Istiden er over – kineserne kommer

PÅ FLØIEN I SOL: F.v. Nicolas Zhang fra ACJAs internasjonale avdeling, Jia Wang leder av ACJAs presseetiske kommisjon, undertegnede, Yan Shizhong leder av Colorful Guizhou Network, Shouhua nestleder i Jiangsu Journalists Association, Zhou Zhiqiang sjefredaktør i Jiefang Daily, Shanghai.

Forholdet mellom Norge og Kina er i ferd med å normalisere seg etter flere års istid. Nylig kom Kongen og Dronningen hjem etter et vellykket offisielt besøk i Kina, i spissen for den største norske næringslivsdelegasjonen noensinne.

Her hjemme avsluttet vi i helgen et fire dager langt besøk av den første kinesiske mediedelegasjonen på lenge – uten sammenligning for øvrig. Fem medieledere fra det kinesiske presseforbundet, All-China Journalists Association – har vært i Norge for å studere det norske systemet med presseetikk og selvregulering av media.

Vertskap for besøket har vært Ethical Journalism Network (EJN), en britisk-norsk stiftelse som støttes av norske medieorganisasjoner, Utenriksdepartementet og bl.a. stiftelsen Fritt Ord. EJN arbeider globalt med presseetikk og pressefrihet gjennom selvregulering av media. Det handler om å bygge tillit til profesjonell journalistikk som grunnlag for levende demokratiske prosesser i samfunnet.

Det er et positivt tegn i tiden at Kina tross alle menneskerettslige problemstillinger ønsker å utvikle samarbeidet med EJN og norske medieorganisasjoner. Som trustee i stiftelsen EJN har det vært mitt ansvar å legge opp program og ledsage kineserne rundt i det norske medielandskapet.

Med i delegasjonen var bl.a. direktøren for den presseetiske kommisjon i All-China Journalists Association (ACJA), og tre høytstående ledere fra medievirksomheter i tre ulike kinesiske storbyer: Shanghai, Nanjing og Guiyang.

I MBL: Geir Engen orienterer om det norske medielandskapet i forandring.

Besøket ble innledet torsdag i forrige uke med en introduksjon til det norske medielandskapet i Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening. Her fikk de kinesiske medielederne lære om hvordan norske medier arbeider med utfordringene som den digitale transformasjonen skaper med fallende papiropplag og digital transformasjon. Det ble også gitt en orientering om arbeidet med å digitalisere norsk næringsliv, og samfunnslivet for øvrig, ved samarbeidsinitiativet Digital Norway.

I MBL: Tor Olav Mørseth fra Digital Norway orienterer om status for digitaliseringen i Norge.

Presentasjonen av medielanskapet ble gitt av adm.dir, Randi Øgrey og Geir Engen i MBL. Generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen presenterte de juridiske rammevilkår for norsk presse, ytringsfriheten som følger av Grunnloven og lovgivningen som sikrer redaktørens frie og uavhengige rolle. Prinsippene i Redaktørplakaten. Digital Norways leder, Tor Olav Mørseth, presenterte en status for arbeidet med digitaliseringen av Norge.

Fredagen var satt av til besøk i Norsk Presseforbund og store norske mediehus. I Presseforbundet fikk kineserne en grundig innføring i hvordan arbeidet med presseetikk og norsk offentlighet er organisert ved generalsekretær Elin Floberghagen. Delegasjonen fikk også en presentasjon av arbeidet i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og de viktigste punktene i Vær Varsom-plakaten ved utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, og nestleder Anne Weider Aasen.

HOS PFU: Delegasjonen fikk  møte med generalsekretær Elin Floberghagen, EJNs president Aidan White og lederne for Pressens Faglige Utvalg Alf Bjarne Johnsen og Anne Weider Aasen (t.h.).

Det ble lagt hovedvekt på utfordringene knyttet til reglene om retten til samtidig imøtegåelse av sterke beskyldninger, og kontroll av faktaopplysninger, samt viktigheten av å skille mellom verdivurderinger og faktaopplysninger. Kineserne var svært opptatt av hvordan uttalelsene fra PFU følges opp av mediene og hvordan det arbeides med å øke den presse-etiske bevisstheten i redaksjonene. Under møtet i Norsk Presseforbund fikk delegasjonen også en orientering om EJNs planlagte samarbeidsprogram med Kina av stiftelsens president Aidan White.

ØYVIND NÆSS forklarer om Olufsens metode for minnelig løsning i klagesaker.

Senere på dagen  fikk delegasjonen et detaljert innsyn i redaksjonenes arbeid med presseetikk ved et besøk hos Aftenposten og VG i Akersgaten. Her redegjorde stabssjefene i de to avisene, Arild Kveldstad og Øyvind Næss, for redaksjonenes praktiske arbeid med presseetikken. Det samme gjorde redaktør Marius Tetlie fra NRK. Også i disse presentasjonene sto spørsmålene knyttet til samtidig imøtegåelse og praksis med tilsvarsrett sentralt. Kineserne fikk dessuten en orientering om

ARILD KVELDSTAD orienterer om hvordan Aftenposten snudde en negativ trend i PFU.

hvordan brudd på god presseskikk følges opp i redaksjonene og praktiseringen av mer åpenhet om journalistiske metoder gjennom årlige redaksjonelle regnskap.

Fredagen ble avsluttet med et besøk i redaksjonen til faktisk.no, det norske faktasjekk-nettstedet som er etablert gjennom et samarbeid mellom de største norske medievirksomhetene; VG, Dagbladet, NRK, TV2, Amedia og Polaris Media. Her ble

MARIUS TETLIE fra NRK orienterer om punktene i Vær Varsom-plakaten som brytes oftest.

faktasjekkernes metode og publiseringsstrategi presentert av Tore Bergsaker.

Lørdag fikk den kinesiske mediedelegasjonen oppleve et Bergen i praktfullt høstvær med sol fra blå himmel, foruten besøk i den hypermoderne medieklyngen Media City Bergen, som huser teknologiske innovasjonsselskaper og mediehusene Bergens Tidende, Bergensavisen, TV2 og NRKs distriktredaksjon under samme

TORE BERGSAKER forklarer metode og publisering hos faktasjekkere i faktisk.no.

tak.

JAN STIAN VOLD orienterte om transformasjonen i Bergens Tidende.

Først fikk kineserne en grundig presentasjon av idéen med klyngen, delingskulturen og innovasjonsarbeidet i medielaben i tårn tre, ved lederen av Media City Bergen, Anne Jacobsen. Deretter presenterte nyhetsredaktør Jan Stian Vold i Bergens Tidende arbeidet med den digitale transformasjon i regionavisen. Hvordan det redaksjonelle arbeidet har endret seg og hvordan mediehusets forretningsmodell er gått fra annonsefinansiering til mer brukerfinansiering.

