var blant de første som fikk toårig journalistutdanning her i landet på begynnelsen av 1970-tallet. Hun er i tillegg utdannet cand.mag med fag som russisk, etnografi og folkeminnevitenskap.

Marit Christensen fikk sin praktiske journalistoppdragelse i det strenge presseetiske regimet i NRK Dagsnytt. Hun er opplært til å følge et restriktivt sett av programregler. Så fikk hun spennende korrespondentoppdrag i Russland og København. Programleder- og redaktøroppgaver i fjernsynet.

Hun ble kjendis. Gjennom flere år en utleverende selvbiografisk forsideperson i Se & Hør. For henne må utleverende skildringer av Wenche Behring Breiviks utlagte tarm ha fortonet seg som litt av en bagatell.

Så ble hun medie-offer, etter et rettslig og påtalemessig sirkus i en bedragerisak. Medieoffer-rollen fikk henne til å bli delaktig i et forskingsprosjekt om personfokusering i massemediene. I følge Wikipedia har hun utarbeidet diagnoseverktøy for såkalt medieoffer syndrom i samarbeid med bl.a. psykiatriprofessor Lars Weisæth.

Det er visstnok ikke så uvanlig at et offer kan utvikle seg til selv å bli en overgriper.

Rent presseetisk er boken et overgrep mot Wenche Behring Breivik, hennes ettermæle og hennes familie. Og ikke minst mot hennes gjenlevende eksmann.

– Jeg følte at jeg måtte. Det var mitt samfunnsoppdrag, sier Marit Christensen. Derved har hun selv bragt journalistrollen inn i diskusjonen.

Hun beskriver kilden Wenche Behring Breivik som en syk og ustabil person, som skiftet standpunkt fra dag til dag. Derfor kunne hun ikke legge vekt på at kilden trakk seg fra prosjektet. Marit Christensen sier hun er overbevist om at kilden egentlig hadde full tillit til henne.

Har verken forfatteren eller forlaget tidligere opplevd at en kilde har trukket seg? Det innebærer som regel at man ikke kan publisere, i hvert fall ikke denne type intime opplysninger.

Av erfaring vet jeg hvor dumt det lyder når man skal forsvare en publisering med argumenter uten substans og forankring i presseetiske regler. Aschehougs forlagsdirektør, Kari Spjeldnæs, velger å møte kritikken med overbærende smil og innholdsløse fraser om etiske og juridiske vurderinger og alt materiale som er utelatt i redigeringsprosessen.

Jeg har hørt den før. Men at forlaget ikke anser det nødvendig å kontakte «Morens» eksmann fordi han har uttalt seg før til andre medier, er en av de grunneste forklaringer jeg har hørt. Et klart brudd på de presseetiske retningslinjer, som forlagsbransjen ikke anser seg bundet av.

Da jeg for et drøyt år siden skulle hjelpe et forlag med råd i redigeringen av et biografisk verk, falt det meg helt naturlig å legge Vær Varsom-plakaten til grunn for vurderingene. Opplysninger og karakteristikker knyttet til avdøde personer måtte lukes ut. Noen av de mest sentrale publiseringsreglene i Vær Varsom-plakaten lyder slik:

• Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft
• Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
• De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Men forlagsbransjen ønsker ikke at sakprosa skal reguleres på samme måte som journalistikk. Det er et problem i seg selv, siden alt handler om publisering av opplysninger om mennesker. Hva kunne vi ikke ha skrevet? Om vi legger Marit Christensens grensesetting til grunn..

 

* Artikkelforfatteren er styreleder i Schibsted Forlag

Vi ønsker et sterkt NRK

Her er kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksens svar på min mediekommentar 28. oktober om NRK etter regjeringskiftet:

Av THOR GJERMUND ERIKSEN, kringkastingssjef

Redaktør i Schibsted, Bernt Olufsen, har vært i bokhylla og hentet fram gammel litteratur om NRK. Olufsen stiller mange gode spørsmål, men noe av det han skriver fortjener litt oppklaring, skriver kringkastingssjefen.

Sist gang Norge hadde en kulturminister fra Høyre var da Lars Roar Langslet bestyrte departementet. NRK har mye å takke Langslet for. Han åpnet lufta for andre aktører på radio. Konkurransen gjorde NRK bedre og er en av hovedgrunnene til at vi har blitt bedre, og fortsatt er nordmenns førstevalg på radio.

Godt innhold til alle I helgen fikk den britiske fjernsynslegenden Sir David Attenborough hedersprisen fra Prix Europa for sin mer enn 60 år lange karriere i BBC. Han benyttet takketalen til å si at den viktigste oppgaven for en allmennkringkaster var å tilby godt innhold til alle. Unge og eldre. Menn og kvinner. Minoriteter og folk flest. Balansen mellom det brede og smale. Det kjente og det nyskapende.

