Presseetikk a la Balkan

I BEOGRAD: Seminar om selvjustis i media med lederen for Serbias presseforbund, Zoran Sekulic (i midten) og EJNs direktør Aidan White (t.h.).

BEOGRAD/PRISTINA – Lederen for det serbiske presseforbundet legger en dyster statistikk på bordet foran meg: I løpet av seks måneder har åtte av Serbias aviser begått mer enn 3200 brudd på god presseskikk.

Statistikken bygger ikke på klager som er behandlet i Serbias svar på Pressens Faglige Utvalg, men på utvalgets egne vurderinger av innholdet i de åtte mediehusene. En kraftig påminnelse om tilstandene innen media på Vest-Balkan 17 år etter krigen, hvor NATO bombet Milosevics Beograd.

Den siste uka har vi vært på oppdrag for Ethical Journalism Network (EJN) i Serbia og Kosovo, hvor EU og UNESCO står bak et program for å bygge opp selvjustis innen media. Det handler om et selvregulerende system for å skape tillit til media som en viktig demokratisk institusjon.

Det er et tungt stykke arbeid. Fortsatt har oligarker og regjeringspolitikere en styrende hånd med det meste som skjer innen media. Få mediehus respekterer de presseetiske reglene og klageordningen som ble innført for seks år siden, etter bl.a. bistand fra Norsk Presseforbund.

– Vi kopierte den norske ordningen med pressens selvjustis, men den fungerer ikke her. Vi arbeider under forhold som det er vanskelig å forestille seg. Hver dag er en kamp. Personlig ser jeg heller ikke lyset i tunellen, forteller et desillusjonert medlem av Serbias faglige utvalg.

Vi har samlet et knippe redaktører, journalister og direktører for aviser, radio og fjernsyn i kjelleren til Adria Media Group, utgiveren av tabloidavisen «Kurir». Her presenterer jeg sammen med EJNs direktør Aidan White vårt program for selvjustis og åpenhet innen media.

– Dere sitter i et palass. Vi sitter i den mørkeste kjelleren, bemerker Zoran Sekulic tørt. Han er sjefredaktør i det serbiske nyhetsbyrået Fonet og leder av presseforbundet.

I 2014 ble det etablert nye medielover i Serbia. Landet har ca. 1300 medieforetak,  men få av de 7,2 millioner innbyggerne vet hvem som er medienes eiere og derved kontrollerer deres agenda. Privatiseringen av statens medier har fungert dårlig, og økonomien er elendig. Politisk korrekthet belønnes med annonser. Befolkningens mistillit til mediene øker. Det er ingen debatt om de viktigste spørsmålene i samfunnet.

MARTYRER I MEDIA: Aidan White studerer 14 sider dødsannonse for en drept høyreekstrem fotballsupporter i en av Serbias aviser. Her på besøk hos OSSE i Beograd.

Reglene som skal begrense eierskapskonsentrasjon håndheves ikke. Regjeringen støtter medier som bryter presseetiske regler i rikt monn. Høyreekstreme fotballsupportere og organiserte kriminelle miljøer fremstilles som helter i enkelte medier. En av kildene som vi oppsøker viser oss et aviseksemplar hvor en drept mann fra disse miljøene hylles som martyr over 14 sider med dødsannonser.

I Serbias tredje største by, Nis, er en journalist gått til sultestreik mot privatiseringsloven som høyst sannsynlig fører til at han mister jobben i media. I dette landet er det mange journalister som har levd i fullstendig isolasjon de siste 25 årene. Som aldri har hatt pass eller fått erfare demokratiske medietradisjoner i Vest-Europa. Hatefulle ytringer florerer i mediene, uten at noen redaktører griper inn. Selv nye eiere fra EU/EØS-land som Tyskland og Sveits toer sine hender og tør ikke gripe inn.

–  Utgiverne vil ikke ta ansvar, og henviser til at de har signert en avtale om ikke å blande seg inn i redaksjonelle spørsmål, blir vi fortalt.

Der var vel neppe hatefulle ytringer den redaksjonelle uavhengigheten var ment å skulle verne om.

