Det er lov å tenke sjæl..

Så fikk vi alle vite det vi hadde ant: Den pensjonerte skistjernen var påvirket av alkohol da hun omkom i vannscooterulykken ved Arendal i slutten av juli. I en oppsiktsvekkende og høyst uvanlig pressemelding skriver politiet at obduksjonen viser en promille som overstiger 0,8-grensen for båtførere.

Allerede tidlig i etterforskningen opplyste politiet at hun hadde drukket alkohol den skjebnesvangre kvelden i Arendal. Nå – lenge etter begravelsen – får vi altså bekreftet detaljene fra obduksjonen.

Var det nødvendig for politiet å gå ut med stigmatiserende personopplysninger? Nei!

Var det et fornuftig bidrag til folkeopplysningen? Neppe.

Var det rettmessig av politiet å sende ut pressemeldingen? Nei, mener advokat John Christian Elden. Politiets handling kan ha vært ulovlig.

Var det i overensstemmelse med god presseskikk å formidle innholdet i pressemeldingen? Det er et godt spørsmål.

Så godt som alle større redaksjoner publiserte innholdet. Det kan ha vært en ukritisk handling. Når kilden for opplysninger er politiet, synes det som om kildekritikk og omtanke for ofre og pårørende noen ganger oppheves.

Dette har jeg vært vitne til flere ganger i min karriere som journalist og redaktør. Etterlysninger med navn og bilde formidles ofte ukritisk. Bilder som politiet utleverer av handlinger med mistenkte personer blir gjenstand for nærmest automatisk publisering. Det gjelder også personsensitive opplysninger eller detaljer som kommer frem i åpen rett. Det er ikke alt som bør publiseres.

Fra min egen redaktørtid i VG husker jeg med gru en kriminalreportasje hvor et drapsoffer fikk sitt pass påskrevet: Han var «pillemisbruker, fyllik, pengesløser som ikke betalte sine barnebidrag, mentalt syk, en som levde blant narkomane». Intet mindre. Om en avdød person..

Kritisk omtale av døde personer bør påkalle ekstra varsomhet i redaksjonene. I pressens Vær Varsom-plakat er dette forholdet viet spesiell oppmerksomhet i punkt 4.6:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

I en egen prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjer fastslår Pressens Faglige Utvalg at mediene har et særlig ansvar for å ivareta hensynet til offerets integritet. Også døde personer skal ha et personvern. Og i en prinsipputtalelse om ulykkesreportasjer påpekes behovet for omtanke for pårørende i sorg.

Det handler altså om å vise respekt for avdøde personer som ikke kan forsvare sine handlinger eller imøtegå personlig kritikk. I mange av samfunnets handlinger lærer vi om å vise respekt for avdøde. Om vi møter et gravfølge langs veien kjører vi til side. Noen av oss bøyer til og med hodet i respekt.

På den annen side skal det være pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Også dette er slått fast i pressens Vær Varsom-plakat. Når det gjelder den forulykkede skistjernens promille blir det altså et spørsmål om å veie personvern opp mot allmennhetens behov for å vite. Som så ofte ellers i spørsmål om pressens etikk.

Det vi kan slå fast med sikkerhet er at ingen andre personer var involvert i den tragiske ulykken. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde. Heller ikke politiet, som viser til flere mulige årsakssammenhenger. Promille i blodet kan være en av disse. Men svaret får vi aldri vite.

Så hva da med allmennhetens behov for å vite? Det er neppe tilstede.

Politiet begrunner sin oppsiktsvekkende pressemelding med at «det var en opplysning vi fikk og som var etterspurt. En bekreftelse av hva vitnene sa i forrige runde, og da valgte vi å gå ut og bekrefte det. Det hadde vært litt rart å holde opplysningene tilbake, og vi la de også ut i samråd med de pårørende».

I samråd med de pårørende? Ønsket de at opplysningene skulle legges ut? Jeg kan vanskelig forestille meg dette, men tar til etterretning at de var informert.

Polititjenestemenn omfattes av Forvaltningsloven, men politiet har også etiske retningslinjer som skal følges. Av disse fremgår det at politifolk skal opptre objektivt og «utvise diskresjon og ivareta personvernhensyn ved behandlingen av sensitive opplysninger som en får kjennskap til i tjenesten».

Selv om politiet ikke opplyste om det eksakte promillenivå i skistjernens blod, mener advokat John Christian Elden at man her har opptrådt i strid med menneskerettigheter og hensyn til avdødes personvern. Han viser også til en norsk høyesterettsdom i et sammenlignbart saksforhold.

Svært mange redaktørstyrte medier valgte umiddelbart å publisere innholdet i politiets pressemelding. I tidligere tider kunne redaktøren i en avis sette seg ned i ro og mak og vurdere alle hensyn som taler for eller imot en publisering. Veie dem opp mot hverandre før beslutningen ble tatt. Slik er det ikke lenger. Digitaliseringen med langt færre vurderende ledd gir et strammere tidsrom for presseetiske overveielser.

