Med Widvey som kaos-pilot

Facebook, Google og Norsk Rikskringkasting. Trenger vi egentlig noe mer for å få det til å gå rundt i hverdagen?

Sosiale medier som Facebook sørger for en stadig større del av nyhetsstrømmen og blir en stadig viktigere arena for utveksling av meninger. Google er et oppslagsverk og et enormt lager for kunnskap. NRK er et filter som gir oss riktige doser påfyll på norsk, og fordeler innhold på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Vi snakker om en mektig trefoldighet i media.

Det er i grunnen pussig å tenke på at Willoch-regjeringen for over tretti år siden måtte bryte opp NRK-monopolet for å skape mangfold i media. Nå om dagen ønsker mange å styrke NRKs mediemakt for å sikre mangfoldet.

Sist torsdag fikk vi nok en gang servert oss bildet av den brutale virkelighet som preger norsk mediebransje:

I følge TNS-Gallup falt samlet lesing av papiraviser med over ti prosent det siste året. VG mistet nesten 120 000 lesere på papir. Aftenposten 70 000. Mange nettaviser opplever også fall i lesertallene.

Papiravisenes leserdekning er falt ti 55 prosent av befolkningen over 12 år. Facebook har overtatt avisenes historisk høye posisjon med 83 prosent leserdekning. Lesningen på mobilen er eksplosiv – 41 prosent av oss gjør dette nå og vi gjør det 10 -12 ganger i døgnet.

Strømmen av inntekter tilbake til media er dessverre ikke like sterk. Google og Facebook stikker av med nær halvparten av annonsekronene. Annonseblokkering truer med å strupe kommersielle mediehus og viske ut det strenge skillet mellom redaksjonelt innhold og reklame. Betalingsviljen for digitalt innhold er omskiftelig og utvikler seg langsommere enn det som er ønskelig.

I forrige uke ble det også kjent at storavisen The Washington Post har bestemt seg for å publisere alt sitt innhold – 1200 artikler i døgnet – på Facebook Instant Articles. Vi må anta at beslutningen vil få en betydelig signaleffekt. Flere norske lokalaviser forsøker nå ulike former for integrasjon mot Facebook. Også kommersielt har mange norske mediehus valgt å gå til sengs med fienden – de globale annonsenettverkene.

Heller ikke NRK er uberørt av veksten til globale aktører på internett, men finansieringen av innholdsproduksjonen er ikke like utsatt så lenge modellen med statlig tvangsfinansiering fungerer. Kampen for å bevare lisensavgiften er nå blitt så viktig at kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og hans skandinaviske kolleger har sendt en støtteerklæring til BBC som kjemper mot den konservative britiske regjeringens ønske om budsjettkutt og fjerning av lisensavgift.

BBC er et modellbruk for de statlige allmennkringkasterne i Skandinavia. BBCs strategi i kampen mot de konservative er å bidra til styrket mangfold i medielandskapet. Tidligere denne måneden lovet generaldirektør Tony Hall å ansette 100 nye journalister som skal produsere nyheter for lokale mediehus i Storbritannia. Vi kan se spor av den samme strategien i NRKs ønske om et tettere samarbeid med norske lokalaviser på ulike områder. Spørsmålet er om lokalavisene blir til nye husmannsplasser.

FINNER HUN VEIEN? Kulturminister Thorhild Widvey vil være kaos-pilot og stake ut kursen for en mangfoldig norsk mediebransje inn i fremtiden. Foto: MORTEN RAKKE

Midt i dette urolige mediebildet står kulturminister Thorhild Widvey og vil være en slags kaos-pilot. Det er ikke en pilot som skaper mer kaos, men en pilot som skal finne en kreativ vei ut av kaos. Vi trenger en ny politikk som sikrer mangfold i mediene, snarere enn trefoldighet. Definisjonen på mediemangfold er som kjent variert innhold fra et sammensatt utvalg av ulike aktører. Utfordringen fra Facebook og Google tvinger mediehusene til å søke sammen og finne felles løsninger, noe som igjen kan føre til redusert mangfold.

Mediebransjen trenger nå nye plattformnøytrale støtteordninger, samtidig som NRKs fremtidige rolle må avklares. Kaos-pilot Widvey har satt ned et nytt utvalg – det ørtende i rekken – som skal stake ut kursen mot et mer levedyktig mangfold. Dessverre bærer det topptunge utvalget mer preg av å være et partssammensatt utvalg enn en tankesmie.