Det er i denne giftige atmosfæren at vi fra Ethical Journalism Networks side skal forsøke å bygge en ny mediekoalisjon med sikte på velfungerende selvjustis innen media. De mest seriøse mediehusene oppfordres til å være mer åpne om eierforhold, lesertall og presseetisk standard. I dag blir f. eks. fellende uttalelser fra klageorganet ikke publisert i mediene. EJN ønsker også å involvere universitetsmiljøene i arbeidet for økt tillit og kvalitet i media.

Etter vårt besøk i Beograd skal ferden gå videre til Kosovo og hovedstaden Pristina, men det er lettere sagt enn gjort. Ingen hurtigtog. Ingen fly. Vi kjøres i bil med Beograd-skilt til landet som Serbia fortsatt anser er en provins under egen administrasjon. Det tar nesten seks timer med innlagt lunsj i en garnisonsby foran den ikke-eksisterende grensen mot Kosovo. Her må vi betale 300 Euro for turen. Sjåførens bankterminal fungerer ikke på «den andre siden».

Han setter oss av utenfor Hotel Prishtina, som ligger et steinkast fra den norske og britiske ambassaden. Hjemveien må han ta via Makedonia, for å kunne passere en grense med tollkontroll inn i Serbia igjen. Det er ikke mulig å kjøre samme vei tilbake, får vi vite.

Kosovo har to millioner

DØDSGALLERI: På gjerdet utenfor Kosovos nye parlament henger bilder av savnede fra krigen.

innbyggere. 500 av dem er journalister. Vi møter 15 av dem i et konferansesenter ved den 500 meter lange gågaten som utgjør byens sentrum. I den ene enden ligger det unge parlamentet. På gjerdet utenfor henger bilder av personer som fortsatt er savnet etter krigen. Et beskjedent, lite minnesmerke er reist til minne om de savnede som aldri kom hjem.

I Serbias hovedstad, Beograd, hang et tilsvarende antall portretter på gjerdet utenfor parlamentet, til minne om savnede serbere i krigen. Det er fortsatt uro i luften på Balkan.

Gatebildet i Pristina preges av at en stor del av befolkningen er unge mennesker. Dette gjenspeiles også i de 15 viktigste mediene, som er organisert i et Press Council. Men Kosovo har også 300 online-portaler som lever av å stjele stoff fra de etablerte mediehusene. Slik stjeler de også annonseinntekter. I portalene arbeider ingen profesjonelle journalister.

Problemene med synkende tillit og presseetiske brudd er de samme som i Serbia, men i Kosovo opplever vi en sterkere entusiasme for å øke fokus på kvalitet i media – til støtte for demokratiet. I dag er ikke innholdet som distribueres via internett omfattet av de presseetiske reglene, som for øvrig knapt respekteres. Men journalistene og redaktørene som vi møter har sine tydelige forbilder, som de nye mediehusene i USA og Frankrike – Vox og Mediapart.

NORSK EKSEMPEL: To fremtredende medieledere i Kosovo, Agron Bajrami (t.v.) og Besa Luci var interessert i VGs måte å presentere redaksjonelt regnskap på. Mediene på Balkan må bli mer åpne for å gjenvinne folkets tillit.

I Kosovo vil representantene for store aviser, radio og TV gjøre et ærlig forsøk på å skape en bred koalisjon for arbeidet med økt kvalitet i media. Det lokale Press Council vil distribuere spørreskjema til utgiverne med sikte på full åpenhet om eierskap, redaktøransvar og opplag/rekkevidde. Det vil være en god start på arbeidet for større åpenhet om mål på faglig standard og en mer velfungerende presseetikk.

Til neste år vil Ethical Journalism Network forsøke å inkludere Albania og Bosnia i det samme prosjektet for Vest-Balkan. Senere skal også Makedonia og Montenegro følge etter, sammen med Tyrkia. Målet er å skape et regionalt nettverk av pressefolk i landene.

Slik vil vi gradvis arbeide for bedre kvalitet, større tillit og bedre etisk standard i mediehusene. Det er et langt lerret å bleke.

 

Anonyme apekatter (AA)

EN LEGENDE: Günther Wallraff på undercover-besøk i Oslo. Få journaliststudenter møtte fram på Litteraturhuset. Foto: REIDUN KJELLING NYBØ

Det var en tid da AA var et begrep journalister hadde et fjernere forhold til enn i dag. Journalister var synlige og søkte felles trøst og skygge fra flomlyset i hovedstadens mørke kjellere.