TV2s nye nyhetsstudio i klyngen skal være Europas mest moderne og kineserne ble vist rundt i redaksjonen av Kjetil Frugård som ledet kanalens arbeid med å flytte til Media City Bergen. Delegasjonen lot seg imponere av nyhetsstudioet med kameraroboter, grafikk-presentasjoner og høyteknologiske løsninger som er utviklet og levert av andre selskaper i medieklyngen.

IMPONERTE: Delegasjonen lot seg imponere av TV2 høyteknologiske nyhetsstudio som Kjetil Frugård her viser fram.

Et hektisk program, komprimert over få dager, men kineserne ga i hvert fall uttrykk for at de hadde fått med seg ny og viktig kunnskap da de forlot landet vårt søndag morgen. Og samarbeidet skap utvikles videre: Til våren skal en ny delegasjon av mediefolk fra Norge besøke Kina. Kineserne ønsker dessuten å åpne en dialog om et mer formalisert samarbeid mellom All-China Journalists Association og Norsk Presseforbund. Jeg lovet å formidle dette ønsket videre.

Ethical Journalism Network har lansert et samarbeidsprogram for 2018 – 2019 med flere pilotprosjekter:

• Utarbeidelse av et program for drening og dialog mellom EJN og lokale/nasjonale mediemiljøer i Kina.
• Utvikling av en digital informasjonsstrategi for deling av innhold om etikk, styring og selvregulering innen media. Opprettelse av en kinesisk-språklig nettside for EJN.
• Deltagelse i utviklingen av et internasjonalt forum for kommunikasjon rundt det kinesiske silkevei-initiativet.
• Utarbeidelse av et kursopplegg i presseetikk for journaliststudenter ved Beijings nasjonale teknologi-universitet.
• Organisering av en egen sesjon om presseetikk i samarbeid med nyhetsbyrået Xinhua.net ved World Internet Congress i Kina.
• En delegasjonsreise for norske medieledere og Norsk Presseforbund til Kina våren 2019 for utveksling av erfaringer knyttet til presseetikk og selvregulering av media. Og utarbeidelse av et praktisk program for fremtidig samarbeid med Kinas kommisjoner for presseetikk.

I TÅRNET: Delegasjonen fikk en grundig orientering om innovasjon i  Media City Bergen, av medieklyngens leder Anne Jacobsen.

Tre temaer er dessuten identifisert som aktuelle for den videre dialog. Det er situasjoner for kvinner i journalistikk, journalistikk om klimaforandringer og kampen mot hatefulle ytringer gjennom media.

Selv om striden mellom Norge og Kina etter fredsprisutdelingen i 2010 ser ut til å være bilagt, kan det fort oppstå nye problemstillinger i det mellomstatlige forholdet. Kinas forhold til Sverige ser ut til å ha nådd frysepunktet, etter at den svenske forleggeren Gui Minhai i fjor ble pågrepet og bortført fra Thailand til Kina, hvor han fortsatt holdes fanget. Gui Minhai drev et kritisk bokforlag i Hong Kong inntil pågripelsen.

Svenske medier har fått et svært vanskelig forhold til den kinesiske ambassaden, som er tilbakeholden med å utstede pressevisum. Åtte svenske medier har fått anmerkninger på ambassadens hjemmeside og i pressemeldinger.

Denne saken kan snart utvikle seg i negativ retning og påkalle eventuell støtte også fra norske myndigheter.

Når redaktøren har en Plan

 

KJØR DEBATT: Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen i debatt om sponing med PFUs nestleder Anne Weider Aasen (TV2) og redaktør Erik Waatland (t.v.) i nettavisen Medier 24. Til høyre debattleder Elin Ludvigsen (TV2).

Vil Norsk Presseforbund akseptere sponsing av aktualitetsjournalistikk som ny finansieringskilde for mediebedriftene? Spørsmålet er høyaktuelt etter at både journalistlag og redaktørforening nå setter det på dagsorden og diskuterer behovet for nok en revisjon av Vær Varsom-plakaten.

Forleden kveld var temaet gjenstand for debatt på et felles medlemsmøte mellom Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening. Utgangspunktet for debatten var en fornærmet Aftenposten-sjef; Espen Egil Hansen, etter at avisen i vår ble felt for brudd på god presseskikk i Pressens Faglige Utvalg. Klagen var rettet mot programkonseptet «Stuck» som Aftenposten lot sponse av Plan International.

Aftenposten mener at det smaker av «presseetisk apartheid» når avisen blir felt i PFU, mens NRK og TV2 får ture fram som de vil med sponsing i tide og utide. Espen Egil Hansen viser bl.a. til TV2s program «Truls i Nepal», som også er sponset av Plan.

Til debattmøtet var jeg på forhånd invitert til å gi noen kommentarer. Her er noe av det jeg ga uttrykk for:

De siste fem årene har norske redaktører, som tidligere satte sin ære i å forsvare redaksjonell integritet og uavhengighet til siste blodsdråpe, lat seg presse ut i et kommersielt myrlandskap av nye annonseformater som til forveksling ligner på journalistikk.

Journalister og redaktører i Norge brukte 100 år på å etablere et medielandskap preget av uavhengig og kritisk journalistikk uten innslag av PR og tekstreklame. Med et tydelig og åpenbart skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Truet av sviktende finansieringskilder for journalistikk har enkelte av dagens redaktører startet nedrivingen av dette byggverket. Nå lovprises pengestrømmer fra såkalt innholdsmarkedsføring. Fra reklame forkledt som journalistikk. Fra sponsing av redaksjonelt innhold.

Samtidig er vi vitne til et veldig positivt bilde: Nesten alle mediehus kan melde om stigende inntekter fra brukerne. Aftenposten, som tidligere var finansiert 70 prosent av annonser og 30 prosent av abonnementsinntekter, kan nå melde om brukerinntekter som overstiger 70 prosent av de totale inntektene.

Det var utvilsomt riktig av Norsk Presseforbund i 2015 å innarbeide de viktigste reglene fra Tekstreklameplakaten i Vær Varsom-plakaten. Siden har PFU behandlet et mindre antall klager mot de nye kommersielle formatene, og utvalgets uttalelser har korrigert kursen for noen mediehus som seilte i feil retning.

Mange av PFUs konklusjoner handler om merking. Mye synes å være akseptabelt bare det er tydelig nok merket. Det eksisterer ingen felles retningslinje for tydelig merking. Men Vær Varsom-plakaten inneholder en krevende formulering: Det skal være et tydelig skille og «åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold». Dette er mye mer krevende enn det mange redaktører later til å oppfatte.

Redaktører som gjerne kaller en spade for en spade, vegrer seg åpenbart for å gjøre dette når det handler om de nye formatene som skal finansiere journalistikken. Altså å kalle kommersielt innhold for «annonse» eller «reklame». I stedet har man introdusert mer diffuse begreper for publikum. Hensikten kan ikke være en annen enn å tilfredsstille kundenes behov for å bli oppfattet på samme måte som redaksjonelt materiale.