Loven om medieeierskap skulle være en garanti for mangfold i media. Denne loven har satt grenser for hvormye en aktør kan eie av medier både nasjonalt og regionalt. Nå vil Regjeringen skrote loven og overlate problemet med konsentrert eierskap til konkurransejuristene. Det er et paradoks at Amedia med sine 62 lokalaviser, samtidig legges ut for salg eller delsalg. Det skal bli spennende å se om det finnes en ny eier som ikke bidrar til økt konsentrasjon, nå som både Telenor og LO egentlig vil kaste kortene.

Frykten for de fremmede

PÅ FØRSTESIDEN: Aviser over hele verden publiserte bildene av treåringen Alan Kurdi som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia. The Independent hadde kanskje den sterkeste presentasjonen.

TALLINN  – Skal landene i Europa dele på byrdene av flyktningekatastrofen, eller skal vi dele på ansvaret? Journalisters valg av ord kan ikke bygge på tilfeldigheter. Ordet er et mektig våpen og medienes ordbruk kan være egnet til å påvirke opinionen.

Spørsmålet ovenfor ble nylig stilt i nyhetsredaksjonen til det finske nyhetsbyrået STT-Lehtikuva, forteller sjefredaktør Mika Pettersson. Vi deltar sammen i en paneldiskusjon om medias rolle når det gjelder flyktningekatastrofen, hat og fremmedfrykt i Europa.

Scenen er «Open Society Forum» i Estlands hovedstad. Temadagen om Islam i Europa arrangeres av Open Estonia Fournadation, som støttes av bl.a. Norges ambassade i landet.

Hvorfor skriver media om «illegale asylsøkere» når det bare er domstoler som kan avgjøre om noe er legalt eller ikke? Hvorfor bruker media ord som at vi kan vente en «invasjon» av flyktninger over grensene, en «flombølge» av flyktninger over Middelhavet eller en «sverm» av flyktninger gjennom Europa?

Ordene benyttes ofte av politikere eller debattanter som vi referer til i media. Den britiske utenriksministeren brukte nylig ordet «sverm» om flyktningene, som om de var fluer. Samtidig spres intolerante og hatefulle budskap i kommentarfelt og sosiale medier. Kanskje burde media oftere stå opp og sjekke faktum når det gjelder mange av de ryktebaserte og fordomsfulle påstandene.

Mange medier omtaler dem som «migranter» – folk på flyttefot. Det upresise begrepet rommer mange slags hensikter – omstreifere, lykkejegere, flyktninger og asylsøkere. Flere mediefolk har tatt til orde for at vi bør slutte å bruke uttrykket «migrant». I regi av FN er det utgitt en presis ordliste til bruk for journalister når det gjelder beskrivelsen av folkeforflytninger.

Dessverre ser det ut til at flyktningkrisen drar ned et nytt jernteppe over Europa, hvor piggtråd og grensegjerder skiller de intolerante fra mer liberale nasjonalstater. Øst står igjen mot vest og de unge demokratiene, med Ungarn i spissen, vil ikke dele ansvar for flyktningestrømmen. Felles for mange av disse nasjonene er at befolkningen, historisk sett, har delt skjebne med de syriske flyktningene.

Her er de baltiske landene intet unntak, og det pågår en heftig debatt om innvandring, selv om nesten ingen flyktninger er kommet hit. Siden Estland i 1997 tiltrådte FNs flyktningkonvensjon har landet bare mottatt 130 flyktninger. Nå er landet spurt om å ta imot 300 nye. I Litauen diskuterer man så fillene fyker forslag om lovforbud mot burka og nijab. Ingen har noensinne sett slike plagg i landet. I følge The Economist er landet nå bedt om å ta imot 1100 flyktninger. Bladet siterer konservative politikere som mener at syrere ikke fortjener opphold i Litauen, siden de ikke har stått opp i forsvaret av sitt eget land.

LIFE & DEATH: The Sun markerte sin snuoperasjon med både liv og død, en fødsel på jernbanestasjonen i Budapest og treåringen på stranden.