I dag søker mange stor oppmerksomhet – hele tiden. Døgnet rundt. Andre søker beskyttelse bak anonymitet, gjerne som kritikere og aksjonister. Eller som utøvere av samfunnsnyttig undersøkende journalistikk.

Å wallraffe ble et journalistisk begrep da Günther Wallraff i 1970-årene tok i bruk skjult identitet for å beskrive livet til folk nederst på rangstigen i den tyske velferdsstaten. Han ble verdensberømt etter sin bok om livet som tyrkisk fremmedarbeider i tysk industri. Overalt i verden kopierte journalistiske apekatter Wallraffs metode.

Allerede i 1977 tok han seg arbeid som redigerer i den tyske løssalgsavisa BILD Zeitung under falsk navn, og etter fire måneder leverte han oppsiktsvekkende beskrivelser av kynismen og menneskeforakten som preget redaksjonsmiljøet.

Metoden skapte frykt. Selv i Akersgaten i Oslo fryktet tabloid-haiene på midten av 80-tallet at det gikk en Wallraff rundt i redaksjonslokalene.

Mange journalister fikk et nærmest romantisk forhold til anonymitet og skjult identitet. Det var arven etter Watergate og Wallraff. Mystisk og hemmelig. Skjulte opptak, navnløse kilder, journalister i forkledning. Det var vanlig å skildre samfunnets skyggeside gjennom kilder med ryggen til kamera og navn i hermetegn.

Presseetikken har siden forsøkt å rydde opp i dette. Vær Varsom-plakaten har fått egne bestemmelser om skjulte arbeidsmåter og provokasjon som journalistisk metode. I VVP pkt. 3.10 heter det:

«Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.»

Skjulte opptak og falsk identitet brukes ofte i sammenheng med metoder som skal framprovosere og dokumentere kritikkverdige eller ulovlige handlinger. Dagens Næringsliv avdekket for eksempel Kjell Inge Røkkes anskaffelse av båtsertifikat på denne måten. Som redaktør i VG var jeg med på å avsløre politikere som kunne fikse skjenkebevillinger og byggetillatelser for en rimelig penge.

Men jeg har alltid vært skeptisk til slike metoder. Man kan si at metoden egentlig ikke avslører mer enn de handlinger som journalisten selv har framprovosert. Sett i sammenheng med andre påståtte handlinger blir det til en avsløring.

Bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten inneholder et par vesentlige begrensninger: «Skal bare brukes i unntakstilfeller» og «eneste mulighet for å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning».

Det vil være høyst ulike oppfatninger av hva som er av vesentlig samfunnsmessig betydning. PFU har i sin praksis lagt lista ganske lavt når det gjelder dette. Jeg har vært tilbøyelig til å legge den adskillig høyere. Du skal nærme deg nasjonale sikkerhetsnivåer, direkte samfunnsnedbrytende virksomhet eller fare for liv eller helse for å innfri vesentlighetskriteriet for slike metoder. Og «eneste mulighet» innebærer at alle tradisjonelle metoder bør være prøvd.

Pressens Faglige Utvalg har behandlet relativt får klager over brudd på pkt. 3.10 i VVP de senere år. En av de siste er klagen mot NRK Brennpunkts bruk av dyrevernere som infiltrerte pelsdyrnæringen med skult kamera. Overraskende nok gikk NRK fri og PFU lot derved lista ligge ganske lavt for bruk av provokasjonsmetoder i journalistikken.

Mange av klagene de siste årene gjelder TV-programmer i NRK, TV2 og TV Norge, særlig i forbindelse med forbrukerjournalistikk. Det er ikke mange fellende uttalelser, ettersom det er vanskelig å teste produkter på vegne av forbrukerne som åpen journalist. Skjulte opptak brukes likevel ofte som et dramaturgisk virkemiddel.

Som journalist i Akersgaten tidlig i 1980-årene opplevde jeg voldsom interesse knyttet til den anonyme signaturen «Observatør» i Dagbladet. Spekulasjonene gikk ut på at det var NRK-kjendisen Jahn Otto Johansen som sto bak det giftige innholdet om politikk og diplomati.