Jeg frykter at merking kan utvikle seg til å bli en myk og behagelig sovepute for landets redaktører. Og at resultatet kan bli svekket tillit til medienes uavhengige stilling. Til selve samfunnsrollen.

Det er grunn til å minne om at verken mobilformatet eller rulletekster innbyr til tydelig merking som gir åpenbar tolkningsmulighet for publikum. Begreper som «i samarbeid med» gir svært liten og presis mening om hva dette egentlig innebærer.

Internasjonalt søker journalistikken flere nye finansieringsformer. En av dem er sponsing. Som fenomen fremstår sponsing av redaksjonelt innhold i dag som på mange måter mer renhårig i et integritetsperspektiv, og lettere å oppfatte enn såkalt «innholdsmarkedsføring», og fremfor alt i forhold til «native advertising» – selveste gjøkungen i vårt redaksjonelle rede.

Jeg tenker da spesielt i forhold til sponsing av redaksjonelle seksjoner, dekningsområder og dekningen av store publikumsarrangementer. Sponsing av enkeltstående innslag synes mer komplisert.

Jeg oppfatter sponsing som lettere å kommunisere overfor publikum enn «annonsørinnhold» som i mange tilfeller invaderer eller vil erstatte tradisjonelle redaksjonelle stoffområder som forbrukerjournalistikk, privatøkonomi, familieliv, reiselivsdekning, bilstoff og deler av kulturjournalistikken.

Vær Varsom-plakaten presiserer at sponsing av nyhets- og aktualitetsjournalistikk ikke er forenlig med god presseskikk. Men hverken Norsk Presseforbund eller PFU gir noen definisjon av begrepet «aktualitetsjournalistikk». Tradisjonelt aksepteres sponset dekning av idrettsarrangementer, men er ikke sportsjournalistikk også aktualitetsjournalistikk??

Sponsing av  redaksjonelt innhold er likevel ikke bare et presseetisk spørsmål. Det er også et spørsmål om lovgivning. Både nasjonal lovgivning og EU-direktiver setter hindringer i veien for sponsing av aktaulitetsjournalistikk i audiovisuelle formater.

RØDT ELLER GRØNT? Møtedeltagerne gikk til votering for eller mot PFUs kjennelse. Aftenpostens stabsjef Arild Kveldstad (t.v.) valgte rødt kort – jeg gikk for grønt. Foto: KJESRTI LØKEN STAVRUM

Den nye  debatten ble altså  utløst av at PFU tidligere i år felte Aftenposten for brudd på god presseskikk i forbindelse med sponsing av programkonseptet «Stuck», som er produsert i et samarbeid med produksjonsselskapet TV Wonder. Utvalget fastslår at formidlingen av en norsk jentes møte med overgrepsutsatte tenåringer i Latin-Amerika er å oppfatte som aktualitetsjournalistikk. Altså ingen reality-serie eller dokusåpe, som Aftenposten viser til.

Merkingen av Plan International som samarbeidspartner mener PFU er presseetisk forsvarlig.

Av klagebehandlingen fremgår det likevel noen interessante poenger: Aftenposten skriver i et tilsvar at man ville hatt andre krav til bredde og nyansering, dokumentasjon og kildekritikk dersom programserien var laget i avisens utenriksredaksjon. Likevel har man det hele og fulle ansvar for innholdet. Aftenposten opererer altså her med to ulike presseetiske standarder.

Aftenposten blander også sammen rollene som sponsor og kilde. Av tilsvaret fremgår det at Plan International har bidratt med både finansiering og «uunnværlig faglig ekspertise». PFU finner det likevel ikke godtgjort at sponsoren ikke har hatt innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Når sponsorens faglige råd er uunnværlige må de vel kunne sies å ha en viss innflytelse..

Aftenposten er tydelig irritert over at NRK og TV2 får ture fram med sponsede reportasjereiser i forbindelse med TV-aksjoner og artistgallaer. Sammenligningen er imidlertid haltende. Jeg tror nemlig publikum i stor grad oppfatter at dette dreier seg om rene innsamlingsaksjoner til bistandsorganisasjonene.

Norsk presses etiske standarder på områder som har med integritet og uavhengighet å gjøre, blir gjerne til gjennom de vurderinger som utgis fra Pressens Faglige Utvalg. Det kommer færre klager til utvalget fra publikum på disse områdene enn på områder hvor personer, grupper eller institusjoner blir mer direkte rammet av publiseringer. PFU trenger derfor hjelp til å identifisere aktuelle problemstillinger i mediene. Presseforbundets generalsekretær hadde tidligere en egen referansegruppe, som kunne fremme forslag til klager med utgangspunkt i generalsekretærens initiativrett. Kanskje er det på tide å gjenopprette denne ordningen.

Tidvis er også prinsipputtalelser fra PFU egnet til å spre kunnskap og bedre vurderingsevne i presseetiske spørsmål. På Presseforbundets hjemmeside ligger det i dag slike uttalelser som må sies å være fullstendig utgått på dato. En prinsipputtalelse fra 2003 karakteriserer det som «uakseptabelt at artikler som framstår som redaksjonelt stoff, utarbeides av avisens annonse- og markedsavdelinger». Det er «heller ikke akseptabelt at avisens annonse- eller markedsavdelinger leier inn journalistisk arbeidskraft utenfra, på siden av eller tvers av redaksjonen. Slike ordninger bidrar til å skape uklarhet om hva som settes på trykk ut fra rene journalistiske kriterier og hva som publiseres ut fra kommersielle interesser.»

Norsk presse har vel klatret over det gjerdet for lenge siden. Nå er det et annet spørsmål som melder seg: Lot vi for ukritisk og lett, reklamemakerne realisere sin våte drøm om å ta i bruk journalistiske grep i formidlingen av kommersielle interesser? Hvis svaret er «ja» lar utviklingen seg neppe reversere.

Her kan du se opptak fra debatten.

Valdres-tribunalet

FANDEN PÅ VEGGEN: Pressens Faglige Utvalg studerer TV2s LIVE-dekning av Valdres-saken. NRK gjør video-opptak fra debatten.

Det er tre viktige lærdommer norske medier kan trekke ut av presse-tribunalet som vurderte ni redaksjoners arbeid med nyheten om 13-åringens tragiske død etter spiseforstyrrelser på en hytte i Valdres nyttårsaften 2015:

• Journalister må lære seg å formulere påstander med forbehold i dekningen av kriminalsaker, eller saker som innebærer at det rettes alvorlige beskyldninger mot personer og institusjoner.
• Barn har krav på særlig omtanke og vern i medienes omtale av kritiske forhold. Anonymisering innebærer stor varsomhet med bruk av opplysninger som indirekte er egnet til å identifisere.
• Videreformidling av opplysninger og påstander fra andre medier skjerper kravene til kildekritikk og omtanke i formuleringene.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har vurdert 11 klager mot medienes dekning, og feller oppsiktsvekkende nok sin dom bare seks dager før straffesaken mot 13-åringens mor innledes i Gjøvik tingrett. Hele ni av klagene var innlevert av Norsk Presseforbunds konstituerte generalsekretær Nils Øy, som har initiativrett til å klage mediene inn for pressens egen «domstol».