Kanskje er det nå blitt slik at når politiet først har sendt ut en pressemelding så har redaktører intet annet valg enn å følge strømmen: Via internett er opplysningene å anse som allerede publisert for allmennheten.

Bare redaktørene av Dagbladet og VG har så vidt jeg kan se valgt å begrunne sine publisistiske valg i egne medier. NTB formidlet umiddelbart innholdet i politiets pressemelding. NRK, Aftenposten og en rekke lokalaviser med Agderposten i spissen, formidlet innholdet videre.

Dagbladets nye sjefredaktør, Alexandra Beverfjord, viser til at «å velge å kjøre bil eller båt med promille kan sette både eget og andres liv i fare. Derfor er det relevant å opplyse om at promille kan være en medvirkende årsak…Når resultatene av politiets etterforskning viser… en høyere promille enn 0,8 da hun kjørte vannscooter, mener Dagbladet at det er riktig av norske medier å viderebringe denne informasjonen av allmennpreventive hensyn.»

Allmennpreventive hensyn? Jeg må si at jeg synes det låter ganske hult. Kanskje et tegn på redaktørens etterrasjonalisering. En uttalelse avgitt i pressens eget ekkokammer.

VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken sier til egen avis at «når politiet går ut med helt sentrale opplysninger, mener vi det er riktig å omtale disse. Informasjonen er med på å tegne et klarere bilde av hva som skjedde på den fatale turen, og politiet sier også at promillen kan være en av årsakene til ulykken».

Heller ikke denne uttalelsen sier noe om de overveielser redaksjonen har gjort når det gjelder avdødes personvern. Nyhetsredaktøren viser i stedet til at avisen har et ansvar for å bringe videre «viktige opplysninger som dette».

Jeg er redd for at mange i redaksjonene tar dette ansvaret for bokstavelig i slike saker. Presseetikken handler nemlig om hvilke rammer som omkranser samfunnets informasjonsbehov.

Som redaktør kunne sikkert også jeg ha argumentert for at det var berettiget å utfordre disse rammene i enkeltsaker. Men i denne saken har jeg altså tvilt meg fram til at det var en unødvendig påskrift på avdødes gravstein.

Enkelte har påpekt at mediene uten videre kunne offentliggjøre det eksakte promillenivå etter fyllekjøringssakene til brødrene Northug. Det er flere vesentlige forskjeller her. Disse nivåene fremkom i rettskraftige dommer. Dessuten var passasjerer involvert i begge sakene. Snart skal de kanskje kjøre bil blant oss igjen. Det skal ikke avdøde.

11 thoughts on “Det er lov å tenke sjæl..

    • Helt enig i alt du skriver, Bernt! Pressen har selv et ansvar for å vurdere hva som skal publiseres, uavhengig av om det kommer fra politiet eller andre kilder. Avdødes promillenivå i denne saken har ikke tilstrekkelig allmenhetens interesse. Ingen andre ble skadet i ulykken, det eneste offeret er død og kan ikke forklare eller forsvare seg.
      (For øvrig husker jeg med gru en gammel sak fra VG der man opplyste at det var funnet et kondom like ved en voldtatt og drept kvinne. Etterlatt inntrykk: Hun hadde i utgangspunktet gått med på et frivillig samleie.)

      Liker

  1. Glad du tar grinebiterrollen! Jeg leser med stor interesse, og denne gang er jeg bare delvis enig (dette for egen regning, jeg var ikke involvert i NRKs beslutning):
    Jeg mener det er vår rolle å publisere opplysninger av en kvalitet som kan virke opplysende for saken, og at denne opplysningen er sentral nok til å kvalifisere – selv om den er utilfredsstillende upresis. Jeg mener den er allmennpreventiv, særlig fordi det er en så kjent person vi er opptatt av og har et nært forhold til. Og hva gjelder hennes ettermæle, er det i hvert fall formildende at det som du selv påpeker allerede var kjent at hun hadde drukket før hun kjørte. Jeg synes også at det ville medført et visst ubehag å «sensurere» denne opplysningen, gitt den massive dekning ulykken ellers har fått. Ikke dermed sagt at magefølelsen er et godt kompass for redaktørbeslutninger.
    Men jeg vedgår glatt at jeg ikke har særlig engasjement for publiseringen – og det er særlig knyttet til opplysningens kvalitet. Rent hypotetisk er det for eksempel stor forskjell på 0,85 og 2,25, særlig hva gjelder å kaste lys over sannsynlig årsak til ulykker. Advokat Elden har jo også ment at post-mortem-promilletester overhodet ikke er til å stole på – om det stemmer, er det et helt sentralt argument.
    Og jeg er helt enig i at alle slike saker må vurderes grundig og individuelt. En refleksjon jeg får er om vi går allmennhetens eller myndighetens ærend når vi så godt som konsekvent omtaler promille i forbindelse med trafikkulykker. Det begrunnes jo også med allmennpreventive hensyn – et argument jeg synes i blant har noe politisk ved seg, som ikke kler journalistikken. Den type konsensus over tid kan også maktstjele prinsippet om individuelle vurderinger. Og i tillegg kan man lett tenke seg at praksisen har ført til en slags automatisk kobling hos publikum mellom promille og ulykkesårsak, som ikke like automatisk er riktig.