I vestlige land har mediene klart å snu rapporteringen vekk fra et politisk spill om tall, til å skildre et dypt menneskelig drama. Bildene av den døde kroppen til treåringen Alan Kurdi på stranden i Tyrkia, markerte et nytt kapitel. Noen populære mediehus, som f.eks. The Sun i Storbritannia, ble tvunget til å endre sin fremmedfiendtlige dekning av flyktningekatastrofen.

I flere land oppsto diskusjoner om det presseetiske aspektet ved å publisere slike bilder. Negative reaksjoner fikk den tyske populær-avisen Bild Zeitung til å trykke en hel utgave uten bilder for å demonstrere hvor viktig slik dokumentasjon kan være. Jeg synes medieprofessoren Abeer Al-Najaar, ved American University i Sharjah, oppsummerte betydningen av bildet på en god måte:

BARE ORD: Bild Zeitung demonstrerte behovet for dokumentariske foto ved å trykke en hel avisutgave uten bilder.

– Det er symbolsk, fordi det viser hvordan en hel verden har vendt ryggen til menneskelig lidelse i de fire årene som borgerkrigen i Syria har pågått, sier hun i følge Al Arabiya News.

Bildet av Alan Kurdi unngikk tydeligvis Fremskrittspartiets oppmerksomhet. Siv Jensen & Co oppfanget ikke stemningsskiftet i befolkningen for to uker siden og gikk på sitt største valgnederlag på 22 år. Det har vakt oppsikt langt utenfor Norges grenser.

Spørsmålet blir nå hvordan media vil fortsette å dekke flyktningkrisen, etter at inntrykkene som bildet etterlot, blir noe fjernere. Åpenhet og respekt blir viktige stikkord her. Media må ikke unnlate å fortelle om problemer og utfordringer knyttet til integrering. Samtidig må vi også få fram menneskeskjebnene i dramaet som utspiller seg, og dokumentere hva som er faktum.

Vårt etiske regelverk sier et det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot forsømmelser og overgrep. Og at vi skal vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. At vi skal være varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. I den foreliggende situasjon er det viktig at mediene lever opp til dette.

En påtrengende avis på mobilen

FRA BAKGÅRDEN: Sjefredaktør Lars Trier Mogensen (t.v.) og direktør Nikolai Thyssen satser alt på fem kort når mobilmagasinet «Føljeton» lanseres senere i høst. Mobiltjenesten skal aldri skrive om mer enn fem saker, men det skal oppleves som en besettelse for de unge å følge med dem. Foto: GEIR TERJE RUUD

KØBENHAVN (VG) – Fra i høst kan du abonnere på en mobilavis som gir deg mulighet til å følge fem utvalgte saker over tid. Hverken mer eller mindre. Til gjengjeld skal avisen dekke et leserbehov som du finner ubehagelig påtrengende.

Det er kanskje noen av oss som begynner å bli lei av det store loppemarkedet av historier på nettavisenes forsider. Mye av det daglige nyhetsbildet deles uansett gjennom sosiale medier, fra et stort utvalg av kilder. Vi savner et medium som våger å satse på færre saker og gjøre dem virkelig lesverdige.

I en gammel industribakgård på Nørrebro sitter et par avhoppere fra tradisjonelle mediehus som har tenkt å gjøre noe med dette. Lars Trier Mogensen og Nikolai Thyssen er sjefredaktør og direktør for mobilmagasinet «Føljeton», som skal lanseres senere i høst.

Det er «work in progress» i et nakent rom med et stort arbeidsbord, fem-seks stoler og et par store tavler. For tiden går diskusjonen heftig om det skal koste 49 eller 59 kroner måneden å abonnere på det nye mobilmagasinet. Det skal appellere til ungdom og må være langt billigere enn Spotify og Netflix.

«Føljeton»-prosjektet har fått en rekordstor offentlig støtte på 4,4 millioner danske kroner fra Kulturstyrelcens innovasjonspenger. I Danmark går pressestøtten også til nyskapning. I tillegg har private investorer støttet prosjektet med tre millioner. Gründerne tror startkapitalen er tilstrekkelig til å holde prosjektet gående i tre år.

– Det måtte bli et mobilmagasin. Hva fanden skulle det ellers være, spør Lars Trier Mogensen. Før helgen presenterte han prosjektet for nettverket av online-journalister i Danmark på #DONA15.