PFU konstaterte at fem av redaksjonene har brutt bestemmelsene i Vær Varsom-plakatens såkalte barneparagraf:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

TV2, NTB, Dagsavisen, Dagbladet og NRK ble alle felt for å ha rettet mer eller mindre forbeholdsløse anklager mot små barn som mobbere, og at den angivelige mobbingen ble satt i direkte forbindelse med 13-åringens tragiske skjebne. Det er morens versjon. Moren står tiltalt for grov mishandling og omsorgssvikt.

Verst var TV2, som startet den ukritiske formidlingen av morens påstander. TV2 hadde et gammelt intervju med moren i sine arkiver, hvor hun fortalte om mobbing i barneskolen. Noen PFU-medlemmer mente at TV2 ikke klarte å motstå fristelsen til å bruke påstandene i opptaket og relatere dem til Valdres-saken.

TV2 fikk snøballen til å rulle. NTB laget flere saker på grunnlag av TV2s formidling av morens påstander. Disse sakene ble igjen grunnlag for omtalen i andre medier. Til slutt fremsto mobbingen nærmest som et etablert faktum i noen medier.

PFUs vurderinger rammer også NRK meget hardt. Begge kanalene har innrømmet at man burde ha tatt tydeligere forbehold i presentasjonen av morens påstander og vært mer forsiktige med å trekke direkte forbindelse til dødsfallet – samt identifisere skoler og klassetrinn. For NRK rettes oppmerksomheten særlig mot studiovertenes ordbruk, hvor man verbalt veksler mellom påstander med og uten forbehold. Det er bemerkelsesverdig at statskanalens erfarne ankere ikke har innøvd en automatisk evne til formulering av slike forbehold.

Jeg har ikke tall på hvor mange hundre  evalueringsmøter jeg har ledet i VG med understreking av disse reglene. Hos avisens krimreportere ligger forbeholden formuleringsevne innarbeidet nærmest som en genetisk egenskap.

Presseetiske problemer kan gjerne oppstå når journalister uten erfaring fra dekning av etterforskning og rettssaker trer inn på arenaen. Da er det et redaksjonelt lederansvar å påse at spillereglene følges.

To medier fikk PFUs kritikk for sin dekning av Valdres-saken, Aftenposten og Budstikka, men på helt forskjellig grunnlag. I et uttalelse avgitt med dissens får Aftenposten kritikk for å ha brukt formuleringen «Étter det Aftenposten erfarer, ble jenta mobbet».  En formulering fra forrige århundres journalistikk, som antyder at Aftenposten har anonyme kilder for den forbeholdsløse påstanden. Ordet «erfarer» ble dermed gjenstand for en lang og ganske meningsløs diskusjon fra utvalgets side.

Budstikka ble kritisert for å ha publisert et leserinnlegg fra 13-åringens familie, bl.a. med følgende ordlyd: «…men så begynte mobbingen. Det skulle ødelegge livet hennes.». PFU mener at dette er en av de sterkeste påstandene som er servert i medienes dekning av Valdres-saken. Budstikka burde ha redigert innlegget og dempet inntrykket av denne påstanden som et faktum.

Presseforbundets generalsekretær hadde også på ubegripelig vis innklaget avisa Valdres og Verdens Gang for deres omtale av den angivelige mobbingen. Men avisa Valdres hadde formulert seg med et tydelig «skal ha»-forbehold i en bakgrunnsartikkel. Når det gjelder VG endte PFU opp med en ren hyllest til avisas forbeholdne omtale av Barneombudets krav om gransking av flere mobbetilfeller. Et ekstremt godt journalistisk håndverk, uttalte PFUs midlertidige leder, journalist Liv Ekeberg i Agderposten.

PFU opererer med minst tre kategorier uttalelser i slike saker. Det er «BRUDD» på god presseskikk etter reglene i Vær Varsom-plakaten. «KRITIKK» er en mildere kategori avgjørelser, som utvalget selv også betrakter som en fellende uttalelse uten å være brudd. Så er det «IKKE BRUDD», en frifinnende uttalelse.

Men når PFU og Norsk Presseforbund omtaler både «brudd» og «kritikk» som fellende uttalelser, skaper man mye forvirring. Så mye at utvalgets midlertidige leder i Dagsnytt 18, selv kom i skade for å konstatere at «sju av de ni innklagede medier ble felt for brudd på pkt. 4.8 i Vær Varsom-plakaten». Det later til å være behov for en viss opprydning i begrepene her.

Til overmål opererer utvalget også med en medieintern forståelse av indirekte kritikk gjennom bruken av uttrykket «etter en samlet vurdering». Dette skule tilsi at det finnes noe å sette fingeren på, men det er ikke nok til å kunne avgi en fellende uttalelse, så mediet går fri. Komplett umulig å forstå for allmennheten – ja også for fagfolk flest.

I tillegg til generalsekretærens ni initiativklager, skulle PFU denne dagen også ta stilling til to ordinære klager i Valdres-saken. En tilsvarende klage fra foreldre til barn som var utpekt av TV2 som mobbere av 13-åringen. Dessuten en klage med samtykke fra moren mot Budstikkas 10 siders dokument «Den andre historien», et sterkt mediekritisk dokument hvor mobbehistorien plukkes fra hverandre bit for bit ganske ensidig.

Behandlingen i PFU ble en svart dag for moren og hennes støttespillere. TV2 ble felt for brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten, mens Budstikka fikk medhold og rosende omtale for sitt bidrag til den presseetiske debatten. For paradoksalt nok: Uten Budstikkas dokument ville det trolig ikke blitt noen kritisk gjennomgang av medienes omtale av barn som påståtte mobbere – hverken i PFU eller andre steder.

Etter Budstikkas dokument, som ble publisert i november har det i hele vinter pågått en presseetisk debatt om dekningen av Valdres-saken. Mange fagfolk, og bl.a. UNICEF, har engasjert seg. Dekningen er belyst fra mange sider under møter i Oslo Redaktørforening, og senest på den store SKUP-konferansen. Samtidig er selve saken gransket av fylkesmann og helsemyndigheter, og det er gitt ut en bok på grunnlag av morens opplevelse av situasjonen.

Det kan være grunn til å spørre hvor vidt det var nødvendig å reise et presse-tribunal for å få belyst de uheldige sidene av dekningen. Generalsekretærens initiativrett er til for å få belyst saker av prinsipiell interesse eller for å bistå interesser som ikke har så lett for å få fremmet en klage. Den brukes derfor – med rette – ganske sjelden.

Den prinsipielle siden av Valdres-dekningen, om hensynet til barn som anklages for mobbing, kunne vært ivaretatt gjennom vanlig klagebehandling. Det samme gjelder spørsmålet om Budstikkas mulige karakterdrap på moren og forhåndsdom i «Den andre historien».

