Stille diplomati i Kina

 

IMG_3730

TIANANMEN: Det blodige oppgjøret med opposisjonelle studenter i 1989 var en nødvendig historisk korreksjon, i følge kinesiske medier.

BEIJING/FUZHOU: Mens Kina-kjennere kritiserer Norges topptunge forskningsdelegasjon til Beijing og Shanghai sist uke, har jeg forsøkt å utøve et stille diplomati overfor kinesiske presseorganisasjoner: Siktemålet er å åpne en dialog om uavhengig journalistikk, presseetikk og selvregulering av medier i Kina.

I løpet av en uke har vi møtt over 100 journalister og redaktører, og et stort antall lærere og studenter ved journalist-universiteter i Beijing og i Fujian-provinsen syd i Kina, ved stredet mot Taiwan.

Vår dialog-delegasjon besto bare av to medlemmer. Undertegnede og presidenten i Ethical Journalism Network (EJN), Aidan White. EJN er en stiftelse i London som arbeider for presseetikk og selvregulering innen media. Stiftelsen ble opprettet i 2013 og har senere mottatt støtte fra Norges utenriksdepartement.

Jeg reiste direkte fra den norske SKUP-konferansen, som var en sterk manifestasjon av maktkritisk, fri og undersøkende journalistikk – til Kina. Det er litt av en overgang. Organisasjonen Reportere Uten Grenser «kåret» Kina som nummer 176 på listen over verdens nasjoner når det gjelder pressefrihet.  Onsdag denne uken presenteres årets utgave av den samme oversikten, men mange kritikere mener at utviklingen i Kina går fra vondt til verre.

Det er mange dilemmaer knyttet til en dialog med verdens største diktatur, men kan vi egentlig la være å samtale med en femtedel av verdens befolkning? Med et land som har verdens sterkest voksende økonomi og som snart er ledende i kommunikasjonsteknologi?

IMG_3719
DIALOG-MØTE: EJNs president Aidan White diskuterer presseetikk og selvregulering av medier med journalister og redaktører i All-China Journalists Association og medlemmer av den presseetiske kommisjonen i Beijing.

I Beijing og Fuzhou – en by med sju millioner innbyggere – har vi vært gjester hos All-China Journalists Association, en organisasjon for alle landets mer enn 200 000 journalister. Det nærmeste man kan komme et presseforbund i dette landet. Organisasjonen er nok styrt av kommunistpartiet, som alt annet i Kina, men samtidig opptatt av de globale utfordringene som møter all journalistikk:

Desinformasjon. Hatefulle ytringer. Copyright-problemer. Dårlig reklame. Vulgært innhold.

Journalister opplever økende mistillit og svekket omdømme i offentligheten. Presset fra den politiske ledelsen nevnes ikke. Ledelse oppfattes som en nødvendig del av rammeverket som pressen må arbeide innenfor.

IMG_3723

MAO – som ung skribent og redaktør.

Inngangspartiet til bygningen som huser All-China Journalists Association (ACJA) preges av monumenter, som viser journalistikkens historiske betydning for Folkerepublikken. Vi får snart en historisk forelesning av journalistikk-professor Zheng Baowei ved Remin-universitetet i Beijing, som ble grunnlagt av kommunistpartiet

– Det må stilles strenge krav til journalister. De skal tjene samfunnet, folket og staten. Regulering er nødvendig, men kinesisk journalistikk hviler dessuten på fundamentale regler innen akademia, sier professoren.

Zheng forteller at Kina feirer 100årsjubileum for journalistutdanningen. Formann Mao var blant de første studentene. Han ble senere redaktør i to aviser.  Maos tanker formanet journalistene

IMG_3722

ZHENG BAOWEI – professor i journalistikk og pressehistoriker.

til å lære av folket og han beskrev dem som ingeniører i utviklingen av menneskesjelen.