Trier Mogensen tror at folk vil lese stadig mer på mobilen. Overalt. I alle situasjoner. Det er en stor og voksende gruppe studenter i Danmark som føler seg hjemløse i dagens mediemarked. Det er først og fremst disse «Føljeton» vil mobilisere gjennom et spennende utvalg av tema, vinklet for å vekke nysgjerrighet og engasjement.

Redaksjonen skal være på åtte personer, hvorav fem er partnere rekruttert fra den elitistiske avisen Information, fra JyllandsPosten og med bakgrunn fra Politikens Hus. Redaksjonen vil til enhver tid følge fem tidsaktuelle tema innenfor politikk, næringsliv og kultur som i en føljetong. «Føljeton» vil også knytte til seg frilansere som bidragsytere.

– Hver dag skal vi presentere to hovedsaker, og et knippe kortere innslag i revy, forteller sjefredaktøren. Det blir ikke «breaking news», som folk får via sosiale medier, men tidsaktuelle temaer som skaper en påtrengende oppmerksomhet hos deg som leser.

REDAKTØR MED TARROT-KORT: Lars Trier Mogensen vil fylle gapet som de gamle medienes tillitskrise skaper til ungdommen. Han legger fem kort på bordet. Foto: GEIR TERJE RUUD

Lars Trier Mogensen nevner den greske gjeldskrisen og flyktningestrømmen gjennom Danmark akkurat nå, som eksempler på slike. Redaksjonen vil levere lange, velskrevne og perspektivgivende artikler med et personlig sting. Hver artikkel må kunne leses for seg selv, men føljetongene skal gi dyp innsikt og forståelse. Inspirasjonskildene er anerkjente magasiner som The New Yorker og The Economist. Et svar på den populære danske «WeekendAvisen» for den mobile generasjon.

Sjefredaktøren sitter med en kortstokk i hånden, og legger opp fem kort på bordet. Hvert av dem på størrelse med et mobilvindu. Så beskriver han hvordan sakene skal bygges opp. Design og svipevennlig navigering er på det nærmeste ferdig utviklet. Hvis det dukker opp et nytt engasjerende tema i tiden, må et av kortene byttes ut. Det skal alltid være fem på hånden.

Gründerkollega Nikolai Thyssen, som inntil nylig var digitalredaktør i danske Information, forteller at tjenesten vil være lukket for login. Mulige delingsfunksjoner diskuteres fortsatt. Men tjenesten skal være gratis for alle gymnasieelever, som vil kunne logge seg inn via sin tilgang til undervisningssystem. Det samme gjelder arbeidsledige som kan logge seg inn som registrert bruker hos A-kassen. «Føljeton» vil knytte sponsorater opp til slike tilganger.

– Vi vil ikke satse på bannerannonser. Sponsorater fra organisasjoner, institusjoner og næringsliv blir en del av finansieringen. Vi er nå i ferd med å inngå slike avtaler. Vår lønnsomhetsgrense vil ligge under 10 000 abonnenter og det er en god sjanse for at dette er innen rekkevidde, mener Thyssen. Han regner med at «Føljeton» kan drives for 450 000 danske kroner i måneden.

– Vi deler alle en kjærlighet til prosjektet. Så her er det ikke snakk om høye lønninger eller konsulenthonorarer. Vi tror det å være født på mobilen kommer til å bli en stor fordel for oss, sier Nikolai Thyssen.

Medieprofessorene ved Københavns Universitet er nok skeptiske til at prosjektet vil lykkes, men det er spennende å møte folk som våger å satse alt på fem kort. I troen på at godt innhold fortsatt vil være Kongen, selv i Kongens by.

Klikkokratiet – et faresignal

DEBATTBOK: «Klickokratin» beskriver hvordan medias rolle som premissleverandør til demokratiet blir gradvis svakere og hvordan journalistrollen er i endring.

Det er vanskelig å se for seg et velfungerende demokrati uten levedyktige, profesjonelle og uavhengige nyhetsmedier. Men den digitale revolusjonen knuser tradisjonelle forretningsmodeller og endrer budbringerrollen. Journalister blir vår tids nye industriarbeidere – nyhetsproletariatet. Kvartalskapitalismen har seiret. Klikkokratiet overtar makten.