I VG hadde signaturen «To damer» stått for kritiske vurderinger av hovedstadens restauranter gjennom flere år. Ingen – heller ikke i redaksjonen – visste hvem de var, og ute på byen kokte spekulasjonene. Senere oppsto signaturen «Hugin & Munin» i Vårt Land med frekk omtale av politikere og pressefolk, også denne ble gjenstand for spekulasjoner.

Metoden er altså ikke ny, men i de siste tiår mye brukt til undersøkende journalistikk. Særlig i forbindelse med avsløring av pedofile nettverk og ulovlig omsetning av dop og narkotika. Dette er det vanskelig å gjøre med tradisjonelle journalistiske metoder.

I Storbritannia er pressens bruk av falsk identitet og skjulte opptak ganske vanlig. Det siste eksempelet er avsløringen av Englands landslagstrener i fotball, «Big Sam» Allardyce, som måtte gå på dagen fordi han tilbød seg å «fikse» tredjeparts eierskap til spillere mot betaling. Tilbudet ble fremsatt under en middag med undercover-journalister fra avisen «The DailyTelegraph». Det ble gjort skjulte opptak med lyd og bilder fra samtalen.

Den mest kjente provokatøren i britiske medier kalles «The Fake Sheik» – journalisten Mazher Mahmood – som i 2010 lurte hertuginnen av York, Sarah Fergusson, på vegne av den skandaleombruste avisen «News of the World». Under dekke av å være indisk forretningsmann fikk han den gjeldstyngede hertuginnen til å ville åpne dørene til kongehuset mot millionbeløp i betaling.

MUGSHOT: Politiet offentliggjorde dette bildet av Mazher Mahmood.

Mazher Mahmood har stått bak en serie provokasjoner i britisk presse. Allerede i 1988 fikk han sparken fra «The Sunday Times» på grunn av uredelige metoder. Siden har han stått bak små og store skandalehistorier i aviser som «News of the World» og «The Sun» – ofte med politikere og kjendiser involvert, men provokasjonene hans har også rammet vanlige mennesker. Mazher lokket sine ofre i feller som fikk dem til å fremstå som narkotikaforbrytere. Mest kjent er Tulisa-saken fra «Sun on Sunday»,der en dommer i TV-programmet «X-Factor» ble fremstilt som kokain-langer på bakgrunn av 72 timer med skjulte opptak.

Noen av pressens arbeidsmetoder i undersøkende journalistikk ligger tett opp mot det som ellers rammes av straffeloven, men i noen grad tillater rettsvesenet overvåkningsmetodene hvis de kan sies å tjene offentlig interesse. Men Tulisa-saken ble henlagt.

I stedet er journalisten Mazher Mahmood nå pågrepet og gjerningen hans satt under offentlig påtale. Det gleder mange seriøse pressefolk i Storbritannia. Mahmood la også stor vekt på å beskytte sin egen identitet, på grunn av frykt for represalier fra miljøene som han avslørte. Nå har både politiet og hans egen avis offentliggjort bilder av hvordan han ser ut.

Hva  kan andre journalister lære av dette?

Jo, når man utøver undersøkende journalistikk med falsk identitet og skjulte opptak, så benytter man seg av metoder som ligger nært opptil metoder som media ellers ville kritisere myndigheter for å ta i bruk. Bevismateriale som risikerer å bli avvist av domstolene, overvåkningsmetoder som kan straffeforfølges. Det er ikke alltid slik at hensikten helliger middelet.

Skjulte metoder kan dessuten være egnet til å undergrave medias tynnslitte tillit i befolkningen. Derfor er det langt flere punkter i Vær Varsom-plakaten som omhandler journalisters plikt til å opptre åpent, gjøre premisser klare, vise omtanke.

I forrige uke var et fåtall mennesker vitne til Günther Wallraffs nesten anonyme besøk i Oslo, som gjest ved et BI-seminar. Det var heller ikke mange pressefolk som møtte fram til et åpent møte med journalist-legenden på Litteraturhuset. I følge referatene fikk man høre en adskillig mykere utgave av legenden, men fortsatt brennende opptatt av å fremme de svakeste sin sak.