De første etiske retningslinjene ble skrevet i 1942, og etter opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 kom «sjølkritikk» med i en av fire presseetiske hovedsetninger. Staten utarbeidet et detaljer sett av presseetiske regler i 1987, som sist er revidert i 2009, men ganske nylig har president Xi beskrevet journalistens ansvar i seks punkter. Her understrekes også betydningen av at media overvåkes og må stå til regnskap for sine redaksjonelle valg. Det skal holdes seminarer med publikum og det er opprettet hotlines hvor folk kan varsle om presseetiske overtramp og desinformasjon. Etter fremveksten av sosiale medier varsles det nå nye reguleringer av innhold som spres via internett, og sterkere vern av privatliv på linje med europeisk lovgivning.

ACJAs generalsekretær Wang Dogmei forteller oss at det ble opprettet en nasjonal presseetisk kommisjon i 2015, og at det er bygget ut et system av 29 slike kommisjoner. Kommisjonen i Beijing har 33 medlemmer, bl.a. fra næringslivet og Partiet. Dermed har Kina fått et uavhengig system for selvregulering i mediebransjen, mener hun.

Det var bare det med Partiet, da..

Men vi må forstå at alt som skjer i Kina er forankret i Partiet. Og hos Xi. Likevel finnes det mye pressefaglig å diskutere mellom vest og øst. Vi opplever at de fleste kinesiske pressefolkene som vi møter, er åpne og positive til dialog om felles problemer.

IMG_3720

POSITIVT MØTE: Aidan White diskuterer med medlemmer av Beijings presseetiske kommisjon.

Det finnes mer enn 400 ulike presseetiske koder i verden, ikke ett felles regelverk for alle journalister. Det er også en forskjell mellom ytringsfrihet og journalistikk. Journalister kan ikke publisere sitt innhold som de vil, de må operere innenfor en ramme av etikk og lovgivning.

– Men alle journalister bør dele kjerneverdiene i etisk journalistikk: Nøyaktighet, åpenhet, uavhengighet, upartiskhet, humanisme, ansvarlighet, sier Aidan White til forsamlingen. Han var tidligere generalsekretær for den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) gjennom 20 år, og har et unikt kontaktnett av pressefolk over hele verden. De siste årene har han bygget opp Ethical Journalism Network, med god støtte fra de norske presseorganisasjonene og UD.

Hvorfor akkurat lille Norge i dette bildet?

Fordi organisasjonen Reportere Uten Grenser regner Norge som verdens mest pressefrie nasjon. Og i følge Aidan White, fordi vi har et unikt selvregulerende presseetisk system. Det beste i verden, skryter min irske venn og kollega.

– I Norge deler alle journalister et felles presseetisk regelverk, som støttes av alle medier. Det omfatter alle journalistiske plattformer, behandlingen av klager foregår helt åpent og noe av det strømmes til publikum. Folk kjenner systemet og respekterer det. Mange redaksjoner utgir også årlige redaksjonelle regnskap, hvor tabber og feil blottlegges, forklarer Aidan White.

Så overlater han til meg å beskrive Pressens Faglige Utvalg og Vær Varsom-plakaten.

Diskusjonen med kineserne avslører at bortsett fra forholdet til Staten (og det er ikke noen liten forskjell) så er mange av de presseetiske problemstillingene ganske like i våre to land. Medlemmene av den presseetiske kommisjon ramser opp: Reklamens inntog i journalistikk, falske nyheter, vulgær-journalistikk, utfordringer i den digitale transformasjonen og fra sosiale medier.

– Hvordan blir norske journalister som bryter de presseetiske reglene straffet, spør et av medlemmene i Beijing-kommisjonen?

Jeg må forklare i detalj at læringen ligger i tilrettevisningen fra egne kolleger og i den redaksjonelle oppfølging av saken. Og i offentliggjøringen av PFUs konklusjoner, korreksjoner og beklagelser.

Hun repliserer at i Kina blir journalister ilagt bøter, de suspenderes og i alvorlige tilfeller får de sparken..

Ethical Journalism Network har arbeidet i fire år for å få opprettet en dialog med kinesisk presse. Det har vært en vanskelig vei. I fjor skulle jeg ha deltatt i en delegasjon til Kina, men fikk beskjed om at norske EJN-representanter var uønsket i landet. Etter normaliseringen av Norges forhold til Kina er tonen en annen.