Dermed kunne pressens selvransakelse også ha funnet sted på et tidligere tidspunkt – i forrige måned – og ikke seks dager før rettssaken mot moren innledes. Jeg vet at Nils Øy alltid er opptatt av å poengtere at juss og etikk ikke er to sider av samme sak. PFU er derfor omhyggelig med å understreke at utvalget bare har vurdert de presseetiske sider av medienes dekning.  Men når man føler behov for å understreke dette i selve uttalelsen, er det samtidig et tegn på at man frykter sammenblanding av juridiske og presseetiske poenger i denne saken. I følge tiltalen skal retten ta stilling til helt andre spørsmål.

Jeg har tidligere minnet om at prinsipputtalelser fra PFU kan være til bedre rettledning av mediene i dekningen av vanskelige saker. En annen mulighet er å utarbeide veiledere for pressens arbeid, slik man har gjort med f. eks. omtalen av selvmord. Også når det gjelder omtalen av mobbing kunne Norsk Presseforbund lagt til rette for en prosess som leder fram til bedre journalistikk.  Prinsipputtalelser og veiledere vil være mer konstruktive bidrag til dette enn PFU-klager på løpende bånd.

Min tidligere kommentarer til denne tragiske saken kan du lese her og her.

PFUs uttalelser i de 11 klagesakene kan du snart lese her.

Presseetikk i vaser

TRENDY? Budstikka tøyer de presseetiske grensene for tekstreklame med sitt bilag Botrend.no.

Når Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal vurdere tekstreklame skapes det i mitt hode ofte assosiasjoner til en gruppe danske skiturister på tur i tåkeheimen uten kart og kompass.

Denne uka ble vi på nytt vitne til en forvirret diskusjon om meningen med to viktige punkt i Vær Varsom-plakaten da utvalget skulle behandle en klage mot Budstikkas underbruk «Botrend.no».  Nettstedet leverer sminket produktomtale under redaktørens vinger som erklært forbrukerjournalistikk.

En leser og tidligere journalist hadde klaget inn Budstikka for en artikkel om en lokal kunstner som selger sine vaser i samarbeid med kommersielle foretak. I artiklene på «Botrend.no» er ikke den redaksjonelle omtalen bare selgende positiv, innimellom avsnittene er det også plassert lenker til kommersielle nettsider med reklame.

Et stort antall Botrend-artikler blir også distribuert til lesere via Facebook som betalt innhold. Facebook-postene blir da merket som sponset innhold (av Budstikka selv). Forvirringen blir total.

Klageren mener at avisen bryter med Vær Varsom-plakatens pkt. 2,6 og 2,7. Førstnevnte lyder slik:

«Svekk aldri det klare skillet mellom journalistikk og reklame. Det skal være åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold. Skillet skal være tydelig også ved lenking eller andre koblinger. Avvis kommersielt innhold som kan forveksles med det enkelte mediums journalistiske presentasjon.»

Pkt. 2,7 lyder slik:

«Journalistisk omtale av produkter, tjenester, merkenavn og kommersielle interesser, også mediets egne, skal være journalistisk motivert og ikke fremstå som reklame. Oppretthold et klart skille mellom markedsaktiviteter og redaksjonelt arbeid. Gi aldri tilsagn om journalistiske motytelser for reklame. Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff.»

Dette er to meget sentrale punkter i Vær Varsom-plakaten, som skal verne om medienes integritet og troverdighet. For PFU bør det være være tilstrekkelig å konsentrere seg om fem ord: «Skillet mellom journalistikk og reklame»

Og at dette skal være ÅPENBART og TYDELIG.

I stedet ble diskusjonen i PFU bare en enste stor vase. Sekretariatet innstilte på frifinnelse, for ikke å komme i konflikt med en årelang tradisjon for å akseptere hemningsløs produktjournalistikk i ukepressen. Noen medlemmer ville ha kritikk av Budstikka, mens andre ville skjerpe tonen i forslaget til frifinnende uttalelse.

Nok en gang var journalistenes representanter i utvalget mest kritiske til Budstikkas reklamelignende journalistikk på et prinsipielt grunnlag. Redaktørforeningens medlemmer (som har et økende antall direktører som medlemmer) ser etter min mening på reklamelignende journalistikk som artige – og forhåpentligvis inntektsbringende – eksperimenter.

Etter en lang og til dels usammenhengende diskusjon fryktet utvalget å gå seg vill i dette ulendte terrenget, og kom dermed til å huske den gamle fjellvettregel om at det er ingen skam å snu eller grave seg ned i tide. Klagebehandlingen ble utsatt og saken sendt tilbake til sekretariatet for prinsipiell avklaring. Sekretariatet hadde da uttrykt frykt for at en fellende uttalelse med kritikk mot Budstikka i denne saken, ville føre til et renn av nye klager til utvalget.

Det er bekymringsfullt at PFU har så vanskelig for å forholde seg til skillet mellom journalistikk og reklame. Til å vurdere om det er et tilstrekkelig ÅPENBART og TYDELIG skille.

I så henseende reflekterer vel også utvalget den usikkerhet som allmennheten måtte føle etter de senere års kommersialisering av innholdet i norske medier.

Utvalget henfalt bl.a. til en diskusjon om lenker som leder leseren til reklamenettsteder for ulike produkter bør være merket som «ekstern lenke», akkurat som om dette er en formulering som feier all tvil til side hos den alminnelige mediebruker.

Nei, ÅPENBART og TYDELIG burde være relativt enkle ord å forhold seg til.

Alternative medier og alternative fakta

NY RAPPORT: «Ethics in the News» fra Ethical Journalism Network.

CNN er blitt den nye kveldsunderholdningen i heimen. Intriger og løgner i «Farmen», «Anno» og andre reality-tv-show lar seg absolutt erstatte av siste nytt fra Det Hvite Hus i Washington.

Krigen mellom Donald Trump og de store amerikanske mediehusene er fascinerende – og farlig. Amerikanske medier har alltid hatt stor påvirkning på utviklingen av journalistikk i andre vestlige demokratier. Nå er vi vitne til turbulente tider: Alternative medier gir oss alternative fakta.

Demokratiets orden ble bygget på medier som holder politikere ansvarlig for samfunnsutviklingen, og på et publikum som holder mediene ansvarlig for uavhengig og sannferdig informasjon. Nå er denne orden truet. Av løgnaktige politikere og sosiale medier uten etisk forankring.

I USA er det bare 20 prosent av befolkningen som uttrykker en stor grad av tillit til tradisjonelle mediehus. Om det kan være en trøst for journalistene, så er tilliten til politikere enda lavere. Men også her i Norge er tilliten til mediene meget lav. Bare 27 prosent svarer at de har en høy grad av tillit til sine lokale medier.