Wallraff angrer på at han ikke tidligere var mer kritisk til sosialistiske løsninger, og han refser wikileaks-journalister som pøser ut datafiler uten omtanke for den som rammes av innholdet. Hans metode er de lange løps metode.

Det er viktig å huske på at Günther Wallraff ikke er noen nyhetsjournalist. Han søkte hen til lange opphold under dekke av falske identiteter for å beskrive samfunnsutviklingen kritisk, gjerne i form av dokumentarromaner. Hans metode passer definitivt bedre til dette formål enn til 24/7-journalistikk.

I årenes løp er jeg blitt mer og mer kritisk til anonymitet i media. Det gjelder både bruk av anonyme kilder og kritikere som fremmer sine synspunkter anonymt eller under dekke av pseudonym. Anonymitet svekker medias rolle i samfunnsdebatten og bidrar til økt polarisering.

Heldigvis er det også noen som  våger å gå motsatt vei. I USA har det journalistiske fyrtårn, «The New York Times», vedtatt å skjerpe reglene for bruk av anonyme kilder i nyhetsjournalistikken. I Storbritannia diskuteres også dette, etter at flere eksempler på dårlig journalistikk om Brexit var basert på anonyme kilder.

I følge Vær Varsom-plakaten plikter media å rette kritisk søkelys mot hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Men innenfor mange yrkesgrupper fungerer det slik at det ikke alltid føles like komfortabelt å kritisere kolleger. Noen velger derfor å gjøre dette anonymt.

Twitter-kontoen @fruhjorth var et slikt tilfelle, inntil VG og nettavisen Medier24 bestemte seg for å avsløre at mediejournalist Mina Ghabel Lunde i Dagens Næringsliv sto bak kontoen som «rakket ned på kilder, sjefer og kolleger». Hun sluttet i DN umiddelbart, men avviste at hun hadde skrevet anonyme meldinger om sjefer og kolleger. Senere gikk hun til motangrep og klaget ti mediehus inn for PFU.

Det springende punkt var om Mina Ghabel Lunde alene sto bak twitterkontoen @fruhjort, eller som det var et kollektiv av seks personer. Verken VG eller Medier24 kunne dokumentere påstanden om at det var hun som sto bak angrepene på kilder, sjefer og kolleger og ble felt av PFU på punktet om kontroll av faktiske opplysninger. Ikke på noen av de andre anklagepunktene.

Jeg har ikke mye til overs for anonyme mediekritikere, som boltrer seg i sosiale medier uten tilsynelatende å ha annet å gjøre. Åpenhet om identitet, bakgrunn og motiver er en styrke ved samfunnsdebatten. Ikke det motsatte.

Derfor virker det også smått surrealistisk når noen av disse nå gjør krav på å fremme klager til Pressens Faglige Utvalg under dekke av full anonymitet. PFU tilbyr NN-status til klagere som trenger vern mot ytterligere status, men klagerens identitet kan ikke være ukjent for utvalget eller den som blir innklaget.

Hvis man vil være Mumle Gåsegg og påpeke alle typer feilaktige fremstillinger i media under dekke av pseudonym, bør det være tilstrekkelig å gjøre dette i medier. Et pseudonym er jo et utmerket redskap for å søke oppmerksomhet. For PFU er det derimot interessant å vite om det er Riksadvokaten privat eller Hvermansen som klager.

BESTSELGERE: Elena Ferrantes bøker er  populære i mange av verdens land.

Den som dekker seg bak et pseudonym vil alltid risikere å få sin egentlige identitet avslørt. Det kan den populære forfatteren Elena Ferrante ha fått erfare, etter at den  italienske gravejournalisten Claudio Gatti mener å ha funnet fram til henne. Gatti arbeider for finansavisen «Il Sole 24 Ore», og avsløringen ble publisert samtidig i «The New York Review of Books» og store aviser i Italia, Frankrike og Tyskland

Gjennom å granske regnskaper og eiendomstransaksjoner mener Gatti at den italienske oversetteren Anita Raja står bak pseudonymet. Hun er gift med en forfatter og Gatti fant identiteten etter å ha gransket parets investeringer i store, kostbare leiligheter i Roma.