Dette bildet tegnes opp av den svenske kulturjournalisten Ulrika Kärnborg i boken «Klickokratin – Mediekrisens första offer är sanningen», som kom ut for et par uker siden.
Kärnborg, som har bakgrunn fra bl.a. Expressen og Dagens Nyheter, tar oss med på en reise gjennom endringene i medielandskapet.

Hun beskriver endringene som har preget journalistyrket de siste par tiår – like lenge som nettavisenes eksistens. Gjennom samtaler med kolleger, forskere, medievitere og en ny kulturminister tegner hun et ensidig svart bilde av klikk-journalistikkens inntog i redaksjonene.

Det handler først og fremst om kulturjournalistikkens endelikt. Fraværet av profesjonell kritikk. Nedbemanning av journalister med erfaring og spesialkompetanse. Nedbygging av lokaljournalistikk og journalistisk gravekapasitet. Medieselskapene som etablerer egne bemanningsforetak for å drive «hamster-hjulene» i nyhetsredaksjonene.

– Churnalism, har den kjente britiske gravejournalisten Nick Davies kalt den nye trenden.

Ressursknappheten fører til færre ekte reportasjer ute blant vanlige mennesker og færre avsløringer om vanskjøtsel av offentlige verdier. I stigende grad blir andre journalisters artikler eneste kilde for vår nyhetsjournalistikk. I tillegg til alt som kommer flytende fra sosiale medier. Vi bygger et relasjonssamfunn i stedet for et kunnskapssamfunn. Populismen overtar både i journalistikk og politikk.

Ulrika Kärnborg mener at det finnes en virkelig kobling mellom svekkelsen av journalistikken som institusjon og fremveksten av høyreradikale miljøer som vi ser i mange vestlige land.

I boken tar hun utgangspunkt i sammenslåingen av de to tradisjonsrike mediehusene Helsingborgs Dagblad og Sydsvenska Dagbladet. Et stort antall journaliststillinger ble slaktet. Kultur- og lederredaksjonene ble slått sammen. Slike eksempler vil vi få se flere av. I fjor høst forsvant 350 journaliststillinger i Sverige. Hittil i år like mange. MTG har varslet kutt av 300 stillinger. I skrivende stund kom nyheten om kutt av 13 redaksjonelle stillinger i Nord-Sverige. Fotografer og redigerere får gå først. Slik er realitetene i Norge også. Medieutviklingen domineres av teknisk/økonomiske perspektiver, og konsernene leter med lys og lykt etter folk som kan forene journalistisk kompetanse med teknisk innsikt.

– Men bedriver vi journalistikk for å tjene penger, eller tjener vi penger for å bedrive journalistikk, lyder et av de retoriske spørsmål som boken stiller. Forfatteren imøteser en omlegging av statlig produksjonsstøtte slik at den i større grad øremerkes til reportere og prosjekter som krever spesiell kompetanse. Økte overføringer til kvalitetsjournalistikk kan finansieres gjennom økt skattlegging av mobil- og bredbånd-selskaper.

Boken om «Klickokratiet» er ellers kjemisk renset for oppskrifter på hvordan god journalistikk skal finansieres i fremtiden. Den omtaler prosjekter som Blank Spot, hvor et knippe utenriksjournalister har samlet inn en drøy million fra 2000 bidragsytere og starter et nytt nettsted i høst. Den fordømmer medieforetakenes «desperate forsøk på leke reklamebyråer» gjennom egne avdelinger for content marketing og native advertising. Forbrukerne vil vende ryggen til slike produkter, tror forfatteren.

Ulrika Kärnborg beskriver også den økende selvopptattheten i journalistikken, som er et resultat av oppmerksomhetssamfunnet vi lever i. Privatsfæren må vike på mange områder i samfunnet. Journalistikken preges mer og mer av private bekjennelser. Til og med journalister av den gamle skole tvinges til å gi intime skildringer fra sine hjemlige miljøer. Meningstyranni fortrenger i en viss grad objektiv og nøytral journalistikk.

Jeg må erkjenne at også jeg kjenner på et visst ubehag hver gang jeg bruker jeg-ordet.

Men personifiserte spalter gir som regel mange klikk og er et billig alternativ til kostbare reportasjer og fordyrende jakt på nyheter.

Jeg fant likevel trøst i ordene fra en av bokens kilder – Mattias Göransson, redaktør i magasinet Filter:

-Journalistikk oppstår når du forlater deg selv og går ut i virkeligheten…