Kanskje står vi overfor en demokratisk krise på flere nivåer. I mange vestlige land snakkes det om usannhetenes tidsalder – «The Post-truth Era». Det handler ikke bare om plantede løgner, rykter, propaganda og meninger som blandes med fakta i sosiale medier. Det handler også om hatefulle ytringer, dårlig journalistisk håndverk og brudd på god etikk i tradisjonelle medier.

Dette er den store utfordringen som mediene møter i 2017. Et oppgjør om medienes troverdighet. En kvalitet som bygges gjennom nøyaktighet, upartiskhet og ærlighet.

– Etisk journalistikk har sjelden kommet under så kraftig press som det vi opplever nå, både fra politiske og kommersielle krefter, fastslår Ethical Journalism Network (EJN) i sin siste rapport «Ethics in the News» som ble utgitt for to uken siden.

Rapporten beskriver hvordan verdien av kunnskap og meninger sideordnes i gjør-det-selv-publiseringens uredigerte tidsalder. I USA og Europa. Hvordan uavhengig journalistikk er bannlyst i Tyrkia. Hvordan hat og aggressivitet preger asiatiske medier. Og regionale konflikter ødelegger journalistikk i Afrika.

Den britiske stiftelsen EJN arbeider med å gjenreise tillit og troverdighet i mediene gjennom å styrke journalistfaglige og presseetiske standarder over hele verden. Jeg bruker tid som «trustee» og styremedlem i stiftelsen, og i vår tid kjennes det som et ganske meningsfylt arbeid.

Donald J. Trump brukte sin presidentinnsettelse på å snakke om journalister som «verdens mest uærlige mennesker». Han brukte enkle og helt enkeltstående håndverksfeil fra journalister som bevis på dette. Amerikanske medier har bestemt seg for å møte denne utfordringen med å satse enda mer på maktkritisk og undersøkende journalistikk for å avkle presidentens «løgner». Jeg tror det trengs kraftigere lut: Rapporteringen fra politikk og samfunnsliv må bli mer presis og upartisk.

Den amerikanske journalistikk-professoren Jay Rosen sier at det er ikke nok bare å lytte mer til folk og rapportere bedre. Journalister må bevise at de forstår publikums problemer bedre enn politikere.

Da jeg startet som journalist lærte jeg meg å forvalte ord som «løgn», «falsk» og «svindel» på en forsiktig måte. Det var injurierende uttrykk som utløste særlige krav til dokumentasjon av en bevisst uærlig hensikt. Nå til dags hagler det med slike ord i amerikansk presse. Selv CNN og The New York Times, som er kjent for høy journalistisk standard, bruker slike ord om landets nye president. Konflikten mellom Trump, hans tilhengere, og tradisjonelle medier eskalerer.

Trumpismen ser ut til å smitte til flere vestlige demokratier, til Storbritannia, til Tyskland, Frankrike og Nederland. Til Sverige , Norge og Danmark. En britisk undersøkelse viste nylig at bare en knapp tredjedel av de spurte trodde nyheter rapporteres med nøyaktighet og på en upartisk måte. Bare to prosent har tillit til politiske nyheter, nesten like lav score som for kjendisnyheter.

HOLDER FOREDRAG: I Trønder-Avisa om «Journalistikk i 2020». Å bygge tillit og troverdighet blir helt avgjørende. Foto: ARVE LØBERG

Dette lover ikke bra for dekningen av valgkampen i mange europeiske land. Derfor er det så viktig at mediene jobber utrettelig for å heve kvalitet og etisk standard på sitt arbeide. Et hovedpoeng også for meg da jeg for en ukes tid siden holdt foredrag hos Trønder-Avisa i Steinkjer om «Journalistikk i 2020».

– Den neste store falske nyheten kan like gjerne bli produsert i Snåsa, som i Maryland i USA, sa jeg til forsamlingen.

Den franske storavisen Le Monde har publisert en oversikt over 600 nettsteder, de fleste av dem franske, som man mener sprer falske nyheter. Ethical Journalism Networks siste rapport inneholder en liste med tips til hvordan journalister kan avsløre falske nyheter, og effektivt forhindre at redaksjonene formidler dem videre. Rapporten inneholder også et kapitel om kritisk vurdering av kilder.

Her i Norge slår vi oss ofte på brystet og sier at vi har en av verdens høyeste presseetiske standarder, og den mest effektive og rettferdige selvdømmeordning. Norsk presse har ingen grunn til å hvile seg på spaden med selvskryt. Daglig er vi vitne til at medier begår små og store feil.

HISTORISK HEDER: Sammen med kollega Torry Pedersen fikk jeg blomster for at VG bare har brutt pkt 4,14 i Vær Varsom-plakaten tre ganger siden år 2000 da Norsk Presseforbund og fungerende generalsekretær Nils E. Øy presenterte PFUs årsrapport i januar. Foto: GARD MICHAELSEN, Medier24.

For tre uker siden presenterte Norsk Presseforbund «Medieåret 2016» med et slags resultatregnskap over offentlighet i forvaltningen og pressens etikk. Det er nedslående å se hvordan politikere og byråkrater bevisst stikker kjepper i hjulene for framdriften av en opplyst samfunnsdebatt. Men fortsatt er også medienes eget synderegister temmelig omfattende.

Pressens Faglige Utvalg behandlet i fjor 351 klager på overtramp fra medienes side, og avga 65 fellende kjennelser for brudd på god presseskikk eller kritikk mot medienes arbeid. Det ble konstatert flest brudd på punkt 3,2 i Vær Varsom-plakaten, som lyder slik:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Tja, «kontroller at opplysninger som gis er korrekte»…

I følge utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, henger bruddene på denne bestemmelsen ofte sammen med at mediene svikter på et annet punkt, nemlig retten til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for alvorlig kritikk. Det er ganske enkelt: Hvis du ikke konfronterer noen med beskyldninger, mottar du heller ingen korreksjoner.

I SKAMMEKROKEN: Aftenpostens etikk-redaktør Arild Kveldstad i samtale med saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit i Pressens Faglige Utvalg.

Det er et alvorlig varsel når en kvalitetsavis som Aftenposten topper den årlige statistikken over brudd på pressens etiske regelverk, med i alt fem fellende uttalelser. Flere av dem for brudd på nevnte regler.

Under fremleggelsen av PFUs årsrapport ble en av avisens redaktører, Arild Kveldstad, plassert i skammekroken. De presseetiske bruddene oppstår selv om alle redaksjonelle medarbeiderne i 2016 gjennomgikk et opplæringsprogram i presseetikk. Redaktøren gjorde et poeng av at mange kilder beskytter seg med rådgivere og stenger seg inne for kritiske spørsmål fra journalister.

– Det er likevel Aftenpostens ansvar at vi ender opp med ikke å ha alle fakta på bordet når vi publiserer. Vi må møte mer lukkethet med mer åpenhet og dele mer av vårt materiale. Gi dem bedre tid, sa Kveldstad i et selvkritisk øyeblikk.