Det er heller ikke lenger slik at kineserne feier problemer knyttet til hatefulle ytringer, desinformasjon og presseetiske overtramp under teppet som «ikke eksisterende». Under besøket i forrige uke hadde vi åpne og positive diskusjoner om alle de forandringer som journalistikken nå står midt oppe i og de utfordringer og muligheter som møter mediefolk i en digital tidsalder. Det virker som om presseetikk, selvregulering av media og online journalistikk er en fornuftig plattform for dialog.

Kinesiske medier er ikke lenger direkte subsidiert av Staten og har fått klar beskjed om å søke finansiering gjennom kommersiell virksomhet. Å tilnærme seg vestlig markedsøkonomi samtidig som man skal ivareta og formidle kommunistpartiets ideologiske verdier, må være en uhyre krevende balansegang. Midt i den digitale transformasjonen.

Kinesiske medier rapporterer fritt om mye av det som skjer i samfunnet, både politisk og i kulturlivet. Men noen tema er det strengt forbudt å diskutere: Partiets ideologi, menneskerettigheter og religiøse konflikter.

IMG_3731

STUDENTMØTE: Møte med professorer og studenter ved Beijings universitet for kommunikasjon og medier. Studentene var opptatt av hatefulle ytringer og falske nyheter

Vi besøkte journalistutdanningen ved to av landets fremste universiteter, bl.a. Fakultetet for Journalistikk og Kommunikasjon i Beijing med 2000 studenter og 180 lærere. Her er ledelsen svært interessert i å opprette et nærmere samarbeid med EJN, spesielt om de presseetiske utfordringer som følger av migrasjon, hatefulle ytringer og rasisme. Dette er problemstillinger som begynner å melde seg med full tyngde i Kina.  Det er problemer knyttet til omtale av landets 55 ulike minoritetsbefolkninger og økt innvandring fra afrikanske land. Vi diskuterer også muligheten av å utarbeide et grunnkurs i presseetikk, og journalistiske verktøy i bekjempelsen av hatefulle ytringer innen media.

– Falske nyheter er blitt en stor trussel i Kina, sier en av studentene. Folk kaller seg journalister og fabrikkerer nyheter i sosiale medier for å få oppmerksomhet. Eller for å desinformere. Professor Peixin Cao gir oss et eksempel:

En gravid kvinne som ble nektet keisersnitt av legene, begikk selvmord. Sykehuset fabrikkerte en historie i sosiale medier om at det var svigermoren som hadde nektet henne dette, for å fjerne oppmerksomhet fra legenes ansvar.

Ved universitetet i Fuzhou får vi servert en annen historie: En «nyhet» om at kaffen hos Starbucks (det finnes en kaffebar på annethvert gatehjørne i Beijing og Fuzhou) øker faren for å få kreft, spredte seg som ild i tørt gress i kinesiske sosiale medier. Noen ganger er kraften i rykter sterkere enn i journalistikk.

For å summere opp: EJN-besøket i Kina har gitt flere gode muligheter for oppfølging: I tillegg til konkrete, presseetiske verktøy for journalister, drøftet vi mulighetene av flere gjensidige utvekslingsbesøk fra miljøer som arbeider innen selvregulering av media. En egen sesjon om digital presseetikk under Kinas årlige verdenskongress for internett. EJN vil også bli invitert til å presentere seg under et større nasjonalt mediaforum i juni. Dessuten ble det foreslått å opprette en egen dialog med Kinas organisasjon for kvinnelige journalister og med organisasjonen for miljøjournalister.

IMG_3737

I FUZHOU: Fra møte med journalister og redaktører i presseorganisasjoner og Fujian-provinsens presseetiske komite. T.v. for Aidan White sitter visedirektør i ACJAs internasjonale avdeling Chen Tao, som ledsaget oss under hele besøket i Kina. Han er EJNs hovedkontakt i dialogen med kinesiske medier.

One thought on “Stille diplomati i Kina

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s