Kritikere mener at Gatti burde latt ekteparet være i fred. At hun verken er en representant for Camorra eller Berlusconi. Raja kan også ha gode grunner til å benytte seg av pseudonym, ettersom Ferrantes bøker streifer innom den napolitanske mafiaen. Men nysgjerrigheten kjenner ingen grenser.

En av Ferrantes suksessromaner bærer da også tittelen «Historia om det nye namnet»..

I nøden spiser fanden fluer

Nyheten om kostnadskutt og nedbemanning i TV2 er en dramatisk episode i reality-serien fra medieindustrien, men neppe en nasjonal katastrofe slik enkelte mediepolitikere later til å tro. Ei heller om TV2 forlater Bergen og gir opp allmennkringkasteroppdraget, vil det sette varige spor etter seg i medielandskapet.

Allmennkringkasting er i ferd med å gå ut på dato. I fremtiden vil folk høste innhold fra en lang rekke kilder og etter eget valg.

Man kan mene at det er leit og trist, og en svekkelse av det rike mediemiljøet i Bergen om TV2 flytter «hjem» til Oslo. For det nye Media City Bergen-prosjektet, med samlokalisering av ulike mediemiljøer neste år, vil det sikkert også være et skudd for baugen.

Men sannheten er at TV2 de siste årene ikke har vært noen viktig vestlandsk stemme i den norske opplyste samtalen. Hvis man ser bort fra noen profiler med fotball-hjerte for Brann og Ålesund, da. Værmeldere med skarre-rrrer og Gullruten fra Grieghallen.

Petter «Uteligger» bor i Oslo.

Vestlandets viktigste stemmer er Bergens Tidende, Sunnmørsposten og Stavanger Aftenblad. BT har vært nødt til å kutte dypt i sine redaksjonelle ressurser de siste årene – med så mye som en tredjedel – uten oppfarende protester fra opposisjonspolitikere som Trond Giske og Arild Grande. De to har den siste uken engasjert seg kraftig for å få Regjeringen til å sikre TV2 som allmennkringkaster utover nyttår. Ja, enkelte trodde vel knapt sine egne  øyne da de så hvordan Ap og SV presset på for at hyperkommersielle Egmont skal få norsk statsstøtte.

TV2s varslede kutt av 177 stillinger fikk Grande til å spille de høyeste toner: Krisen i TV2 skyldes at kulturminister Linda Hofstad Helleland somler med å få på plass en avtale for kommersiell allmennkringkasting, mener han.

Mange mediefolk tror krisen hadde kommet uansett. TV2 har de siste årene levd på ganske stor fot, med rådyre satsinger på fotball og OL. Nå må kanalen se på at amerikanske Discovery stikker av med rettighetene. Nedturen gjør det nødvendig å slanke organisasjonen, kutte tilstedeværelsen rundt om i landet og samle ressursene i Nyhetskanalen. Det siste er trolig et grep som ville kommet uansett. Nyhetskanalen bidrar dessuten til å holde NRK på tå hev.

Stortinget samlet seg i vår rundt et forlik hvor Regjeringen innen utgangen av 2016 skulle ta initiativ for å sikre fortsatt allmennkringkasting med hovedkontor og redaksjon i Bergen., gjennom en modell hvor deler av merkostnaden kompenseres. Ideelt sett burde kulturminister Linda nå gå tilbake til Stortinget for å unngå et uheldig hastevedtak. Fortsatt dialog med TV2 for å få til en forlengelse av avtalen vil være å foretrekke. Jeg tror også at TV2 vil være tjent med mer ro omkring dette spørsmålet enn hva vi nå får.

Vi trenger en bred analyse og en samlet vurdering av Statens rolle i det norske medielandsskapet. Akkurat nå venter vi på Mediemangfoldsutvalgets helhetlige forslag. Utvalget burde sluppet å komme med brennkvikke delleveranser av forslag til løsning for kommersiell allmennkringkasting innen utgangen av denne måneden.

Samtidig roper politikerne på en ny finansieringsmodell for NRK. Dagens kringkastingsavgift knyttet til fjernsynsapparater er blitt avleggs. De siste årene er avgiften økt i lavere takt enn prisstigningen, noe som lett kunne ha fått kringkastingssjefens kortklipte skalle til å gråne.