Et svekket tillitsforhold mellom presse og publikum, fører også til at politikere og maktpersoner velger andre mediekanaler for sine oppfatninger og svar på kritiske spørsmål. De meddeler seg direkte til folk via sosiale medier, samtidig som de uttrykker mistillit til mediene.

Dette så vi da tidligere justisminister Anders Anundsen produserte sin egen skrytevideo som ble distribuert via internett. Lignende utspill er også kommet fra politikere som representerer andre partier enn Fremskrittspartiet.

Noen medier har tydeligvis også utpekt innvandringsminister Sylvi Listhaug som sin hovedmotstander.  Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet, men synes likevel det er bemerkelsesverdig hvor mye forutinntatt kritikk norske mediehus er i stand til å mobilisere når det gjelder Listhaug. Det gjelder ikke minst NRK.

Akkurat som Donald Trump er hun opptatt av hvordan mediene vrir og vrenger på alt hun uttaler. Jeg er ikke overbevist om at dette er en linje fra medienes side som vil stå seg i det lange løp. Ekstreme meninger lar seg best imøtegås gjennom argumenter basert på solide fakta.

Derfor bør norske mediehus holde seg til det presseetiske regelverket. Det er ikke vanskeligere enn de første læresetninger som vi fikk med oss fra barnehagen: Vi deler alt, fair play gjelder, vi slår ikke andre, vi legger ting tilbake der vi fant dem, vi rydder opp sølet etter oss, og vi tar ikke ting med som ikke tilhører oss. Ja, og så sier vi unnskyld når vi påfører noen smerte.

Det er ikke verre enn det.

Barn i nyhetene

TO SIDER AV SAMME SAK: Lokalavisen Budstikka og boken «Angelica – en varslet tragedie» beskriver to høyst ulike versjoner av bakgrunnen for det tragiske dødsfallet i Valdres hvor en 13-åring ble funnet død nyttårsaften. En mobbehistorie med små barn i sentrum for oppmerksomheten.

Et av de vanskeligste presseetiske spørsmål er omtalen av barn som på en eller annen måte er berørt av konflikter i samfunnet. Ofte kan det dreie seg om familiekonflikter, men det kan også dreie seg om svikt i offentlig omsorg eller straffesaker.

Eller som i den tragiske historien om 13-åringen fra Lommedalen i Bærum som ble funnet død i en hytte i Valdres etter å ha slitt med spisevegring. Moren skal møte i retten 24. april tiltalt for grov omsorgssvikt. I sitt forsvar har hun gjennom media kastet beskyldninger om mobbing av datteren mot barn ved flere skoler i kommunen.

Sist onsdag lanserte Jon Gangdal sin bok «Angelica – en varslet tragedie», hvor morens beskyldninger mot en gruppe småjenter ved Gullhaug barneskole gjentas i rikt monn. I følge forfatteren skal det dreie seg om såkalt «usynlig mobbing» fra seks- til niårsalderen og som senere ble en forklarende faktor for jentas sykdom og død.

Gullhaug-jentenes foreldre skal ha reagert sterkt på beskyldningene og skal ha forsøkt å få Aschehoug til å stanse bokutgivelsen. Forlaget trakk seg i alle fall fra utgivelsen og boken publiseres nå av et mindre forlag, Prego Mobile.

Debatten om mulige årsaksforhold skal ha gått høyt i det vesle lokalmiljøet siden dødsfallet nyttårsaften 2015. Morens påstander ble først publisert i TV2, NRK og VG, men også i Lokalavisen Budstikka.

18. november ble saken gjenstand for et ti siders dokument i Budstikka, som forteller «Den andre historien». Her imøtegås morens forklaringer om mobbing av både Bærum kommune, skolene og av anonyme kilder, som man formoder er Gullhaug-jentenes foreldre.

KRITISK: Ansvarlig redaktør Kjersti Sortland retter søkelyset mot medias dekning av mobbesaken fra Lommedalen og må selv svare på klage til Pressens Faglige Utvalg. Foto: PRIVAT

Dokumentet ble ledsaget av en tosiders  kommentarartikkel av ansvarlig redaktør Kjersti Sortland som gir sine pressekolleger i TV2 og NRK det glatte lag for å kaste skyld mot småjentene fra Gullhaug.

Budstikkas engasjement har utløst heftig debatt, og avisen ble i forrige uke klaget inn for sin omtale av 13-åringens mor og hennes avdøde datter.  Skriftlig samtykke i klagen må i tilfelle innhentes fra moren. Dermed havner trolig denne interessante presseetiske saken på bordet til Pressens Faglige Utvalg (PFU), allerede før straffesaken mot moren blir innledet i Gjøvik Tingrett 24. april.

I motsetning til presseomtale blir bøkers innhold ikke gjenstand for etiske vurderinger i noe klageorgan. Et forslag om å innføre en slags Vær Varsom-plakat for bokutgivelser ble lagt trygt ned i forlagenes nederste skuff for et par år siden, da spørsmålet  ble aktualisert gjennom boken om moren til Anders Behring Breivik.

I Norsk Presseforbunds Vær Varsom-plakat er det inntatt flere retningslinjer for omtalen av barn som skal være retningsgivende for redaksjonenes arbeid. De viktigste fremgår av den såkalte «barneparagrafen», pkt. 4.8, som lyder slik:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Første setning i bestemmelsen kommer til å stå helt sentralt i enhver bedømmelse av journalistikken i denne tragiske saken. Mediene plikter å ta hensyn til konsekvensene som omtalen kan ha for barna.

Klagen mot Budstikkas dokument gjelder påståtte brudd mot tre av punktene i Vær Varsom-plakaten: Pkt. 3.2 ,4.5 og 4.8.

Pkt. 3.2 pålegger mediene å være kritiske i valg av kilder og kontrollere at alle opplysninger er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Spesiell aktsomhet skal utvises ved behandling av informasjon fra anonyme kilder.

Umiddelbart kan det se ut som om Budstikkas journalister har utført et usedvanlig grundig stykke arbeid, på grunnlag av et bredt utvalg av åpne kilder. Kommunen har åpenbart sett seg lei på alle beskyldninger som moren har fremsatt mot skole-, helsevesen og barnevern. Representanter for skolevesen er fristilt fra sin taushetsplikt og redegjør detaljert for sine vurderinger av jentas skolesituasjon, tiltak og anklagene mot venninner.

I tillegg refereres mye dokumentasjon, bl.a. fra Fylkesmannens gransking av saken, hvor det ikke er påvist langvarig mobbing/utestengelse ved Gullhaug skole og hvor de fleste etaters oppfølging av jentas situasjon får godkjent-stempel. Anonyme kilder er stort sett benyttet for å verne om de påståtte mobbernes identitet.

Moren har ikke benyttet seg av sin rett til å kommentere saken slik den fremstilles i Budstikkas dokument.