    Liker

  2. Jeg begynte på et innlegge som et svar på ditt innlegg,men skriver nå bare kort! den konklusjon politi krimteknikkere har kommet frem til nå som etterforskingen er over! er totalt et svar som dem i i samsvar med teknikkere og sine politi advokater, her kommet frem til er forsvarlig og greit å opplyse media om. nå gidder ikke jeg å begynne å kritisere ditt innlegg da det blir for dumt, å holde liv i noe som for meg bare ser ut som et desperat forsøk på oppmerksomhet rundt deg selv! det svaret som bled gitt media er et klart og tydelig svar. og et greit svar!

    Liker

  3. Gode resonnement Bernt, som jeg gjerne deler med mine journaliststudenter. Men jeg kunne likevel vært blant de som ville tvilt meg frem til en publisering. Dersom hun hadde tatt en passasjer med seg inn i døden, ville saken da ha stilt seg annerledes, eller kanskje kollidert med annen farkost? Aksepterer vi at ferden skjedde med promille, hviler ansvaret tungt på føreren. Å sitere politiet på en promille over 0,8, mener jeg overlater leseren til vill spekulasjon. Enig med Lars – det er forskjell på en øl for mye og være direkte full bak rattet. Redaksjonen kunne avkrevd politiet nøyaktig resultat. Men så var det dette med kvaliteten på post-mortem-promilletester..

    Liker

  4. På en nyhetsvakt tror jeg det er veldig fort gjort å publisere saken om promille uten mange etiske refleksjoner. Veldig interessante tanker i denne bloggen. Jeg skulle også likt å få en vurdering fra Olufsen om de verserende sakene i fotballens verden: Hvorfor ble aldri Molde-spilleren identifisert, mens RBK-spilleren ble identifisert umiddelbart?

    Liker

    • Synes det er vanskelig å sammenligne de to fotball-sakene. Vi har ingen presseetisk tradisjon for å navngi voldtektstiltalt personer i norske medier. Vet for lite om det faktiske rundt den andre saken, men han er allerede identifisert i sitt hjemland og det er en historikk der..Dessuten forventer RBK at han forklarer seg offentlig.

      Liker

  5. Må bekjenne at en tanke som streifet meg umiddelbart etter at jeg hadde fått kjennskap til den aktuelle ulykken, var at her kunne det kanskje ha vært alkohol med i bildet.,
    Da dette på et senere tidspunkt ble bekreftet gjennom ulike media, hevet jeg nok øyenbrynene og var litt forundret over publiseringen av den nokså kvantitative opplysningen om alkoholgehalten i den forulykkedes blod. Er det ikke vanlig praksis å ligge litt lavt med slike opplysninger? Dels av hensyn til avdødes ettermæle og dels av hensyn til de pårørende.
    Etter hvert som dagene går, tenker jeg i økende grad i retning av følgende: Kanskje det ikke var så galt likevel med denne nokså utilslørte bekjentgjørelsen fra politiet og den videre spredning gjennom media. På denne måten blir trangen til videre spekulasjon lagt død. Tanken slår seg til ro med at alkohol var sant nok inne i bildet, men at det ikke nødvendigvis behøver å være noe direkte årsakssammenheng mellom en promille-verdi og den fatale utgangen på den aktuelle hendelsen.
    Det som etter hvert blir sittende igjen er ikke minnet om «langrennsjenta som kjørte seg i hjel i fylla» men minnet om den talentfulle og gledespredende kvinnelige langrenns-utøveren som under krevende vær- og lys-forhold omkom i en tragisk ulykke så alt for tidlig.
    Et utsagn gitt av rollefiguren Dr. Rank i skuespillet «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen lyder: «Det best mulige både for lægen og pasienten, – visshet». Vissheten får i den aktuelle sammenheng enhver spekulasjon til å falle død til jorden og etter hvert bli omhyllet av glemselens slør. Kanskje kan det være at det er i baner som dette at de pårørende også har tenkt når de har åpnet opp for publiseringen. Politiet later jo dessuten til å ha benyttet uttrykksmåten «kan være» snarere enn «er» hva årsakssammenhengen angår.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s