Allmennkringkasting i sin idé betyr et felles finansiert gode som er for alle. Stor oppslutning og bredde sikrer legitimitet fra publikum som igjen sikrer utgangspunktet for finansiering. Dette igjen er et nødvendig utgangspunkt for å kunne levere på de smalere programområdene.

Olufsen har rett i at NRKs økonomi gir oss muligheter som ingen andre norske medieaktører har. Da er det også på sin plass å minne om at vi også har oppgaver og forpliktelser som ingen andre har. Norsk og samisk språk, kultur og identitet. Unikt norsk innhold for barn. Litteratur, drama, norsk musikk og norske dialekter. For å nevne et knippe. Vi kan løfte frem disse områdene på en unik måte fordi vi også leverer underholdning, sport og annet bredt innhold.

Ikke noe tyder på at vi begrenser de kommersielle aktørenes muligheter på dette området. NRKs solide posisjon hos publikum skyldes at vi i konkurranse har blitt bedre. En annen faktor har vært politisk vilje til å ha en sterk allmennkringkaster i Norge. Veksten i lisensen de siste årene har vært god, og mer enn prisstigningen. Hvis Olufsen i stedet hadde sett på lønnsutviklingen i Norge så er den ganske lik lisensutviklingen. Lønn er NRKs desidert største kostnad. Jeg er sikker på at inntektsutviklingen i det norske mediemarkedet for øvrig heller ikke står tilbake for utviklingen i NRK.

Store kulturnasjoner som Storbritannia, Frankrike, Italia, Tyskland, Sveits, Østerrike og våre nordiske naboland har alle valgt å holde seg med sterke allmennkringkastere. Jo mindre et land er, jo viktigere er behovet for at noen tar ansvar for språk, kultur og identitet. Derfor virker det merkelig om ikke Norge skal ha en sterk og tydelig allmennkringkaster som tar denne oppgaven. Tilbudet til det norske publikum har aldri vært større og bedre. Utfordringen er at en stadig større del av tilbudet kommer fra internasjonale medieaktører med verden som marked.

Sammenligningen med BBC er lite relevant. BBC har lisensinntekter på 36 milliarder kroner, i tillegg til nesten 10 milliarder i kommersielle inntekter. Olufsen og jeg kan enes om at en elefant er større enn en mus, men der slutter også relevansen. Sverige har nesten dobbelt så mange lisensbetalere i Norge, og har tre allmennkringkastere.

Jeg mener Olufsens vurdering av innholdet i SVT og NRK er feil. Sammenligner man sendeskjema til de to kanalene vil Olufsen finne at vi har svært mange fellestrekk og satsinger. Enten det er underholdning og sport eller litteraturprogram og drama.

Den nye regjeringen har varslet en gjennomgang av NRKs virksomhet og finansiering. Når jeg ønsker dette velkommen er det fordi vi har en lang tradisjon for god politisk diskusjon om NRKs oppdrag og finansiering. Jeg har tillit til at dagens politikere vil følge i samme spor. Vi skal tåle at vår rolle diskuteres, og det er en forutsetning for å sikre legitimitet om hvordan vi finansieres.

Jeg forventer ikke at Olufsen eller andre fra våre kommersielle konkurrenter skal ta hovedansvaret for å argumentere for et sterkt NRK. Den oppgaven må vi klare selv, og vi står først og fremst til ansvar overfor publikum. Imidlertid er jeg sikker på at et svekket NRK ikke er det beste hverken for publikum, demokratiet eller våre kommersielle aktører. Konkurrentene har gjort NRK bedre, og NRK gjør konkurrentene bedre.

Hva nå NRK?

PÅ KAFFEBAR: Thor Gjermund Eriksen sitter overfor store utfordringer I NRKs økonomi, etter at den blå regjeringen overtook styringen. Foto: ROGER NEUMANN/VG

Fra min bokhylle hentet jeg forleden fram et støvete eksemplar av boken som ble en spire til TV-revolusjonen i Norge. «Hva ønsker vi av NRK?» ble utgitt av Minerva i 1967, og her kan vi ane noe av forspillet til oppmykingen av NRK-monopolet som ble iscenesatt av Høyres og Norges første kulturminister, Lars Roar Langslet, i begynnelsen av 1980-årene. Nå kan NRK vente seg en ny palassrevolusjon på Marienlyst.