Nei, det er nok heller alderen som tynger. Thor Gjermund Eriksen fylte 50 for noen dager siden, og han kan fortsatt trampe rundt i det norske medielandskapet som en velfødd elefant. Tre fjerdedeler av de åtte milliardene som Staten hvert år setter av til mediestøtte, går med til å drive NRK. Pengene brukes blant annet til kraftig opprusting av Statens Medier på nettet.

Kringkasting er et vakkert og originalt ord, men nå er det strømming som gjelder. Live og i  opptak. Ekspertutredningen om fremtidens finansiering av NRK bærer nettopp tittelen «Finansiering@NRK».

Her går flertallet inn for den såkalt «tyske modellen», som innebærer et bidrag til NRK fra hver husstand i Norge, uavhengig av inntekt eller antall beboere. Bedrifter og institusjoner skal fritas for dette. Et mindretall ønsker en videreføring av hovedtrekkene i dagens NRK-avgift, med en utvidelse av grunnlaget i flermedial retning.

For ekspertutvalget er det viktig å finne en løsning som holder NRKs finansiering unna den årlige behandlingen av Statsbudsjettet i Stortinget. I stedet ønsker man at politikerne hvert fjerde år skal vedta mer langsiktige rammer for virksomheten, slik at NRKs finansiering blir mer forutsigbar.

Ekspertutvalget har også vurdert andre finansieringsmodeller, bl.a. den danske som går ut på en avgift knyttet til alle typer apparater som er egnet for audiovisuelt tjenestetilbud (PC, mobil, lesebrett osv.). Den danske modellen vurderes som et aktuelt alternativ dersom man ikke lykkes i å holde bidrags-modellen utenfor Statsbudsjettet.

Ingen av utvalgets medlemmer har gått inn for den finske modellen som vil innebære en NRK-skatt i prosent av personinntekt, og med en årlig budsjettbevilgning til NRK. Modellen forutsetter null skatt under frikortsgrensen. Personer med høy inntekt skulle betale mer enn dobbelt så mye til NRKs finansiering som lavinntektsgruppene.

Forslagene har nå vært ute på en høringsrunde før Regjeringen skal samle trådene i en stortingsmelding innen nyttår. Mediebedriftenes Landsforening (MBL) mener at den danske og tyske modellen peker seg ut, og forutsetter at det stilles klare krav til effektivisering av NRK. Både Schibsted og Amedia foretrekker den tyske modellen.

Hittil er den konkurransevridende effekten av et nytt langsiktig «NRK-bidrag» skjøvet kraftig i bakgrunnen. Det er få politikere som tillater seg å tenke radikalt i forhold til et helt annerledes og digitalisert mediesamfunn som vi ser vokse fram.

• På den ene side: Trenger vi fortsatt allmennkringkastere når vi har fått Facebook? Denne uka ble det offentliggjort tall som viser at halvparten av våre svenske naboer nå holder seg oppdatert med nyheter via sosiale medier.
• På den annen side: Bør statlig støtte til norske medier gå til alle typer medier på like vilkår? Dette ville i så fall innebærer støtte til TV2s Bergen-prosjekt og nyhetsproduksjon. Og en større andel til private norske mediehus på bekostning av NRK.

Prinsipielt er det lett å være motstander av all statlig finansiering av uavhengig journalistikk.  Det heter jo at «i nøden spiser fanden fluer» og at «nød lærer naken kvinne å spinne»,  men dette innebærer at man må klare seg med det man har. Status Quo er neppe tilstrekkelig for å bevare det norske mediemangfoldet. Hver dag som går blir stemmen fra norske mediehus svakere og svakere.

Stilt overfor gladiator-kampen som daglig utkjempes mot Facebook og Google trenger nesten alle norske mediehus overgangsstøtte til nye bærekraftige forretningsmodeller. Denne kan ikke lenger være fastlåst i et snart femti år gammelt ønske om å ta vare på spesielle meninger i trykte papiropplag. Alle som mener noe har tilgang til det offentlige rom i dag. Se bare på Sophie Elise..

Ja, det haster med å finne nye løsninger. Men politikerne bør ikke ha det så travelt at vi bare ender opp med å kaste mer penger etter NRK. Kulturministeren må nå samle alle trådene og stake ut en ny mediepolitisk kurs for fremtiden.