Et sentralt spørsmål i den presseetiske vurderingen blir likevel om 13-åringens mor forhåndsdømmes i den samlede fremstilling som dokumentet gir av alle hennes handlinger og holdninger i sakens anledning. Det er ikke tvil om at fremstillingen tegner et bilde av moren som mange foreldre vil finne underlig.

Pkt. 4.5 i Vær Varsom-plakaten slår fast at medier skal unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Videre skal man gjøre det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, siktet eller tiltalt person først er avgjort ved rettskraftig dom.

Spørsmålet kan nå bli hvorvidt Budstikkas samlede fremstilling kan oppfattes som forhåndsdømmende, selv om  de enkelte elementene i dokumentet tar forbehold, bygger på formelle dokumenter og er grundig sjekket av journalistene. Jeg har vært bort i saker tidligere hvor PFU har nærmet seg en slik vurdering.

Jeg har derimot større problemer med å se hvordan «barneparagrafen» pkt. 4.8 skal komme til anvendelse for PFUs vurdering av Budstikkas dokument.

Vær Varsom-plakaten inneholder også et annet interessant element som Budstikka her forsøker å leve opp til. Plakatens pkt. 1.4 slår fast at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Samtidig er det pressens plikt å rette et kritisk søkelys mot hvordan andre medier fyller sin samfunnsrolle.

Her er Budstikkas ansvarlige redaktør inne på et riktig spor når hun avdekker hvordan særlig TV2 og NRK uten forbehold peker på noen lett identifiserbare småjenter ved Gullhaug barneskole som mobbere. Jeg er forundret over at journalister i riksdekkende medier ikke lærer seg å formulere seg med forbehold i slike saker.

«TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga førte til spiseforstyrrelser», meldte kanalens reporter, ifølge Budstikka.

Med enda større vantro leser jeg kommentarene til TV2s nye nyhetsredaktør og reportasjeleder på saken:

– Noen ganger er enkeltsakers konsekvenser viktigere å ta hensyn til enn tredjepart, mener nyhetsredaktør Karianne Solbrække.

«Vi hadde informasjon om at det dreide seg om blikk, kommentarer og episoder som andre kanskje ikke vil oppfatte som mobbing, men som hun og andre oppfattet som mobbing», sier TV2s redaksjonssjef Hanne Taalesen i Budstikkas dokument.

I følge Taalesen bygget TV2 på kilder som man med sikkerhet kunne stole på og som aldri hadde hatt noen rolle i saken.

Kildene var anonyme. Hittil har granskningen gitt et mer nyansert bilde av saken. Jeg blir matt. Det er bra at Budstikka gir leserne et nytt perspektiv på historien. Virkeligheten har som regel minst to sider.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har vært opptatt av det samme perspektivet, og har foreslått at Norsk Presseforbund bør oppnevne en egen granskning av Lommedalen-saken. Jeg synes ikke denne saken har format til en egen granskning, men det hadde vært interessant å høre PFUs vurderinger av sakens to sider. Gullhaug-foreldrene var på et tidspunkt i kontakt med PFUs sekretariat, men henvendelsen har hittil ikke resultert i noen konkret klage mot TV-kanalene. Hvis klagen kommer nå, etter at saken har fått fornyet oppmerksomhet, burde man kanskje overveie å gjøre et unntak fra PFUs normale foreldelsesfrist på seks måneder slik vedtektene åpner for. Alternativt kan også generalsekretæren i Norsk Presseforbund be utvalget vurdere de prinsipielle spørsmål som omtalen av de påståtte mobberne reiser.

Moren har gjort et poeng av å sammenligne sin situasjon med VGs prisbelønte fortelling om Odins tragiske skjebne. Mobbeofferet tok sitt eget liv etter at skolen unnlot å lytte til morens bønn om hjelp. Denne saken har imidlertid flere ulikheter med Lommedalen-historien.

Det er likevel interessant å lese VGs redegjørelse for de presseetiske vurderingene som ble gjort i forbindelse med reportasjen om Odin. Av avisens metoderapport til stiftelsen SKUP fremgår det bl.a.:

«De som mobbet Odin var bare barn, og mobbingen hadde skjedd relativt nært i tid. Vi var derfor opptatt av å omtale mobbingen på en mest mulig skånsom måte. Vi var bestemte på at saken ikke skulle handle om barna som mobbet og at vi ikke skulle fordele skyld.

Vi la oss derfor på en linje der vi ikke skrev hvor mange elever som var involvert i mobbingen, hvilken klasse de gikk eller hvorvidt det var noen som mobbet Odin mer enn andre. I den grad vi brukte eksempler på hvordan mobbingen hadde utartet seg, forsøkte vi å bruke en dempet og passiv uttrykksform.

Disse føringene førte til at vi lot være å sitere flere av foreldrenes e-poster.»

I Lommedalen handlet det om barn som ikke en gang ante at de hadde deltatt i noe som kunne oppfattes som mobbing.

PFU har også tidligere behandlet saker om mobbing. Helgelands Blad ble i 2011 «frifunnet» i en klagesak som gjald omtalen av de som sto bak mobbingen av en gutt. Utvalget la vekt på at mobberne var tilfredsstillende anonymisert og at det dreide seg om ungdommer i videregående skole. Men det er interessant at PFU mener bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.8 skal stå sterkere jo yngre det omtalte barnet er.

Både i Budstikkas dokument og Jon Gangdals bok er man omhyggelige med å presisere at straffeskyld ikke er konstatert for moren i Lommedalen-saken, og at dette er noe retten skal ta endelig stilling til.

Gangdal er opptatt av å sette 13-åringens oppfatning av eget liv i sentrum for oppmerksomheten. For å kunne gjøre dette bygger han på moren og hennes nærmeste familie som hovedkilder. Boken inneholder en rekke sitater fra morens notater og dagbøker. Selv om forfatteren sier at bare voksne har ansvar for 13-åringens triste skjebne, veltes skyld over på jentene som gikk sammen med henne på barneskolen.

Det dreier seg om tilforlatelige ord, blikk og handlinger som de færreste vil oppfatte som mobbing. Det avgjørende er hvordan jenta og hennes mor tolker hendelser i hverdagen. Det forfatteren kaller «usynlig mobbing», og som er basert på helt subjektive oppfatninger.

Boken inneholder også mye systemkritikk, fremfor alt rettet mot Bærum kommunes praksis når det gjelder å løse jentekonflikter på «lavest mulig nivå» i skolevesenet. Også skolenes manglende evne til å iverksette enkeltvedtak i mobbesaker, blir påpekt. Jon Gangdal er opptatt av Djupedal-utvalgets forslag om å legge barns subjektive oppfatning til grunn for mobbesaker, noe Regjeringen ikke har fulgt opp senere.

Boken fremstår som spekulerende i årsakssammenhenger og motiver. Fordi det er vanskelig å konstatere noe som helst, fremstilles 13-åringens skjebnehistorie gjennom hundrevis av spørsmål, hvor man kun kan ane forfatterens svar slik de blir hengende i løse lufta.