Den blå regjeringen har allerede varslet at den vil se nærmere på NRK`s rolle som allmennkringkaster og finansieringen av virksomheten. Skal det være NRK`s oppgave å avkreve folk stadig økende lisensavgifter for å finansiere underholdning, serier og sport i skarp konkurranse med kommersielle TV-kanaler som TV2 og TV-Norge? Er det NRK`s oppgave å gjøre frittstående, private TV-produsenter søkkrike?

Spørsmålene er mange og jeg føler meg sikker på at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre nå vil gjøre sitt for å endevende Marienlyst. Minerva og tenketanken Civita er vesentlige premissleverandører for en ny borgerlig mediepolitikk.

Boken «Hva ønsker vi av NRK?» var resultatet av et utredningsutvalg i Høyre, ledet av professor dr. juris Knut S. Selmer.  I utvalget satt bl.a. juss-studenten Georg Apenes og Aftenpostens kulturredaktør Finn Jor. Lars Roar Langslet var på den tiden redaktør av Minervas kvartalsskrift. I dag har en annen kulturredaktør i Aftenposten fått oppdraget med å meisle ut en ny mediepolitikk.

Kringkastingsselskapet i Oslo var fra starten av i 1925 et privat aksjeselskap. Lisensavgiften var i begynnelsen 20 kroner i året. Året etter ble tilsvarende selskaper etablert i Bergen og Tromsø. Norsk Presseforbund ønsket i begynnelsen av 30-årene å overta driften av radio-virksomheten, men Kirkedepartementet advarte mot pressens makt og sensasjonstrang. I 1933 fikk vi i stedet kringkastingsloven og NRK ble etablert. Bare partiet Høyre stemte imot etableringen av statsmonopolet.

Motstanden har altså holdt seg levende helt fram til vår tid. Allerede på 60-tallet hevdet partiet at et internasjonalt satelittsystem snart ville utfordre NRK. Høyres utvalg var opptatt av at NRK`s uavhengighet best kunne sikres ved at virksomheten ble delvis reklamefinansiert.

I dag finner vi mye av det samme tankegodset hos Minervas nye tenkere. Etter valgseieren skrev redaktør Kristian Meisingseth i kulturtidsskriftet Minerva en artikkel hvor han tok til orde for at Erna Solbergs regjering burde «strupe» NRK. Statskringkastingens handlefrihet bør innskrenkes. Det betyr bl.a. avvikling av NRK`s satsing på Ytring.no og trafikkportalen Dit.no.

Sistnevnte engasjement ble lagt ned allerede i forrige, uke etter at NRK hadde bokført over ti millioner kroner i utviklingskostnader. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen er ingen politisk novise. Han er ekstremt tilpasningsdyktig til tidligere SVer å være.

Minerva-redaktøren mener nok at NRK fortsatt er en stor elefant i medielandskapet, som truer den delen av kvalitetsjournalistikk i pressen som er helt avhengig av at noen betaler for å lese. Prinsippet må være at inntektene til NRK ikke får øke raskere enn det økonomiske handlingsrommet til Medie-Norge for øvrig.

I år har NRK for første gang mer enn fem milliarder kroner å bruke på sin virksomhet. Ingen andre norske medier er i nærheten. De siste fem årene har den digitale transformasjonen kostet blod, svette og tårer i de private medieforetakene, mens NRKs lisensinntekter har økt med 31 prosent i den lune varmen fra Jens Stoltenbergs gass-peis. Siden 2006 har økningen vært tre ganger høyere enn prisstigningen, ifølge nettstedet kampanje.com. Neste år skal lisensen øke med nye 60 kroner til 2542 kroner i året. De fleste av oss betaler i tillegg i dyre dommer for distribusjon av andre kanaler som sikrer mangfold i eteren.

Regjeringen har varslet at den vil fremme en stortingsmelding om NRK-lisensen og alternative finansieringsformer. Thor Gjermund Eriksen trøster seg med at det samme skjedde i Sverige og Danmark, og der konkluderte man med å øke lisensen i stedet for å avskaffe den. Men Sveriges Television har utviklet seg i en helt annen retning enn NRK. Der er man ikke like opptatt av å kopiere de kommersielle kanalenes innhold. SVT tilbyr kvalitetsinnhold for et smalere publikum og skaper på den måten mangfold i TV-markedet.

Samtidig innser allmennkringkastingens mor, BBC, at det må kuttes kraftig i kostnadene. I følge den nye sjefen, Tony Hall, skal BBC spare 2 milliarder kroner innen 2016. Pengene skal bl.a. brukes til å gjøre alt BBCs innhold tilgjengelig på en mer fleksibel og moderne måte – on demand, som det heter. Kanskje noe å tenke på for NRK, også?

»»

Thor Gjermund Eriksens svar på dette innlegget leser du her.